LF-1999-300

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-01-27
Publisert:	LF-1999-00300
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal herredsrett nr. 1997-00549 A - Frostating lagmannsrett LF-1999-00300 A. Påkjært til Høyesterett.
Parter:	Ankende part: Vesta Forsikring AS, Bergen (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Riisa & Co ANS v/advokat Vigdis Tronrud, Oslo). Motpart: A, Molde (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Larhammer & Aarseth v/advokat Helge Aarseth, Molde).
Forfatter:	Lagmann Kjell Buer, formann. Kst. lagdommer Ingrid Røstad Fløtten. Justitiarius Anne Cathrine Frøstrup
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §176, §180

Saken gjelder krav om erstatning for personskade etter bilansvarsloven §4, jf. skadeserstatningsloven §3-1 og §3-2.

A, født - - . - - 1944, ble 20. april 1993 utsatt for et trafikkuhell. Hun var fører av en personbil som ble påkjørt bakfra mens den sto stille ved et veikryss og ventet på klar bane. I skademeldingen fra føreren av den bilen som kjørte på henne, er det opplyst at A ble skadet, og det framgår dessuten at hun ble noe svimmel etter påkjørselen og at hun ble kjørt hjem av den andre sjåføren. A ble undersøkt på Fylkessykehuset i Molde 1 1/2 time etter ulykken og følgende resymé framgår av journalen:

«48 år gammel kvinne, tidligere frisk. I ettermiddag påkjørt bakfra i bil, ingen ytre skader. Ingen amnesi for hendelsesforløpet. Etterpå svimmel, ingen hodepine eller kvalme. Vansker med å fokusere blikket. Ustø og føler seg vissen i armer og bein. Ved us. finnes normal pupillereaksjon og optalmoscopi negativ. Intet dobbelsyn. Nedsatt sensibilitet for stikk i hele ve. side og ansikt, minus panne. Ingen klare utfall ved testing av hjerne-nerve forøvrig. Også lett nedsatt kraft i hele ve. side. Ingen nakkesmerter, god bevegelighet. På grunnlag av funn rekv. rtg. cervicalcolumna. Legges inn til observasjon.»

Hun ble innlagt på sykehuset, og dagen etter undersøkt av nevrolog, som i journalen anførte at nakkerøntgen var normal og at pasientens «lette sensitivitetsforstyrrelser og lettgradig kraftsvekkelse i venstre sides kroppshalvdel» var vanskelig å relatere til den «lettgradige nakkeslengsmekanismen» hun hadde vært utsatt for.

A ble utskrevet etter en uke. Da ulykken skjedde, arbeidet hun i 80% stilling som bioingeniør ved Fylkessykehuset i Molde, og hun ble sykemeldt ut mai måned. Sykemeldingen ble etter dette forlenget og fra sommeren 1994 gikk hun over på 100% attføring. Attføringstiltakene mislyktes og A ble fra mai 1997 innvilget full uførepensjon.

Bilen som forårsaket trafikkuhellet var forsikret i Vesta Forsikring AS (Vesta). Ved stevning av 8. oktober 1997 reiste A sak mot Vesta, og nedla påstand om at selskapet måtte erstatte det tap hun ble påført som følge av påkjørselen, begrenset oppad til kr 900.000,-, samt saksomkostninger. Vesta nedla påstand om at selskapet ble dømt til å betale erstatning etter rettens skjønn. Under hovedforhandlingen nedla A påstand om erstatning begrenset oppad til kr 1.500.000,- samt saksomkostninger.

Romsdal herredsrett avsa den 15. oktober 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale til A en erstatning på kr 627.000,- - kroner sekshundretjuesjutusen -.

2. A tilkjennes saksomkostninger med kr 87.150,- - kroner åttisjutusenetthundreogfemti-.

3. Beløpene betales innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Domsslutningen ble senere rettet av herredsretten, men rettingen ble opphevet ved Frostating lagmannsretts kjennelse av 19. januar 1999.

Vesta har påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. A imøtegikk anken og fremmet samtidig aksessorisk motanke for erstatningspostene tap i fremtidig erverv og ménerstatning.

Ankeforhandling fant sted i Molde den 8. og 9. desember 1999. A møtte og avga forklaring og det ble ført ett vitne og ett sakkyndig vitne. For lagmannsretten var oppnevnt som sakkyndige spesialist i nevrologi, dr.med. Jan O. Aasly, overlege ved nevrologisk avdeling RiT, og spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering Arne Sæterhaug, avdelingsoverlege ved RiT. De har utarbeidet en felles skriftlig erklæring datert 27. september 1999. Begge møtte og avga forklaring under ankeforhandlingen.

Vesta Forsikring AS har i det vesentlige anført:

Det bestrides ikke at A har helseplager, men det er ikke faktisk årsakssammenheng mellom biluhellet og helseplagene. Det må på bakgrunn av hennes helsetilstand før uhellet legges til grunn at hun ville vært ufør også uten at hun hadde blitt utsatt for dette. Uhellet var følgelig ingen nødvendig betingelse for uførheten, og erstatningsplikt foreligger ikke. Det vises til Rt-1992-64 «P-pilledom II».

Det avvises ikke at uhellet hadde skadeevne, men verken de akutte eller de mer varige symptomer A fikk, er forenlige med nakkeslengskade. Hun hadde like etter ulykken ikke de vanlige symptomer ved slik skade, som nakkesmerter, nedsatt bevegelighet, stivhet eller ømhet i nakken. Hennes akuttsymptomer henger trolig mer sammen med en stressreaksjon, som vil gå over relativt raskt. Det må foreligge karakteristiske akutte symptomer innen 72 timer etter uhellet, hvilket ikke var tilfelle.

Den medisinske erklæringen til de sakkyndige for lagmannsretten må tillegges vesentlig betydning ved bevisvurderingen. De konkluderer med at As helseplager ikke kan relateres til uhellet, og at det derfor ikke er årsakssammenheng. De anslår hennes medisinske invaliditet til mellom 0 og 9%, hvilket betyr at hun i dag er tilnærmet frisk.

Den sakkyndige for herredsretten har lagt til grunn en feilaktig vurdering av akuttsymptomene. Hans konklusjon om at det er årsakssammenheng, blir derfor feilaktig. Det vises til den store undersøkelse Quebec Task Force, som er utarbeidet av en rekke spesialister og som har allmenn tilslutning i medisinske miljøer.

