LF-1999-529

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-11-09
Publisert:	LF-1999-00529
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr 99-00120 - Frostating lagmannsrett LF-1999-00529 A. Anket til Høyesterett, se HR-2000-00300.
Parter:	Ankende part: A, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Arve Opdahl, Trondheim). Motpart: B, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Tore Angen, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Randi Grøndalen, formann. Kst. lagdommer Ingrid Røstad Fløtten. Ekstraordinær lagdommer Nanne Kindt Grut
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-4, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §435, Straffeloven (1902) §233, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §366, §367, §5-2, §3, §432

Saken gjelder særskilt anke mot avgjørelsen av et borgerlig rettskrav i straffesak.

B, født *.*. 1979, ble av Statsadvokatene i Trondheim den 22. januar 1999 satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §233 første ledd. Grunnlaget er beskrevet slik:

«Onsdag 8. juli 1998 om kvelden i - - -vegen 12 D i Trondheim stakk han C et stort antall ganger i overkroppen og hodet med en kniv. Stikkene i brystet skadet bl.a venstre lunge, hjerteposen, hjertet og mellomgulvsmuskelen slik at C døde av forblødning.»

Avdøde C var født *.*. 1981. Han bodde sammen med sin mor. Drapet fant sted i deres hjem.

Under straffesaken mot B ble advokat Arve Opdahl oppnevnt som bistandsadvokat for Cs mor, A. På hennes vegne fremsatte bistandsadvokaten krav om erstatning og oppreisning etter skadeserstatningslovens bestemmelser, jf straffeprosessloven §3 jf kapittel 29. Kravene ble fremmet i straffesaken av påtalemyndigheten. Kravene utgjorde kr 25.000,- for lidt tap, kr 50.000,- for fremtidig tap og kr 300.000,- i oppreisningserstatning.

Trondheim byrett avsa 25. februar 1999 dom med slik domsslutning:

«1. B, født *.*..1979 dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd til en straff av fengsel i 9 - ni - år. Til fradrag i straffen går 227 - tohundreogtjuesju - dager for utholdt varetekt pr domsavsigelsestidspunktet.

2. B dømmes til å betale innen 2 - to - uker erstatning til A med kr 11.663,- - kronerellevetusensekshundreogsekstitre - for lidt tap og kr 100.000,- - kroneretthundretusen - i oppreisningserstatning.»

Byrettens avgjørelse av erstatningskravet, idømt med kr 11.663,- for lidt tap, omfatter utlegg til begravelse som ikke dekkes av det offentlige med kr 5.663,- og utlegg til gravstøtte med kr 6.000,-. Krav om dekning av utlegg til gravstell, stipulert i størrelsesorden kr 10-15.000,-, ble ikke imøtekommet.

Krav om tap i fremtidig erverv ble ikke pådømt, jf straffeprosessloven §432 første ledd.

Oppreisningserstatningen ble etter en helhetsvurdering satt til kr 100.000,-.

A har som etterlatt og som fornærmet etter skadeserstatningsloven §3-5 siste ledd påanket byrettens avgjørelser i domsslutningens punkt 2, idet hun mener det er utmålt for lav erstatning og oppreisning.

B har godtatt byrettens dom, såvel straffedommen som det erstatningsansvar og oppreisningsansvar han ble ilagt.

Ankeforhandling fant sted i Trondheim 14. september 1999. A møtte og forklarte seg. Det ble avhørt to vitner. B møtte ikke - dette i samsvar med begge parters ønske. Forhandlingene fremgår for øvrig av rettsboken.

Det skal innledningsvis nevnes at Fylkesmannen i Sør-Trøndelag den 2. august 1999 har tilkjent A statlig voldsoffererstatning med til sammen kr 114.784,-. Det tilkjente beløp omfatter den erstatning for økonomisk tap på kr 11.663,- som byretten tilkjente for gravferdsutgifter og utlegg til gravstøtte, og videre til sammen kr 3.121,- i utgifter til legekonsultasjoner, behandlingstimer, medisiner mv. Når det gjelder erstatning for tort og smerte la fylkesmannen seg på samme nivå som byretten og tilkjente kr 100.000,-. A har påklaget avgjørelsen.

