LF-1998-997

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-09-21
Publisert:	LF-1998-00997
Stikkord:	Personerstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-1998-00997 A og LF-1998-00998 A. Anket til Høyesterett; saken behandlet i Høyesterett i plenum, se HR-2000-00049B. Se også EFTA-domstolens rådgivende uttalelse 699EJ0001.
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Emil Bryhn, Oslo). Motpart: A, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Christian Lundin, Oslo). Sak 97-00998 A: Ankende part: A, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Christian Lundin, Oslo). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Emil Bryhn, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Kjell Buer, formann. Lagdommer Ole Johan Lund. Herredsrettsdommer Lars E. Frisvold
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Forsikringsavtaleloven (1989) §13-9, EØS-loven (1992) §2, Straffeloven (1902) §239, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §2, §4, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §3, §7, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Legeloven (1980), §7, LOV-1992-11-27-113

Saken gjelder spørsmålet om forsikringsselskap er erstatningspliktig etter bilansvarsloven og fører/passasjerulykkesforsikring ovenfor bilpassasjer. Bilansvarsloven §4 jf §7 tredje ledd bokstav b, eventuelt §7 første ledd og forsikringsavtaleloven §13-9.

A er født xx.xx.1978. Den 11. november 1995 ble hun alvorlig skadd i en utforkjøring på Rv - - - på strekningen Y - Z i Nord-Trøndelag. A var passasjer i ulykkesbilen. Den andre passasjeren, E, omkom umiddelbart etter utforkjøringen. Bilføreren D ble også skadd i ulykken.

A fremmet krav om erstatning fra bilens forsikringsselskap som var Storebrand Skadeforsikring AS. I brev av 18 oktober 1996 til As advokat meddelte selskapet at det ikke erkjente ansvar. Den 13. mars 1997 reiste A fastsettelsessøksmål mot Storebrand for Inderøy herredsrett med påstand om at selskapet var erstatningsansvarlig for de skader mm A hadde pådratt seg ved bilulykken. Storebrand tok til motmæle.

Den 15 september 1997 avsa Inderøy herredsrett dom med slik slutning:

1. Storebrand Skadeforsikring as er erstatningsansvarlig etter bilansvarsloven for den skade A ble påført ved ulykke 11. november 1995, redusert med 50 pst.

2. Storebrand Skadeforsikring as er erstatningsansvarlig etter fører/passasjerulykkesforsikring for den skade A ble påført ved ulykke 11 november 1995, redusert med 30 pst.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Storebrand Skadeforsikring AS har den 1 oktober 1997 anket dommen til Frostating lagmannsrett (ankesak 97-00997 A). A har anket dommen til lagmannsretten den 31. oktober 1997 (ankesak 97-00998 A). Ankesakene er forenet til felles behandling.

Ankeforhandling fant sted i Trondheim tinghus 17 og 18 juni 1998. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner.

Lagmannsretten oppnevnte 16 februar 1998 nevrolog Erik Midelfart som rettsoppnevnt sakkyndig med slikt mandat:

- Klinisk undersøkelse av A som basis for spesialisterklæring i samsvar med legeloven paragraf 30.

- Gjennomgåelse av medisinske- og trygdeopplysninger vedrørende ovennevnte.

- Vurdering av årsakssammenheng mellom hennes nåværende lidelse og aktuelle ulykke. Ved flere mulige årsaker til plagene skal også sannsynligheten for disse i relasjon til den aktuelle skade vurderes. Sannsynligheten skal også graderes i henhold til retningslinjer utarbeidet av Den Norske Lægeforening.

- Medisinsk invaliditet. Vurdering av skaderelatert, varig medisinsk invaliditet. Dersom også andre og utenforliggende lidelser preger skadelidtes tilstand ønskes samtidig en vurdering av den samlete, medisinske invaliditet satt i prosent.

- Ervervsmessig uførhet. Vurdering av evnt. reduksjon av skadelidtes evne til å utføre sitt evnt. tidligere yrke og til arbeidslivet generelt.

- Nødvendig behov for evnt. fremtidig behandling/hjelp som den aktuelle skade har medført.

Erik Midelfart avga skriftlig uttalelse datert 29. mai 1998. Han møtte under ankeforhandlingen og redegjorde for sin skriftlige uttalelse og besvarte spørsmål i den forbindelse.

