LF-1999-479
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-29 |
| Publisert: | LF-1999-00479 |
| Stikkord: | Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midt-Trøndelag nr. 353/98 - Frostating lagmannsrett LF-1999-00479 A. |
| Parter: | Ankende part: A v/verge C, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Olav Magnus Hohle, Trondheim). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Torfinn Svanem, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Endresen, formann. Ekstraordinær lagdommer Nanne Kindt Grut. Førstebyfogd Knut Almaas |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Straffeloven (1902) §192, §195, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Straffeprosessloven (1981) §435 |
Saken gjelder krav om oppreisningserstatning etter seksuelle overgrep mot barn, jf skadeserstatningsloven §3-5.
B ble 28. september 1998 satt under tiltale ved Midt-Trøndelag herredsrett for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, utuktig omgang med barn under 14 år. Grunnlaget var:
«I tidsrommet 2. juni 1996 - høsten 1996, i X, ved en eller flere anledninger, førte han penis mot og i berøring med kjønnsorganet til A, født *.*. 1986.»
B ble dømt i samsvar med tiltalen til en straff av fengsel i ett år og tre måneder, dog slik at ett år og en måned av straffen ble gjort betinget. Under straffesaken ble det fremmet krav om erstatning fra A. Herredsretten avsa 15. januar 1999 dom med slik domsslutning forsåvidt angikk erstatningskravet:
«B betaler oppreisning til A v/verge med kroner 20.000,- - tjuetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.»
B godtok dommen, både hva angikk straffen og erstatningsutmålingen, og har betalt det idømte beløp.
A har ved verge, moren C, anket over utmålingen av erstatningen etter reglene i straffeprosessloven §435.
Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim 22. oktober 1999. C og B møtte. Begge forklarte seg. A ble avhørt uten at moren og B var til stede. For øvrig ble det avhørt ett vitne, samt en sakkyndig. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
C har på vegne av datteren i det vesentlige anført:
Herredsretten har utmålt erstatningen vesentlig for lavt sett hen til arten og omfanget av de overgrep A har vært utsatt for.
Det er ført tilstrekkelige bevis for at misbruket har pågått i vesentlig lengre tid og at det er tale om adskillig flere ganger enn det B er dømt for.
Overgrepene startet allerede i førskolealder. A har forklart dette både i dommeravhør, overfor sin kusine, moren og nå overfor lagmannsretten. Dette samsvarer også med at hun fra tidlig skolealder utviste en seksualisert adferd som ble bemerket fra skolens side, slik det fremgår av dokumentene. B er grandonkel til mors daværende samboer. De var jevnlig på hytta i X hos samboerens foreldre, stort sett en helg i måneden frem til høsten 1996. B forgrep seg på A nærmest hver gang familien var på hytta, som bare lå få hundre meter fra Bs gård. Det var vanlig at hun oppholdt seg alene på gården i lengre tid under disse besøkene. B var ivrig etter å få passe henne.
B har ikke villet innrømme at overgrepene startet så tidlig, fordi han ellers ville ha blitt dømt etter den strengere bestemmelse for utuktig omgang med barn under 10 år.
A har forklart at B første gang han forgrep seg på henne, kledte av seg selv nedentil, og at hun enten kledte av seg selv eller at han gjorde det. Så la han seg oppå henne og gned sin erigerte penis mot og i hennes kjønnsorgan, også mot skjedeåpningen. Senere overgrep fulgte stort sett samme mønster. Han gikk ikke lenger fordi han var redd for at de skulle bli oppdaget. Dessuten befølte han henne noen ganger utenpå klærne. Overgrepene foregikk på hans soverom, på gjesterommet, på hytta og ute i skogen.
B misbrukte As tillit, hun var glad i han, og hadde dessuten et familieforhold til han. Han hadde også en omsorgsrolle overfor henne idet hun kunne tilbringe hele dagen på gården sammen med han. B kjøpte gotterier og gav henne mye penger, og også på den måten bandt han henne til seg.
Overgrepene har medført store problemer for A. Hun fikk i tidlig alder seksualisert adferd og klenget seg på eldre gutter og menn. En stor del av hennes adferdsproblemer kan føres tilbake til overgrepene. Det er riktig at hun ellers har vært utsatt for omsorgssvikt, og at hun i dag er under barnevernets omsorg. Overgrepene har imidlertid forsterket de vanskelige oppvekstforholdene. Hennes mor har selv vært utsatt for overgrep. Bs handlinger overfor datteren ble derfor særlig følbare for familien samlet sett.