Behandlingen for lagmannsretten er begrenset til to punkter - lidt økonomisk tap og oppreisningserstatningen. Fremtidig tap kreves ikke pådømt.

A var sykemeldt i ett år - fra 13. juli 1998 - og har vært i arbeid igjen etter at sykemeldingsperioden utløp. Hun har derfor pr i dag ikke noe fremtidig (ervervs-) tap å kreve dekket, men tar forbehold om å komme tilbake til dette dersom hun igjen blir arbeidsufør som følge av de belastninger drapet på sønnen har påført henne.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Erstatningen for lidt tap må også omfatte utgifter til stell og pass av gravsted (gravstedslegat). Dette er utgifter som normalt ikke påføres tenåringsforeldre. Kr 10.000,- er ikke tilstrekkelig. Fondet bør ligge i størrelsesorden kr 12-16.000,-, jf anbefaling fra kirkevergen i Trondheim. Da C er gravlagt i X vil mor også påføres reiseutgifter, hvorfor gravstedslegatet bør utgjøre kr 20.000,-.

Også utgifter til legekonsultasjoner/legemidler mv som er påløpt ut over hva staten allerede har dekket i henhold til voldsoffererstatningen må erstattes.

Oppreisningserstatningen er for lav, tatt i betraktning de ekstraordinære belastninger hun er påført. I tillegg til sorg og savn etter tapet av sin unge sønn kommer den enorme integritetskrenkelse det innebærer at drapet skjedde i hennes egen leilighet og at hun ble klar over hva som var skjedd under sjokkerende omstendigheter.

A avbrøt ferien og reiste hjem da hun ikke fikk kontakt på telefon med sønnen. Hun reiste hjem med en sterk forutanelse om at noe var galt og var den første som kom til stede. Hun så riktignok ikke sin avdøde sønn, men opplevelsen av å komme hjem til synet av blod, avlåst soverom, og lukt av et lik under forråtnelse i sterk sommervarme har satt dype spor. Hun har også med seg den ekstrabelastningen som ligger i at hun ikke vet hvordan og hvor mye han led.

Leiligheten ble avlåst frem til 1. september 1998 og hun fikk ikke muligheten til å sørge i eget hjem. Deretter måtte hun flytte.

Det vises for øvrig til de faktiske omstendigheter rundt drapet som er slått fast i byrettens rettskraftige straffedom.

C var et spesielt sårbart barn, med særlig binding til mor. Som alenemor, uten noen far til avlastning, var A ekstra engasjert i Cs situasjon. Gjerningsmannen tilførte henne en ekstra skuffelse nettopp fordi hun var så glad for at C, som var ensom og mobbeoffer, endelig hadde fått en venn som aksepterte ham og delte hans interesser. Gjerningsmannens svik gjør skuffelsen desto større når det tas i betraktning at drapet skjedde i hjemmet, da hun hadde reist bort i tillit til at C skulle ha det hyggelig sammen med sin nye venn.

Drapet av sønnen og omstendighetene rundt dette har gitt seg omfattende fysiske og psykiske helsemessige utslag for A. Opplevelsen har vært ødeleggende for hennes personlighet og livssituasjon. Tidligere var hun et overskuddsmenneske, sosial og livsglad, med dans som hobby. Nå er hennes livskvalitet og livsutfoldelse redusert til et minimum. Situasjonen vil vedvare over lang tid.

Hun har vært sykmeldt frem til denne mulighet opphørte. Økonomien tilsa at hun måtte tvinge seg ut i arbeid, selv om helsen ikke tilsa det. Drapet på sønnen har gjort henne syk, hvilket er bekreftet av hennes lege. Hun lider fortsatt av spiseforstyrrelser, søvnproblemer, konsentrasjonsproblemer, hukommelsestap, synsforstyrrelser og konstante spenningssmerter i kroppen.

