LF-1998-294
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-08 |
| Publisert: | LF-1998-00294 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fosen namsrett Nr. 9800024 D - Frostating lagmannsrett LF-1998-00294 K. |
| Parter: | Kjærende parter: 1. Sten Stensen, Kongsberg (Prosessfullmektig: Advokat Per-Victor Zachrisen, Kongsberg). 2. Elisabeth Røssing, Gjerdrum. Motparter: 1. Eirin Lisbeth Wold, Trondheim. 2. Knut Wold, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Sven-Jørgen Lindsetmo, Steinkjer). |
| Forfatter: | Lagdommer Olaf Jakhelln, lagdommer Gunnar Greger Hagen, lagdommer Mats Stensrud |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §176, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-7 |
Saken gjelder saksøktes kjæremål over ikke å være tilkjent saksomkostninger da namsretten frifant ham for krav om midlertidig forføyning.
Eierne av gnr 3 bnr 35 i Frøya, Sten Stensen og Elisabeth Røssing, sendte 21. januar 1998 Knut Wold skriftlig varsel om stengning av vei. Varselet lød slik:
"Vår kai vil fra og med 20. Februar 1998 bli fysisk avstengt med bom. Ønskes tyngre transport utført kan dette altså skje over vår private kai fram til denne dato. Enhver ferdsel med motorkjøretøy vil etter denne dato ikke være tillatt."
Knut Wold og Eirin Lisbeth Wold (Wold) eier gnr 3 bnr 103 i Frøya, naboeiendom til bnr 35.
Som følge av stengningsvarselet sendte Wold 2. februar 1998 forliksklage mot Sten Stensen og Elisabeth Røssing (Stensen) til Frøya forliksråd med påstand om at Wold har rett til adkomst over bnr 35. Samme dag sendte han begjæring til Fosen namsrett om midlertidig forføyning mot Stensen. I begjæringen nedla Wold slik påstand:
"1. Sten A. Stensen og Elisabeth Røssing er uberettiget til å stenge vegadkomst til Eirin og Knut Wolds eiendom gnr. 3 bnr. 103 i Frøya inntil rettskraftig dom foreligger.
2. Hvis stengning skjer bemyndiges namsmannen å foreta åpning.
For de dager vegen er stengt betaler Sten A. Stensen og Elisabeth Røssing dagmulkt fastsatt etter rettens skjønn.
3. Sten A. Stensen og Elisabeth Røssing tilpliktes å erstatte Eirin og Knut Wold sakens omkostninger som utgjør kr 2800,- så langt, med tillegg av gebyrer."
Wold ba om å få begjæringen avgjort uten muntlig forhandling, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-7 annet ledd. Namsretten valgte å innkalle til muntlig forhandling, som ble holdt 17. februar 1998. Stensen hadde inngitt tilsvar datert 13. februar 1998, mottatt ved namsretten 16. februar 1998, og gjort kjent for Wold under rettsmøtet. Det er i rettsboken for rettsmøtet innledningsvis protokollert:
"Tilsvar av 13. feb. 1998 ble utlevert. Dette var per dato ukjent for saksøkers prosessfullmektig."
I tilsvaret påsto Stensen seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger. I rettsmøtet fastholdt partene sine påstander, Stensen utvidet sitt omkostningskrav.
Fosen namsrett avgjorde spørsmålet om midlertidig forføyning ved kjennelse avsagt 23. februar 1998. Kjennelsen har slik slutning:
"1. Sten Stensen og Elisabeth Røssing frifinnes.
2. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke."
Stensen har påkjært omkostningsavgjørelsen, slutningens post 2, til lagmannsretten, og gjør i det vesentlige gjeldende:
Det er feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen. Kjennelsesgrunnene er mangelfulle.
Det er ikke tatt stilling til om Wold har bruksrett til Stensens kai. En slik bruksrett vil være en nødvendig forutsetning for kravet om midlertidig forføyning. Ettersom Stensen bestred bruksretten er det feil å bruke unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, jf Schei: Tvistemålsloven (1990) bind I side 355 og Rt-1996-1040.
