LF-1999-456
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-16 |
| Publisert: | LF-1999-00456 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midt-Trøndelag herredsrett Nr. 98-00383 A - Frostating lagmannsrett LF-1999-00456 A. |
| Parter: | Ankende part: Jan A. Hulsund, Gimse (Prosessfullmektig: Advokat Einar J. Berg, Trondheim). Ankemotpart: Tor Anders Aune, Husbysjøen (Prosessfullmektig: Anders Aune, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. Lagdommer Ole Johan Lund. Ekstraordinær lagdommer Erik Sølberg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Friluftsloven (1957), Servituttlova (1968) §2, Motorferdselsloven (1977) §1, §4 |
Saken gjelder fri adkomst over og rett til gjenlegging av båt i en fjærestrekning.
Tor Anders Aune ervervet i 1997 eiendommen Våbenø, gnr 168 bnr 1 i Rissa kommune, som er en mindre øy beliggende i Stjørnfjorden sør for Råkvåg. Øya som tidligere hadde samme navn som eiendommen, kalles nå Voknøya. Konsesjon for ervervet ble gitt på vilkår av at kommunen fikk overta størstedelen av utmarka til friluftsformål. Dette er senere oppfylt.
All ferdsel ut til Voknøya skjer i båt. Da Aune i 1994 begynte å besøke øya og la igjen båt i Nessafjæra, protesterte Jan A. Hulsund som eier av gnr 169 bnr 3 hvortil fjæra hører. Han gjorde gjeldende at oppsitterne på Voknøya ikke hadde bruksrett til fjæra. Etter forgjeves forliksmekling innga Aune 20. oktober 1998 stevning til Midt-Trøndelag herredsrett med krav om fastsettelsesdom for de rettigheter han som eier av gnr 168 bnr 1 mente å ha. Hulsund påstod seg i tilsvar av 16. november 1998 frifunnet. Herredsretten avsa 15. februar 1999 dom i saken med slik domsslutning:
«1. Voknøya gnr 168 bnr 1 i Rissa har rett til fri adkomst til kommunal grunn i Nessafjæra tilhørende Ytre Bjørkvik gnr 169 bnr 3 i Rissa kommune. Retten inkluderer rett til å gjenlegge båter etter behov.
2. Jan A. Hulsund dømmes til å erstatte Tor Anders Aune v/Anders Aune, saksomkostninger med kr 23.000,- - tjuetretusen 00/100 - som forfaller til betaling innen 2 - to - uker.»
Jan A. Hulsund har i rett tid påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Tor Anders Aune har tatt til motmæle. Ankeforhandling fant sted i Rissa og Trondheim 4. og 5. november 1999. Det ble avholdt befaring. Foruten partsforklaringer hørte retten i alt 8 vitner. For lagmannsretten har saken faktisk og rettslig fremstått i samme skikkelse som for herredsretten.
Jan A. Hulsund har i det vesentlige anført:
Folk på Voknøya hadde fra gammelt av i betydelig grad sitt arbeid på sjøen, og de benyttet også sjøen som hovedferdselsvei. Råkvåg var nærmeste tettsted med flere butikker. Innkjøp av varer skjedde hovedsakelig i større partier. Varetransport til øya foregikk med større ro- eller seglbåter fra Råkvåg eller andre handelssteder i Stjørnfjorden. Skulle man til Trondheim, brukte man lokalbåt som stoppet på signal i Holsundet. Hovedkirken lå på vestsiden av fjorden. I Råkvåg var det bare et kapell. Skole hadde man på Voknøya frem til 1950-årene. Trafikken over land fra bosetningene på Voknøya til Råkvåg eller andre steder i kommunen var derfor begrenset.
En viss ferdsel fant likevel sted over Holsundet. Det er heller ikke tvil om at folk fra øya en gang i mellom la til i Nessafjæra. De hadde likevel ingen rettigheter der. Frem til 1937 hadde eieren av Voknøya land på fastlandssiden av sundet. I dette området lå Naustvika. Oppsitterne på Voknøya kunne derfor legge til i egen fjære, hvilket også var alminnelig.
Den bruk oppsitterne på Voknøya gjorde av Nessafjæra var sporadisk og i realiteten en tålt bruk. Det foreligger ikke alders tids bruk. Hulsund og hans rettsforgjengere har selv hatt behov for Nessafjæra og har benyttet denne regelmessig. Herfra rodde Hulsunds far - John J. Hulsund - sine barn over til skolen på øya. Læreren ble også rodd ut herfra.