A fikk ikke adekvat og nødvendig behandling og hjelp i tide. Først pr juni 1999 er hun kommet i samtaleterapi hos psykolog. Dette tidsspillet har ført til større belastninger enn nødvendig. Hun fikk ikke brukt sykmeldingsåret til aktiv rehabilitering. Derfor befinner hun seg fremdeles i en benektende sjokktilstand.

Det hevdes generelt grunnlag for å øke nivået på oppreisningserstatning til etterlatte offer i saker som denne. Uansett tilsier de helt spesielle omstendigheter i denne sak en langt høyere erstatning enn hva byretten har utmålt. Omstendighetene ved selve handlingen er sterkt skjerpende og belastningene for den etterlatte har vært langt mer alvorlige enn «normalt». Dette er relevant ved utmålingen.

Det erkjennes at det ikke foreligger rettspraksis som har tilkjent over kr 100.000,- i oppreisning i lignende tilfelle, men tiden er moden for å styrke ofrenes rettsvern ved å foreta en oppjustering. Tap av menneskeliv er den mest alvorlige krenkelse og den som lider etter en slik straffbar handling må få sitt ødelagte liv kompensert gjennom erstatningsutmålingen. Nivået bør settes høyere enn taket for voldsoffererstatningen på kr 200.000,-. Liland-saken viser, uten sammenligning for øvrig, at Høyesterett i hvert fall ikke viker tilbake for å «ta i» når det er grunnlag for å gi oppreisning. Det er mange eksempler fra rettspraksis på at det er gitt høyere oppreisning enn kr 100.000,- for uberettiget forfølgning. Det er ingen grunn til at det samme ikke skal gjelde for nære pårørende som er offer etter en alvorlig straffbar handling mot sine nærmeste. A fortjener en langt høyere kompensasjon enn kr 100.000,- for de ekstraordinære belastninger drapet på sønnen og omstendighetene rundt dette har påført henne.

A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. A tilkjennes erstatning fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, oppad begrenset til kr 300.000,- i oppreisning og kr 30.000,- i lidt tap.

2. A og/eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

B aksepterer at han som domfelt for drapet på C skal betale erstatning og oppreisning til A, men kan ikke godta at det er grunnlag for beløp i den størrelsesorden A forfekter. Han har i det vesentlige gjort gjeldende:

Påløpte faktiske utgifter til begravelse og gravstøtte, slik som pådømt i byretten, er allerede akseptert. Han har imidlertid også bestemt seg for å akseptere kr 10.000,- til stell av Cs grav. Dette er åpenbart tilstrekkelig til å dekke utgiftene, jf også kirkevergens uttalelse. Han vil gi dette fordi C var hans gode venn og fordi han føler seg moralsk forpliktet til å sørge for gravstellet.

Utlegg for medisin og legekonsultasjoner aksepteres i den grad A har hatt slike utlegg utover hva som allerede er dekket. Dette er imidlertid ikke dokumentert.

Rettspraksis tilsier at kr 100.000,- i oppreisningserstatning er et særdeles høyt beløp. Et høyere erstatningsnivå er ukjent i tilsvarende saker. Det er ikke grunnlag for å høyne oppreisningen tilkjent etterlatte ved drap verken ut fra denne sakens art og konkrete forhold eller ut fra en generell argumentasjon. Det kan ikke trekkes beløpsmessige sammenligninger fra saker hvor det har vært flere pårørende som er tilkjent oppreisning. Dette tilkjennes hver enkelt og beløpene ligger da lavere enn kr 100.000,-. Tilkjente oppreisninger kan ikke summeres for å skaffe sammenligningsgrunnlag.

