LF-1997-842
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-02 |
| Publisert: | LF-1997-00842 |
| Stikkord: | Sedelighetsforbrytelse, Straffel |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gauldal herredsrett nr. 92/97 M - Frostating lagmannsrett LF-1997-00842 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst. statsadvokat Kari Lynne, Trondheim) mot A (Advokat Christian Wiig, Trondheim). Som bistandsadvokat for fornærmede møtte: Advokat Mette Skoklefald, Melhus. |
| Forfatter: | Lagdommer Aage Rundberget, formann. Kst. lagdommer Odd Nørstebø. Herredsrettsdommer Lars E. Frisvold |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §196, §209, §213, Straffeloven (1902), Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5b, Straffeprosessloven (1981) §376, Straffeprosessloven (1981) |
A er født xx.xx.1954 bor - - - 2 a, X. Han er førstekonsulent i Y og Z postdistrikt, gift og har en fostersønn på 19 år. Hans inntekt er ca kr 250.000,-, ingen formue. Han er ustraffet.
Statsadvokatene i Trondheim har den 20. mars 1997 satt A under tiltale ved Gauldal herredsrett. Tiltalebeslutningen er rettet den 28. januar 1998 under hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett og lyder i rettet stand slik:
"I.
Straffeloven §195 første ledd, 2. straffalternativ (slik straffeloven §213 lød før lovendring den 22. mai 1992) for å ha hatt samleie med noen under 14 år.
Grunnlag er følgende forhold:
I perioden fra 1988 - 9. desember 1991, på bopel på Æ, hadde han ved en eller flere anledninger samleie med B, født xx.xx.1977,
II.
Straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ (slik straffeloven §213 lød før lovendring den 22. mai 1992), for å ha hatt utuktig omgang med noen under 14 år.
Grunnlag er følgende forhold:
I perioden fra 1988 - 9. desember 1991, på bopel på Æ, har han ved en eller flere anledninger ført sin penis inn i munnen til B, født xx.xx.1977.
III.
Straffeloven §196 første ledd, for å ha hatt utuktig omgang med noen under 16 år.
Grunnlag er følgende forhold:
I tiden 9. desember 1991 - 9. desember 1993, på bopel på Æ, og/eller på Ø postkontor, forholdt han seg som i post I og/eller i post II beskrevet overfor B, født xx.xx.1977.
IV.
Straffeloven §209, for å ha hatt utuktig omgang med fosterbarn.
Grunnlag er følgende forhold:
I perioden fra 1988 - høsten/tidlig vinter 1994 på bopel på Æ og/eller Ø postkontor forholdt han seg som i post I og/eller post II beskrevet overfor sitt fosterbarn B.
Det tas forbehold om erstatning til B."
Gauldal herredsrett avsa den 23. august 1997 dom med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.54, frifinnes.
2. A frifinnes for kravet om å betale oppreisning til B"
Statsadvokatene i Trondheim har anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Ankeforhandling er avholdt i dagene 26., 27., 28., 29., 30.januar og 2. februar 1998. Tiltalte A møtte og avga forklaring. Fornærmede B avga forklaring og det ble hørt 27 vitner. Dokumentasjon for øvrig er slik rettsboken viser.
Saken er behandlet etter straffeprosessloven kap. 24. Lagretten er blitt forelagt 4 hovedspørsmål, som alle er besvart med nei. Lagrettens kjennelse legges til grunn for dommen, jf straffeprosessloven §376. A blir derved å frifinne. - - - - - - - Påtalemyndigheten har på begjæring fra fornærmede B fremmet krav mot tiltalte A om oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven §3-5b jf §3-3, jf straffeprosessloven kap. 29. Kravet er i forståelse med aktor foredratt av fornærmedes bistandsadvokat, advokat Mette Skoklefald.
B har, med henvisning til Rt-1996-864, gjort gjeldende at det etter bevisførselen foreligger slik sannsynlighetsovervekt for at A har foretatt de handlinger tiltalen gjelder at det er tilstrekkelig til at han kan dømmes til å betale oppreisningserstatning. Den konkrete bevisførsel er her som i nevnte Høyesterettsdom meget vanskelig da det ikke foreligger objektive, tekniske bevis. Fornærmedes forklaring, gitt under vitneansvar, må holdes opp mot tiltaltes forklaring. Fornærmedes troverdighet må ses i lys av at hun har gitt en detaljert forklaring som hun i det alt vesentlige har fastholdt gjentatte ganger, således overfor venninnen C, samboeren D, flere politiforklaringer og i to rettslige forklaringer. Det må være rom for en viss erindringsforskyvning, jf at fornærmede nå er kommet til at overgrepene foregikk til og med høsten 1994.
Det var den dramatiske situasjonen påsken 1995 som førte til at fornærmede betrodde seg til C. Før det hadde hun ingen fortrolig kontakt som det var naturlig å betro seg til. Hun løp for øvrig i tilfelle en risiko for at hun (og broren) i så fall ville kunne bli tilbakeført til biologisk mor, noe verken fornærmede eller broren ønsket.