For at det skal foreligge nakkeslengskade er det også en forutsetning at de akutte symptomer utvikler seg til varige plager, dvs at det er sammenheng mellom de akutte symptomer og de varige plager. As symptomutvikling er utypisk helt fra første dag, og ikke forenlig med nakkeslengskade. Det vises til sykehusets journal fra den uken hun var innlagt etter uhellet.

As helseplager har mest sannsynlig sammenheng med hennes vanskelige livsforhold, som skilt alenemor med ansvar for tre hjemmeboende barn hvorav to med alvorlige problemer relatert til anoreksia og narkotika.

Subsidiært anføres at dersom det likevel foreligger årsakssammenheng, har Vesta ikke noe ansvar som følge av hovedårsakslæren. Uhellet har i tilfelle vært så lite vesentlig i årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til det, idet uhellet ikke er årsak til As samlede tap.

Uansett er ikke tapet en påregnelig følge av uhellet. Fartsendringen for As bil var så vidt lav at det ikke var påregnelig at det skulle oppstå slike skader som nå kreves erstattet.

Atter subsidiært anføres at det foreligger selvstendig virkende skadeårsaker, ved at A ville blitt delvis ervervsufør selv om uhellet ikke hadde skjedd. Ansvaret for Vesta må da eventuelt reduseres skjønnsmessig, f.eks ved 50% av skaden anses relatert til uhellet og 50% til As helsetilstand forut for dette.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, anføres at det ikke er grunnlag for ménerstatning, idet det ikke foreligger medisinsk invaliditet over 15%. Det vises til de sakkyndiges konklusjon på dette punkt. Hvis ménerstatning tilkjennes, er partene enige om et beløp på kr 70.000,-.

Både lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv må fastsettes ut fra en stillingsprosent på 80%, idet det ikke kan legges til grunn at A ville gått over i full stilling.

Det må dessuten tas hensyn til at A har en viss restarbeidsevne, slik at hun kan ha en liten inntekt hvert år. Det vises til at hun tjente kr 8.000,- på et engasjement i 1998, og hun vil trolig kunne tjene ca kr 10.000,- pr år. Tap i fremtidig erverv må beregnes til kr 123.917,-, samt skatteulempe 25%, dvs kr 30.979,-, samlet kr 154.896,-.

Det er inngått en bindende avtale mellom partene om dekning av påløpte og framtidige utgifter. I As stevning til herredsretten ble slike utgifter oppgitt til kr 40.000,-, og beløpet ble akseptert av Vesta under forutsetning av at erstatningsplikt forelå. Samme anførsel fra Vestas side ble fremsatt overfor herredsretten, men denne ble ikke vurdert av herredsretten.

Det er ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning av utgifter etter fylte 70 år, idet det må antas at A også uten skaden ville fått behov for hjelp da.

Vesta er nylig blitt kjent med at A vil kunne få forsikringsutbetalinger som følge av skaden og det må da gjøres et fradrag i erstatningsutbetalingen, jf skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd og §3-2 første ledd. Dersom herredsrettens dom blir stående, vil A få en erstatning på kr 1.007.398,- fra KLP, og dessuten trolig en utbetaling fra Gjensidige. Ytelsene er så vidt betydelige at det må gjøres skjønnsmessig fradrag.

Vesta har betalt et ákontobeløp på kr 128.000,- som kommer til fradrag i en eventuell erstatning.

Vesta har lagt ned slik påtand:

«1. Vesta Forsikring AS frifinnes.

2. Vesta Forsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av lovens renter fra forfall og til betaling skjer.»

A har i det vesentlige anført:

Det foreligger årsakssammenheng mellom uhellet den 20. april 1993 og As helseplager. Sammenstøtet var kraftig nok til at nakkeslengskade kunne oppstå.

Da uhellet skjedde var A frisk. Ingen av hennes tidligere sykemeldinger gjaldt lignende plager som dem hun har hatt etter uhellet. Uriktige opplysninger fra dr. Nordby, som var hennes primærlege fra etter uhellet, om virkningen av hennes premorbide personlighet har ført saken inn i et skjevt spor. Akuttsymptomene hennes etter uhellet er meget vel forenlige med nakkeslengskade og hun har flere av de samme symptomer i dag. A har gjort iherdige forsøk på å komme ut i arbeidslivet igjen, og når trygdemyndighetene på bakgrunn av legeerklæringer kunne tilstå henne 100% uførepensjon i 1997, er det noe merkelig at de sakkyndige for lagmannsretten slår fast at hun er så godt som frisk i dag.

Erklæringen fra den rettsoppnevnte sakkyndige for herredsretten gir størst veiledning i saken, idet den er meget grundig i sin vurdering av relevante problemstillinger. Erklæringen fra de sakkyndige for lagmannsretten er svært kortfattet og står i skarp kontrast til virkeligheten. De to sakkyndige har ikke vurdert henne hver for seg og har kommet til en uriktig konklusjon.

Selv om A skulle være mer sårbar enn gjennomsnittlig, har hun krav på erstatning, idet skadevolder må ta skadelidte som hun er. Skaden eller skadefølgen er ikke upåregnelig, idet fartsendringen i As bil var tilstrekkelig stor til å forårsake varig skade.

Det er ingen holdepunkter for at A ville hatt de samme plager uten at uhellet hadde skjedd.

Det godtas at varig mén fastsettes til 15% medisinsk invaliditet og at ménerstatningen dermed blir kr 70.000,-.

Når det gjelder beregning av inntektstap, hevdes at A fra høsten 1993 hadde planlagt å gå over i 100% stilling, idet den yngste sønnen, som da var 10 år, skulle begynne i «storskolen», dvs. den gang 4. klasse. Dette kunne hun bare ha varslet sin arbeidsgiver om, idet det var mangel på bioingeniører ved Fylkessykehuset i Molde.

Det er ikke inngått noen bindende avtale om størrelsen på faktiske utgifter, påløpte og framtidige. I stevning og prosesskrifter for herredsretten foregikk en kommunikasjon til retten, og presisjonsnivået ble stadig høyere under saksforberedelsen. Utgiftene er nøkternt anslått av herredsretten, og A godtar herredsrettens beregning.

Det er ikke sikkert at A vil få forsikringsutbetalinger i en størrelsesorden som tilsier fradrag i erstatningen.

A har lagt ned slik påstand:

«1. I anken:

Romsdal herredsretts dom stadfestes.