Til sammenligning nevnes Birgitte Tengs-saken, hvor begge foreldre til den drepte piken sammen fikk kr 100.000,- i oppreisning. En sammenlignbar sak fra Oslo byrett, jf dom av 25. januar 1999, ga avdødes foreldre samlet kr 40.000,- i oppreisning.

Det er selvfølgelig dypt tragisk å miste et barn slik A gjorde, og det betviles da heller ikke at hun er påført en tragedie og har vært utsatt for store belastninger ved det som skjedde. Det er imidlertid ikke noe særegent med problemer når ens nærmeste blir drept og det er heller ikke noe særegent ved denne sak. B aksepterer for så vidt at det var en ekstra belastning at drapet skjedde i hennes hjem, men hun skulle uansett flytte, og hun slapp også å få se sønnen død. De byrder drapet har påført A kan ikke være skjerpende ved erstatningsutmålingen. Det skal foretas en samlet vurdering av handlingens grovhet, art og omfang, og påførte skadevirkninger. Det må forutsettes at det vil gå bedre med A - at hun etter hvert får bearbeidet sorgen og kommer ut av den dype livskrise hun nå er inne i.

B kan ikke belastes at det psykiatriske/psykologiske hjelpeapparat ikke trådte til for A. Det kan tross alt ikke pålegges ham å sørge for at hun får relevant hjelp. Det blir galt å anvende svikt i hjelpeapparatet som et skjerpende moment til skade for gjerningsmannen.

Ved utmålingen må det også til en viss grad tas i betraktning Bøgseths økonomiske bæreevne - som han ikke har. Erstatningsansvaret er tyngende nok for ham som det er. Retten må vurdere lemping av ansvaret etter skadeserstatningsloven §5-2.

Man må heller ikke se bort fra at dette er en tragisk sak også for domfelte som i en alder av 19 år blir drapsmann og som nå soner 9 års fengselsstraff. Også han var i en livskrise, med store personlige belastninger, da drapet skjedde.

B har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. B dømmes til å betale A erstatning for lidt tap oppad begrenset til kr 10.000,-. For øvrig stadfestes Trondheim byretts dom, domsslutningens punkt 2.

2. B/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.»

Lagmannsretten bemerker:

As sønn, C, ble den 8. juli 1998, 16 år gammel, knivdrept av en to år eldre kamerat, som han hadde blitt kjent med noen måneder tidligere. Drapet skjedde i hjemmet, under As feriefravær. C var tilført 11 lesjoner med en kjøkkenkniv.

A har vært alene om omsorgen for C og hans eldre bror, som flyttet hjemmefra for noen år siden. C hadde et særskilt omsorgsbehov, noe som medførte en spesiell binding mellom mor og sønn og et særskilt engasjement i hans livssituasjon fra mors side. C var et ensomt barn, plaget av astma, allergi og eksem, han var pga medisinbruk overvektig og var utsatt for mobbing. A var glad for at C hadde fått B som venn. C ville tilbringe ferien sammen med B og A reiste selv på ferie den 5. juli 1998. Hun hadde daglig telefonkontakt med C, B hadde kommet til ham den 7. juli. Etter formiddag onsdag 8. juli fikk hun ikke lenger noe svar på gjentatte telefoner hjem. Mandag 13. juli avbrøt hun ferien og reiste hjem, med bange anelser, men hun kunne ikke «i sin villeste fantasi» forestille seg at det var skjedd et drap. Hun var redd C lå syk alene hjemme. Det var en sjokkerende opplevelse da hun kom inn i leiligheten, så blod og kjente lukt og kom til låst soveromsdør. A fikk ikke se C i avdød tilstand. Leiligheten ble plombert og hun måtte ta opphold på hotell og deretter hos slekt og venner. Leiligheten måtte behandles kjemisk og hennes ting gikk tapt.

