LF-1998-609

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-12-21
Publisert:	LF-1998-00609
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-1998-00609 M.
Parter:	A mot Staten v/Justisdepartementet.
Forfatter:	Lagdommer Gunnar Greger Hagen. Lagdommer Olaf Jakhelln. Lagdommer Mats Stensrud
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §119, Straffeprosessloven (1981) §444, §446, Straffeloven (1902) §233, §445, §447

Saken gjelder erstatning og oppreisning etter frifinnende dom i gjenopptatt straffesak.

A, Bergen, født xx.xx.1959, ble av statsadvokatene i Hordaland, etter Riksadvokatens ordre, 28. november 1994 satt under tiltale ved Gulating lagmannsrett for forsettlig drap etter straffeloven §233 første ledd, med slik gjerningsbeskrivelse:

"Tirsdag 26. april 1994 i tidsrommet mellom kl. 12.30 - 14.40 i en leilighet i - - -veien 6 på X i Bergen tok A tak rundt halsen til B og klemte til og/eller presset en gjenstand mot halsen hennes samtidig som han presset henne mot sengen slik at hun etter kort tid døde ved kvelning."

A ble kjent skyldig etter tiltalen og ved Gulating lagmannsretts dom av 10. februar 1995 ( LG-1994-01391) idømt straff av fengsel i ni år med fradrag for 278 dager i varetekt.

Gulating lagmannsrett mottok 21. februar 1996 begjæring fra A om gjenopptakelse av saken og avsa 20. mars 1997 kjennelse om gjenopptakelse. Lagmannsrettens kjennelse ble stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 27. juni 1997.

Ved den nye behandling av saken for Gulating lagmannsrett ble A frifunnet, jf Gulating lagmannsretts dom av 5. november 1997.

A, som hadde vært undergitt sammenhengende frihetsberøvelse siden pågripelse 9. mai 1994 og varetektsfengsling den påfølgende dag, ble deretter løslatt. Det er på det rene at tiden i varetekt og påfølgende soning samlet utgjør ca 3 1/2 år.

Gulating lagmannsrett mottok 29. januar 1998 begjæring på vegne av A om erstatning for økonomisk skade under henvisning til straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum og om oppreisning for ikkeøkonomisk skade etter §446. Begjæringen var i forhold til §444 og §446 rettidig, jf §447. Staten v/Justisdepartementet v/statsadvokatene i Hordaland har i tilsvar akseptert at det foreligger erstatningsgrunnlag etter de nevnte bestemmelser.

På bakgrunn av samtykke fra Riksadvokaten og anmodning fra statsadvokatene i Hordaland 16. april 1998 har politimesteren i Bergen utbetalt et forskudd på 500.000 kroner til A.

A har i sakens ulike faser fra 1994 til 1998 vært representert av advokat Odd A. Drevland og advokat Ivar Drevland, dels hver for seg, dels sammen. Ivar Drevland ble våren 1998 utnevnt til lagdommer i Gulating. Det ble tatt sikte på tiltredelse 1. august 1998. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 20. mai 1998 under henvisning til domstolloven §119 kjennelse med slik slutning:

"Behandlingen av saken overføres fra Gulating lagmannsrett til Frostating lagmannsrett."

Idet erstatningskravet etter straffeprosessloven §444 er basert på bestemmelsens første ledd annet punktum er det ikke nødvendig å ta stilling til om A har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for tiltalen. Selv om ingen av dommerne i nærværende sak gjorde tjeneste i den straffesak som endte med frifinnelse, er det funnet ubetenkelig å avgjøre saken uten muntlig forhandling.

Frostating lagmannsrett mottok 21. oktober 1998 skriv signert 16. oktober 1998 av førstestatsadvokat Walter Wangberg og 19. oktober 1998 av advokat Odd A. Drevland, som her i det vesentlige gjengis:

"Etter nærmere forhandlinger mellom partene er det oppnådd enighet om erstatningskravets omfang og størrelse som nærmere redegjort for nedenfor.

1. Lidt økonomisk tap:

a. Tapt lønnsinntekt: basert på inntekten for 1994 utgjør tapet kr 16000,- i 1994 og kr 25000,- for hvert av årene 1995/96/97, til sammen kr 91000,-

b. Rentebelastning på lån til Statens Lånekasse kr 35.000,-

2. Tap i fremtidig erverv:

Tapet er skjønnsmessig beregnet til kr 100000,- pr. år i 3 1/2 år kr 350000,-

3. Oppreisning:

Det er tatt utgangspunkt i kjennelsen i Rt-1995-1131 (Lilandsaken), dog således at det årlige gjennomsnittsbeløp er redusert noe på grunn av at krenkelsen i nærværende sak har vært vesentlig mer kortvarig.

