LF-1998-1135

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-07-20
Publisert:	LF-1998-01135
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Fosen herredsrett NR.98-1075 - Frostating lagmannsrett LF-1998-01135 M. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-1999-00528S.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Kari Lynne, Trondheim) mot A (Forsvarer: Advokat Christian Wiig, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Ekstraordinær lagdommer Erik Sølberg. Herredsrettsdommer Lars E. Frisvold
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §195, §212, Tvistemålsloven (1915), Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse (1916), §449, §52

Kjennelse:

Saken gjelder krav om erstatning i anledning av strafferettslig forfølgning, jf straffeprosessloven kap 31.

A er født xx.xx.1956. Han bor i X, der han arbeider som adjunkt. Han har tidligere vært sjømann, men har også hatt arbeid som vaktmester og drevet en mindre bedrift innenfor renholdstjenester.

A er ugift og bor alene. Han har forsørgelsesplikt overfor ett barn fra et tidligere forhold, men har ellers ikke økonomisk ansvar for andre enn seg selv. Når det gjelder hans økonomiske situasjon for øvrig, vises til bemerkningene nedenfor.

Statsadvokatene i Trondheim satte den 28. oktober 1997 A under tiltale ved Fosen herredsrett. Tiltalebeslutningen omfattet følgende forhold:

"I

Straffelovens §195 første ledd. 1. straffalternativ, for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år.

Grunnlag er følgende forhold:

I juli måned 1996 på sin bolig i - - - gate i Y, stakk han en finger inn i skjeden eller analåpningen til B, født xx.xx.1983 og/eller førte han sin blottede penis bort i hennes kjønnsorgan og/eller fikk han henne til å onanere sin erigerte penis.

II

Straffelovens §212 annet ledd, 1. straffalternativ, for å ha foretatt utuktig handling med noen under 16 år eller forledet noen under 16 år til utuktig adferd.

Grunnlag er følgende forhold:

På tid og på sted som nevnt ovenfor, befølte han B, født xx.xx.1983, på hennes bryst og/eller i skrittet."

Fosen herredsrett avsa 24. februar 1998 dom med denne domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven §195, første ledd, 1. straffalternativ, til fengsel i 8 - åtte - måneder. Til fradrag går 1 - en - dag for utholdt varetekt.

2. A, dømmes til å betale til B kr 30000,- - kronertrettitusen - som oppreisning for ikke økonomisk skade.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom."

Herredsretten anså forholdene i tiltalebeslutningen for å utgjøre en enhet, ut fra synspunkter om konsumsjon. Under henvisning til rettspraksis om dette spørsmålet fant herredsretten det riktig kun å domfelle for overtredelse av straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ.

A anket dommen til lagmannsretten, for så vidt gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ved Frostating lagmannsretts dom av 20. august 1998 ble A frifunnet.

Det bemerkes at lagretten ble stilt ett hovedspørsmål, som svarte til punkt I i tiltalebeslutningen. Etter at lagretten hadde besvart spørsmålet med "nei", og lagrettens kjennelse var godtatt av retten, ble det, i tråd med aktors forslag, besluttet å ikke stille ytterligere spørsmål til lagretten. Fornærmedes bistandsadvokat frafalt begjæringen om pådømmelse av et mulig sivilt erstatningskrav, og dette ble derfor ikke tatt opp til avgjørelse.

A fremsatte den 20. november 1998 krav om erstatning i anledning av straffeforfølgningen. Kravet ble fremsatt med henvisning til straffeprosessloven §444 - §446. Det ble krevet erstatning for inntektstap, oppad begrenset til kr 50000,-, og for krenkelse for ikkeøkonomisk art, oppad begrenset til det samme beløp.

Staten v/Justisdepartementet anførte i prosesskrift av 9. desember 1998 at vilkårene for erstatning ikke forelå etter noen av de påberopte bestemmelsene. Staten påsto seg følgelig frifunnet.

I forbindelse med fremsettelsen av erstatningskravet hadde A begjært muntlig forhandling dersom Staten bestred at han hadde sannsynliggjort at han ikke hadde begått de handlinger som var omfattet av tiltalen. I sitt tilsvar til lagmannsretten bestred Staten at A hadde sannsynliggjort dette. For å få spørsmålet best mulig opplyst, besluttet lagmannsretten å avholde muntlig forhandling, jf straffeprosessloven §449 tredje ledd.

Muntlig forhandling ble avholdt i Trondheim 12. mai 1999. A møtte og avga forklaring. I tillegg mottok lagmannsretten forklaring av fire vitner. Disse er B, som var fornærmet i straffesaken; kommunelege Håkon Røraas, som har hatt A til behandling; skolesjef Britt Stabell, som er representant for As arbeidsgiver og psykolog Jim Godø, som har hatt B til behandling.

