LF-1999-614

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-06-22
Publisert:	LF-1999-00614
Stikkord:	Aksjerett
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 98-00883 A - Frostating lagmannsrett LF-1999-00614 A.
Parter:	Ankende part: Reitan Eiendom AS, Trondheim (Prosessfullmektig: Andersen Legal ANS v/advokat Mads Iversen, Trondheim). Motpart: AS Bøndernes Hus, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Hjort DA v/advokat Harald Hjort, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Aage Rundberget, formann. Lagdommer Dag Brathole. Ekstraord. lagdommer Sverre Dragsten
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §39, Aksjeloven (1976) §3-2, §3-4, §8-15, §9-10, §9-9, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §36, Forvaltningsloven (1967) §41, §3-7, §3-8, §8-7

Saken gjelder spørsmål om godkjenning av aksjeerverv i AS Bøndernes Hus i Trondheim. Erverver av de omtvistede aksjene er Reitan Eiendom AS, et selskap i Reitangruppen AS, med Odd Reitan som dominerende aksjonær. Reitan Eiendom AS (heretter RE) er identisk med tidligere Reitan Invest AS, som var selskapets navn da saken sto for byretten.

RE hadde pr november 2000 en aksjekapital på kr 25.207.000,-. Odd Reitan er styrets leder mens Ingolv Høyland er daglig leder/administrerende direktør. Selskapets formål er å utvikle Rema 1000-eiendommer i samarbeid med Reitan Narvesen ASA, herunder investeringer i kjøpesentre, samt å investere i næringseiendommer i Trondheim. Det siste dels som ledd i langsiktig plassering av overskuddslikviditet.

AS Bøndernes Hus ble stiftet i Trondheim 4. mars 1916. Selskapets formål - etter vedtektsendring 23. mars 1979 - er «å skaffe bønder og landbruksinstitusjoner hensiktsmessige og rimelige lokaler.» Den opprinnelige formålsparagraf hadde tilnærmet samme innhold. Aksjekapitalen i AS Bøndernes Hus (heretter BH) er kr 525.000,- fordelt på 10.500 aksjer á kr 50,-.

Selskapets vedtekter inneholder bestemmelser om bl.a stemmerettsbegrensning på generalforsamling og hvem som kan godkjennes som aksjonær i selskapet.

Sistnevnte bestemmelse - vedtektenes §2 - er utgangspunktet for herværende rettstvist. Vedtektenes §2, tredje, fjerde og femte setning lyder:

«Aksjeeiere skal være bønder eller ha en tilknytning til landbruksnæringen som styret godkjenner.

Aksjene kan ikke pantsettes, omsettes eller overdras uten samtykke fra selskapets styre.

Styrets beslutning om samtykkenektelse, kan av aksjeeier forelegges generalforsamlingen til overprøvelse.»

RE's aksjeerverv i BH startet 23. desember 1997 med kjøp av en aksjepost på 985 aksjer som tidligere suksessivt var kjøpt opp av tannlege Reidar Krogstad. Deretter fulgte fortløpende oppkjøp av «større» aksjeposter tilhørende Felleskjøpet Trondheim, TINE Midt-Norge, Sør-Trøndelag Landbruksselskap, Sør-Trøndelag Skogselskap, Sparebank1 Midt-Norge, Fokus Bank og Sør-Trøndelag Senterparti. Medregnet også overdragelser fra «småaksjonærer» hadde RE på et tidspunkt våren 1998 ervervet til sammen 5.492 aksjer, tilsvarende i underkant av 52 % av selskapsaksjene, som RE ba om godkjenning for.

Styret i BH samtykket i ervervet av de første 985 aksjer den 20. januar 1998, 2.300 aksjer den 11. februar 1998 og 1.292 aksjer den 6. mars 1998, hver gang under dissens.

Forut for styremøtet 11. februar 1998 ble det rettet skriftlige henvendelser til styret fra aksjonærgrupper som krevde ekstraordinær generalforsamling for vurdering av styrets samtykkepraksis.