I tilknytning til straffutmålingen, som det også vises til ved oppreisningsutmålingen, uttaler byretten:

«C var i underkant av 17 år da han døde. Drapet ble utført på en svært brutal måte. Obduksjonsrapporten viser at C hadde flere kutt i sin venstre hånd, noe som tyder på at han har forsøkt å forsvare seg. Ifølge den rettsmedisinske sakkyndige døde han ikke umiddelbart. Den tiden som gikk fra han ble stukket første gang til han mistet bevisstheten og døde, må ha vært ubeskrivelig angstfull og smertefull. Drapet ble utløst av en krangel om øl og fremstår for retten som helt umotivert. I tillegg kommer at han ikke varslet noen om drapet, men låste avdøde inne på et soverom hvor han ble liggende i en sommervarm leilighet inntil hans mor kom hjem fra ferie.»

B er domfelt for forsettlig drap og vilkårene for å idømme ham erstatnings- og oppreisningsansvar overfor avdødes mor er oppfylt. Det er da også bare beløpenes størrelse som er omtvistet.

Erstatning for gravferdsutgifter er hjemlet i skadeserstatningsloven §3-4 tredje ledd. Det heter her at erstatning for dødsfall skal dekke vanlige utgifter til gravferden, og for så vidt det finnes rimelig, andre utgifter i anledning av dødsfallet. Utgifter til selve begravelsen som ikke er dekket gjennom folketrygden og utlegg til gravstøtte er allerede dekket med til sammen kr 11.663,-. Etter byrettens oppfatning falt imidlertid krav om dekning av utlegg til gravstell utenfor det som er rimelig å dekke i forbindelse med dødsfallet. Lagmannsretten er tilbøyelig til å være enig i dette, men har B Antonsens Bøgseths aksept og nedlagte påstand om å dekke kr 10.000,- til gravstell å henholde seg til. Et slikt beløp ligger også innenfor det som normalt avsettes til gravstedsfond ifølge kirkevergen i Trondheim. Her er det ikke kirkevergen som skal forestå stell og pass av gravstedet. Det er A og familien for øvrig som selv vil sørge for stell av Cs gravsted i X.

Fylkesmannen har i forbindelse med tilkjennelse av voldsoffererstatning til A også godkjent kr 3.121,- for legekonsultasjoner, behandlingstimer og medisiner mv. Dette er utbetalt A og kommer i tillegg til den erstatning for økonomisk tap på kr 11.663,- som byretten tilkjente. Fylkesmannen har regress for de kr 3.121,- hos B uavhengig av pådømmelse, og A har ikke krevet dom for dette. Det har for øvrig ikke vært noen bevisførsel om det eksakte beløp og det har heller ingen hensikt å ta dette utbetalte beløp med i pådømmelsen. Ytterligere slike utgifter er ikke spesifikt dokumentert. Imidlertid er det på det rene at det har påløpt ytterligere utgifter for A til lege- og psykologkonsultasjoner, medisiner mv. Derfor finner lagmannsretten rom for å gi et skjønnsmessig påslag for dette, med kr 2.000,-.

Den samlede erstatning for økonomisk tap, i tillegg til det beløp som ble pådømt for byretten, settes således til kr 12.000,-. Det vil nok påløpe flere utgifter fremover for A. Det er imidlertid vanskelig å finne rom for å gi pådømmelse for slike antatte utgifter under erstatningsposten.

Det bemerkes at advokat Opdahl har utvidet påstanden for lagmannsretten, men dette må anses å ligge innenfor rammen for tvistemålsloven §366 og §367.

Oppreisningskravet er hjemlet i skadeserstatningsloven §3-5 annet ledd jf første ledd. Oppreisningen har et visst slektskap med straff og er sterkt preventivt motivert. Etter bestemmelsen kan tiltalte pålegges å betale erstatning for forsettlig å ha voldt en annens død. Erstatningen fastsettes som oppreisning i form av en engangssum som retten finner rimelig for den voldte tort og smerte og for annen krenkelse eller skade av ikke-økonomisk art. Avdødes foreldre hører til den persongruppe som kan tilkjennes erstatning. Oppreisningserstatning praktiseres som en skal-regel når vilkårene først er oppfylt.