2. I motanken:

Vesta Forsikring AS dømmes til å betale erstatning til A med et samlet beløp oppad begrenset til kr 1.100.000,-.

3. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten bemerker:

Det må etter bevisførselen legges til grunn at det er årsakssammenheng mellom det biluhell A ble utsatt for den 20. april 1993 og de helseplager hun fikk og fortsatt har.

Sammenstøtet mellom As bil og den bilen som forårsaket uhellet, var så kraftig at As bil fikk skader som førte til at bilen ble kondemnert. Fartsendringen for As bil er av ingeniørfirmaet Rekon v/ingeniør Henrik Nesmark beregnet til mellom 13 og 20 km/t. Denne beregningen, som er basert på et mye brukt dataprogram, må kunne legges til grunn. En slik fartsendring har skadevoldende kraft og kan erfaringsmessig føre til varige skader ved nakkesleng.

I tillegg vil andre forhold som bilsetets og nakkestøttens egenskaper, hodets stilling i kollisjonsøyeblikket og om den skadede var forberedt på kollisjonen eller ikke, påvirke effekten av sammenstøtet. I denne sak har trolig samtlige nevnte forhold påvirket skadens omfang. As bil var en Vauxhall 1978-modell og det må antas at sete og nakkestøtte var mer gammeldagse og mindre tilpasset nakkeslengskader enn på nyere modeller. A satt noe foroverbøyd med hodet vendt mot høyre, en sittestilling som kan bidra til å forsterke skaden. Hun var heller ikke forberedt på et sammenstøt og hadde ikke noen muskulær beredskap mot en påkjørsel.

A fikk akuttsymptomer som er forenelige med nakkeslengskade, og noen av disse symptomene har vedvart. Det vises til at hun umiddelbart etter uhellet følte seg svimmel og omtåket og ikke selv klarte å kjøre videre. Da hun kom til lege kort tid etter uhellet, klaget hun over fortsatt svimmelhet og vansker med å fokusere blikket. Hun var «vissen i armer og bein» og hadde nedsatt sensibilitet for stikk i hele venstre side og ansikt, og lett nedsatt kraft i hele venstre side. Dette framgår av det første journalnotatet som er gjengitt foran.

A ble i mars 1994 undersøkt av spesialist i klinisk nevropsykologi, psykolog Årstein Skiftun. Han konkluderte slik:

«Den nevropsykologiske undersøkinga indikerer at det føreligg skade i sentralnervesystemet som gir pas. kognitive/adaptive funksjonssvikt.

Svikta er kritiske i høve til arbeidet ho har ved sjukehuset. Sidan det berre er eitt år sidan ulukka, er det ennå grunn til å vente spontane funksjonsforbetringar, sjølv om det nok er vel optimistisk å forvente full reminisens.

Sidan pas. arbeid krev høg grad av konsentrasjon og presisjon, er det nok tvilsamt om ho vil makte å fungere i dette arbeidet på en fullgod måte i framtida. Eg trur det er fornuftig å oppmuntre henne til omskulering - gjerne til arbeid som i større grad er knytt til direkte arbeid med andre menneske.

Når det gjeld vurdering av «endeleg» funskjonsnedsetting etter ulukka, bør ein nok vente ca eitt år til før ein konkluderer.»

Hun ble på nytt undersøkt av psykolog Skiftun i juni 1995, og konklusjonen gjengis:

«Den samla vurderinga av nevropsykologisk undersøking april 94 og juni 95 viser klare indikasjonar på at det føreligg eit kognitivt sequele etter bilulukka i 93. Dette gir seg funksjonelt utslag i betydeleg redusert oppfatningskapasitet og læringsevne/minne og i noko redusert visuo-spatial oppfatningskapasitet/minne.

I høve til Rikstrygdeverket sin rettleiande normer, vil eg vurdere det kognitive sequelet til 20 prosent medisinsk invaliditet.»

I april 1996 ble A undersøkt av overlege H. H. Daae-Qvale, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, som anslo hennes medisinske invaliditet til 25% og som i sin vurdering uttalte:

«Det er ikke påvist røntgenologisk skade på cervicalcolumna, men man bemerker ved dagens undersøkelse nedsatt sidebevegelighet og posteriør bevegelighet i nakken, samt moderate myalgier i aktuelle områder. Man merker seg også lett kraftsvikt i venstre kroppshalvdel, uten at dette er korrelert opp imot spesifikke nevrologiske lesjoner.»

Det er fra Vestas side hevdet at As helsetilstand og mentale forhold før uhellet var slik at det må antas at hun uansett ville ha blitt uføretrygdet. Det er en kjensgjerning at A forut for uhellet hadde hatt store personlige belastninger. Hun ble separert i 1989 etter et vanskelig ekteskap, og hun var alenemor med fire barn født i 1972, 1973, 1977 og 1983. De tre yngste var hjemmeboende i 1993. Sønnen på 16 år og datteren på 19 år hadde hatt problemer som gjorde at moren var svært bekymret for dem. Da A ble innlagt på sykehus etter uhellet, ba hun etter noen dager om å få psykologisk eller psykiatrisk bistand. Hun hadde en samtale med sjefspsykolog Dimmen ved psykiatrisk poliklinikk ved Fylkessykehuset i Molde i begynnelsen av juli 1993, og følgende framgår av hans notat av 6. juli 1993:

«Jeg opplever derimot en svært sliten og nedkjørt kvinne hvor de depressive reaksjonene mer er en følgetilstand av store ytre påkjenninger gjennom flere år. Gjennom samtalene her er hun svært samlet og strukturert og er klart på leting etter rasjonelle og konkrete måter å takle problemene på.

Jeg har satt opp «kontrolltime» til pas. 2.9 d.å. og er for så vidt innstilt på å kunne tilby henne noen flere timer her. Andre psykososiale forhold (affekt fortrengende person).»

Det framgår at A hadde hatt til hensikt å søke psykiatrisk bistand før uhellet inntraff. A hadde aldri tidligere vært i kontakt med psykolog eller psykiater. Samtalen fant sted ca to og en halv måned etter uhellet og det er dermed ikke usannsynlig at noe av bakgrunnen for hennes psykiske tilstand kunne være uhellet og alt som fulgte i kjølvannet av dette.

As primærlege, dr. Helge Nordby, har i et notat av 12. januar 1995 uttalt følgende:

«Sliter med nakkeslengskade. Syns etter hvert at livet blir meningsløst med de plagene hun har. Hun går nå på attføring, klarer ikke fungere i sain jobb som bioingeniør på FSH. klin kjem. Får det på sett og vis til å gå i sin heimesituasjon med to barn hjemme, men isolerer seg og har oppgitt sine tidligere interesser og aktiviteter.