Ekstraordinær generalforsamling i BH den 6. mars 1998 fattet med 172 mot 129 stemmer (5 blanke) slikt vedtak:

«Ekstraordinær generalforsamling av 6. mars 1998 i BH A/S gir sin tilslutning til mindretallet i styret, og mener at karakteren av det oppkjøp som foregår, er en trussel mot hele selskapets eksistens, og må nødvendigvis være i strid med vedtektene. Styrets godkjenning av slike aksjetransporter må derfor erklæres ugyldig. Videre må alle transporter til storoppkjøpere stoppes.».

I henhold til dette er RE's erverv av 915 aksjer anmeldt etter 6. mars 1998 ikke gitt styregodkjenning.

Med dette utgangspunkt gikk RE til søksmål mot BH ved stevning til Trondheim byrett 5. juni 1998. RE hevder å ha fått godkjennelse av erverv av til sammen 5.492 aksjer. Godkjennelsen av de første 985 aksjer er ikke bestridt av BH.

Trondheim byrett avsa dom i saken den 19. mars 1999 med slik domsslutning:

«1. Reitan Invest AS er godkjent som aksjonær for følgende aksjer i AS Bøndernes Hus:

Aksjeserie A:

333, 335, 339, 341, 398, 438, 564, 596 - 599, 685, 688, 766, 936 - 939, 1022 - 1029, 1102, 1131, 1219, 1255, 1297 - 1301, 1303, 1346, 1350, 1370, 1410, 1433, 1462, 1485, 1537 - 1540, 1604, 1621, 1635, 1637, 1658, 1665, 1675, 1705, 1741, 1742 - 1743, 1752 - 1753, 1770 - 1771, 1943, 2065, 2126, 2138, 2205, 2212, 2268, 2460, 2471, 2476, 2537 - 2538, 2619, 2736 - 2745, 2750 - 2752, 2802 - 2803, 2975 - 2976, 2979, 2988, 2995 - 2996, 3004, 3012 - 3013, 3015, 3024, 3103, 3142, 3270 - 3271, 3287, 3370 - 3371, 3382 - 3383, 3386, 3405, 3540 - 3541, 3564, 3607, 3648, 3704 - 3708, 3736, 3739, 3761 - 3762, 3829 - 3830, 3924 - 3932, 3995, 3998, 4030 - 4034, 4126, 4145, 4147, 4196, 4197, 4205 - 4206, 4212 - 4213, 4258, 4265, 4351, 4360, 4406, 4408, 4410 - 4411, 4558, 4593 - 4596, 4705 - 4707, 4741 - 4742, 4910, 4969 - 4972, 5041 - 5042, 5154 - 5161, 5162 - 5169, 5187 - 5188, 5241 - 5243, 5272, 5281 - 5282, 5320 - 5321, 5488 - 5497, 5527 - 5530, 5556 - 5557, 5559 - 5563, 5569 - 5570, 5571, 5574 - 5575, 5585 - 5586, 5654 - 5659, 5676 - 5677, 5678 - 5679, 5714, 10313 - 10332, 10367 - 10368, 10380, 10397 - 10398, 10429 - 10430, 10445 - 10446, 10473 - 10474, 10543 - 10552, 10562 - 10563, 10614 - 10615, 10616, 10620, 10621 - 10625, 10629, 10794 - 10800, 11401 - 11405.

Aksjeserie B:

21- 24, 51 - 56, 81 - 82, 159 - 164, 385 - 386, 407 - 408, 471 - 472, 495 - 496, 499 - 500, 549 - 550, 567 - 568, 617 - 618, 671 - 672, 735 - 736, 809 - 810, 827 - 828, 829 - 830, 833 - 834, 955 - 956, 961 - 962, 971 - 972, 975 - 976.

