LF-1998-709

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-03-15
Publisert:	LF-1998-00709
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 97-00608 A og 96-00728 A - Frostating lagmannsrett LF-1998-00709 K og LF-1999-00025 K.
Parter:	Kjærende parter: 1. Asbjørn og Elisabeth Laukholm, Trondheim. 2. Gunnar Karlsen, Sjetnemarka (Prosessfullmektig: Advokat B. Jørgensen-Dahl, Trondheim). Kjæremotpart: Sameiet Sjetnemarkveien 1 v/Huseierlaget Sjetnemarkveien 1 AL, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Terje Skjønhals, Trondheim). Sak nr LF-1999-00025 K: Kjærende parter: 1. Asbjørn og Elisabeth Laukholm, Trondheim. 2. Gunnar Karlsen (Prosessfullmektig: Advokat B. Jørgensen-Dahl, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Ivar Oftedahl, lagdommer Sissel Endresen, lagdommer Gunnar Greger Hagen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §156, Forvaltningsloven (1967) §36, Rettsgebyrloven (1982) §5a, §5b, §8, §172, §180, §181, §399, §27a

Saken gjelder to kjæremål, ett over en gebyrberegning, sak LF-1999-00025 K, og ett over en omkostningsavgjørelse i samme sak, LF-1998-00709 K.

Asbjørn og Elisabeth Laukholm og Gunnar Karlsen (Laukholm og Karlsen) reiste ved stevning 8. mai 1996 til Trondheim byrett sak mot Huseierlaget Sjetnemarkveien 1 A/L, senere rettet til sameiet Sjetnemarkveien 1 v/Huseierlaget Sjetnemarkveien 1 A/L (Huseierlaget). Byretten gav søksmålet saksnummer 96-728 og avviste saken ved kjennelse 24. juni 1996. Huseierlaget ble i kjennelsen tilkjent saksomkostninger. Laukholm og Karlsen ble avkrevet gebyr for avvisningen med kr 990,-.

Laukholm og Karlsen påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett, som ved kjennelse 10. september 1996 stadfestet byrettens kjennelse og tilkjente Huseierlaget saksomkostninger. Laukholm og Karlsen ble av lagmannsretten avkrevet kjæremålsgebyr med kr 2970,-.

Deretter erklærte Laukholm og Karlsen videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som ved kjennelse 21. november 1996 opphevet lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til ny behandling i lagmannsretten. Omkostningsavgjørelsen for lagmannsretten og kjæremålsutvalget ble i kjennelsen utsatt. Laukholm og Karlsen ble også av kjæremålsutvalget avkrevet kjæremålsgebyr med kr 2970,-.

Lagmannsretten opphevet ved kjennelse 30. januar 1997 byrettens kjennelse og hjemviste saken til ny behandling i byretten. Også avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for lagmannsretten ble utsatt.

Etter saksforberedende rettsmøte uten muntlig forhandling avsa Trondheim byrett 2. mars 1998 kjennelse for at saken ble fremmet. Av premissene, men ikke av slutningen, fremgår at også saksomkostningsspørsmålet ved denne kjennelsen ble utsatt til avgjørelsen i hovedsaken.

Under saksforberedelsen for byretten av hovedsaken, ble den gitt nytt saksnummer - 97-608. I prosesskrift 25. august 1997, etterlyste Laukholm og Karlsens prosessfullmektig - advokat Børge Jørgensen-Dahl - en begrunnelse for at byretten hadde registrert saken med nytt nummer. Byretten svarte skriftlig 27. august 1997 at registreringen var "hinsides all logikk, men en nødvendig følge av byrettens saksbehandlingsinstruks".

Etter hovedforhandling i saken avsa byretten 2. juli 1998 dom i favør av Laukholm og Karlsen, og de ble tilkjent saksomkostninger med kr 72734,- i samsvar med advokat Jørgensen-Dahls omkostningsoppgave. I omkostningsoppgaven var medtatt gebyr med kr 990,- for byretten og kr 2970,- for lagmannsretten i sak 96-728, og gebyr kr 2970,- for byretten i sak 97-608 i samsvar med de satser som gjaldt da saken ble anlagt.