Etter at det kom bilvei forbi Holsundet på 1960-tallet, endret bruken av Nessafjæra seg. Når gullsmed Arne Hansen, som på denne tiden kjøpte Voknøya til feriested, satte over til øya i båt fra Nessafjæra, skjedde dette etter avtale med John J. Hulsund. For dette mottok sistnevnte en mindre godtgjørelse. Sigurd Hovd, som eide øya før gullsmed Hansen, hadde også avtale med John J. Hulsund. Denne innebar at Hulsund og Hovd kunne legge igjen sine robåter på den annens eiendom.
Det gjøres gjeldende at Aunes bruk, slik han subsidiært har påberopt, ikke kan utøves med basis i allemannsretter.
Dersom retten likevel skulle komme til at det foreligger alders tids bruk, gjøres det gjeldende at servituttens omfang bestemmes av stiftelsesgrunnlaget. Herredsretten har tatt feil når Aune er gitt rett til å legge igjen flere båter. Aune vil i realiteten utnytte Voknøya og Nessafjæra til fordel for sin virksomhet på land; en barnevernsinsitusjonen som han driver et annet sted i Rissa. Dette er ikke en naturlig utvidelse av gårdsdriften på øya og strider med servituttloven §2. Bruken kommer også sterkt i strid med de behov den tjenende eiendom og andre bruksberettigede har.
Jan A. Hulsund har nedlagt slik påstand:
«1. Jan A. Hulsund frifinnes.
2. Tor Anders Aune tilpliktes å erstatte Jan A. Hulsund sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»
Tor Anders Aune har i det vesentlige anført:
Befolkningen på Voknøya har i mer enn hundre år hatt rett til å stige i land i Nessafjæra og i denne forbindelse legge igjen båter. Behovet var ofte til stede for turer til Råkvåg og besøk på fastlandssiden. Når mindre innkjøp skulle foretas i butikkene i Råkvåg, dro kvinner og barn avsted. Disse rodde over sundet i mindre robåter, la til i Nessafjæra og fulgte en sti/kjerrevei til Råkvåg ca 3-4 km unna. Pga beliggenhet og størrelse var Nessafjæra best egnet som ilandstigningssted og plass for gjenlegging av båt.
Naustvika kunne etter behov brukes for henting og ilandsetting av folk. For opptrekking av båt var stedet helt uegnet. Dette ilandstigningsstedet ble mindre brukt og har ikke hatt den funksjon som Hulsund hevder.
Det er ikke riktig at John J. Hulsund og gullsmed Hansen hadde avtale om bruk av fjæra. Heller ikke med Sigurd Hovd hadde Hulsund avtale som avspeilte begrensede rettigheter for Hovd til Nessafjæra. Hansen, og senere hans døtre som eide eiendommen frem til Aune overtok, har brukt fjæra i fast forvissning om at de utøvde en gammel rett.
Aune har rett til å bruke Nessafjæra med grunnlag i alders tids bruk. Hans drift av gnr 168 bnr 1 vil ikke være så forskjellig fra tidligere drift at bruken av Nessafjæra, slik herredsretten har avgrenset den, er i strid med servituttloven §2.
Subsidiært anføres at bruksrettigheter til Nessafjæra følger av friluftsloven og lov om motorisert ferdsel i utmark. Det vises ellers til avgjørelse inntatt i Rt-1998-1164.
Tor Anders Aune har nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Jan A. Hulsund tilpliktes å erstatte Tor Anders Aune saksomkostningene for lagmannsretten.»
Lagmannsretten bemerker:
Det er uomtvistet at det i første halvdel av 1900-tallet bodde flere, til dels barnerike familier på Voknøya. I perioder var det en mindre butikk på øya, som ble benyttet også av folk fra andre steder i distriktet. Frem til 1957, avbrutt av krigsårene, var det også skole der. Her gikk barn fra begge sider av Holsundet og nærliggende øyer. Om situasjonen lenger tilbake er lite opplyst, men det må kunne legges til grunn at Voknøya har hatt fast bosetting i lang tid.
Selv om det meste av trafikken mellom Voknøya og Råkvåg - som var nærmeste tettbebyggelse - skjedde sjøvegs, er det på det rene at folket på øya i ikke liten grad også hadde behov for å ta seg frem over land. Etter behov og ut fra rådende værforhold, rodde oppsitterne på Voknøya over Holsundet og gikk over land til Råkvåg. En sti ble senere opparbeidet til kjerrevei, og etter dette til bilvei, som stod ferdig på midten av 1960-tallet.
Lagmannsretten har funnet det bevist at ferdselen fra Voknøya og inn til Nessafjæra har vært utøvd regelmessig i hele vårt århundre, og at det derfor er tale om alders tids bruk. Bruken innebar også gjenlegging av båter i fjæra og ferdsel opp til stien like ved. Om dette har vitnene Ingemar Hovd, Solveig Pevik og Halvdan Georg Wold forklart seg entydig. Wold er født i 1897 og bodde på Voknøya frem til 1907. Pevik er født i 1914 og bodde på øya til 1929. Hovds foreldre kjøpte Voknøya i 1918. Selv bodde han der fra 1923 til 1960. Det var hans bror som solgte eiendommen til gullsmed Hansen tidlig på 1960-tallet.