Aksjeserie C:

11 - 110, 121 - 140, 151 - 210, 291 - 300, 471 - 490, 521 - 530, 1151 - 1160, 1491 - 1500, 1521 - 1530, 1791 - 1840, 1861 - 1870, 2041 - 2080, 2111 - 2130, 2571 - 2770, 3371 - 3410, 3441 - 3450.

2. For øvrig frifinnes AS Bøndernes Hus.

3. Reitan Invest AS betaler saksomkostninger til AS Bøndernes Hus v/styrets formann med kr 296.675,- - kronertohundreognittisekstusensekshundreogsyttifem 00/100 - senest innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom og med tillegg av lovens morarente ved betaling etter dette tidspunkt.»

RE har anket byrettens dom til Frostating lagmannsrett med påstand om at generalforsamlingsvedtaket av 6. mars 1998 er ugyldig og at RE er godkjent eier av samtlige nærmere angitte 5.492 aksjer.

BH har i tilsvar påstått byrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble avviklet i Trondheim tinghus i tiden 29. mai til 1. juni 2001. RE var representert ved styreformann Odd Reitan og BH ved styreformann Ola M. Lerfald, som begge ga forklaring. Det ble videre hørt ni vitner, hvorav to pr telefon. Det vises for øvrig til rettsboken.

Det er gått mer enn 2 år fra byrettens dom til ankeforhandlingen i lagmannsretten. Dette skyldes en omfattende saksforberedelse hvor partene har tvistes særlig om plikt til og omfang av dokumentasjon av gamle styre- og generalforsamlingsprotokoller i BH.

Saken står imidlertid i samme stilling faktisk og rettslig for lagmannsretten som for byretten. BH har dog frafalt anførsler vedrørende muntlig samtykkemeddelelse og inhabilitet for styremedlemmer, jf nedenfor.

Om sakens faktiske bakgrunn vises til byrettens dom side 2-10, som lagmannsretten legger til grunn. Uten at det har betydning for avgjørelsen skal likevel bemerkes at byrettens anslag over verdien av BH sannsynligvis er noe lavt (100 mill kr). Ifølge vitnet Lars Tvete, styreformann i Basale Eiendomsforvaltning AS, som nå er forretningsfører for BH, vil et riktigere anslag i dag være mellom 120 og 140 mill kr. Summen av langsiktig og kortsiktig gjeld utgjør ca 29 mill kr. Ifølge Tvete bør det i dag for en aksje i BH kunne betales mellom 8 og 10.000 kroner.

Lagmannsretten føyer dette til byrettens beskrivelse for å illustrere hvilke verdier BH representerer og derved hvilke fortjenestemuligheter aksjonærene, det være seg RE eller andre, sitter på.

Lagmannsretten viser videre til byrettens utførlige gjengivelse av partenes anførsler for byretten. Anførslene er de samme for lagmannsretten, med de unntak som allerede er nevnt knyttet til muntlig meddelelse av styrevedtakene av 23. februar og 16. mars 1998 og spørsmål om inhabilitet hos to tidligere styremedlemmer i BH. Sistnevnte forhold er likevel etter BH's mening et moment av betydning ved den samlede vurdering av styrets behandling.

Videre har RE for lagmannsretten akseptert at generalforsamlingens vedtak av 6. mars 1998 var et omgjøringsvedtak.

Ut over å vise til byrettens gjengivelse av partenes anførsler - med de nevnte justeringer - finner lagmannsretten det for oversiktens skyld hensiktsmessig å nevne det som oppfattes å være hovedpunktene i partenes anførsler for lagmannsretten. Henvisninger til aksjeloven gjelder aksjeloven av 1976.

Reitan Eiendom AS har i hovedsak gjort gjeldende:

Styret traff gyldige vedtak om samtykke til RE's aksjeerverv 20. januar, 11. februar og 6. mars 1998. Styret hadde etter vedtektene både kompetanse og legitimasjon til å treffe bindende vedtak.