Storebrand Skadeforsikring AS har i begge ankesaker i det vesentlige anført:

Prinsipalt:

- at bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b sperrer for at A i dette tilfelle kan tilkjennes erstatning i medhold av bilansvarsloven §4 fordi:

- hun var frivillig med som passasjer på ulykkesturen,

- hun visste at sjåføren var påvirket av alkohol,

- det var årsakssammenheng mellom sjåførens alkoholpåvirkning og ulykken,

- det foreligger dessuten ikke særlige grunner som kan "benåde" henne fordi:

- hun var gammel nok til å forstå farene ved promillekjøring,

- det forelå ingen formildende omstendighet som begrunnet kjøringen,

- hun har fått en medisinsk og arbeidsmessig invaliditet som ikke er uvanlig for trafikkulykker knyttet til promillekjøring jf Rt-1994-s 475.

- at bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b ikke er i strid med EØS-avtalen. Ved revisjon av bilansvarsloven i 1992 i forbindelse med EØS-avtalen antok lovgiver at nevnte bestemmelse ikke kom i strid med EØS-bestemmelsene. Det må legges avgjørende vekt på lovgiverens vilje i den sammenheng.

Subsidiært:

- at selskapets ansvar må falle bort eller reduseres på grunn av As medvirkning til ulykken jf den alminnelige medvirkningsbestemmelse til bilansvarsloven §7 første ledd.

Under enhver omstendighet:

- at selskapets ansvar etter tegnet fører- og passasjerforsikring må falle bort eller reduseres på grunn av As medvirkning jf forsikringsavtaleloven §13-9.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

A har i begge ankesaker i det vesentlige anført:

Prinsipalt: - at spørsmålet om avkortning av erstatning må løses i henhold til bilansvarsloven §7 første ledd. Det kan ikke være aktuelt med reduksjon av erstatningen i dette tilfelle fordi:

- A kjente ikke til at føreren var påvirket av alkohol under kjøreturen.

- Det var ikke årsakssammenheng mellom eventuell påvirkning og ulykken.

- A medvirket heller ikke på annen måte at det skjedde en ulykke angjeldende natt.

Subsidiært:

- at bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b er i strid med EØS-reglene på dette området som trådte i kraft 1 januar 1994. Ulykken skjedde 11 november 1995.

- Bilansvarsloven §7 tredje ledd er ikke en medvirkningsbestemmelse, men en bestemmelse som utelukker visse personer fra det objektive bilansvar.

- EØS-retten aksepterer kun ett unntak fra det objektive ansvar - de personer som er omhandlet i bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav a. En utelukkelse av personer utover dette er i strid med EØS-reglene og den norske regel på dette område må følgelig vike.

Atter subsidiært:

- at bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b ikke kommer til anvendelse i nærværende sak jf den argumentasjon som er anført under den prinsipale påstand ovenfor. Under enhver omstendighet foreligger det i denne sak særlige grunner som tilsier at erstatning bør tilkjennes selv om vilkårene etter bestemmelsen for øvrig er til stede. Det må i denne sammenheng særlig tas hensyn til As alder/umodenhet/hennes påvirkningsgrad og det forhold at hennes livssituasjon er fullstendig endret som følge av ulykken.

Under enhver omstendighet:

- at det ikke er grunnlag for reduksjon i erstatningsutbetalingen i henhold til tegnet fører- og passasjerulykkesforsikring. Det vises her til samme argumentasjon som under de øvrige punkter.

A har nedlagt slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring ved styrets formann kjennes erstatningsansvarlig etter bilansvarsloven for den skade A ble påført ved ulykke 11 november 1995, oppad begrenset til 100% fastsatt etter rettens skjønn.

2. Storebrand Skadeforsikring ved styrets formann er forpliktet til å utbetale forsikring i henhold til tegnet passasjerulykkesforsikring for den skade A ble påført ved ulykke 11. november 1995, oppad begrenset til 100% fastsatt etter rettens skjønn.

3. Storebrand Skadeforsiking ved styrets formann dømmes til å betale As omkostninger for herredsretten med kr 72.379, med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra to uker etter forkynnelse av herredsrettens dom til betaling skjer.