Frostating lagmannsrett har i dom avsagt 1. oktober 1993 (sak LF-1993-00336 M) treffende beskrevet vurderingstemaet ved slik erstatningsutmåling:

«Ved en slik erstatningsutmåling vil det måtte foretas en skjønnsmessig vurdering hvor både de objektive og subjektive sider ved handlingen må tillegges vekt. Sentralt i denne vurderingen vil stå forbrytelsens grovhet, tiltaltes skyld, de fornærmedes opplevelse omkring forbrytelsen og dens betydning for de fornærmedes fremtid, herunder omfanget av de skadevirkninger de fornærmede må antas å være påført. Tiltaltes økonomiske situasjon vil det i noen grad kunne tas hensyn til, men denne vil imidlertid komme i bakgrunnen og ikke bli tillagt vesentlig vekt når det som her er tale om oppreisning voldt ved alvorlige forsettlige straffbare handlinger.»

Det er allerede påpekt at domfelte har begått en særdeles grov forbrytelse, som det ikke finnes unnskyldning for. Sentralt vil da videre stå nettopp As opplevelse og de virkninger hun antas å være påført av forbrytelsen, i fortid, nåtid og fremtid. Det er ingen som vil betvile at opplevelsen har påført A nærmest ubeskrivelig store belastninger, og at den fortsetter å innvirke på hennes liv. Nettopp med bakgrunn i at C var så ung, at han var så sårbar, at han og mor bodde sammen, at drapet ble utført av en venn som både mor og C opplevde positiv og hadde tillit til, fornedrelsen ved at drapet skjedde hjemme i leiligheten under hennes fravær, og at C ble etterlatt og først funnet flere dager etterpå, gjør drapet på sønnen til en voldsom, sjokkartet og langvarig påkjenning for A. Det var en traumatisk opplevelse for henne å komme hjem å finne leiligheten blodtilsølt og illeluktende av sønnens lik som var gått i forråtnelse i sommervarmen. Det er ingen fordel ikke å få se sine nærmeste etter at de har gått bort - det er tvert imot en belastning ikke å bli gitt tilgang til det. Det gjør det desto vanskeligere å akseptere døden. En særdeles påtagelig påkjenning er det også ikke å vite hvordan sønnen hadde det før han døde - men snarere tvert imot å ha fått en forståelse av at han må ha lidd i ensomhet og smerte før han blødde ihjel.

A er helsemessig satt ut av spill som følge av forbrytelsen mot hennes sønn. Hun er nærmest å karakterisere som invalidisert. Hun har utviklet spiseforstyrrelser (bulemi), hun har fortsatt søvnproblemer, konsentrasjonsproblemer og hukommelsessvikt og i det hele store psykosomatiske smerter. B må lastes for at han har ødelagt hennes livskvalitet og livsutfoldelse. Det skal i og for seg ikke bebreides ham at A ikke ble fanget opp til relevant krisepsykiatrisk hjelp og at hun først etter ett år kom i terapi hos psykolog. Ikke desto mindre er hennes store plager og fortsatt kritiske psykiske tilstand en følge av hans handling. Ifølge hennes behandlende psykolog befinner hun seg fremdeles i en benektende sjokktilstand. Første fase er å få henne inn i en sorgreaksjon. Minst et par års behandling gjenstår. Nødvendig behandlingsperspektiv er altså relativt langsiktig.

