LF-1998-394

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-09-24
Publisert:	LF-1998-00394
Stikkord:	Familiesak
Sammendrag:
Saksgang:	Orkdal herredsrett nr. 97-00325 A - Frostating lagmannsrett LF-1998-00394 A.
Parter:	Ankende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Venil K. Thiis, Trondheim). Motpart: B, Y (Prosessfullmektig: Advokat Birte Mjønes, Orkanger).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, formann. Lagdommer Randi Grøndalen. Lagdommer Gunnar Greger Hagen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §31, §34, Tvistemålsloven (1915) §161, §174, §180, §38, §44, §46, Ekteskapsloven (1991) §92

Saken gjelder to gutter på 11 og 17 år - hvem de skal bo fast hos og samværsrett.

B (mor), født i 1955 og A (far), født i 1954, giftet seg i 1979. De ble separert 25. august 1997. Ankesaken gjelder de to fellesbarna: - C, født xx.xx.1981, - D, født xx.xx.1987.

Foreldrene er enige om felles foreldreansvar for barna. Det første halvår etter separasjonen praktiserte de delt omsorg. Guttene bodde fast i den felles bolig. Mor og far flyttet inn og ut og hadde omsorgen vekselvis en uke hver.

Mor uttok 24. september 1997 stevning til Orkdal herredsrett mot far. Hun nedla påstand om eneomsorg for barna og «vanlig samværsrett» for far. I tilsvar påsto far eneomsorg for barna og «vanlig samværsrett» for mor. Senere ble påstandene utvidet til også å omfatte bruksrett til boligen og foreløpig avgjørelse.

Sorenskriveren hadde dommersamtaler med begge barna 3. november 1997 og med D alene 19. januar 1998. Hovedforhandling ble holdt 20. januar 1998, og retten avsa 5. februar 1998 dom med slik domsslutning:

1. B skal ha den daglige omsorgen for sønnene

C, født xx.xx.81 og D, født xx.xx.87.

2. A skal ha vanlig samværsrett med sønnene, jf. barneloven §44.

3. B skal ha bruksrett til partenes felles bolig alene inntil skifte av partenes fellesbo eller annen avgjørelse treffes.

4. Punkt 1 og 2 gjelder som midlertidig avgjørelse inntil saken er rettskraftig avgjort.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Herredsretten uttalte i premissene at avgjørelsen av omsorgsspørsmålet «har reist betydelig tvil».

A anket til Frostating lagmannsrett og B innga tilsvar.

Begges påstander ble justert under ankeforhandlingen som fant sted i Trondheim 10. - 11. september 1998. Lagmannsretten mottok forklaringer fra partene og åtte vitner, slik rettsboken viser.

Partene bor i Y, hvor mor er førskolelærer og far lærer. Sakens bakgrunn og anførslene for herredsretten er fyldig gjengitt i herredsrettens dom og gjentatt for lagmannsretten. Lagmannsretten gir derfor korte sammendrag av anførslene og viser ellers til herredsrettens dom side 2-7.

A hevder at barnas ønsker må være utslagsgivende, jf barneloven §31. Guttene, særlig D, vil bo hos far. C er snart voksen, men D er også en oppvakt gutt som har opplevet samlivsbruddet, forstått foreldrenes oppfatninger og selv tatt et standpunkt.

D opplever at mor ikke tar ham på alvor. Hun undervurderer barnet. D er fortvilet og har henvendt seg til Barneombudet, barnevernet, ordfører, forliksråd m.fl. for å få gjennomslag for ønsket om å bo fast hos far. Hvis han forblir hos mor, vil det intensivere hans aggresjon og opposisjon.

D har et nært og godt forhold til far. Han kommer gutten i møte følelsesmessig og gjennom turer, aktiviteter og andre interesser. Når D er lik sin far og velger å bo hos ham, utelukker ikke det et nært forhold til mor.

Mor har mange gode egenskaper, og er også en dyktig pedagog. Men i barnefordelingssaken har hun «kriget», ikke tålt motstand og vært uvillig til forlik. Hun plasserer ansvaret for konflikter utenfor seg selv og er oppildnet av terapeut og venninner. Hun har hatt psykiske og somatiske problemer, noe som har preget humøret hennes. Ektefellene er forskjellige. Det er årsaken til samlivsproblemene.

Far beskyldes for å ha vært styrende og dominerende. Man kan like gjerne se det slik at mor har latt seg dominere.