Dommen ble vedtatt forkynt av advokat Jørgensen-Dahl 6. juli 1998. Byretten avkrevet 2. juli 1998 Laukholm og Karlsen et gebyr kr 3030,- for behandlingen av sak 97-608 i tillegg til de kr 990,- som allerede var avkrevet i sak 96-728. Dessuten ble Laukholm og Karlsen avkrevet kr 77,50 for byrettsdommerens utgifter ved befaring, til sammen kr 3107,50.

Advokat Jørgensen-Dahl påkjærte 10. juli 1997 byrettens gebyrberegning til Frostating lagmannsrett, med påstand om at Staten v/Justisdepartementet ble tilpliktet å tilbakebetale for meget gebyr med kr 1050,-, med tillegg av 12% morarenter, og til å betale hans salær for kjæremålet med kr 3500,-. I kjæremålet forutsatte advokat Jørgensen-Dahl at kjæremålsfristen utløp 20. juli 1998.

Byretten tilskrev advokat Jørgensen-Dahl med kopi til motpartens prosessfullmektig 13. juli 1998, og vedla ny avregning for gebyr i samsvar med det som var gjort gjeldende i kjæremålet. I brevet ba byretten om at saksomkostningskravet i forhold til motparten ble korrigert tilsvarende, og det ble også bedt opplyst om kjæremålet etter korrigeringen skulle returneres som gjenstandsløst eller om det skulle oversendes til lagmannsretten.

I svarbrev til byretten 14. juli 1998 henviste advokat Jørgensen-Dahl til at det var påløpt og påstått saksomkostninger for hans arbeid med kjæremålet som ikke var dekket av byretten. Han fastholdt kjæremålet "med mindre byretten innrømmer disse". Som følge av sitt arbeid med brevet, øket advokat Jørgensen-Dahl omkostningskravet i kjæremålet til kr 4000,-.

Byretten besvarte ikke brevet.

Advokat Jørgensen-Dahl tilskrev 13. juli 1998 byretten med kopi til motpartens prosessfullmektig, og gjorde oppmerksom på at byrettens omkostningsavgjørelse var uriktig på enda et punkt, for så vidt som behandlingsgebyret kr 2970,- for Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke var medtatt. Med tillegg av dette og byrettsdommeren utgifter kr 77,50 og fradrag av gebyr kr 990,- korrigerte han Laukholm og Karlsens omkostningskrav til kr 74791,50.

I brevet forutsatte advokat Jørgensen-Dahl at omkostningsavgjørelsen kunne rettes i domsslutningen etter tvistemålsloven §156, uten kjæremål. Han forutsatte videre at kjæremålsfristen utløp 20. juli 1998, og ba om byrettens bekreftelse på rettingen før fristen utløp.

Dagen etter, 14. juli 1998, påkjærte advokat Jørgensen-Dahl likevel omkostningsavgjørelsen, under henvisning til at "det ofte hefter en del uklarhet ved hvorvidt et forhold er gjenstand for retting i stedet for kjæremål". Han nedla påstand om at omkostningsavgjørelsen i dommen ble rettet i samsvar med hans korrigering i brevet 13. juli 1998, og om at motparten skulle dekke omkostningene ved dette kjæremålet.

I kjæremålet forutsatte videre advokat Jørgensen-Dahl at det ble registrert som rettidig innkommet, men at det ikke ble forkynt for motparten før byrettsdommeren var vendt tilbake fra ferie og eventuelt hadde besluttet at retting ikke skulle skje. Dersom byrettsdommeren besluttet retting, vil advokaten trekke kjæremålet tilbake.

I tilsvar 5. august 1998 til kjæremålet 14. juli 1998, har Huseierlaget påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostningene. Partene har senere avgitt et prosesskrift hver.