Det er ikke foretatt noen skjønnsmessig vurdering av om det var grunn til å bruke unntaksreglene, jf Rt-1986-131.
Omkostningsavgjørelsens ordlyd viser at det er første unntaksregel som er anvendt, men namsretten har ikke foretatt noen vurdering og funnet at saken var tvilsom. Kjennelsesgrunnene gir inntrykk av at saken var opplagt.
Når det ikke klart fremgår hvilken unntaksbestemmelse som er anvendt, er det en feil, jf Schei o.c. side 389. Det kan se ut som om første og annen unntaksregel er blandet sammen. Det er det ikke adgang til.
Stensens tilsvar ble levert Wold umiddelbart før rettsmøtet, hvorfor opplysningene i tilsvaret ikke først var blitt kjent "under hovedforhandlingen".
I forhold til annen unntaksregel er det en mangel ved omkostningsavgjørelsen at det ikke kan ses å være tatt stilling til om Wold var helt uten egen skyld for sin uvitenhet før "hovedforhandlingen".
Hvis Wold forut for begjæringen hadde snakket med sin leietaker, ville det ha blitt avklart at denne var blitt tilbudt nøkkel til bommen og derfor ikke hadde noe prekært behov. Da ville Wold ha visst at den viktigste grunn til å kreve midlertidig forføyning ikke var til stede, jf Karnov (1994) side 339 note 682.
Wold hadde gitt beskjed om at han ville skaffe seg varig tinglyst adkomstrett. Det er bakgrunnen for at Stensens stengningsvarsel var kategorisk. Wold må bebreides for ikke å ha kontaktet Stensen før han gikk til namsretten etter at han fikk stengningsvarselet.
I begjæringen har Wold overdramatisert situasjonen betydelig.
Stensen overholdt sin tilsvarsfrist. Han er uten skyld i at Wold ikke fikk tilsvaret tidligere. Wolds prosessfullmektig avslo namsrettens tilbud om tid til å gjennomgå tilsvaret før "hovedforhandlingen".
Det er feil bevisvurdering når namsretten har funnet at Wold hadde berettiget grunn til å kreve midlertidig forføyning. Den påståtte sikringsgrunn om vesentlig skade eller ulempe var uriktig. Den var ikke gjort gjeldende overfor Stensen før i begjæringen. Bevisbedømmelsen på dette området har bare betydning for omkostningsavgjørelsen. Da kan lagmannsretten overprøve den, jf Schei o.c. side 388.
For øvrig er namsrettens "mulige vurderinger på noen av omhandlede punkter" vilkårlige eller klart urimelige, og kan derfor overprøves.
Stensen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse pkt. 2 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Sten Stensen og Elisabeth Røssing tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken."
Wold har i tilsvar tatt til motmæle. Han gjør i det vesentlige gjeldende:
Lagmannsretten kan bare oppheve kjennelsen om den er i strid med loven eller om namsretten har begått saksbehandlingsfeil. Bortsett fra vilkårlige og klart urimelige skjønnsutøvelser kan namsrettens rimelighetsvurdering ikke overprøves.
Namsretten behøvde ikke ta stilling til om det forelå et krav. Namsretten er likevel ikke avskåret fra å gjøre bruk av tvistemålsloven §172 annet ledd.
Retten har foretatt en konkret bevisvurdering som lagmannsretten er bundet av. Namsrettens begrunnelse viser at den har foretatt en lovlig skjønnsmessig vurdering.
Selv om namsretten ikke har presisert alternativet i §172 annet ledd, er det ikke avgjørende. Begrunnelsen viser at det er annet alternativ som er brukt. Det er redegjort for faktum. Det fremgår at det hovedsakelig avgjørende var opplysningen om at det var tilbudt nøkkel til leietakeren, at nøkkel under rettens forhandlinger også ble tilbudt Wold og at tilbudet til Wold klart stred mot Stensens stengningsvarsel.
Tilsvaret ble ikke overlevert Wold før etter at retten var satt. Tilbudet om nøkkel til Wold kom derfor først under det som tilsvarer hovedforhandlingen. Wold har ingen skyld i dette. Lagmannsretten kan ikke overprøve namsrettens bevisvurdering av om det var "berettiget grunn til å la saken komme for retten".