Er betydelig smerteplaget i kroppen: i hals nakke overeks. Har en premorbid personlighet som nok disponerer for sekveler etter slikt som nakkesleng. Gått i lengre tid delvis sm pga slitenhet forut for skaden.»

Nordby har i sin forklaring for lagmannsretten opplyst at det er positivt feil at A hadde vært sykemeldt pga slitenhet i lengre tid forut for skaden. En oversikt over hennes sykemeldinger 5 år før uhellet viser at hun ikke har hatt spesielt mange sykemeldinger, og bare en som klart gjelder psykiske forhold, en fire måneders sykemelding sommeren 1988 pga depresjon i forbindelse med separasjon. Nordby hadde ikke hatt A som pasient før sommeren 1993, og han har under ankeforhandlingen opplyst at hans uttalelse om virkningen av hennes premorbide personlighet ikke var spesielt grundig fundert, og at han ikke kunne vite sikkert om han i sin uttalelse bygde utelukkende på det han visste om henne før april 1993. Nordbys ektefelle var As primærlege før uhellet, og Nordby hadde et visst kjennskap til A gjennom sin kone. Lagmannsretten må legge til grunn at uttalelsen om at As premorbide personlighet «disponerer for sekveler etter slikt som nakkesleng» er for løst fundert til å kunne tillegges særlig vekt isolert. Imidlertid er det klart at A hadde hatt store påkjenninger, spesielt rundt 1988-90 og hun hadde fått utskrevet små mengder Stesolid og antidepressiva. I 1992 hadde hun kun tre korte sykemeldinger i løpet av høsten, to dager for søvnløshet, en dag for influensa og fem dager hvor årsak ikke er opplyst. I 1993 hadde hun ingen sykemeldinger forut for uhellet.

De tre sakkyndige har i sine skriftlige erklæringer lagt til grunn dr. Nordbys opplysninger, idet disse ble korrigert og modifisert først under ankeforhandlingen.

Den sakkyndige for herredsretten og de to sakkyndige for lagmannsretten har kommet til to forskjellige konklusjoner, som ble utdypet under ankeforhandlingen. De sakkyndiges mandat var identisk for herredsrett og lagmannsrett. I henhold til mandatet skulle de sakkyndige beskrive As helsetilstand og vurdere i hvilken grad trafikkuhellet er årsak til hennes plager. Dersom årsaksbildet er sammensatt, skulle det redegjøres for det med nærmere angivelse av sannsynlighet for at de ulike årsaksalternativer har medvirket til As nåværende helsetilstand. De sakkyndige skulle videre vurdere om skaden er en medisinsk påregnelig følge av kollisjonen og angi medisinsk invaliditetsgrad og også ervervsmessig uføregrad. De ble også bedt om å redegjøre for hvilken betydning As øvrige helseproblemer fra tiden før og etter skaden faktisk har hatt og ville hatt dersom trafikkuhellet tenkes bort, samt for den framtidige utvikling. Spesialist i nevrologi, overlege dr. med. Jan O. Aasly og spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, avdelingsoverlege Arne Sæterhaug, begge Regionsykehuset i Trondheim, har avgitt en felles rapport og fra denne siteres vurderingen og konklusjonen:

«Vurdering: Det foreligger altså her en kvinne på 55 år, som var utsatt for en nokså bagatellmessig trafikkulykke ved påkjørsel bakfra i bil uten direkte skader mot hodet eller andre kroppsdeler. De første dagene etterpå ble hun behandlet med sengeleie og nakkekrave og utviklet etter hvert svimmelhet og smerter i nakken, som til dels har vært væravhengige. Hun har klaget over svakhet i venstre hånd, og ved undersøkelse finner man riktignok nedsatt finmotorikk i venstre hånd, men dette har et ikke-organisk preg.

Undersøkelsen gir ingen holdepunkt for redusert tankeevne eller hukommelsesfunksjon noe man heller ikke kan forvente ved en skade med relativt moderate fysiske krefter samt ingen opplysninger om bevissthetstap eller annen direkte skade mot hodet.

Konklusjon: I henhold til rikstrygdeverkets invaliditetstabell av 01.05.97 faller denne pasient inn under punkt 2.1.1 «Lett nedsatt funksjon og lette smerter i halsryggsøylen». Det har en ramme på 0 og 9% medisinsk invaliditet. Med utgangspunkt i de marginale funn man gjør ved undersøkelsen, vil man måtte konkludere med at invaliditeten ligger ned mot den absolutte nedre grense i det angitte området. Ut ifra medisinsk vurdering vil man heller ikke kunne hevde at den arbeidsmessige invaliditet ligger sælig høyere.»

Det framgår av rapporten at A har opplyst at hun har perioder med mye smerter som veksler med kortere perioder med smertefrihet og at smertene er betydelig væravhengige. Opplysninger i vurderingen om at A de første dagene etter uhellet ble behandlet med nakkekrage, står i motstrid til opplysninger tidligere i rapporten der det framgår at nakkekrage ble brukt i 6-7 uker. Det er noe uklart hva som er korrekt, men det dreide seg om flere uker, uten at dette er noe vesentlig punkt. Det er heller ikke korrekt når det i vurderingen opplyses at A «etterhvert» utviklet svimmelhet. Det må på bakgrunn av skademeldingen og journalnotat samme dag uhellet skjedde, legges til grunn at svimmelheten oppsto umiddelbart etter uhellet.

De to sakkyndige har i sin skriftlige erklæring ikke forholdt seg til mandatet, idet spørsmålet om årsakssammenheng ikke er vurdert, heller ikke om det er noen arbeidsoppgaver/gjøremål A er avskåret fra å gjøre pga trafikkskade.

De to sakkyndige har lagt til grunn at trafikkuhellet var «nokså bagatellmessig». I overlege Aaslys redegjørelse for lagmannsretten framgikk at de sakkyndige la til grunn at bilen bak hadde holdt 10 km/t i kollisjonsøyeblikket. De har ikke vært kjent med beregningene fra Rekon. I den skriftlige erklæring er sittestillingen ikke vurdert, men dr Aasly bekreftet muntlig at nakkens og hodets vinkel kan ha betydning for skadefølgen. Begge de sakkyndige slo muntlig fast at det etter deres vurdering ikke er noen årsakssammenheng mellom uhellet og As helseplager.