Laukholm og Karlsen har i kjæremålene av 10. og 14. juli 1998 i det vesentlige anført:

- at byrettsdommerens utlegg var ukjent da omkostningsoppgaven ble inngitt. Dommeren glemte å tilføye utlegget,

- at byrettens beregning av særskilte gebyr for avvisningskjennelsen og realitetsbehandlingen og gebyrsatsen for realitetsbehandlingen, var feil, og at den foreliggende situasjon må tilskrives en utilfredstillende dataløsning, ferieavvikling i byretten og en uklar lovhjemmel. Merbeløpet skal betales tilbake av Staten v/Justisdepartementet,

- at byrettens registrering etter lagmannsrettens opphevelse av avvisningskjennelsen ble tatt opp i prosesskrift under saksforberedelsen og muntlig under hovedforhandlingen i byretten uten at det kom noen avklaring,

- at forholdet ble tatt opp med byretten og Justisdepartementet da byrettens avregning forelå. Den som styrte gebyrberegningen i byretten var fraværende og byrettsdommeren ville ikke være tilbake fra ferie før kjæremålsfristen var utløpt, slik at forholdet eventuelt kunne rettes etter tvistemålsloven §156. Departementets folk anså for øvrig en rettslig avklaring som prinsipielt ønskelig selv om det ble antatt at rettsgebyrloven §8 tredje ledd måtte anvendes analogisk,

- at kjæremålsadgangen i forhold til domstolenes gebyrberegning er uavklart i loven. Kjæremål fremstår i dette tilfelle som en hybrid av et rettsmiddel. Dette fordi en gebyrberegning er plassert et sted mellom domstols- og forvaltningsbehandling uten motpart, men med adgang for parten til å bli tilkjent saksomkostninger av Justisdepartementet etter rettsgebyrloven §5b fjerde ledd, jf forvaltningsloven §36 tredje ledd 1. punktum,

- at kjæremålet over gebyrberegningen ikke ble gjenstandsløst ved at byretten korrigerte beregningen og ved at motparten senere aksepterte en tilsvarende korrigering av omkostningsoppgaven, fordi byretten ikke samtykket i å dekke salæret til prosessfullmektigen for kjæremålet,

- at rettsgebyrloven §5a ikke gir hjemmel for å påklage eller påkjære en saksomkostningsavgjørelse i underinstansen som må anses hjemlet i de foran nevnte bestemmelser. Det må antas at kjæremål må fremmes dersom underinstansen avslår kravet på saksomkostninger og parten ønsker det overprøvet,

- at byrettens feilaktige gebyrberegning og utgiftene til byrettsdommeren ikke bare medførte at saksomkostningsoppgaven ble feil på dette punkt, men også at et behandlingsgebyr ble utelatt i omkostningsoppgaven. Samlet sett er det medtatt kr 1980,- for lite i gebyr i saksomkostningsoppgaven. Utgiftene til byrettsdommeren, kr 77,50, er heller ikke medtatt.

Det er ikke lagt ned noen ny formell påstand i kjæremålet 10. juli 1998 etter at byretten korrigerte gebyrberegningen, men lagmannsretten legger etter sammenhengen til grunn at påstanden må være at Staten v/Justisdepartementet skal betale advokat Jørgensen-Dahls salær for kjæremålet med kr 4000,-.

I kjæremålet 14. juli 1998 er saksomkostningsavgjørelsen i hovedsaken påstått korrigert til kr 74791,50 med tillegg av rente, og det er påstått at motparten skal betale kr 2500,- i saksomkostninger i kjæremålet med tillegg av kjæremålsgebyret.