Kjennelsen er heller ikke vilkårlig eller klart urimelig.
Wold har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Fosen namsretts kjennelse 23. februar 1998 i sak 98-00024 D pkt. 2, stadfestes.
2. Eirin Lisbeth og Knut Wold tilkjennes kr 1750,- i saksomkostninger i kjæremålssaken."
Lagmannsretten bemerker:
Ved den påkjærte kjennelse har namsretten tatt realitetsavgjørelse i kravet om midlertidig forføyning. Etter tvistemålsloven §181 annet ledd 2. punktum, jf Schei: Tvistemålsloven (1990) bind I side 388, er lagmannsretten da bundet av namsrettens bevisbedømmelse. Dette gjelder namsrettens bevisbedømmelse i tilknytning til avgjørelsen av kravet om midlertidig forføyning. Bevisbedømmelse som ikke står i sammenheng med dette, og som bare har betydning for omkostningsavgjørelsen, kan lagmannsretten likevel prøve, jf Schei l.c.
Det fremgår av kjennelsen at den vesentlige grunn til at kravet om midlertidig forføyning ikke førte frem, var at Wold og Wolds leietaker var tilbudt nøkkel til den bom som skulle oppsettes for å stenge veien. Veien ville med andre ord ikke være stengt for Wold og leietakeren, bare for andre. For Wold og leietakeren ville hindringen av andre etter namsrettens oppfatning ikke være vesentlig. Dette hang sammen med namsrettens vurdering av at avstanden fra bommen til Wolds eiendom bare er noen få meter.
Namsretten har begrunnet avgjørelsen om ikke å tilkjenne Stensen saksomkostninger slik:
"Imidlertid finner retten at unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd kommer til anvendelse. Dette da det først i tilsvaret, som ble meddelt saksøkerne under forhandling, ble gjort kjent at saksøkernes leieboer hadde fått tilbud om lån av nøkkel til bommen. Også tilbudet om nøkkel til saksøkerne var tidligere kun fremsatt per telefon i motsetning til varselet om å stenge bommen som var fremsatt i ettertid og i brevs form. Det fremgår ikke av varselbrevet at et slikt tilbud om nøkkel fremdeles står ved lag. Saksøkerne hadde derfor berettiget grunn til å la saken komme for retten og de saksøkte tilkjennes dermed ikke erstatning for sakens omkostninger."
Lagmannsretten er enig med Wold i at namsretten her har gjort bruk av annet alternativ i tvistemålsloven §172 annet ledd. Etter dette alternativ kan det gjøres unntak bl.a. "hvis de omstændigheter, som utfaldet berodde paa, uten hans egen skyld først under hovedforhandlingen er blit ham bekjendt..."
Lagmannsretten er enig med namsretten i at det må legges til grunn at det først var under den muntlige forhandling, som tilsvarer "hovedforhandlingen" i lovbestemmelsen, Wold ble kjent med tilbudet om lån av nøkkel. Dette stemmer også med det som ble protokollert i rettsboken 17. februar 1998.
Lagmannsretten kan ikke se at det er noen feil at namsretten ikke har tatt stilling til om Wold i det hele tatt har bruksrett til kaien. Stensen hevder at Wold ikke er uten skyld i at han ikke kjente til nøkkeltilbudet før den muntlige forhandling. Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for denne anførselen.
Lagmannsretten er enig med namsretten i at Stensens fremgangsmåte med stengningsvarselet satte Wold i en så vanskelig situasjon at han hadde grunn til å kreve midlertidig forføyning.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges Stensen omkostningene ved behandlingen av saken for lagmannsretten. Wold har oppgitt sine omkostninger til 1.750 kroner, som i sin helhet er salær til prosessfullmektigen. Oppgaven legges til grunn, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sten Stensen og Elisabeth Røssing, en for begge og begge for en, 1.750 - ettusensyvhundreogfemti - kroner til Eirin Lisbeth Wold og Knut Wold i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.