Gjennomsnittlig årlig oppreisning er satt til kr 665000,- som for 3 1/2 år, avrundet beløper seg til samlet kr 2.324.000,-

4. Utgifter i anledning saken:

Kravet frafalles.

Tilsammen kr 2800000,-

På dette grunnlag nedlegges slik felles påstand:

1. Staten ved Justisdepartementet betaler erstatning til A, født xx.xx.59 med kr 476000,- fordelt med kr 126000,- for lidt tap og kr 350000,- for fremtidig tap.

2. Staten ved Justisdepartementet betaler til A kr 2324000,- i oppreisning for ikke økonomisk skade.

Idet saksforberedelsen er avsluttet ved nedleggelse av felles påstand fra henholdsvis førstestatsadvokat og forsvarer, anses det ikke hensiktsmessig å gjengi partenes anførsler utover det som refereres i sammenheng med lagmannsrettens premisser nedenfor.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at den ikke er bundet av det forhold at staten og erstatningssøkeren er kommet frem til enighet om grunnlag for og utmåling av erstatnings- og oppreisningskrav slik det fremgår av den nedlagte felles påstand, jf Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven bind II, 2 utgave s 1054.

Det antas normalt ikke å være adgang til å inngå utenrettslig forlik i erstatningssaker etter straffeprosessloven kap 31. Lagmannsretten er kjent med at Justisdepartementet har gitt uttrykk for dette syn i et brev som delvis er referert i et skriv av 22. juni 1995 fra Riksadvokaten til samtlige statsadvokatembeter.

Når partene, som i nærværende sak, har nedlagt felles påstand, bør deres forslag imidlertid tillegges betydelig vekt. Partene kjenner saken best.

Med dette utgangspunkt finner lagmannsretten å kunne avsi kjennelse som i resultatet er i samsvar med partenes felles påstand for så vidt gjelder erstatning for økonomisk tap etter straffeprosessloven §444.

Nærmere bestemt er erstatningsgrunnlaget §444 første ledd annet punktum, idet fengselsstraff allerede er fullbyrdet. Det er da, som fremhevet tidligere, ikke nødvendig å ta stilling til om A har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for tiltalen.

På bakgrunn av de opplysninger og dokumentasjoner som er gitt under saksforbered- elsen, finner retten sannsynliggjort et økonomisk tap på samlet kr 476000,-. A var først og fremst student og hadde beskjedne inntekter fra lønnet arbeid. Med den noe løse tilknytning som A hadde til arbeidslivet og den usikkerhet som foreligger om hans studieprogresjon og fremtidige arbeidsforhold, både med og uten skaden, må erstatningsvurderingen i utpreget grad bli skjønnsmessig. Lagmannsretten har hatt problemer med å se at det under posten "Rentebelastning på lån til Statens Lånekasse" er berettiget å kreve kr 35000,-. Slik kravet er begrunnet synes det å dreie seg om en fremtidig merutgift som i dag må dekkes med et lavere beløp. På den annen side bør posten ikke løsrives fra den totale sammenheng. Det er ikke beregnet renter av tapt lønnsinntekt. For øvrig er nærværende kjennelse og derved forfallstidspunktet blitt forsinket av årsaker som A ikke kan lastes for. Lagmannsretten finner totalt sett det omforente forslag om erstatning for økonomisk tap nøkternt.

Hva angår oppreisning etter straffeprosessloven §446 er vilkåret om erstatningsgrunnlag etter §444 eller §445 klart oppfylt. Det må hertil foreligge særlige grunner for å tilkjenne oppreisning. Når situasjonen er den at en mann er frifunnet for et forhold som allerede har forårsaket et fengselsopphold i form av varetekt og soning i lang tid - 3 1/2 år - anses det klart at også vilkåret om særlige grunner er oppfylt.

Straffeprosessloven §446 og lovforarbeidene gir ingen nærmere veiledning om utmåling. Høyesteretts utmålingspraksis gir noen holdepunkter. For øvrig er man henvist til en konkret vurdering, jf lovens formulering "et passende beløp".'

Høyesterett synes å ha utmålt oppreisningsbeløp i størrelsesorden kr 50000,- når frifinnelsen eller den innstilte forfølgning er kommet som resultat av ordinær straffesaksbehandling. I de senere år er noen frifinnelser kommet som resultat av det ekstraordinære rettsmiddel gjenopptagelse. Disse saker står naturlig nok i en særstilling. Nedenfor refereres kort tre slike saker som Høyesterett har behandlet:

- Rt-1995-1131 (Lilandsaken). Temaet var to drap med øks. Tiltalte ble dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring. Han ble frifunnet 25 år senere; etter henimot 14 års frihetsberøvelse med påfølgende sikring i frihet.

Oppreisning ble fastsatt til 10 mill kroner.