Huseierlaget har i tilsvar til kjæremålet 14. juli i det vesentlige gjort gjeldende:

- at det ikke var grunnlag for å rette saksomkostningsavgjørelsen i dommen etter at kjæremålet var forkynt,

- at Laukholm og Karlsen ikke før kjæremålet tok opp med Huseierlaget om man kunne enes om å korrigere saksomkostningsavgjørelsen i hovedsaken,

- at byrettens omkostningsavgjørelse var i samsvar med den omkostningsoppgave som ble inngitt av advokat Jørgensen-Dahl. Byretten hadde ikke foranledning til å kontrollere og korrigere oppgaven når kostnadene var kvantifisert,

- at Huseierlaget tidligere hadde godtatt og fortsatt aksepterer at saksomkostningene i byrettens dom blir endret, men krever dekket sine omkostninger i kjæremålet. Det er vist til at kravet om endring ikke ble fremmet ovenfor Huseierlaget på annen måte enn i kjæremålet, og at Laukholm og Karlsen ikke forsøkte å få til en minnelig ordning før kjæremålet ble inngitt.

I kjæremålet 14. juli 1998 har Huseierlaget påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger med kr 2000,-.

Lagmannsretten bemerker:

Anførslene og argumentasjonen i advokat Jørgensen-Dahls to kjæremål og hans korrespondanse i tilknytning til dem, er noe uklar og ustrukturert. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at kjæremålet 10. juli er rettet mot byrettens gebyrberegning i avregningen 2. juli. Kjæremålet er uten motpart. Det synes å gå ut på at det var uriktig av byretten å kreve gebyr både for avvisningen og for hovedsaken, og etter ny sats i hovedsaken. Byrettsdommerens befaringsutgifter er ikke anfektet i kjæremålet.

Videre legger lagmannsretten til grunn at kjæremålet 14. juli er rettet mot byrettens omkostningsavgjørelse i dommen 2. juli, domsslutningens punkt 2. I kjæremålet er Huseierlaget motpart. Det synes å gå ut på at omkostningsavgjørelsen var uriktig, fordi den omfattet gebyr både for avvisningen og for hovedsaken i byretten og fordi et behandlingsgebyr for Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke ble medtatt. Byrettsdommerens befaringsutgifter er tatt med i dette kjæremålet, men det er ikke gjort gjeldende at gebyrsatsen i hovedsaken i byretten var uriktig.

Kjæremålet 10. juli 1998, sak LF-1999-00025 K:

Det var feil av byretten å avkreve gebyr for avvisningskjennelsen i 1996 før den var rettskraftig, og det var feil av byretten å avkreve fullt gebyr og etter ny sats i tillegg for hovedsaken i 1998. Gebyrfeilen i 1996 lot seg opprette i.f.m. avgjørelsen i hovedsaken i 1998. Den gebyravgjørelse som var gjenstand for klage eller kjæremål etter rettsgebyrloven §5a, ble følgelig truffet 2. juli 1998. Det var også feil av byretten å avkreve utgifter til byrettsdommeren ved befaringen i hovedsaken, men det er som nevnt ikke omfattet av dette kjæremålet.

Fristutgangspunktet for å inngi kjæremål mot en gebyravgjørelse må være når avgjørelsen er meddelt den som skal utrede gebyret. Dommen ble avsagt samme dag som gebyravregningen ble foretatt, og som nevnt ble dommen forkynt 6. juli 1998.

Lagmannsretten legger til grunn at advokat Jørgensen-Dahl først ble kjent med at det ble avkrevet gebyr for hovedsaken i byretten etter ny sats samme dag dommen ble forkynt for ham. Han hadde tidligere vært klar over og tatt opp at byretten krevet fullt gebyr for hovedsaken i tillegg til gebyret for avvisningen, og han hadde også tatt det med i sin omkostningsoppgave etter den sats som gjaldt ved saksanlegget. Fristen for å inngi kjæremål mot byrettens gebyravregning antas etter dette å ha vært 20. juli 1998.