4. Storebrand Skadeforsikring ved styrets formann dømmes til å betale til det offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra to uker etter forkynnelse av dommen til betaling skjer.

5. Storebrand Skadeforsikring ved styrets formann dømmes til å betale As egenandel i forbindelse med fri sakførsel for lagmannsretten, med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra to uker etter forkynnelse av dommen til betaling skjer.

Lagmannsretten vil bemerke:

Sakens bakgrunn. Høsten 1995 gikk A på skole i X. Hun gikk i samme klasse som B. Helgen 10. - 12. november 1995 skulle A sammen med Bs venn C bo hos B i boligen til sistnevntes foreldre, idet disse var bortreist. Boligen ligger på Y, ca 35 km syd for X.

Om ettermiddagen fredag 10. november ble A, B og Terje kjørt fra X til Y av D i sistnevntes bil, en Volvo 142 personbil. D var en bekjent av B. Han bodde den gang på Æ ca 35 km fra Y. Etter å ha avlevert sine passasjerer, kjørte D hjem.

A, B og Terje hadde planlagt å tilbringe fredagskvelden hjemme hos B. De begynte å drikke alkohol om ettermiddagen og fortsatte med dette utover kvelden og natten.

Noe etter midnatt, natten til 11. november 1995, fikk de besøk av D, E, F og G . De ankom i Ds bil. De kom fra Y hotell som ligger noen hundre meter fra Bs bolig. De nyankomne gjestene hadde alle drukket alkohol på hotellet med unntak av sjåføren G.

Hjemme hos B ble samtlige sju deltakere sittende rundt sofabordet i stuen. Med unntak av G drakk alle hjembrent blandet med te eller kaffe. Etter en stund gikk G for å hvile på et av soverommene. De øvrige fortsatte festen i stuen hvor de var samlet mesteparten av tiden. Det ble skålt og drukket.

Omkring kl 03.00 ville D kjøre en tur med sin bil. E og A bestemte seg for å bli med som passasjerer. B vekket sjåføren G fordi hun var engstelig for hva som ville skje. G forsøkte å stoppe kjøringen, men lyktes ikke. Bilen kjørte Rv - - - mot Z. Etter ca 5 km kjørte bilen utfor veien. Klokka var da ca 03.15. Ved utforkjøringen traff bilen et tre etter ca 90 meter. Som innledningsvis anført omkom E kort etter utforkjøringen, mens D og A ble til dels hardt skadet.

Ved Inderøy herredsretts dom av 31. oktober 1996 ble D dømt til 120 dager fengsel og kr 15.000,- i bot for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ, vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3 og vegtrafikkloven §31 jf §22 første ledd. Samtlige forhold knytter seg til bilkjøringen beskrevet ovenfor.

Spesialist i nevrologi Erik Midelfart har i sin sakkyndige erklæring av 29. mai 1998 fastslått As totale medisinske invaliditetsgrad til 65% hvorav en direkte ulykkesrelaterte invaliditetsgrad på 60%. Han anser henne for å være 100% ervervsmessig ufør.

Bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b.

Bilansvarsloven §7 tredje ledd har slik ordlyd:

"Skadelidaren kan ikkje få skadebot utan at særlege grunnar er for det, dersom han av fri vilje kjøyrde eller let seg kjøyre i den vogna som gjorde skaden endå han

a) visste at vogna var fråvend rette innehavaren med brotsverk, eller

b) visste eller måtte vita at vognføraren var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder (jf vegtrafikklova §22 første leden).

Særregelen her gjeld likevel ikkje i den mon ein må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd."

A har anført at §7 tredje ledd bokstav b er en forsikringsrettslig unntaksregel når det gjelder det objektive bilansvaret. Bestemmelsen, som i realiteten sperrer for erstatning, går ut over de vanlige erstatningsrettslige medvirkningsprinsipper slik disse er utformet i bilansvarsloven §7 første ledd og skadeserstatningsloven §5-1. EØS-lovgivningen kjenner ikke slike unntak, og erstatningsreservasjonen i bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b for passasjerer må derfor vike jf EØS-loven §2.

Storebrand har bestridt at bestemmelsen kommer i konflikt med EØS-reglene når det gjelder bilansvaret.