Etter rettspraksis ligger erstatningsbeløpene for overgrep av denne type og varighet langt over det som herredsretten har utmålt. En viktig årsak til at A har anket saken er imidlertid den karakteristikk herredsretten gav hennes forhold. Hun ble fremstilt slik at hun nærmest hadde ansvar for det som skjedde. Det nødvendiggjorde ny prøving av erstatningskravet.
C har på vegne av datteren nedlagt slik påstand:
«1. B betaler oppreisning til A v/verge, oppad begrenset til kr 75.000.
2. A v/verge/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.»
B har i det vesentlige anført:
Herredsrettens erstatningsfastsettelse må stadfestes.
Han har erkjent de overgrep han har begått overfor A, og er dømt for dette. Han har ikke forgrepet seg mot henne så ofte og over så lang tid som hun hevder.
Det kan ikke med tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt legges til grunn overgrep over lengre tid og tidligere enn det herredsretten har funnet bevist.
B forklarer at han fra A var i åtteårsalderen opplevde å bli seksuelt opphisset og fikk seksuelle fantasier i hennes nærvær. Han begynte å beføle henne i skrittet, utenpå klærne, og påkledt gned han sitt kjønnsorgan mot hennes. Det var først sommeren 1996 at han gikk lengre, kledte av seg og henne og gned penis mot hennes kjønnsorgan. Han prøvde ikke å trenge inn i henne, og han avsluttet fordi han ikke ville risikere å bli oppdaget. Han gjentok tilsvarende handlinger ved ytterligere to anledninger, og har dessuten en gang senere, i 1997, befølt henne i skrittet utenpå klærne. Han tvang henne ikke, og hun tok selv initiativ.
B bestrider at han har gitt henne mye penger og gaver. Det var vanlig at han stakk til barna penger «reisepenger» når de dro. En gang gav han A 100 - 200 kroner for at hun skulle kjøpe seg klær. Han prøvde ikke å kjøpe henne.
Det er ikke årsakssammenheng mellom de problemer A har i dag og hans handlinger. Hennes adferdsproblemer er resultatet av en langvarig omsorgsssvikt, og overgrepene har i liten grad hatt betydning. Dette samsvarer også med det hun selv har forklart. Det er da ikke tale om en så alvorlig krenkelse at det gir grunnlag for en større erstatning enn det herredsretten idømte, og som han har betalt. Den samsvarer med nivået i rettspraksis. De dommer Westrum har påberopt seg er gjelder mer alvorlige forhold.
B har nedlagt slik påstand:
«1. Midt-Trøndelag herredsretts dom hva angår erstatning, stadfestes.
2. B/det offentlige tilkjennes saksomkostninger.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b jf §3-3 kan det ved seksuelle overgrep bl.a av den art det her er tale om idømmes oppreisningserstatning. Ved utmålingen av erstatningen skal det legges vekt på den mislige adferdens art og omfang, og om det er tale om misbruk av tillitsforhold.
Ved lovendring i 1992 ble erstatningsreglene ved overgrep mot barn endret, bl a slik at flere forhold kunne gi grunnlag for erstatning. Samtidig ble straffebestemmelsene forsåvidt gjelder seksuelt misbruk av barn skjerpet. Høyesterett har i en avgjørelse inntatt i Rt-1997-852 uttalt seg bl a om oppreisningsspørsmålet. Saken gjaldt forhold etter lovendringen, og Høyesterett peker på at det skal foretas en individuell bedømmelse, og at utmålingen av oppreisningsbeløpet forutsetter en helhetsvurdering. Det er også presisert at lovendringen tok sikte på en generell hevning av nivået.
Det er på det rene at B har begått overgrep mot A. Det vises i så måte til straffesaken mot han, hvor han i det vesentlige ble dømt på grunnlag av egen tilståelse. Herredsretten la til grunn tre tilfeller av utuktig omgang. A har imidlertid anført at det ut fra at beviskravene i erstatningssaken er andre enn for straff, må legges til grunn at overgrepene har hatt større utstrekning i tid og foregått oftere enn det B er dømt for. Høyesterett uttaler i Rt-1996-864 særlig side 870 og 872 at det må være klar sannsynlighetsovervekt for at overgrep har funnet sted.
Lagmannsretten legger ut fra bevisførselen til grunn at B startet med å beføle A i alle fall fra hun var 7-8 år. En eller annen gang før hun fylte ti år kledte B seg og henne nakne på underkroppen, og gned sin erigerte penis rundt og inn i de ytre delene av hennes kjønnsorgan. Han prøvde ikke å trenge inn i henne, men forholdt seg dog slik at hans penis støtte mot skjedeåpningen. Han avbrøt fordi han var redd for at han skulle bli oppdaget.