Vedtektenes §2 utgjør en blandet personklausul og samtykkeklausul. Grensene for styrets samtykkekompetanse er gjennom praksis blitt utvidet til å bli en regulær dispensasjonsadgang. Kriteriet «tilknytning til landbruksnæringen» er gjennom årene utvannet og i realiteten opphevet.

Styrets oppfatning av tilknytningskravet kom særlig til uttrykk gjennom godkjennelsene av tannlege Krogstads erverv. I den grad tilknytningskravet fortsatt håndheves, tilfredsstiller RE dette, slik det har vært praktisert i lengre tid.

Styrets praktisering av vedtektene reflekterer BH's nåværende virksomhet som et ordinært eiendomsselskap og viser at vedtektene er utidsmessige

Opprettholdelse/skjerping av tilknytningskravet i forhold til RE framstår som en usaklig forskjellsbehandling.

Gjennom styrets vedtak og uttalelser er det etablert en god tro-situasjon for RE. RE vinner da rett selv om styret skulle ha gått ut over sin kompetanse, jf aksjeloven §8-15.

Innkallingen til ekstraordinær generalforsamling 6. mars 1998 ga ikke generalforsamlingen adgang til å treffe vedtak om å omgjøre samtykkevedtakene, jf aksjeloven §9-9 og §9-10.

Ifølge innkallingen forelå til behandling «Styrets behandling av den senere tids aksjeoverdragelser i selskapet». Etter ordlyden og på bakgrunn av styrets forståelse av vedtektenes §2 om at kun samtykke nektelse kunne overprøves av generalforsamlingen, ga innkallingen ikke generalforsamlingen adgang til å treffe vedtak om omgjøring av styrets tidligere samtykkevedtak. Heller ikke de aksjonærer som begjærte ekstraordinær generalforsamling mente at omgjøring av tidligere samtykkevedtak kunne skje.

Innføringen i aksjeboken ga RE en rettsbeskyttet forventning om sin aksjonærstatus. Det vises til aksjeloven §3-7 og §3-8. Innføringen i aksjeboken var konsistent med styrets godkjenningsvedtak. RE representerte aksjene på generalforsamlingen den 6. mars 1998.

Re-integra-prinsippet - avtaleloven §39 2. punktum - og avtaleloven §36 gir ikke generalforsamlingen rett til omgjøring av styrevedtakene 11. februar og 6. mars 1998.

RE hadde innrettet seg på de samtykkevedtak som var meddelt.

Aksjeloven §8-15 begrenser anvendelsen av re-intergra-regelen.

I forretningsmessige forhold bør re-intergra generelt brukes med forsiktighet.

En rekke forhold knyttet til styrets handlemåte, tidsmomentet og RE's eget forhold taler for at omgjøring med henvisning til prinsippet i avtaleloven §39 2. punktum eller avtaleloven §36 må utelukkes.

Generalforsamlingens grunnlag for samtykkenektelse/omgjøring er ikke saklig. BH framstår i dag som et ordinært eiendomsselskap. RE's aksjeerverv innebærer verdiøkning og kompetansetilførsel, uten at RE får kontroll med selskapet. RE's oppkjøp har vitalisert selskapet, og det er i aksjonærenes interesser å kunne realisere sine aksjer til riktig pris.

Domstolene kan prøve sakligheten av samtykkenektelsen. Vedtektsfestet begrensning i omsetteligheten må sees i lys av utgangspunktet om fri omsettelighet av aksjer, jf aksjeloven §3-2.

Ervervene av de siste 915 aksjer ble i hovedsak avtalt før 6. mars 1998.

RE kan ikke lastes for BH's manglende orden i aksjonærregister/aksjonærbok. RE anmeldte kun resterende aksjer og ba om godkjenning for disse.

BH har ikke gitt gyldig skriftlig nektelse på anmeldte aksjeerverv innen lovens frister.