A viser til en sammenlignbar sak i Rt-1990-669. Lagmannsretten kan ikke komme utenom barneloven §31, hvoretter far må få omsorgen, i hvert fall for D. Uansett hvem som skal ha den daglige omsorg, er foreldrene enige om hvordan samværsretten for den andre skal utformes. A har nedlagt slik påstand:

1. A skal ha den daglige omsorg for C, født xx.xx.81, og D, født xx.xx.87.

2. B skal ha samvær med barna fastsatt etter rettens skjønn.

3. A skal ha bruksrett til partenes felles bolig alene inntil skifte av partenes fellesbo eller annen avgjørelse treffes.

4. B betaler sakens omkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten.

Dessuten krever A slik midlertidig avgjørelse:

«Lagmannsrettens dom skal gjelde fra ankefristens utløp inntil rettskraftig dom foreligger.»

B ser tilbake på et konfliktfylt ekteskap, i hvert fall siden 1988. Hun er vedvarende ydmyket verbalt av ektefellen. Hun var aldri bra nok for ham. Episoder som isolert sett kan virke som bagateller, ble som gjentatte klyp i armen. Etter hvert ble problemene så store at hun trengte behandling.

Psykiske problemer fra oppveksten har hun for lengst blitt kvitt. Samlivsproblemene har vært de dominerende. Fra sommeren 1997 har hun hatt 29 timer med terapeut/psykiatrisk sykepleier, og hun føler seg nå fysisk frisk, sterkere og mer tilfreds enn noensinne.

Retten skal frem til det som er best for de to guttene. Årsaken til skilsmissen, den dårlige måten A har behandlet henne på, sier likevel en del om hans egenskaper og hvordan han vil være som omsorgsperson. Han evner ikke å forstå andre mennesker, heller ikke D som i tidligere år trengte spesiell oppfølging. D lar seg dominere av faren. Guttens brev og øvrige utspill i barnefordelingssaken skyldes påvirkning av faren. Far har aldri latt D være fornøyd hos mor. Han har tilskyndet gutten til å stå på for far - «med mor går det bra likevel». Faren manipulerer gutten og involverer ham i de voksnes problemer, herunder spørsmål om økonomi og bidrag.

Far er flink til å aktivisere barna. Men det er også mor. Flere vitner har gitt henne godt skussmål i retten. Ingen har sett at gutten har mistrivdes hos mor, at han utsettes for negative utsagn eller involveres i de voksnes konflikter.

Mor er ikke firkantet/rigid når det gjelder avtaler. Hun kan være meget fleksibel med samvær. Men de må i utgangspunktet ha en fast ordning for barna. Samvær må være forutsigbare, ikke slik at de styres av turvær, foreldrenes egne gjøremål eller spontane ønsker.

Far har alltid dyrket seg selv og sine aktiviteter. Før hadde han fire jobber og mange hobbies. Det er først etter separasjonen at han har prioritert barna i fritiden. Prioriteringen er sannsynligvis situasjonsbetinget. Mor frykter at far ikke vil følge opp barna tilstrekkelig, hvis han får den daglige omsorg.

Mor har et ønske om ro og forlik. På den annen side vil det være lettere for henne å leve med et domsresultat. Hvis hun hadde avtalt at far skulle ha den daglige omsorg, ville D opplevet det som et svik.

Etter barneloven §31 skal det ikke legges stor vekt på barnas ønsker, når de er så unge som 11 år. I hvert fall ikke når ønskene er utslag av sterk påvirkning. Forholdene, herunder barnets modenhet, var annerledes i saken inntatt i Rt-1990-669. Barnets ønsker er ikke avgjørende når andre hensyn trekker i en annen retning. B viser til RG-1996-946 og i RG-1997-105.

Herredsrettens avgjørelse i omsorgsspørsmålet er riktig. Selve samværsordningen er de enige om. B har nedlagt slik påstand:

1. B skal ha den daglige omsorgen for sønnene C, født xx.xx.81 og D, født xx.xx.87.

2. A skal ha samvær etter rettens skjønn.

3. B skal ha bruksrett til partenes felles bolig alene inntil skifte av partenes fellesbo eller annen avgjørelse treffes.

4. A betaler sakens omkostninger såvel for herredsrett som for lagmannsretten.

5. As begjæring om midlertidig avgjørelse tas ikke til følge.

Lagmannsretten bemerker:

Avgjørelsen om hvem barna skal bo fast hos og samvær skal rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven §34 tredje ledd 3. punktum. Barnets egne ønsker er av betydning, jf §31.