Kjæremålet ble inngitt fire dager etter at gebyravregningen var meddelt, det vil si ti dager før kjæremålsfristen utløp. Av kjæremålet fremgår at advokat Jørgensen-Dahl i mellomtiden hadde gjort (formentlig muntlige) henvendelser til byretten og til Justisdepartementet, uten at det kom til en avklaring. Med referanse til henvendelsen og kjæremålet ble imidlertid gebyrberegningen korrigert av byretten i brev 13. juli 1998 til advokat Jørgensen-Dahl og med en kopi til Huseierlagets prosessfullmektig.

I byrettens brev var gebyravregningen korrekt, for så vidt som det bare ble avkrevet fullt gebyr for hovedsaken etter den sats som gjaldt da stevningen ble inngitt. Dekning av byrettsdommerens utgifter ved befaringen ble ikke medtatt i avregningen, og må derfor korrekt anses som frafalt av byretten. I brevet forutsatte byretten at omkostningskravet i forhold til motparten ble korrigert (redusert) tilsvarende.

Ved byrettens korrigering ble kjæremålet over gebyrberegningen gjenstandsløst, for så vidt som Laukholm og Karlsen ikke lenger hadde rettslig interesse i en kjennelse som fastslo det byretten i mellomtiden var kommet frem til. Laukholm og Karlsens synes å ha tatt konsekvensene av det, men de opprettholdt kjæremålet for så vidt angår omkostningene ved avgivelsen og oppfølgningen av kjæremålet.

Byrettens korrigering 13. juli, innebar en slik omgjøring av gebyravgjørelsen som byretten etter tvistemålsloven §399 tredje ledd hadde anledning til å foreta. Dersom kravet i kjæremålet hadde vært begrenset til det, ville saken dermed vært avsluttet.

Byretten tok imidlertid ikke i brevet 13. juli stilling til kravet i kjæremålet om dekning av de saksomkostninger Laukholm og Karlsens prosessfullmektig hadde hatt for å oppnå at gebyrberegningen ble korrigert. Byretten besvarte heller ikke advokat Jørgensen-Dahls brev 14. juli der han fastholdt kjæremålet for så vidt angår de nevnte saksomkostninger.

Dersom byrettens passivitet forstås slik at de ikke ble tatt stilling til omkostningskravet, foreligger det ingen avgjørelse som kan påkjæres og kjæremålet måtte følgelig bli å avvise. Etter lagmannsrettens vurdering må imidlertid byrettens unnlatelse av å ta uttrykkelig stilling til omkostningskravet i kjæremålet og særlig at byretten unnlot å besvare Jørgensens-Dahls brev 14. juli, anses som uttrykk for at byretten avslo å tilkjenne Laukholm og Karlsens saksomkostninger etter forvaltningsloven §36 første ledd.

Det legges etter dette til grunn at kjæremålet 10. juli er et særskilt kjæremål over byrettens avgjørelse av saksomkostningsansvaret for det offentlige etter rettsgebyrloven §5b fjerde ledd. Lagmannsrettens kompetanse er følgelig begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd, jf Ot.prp.nr.49 (1989-90) - henvisningen side 59 i annen spalte i siste avsnitt til side 58 annen spalte øverst.

Av bemerkningene foran fremgår at byrettens avgjørelse fremstår som underforstått og uten begrunnelse. Lagmannsretten har følgelig ikke grunnlag for å prøve om avgjørelsen er i strid med loven eller lovens system. Under enhver omstendighet må det innebære en saksbehandlingsfeil at byrettens omkostningsavgjørelse ikke er uttrykkelig og derfor uten begrunnelse. Byrettens omkostningsavgjørelse må følgelig oppheves og hjemvises til byretten for ny behandling.

Det avgjørende ved byrettens nye behandling blir om kjæremålet representerte en vesentlig kostnad som var nødvendig for å få endret gebyrberegningen - jf forvaltningsloven §36 første ledd, eller om korrigeringen var en følge av at byrettsjustitiarius i god tid før utløpet av kjæremålsfristen ble gjort oppmerksom på en opplagt feil som lot seg rette og som ville blitt rettet uansett og uformelt.