Det er riktig som påpekt av partene at det ikke finnes eksempler i rettspraksis på utmåling av oppreisningserstatning høyere enn kr 100.000,- til en enkelt pårørende etter forsettlig drap. På den annen side har man eksempler på oppreisningsbeløp langt høyere enn dette i andre situasjoner, eksempelvis ved uberettiget strafforfølgning. Det er vanskelig å foreta en velbegrunnet økonomisk karakteristikk av den tort og smerte og krenkelse A er påført etter å ha mistet sitt barn under de beskrevne omstendigheter. På den annen side er det økonomiske nivå på oppreisningen den eneste måte man har til å gi uttrykk for hvor alvorlig krenkelsen vurderes. Det er ikke slik at det skal brukes et standardbeløp, likt for alle, som kompensasjon for krenkelser av ikke-økonomisk art. Det skal foretas en konkret og differensiert vurdering ved erstatningsutmålingen. Ved et så alvorlig tilfelle som her trer gjerningsmannens egen økonomi i bakgrunnen. Lempning av ansvaret blir også malplassert.

Lagmannsretten er ikke fremmed for at nivået for oppreisningserstatning til voldsofre, herunder etterlatte etter drap på familiemedlemmer, generelt bør økes.

Det skal ikke underslås at dette også antas å være i samsvar med et forventet kommende budskap fra lovgiver. Det er kjent at Justisdepartementet vil fremme forslag til ny lov om voldsoffererstatning, hvor taket på erstatning foreslås hevet betydelig. Den statlige voldsoffererstatning praktiseres etter andre kriterier enn idømmelse av ansvar etter skadeserstatningslovens bestemmelser. Likefullt er det ikke tvil om at en endring av voldsoffererstatningen også vil få betydning for nivået på den oppreisningserstatning som idømmes av retten.

Lagmannsretten har imidlertid ingen foranledning til, og trenger heller ikke å ta standpunkt til oppreisningserstatningsnivået generelt. Uansett synes As tilfelle for lagmannsretten så ekstraordinært at hennes sak kan stå på egne ben som et eksempel som berettiger til en høyere oppreisningserstatning enn det som hittil har vært pådømt i lignende tilfelle. Fastsettelsen bør imidlertid stå i forhold til hittil kjente og gjeldende størrelser.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at den samlede oppreisning til A skal settes til kr 150.000,- - altså kr 50.000,- høyere enn hva byretten fastsatte.

Det vil av hensiktsmessighetsgrunner bli gitt dom for et oppreisningsbeløp stort kr 150.000,-. A vil imidlertid ikke ha krav på å få utbetalt mer enn kr 50.000,- av disse fra domfelte, idet fylkesmannen har forskuttert kr 100.000,- og således er den som kan søke regress for dette beløp hos domfelte. Når det gjelder erstatningen for lidt tap vil domsslutningen lyde på kr 23.663,-. Dette inkluderer da de allerede idømte kr 11.663,- som er forskuttert av fylkesmannen gjennom voldsoffererstatningen, og som kommer til fradrag. Lagmannsrettens dom inkluderer ikke kr 3.121,- som fylkesmannen også har erstattet som påløpte utgifter, jf foran.

Etter påstanden har A vunnet fram med sin anke. Saksomkostningene skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd idet særskilt anke over avgjørelsen av borgerlig rettskrav behandles fullt ut etter tvistemålslovens regler, jf straffeprosessloven §435. Erstatningen for lidt tap er i det vesentlige økt som følge av Bs aksept av å dekke kr 10.000,- til stell av Cs gravsted. For øvrig har beløpet vært forbundet med tvil. Det samme gjelder forhøyelsen av oppreisningserstatningen. Denne er satt til et høyere beløp enn hva som hittil har vært tilkjent i lignende saker, som det for øvrig er få av. Saken må for så vidt ses som prinsipiell. Etter dette anvendes unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd som grunnlag for saksomkostningsavgjørelsen, slik at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Det bemerkes at fylkesmannen har innvilget begge parter fri sakførsel for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. B dømmes til å betale erstatning for lidt tap til A med 23.663 - tjuetretusensekshundreogsekstitre - kroner med fradrag av forskutterte 11.663 - ellevetusensekshundreogsekstitre - kroner.

2. B dømmes til å betale oppreisning til A med 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner med fradrag av forskutterte 100.000 - etthundretusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen under pkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.