Argumentasjonen for lagmannsretten har langt på vei vært den samme som i herredsretten. Likevel har bevisførselen gitt et bredere bilde av saksforholdet. Foruten halvåret med delt omsorg fra august 1997, har man nå erfaring med mors eneomsorg for guttene fra februar 1998 til ankeforhandlingen. Barna har bodd i den felles bolig og hatt «vanlig samvær» med sin far.

Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å avholde dommersamtaler med C og D. Referatet fra sorenskriverens samtaler antas fortsatt å ha relevans.

Ingen av partene hevder at den annen er uskikket til å ha omsorg for barna. Hver av foreldrene mener imidlertid selv å være den beste til å ha omsorgen. De er enige om en utvidet samværsordning for den annen. Etter en bred bevisførsel finner også lagmannsretten det klart at mor og far, hver for seg, er vel kvalifiserte til å oppdra barna.

C fremstår som en vanlig, rolig skoleungdom på 17 år. Han har såvidt begynt i annen klasse på videregående skole, linje for elektronikk. C er opptatt av skateboard og snowboard, og har kjæreste. Han lever på mange måter sitt eget liv, har et greit forhold til begge foreldre og har ikke sterke følelser i spørsmålet om hvem han skal bo hos. Han er knyttet til Y, herunder boligen. Ifølge mor har han nå sagt at han foretrekker å være hos henne. Om et par år er han ferdig med videregående skole, og det er sannsynlig at han da reiser bort for å bli lærling eller avtjene militærtjeneste. C og mor antas å ha en del felles personlighetstrekk. Lagmannsretten er kommet til at det er best for ham å bli boende hos henne, selv om hun ikke skulle beholde barndomshjemmet.

Som nevnt, er C nå så stor at han selv har vesentlig innflytelse på sin fritid og følgelig praktiseringen av samværsordningen. Den ordning lagmannsretten fastsetter har likevel en realitet. Den får konsekvenser for den daglige oppfølging, herunder ansvar for nødvendig skyss til aktiviteter og arrangementer. Dessuten er regulering av daglig omsorg og samværsrett bestemmende for hvem som sørger for anskaffelser til C og for bidragsplikt.

Konflikten mellom foreldrene er først og fremst knyttet til den daglige omsorg for D.

D er 11 år og går i 6. klasse i grunnskolen. Undersøkelse ved Trondsletten habiliseringssenter i 1992 konkluderte med at han hadde: «lett nedsatt grovmotorisk funksjon med balanseproblemer og lette koordineringsvansker, samt vansker med motorisk planlegging. Språklig ligger han i nedre område for forventet funksjon, med særlige vansker med auditiv persepsjon. Evnemessig fungerer han som forventet etter alder, men med en del forstyrrende adferd. Han har lett redusert hørsel, følges av ØNH-lege. D fungerer jevnt over aldersadekvat, men med spesifikke motoriske og perseptuelle vansker. Han trenger på bakgrunn av dette mer stimulering og oppfølging enn jevnaldrende barn.»

Gjennom årene har foreldrene mottatt hjelpestønad for å stimulere gutten, og han har også hatt spesialoppfølging på skolen. Tidligere kunne han virke høyrøstet og dominerende i klassetimene og i skolegården. Han var utålmodig, knyttet gjerne til seg én kamerat og var opptatt av å hevde seg i flokken. Når han mislyktes på grunn av sitt fysiske handicap, kunne han spille «klovn».

I dag fungerer D mer normalt i skolesituasjonen. Han greier seg bra faglig, og sosialt sett glir han lettere inn i lek og kameratskap. Dette har særlig vist seg fra i høst da han er kommet sammen med eldre elever på den fådelte Z skole.

Foreldrene beskriver D som en intens gutt, med frodig fantasi, litt naiv, oppstemt og aktiv. Han trenger fortsatt ekstra oppfølging av foreldrene. Mor og far er tydeligvis begge svært glad i ham og omtaler ham som «juvel» og «en liten Askeladd».

Far har fremhevet gode sider ved mor. Han sier at de har "en felles pedagogisk plattform" når det gjelder sønnene. Mor er ikke likegyldig. Hun er et engasjert menneske, har evnen til å bry seg om andre og er meget glad i barna. Han ser det som positivt at hun involverer D i dans og drama, som er hennes egen hobby. Lagmannsretten legger dette til grunn. Både ut fra menneskelige egenskaper som er kommet frem gjennom bevisførselen, og ut fra sin faglige bakgrunn - førskolelærer - fremstår B som en ærlig, flink og omsorgsfull mor.