BH's generelle brev til aksjonærene av 25. juni 1998 erstatter ikke aksjelovens krav om skriftlig underretning om nektelse, jf aksjeloven §3-4 tredje ledd. Heller ikke påfølgende stevning og prosesskrift er adekvat respons på RE's anmeldelse av aksjeerverv. BH er derfor bundet til å godkjenne også de siste 915 aksjene.

Reitan Eiendom AS har nedlagt slik påstand:

«1. Vedtak i ekstraordinær generalforsamling i AS Bøndernes Hus den 06.03.98 som omgjorde styret i selskapets vedtak om å godkjenne Reitan Eiendom AS' erverv av aksjer i selskapet, er ugyldig.

2. Reitan Eiendom AS er, foruten de aksjer som Trondheim byrett i sak 98-00883 A av 19.03.99 avsa dom for at Reitan Eiendom AS er godkjent som aksjonær for, godkjent som aksjonær i AS Bøndernes Hus for aksjer som fremgår av påstandsskrift inntatt i utdraget side 728-766.

3. Reitan Eiendom AS tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra oppfyllelsesfristen i dommen og til betaling skjer.»

AS Bøndernes Hus har i hovedsak gjort gjeldende:

Byrettens dom er riktig i resultat og begrunnelse.

Styret og generalforsamlingen har rett og plikt til å håndheve selskapets vedtekter. Styret overtrådte sin materielle kompetanse da det ga samtykke til RE's aksjeerverv. RE er ikke bonde og har ikke slik landbrukstilknytning at styret hadde adgang til å samtykke. Samtykkevedtakene er derfor nulliteter.

Vedtektenes bestemmelse om hvem som kan være aksjeeier er en utvidet personklausul som gir styret, eventuelt som her, generalforsamlingen, rett og plikt til å tolke/avgrense den gruppen som kan være aksjonær. Styrets feilaktige tolkning/forståelse av personklausulen gir ikke grunnlag for god tro-erverv.

Styrets samtykkekompetanse er avgrenset av kravet om landbrukstilknytning, jf vedtektenes §2 og av at en nektelse må være saklig begrunnet, jf aksjeloven §3-4 tredje ledd.

Det er saklig grunn til å nekte RE erverv av aksjer. Landbrukstilknytningen mangler. RE som majoritetsaksjonær vil bryte med BH's formål, herunder målet om et ikke-kommersielt spredt eierskap forankret i trøndersk landbruk.

At styret tidligere har ført en liberal praksis og i enkelte tilfelle gått utenfor rammen av sin samtykkekompetanse gir ikke RE grunnlag for å påberope forskjellsbehandling. Styret har nå gått for langt i sin samtykkepraksis og det er da generalforsamlingens plikt å håndheve vedtektene ved omgjøring av styrets vedtak.

Avtaleloven §36 og §39 2. punktum (re-integra) gir adgang til omgjøring av styrevedtakene.

Generalforsamlingens omgjøring var tungt saklig begrunnet. RE kjente vedtektene, dissensene i styrevedtakene og var klar over den gryende uro blant aksjonærene.

At RE likevel fortsatte sine oppkjøp er ikke den slags «innrettelse» som beskyttes av re-integra-regelen. RE tok en bevisst sjanse på at godkjennelsene, tross motstand, ville bli bragt i orden.

Innføring i aksjeboken skaper ingen rett for RE.

Aksjeerverv anmeldt etter 6. mars 1998 kan ikke anses godkjent ved passivitet.

2-månedersfristen i aksjeloven §3-4 tredje ledd får ikke anvendelse når ervervet er i strid med personklausul.

RE fikk under enhver omstendighet ved BH's brev av 25. juni 1998 klar beskjed om at ytterligere aksjeoverføringer ikke ville bli godkjent.