A har til støtte for erstatningskravet i hovedtrekk anført følgende:

Kravet om sannsynliggjøring av ikke begått handling er oppfylt, jf straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum. Til støtte for dette er særlig vist til: - at påstandene om seksuelle overgrep ikke er fremsatt av B selv, men skriver seg fra en venninne av henne og er blitt misoppfattet av en lærer; - at B er blitt påvirket av venninnens oppfatning av det hun har forklart henne; - at B har endret forklaring både til politiet og domstolene, særlig med hensyn til hva som har skjedd og hvor gjerningene skal ha funnet sted; - at det ikke foreligger noen tekniske bevis og spesielt at legeerklæringen vedrørende B i realiteten styrker sannsynligheten for at handlingen ikke er begått; - at A ikke er pedofil eller har pedofile trekk; - at påstanden om at Bs skole/og sportsprestasjoner er blitt dårligere er betydelig overdrevet; - at B kom tilbake til hans leilighet for å spille på PC også etter at overgrepet angivelig skulle ha funnet sted; og - at A irettesatte B og sin egen datter C, bl.a. fordi de ved en anledning var beruset, og at han beslagla sigaretter som de hadde skaffet seg.

Det er vist til uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr 2, som forbyr å desavuere en frifinnelse i en straffesak. I sedelighetssaker er det spesielt vanskelig å sannsynliggjøre en ikke begått handling, jf herom Rt-1994-1190.

Subsidiært kreves erstatning i medhold av straffeprosessloven §445. Der foreligger i nærværende sak "særlig eller uforholdsmessig skade" som det er rimelig å gi erstatning for.

A anfører at han ble tatt ut av skoleverket i desember 1996, og var suspendert med lønn til 1. august 1997. Frem til 15. oktober 1998 fikk han kun sosialstønad og etter hvert arbeidsledighetstrygd. Netto inntektstap pr måned utgjør ca kr 5000,-, og i tillegg kommer tap av ansiennitet. Det følger av dette at inntektstapet utgjør ca kr 70000,-.

Også vilkårene for å tilkjenne ham oppreisning er oppfylt, jf straffeprosessloven §446. Beskyldningen om seksuelt overgrep mot sin egen niese har vært tung å bære, og er klart stigmatiserende. Han har måttet få psykiatrisk bistand, og har gått jevnlig til behandling hos kommunelegen. Denne situasjonen vedvarer ennå.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A tilkjennes erstatning for inntektstap, oppad begrenset til kr 50000,-.

2. A tilkjennes erstatning for krenkelse av ikkeøkonomisk art. Erstatningen settes oppad begrenset til kr 50000,-

3. A tilkjennes erstatning for reiseutgifter og tapt arbeidsfortjeneste i anledning saken med kr 5300,-."

Statsadvokatene i Trondheim har på vegne av Staten v/Justisdepartementet i hovedtekk anført:

Det er ikke grunnlag for å tilkjenne A erstatning for økonomisk tap, idet verken vilkårene i straffeprosessloven §444 eller §445 er oppfylt. Han kan da heller ikke tilkjennes erstatning for ikkeøkonomisk skade etter samme lov §446.

Når det gjelder kravet om sannsynliggjøring av at handlingen ikke er begått, er for det første vist til at lagmannsrettens dom kun gjelder spørsmålet om straffeskyld. Den innebærer ikke at A har sannsynliggjort at han ikke har begått det overgrep han var tiltalt for. For det andre er vist til herredsrettens dom i straffesaken, der A enstemmig ble funnet skyldig. Samlet sett må dette innebære at kravet om sannsynliggjøring av ikke begått handling ikke er oppfylt.

Ifølge rettspraksis må det foreligge "kvalifiserte rimelighetsgrunner" for at erstatning skal tilkjennes etter straffeprosessloven §445, jf Rt-1998-910. Slike grunner foreligger ikke i nærværende sak.

At A har fått et "hull i karrieren" skyldes hans misbruk av narkotika, derimot ikke den aktuelle sedelighetssak. Det er vist til at A tidligere er straffet for ulovlig befatning med narkotika. For øvrig er han under etterforskning for et nytt tilfelle angående bruk av narkotika.

Etterforskningen og iretteføringen av sedelighetssaken har ikke tatt uforholdsmessig lang tid. Overgrepet er tidfestet til juli 1996. Herredsrettens dom forelå i februar 1998 og lagmannsrettens dom forelå i august s.å. Dette er ikke uforholdsmessig lang tid.

Angående kravet om oppreisning er for det første vist til at vilkårene i straffeprosessloven §444 og §445 ikke er oppfylt. For det andre er anført at etterforskningen og domstolsbehandlingen ikke har vært så inngripende overfor A at det er rimelig å tilkjenne oppreisning.

Statsadvokatene i Trondheim har nedlagt slik påstand:

"Staten v/Justisdepartementet frifinnes."