Lovutkastet fra Motorvognansvarkomitéen av 1951 inneholdt i §3 nr 2 samme forsikringsreservasjon overfor ondtroende passasjer i motorvogn som nåværende §7 tredje ledd bokstav a og fjerde ledd når det gjelder bil fratatt eier ved straffbar handling og bil nyttet i sammenheng med kriminell virksomhet. Utkastet inneholdt imidlertid ingen spesialreservasjon overfor passasjer hvor fører var påvirket. I innstillingen på side 63 annen spalte anfører komitéen følgende i den anledning:

"Komitéen har overveid en tilsvarende særregel for ondtroende passasjer hos alkoholpåvirket fører, men er blitt stående ved at en slik regel er overflødig ved sia av hovedregelen i første punktum. Når skaden skyldes at vognføreren var påvirkt av alkohol, og skadelidte lot seg kjøre i vognen trass i at han visste eller burde skjønt dette, har skadevoldte medvirket til sin egen skade i og med at han har latt seg kjøre."

Det fremgår imidlertid av Ot.prp.nr.24 (1959-60) side 29 annen spalte tredje avsnitt at Justisdepartementet fant det riktig å oppta i loven en uttrykkelig bestemmelse som klart regulerte et slikt forhold etter den strengere særregel i §7 tredje ledd, istedenfor "den mer liberale hovedregel om skadelidtes medvirkning" (§7 første ledd).

Regelen i §7 tredje ledds daværende punkt c ble endret i 1985, idet man bygget inn en forutsetning om årsakssammenheng mellom førerens ruspåvirkning og skaden.

Ved lov av 27. november 1992 nr 113 ble en rekke lover tilpasset EØS-avtalen. Bilansvarsloven §7 tredje ledd ble på enkelte punkter endret i skadelidtes favør, idet gjeldende bestemmelser ble ansett å være strengere enn det EØS-reglene ga adgang til. I daværende §7 tredje ledd punkt a ble kunnskapskravet for skadelidte begrenset til hva vedkommende visste - ikke hva han/hun måtte vite. Tilsvarende i daværende §7 tredje ledd punkt b hvor EØS-reglene ikke ga avkortning overfor passasjer. Bestemmelsen ble plassert i nytt fjerde ledd og omhandler i dag kun forholdet til bilfører. Daværende bestemmelse i bokstav c ble endret til bokstav b, men innholdet ble ikke forandret.

I Ot.prp.nr.72 (1991-92) side 77 sjette avsnitt første spalte uttalte Justisdepartementet i den anledning følgende:

"Nåværende tredje ledd bokstav c gjelder innskrenkning i fører og passasjerers rett til erstatning når føreren var påvirket av alkohol eller andre stoffer. Det følger av bokstav c annet punktum at særregelen ikke gjelder i den utstrekning det må legges til grunn at skaden ville ha skjedd selv om vognføreren ikke hadde vært påvirket.

Dette innebærer at det foreligger krav om årsakssammenheng mellom skaden og det at føreren var påvirket. For bortfall av erstatning er det dessuten et vilkår at skadelidte visste eller måtte vite at føreren var påvirket. Dermed kan ikke regelen i tredje ledd bokstav c sies å gå lenger enn til å være en medvirkningsregel, som riktignok er strengere enn den alminnelige medvirkningsregelen i første ledd.

Departementet antar etter dette at EØS-reglene ikke er til hinder for at regelen opprettholdes, se utkastet til tredje ledd bokstav b."

Etter §2 i lov av 27. november 1992 nr 109 går EØS-reglene ved konflikt foran norske rettsregler "som regulerer samme forhold".

EØS-reglene er gjort gjeldende fra 1. januar 1994 og får derfor anvendelse på skadetilfelle inntrådt etter denne dato.

EØS-reglene om forsikringsvern ved motorvognskader må i relasjon til de norske regler sees som et minimumsvern for skadelidte. Dette betyr m.a.o. at de norske lovregler ikke kan stille skadelidte dårligere enn det EØS-reglene gjør på samme område.

Ifølge EØS-reglene - tredje rådsdirektiv 90/232EØF - skal bilansvaret omfatte alle passasjerer. Ved henvisning til art 2 nr 1 annet ledd i direktiv 84/5-EØF kan det gjøres unntak for passasjerer som visste at bilen var stjålet. EØS-reglene har ikke en lignende unntaksregel som nåværende bestemmelse i bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b.