AS Bøndernes Hus har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. AS Bøndernes Hus tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, med lovens morarente fra forfallstidspunkt til betaling skjer.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som Trondheim byrett og kan - med ett forbehold - i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse. Lagmannsretten skal i tillegg bemerke:

Det styret som den 20. januar, 11. februar og 6. mars 1998 godkjente RE's aksjeerverv i BH ble på generalforsamlingen i BH den 30. mars 1998 erstattet med et nytt styre. Årsaken til dette var utvilsomt at det tidligere styret ved å godkjenne RE's betydelige aksjeoppkjøp ikke hadde håndhevet selskapsvedtektene slik som aksjonærflertallet mente det skulle ha gjort. Styret hadde m.a.o. ikke handlet i samsvar med eierflertallets interesser. Dette forhold er etter lagmannsrettens syn av betydning ved såvel bevisbedømmelsen som den rettslige bedømmelse av de vedtak, protokoller o.a. skriftlige dokumenter som er påberopt i saken.

Lagmannsretten vil innledningsvis også knytte en bemerkning til godkjennelsen av aksjeposten på 985 aksjer som RE i desember 1997 kjøpte samlet fra tannlege Krogstad den 23. desember 1997 og som RE ble meddelt godkjenning for, først ved forretningsførers brev 2. januar 1998, dernest ved etterfølgende styregodkjenning - under dissens - den 20. januar 1998. Godkjennelsen var, til tross for dissensen i styret, egnet til å gi RE en forståelse av å ha fått «grønt lys» for videre oppkjøp. BH, ved sin daværende prosessfullmektig, meddelte i prosesskrift til Trondheim namsrett 20. mars 1998 at BH hadde akseptert ervervet av denne aksjeposten og at den ordinære generalforsamling 30. mars 1998 ville forholde seg i samsvar med det.

Trondheim namsrett avsa 30. mars 1998 kjennelse for at RE hadde rett til å utøve ordinære aksjonærrettigheter i BH for 985 aksjer. Denne aksjeposten er som tidligere nevnt ikke lenger omtvistet, jf byrettens dom side 49. BH's prosessfullmektig kunne imidlertid ikke under ankeforhandlingen gi noe overbevisende svar på hvorfor selskapet ikke ville bestride/omgjøre styrets godkjenning av de 985 aksjer i motsetning til det standpunkt som er tatt i forhold til de etterfølgende aksjeerverv.

Siden posten ikke er omtvistet kan ikke lagmannsretten gå lenger inn på dette, men fastslår at styrets godkjenning åpenbart må ha vært sterkt medvirkende til RE's etterfølgende oppkjøpsoffensiv.

Lagmannsretten finner det for sin avgjørelse ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om vedtektenes §2 kan sies å være en såkalt personklausul. Styret er etter samme bestemmelse i vedtektene tillagt myndigheten å godkjenne aksjeoverdragelser, dvs å tolke vedtektene, herunder tilknytningskravet i §2 tredje setning. Det er på det rene at styret gjennom årene har fulgt en forholdsvis liberal praksis når det gjelder godkjenning av aksjeoverdragelser til erververe uten direkte tilknytning til landbruket. Som eksempler kan nevnes godkjenningene av aksjesalget til NRK, som riktignok var leietaker i Bøndernes Hus, og til tannlege Krogstad, også leietaker. Videre kan nevnes overdragelser til banker og advokater, som neppe kan sies å ha noen nærmere tilknytning til landbruket enn folk i alminnelighet. Den oppfatning, som BH har hevdet, at vedtektenes §2 inneholder en personklausul som klart avgrenser styrets og generalforsamlingens kompetanse og at styrets godkjennelser av RE's erverv derfor var nulliteter, kan lagmannsretten ikke tiltre.

De sentrale spørsmål i saken er imidlertid, slik lagmannsretten ser det, om den ekstraordinære generalforsamlingen 6. mars 1998 på bakgrunn av innkallingen lovlig kunne behandle omgjøringsspørsmålet og om det kunne gjøres vedtak om omgjøring til ugunst for RE av styrevedtakene 11. februar og 6. mars 1998, herunder om omgjøring var utelukket pga prinsippet om re-integra.