Lagmannsrettens bemerkninger:

Saken reiser flere spørsmål. Det mest grunnleggende er om A har sannsynliggjort at han ikke har begått den handling som er nevnt i tiltalen. Dersom dette legges til grunn, har A krav på erstatning for økonomisk tap som er forårsaket av forfølgningen. I motsatt fall blir det spørsmål om A er blitt påført en ekstraordinær skade, og om det er rimelig å tilkjenne ham erstatning for denne. I begge tilfeller må det vurderes om det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom straffeforfølgningen og skaden.

Spørsmålet om A bør tilkjennes oppreisning oppstår bare dersom vilkårene for å yte erstatning for økonomisk tap er oppfylt. Også her kreves det årsakssammenheng, idet den ikkeøkonomiske skade må være forårsaket av straffeforfølgningen.

1. Spørsmålet om erstatning etter straffeprosessloven §444.

Det er på det rene at A har vært siktet, og er blitt frifunnet. Hovedspørsmålet etter denne bestemmelse er om han har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som var omfattet av siktelsen.

Etter rettspraksis er det nødvendig, men også tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf Rt-1994-721. Kravet til sannsynliggjøring må imidlertid tilpasses de muligheter som foreligger for dette i den aktuelle sak. I sedelighetssaker kan dette by på spesielle problemer, særlig fordi handlingen ikke alltid er knyttet til et bestemt tidspunkt. Spørsmålet om sannsynliggjøring må bero på situasjonen når erstatningskravet avgjøres, noe som innebærer at også eventuelle nye bevis må tas i betraktning.

Det følger av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr 2 at frifinnelsen i straffesaken må respekteres i en etterfølgende erstatningssak. Lagmannsretten vil presisere dette, idet A, uansett utfallet av nærværende sak, er frifunnet for anklagen mot ham. For at spørsmålet om sannsynliggjøring skal få reell betydning må det imidlertid være adgang til å legge vekt også på andre forhold enn siktedes egen forklaring, herunder den fornærmedes forklaring. At dette i stor grad vil være de samme bevismomenter som lå til grunn for tiltalen i straffesaken er ikke til å unngå, og ikke i strid med uskyldspresumsjonen. Forutsetningen er imidlertid at det styres klar av spørsmålet om straffeskyld.

B har forklart at A forgrep seg mot henne seksuelt da hun i juli 1996 var på besøk hos sine besteforeldre i Y. Hun oppholdt seg en kveld i et hus som onkelen disponerte, og la kabal på hans PC. Onkelen ba henne om å massere ham i nakken, men etter hvert ble rollene mellom dem ombyttet.

B har videre forklart at A befølte henne på brystene og i skrittet, både utenpå og innenfor klærne. Videre skal han ha slikket henne i skrittet, fått henne til å onanere ham og latt sitt kjønnsorgan berøre hennes før han fikk sædavgang.

Lagmannsretten har vurdert Bs forklaring, og sammenholdt den med andre momenter i saken, herunder det som er anført fra A. Hennes forklaring fremstår for det første ikke som utroverdig etter sitt eget innhold. Den støttes også av opplysninger om endringer i hennes adferd og prestasjoner i tiden etter at overgrepet skal ha skjedd. Lagmannsretten viser spesielt til skriftlige og muntlige uttalelser fra psykolog Jim Godø, som har hatt B til behandling.

Lagmannsretten har ikke funnet As anførsler tilstrekkelige til å sannsynliggjøre at han ikke har begått de handlinger som var omfattet av tiltalen. Det er for så vidt riktig, som anført av ham, at det var en av Bs venninner som underrettet en lærer om forholdet. B har imidlertid gitt flere selvstendige forklaringer om det samme, både til psykolog, politi og domstoler. Hun har forklart at hun oppsøkte onkelens bopel dagen etter at overgrepet hadde skjedd, for å forvisse seg om at det hele ikke hadde vært en drøm. Da onkelen ved nevnte anledning skal ha spurt om hun ville "ha mer", avskrev hun denne muligheten.

Endringene i Bs forklaringer antas å være lite relevante for det spørsmål saken gjelder. De angår detaljer om handlingenes art og i hvilket rom i As hus de foregikk. Lagmannsretten nøyer seg her med å bemerke at det er andre og mer nærliggende årsaker til endringene i Bs forklaringer enn at handlingene ikke har skjedd.

Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at A ikke har oppfylt kravet om sannsynliggjøring i straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum. Det er herunder sett hen til bevistemaet og muligheten for å føre motbevis i en sakstype som denne.

Avslutningsvis under dette punkt nevnes at A har utholdt en kort tid i varetekt på et tidlig stadium av etterforskningen. Varetekt er imidlertid ikke en "frihetsberøvende rettsfølge" som nevnt i §444 første ledd 2. punktum.