Det er på det rene at EØS-reglene ikke tok sikte på å regulere generelle erstatningsrettslige prinsipper, herunder den nasjonale medvirkningslæren på vedkommende felt av erstatningsretten. Det siktes her eksempelvis til skadeserstatningsloven §5-1 og den generelle medvirkningsbestemmelsen i bilansvarsloven §7 første ledd. Som det fremgår ovenfor antok Justisdepartementet ved harmoniseringen av bilansvarsloven §7 at bestemmelsens tredje ledd bokstav b (tidligere c) ut ifra sitt innhold måtte anses som en medvirkningsregel og at bestemmelsen ikke gikk lenger enn dette.

Lagmannsretten er ikke enig i denne lovforståelsen. Etter ordlyden i bilansvarsloven §7 tredje ledd pkt b har en passasjer i utgangspunktet og som hovedregel ikke krav på erstatning. Bestemmelsen ekskluderer eller stenger ute en bestemt gruppe fra det objektive bilansvaret. Nådereglen "uten at særlege grunnar er for det" endrer ikke dette utgangspunkt. Rettspraksis har da også behandlet slike saker strengt i tråd med lovgiverens intensjoner.

Det fremgår etter lagmannsrettens mening av forarbeidene til bilansvarsloven at Justisdepartementet den gang ut ifra preventive grunner, ønsket å begrense ansvaret overfor skadelidte som tok del i biltyverier, bruk av bil i straffbart øyemed og kjøring i påvirket tilstand. Dette har etter lagmannsrettens mening intet med medvirkningsproblematikk eller vanlig erstatningsrettslig prinsipper å gjøre, men er forankret i rettspolitiske betraktninger utifra ønske om å motvirke kjøring i slike situasjoner.

I Rt-1997-149 berøres denne problemstilling såvel av førstevoterende som annenvoterende. På side 158 femte avsnitt uttaler annenvoterende bl.a.:

"Under enhver omstendighet foreligger det her bortfallsgrunn som har en annen karakter og en annen bakgrunn enn de egentlige medvirkningsreglene. Reglene i §7 tredje og fjerde ledd er uttrykk for samfunnets misbilligelse av biltyverier, kjøring i påvirket tilstand og bruk av bil i straffbart øyemed. Formålet er å bidra til å motvike slik adferd, og reaksjonen overfor den direkte skadelidte er vesentlig mer bastant enn ved de vanlige regler for medvirkning. Reglene søker først og fremst sin forankring i kriminal- og alkoholpolitiske overveielser"

Førstevoterende uttaler på side 155 siste avsnitt i dommen:

"For så vidt gjelder §7 tredje ledd bokstav b er det riktig som sterkt fremhevet av den ankende part, at reglene av følgende av kjøring i påvirket tilstand har sin særlige begrunnelse og derfor er utformet strengt, og at dette er fulgt opp i praksis. Reglene er uttrykk for samfunnets ønske om å motvirke kjøring i påvirket tilstand og skal virke preventivt slik at skader som følge av slik kjøring unngås."

Lagmannsretten tiltrer disse generelle betraktninger vedrørende forståelse av bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b. Dette bringer imidlertid bestemmelsen ut av den generelle erstatningsrett herunder medvirkningslæren og forankrer bestemmelsen i en lovgivning hvor lovgiverens ønske og mål forankres i kriminal- og alkoholpolitiske overveielser. En slik lovgivning på bilansvarsloven forsikrings- og ansvarsområde må nødvendigvis tilpasses reglene i de land som omfattes av EØS-samarbeidet. Da EØS-reglene på dette området ikke kjenner et slikt unntak må bestemmelsen settes til side jf EØS-loven §2.

Bilansvarsloven §7 første ledd.

Bestemmelsen har slik ordlyd:

"Har skadelidaren medverka til skaden med vilje eller i aktløyse, kan retten minka skadebotskravet eller lata det falla heilt bort, så nær som når skadelidaren kan leggast berre lite til last.

Avgjerda skal retta seg etter åtferda på kvar side og tilhøva elles."