Det er ikke uvanlig at en ressurssterk ung jente kan vise atferd og livsførsel som om ingen ting skulle være galt.
Tiltalte A blir, med sin store kontaktflate og utadvendte livsførsel, ikke sett på som potensiell overgriper. Det er likevel ingen motsetning mellom As livsførsel og at han samtidig kan være overgriper. Biologisk mor hadde for øvrig mistanke. Både barnevern og skole burde reagert mer målrettet i påsken 1995.
Fornærmede har ikke hatt økonomiske motiver for å anmelde A.
B er krenket på en måte som er typisk for hennes situasjon. Det vises til NOU 1991:13, særlig vedlegg 2. Særlig skal nevnes at skyldfølelsen er tung å bære, jf at hun selv hadde tilfredsstillelse av det seksuelle samkvem med A. Samboeren D og psykiater Harald Reppesgaard har uttalt seg om hvordan særlig denne skyldfølelsen tynger B.
Fornærmede krever ikke erstatning, til tross for tapt skolegang. Oppreisning vil her være et adekvat botemiddel.
B har nedlagt slik påstand:
"A skal betale oppreisning til B med kr 100.000,-."
A har ved sin forsvarer, advokat Christian Wiig, vist til at det som er framkommet i psykiater Harald Reppesgaards erklæring av 28. januar d.å ytterligere egnet til å svekke fornærmedes troverdighet, jf opplysningen om at fostermor skulle ville skade, i verste fall drepe henne. Dette kom ikke til uttrykk under fornærmedes detaljerte vitneforklaring.
Forsvareren har videre gjennomgått en del av de tvilsmomenter som han formoder må ligge til grunn for lagrettens frifinnelse. Forsvareren har særlig nevnt fornærmedes forklaring om omfanget av den seksuelle aktiviteten mellom tiltalte og fornærmede i familiens hjem som svært lite sannsynlig. I denne sammenheng må retten vurdere ektefellen Es troverdighet mot fornærmedes troverdighet.
Forsvareren har vist til Gulating lagmannsretts dom av 13. november 1996, avsagt i ettertid av Høyesteretts dom i Rt-1996-864, og som finnes å være veiledende for foreliggende sak. Forsvareren nedla påstand om at A frifinnes for kravet om oppreisningserstatning.
Lagmannsretten bemerker:
Bs oppreisningskrav er fremmet i medhold av straffeprosessloven kap. 29, jf skadeserstatningsloven §3-5b, jf §3-3. Det rettslige utgangpunkt er videre å finne i Rt-1996-864 hvor førstvoterende uttaler:
"I en sak av denne karakter mener jeg at det må kreves en klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at det påståtte overgrep er begått."
Det finnes ikke i saken tekniske bevis eller vitneutsagn fra øyenvitner. En omfattende bevisførsel i lagmannsretten har i det vesentlige vært rettet mot å sannsynliggjøre, respektive ikkesannsynliggjøre, at det påståtte seksuelle samkvem mellom tiltalte og fornærmede har funnet sted. Til syvende og sist har sakens sentrale vurderingstema vært troverdigheten av fornærmedes forklaring holdt opp mot tiltaltes, Es og Fs troverdighet.
Lagretten har ved å svare nei på samtlige spørsmål som har vært forelagt åpenbart ikke festet lit til fornærmedes forklaring.
Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at de påståtte overgrep har funnet sted. Blant de mange forhold som har ført til denne konklusjonen vil lagmannsretten særlig nevne at B i perioden fra 1988 og til årsskiftet 1994 -95 har vært tilsynelatende upåvirket av det hun skal ha vært utsatt for fra fosterfaren. Hun har vært positiv, glad og dyktig så vel i idrett som i skolearbeid. Endringene i Bs atferd, holdninger, og prestasjoner fram mot påske 1995 ser lagmannsretten i sammenheng med bl.a. opposisjon mot at hun ble strengt holdt i fosterhjemmet og at hun ikke fikk leve ut sitt forhold til kjæresten G slik hun ønsket.
Størst vekt legger imidlertid lagmannsretten på det B har forklart om omfanget av den seksuelle aktivitet mellom A og henne, dels i As ekteseng, dels på Bs rom. Denne aktivitet, angivelig 20 ganger i A og Es ekteseng og langt flere tilfeller av beføling på natters tid på Bs rom, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke ha foregått uten at E og F ville merket det. At E skulle fortrenge en slik kunnskap eller mistanke gjennom flere år finner lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn.
Disse, vesentlige, momenter, sammenholdt med bevisførselen for øvrig, gjør at lagmannsretten ikke finner at det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at overgrep har funnet sted. Det faktiske grunnlag for å tilkjenne oppreisningserstatning foreligger da ikke. Tiltalte blir å frifinne.
Dommen er på dette punkt enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1954 frifinnes etter tiltalen.
2. A, født xx.xx.1954 frifinnes for Bs krav om oppreisningserstatning.