Det framgikk av de to sakkyndiges muntlige redegjørelse at de mente at svimmelhet ikke var noen følge av skaden, at nedsatt funksjon i venstre hånd ikke ville oppstå uten en alvorlig skade og at det ikke ville være mulig å slå fast at det foreligger en nakkeslengskade uten at dette også kan påvises klinisk, noe som ikke har latt seg gjøre i dette tilfellet.

Den sakkyndige for herredsretten, spesialist i nevrologi Helge Riisøen, nevrologisk avdeling ved Haukeland sykehus, har i sin erklæring av 21. juli 1998 konkludert med at det er årsakssammenheng mellom biluhellet og As helseplager. Han sier i sin erklæring:

«Selv om primærlegens vurderinger er gjort i ettertid, har jeg lagt stor vekt på at hun har hatt kontakt med samme legekontor i hvert fall fra 1988 av. Det konkluderes derfor med at det foreligger et sammensatt årsaksbilde, i det A på ulykkestidspunktet sannsynligvis var spesielt sårbar som følge av så vel ytre livskriser konfererer f.eks. psykososiale problemer hos barna, og en personlighetsmessig tendens til å projisere eller kroppsliggjøre ulike ytre og indre påkjenninger. Det forbehold må dog taes at denne vurdering altså har lagt vekt på hennes faste lege dr. Norbys oppfatninger og det kan ikke ses bort fra at hans vurderinger i ettertid er farget av hva han er blitt meddelt av andre, f.eks psykologer og at han kan ha sett på mye av plagene hennes som medisinsk upåregnelige følger av kollisjonen. Min vurdering er dog at det er mer enn 50% sannsynlig at fru As premorbide personlighet har hatt innflytelse på hennes livssituasjon etter ulykken, men det er også så at den sakkyndige finner at det ikke er andre mer sannsynlige årsaker til fru As plager i dag enn trafikkulykken: med andre ord: hadde ikke denne funnet sted, er det sannsynlig at fru A hadde fortsatt i sin 80% stilling. Ulykken blir derfor å betrakte som «dråpen som fikk begeret til å flyte over», med andre ord at fru As ressurser og evne til å mestre profesjonell og private problemer, var betydelig redusert da ulykken skjedde.»

Til spørsmålet om skaden er en medisinsk påregnelig følge av kollisjonen, sier han følgende:

«Det er akseptert at kvinner er overrepresentert hva gjelder dem som reiser krav etter påkjørsler bakfra, og som ved oppfølgende undersøkelser har vedvarende plager. Dette er nokså forståelig på bakgrunn av at muskulaturen vanligvis er mindre utviklet. Det er tidligere konkludert med at sammenstøtet var kraftig nok til å kunne gi personskade. Videre er det godt dokumentert at A innen kort tid etter ulykken (timer) utviklet symptomer som er forenlige med dem man ser etter påkjørsler bakfra, og videre er det ikke dokumentert at hun i tiden etter ulykken har hatt noe lengre symptomfritt intervall. Disse forhold gjør at en må regne det som påregnelig at hun ville få plager etter ulykken.»

Riisøen var heller ikke kjent med Rekons fartsberegning, men ga i retten uttrykk for at den styrket hans konklusjon.

Etter Riisøens oppfatning var As akuttsymptomer forenlige med nakkeslengskade, selv om hun ikke hadde akutte nakkesmerter. Svimmelhet, vansker med å fokusere blikket, ustøhet, vissen følelse i armer og bein og lett nedsatt kraft i hele venstre side er alle karakteristiske symptomer. At den nevropsykologiske undersøkelsen foretatt av sjefspsykolog Skifttun senere har konstatert en redusert funksjon i høyre hjernehalvdel underbygger etter Riisøens oppfatning kraftsvekkelsen i venstre side. Ifølge Riisøen er det en vanlig reaksjon ved nakkeslengskade at man ikke kan forholde seg flere ting samtidig, dvs at evnen til fokusert oppmerksomhet svekkes.

Om den medisinske invaliditet uttaler Risøen i sin erklæring følgende:

«........ situasjonen beskrevet under pkt. 2.1.2 [i Rikstrygdeverkets invaliditetstabell] er best dekkende for fr. As situasjon, og at det foreligger en varig medisinsk invaliditet som følge av bilulykken 20.04.93 på 15%. En tredjedel av denne medisinske invaliditet skyldes individuelle og personlige forhold hos fru A som har gjort henne mindre i stand til å tåle følgene av en slik ulykken enn en ellers sammenlignbar person. Men det er også slik at hadde ulykken eller en tilsvarende hendelse med omtrent samme skadevoldende egenskap, ikke intruffet, er det sannsynlig at A fortsatt hadde vært i omtrent 80% stilling. Disse skadebetingende helseplager anses som varige.»

Risøen har for lagmannsretten presisert at han ved dette har ment å si at A ville ha vært i arbeid, ikke nødvendigvis i 80% stilling.

Om den ervervsmessige uførhetsgrad uttaler han:

«På ulykkestidspunktet hadde A gjennom flere år vært i 80% stilling som bioingeniør uten lengre varende sykemeldinger. Etter ulykken har hun i praksis ikke fungert i arbeid og er nå fullt uføretrygdet. I og med at hennes skadebetingede medisinske invaliditet i ovenstående er vurdert til 15% hvorav en tredjedel antas å skyldes «premorbide forhold», følger det at en vesentlig del av hennes nåværende funksjonssvikt i yrkeslivet, ikke kan tillegges ulykkesskaden. Men en må også ta hensyn til at hun har hatt et yrke som setter store krav til konsentrasjon, oppmerksomhet, og finmotorisk kontroll av hendene. Når en som her betrakter mesteparten av hennes fysiske symptomer som betinget i muskelstramminger gir dette hos A en forholdsvis større ervervsmessig uførhetsgrad enn hos andre ellers sammenlignbare yrker. Mange av bioingeniørens oppgaver utføres også under tidspress hvilket vil være særskilt stressende for fru A. Den nevropsykologiske undersøkelsen viser vedvarende problemer på finmotoriske tester og noe redusert oppfatningskapasitet og minne, ved to anledninger hvilket understøtter at det hos A foreligger en moderat ervervsmessig uførhetsgrad i hennes yrke som bioingeniør. Grovt skjønnsmessig vurderes denne til rundt 25 - 30%. Som for den medisinske invaliditet må en tredjedel regnes som forårsaket av individuell og personlighetsmessige forhold. Denne skadebetingede medisinske uførhet, også den delen som skyldes premorbide forhold, anses som varig.»