2. Spørsmålet om erstatning etter straffeprosessloven §445.

Etter denne bestemmelse kreves at siktede er blitt påført "særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning". Retten kan da tilkjenne erstatning, selv om vilkårene i §444 ikke er oppfylt, "når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig".

Det er intet vilkår for å få erstatning etter denne bestemmelse at det er begått feil fra politi, påtalemyndighet eller domstoler. Det fremgår imidlertid både av lovforarbeider og rettspraksis at det må foreligge et ekstraordinært tilfelle der det vil fremstå som klart urimelig om siktede nektes erstatning, jf henholdsvis Ot.prp. nr 35 (1978-79) s 239 og Rt-1994-721 og Rt-1994-729.

A har særlig vist til at han som følge av anmeldelsen har hatt et lengre avbrudd fra sitt arbeid som lærer. Dette har fått betydning både lønnsmessig og karrieremessig.

A har opplyst at han innehadde et årsvikariat på Havøysund skole, som varte fra 1. august 1996 til 1. august 1997. Som følge av anmeldelsen for overgrep ble han tatt ut av skolen 4. desember 1996. Han var sykmeldt i 14 dager og ble suspendert med lønn fra 1. januar til 1. august 1997. Frem til 15. oktober 1998 - m.a.o. i ca 14 måneder - mottok han dels sosial stønad og dels arbeidsledighetstrygd. Han har beregnet sitt økonomiske tap til ca kr 70000,-, men har krevet erstatning begrenset oppad til kr 50000,-.

Lagmannsretten legger til grunn at A ble tatt ut av skoleverket nettopp på grunn av anmeldelsen for seksuelle overgrep. Ifølge skolesjef Britt Stabell ville han ha fått fast ansettelse i skolen dersom han ikke hadde blitt anmeldt.

Etter straffeprosessloven §445 kreves imidlertid at skaden må være oppstått "ved strafforfølgning". I dette tilfellet er det ikke politiets etterforskning og de prosessuelle skritt som er tatt i den forbindelse som har utløst skaden, men anmeldelsen alene og skolemyndighetenes reaksjon på denne. Under henvisning til bl.a. Rt-1998-515 antar lagmannsretten at kravet om årsakssammenheng mellom etterforskningen og denne del av skaden ikke er oppfylt.

Hertil kommer at anmeldelsen og den senere tiltale gjaldt et meget alvorlig forhold. Det kan vanskelig hevdes å være ekstraordinært at en lærer som blir anmeldt for overgrep av denne art blir tatt ut av skoleverket.

A har opplyst at han som følge av anmeldelsen og etterforskningen har hatt betydelige påkjenninger på det personlige plan. På bakgrunn av de opplysninger som er gitt av kommunelege Hakon Røraas legges til grunn at A har hatt depresjoner og er blitt behandlet for dette. Han synes imidlertid å være kommet over dette, og er for lengst tilbake i arbeid som lærer i skolen.

Lagmannsretten har etter dette ikke funnet vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 oppfylt. Det er herunder særlig sett hen til alvoret i siktelsen, virkningene for A og i hvilken grad disse er forårsaket av straffeforfølgningen.

3. Spørsmålet om dekning av reiseutgifter og tapt arbeidsfortjeneste.

Kravet omfatter reiseutgifter og tapt arbeidsfortjeneste i anledning den muntlige forhandling i nærværende sak. Beløpet er oppgitt til kr 5300,-.

Siden vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 og §445 ikke er oppfylt, kan utgiftene ikke kreves dekket etter disse bestemmelser. Heller ikke reglene om saksomkostninger i straffeprosessloven kap 30 er anvendelige i en sak om erstatning etter strafforfølgning. De materielle vilkår i de nevnte bestemmelser er for øvrig ikke oppfylt.

Lov om vitnegodtgjøring mm av 21. juli 1916 nr 2 antas for det første ikke å kunne hjemle et erstatningskrav mot Staten v/Justisdepartementet. Loven gjelder dessuten i utgangspunktet kun godtgjørelse til vitner og sakkyndige, dog slik at parter som har samme plikt til å forklare seg som vitner omfattes. A faller imidlertid ikke inn under sistnevnte kategori. Heller ikke reglene i tvistemålsloven kap 13 om saksomkostninger antas å komme til anvendelse. Vilkårene for å bli tilkjent saksomkostninger er for øvrig ikke oppfylt etter noen av de materielle bestemmelser i nevnte kapitel.

As krav om erstatning for reiseutgifter og tapt arbeidsfortjeneste i anledning saken vil etter dette ikke bli gitt medhold.

Kjennelsen er enstemmig. Den er avsagt etter reglene i straffeprosessloven §52 første ledd 3. og 4. punktum.

Slutning:

Staten v/Justisdepartementet frifinnes.