Selv om påstanden i kjæremålet 10. juli prosessuelt uriktig går ut på en materiell endring i byrettens omkostningsavgjørelse, innebærer resultatet at kjæremålet har ført frem. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd skal i utgangspunktet det offentlige ved byretten betale Laukholm og Karlsens saksomkostninger for lagmannsretten.

Laukholm og Karlsen har påstått seg tilkjent saksomkostninger med kr 4000. Dette omkostningskravet er imidlertid identisk med det Laukholm og Karlsen har krevet byretten for, og som byretten skal ta stilling til etter opphevelsen.

I kjæremålet er det i tillegg til kravet overfor byretten påløpt et behandlingsgebyr som er seks ganger rettsgebyret i 1998 - 3090, jf rettsgebyrloven §27a og henvisningene til Ot.prp.nr.49 foran. Etter resultatet skal det offentlige ved byretten betale kjæremålsgebyret til Laukholm og Karlsen.

Kjæremålet 14. juli 1998, sak LF-1998-00709 K:

På det tidspunkt kjæremålet ble avgitt, hadde byretten korrigert gebyravregningen og frafalt utgiftsdekning for byrettsdommeren ved befaringen. Advokat Jørgensen-Dahl var kjent med det, slik det fremgår av kjæremålet og av hans brev til byretten samme dag.

Det som påstås i dette kjæremålet er at omkostningsavgjørelsen i dommen skal endres ved at gebyret for avvisningen i byretten trekkes ut og ved at utgiften til byrettsdommeren tillegges, og ved at det dessuten tillegges et behandlingsgebyr for Høyesteretts kjæremålsutvalg som ikke var medtatt i omkostningsoppgaven.

For så vidt angår utgiften til byrettsdommeren, må kjæremålet bero på en misforståelse av byrettens brev den 13. juli, jf foran. Lagmannsretten stiller seg også uforstående til kjæremålet med hensyn til byrettens gebyravregning, for så vidt som kjæremålet ble avgitt etter at byretten hadde korrigert beregningen og gjort partene kjent med det.

Korrigeringen innebar en reduksjon av det gebyr Laukholm og Karlsen skulle innbetale til byretten og en tilsvarende reduksjon i omkostningskravet i forhold til Huseierlaget. Laukholm og Karlsen hadde følgelig ingen økonomisk og derfor heller ingen rettslig interesse i å påkjære denne del av omkostningsavgjørelsen da kjæremålet ble avgitt.

Det kan for øvrig ikke være noen tvil om at Huseierlaget ville godtatt byrettens korrigering som reduserte lagets omkostningsansvar, jf for så vidt Huseierlagets brev av 28. juli 1998. Advokat Jørgensen-Dahl gjorde imidlertid ingen henvendelse til motparten om dette før kjæremålet ble avgitt.

Dersom formålet var å sørge for at denne del av omkostningsavgjørelsen i domsslutningen formelt ble brakt til samsvar med den korrigering som byretten allerede hadde foretatt, kunne det vært oppnådd ved retting etter tvistemålsloven §156. Slik retting skulle og kunne rettens formann, og bare han, ha foretatt av eget tiltak og uten tidsfrist da han ble oppmerksom på feilen.

Advokat Jørgensen-Dahl fremsatte begjæring om retting etter tvistemålsloven §156 den 13. juli, samme dag som byretten korrigerte gebyrberegningen. Uten å avvente svar fra byretten, inngav advokaten allerede neste dag kjæremålet begrunnet med at byrettsdommeren ikke ville være tilbake fra ferie før kjæremålsfristen løp ut. Han ba i kjæremålet om at det ikke ble forkynt for motparten før byrettsdommeren hadde avgjort begjæringen om retting og uttalte at kjæremålet ville bli trukket tilbake dersom omkostningsavgjørelsen ble rettet i samsvar med en oppstilling i hans brev til byretten 13. juli.