Slik disse vitner har forklart seg, likeså vitnet Mary A. Hovd som bosatte seg på øya i 1943, var bruken av den såkalte Naustvika helt sekundær. Dette ilandstigningsstedet var uegnet for gjenlegging av båt.
Rettens egne iakttagelser under befaringen av Nessafjæra passer godt med den bruk som nevnte vitner har redegjort for. Både mht beliggenhet og størrelse fremstår Nessafjæra som det naturlige ilandstigningssted, dersom Råkvåg var målet for turen over land og det var behov for gjenlegging av båt.
Ved bevisvurderingen har retten ikke funnet belegg for anførselen om avtale mellom John J. Hulsund på den ene side og Sigurd Hovd/gullsmed Arne Hansen på den annen om bruken av fjæra. Heller ikke har har lagmannsretten funnet holdepunkter for tålt bruk.
Lagmannsretten konkluderer etter dette med at Aune for sin eiendom har rett til å legge til med båt, legge igjen båt og ta seg frem over Nessafjæra til det nærliggende kommunale arealet ved veien. Spørsmålet blir imidlertid i hvilket omfang bruken i dag kan utøves.
Intensiteten i ferdselen over sundet var åpenbart aldri større enn at gjenlegging av båter kunne skje uten fortrengsel for grunneierens eller andre bruksberettigedes behov. Bevisførselen har avklart at det ved begynnelsen av dette århundre bodde og livnærte seg tre familier på Voknøya. Båtene den gang var små, etter det opplyste en form for pram. Større robåter - f.eks færinger - var det neppe aktuelt å legge igjen i fjæra. I dag er det bare aktuelt med ferdsel i sammenheng med Aunes eiendom. Kommunen har tilrettelagt annen adkomst til friluftsområdet på øya.
Etter servituttloven §2 må Aunes bruk av fjæra utøves på en måte som ikke urimelig eller unødvendig er til skade eller ulempe for eieren eller andre rettighetshavere. Det er opplyst at det også er hytteeiere, foruten grunneieren, som har rettigheter til fjæra. Nessafjæra er begrenset i sin utstrekning. Aune har selv oppgitt et areal på ca 20 kvm over flomålet. Selv har han påberopt seg rett til å legge igjen flere båter. I tillegg har han opplyst at han har behov for et par ganger årlig å transportere traktor til og fra øya. Til dette kreves en større båt/flyteanordning. Han tar også sikte på årlig å drive ut flere favner ved på øya. Veden tenker han å transportere over Nessafjæra frem til bilvei. Alt dette mener han er en bruk som er i samsvar med «tida og tilhøva».
Vurdert i en helhet hvor såvel den tjenende eiendom som andre bruksberettigedes behov trekkes inn, finner lagmannsretten at Aunes bruksrett i dag - hva gjelder rett til å legge igjen båt i fjæra - må begrenses til en båt på inntil 12 fot. Hensynet til de andre rettighetshaverne, som også skal ha sine båter der, tilsier videre at Aunes ferdselsrett i fjæra ikke kan omfatte transport av traktor eller flere favner ved hvert år.
Lov om motorisert ferdsel i utmark m.m §4 litra c er påberopt. Lovens formål - jf §1 - er å regulere, d.v.s begrense, motorferdsel i utmark for å verne naturmiljøet m.m. Lagmannsretten kan ikke se at loven kan gi hjemmel for en form for ferdsel som går ut over det som følger av det tingsrettslige forhold mellom partene.
Aunes ferdselsrett begrenses til ferdsel til fots over fjærearealet tilhørende gnr 169 bnr 3.
I forhold til herredsrettens dom, som i samsvar med påstanden ga Aune ubegrenset adkomst og rett til «gjenlegging av båter etter behov», har Hulsunds anke ikke vært forgjeves. Ankesaken må derfor anses som dels vunnet dels tapt, hvorfor partene etter tvistemålsloven §174 første ledd jf §180 annet ledd må bære sine egne omkostninger. Etter resultatet må avgjørelsen bli den samme hva angår saksomkostningene i herredsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Tor Anders Aune har som eier av gnr 168 bnr 1 i Rissa rett til å legge igjen en - 1 - båt på inntil 12 - tolv - fot i Nessafjæra tilhørende eiendommen Ytre Bjørkvik gnr 169 bnr 3 i Rissa. Retten omfatter adkomst til fots over fjæra til kommunalt areal/kommuneveg.
2. Partene bærer egne sakomkostninger for såvel herredsretten som lagmannsretten.