Slik lagmannsretten har oppfattet den største forskjellen mellom Riisøen og Aasly/Sæterhaug, består den i at Riisøen definerer funksjonssvikt som skade, mens Aasly/Sæterhaug definerer skade som en klinisk påvisbar feil/forstyrrelse. Ved den første betraktningsmåte vil pasientens egen oppfatning og opplevelse måtte være en del av totalbildet, mens en klinisk konstatering av skade utelukker pasientens egen erfaring. Lagmannsretten finner det vanskelig å fastslå hvilken av disse to betraktningsmåter som er riktigst rent medisinsk. Imidlertid er det i en rekke saker som gjelder erstatning ved nakkeslengskade tilstått erstatning uten at kliniske undersøkelser har vist spesielle funn, og det vil i erstatningsrettslig sammenheng ikke kunne oppstilles noe krav om klinisk påvisbare funn for å legge til grunn at en skade foreligger.

Etter en samlet vurdering av bevisene i saken finner lagmannsretten at A har fått en nakkeslengskade som har medført varig skade, og at dermed er årsakssammenheng mellom biluhellet og skaden.

Spørsmålet er så om biluhellet er en så lite vesentlig del av årsaksbildet i forhold til en annen årsak som må anses som den dominerende, at man må se helt bort fra biluhellet ved ansvarsbedømmelsen. Det er ikke grunnlag for dette. I denne sak er biluhellet, slik lagmannsretten ser det, en nødvendig betingelse for skaden, del vil si at det må legges til grunn at A ville ha fortsatt i sin stilling dersom uhellet ikke hadde inntruffet. Hennes helseplager etter uhellet kan ikke ses å ha noen sammenheng med hennes helsemessige situasjon før uhellet. Plagene etter uhellet er annerledes enn dem hun hadde tidligere, og det må legges til grunn at helseplagene etter uhellet er forenelige med nakkeslengskade.

As vanskelige familieforhold har vært en belastning for henne, noe hennes ønske om psykiatrisk eller psykologisk bistand kort tid etter uhellet viser. Men det er ikke tilstrekkelige holdepunkter for å si at bekymringene for de eldste hjemmeboende barna ville ha ført til at hun før eller senere ville bli satt utenfor arbeidslivet. Hennes sykemelding i 1988 grunnet depresjon hadde sammenheng med samlivsbrudd etter et vanskelig ekteskap, og disse problemene var et tilbakelagt stadium i 1993. De to barna som hadde problemer, kom etter hvert gjennom disse og det går i dag bra med dem begge.

Lagmannsretten legger likevel til grunn at A ikke var like robust som mange andre, men prinsippet om at skadevolder må ta skadelidte som hun er, vil i utgangspunktet gjelde.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, deler lagmannsretten seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, kst. lagdommer Ingrid Røstad Fløtten og justitiarius Anne Cathrine Frøstrup mener at Vesta ikke kan gjøres ansvarlig for As totale tap, fordi utviklingen etter uhellet har tatt en vending som må karakteriseres som upåregnelig i forhold til den konkrete skade hun ble påført. De sakkyndige for lagmannsretten fastsatte As medisinske og ervervemessige invaliditet til mellom 0-9%. Den sakkyndige for herredsretten fastsatte den medisinske invaliditet til 15%, og den ervervemessige grovt skjønnsmessig til rundt 25-30%. Likevel er A blitt 100% uføretrygdet. Dette faktum skyldes slik flertallet ser det, ikke alene de fysiske skader uhellet påførte henne. Hennes psykiske forhold, som ikke kan relateres til biluhellet, må tilskrives mye av bakgrunnen for at attføring ikke lyktes, og har hatt en slik betydning for skadens omfang at det må gi seg utslag ved fastsettelse av erstatningsbeløpet.

At A ikke kunne fortsette i sin stilling som bioingeniør med kraftsvikt i venstre hånd og konsentrasjonsvansker, må sies å være en påregnelig følge av skaden. Men at det ikke skulle lykkes å gjennomføre et eller annet attføringsopplegg som etter en tid kunne sette A i stand til å fungere i arbeidslivet igjen, er en upåregnelig følge av skaden som Vesta ikke kan være ansvarlig for.

Det var As primærlege, dr. Kjell Nordby, som var den medisinsk ansvarlige under det første attføringsforsøk som ble gjort. Hans uttalelser i denne prosessen må tillegges vesentlig betydning. I en uttalelse til trygdekontoret av 18. januar 1995 sier dr. Nordby:

«Jeg tror attføringsproblematikken har bunner i mye psykologiske forhold dvs premorbid personlighet. Jeg klarer ikke å endre hennes motivasjon, men tror vel at hun nok, med et eller annet gå på-humør, hadde vært i stand til å bli aktivisert i et eller annet attføringsopplegg. Nå er det imidlertid slik at psyken er en vesentlig del av et attføringskomplex, og jeg har ikke noen gode forslag til hvordan man skal kunne endre hennes personlighet som jeg altså tror er en tilgrunnliggende faktor som gjør at rehabilitering er tungt og vanskelig.»

I en ny erklæring av 19. januar 1996 i samme forbindelse, skrev dr. Norby:

«Grunnen til at hun ikke klarer å jobbe er

1: Kjenner smerte i skulderbuen som vanskeliggjør arbeid, og har dårlig grep som medfører at hun glepper ting hun holder i v hand

2: Blir veldig sliten og forvirra av flere inntrykk samtidig. Eksempelvis klarer hun ikke å lese en bok når noen snakker i telefonen. Opplever at hun bruker enormt masse krefter på å huske ting hun bør huske i dagliglivet.

(....)

Betydelig redusert, men burde kunne klare å fungere i en eller annen form for delvis jobb der hun ikke blir for hardt presset av tempo eller miljø.»