Det må nevnes at mor i mange år hadde psykiske og fysiske plager. Hun led av angst, migrene og vondt i magen. Disse plagene anser hun nå kurert, og hun kjenner seg fysisk og psykisk bedre enn noen gang. Siden D ble født har hun imidlertid opplevd problemer i det ekteskapelige samliv, - hun følte at hun ikke strakk til overfor ektefellen. Under ankeforhandlingen har hun brukt mye tid på å bebreide A for at han har ydmyket henne, ikke vist forståelse og medfølelse, men stadig rakket ned på henne. Han skal ha snakket nedsettende om henne i barnas påhør. Uoverensstemmelsene mellom ektefellene har gjort at mor har søkt støtte i terapi og tidvis kan ha virket sint og sur, særlig det siste året - etter separasjonen.

Mor har fremhevet gode sider ved far. Han har et godt humør, er initiativrik, meget huslig og har stor arbeidskapasitet. Hun ser det som positivt at far aktiviserer guttene, tar dem med på turer i skog og mark året rundt, herunder i skibakkene på Ø.

Lagmannsretten legger vekt på dette. Videre fremheves at far er lærer og har et engasjement for ungdom. Han har vært ivrig på Æ-kollektivet, rehabiliteringsstedet for narkomane som ble drevet i Y frem til sommeren 1998. I dag er han støttekontakt for en mann i 30-årene, som har en sønn på alder med D. Far arbeider på en hovedfagsoppgave om barn og grovmotorikk, har bl.a. drevet med freelance journalistikk og vært aktiv i lokale foreninger for fjellklatring og hanggliding.

Mor har forklart at far har vært selvsentrert og brukt svært mye tid på seg selv og sine interesser. Det er den siste tiden han har prioritert barna. Uansett finner lagmannsretten at far nå viser et ekte engasjement for D. På den annen side har lagmannsretten lite til overs for at far har trukket D inn i foreldrenes konflikt. Han har latt gutten kontakte Barneombudet, barnevernet, ordfører, forliksråd osv i bestrebelsene på å gi far den daglige omsorg.

Mor har i retten anklaget far for å være styrende og dominerende. Vitner har også uttalt at han er en mann som «synes» i lokalmiljøet. At far er energisk, sterk og aktiv, er i og for seg gode egenskaper. Lagmannsretten har tro på at han vil få et mer avslappet forhold til mor når saken om barna er endelig avgjort.

Mor påpeker at far er eksponent for «fikse- og triksekultur», at han utnytter økonomiske ordninger og f.eks. nasker håndklær fra hoteller. Far har erkjent det siste. Lagmannsretten er enig i at det er kritikkverdig, uten at det blir avgjørende for saken.

Videre er mor bekymret for uregelmessigheter hvis far får den daglige omsorg. Guttene kan bli gående frem og tilbake mellom de to hjem, uavhengig av fastsatt samværsordning. Far er svært sparsom og hun formoder at han ikke vil foreta nødvendige anskaffelser til barna, slik at mor må punge ut i tillegg til å betale bidrag. Lagmannsretten understreker, at uansett hvor D skal bo fast, er det fundamentalt at partene er punktlige mht samværsordning og økonomiske plikter.

Etter det foregående er lagmannsretten kommet til at det beste for D er å bo fast hos far.

Det følger av herredsrettens domspremisser at D allerede i første samtale med dommeren ga uttrykk for at han helst ønsket å bo hos faren. Herredsretten var ikke i tvil om at Ds ønske var oppriktig. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at mye tyder på at guttens standpunkt var betydelig påvirket av det som skjedde i prosessen mellom foreldrene etter saksanlegget. Videre er lagmannsretten enig i at Ds ønske ikke er avgjørende, men det må selvsagt telle med i vurderingen.

Far og D har tydeligvis mye av det samme temperament. De er energiske og har samtidig et uanstrengt forhold. D har spesielt godt av oppfølging fra far. Mor har viet gutten mest tid og omsorg i barneårene. Nå går D inn i puberteten og det vil være lettere for D å identifisere seg med far, enn med mor. Mye tyder på at D kan oppleve tenårene mer intenst enn andre ungdommer. A vil etter all sannsynlighet være en far som gir gutten veiledning og utfordringer, som takler guttens temperament og således demper mulige konflikter - hjemme og på skolen.