Lagmannsretten bemerker at kjæremålet ikke var et nødvendig middel i forhold til den gebyrberegning som allerede var korrigert før kjæremålet. I oppstillingen i advokat Jørgensen-Dahls brev til byretten den 13. juli var imidlertid medtatt et behandlingsgebyr for Høyesteretts kjæremålsutvalg, som advokat Jørgensen-Dahl hadde glemt å ta med i sin omkostningsoppgave, og som derfor heller ikke var kommet med i omkostningsavgjørelsen. Laukholm og Karlsen kunne ikke vente til rettens formann i byretten kom tilbake fra ferie uten å oversitte kjæremålsfristen, og kjæremålet var derfor nødvendig.

Også denne feilen skulle og kunne rettens formann ha rettet av eget tiltak og uten tidsfrist etter tvistemålsloven §156. Rettsformannen i byretten foretok imidlertid ikke retting av omkostningsavgjørelsen, men sendte kjæremålet til Huseierlaget for forkynnelse med tilsvarsfrist etter at han var komme tilbake fra ferie og etter kjæremålsfristens utløp. Noen begrunnelse for denne behandlingsmåte er ikke gitt.

Byrettsdommerens unnlatelse av å rette feilen i omkostningsavgjørelsen, er midlertid uten betydning for kjæremålet i forhold til Huseierlaget. Det er omkostningsavgjørelsen i dommen, og ikke byrettens unnlatelse å foreta retting, som er påkjært.

Lagmannsrettens kompetanse til å prøve et selvstendig kjæremål over en omkostningsavgjørelse er begrenset til tilfelle der avgjørelsen er i strid med loven, lovens system eller beror på saksbehandlingsfeil, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Dersom det foreligger slik rettsanvendelses eller saksbehandlingsfeil, må omkostningsavgjørelsen oppheves.

Det representerte formentlig en saksbehandlingsfeil ved omkostningsavgjørelsen at den omfattet et av byretten uriktig avkrevet avvisningsgebyr som ble tatt med i Laukholm og Karlsens omkostningsoppgave. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på det, for så vidt som det lagt til grunn at Laukholm og Karlsen etter korrigeringen før kjæremålet ikke hadde rettslig interesse av å se en kjennelse for denne del av omkostningsavgjørelsen, jf foran. På dette grunnlag kan omkostningsavgjørelsen derfor ikke oppheves.

Annerledes forholder det seg med det behandlingsgebyr som ble glemt medtatt i advokat Jørgensens-Dahls omkostningsoppgave og som derfor ikke kom med i omkostningsavgjørelsen. Det er i en rekke Høyesterettskjennelser lagt til grunn at retten av eget tiltak plikter å påse at rettsgebyr som ikke er medtatt i omkostningsoppgave kommer med i omkostningsavgjørelsen, jf som eksempel Rt-1986-704. Unnlatelsen av å ta med det behandlingsgebyr som var glemt i omkostningsoppgaven, var en slik feil som må lede til at byrettens omkostningsavgjørelse oppheves.

Kjæremålet av 14. juli 1998 må anses for å ha ført frem, selv om advokat Jørgensen-Dahls påstand uriktig går ut på at lagmannsretten foretar materiell endring i omkostningsavgjørelsen. Omkostningsspørsmålet skal da avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172.

Kjæremålet var foranlediget av at advokat Jørgensen-Dahl glemte å ta med et behandlingsgebyr i sin omkostningsoppgave. I samsvar med rettspraksis i parallelle tilfelle, jf som eksempel Høyesteretts kjæremålsutvalg ovennevnte kjennelse i 1986, kommer tvistemålsloven §172 annet ledd 3. punktum til anvendelse ved at Laukholm og Karlsen på grunn av forglemmelsen legges til last at det kom til sak. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

I kjæremålet 10. juli 1998:

1. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling i byretten.

2. Det offentlige ved Trondheim byrett betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til Asbjørn og Elisabeth Laukholm og Gunnar Karlsen 3.090 - tretusenognitti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.

I kjæremålet 14. juli 1998:

1. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling i byretten.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.