De forsøk på attføring som ble gjort, slo feil. Intern attføring på As arbeidsplass, til arkivarbeid, fungerte ikke på grunn av en vond skulder. Hennes forsøk på å utdanne seg til vernepleier lyktes ikke. I følge henne selv skyldtes det at hun ikke klarte å konsentrere seg under gruppearbeid, der hun måtte forholde seg til flere inntrykk samtidig. Under forelesninger gikk det imidlertid bra, idet hun ikke hadde problemer med å konsentrere seg om en ting om gangen. Dr. Nordby ga 14. februar 1997, etter at vernepleiestudiene var avbrutt, nok en uttalelse til trygdekontoret. Fra denne siteres følgende:

«Undertegnede har ikke vært forespurt om dette attføringsopplegget men jeg har fra første gang jeg fikk høre om, vært meget skeptisk til opplegget. Det var en mulighet for at hun kanskje kunne ha gjennomført den teoretiske del av undervisningen, men denne personene er av psykiske årsaker svært lite egnet til å jobbe med psykisk utviklingshemmede personer. Et slikt arbeid er langt mere slitsomt både fysisk og psykisk enn det denne pasienten ville ha sjanse til å klare. Hun har i svært mange år slitt med å klare seg i hverdagen, og med en nakkeslengskade har hun utviklet symptomer som man av og til ser ved slike tilstander, og som har en spesiell tendens til å utvikles hos personer med premorbide psykologiske problemer.

Pasienten har utviklet fibromyalgiliknende plager etter wiplash-skade, hun har hatt, etter sin vurdering, en astenisk, somatiserende nevrose i mange år, noe som bidrar til at hennes attføringspotensiale i nåværende livssituasjon etter min vurdering er svært lite. Etter min vurdering er det tvilsom bruk av arbeidskraft å prøve noe attføringsopplegg. Jeg vurderer henne til å være 100% ufør i vanlig arbeidsliv. Så er det mulig at hun kan finne seg nisjeinteresser og klare å fungere endel i forhold til dette i sitt privatliv.»

Det ble ikke gjort ytterligere forsøk på attføring, og A ble uføretrygdet.

Etter flertallets mening må det på bakgrunn av de medisinsk sakkyndiges vurderinger, legges til grunn at de fysiske plager A i dag har, med unntak av hennes egen opplevelse av smerteplager og svimmelhet, er så vidt beskjedne at hun burde kunne fungere i et arbeid som ikke krever finmotorikk eller stor konsentrasjon. Det at hun i perioder er plaget av smerter og svimmelhet, som det også må legges til grunn skyldes uhellet, gjør at det ikke er rimelig å tro at hun ville kunne fungere i en full stilling. Uten de psykiske forhold som ikke kan relateres til biluhellet, må det kunne antas at A i alle fall ville ha kunnet fungere i en 50% stilling. Vestas erstatningsplikt bør avgrenses i forhold til dette.

For de første par-tre år etter uhellet vil selskapet være ansvarlig for hele inntektstapet, idet det ikke er upåregnelig at det tar noen tid å komme seg etter en nakkeslengsskade, og å gjennomgå attføring. Det antas skjønnsmessig at A fra 1. januar 1996 burde ha vært tilbake i arbeidslivet i halv stilling dersom kun fysiske skadene alene var årsak til uførheten. Vesta er da ansvarlig for halvparten av inntektstapet etter denne dato, både lidt tap og tap i framtidig erverv.

A skal etter skadeserstatningsloven §3-1 ha erstatning for lidt skade, tap i framtidig erverv og framtidige utgifter som følge av skaden. Etter §3-2 skal det også tilstås ménerstatning ved varig og betydelig skade av medisinsk art.

Ved erstatningsutmålingen må det legges til grunn at A har fått varig mén, og partene er enige om en invaliditetsprosent på 15, som gir en mènerstatning på kr 70.000,-, som også er godtatt av partene.

Partene er videre enige om med hvilke beløp en må beregne tapt inntekt og tap i fremtidig erverv. Partene har foretatt beregninger på basis av de samme tall, og flertallet går derfor ikke nærmere inne på beregningsgrunnlaget. Flertallet legger til grunn at A fra 1. januar 1996 burde vært tilbake i arbeidslivet i 50% stilling. Partene er enige om at skjæringspunktet mellom tapt inntekt og tap i fremtidig erverv settes til 1. januar 2000.

A har hevdet at hun ville ha gått over i 100% stilling fra høsten 1993. Flertallet legger dette til grunn, idet hennes yngste sønn da var ti år og omsorgsbehovet ville bli mindre når han var ferdig i «småskolen». Det anses overveiende sannsynlig at A ville kunne øke sin stillingsprosent fra 80 til 100. Hennes helsetilstand før uhellet var normalt god, og det dreide seg her om det samme arbeid og den samme arbeidsplass som hun hadde hatt i en årrekke. Belastningen ved å øke på til hel dag når omsorgsansvaret ble mindre, kan ikke sees å være spesielt tyngende. Det er her av betydning at As familiære belastninger etterhvert ble mindre og således ikke ville ha påvirket hennes ervervsevne i nevneverdig grad.

Tapt inntekt erstattes fullt ut for 1994 og 1995 med kr 38.144, og for 1996-1999 med halvparten av tapet beregnet ut fra full stilling, kr 116.435.

Tap i framtidig erverv er beregnet til kr 465.585 i full stilling, og halvparten av dette erstattes, kr 232.793. I tillegg kommer 25% skatteulempe med kr 58.198.

A har godtatt herredsrettens beregning av erstatningen for påførte og framtidige utgifter, selv om hun mener at hennes faktiske utgifter som følge av skaden har vært, og de framtidige utgifter vil bli, høyere. Flertallet kan ikke se at det foreligger noen avtale mellom partene om å akseptere kr 40.000 som erstatning for påførte og framtidig utgifter. Herredsrettens skjønnsmessige beregning på bakgrunn av et anslag på kr 2.500 i årlige utgifter til hjelp til vedlikehold, snømåking mv., kr 1.300 årlig til medisiner og lege, et beløp som ikke var omstridt i herredsretten, og egenandeler til hjemmehjelp med kr 4.800 årlig, anses rimelig og legges til grunn også av flertallet. Herredsrettens beregning av påførte utgifter, kr 26.400, legges til grunn.

Herredsretten har utmålt erstatning for framtidige utgifter til fylte 82 år med tilsammen kr 167.000, mens flertallet er enig med Vesta i at utgifter til hjemmehjelp og vedlikehold får de fleste fra fylte 70-75 år, slik at den fastsatte erstatning må reduseres noe. Det er ikke grunnlag for å redusere disse utgiftene ut over dette, idet de må anses å følge av skaden og av det varige mén A er påført. Erstatning for framtidige utgifter settes etter dette skjønnsmessig til kr 150.000.