- Rt-1997-995. Temaet var to voldtekter mot egen datter på 12-14 år. Tiltalte ble dømt til fengsel i 3 år og 6 måneder. Han ble frifunnet ca 10 år etter pågripelse.

Frihetsberøvelsen var nesten 2 år. Han ble påført personskade i fengselet, trakas- sert i fengselet og senere inntil frifinnelse. Frifinnelsen ble forsinket i ca 2 år som følge av manglende opplysning fra påtalemyndigheten om endret forklaring fra datteren.

Oppreisning ble fastsatt til 3 mill kroner. (dissens 41).

- Rt-1998-361. Temaet var innførsel av heroin og narkotikaheleri. Tiltalte ble dømt til fengsel i 10 år.

Etter frihetsberøvelse i 4 år og 9 1/2 måned ble han frifunnet for innførsel av heroin. Domfellelsen for narkotikaheleri ble stående med straff 1 år og 6 måneders fengsel. Opppreisning ble fastsatt til 1,35 mill kroner etter 50% reduksjon da frifinnelsen bare berørte en del av frihetsberøvelsen.

Det ble i Lilandkjennelsen gitt uttrykk for at frihetsberøvelsen i tilsammen 14 år var det dominerende trekk i krenkelsesbildet og at "ett år av en langvarig krenkelse er en større påkjenning enn ett år av en mer kortvarig krenkelse."

I kjennelsen i Rt-1997-995 ble det lagt betydelig vekt på en rekke momenter i tillegg til selve frihetsberøvelsen. Den dissenterende dommeren fant at oppreisningsbeløpet burde ligge på 2 mill kroner. Han ga uttrykk for at han hadde "vanskelig for å se at det for den krenkelse som A har vært utsatt for, isolert bedømt kan utmåles en oppreisning som overstiger en million kroner. Jeg har da tatt hensyn til at det gikk ytterligere 7 1/2 år..."

Av kjennelsen i Rt-1998-361, sammenholdt med Borgarting lagmannsretts kjennelse av 14. november 1997, kan utledes at en frihetsberøvelse på 3 år og 3 måneder var relevant, og at det for den totale frihetsberøvelse på 4 år og 9 1/2 måned ville ha blitt tilkjent 2,7 mill kroner om ikke fellelsen for narkotikaheleriet var blitt stående. Det ble uttalt at "utmåling av oppreisningsbeløpet ligger på samme nivå som avgjørelsen i Rt-1997-995, særlig under hensyn til at de påviste varige skader forårsaket av fengselsoppholdet der, var alvorligere."

Nærværende sak gjelder, i likhet med de ovenfor nevnte, et tema av sterkt infamerende art. Frihetsberøvelsen var på 3 1/2 år og ble avsluttet i sammenheng med frifinnelsen. Det foreligger opplysninger som tyder på at fengselsoppholdet har påført A betydelige psykiske plager. Fra psykologerklæringen signert 24. april 1998 av spesialist i klinisk psykologi, Kjell O. Bjørnevoll, hitsettes:

"Det kan herved bekreftes at A har gått i behandling hos meg siden 19.02.98. Han har uttalte psykiske plager som følge av 3 1/2 års fengselsopphold, og har en tilstand som diagnostisk betegnes som posttraumatisk stresslidelse.

Karakteristiske symptomer er påtrengende, marerittlignende minner og sanseinntrykk fra fengslingen.

Disse fremkommer både i søvn og våken tilstand med påfølgende angst og depresjon. Han har videre både psykologiske og fysiologiske reaksjoner på stimuli som assosieres med fengselsoppholdet. Tilstanden virker forstyrrende inn på søvn og hvile, og kan medføre konsentrasjonsvansker og øket trettbarhet.

Tilstanden vil kreve intensiv og langvarig psykologisk behandling."

Lagmannsretten vurderer det allikevel slik at det for A ikke dreier seg om slike ekstreme ettervirkninger som i Rt-1997-995. A synes å være ressurssterk. Han er i løpet av kort tid etter løslatelsen kommet i gang igjen både med studier og arbeid.

Lagmannsretten finner at oppreisningsbeløpet bør settes noe lavere enn partene har foreslått, således til 2 mill kroner.

Etter dette tilkommer A:

- Erstatning for økonomisk tap

a. Tapt lønn og rentedekning kr 126000,-

b. Tap i fremtidig erverv " 350000,-

- Oppreisning " 2000000,-

Til sammen kr 2476000,-

Han har allerede fått utbetalt " 500000,-

Han vil derfor nå bli tilkjent det resterende beløp kr 1976000,-.

Det foreligger intet omkostningsspørsmål å ta stilling til.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Staten v/Justisdepartementet betaler erstatning til A med 1976000 - énmillionnihundreogsyttisekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra statsadvokaten mottar denne kjennelse.