B har etter lagmannsrettens oppfatning forgrepet seg på henne flere ganger frem til 1996 eller 1997. Den utuktige omgangen foregikk på Bs soverom, på gjesteværelset, på familiens hytte og ute i skogen.
Ved bevisbedømmelsen legger lagmannsretten vekt på As forklaring, både i dommeravhør og overfor lagmannsretten, og også overfor psykolog Iversen. Hennes forklaring om fremgangsmåten samsvarer godt med Bs. Det bemerkes at A selv har ment at overgrepene startet før skolealder. Dette kan lagmannsretten vanskelig legge til grunn, da hun har vært for usikker på dette punkt. Det må imidlertid med stor grad av sannsynlighet kunne slås fast at overgrepene begynte tidligere enn det B har innrømmet. Dette samsvarer med observasjonene om hennes seksualiserte adferd fra tidlig i småskolen.
A har forklart at slike overgrep skjedde ofte, nesten hver gang hun var på gården. B har innrømmet og er dømt for tre tilfeller. Lagmannsretten finner klar sannsynlighetsovervekt for at det er tale om flere ganger enn det B har villet innrømme, selv om et bestemt antall ikke lar seg fastslå. Lagmannsretten legger da vekt på As egne beskrivelser av forskjellige anledninger og forskjellige steder, og også på morens forklaring mht Bs iver etter å ha barnet for seg selv. Det legges etter dette til grunn at B fra før A fylte 10 år og frem til i 1996-1997 gjentatte ganger foregrep seg mot henne slik som ovenfor beskrevet. Dessuten, ved andre anledninger, befølte han hennes kjønnsorgan, utenpå klærne, og gned sitt kjønnsorgan mot hennes mens de hadde klær på.
Lagmannsretten finner det utvilsomt at overgrepene har vært krenkende og skremmende for A. Klassiske følger av slike overgrep som konsentrasjonsvansker og problemer med nærhet er til stede hos henne. Det vises forsåvidt til uttalelser fra skolen av 27. mars 1998. Hennes adferd synes tidlig påvirket. Dette må antas å ha forsterket hennes problemer i samspillet med andre, både på skolen og hjemme. På denne tiden, og også senere, har A hatt det vanskelig hjemme. Moren brukte i perioder narkotika, og har også gitt uttrykk for følelsesmessige problemer i forhold til datteren. As livssituasjon innebar at hun var særlig sårbar for overgrep. I dag har hun store adferdsproblemer. Hun benekter naturlig nok at overgrepene har skadet henne på noen måte. Erfaringsmessig er også senvirkninger det alminnelige ved overgrep av denne karakter.
Slik lagmannsretten ser det er As vanskeligheter i dag et resultat av samvirkende faktorer, slik at overgrepene anses som en av flere årsaker. Pr i dag bor hun på en barneverninstitusjon, noe som gjør det vanskelig å fange opp og bearbeide disse opplevelsene. Det vises forsåvidt til psykolog Bente Iversens forklaring.
Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at Bs overgrep ene og alene er hans ansvar. Han var rundt 70 år da overgrepene startet, og det er lite som tyder på at han ikke hadde klarhet i hva han begav seg inn på. Herredsretten har søkt å forklare hans handlinger bl.a ut fra As adferd. Det er uheldig, og forfeilet, å hensynta det misbrukte barnets rolle i et forsøk på å forklare den voksnes handlemåte.
Partene har fremlagt en rekke avgjørelser av erstatningskrav for overgrep, noen før og andre etter lovendringen. Høyesterett har i Rt-1996-864 tatt stilling til et erstatningskrav fremmet etter lovendringen. Saken gjaldt gjentatte overgrep subsummert under straffeloven §192 og §195, begges første ledd første alternativ. Erstatningen ble satt til 75.000.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at erstatningen til A, hensett til det misbruk som ansees bevist, i art og omfang, og de konsekvenser dette har hatt og forsatt vil ha for hennes livsutfoldelse, skal settes til 50.000 kroner. Av det ilagte erstatningskravet har B betalt 20.000 kroner, som kommer i fradrag. Det idømte beløp skal utbetales til overformynderiet.
Anken har ført frem. Saken har ikke budt på særlig tvil. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd pålegges B å betale saksomkostninger. A har fri saksførsel, og saksomkostninger skal tilkjennes det offentlige. Prosessfullmektigens omkostningsoppgave utgjør til sammen 16.742,50 kroner, hvorav 15.502,50 kroner er salær. Kravet tas til følge, jf tvistemålsloven §176.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. B dømmes til å betale erstatning til A v/overformynderiet med 50.000 - femtitusen - kroner med fradrag av 20.000 - tjuetusen - kroner -innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
2. B dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med 16.742,50 - sekstentusensjuhundreogførtito 50/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.