Etter bevisførselen finner lagmannsretten at bilføreren, D, var påvirket av alkohol under ulykkeskjøringen natten til 11. november 1995 og at det var årsakssammenheng mellom førerens alkoholpåvirkning og ulykken.

For så vidt angår alkholpåvirkningen finner lagmannsretten det bevist at D drakk fire halvlitere pils relativt umiddelbart før han ankom Bs hjem sannsynligvis omkring kl 0100. Mellom dette tidspunkt og ca kl 0300 drakk han to til tre kopper karsk, en blanding av kaffe og hjemmebrent sprit. Blodprøve tatt av D om morgenen kl 0735 viste en blodalkoholkonsentrasjon på 0,74 promille etter fradrag for sikkerhetsmargin. Konst. overlege Henning Mørland ved Statens rettstoksikologiske institutt har for lagmannsretten forklart at bilførerens blodalkoholkonsentrasjon under kjøringen var i området 1,1 til 1,3 promille, når man henser til alkoholinntak og blodprøveresultat. Lagmannsretten legger til grunn at bilføreren hadde en påvirkningsgrad innenfor det angitte område. På bakgrunn av bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at D under kjøringen fremsto som klart påvirket av sitt alkoholkonsum. Dette bygger dels på vitneforklaringer om hans oppførsel/opptreden umiddelbart før kjøringen og det forhold at øvrige festdeltakere forsøkte å stoppe ham fra å kjøre nettopp fordi de anså ham for å være for alkoholpåvirket til å kjøre bil.

Lagmannsretten legger dessuten til grunn at selve ulykken skjedde som en følge av førerens alkoholpåvirkning.

Angjeldende natt var det ca 8 minusgrader. Det var delvis tåke og rimfrost. Asfalten ble angitt som "småglatt". Statens vegvesen har antatt at bilen hadde ca 80 km/t da den kjørte utfor veien. Det er ikke konstatert tekniske feil eller mangler på kjøretøyet som kan være årsak til ulykken. Det kunne ikke registreres bremsespor eller skrensespor før bilen forlot veibanen. Bilføreren var godt kjent på veien og på begge veikanter sto det brøytestikker med refleks.

Etter lagmannsrettens syn oppsto ulykken som følge av bilførerens nedsatte kjøreferdigheter forårsaket av alkoholpåvirkningen.

A var frivillig med på kjøreturen angjeldende natt. Kjøreturen hadde intet formål eller mål. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A var klar over at D var alkholpåvirket da han førte bilen ulykkesnatten. Hun var klar over at han hadde drukket halvlitere med pils før han ankom Bs hjem. Hun var klar over at dette var årsaken til at han hadde engasjert G som edru sjåfør for sin egen bil. Hun så at D drakk karsk sammen med de øvrige festdeltakerne før kjøringen fant sted. Selskapet var oversiktlig, deltakerne satt i det vesentlige rundt et sofabord hvor det ble skålt og drukket.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å anta at A på fysisk vis medvirket til utforkjøringen. Det må imidlertid være på det rene at hun psykisk medvirket til kjøreturen og at det under de rådende forhold var klart at bilkjøring ville medføre en betydelig sikkerhetsmessig risiko. Foranledningen til kjøreturen var at D ønsket å kjøre. Han spurte om noen av de øvrige festdeltakerne ville være med. A sa seg villig sammen med E. I en slik situasjon hvor kjøring er uten mål og mening vil deltakelse som passasjer klart medvirke til at kjøringen finner sted.

A var knapt 18 år da ulykken inntraff. Hun hadde etter egne opplysninger erfaring med alkohol og kjente til at bilkjøring i alkoholpåvirket tilstand representerte et høyt skadepotensiale. Hennes deltagelse på kjøreturen må karakteriseres som en uaktsomhet som ikke bare kan legge henne lite til last jf bilansvarsloven §7 første ledd. Etter en helhetsvurdering har lagmannsretten kommet til at hun må tåle en avkortning på 30% i den erstatning Storebrand hefter for etter bilansvarsloven.

Fører/passasjerulykkesforsikring.

