LF-1998-17
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-30 |
| Publisert: | LF-1998-00017 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Inderøy namsrett Nr. 97-00342 D - Frostating lagmannsrett LF-1998-00017 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Pål Inge Salberg, Steinkjer). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Bjarne Berg, Ski). |
| Forfatter: | Lagdommer Ole Johan Lund, lagdommer Mats Stensrud, lagdommer Ivar Oftedahl |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-14, Tvistemålsloven (1915) §176, §180 |
Saken gjelder krav om tvangsbot.
Siden 1990 har det versert flere rettssaker mellom partene bl.a. knyttet til spørsmålet om samværsrett for B til hans og As felles barn C, som nå er snart 9 år gammel.
Etter at Frostating lagmannsrett 5. november 1996 avsa dom som ga B nærmere regulert samværsrett, en avgjørelse som er rettskraftig, ble han ved brev av 23. september 1997 fra mors advokat varslet om at gutten ikke ville bli sendt til ham for samvær. Dette skjedde etter at forutsatt samvær siste helgen i august ikke var blitt besørget gjennomført av mor. Beslutningen var begrunnet i mistanke om at far misbrukte alkohol, etter at mor hadde mottatt brev fra X kommunes helse- og sosialavdeling om dette.
Far fremsatte 23. september 1997 begjæring til Inderøy namsrett om tvangsfullbyrdelse av samværskravet ved fastsettelse av tvangsbot for fremtidige mislighold, og namsretten avsa 8. desember 1997 kjennelse i saken med slik slutning:
"1. A pålegges å betale en tvangsbot på kr 1500,- - femtenhundre 00/100 -, for hver gang hun unndrar sønnen C, født xx.xx.1989, fra samvær med B overensstemmende med dom i Frostating lagmannsrett den 05.11.1996.
Tvangsboten skal løpe i 2 - to - år fra i dag.
2. Innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse betaler A saksomkostninger til det offentlige med kr 5870,-, - kronerfemtusenått ehundreogsytti 00/100."
A har i rett til påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett og B har tatt til motmæle.
A har i det vesentlige anført:
Namsretten har gjort seg skyld i feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse.
Hun har frem til sommeren 1997 lojalt fulgt opp lagmannsrettens dom vedrørende samværsspørsmålet, selv om hun har vært i tvil om gutten hadde det godt hos sin far. Både før og etter at lagmannsrettens dom forelå har gutten hatt kontakt med barneverntjenesten i X, og han har også hatt bistand fra barnepsykiatrisk avdeling ved Innherred sykehus. Prosessen mellom foreldrene antas å være medvirkende årsak til hans problemer.
Mors bekymringer knytter seg til fars alkoholbruk, hans festing med likesinnede og manglende evne til omsorg for gutten. Selv har gutten ikke i nevneverdig grad ytret seg til mor om slike problemer.
På grunnlag av en henvendelse fra fars advokat medio september 1997 bekreftet mor at gutten ville komme på besøk 26.-28. samme måned. Etter dette, men før gutten var reist, fikk hun imidlertid henvendelse fra barneverntjenesten i sin hjemkommune med kopi av brev av 18. september s.å. fra barneverntjenesten i Y. Barneverntjenesten i X anbefalte overfor mor at gutten ikke ble sendt før saken var blitt undersøkt. Dette satte mor i en lojalitetskonflikt, men hun fulgte likevel rådet. Etter at rapporten fra Y kommune forelå, har mor besørget at samværet ble gjennopptatt. Mors situasjon i september tilsa at videre samvær, ut fra den usikkerhet som forelå, var umulig. Dette må medføre at det ikke er grunnlag for å idømme mor tvangsbot, jfr Rt-1970-703 og Rt-1997-712.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. A/det offentlige tilkjennes saksomkostninger."
B har i det vesentlige anført:
Namsrettens kjennelse er korrekt.
Som det fremgår av namsrettens kjennelse har det vært en lang rekke rettstvister mellom partene omkring fars samvær med gutten, hver gang begrunnet i at mor har nektet slikt, og som oftest på grunnlag av oppfatning om alkoholmisbruk. Disse påstandene er alltid tilbakevist, og det er egnet til forundring at mor stadig kommer trekkende med disse beskyldninger, senest i forbindelse med kjæremålet. Påstandene må antas å skrive seg fra Bs datters tidligere samboer og ha som formål å skade såvel B som henne.
Barnevernet kan ikke overprøve en rettskraftig avgjørelse, særlig ikke på grunnlag av en tvilsom melding. De påberopte avgjørelser av Høyesterett har ikke relevans i denne saken, da det her ikke foreligger umulighetssituasjoner, heller ikke helsemessige grunner for gutten, med rot i fars forhold.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. B/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten bemerker:
Om de tidligere tvister mellom partene vises det til namsrettens merknader s. 5-6 i kjennelsen.
Det synes å være på det rene at beskyldningene i det anonyme brev som ble formidlet til barneverntjenesten i X fra barneverntjenesten i Y, savner grunnlag. Mor har da også senere fulgt opp plikten til å medvirke så far får samvær med sønnen. Således foreligger det i øyeblikket ikke noen samværsnektelse. Det legges imidlertid vekt på at samværet ble nektet så sent som i slutten av september 1997.
Mor har påberopt umulighet i forhold til gjennomføring av samværet sommeren 1997. De påberopte rettsavgjørelser synes for lagmannsretten å gjelde situasjoner hvor det forelå fare for store psykiske skadevirkninger. Ut fra de opplysninger som er anført overfor lagmannsretten, kan dette ikke sies å være tilfelle i den foreliggende sak.
Lagmannsretten er enig med namsretten i at sakens forhistorie; mors mange løfter om å respektere samværsretten, som flere ganger ikke er blitt fulgt opp, tilsier at det nå fastsettes en tvangsbot etter barneloven §48 jfr tvangsfullbyrdelsesloven §13-14, i forhold til ytterligere brudd. Lagmannsretten er enig i namsrettens avgjørelse av botens størrelse og varigheten.
Kjæremålet har ikke ført frem og A må etter dette dekke motpartens saksomkostninger jfr hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Bjarne Berg har krevet salær kr 1620, hvilket finnes nødvendig jf. tvistemålsloven §176 første ledd. B er av lagmannsretten meddelt fri sakførsel og omkostningene blir følgelig å tilkjenne det offentlige, med unntak for egenandelen som tilkjennes B.
A har søkt lagmannsretten om fri sakførsel hvilket ikke er innvilget.
I namsrettens saksomkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige 990 - nihundreognitti - kroner, og til B 630 - sekshundreogtretti - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.