Det er også av betydning at foreldrene ikke har planer om å flytte fra Y. De er innstilt på følgende samværsordning:

- hver tirsdag fra skoleslutt til onsdag morgen,

- annenhver weekend fra skoleslutt torsdag til søndag kveld kl 20,

- skolens høstferie annethvert år. Høsten 1998 hos mor,

- halvparten av skolens jule- og nyttårsferie med skifte 4. juledag kl 16, hhv fra skoleslutt og til kvelden før skolen starter, slik at julen 1998 tilbringes hos mor og nyttår hos far,

- skolens vinterferie annethvert år. Vinterferien 1999 hos mor,

- skolens påskeferie annethvert år. Påsken 1999 hos far,

- skolens sommerferie deles med en halvpart på hver av foreldrene, og slik at minst to uker sammenhengende tilbringes hos mor og to uker sammenhengende hos far.

Etter lagmannsrettens vurdering er dette en gunstig samværsordning for mor og D og for far og C. Man må imidlertid koordinere, slik at guttene i utgangspunktet er sammen. Domsslutningen er utformet med dette for øye.

Utgangspunktet er at virkningene av en dom ikke inntrer før dommen er rettskraftig, jf tvistemålsloven §161. Begge parter har derfor nedlagt påstand om midlertidig avgjørelse. Det gjelder hvem barna skal bo fast hos, jf barneloven §38 annet ledd, samværsrett, jf barneloven §46 første ledd og bruksrett til felles bolig, jf ekteskapsloven §92 første ledd. Spørsmålene avgjøres ved kjennelse.

I hovedsaken har lagmannsretten - i motsetning til herredsretten - funnet at barna skal bo fast på hvert sitt sted. Til nå har de bodd kontinuerlig i barndomshjemmet, og herredsrettens dom har vært praktisert mellom partene i over et halvt år. Hensynet til barna tilsier at de bør få ro til spørsmålene om hvem de skal bo fast hos og samværsrett er endelig avgjort. Det treffes derfor midlertidig avgjørelse svarende til punkt 4 i herredsrettens domsslutning.

Mor har hatt midlertidig bruksrett til partenes felles bolig, jf herredsrettens domsslutning punkt 3. Lagmannsretten er enig i at ordningen fortsetter, men den er først og fremst begrunnet med hensynet til barna, slik at det bør settes en lengstefrist til dommen i hovedsaken er rettskraftig. Skifte av boet kan jo ta lengre tid.

Anken har delvis ført frem, idet D skal bo fast hos far. Den midlertidige bruksrett til den felles bolig er justert. Under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd anses både hovedsaken og saken om midlertidig ordning for dels vunnet, dels tapt. Hver av partene må bære sine omkostninger for begge instanser.

Dom og kjennelse er enstemmige.

Domsslutning:

1. C, født xx.xx.1981, skal bo fast hos sin mor B.

2. C skal ha slikt samvær med sin far A:

- hver onsdag fra skoleslutt til torsdag morgen,

- annenhver weekend fra skoleslutt torsdag til søndag kveld kl 20,

- skolens høstferie annethvert år, første gang hos far høsten 1999,

- halvparten av skolens jule- og nyttårsferie med skifte fjerde juledag kl 16, slik at julen 1998 tilbringes hos mor og nyttår hos far,

- skolens vinterferie annethvert år; første gang hos far vinterferien 2000,

- skolens påskeferie annethvert år; første gang hos far påsken 1999,

- skolens sommerferie dele med en halvpart på hver av foreldrene, slik at minst to uker sammenhengende tilbringes hos far og minst to uker sammenhengende hos mor,

3. D, født xx.xx.1987, skal bo fast hos sin far A.

4. D skal ha slikt samvær med sin mor B:

- hver tirsdag fra skoleslutt til onsdag morgen,

- annenhver weekend fra skoleslutt torsdag til søndag kveld kl 20, slik at C og D er sammen hos henholdsvis mor og far,

- skolens høstferie annethvert år; første gang hos mor høsten 1998,

- halvparten av skolens jule- og nyttårsferie med skifte fjerde juledag kl 16, slik at julen 1998 tilbringes hos mor og nyttår hos far,

- skolens vinterferie annethvert år; første gang hos mor vinterferien 1999,

- skolens påskeferie annethvert år; første gang hos mor påsken 2000,

- skolens sommerferie deles med en halvpart på hver av foreldrene, slik at minst to uker sammenhengende tilbringes hos mor og minst to uker sammenhengende hos far.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.

Slutning I kjennelse:

1. Inntil hovedsaken er rettskraftig avgjort skal C og D bo fast hos sin mor B .

2. Inntil hovedsaken er rettskraftig avgjort skal C og D ha vanlig samværsrett med sin far A.

3. B skal ha bruksrett til partenes felles bolig alene inntil skifte av partenes fellesbo eller annen avgjørelse treffes, dog ikke utover det tidspunkt da hovedsaken om barna er rettskraftig avgjort.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.