Bileieren D hadde tegnet en fører/passasjerulykkesforsikring i tillegg til den ordinære bilansvarsforsikringen. Forsikringsavtalen er på kr 200.000,- ved 100% uførhet. Forsikringen dekker i utgangspunktet den skade som er påført A. Sakens tema er om A må tåle bortfall eller avkortning etter forsikringsavtaleloven §13-9.

Bestemmelsen har slik ordlyd:

"Har den forsikrede ved annen forsikring enn livsforsikring grovt uaktsomt fremkalt forsikringstilfellet eller økt skadens omfang, kan selskapets ansvar settes ned eller falle bort. Det samme gjelder dersom den forsikrede grovt uaktsomt har fremkalt forsikringstilfelle gjennom overtredelse av en forsikringsforskrift. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på skyldgraden, skadeforløpet, om forsikrede var i selvforskyldt rus, hvilken virkning nedsettelse eller bortfall av selskapets ansvar vil få for den som har krav på forsikringen eller for andre personer som er økonomisk avhengig av ham eller henne og forholdene ellers.

I andre tilfeller enn nevnt i første ledd kan selskapet ikke påberope seg at den forsikrede uaktsomt har fremkalt forsikringstilfelle.

Selskapet kan ikke påberope seg reglene i første ledd dersom den forsikrede på grunn av alder eller sin tilstand ikke kunne forstå rekkevidden av sin handling."

Bestemmelsen forutsetter grov uaktsomhet som grunnlag for reduksjon eller bortfall av forsikringskravet. Som det fremgår av drøftelsen ovenfor under bilansvarsloven §7 første ledd finner lagmannsretten at A har opptrådt uaktsomt og at hennes uaktsomhet får følge for hennes erstatningskrav etter bilansvarsloven. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at hennes medvirkning kan karakteriseres som grov uaktsomhet. A var på skadetidspunktet ung og lett påvirkelig i den situasjonen som forelå. Det var selvsagt feil og uaktsomt at hun ble med D og E på biltur den angjeldende natt. Hun var påvirket av alkohol, men det forelå ingen planer at hun skulle forlate venninnen Bs bopel hvor festen ble holdt. At hun ble med på bilturen sent på natten må mer karakteriseres som en impulshandling som i sin konsekvens fikk et tragisk resultat, men kan som sådan ikke karakteriseres som en grov uaktsom handling. Det er følgelig intet grunnlag for å avkorte hennes forsikringskrav i henhold til den tegnede fører- og passasjerulykkesforsikring.

Saksomkostninger.

As anke i sak 97-00998 A har ført frem. Under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd blir hun å tilkjenne saksomkostninger for lagmannsrett.

Storebrands anke i sak 97-00997 A har vært forgjeves. Under henvisning til tvistemålsloven §180 første ledd må selskapet dekke A sakens omkostninger for lagmannsrett.

Advokat Christian Lundin har bistått A for lagmannsretten. A er innrømmet fri sakførsel ved lagmannsrettens beslutning av 20. mai 1998. Advokat Lundin har oppgitt et totalt timeforbruk på 137, hvilket tilsier et salær på kr 73.980,-. I tillegg kommer utlegg med kr 9.263,-, til sammen kr 83.243,-. Storebrand har protestert mot salærkravets størrelse. Lagmannsretten finner salærkravet nødvendig jf tvistemålsloven §176. Storebrand må etter dette betale til det offentlige kr 82.943,- og A kr 300,- som representerer pliktig egenandel. Omkostningene fordeler seg skjønnsmessig med en halvpart på hver av ankesakene.

Med det resultat lagmannsretten er kommet til må Storebrand også dekke As saksomkostninger for herredsretten under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Omkostningene fastsettes til kr 72.379,- hvorav kr 60.000,- utgjør salær.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS kjennes erstatningsansvarlig etter bilansvarsloven for den skade A ble påført ved ulykke 11. november 1995, redusert med 30%.

2. Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig etter fører/passasjerulykkesforsikring for den skade A ble påført ved ulykke 11. november 1995.

3. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes å betale det offentlige - kroner og A 300 - trehundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsrett.

Beløpene forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelsen av nærværende dom.

4. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes å betale

A saksomkostninger for herredsrett med 72.379 - syttitotusentrehundreogsyttini - kroner med 12% rente p.a. regnet fra forfall 2 - to - uker etter forkynnelsen av herredsrettens dom.