Samlet erstatning blir da kr 691.970. Vesta har betalt et beløp á konto på kr 128.000, slik at restbeløpet blir kr 563.970.

Vesta har hevdet at det må gjøres fradrag i erstatningen for forsikringsytelser A vil få når det er rettskraftig avgjort at hun har pådratt seg trafikkskade. Det er opplyst at hun ved full uførhet på grunn av ulykke, ville få utbetalt kr 596.800 med tillegg av renter fra KLP. Fra Gjensidige Forsikring fikk hun i oktober 1996 utbetalt kr 87.500 med tillegg av renter. Om den framtidige utbetalingen fra KLP vil bli redusert med 50% eller mer hvis lagmannsrettens dom blir rettskraftig, er uvisst. Etter lovforarbeidene og rettspraksis skal det vises romslighet overfor skadelidte ved vurderingen av om fradrag skal gjøres. Flertallet finner det ikke rimelig å gjøre noe fradrag for forsikringsytelser, idet disse trolig vil være relativt beskjedne.

Lagmannsrettens mindretall, lagmann Kjell Buer, er kommet til et annet resultat når det gjelder utmålingen av lidt tap og tap i fremtidig erverv for A.

Som det fremgår foran i dommen finner lagmannsretten enstemmig at det foreligger relevant erstatningsbringende årsakssammenheng mellom påkjørselen og As uførhet. Det er videre enighet om at A ville ha vært i arbeidslivet til pensjonsalder, dersom ulykken ikke hadde skjedd. Det var med andre ord intet som tilsa at hennes helsesituasjon før ulykken ville ha medført hel eller delvis uførhet uavhengig av ulykken.

Det er anerkjent erstatningsrettslig lære at det ikke fører til noen begrensning i erstatningsansvaret at skadelidte er særlig sårbar, slik at konsekvensene av en ulykke blir mer omfattende enn de ville ha blitt for de fleste andre. Skadevolder må ta skadelidte som hun/han er. Det vises til Rt-1999-1473 - særlig side 1478.

Etter mindretallets mening er de skader som har oppstått for A ikke upåregnelige skadefølger. Den ulykke som danner grunnlaget for nærværende erstatningssak vil etter mindretallets mening nettopp kunne resultere i et skadeforløp og det tap A har opplevet. Det synes på det rene at A har hatt en fysisk/psykisk motstandskraft som har vært sårbar i relasjon til påkjørselen. Det er imidlertid ikke ført bevis fra selskapets side for at hennes helsemessige førstatus ville ha resultert i helt eller delvis uførhet uten ulykken. Mindretallet kan heller ikke se at hennes helsesituasjon har vært dårligere enn det som må aksepteres av variasjoner blant mennesker. Først når man overskrider en slik norm må tapet sies å være upåregnelig.

Mindretallet mener derfor at Vesta må dekke hennes tap fullt ut når det gjelder lidt tap og fremtidig tapt inntekt. Mindretallet er imidlertid av den oppfatning at det ikke kunne påregnes at A ville øke sin arbeidsinnsats/stilling fra 80% til 100%. A hadde i en årrekke arbeidet i 80% stilling. Hun hadde over flere år hatt en komplisert familiær situasjon som sannsynligvis har påvirket hennes arbeidssituasjon/arbeidskapasitet. Selv om barna etter hvert flyttet fra hjemmet vil mindretallet anta at hun ville ha fortsatt i 80% som bioingeniør i den resterende tid av sin yrkesmessige karriere. Under forutsetning av at A kunne forventes å stå i 80% stilling er partene enige om tallberegningene for så vidt gjelder lidt inntektstap, fremtidig inntektstap og skatteulempe. I relasjon til hennes nåværende 100% uføresituasjon kan mindretallet ikke se at hun har noen restervervsevne som vil redusere hennes fremtidige tap.

Når det gjelder ménerstatning, påførte og fremtidige utgifter samt spørsmålet om fradrag for andre forsikringsytelser tiltrer mindretallet flertallets avgjørelser. Mindretallets tapsberegninger blir da slik:

Lidt inntektstap kr 53 082

Fremtidig inntektstap kr 187.292

25% skatteulempe kr 46.823

Sum kr 287.197

Mènerstatning kr 70.000

Påførte utgifter kr 26.400

Fremtidige utgifter kr 150.000

Samlet erstatning kr 533.597

- utbetalt forskudd kr 128.000

Restbeløp kr 405.597

Etter dette blir dom å avsi i henhold til flertallets avgjørelse.

Saksomkostninger

Vestas anke i hovedanken har vært forgjeves. Under henvisning til tvistemålsloven §180 første ledd må Vesta betale As saksomkostninger.

Advokat Helge Aarseth har representert A. Han har oppgitt saksomkostningene til kr 71.322, hvorav salær utgjør kr 55.000. Av salæret anses skjønnsmessig kr 5.000 å gjelde motanken, mens utgiftene til vitner ville blitt de samme også uten motanke. Rettsgebyret for motanken er ikke medregnet. Omkostningene anses rimelige og nødvendige og legges til grunn, og Vesta skal da betale saksomkostninger med totalt kr 66.322. A har fri sakførsel og hennes egenandel i hovedanken utgjør kr 16.806.

As anke i motanken har vært forgjeves. Under henvisning til tvistemålsloven §180 første ledd må hun dekke Vestas saksomkostninger. Advokat Vigdis Tronrud har fordelt sitt salær på totalt kr 86.000 slik at kr 9.000 vedrører motanken. Etter lagmannsrettens mening har motanken ikke medført merutlegg når det gjelder utgifter. Saksomkostninger for motanken settes til kr 9 000 som anses nødvendig, jf tvistemålsloven §176.

Med det resultat lagmannsretten er kommet til gjøres ingen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Hvor annet ikke er sagt er dommen enstemmig.

Domsslutning:

1. Hovedanken

Vesta Forsikring AS dømmes å betale til A erstatning med kr 563.970 - femhundreogsekstitretusennihundreogsytti -.

I saksomkostninger for hovedanken betaler Vesta Forsikring AS kr 49.516 - førtinitusenfemhundreogseksten - til det offentlige og kr 16.806 - sekstentusenåttehundreogseks - til A. Beløpene forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelsen av nærværende dom.

2. Motanken

Vesta Forsikring AS frifinnes.

A betaler til Vesta Forsikring AS saksomkostninger med kr 9.000 - nitusen - innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av nærværende dom.

3. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2 og 3, forsåvidt gjelder saksomkostninger, stadfestes.