Lagmannsretten er under noe tvil kommet til at generalforsamlingen, innenfor den tematiske ramme som var angitt i innkallingen, kunne realitetsbehandle spørsmålet om omgjøring av styrets godkjenningsvedtak.

Aksjeloven §9-9 tredje ledd sier at

«Innkallingen skal bestemt angi de saker som skal behandles på generalforsamlingen.»

Innkallingen, som 20. februar 1998 i henhold til styrevedtak 11. februar s.å. var kunngjort i Adresseavisen, angav følgende - og eneste - sak til behandling:

«TIL BEHANDLING:

1. Styrets behandling av den senere tids aksjeoverdragelser i selskapet.»

Ordlyden som ble brukt må ses på bakgrunn av følgende:

Grupper av aksjonærer og enkeltstående aksjonærer hadde den 9., 10. og 11. februar 1998, dvs umiddelbart forut for styremøtet den 11. februar 1998, sendt telefaxbrev til styret med tilnærmet liktlydende innhold; 1. Begjæring om avholdelse av ekstraordinær generalforsamling og 2. At godkjenning av nye transporter av aksjer i strid med vedtektene skulle stoppes inntil generalforsamling er avholdt.

Begjæringene - og styrets innkalling jf ovenfor - må videre ses på bakgrunn av vedtektenes §2 siste punktum som lyder:

«Styrets beslutning om samtykkenektelse, kan av aksjeeier forelegges generalforsamlingen til overprøvelse».

Denne formulering var av styret, med støtte i uttalelse fra advokat, og formentlig av de fleste aksjonærer, blitt tolket etter sin ordlyd/antitetisk, dvs at en styrebeslutning om godkjenning ikke kunne overprøves av generalforsamlingen. Lagmannsretten legger til grunn at dette syn var rådende i styret og utbredt blant aksjonærene helt til under generalforsamlingen den 6. mars 1998. Partene er senere blitt enige om at en slik begrensning i generalforsamlingens kompetanse ikke kan innfortolkes i vedtektsbestemmelsen, jf generalforsamlingens overordnede ansvar og myndighet.

Styrets flertall mente at generalforsamlingen ikke kunne omgjøre godkjenningene og ønsket det formentlig heller ikke. Flere av de aksjonærer som begjærte ekstraordinær generalforsamling ønsket trolig ikke bare å instruere styret om framtidig godkjenningspraksis, men ønsket også omgjøring av styrets godkjenningsvedtak. De var imidlertid usikre på om dette lot seg gjøre.

Protokollen/referatet fra den ekstraordinære generalforsamling 6. mars 1998 tyder på at styreflertallets forståelse av generalforsamlingens kompetanse var utbredt blant aksjonærene, i det minste blant dem som hadde ordet under generalforsamlingen. Et godt stykke ut i debatten fremmet imidlertid aksjonær Bjørnstad det forslag som innebar omgjøring av styrets vedtak av 11. februar og 6. mars 1998 og som flertallet sluttet seg til, jf. gjengivelsen foran s. 3.

Ifølge referatet tok tre advokater til orde mot at generalforsamlingen kunne omgjøre styrets godkjennelser av aksjeoverdragelser. Den ene advokaten, som representerte RE, mente at innkallingen ikke hjemlet adgang til realitetsbehandling av omgjøringsforslaget.

Bjørnstads forslag ble imidlertid satt under votering, med utfall som nevnt.

Med dette hadde generalforsamlingen avgjort både at den hadde kompetanse til å prøve ikke bare styrets samtykke nektelser, men også godkjenningsvedtak, og at innkallingen ga adgang til realitetsbehandling av godkjenningsspørsmålet.

Bestemmelsen i aksjeloven §9-9 jf §9-10 har som formål å hindre overrumpling. RE har anført at alle som måtte bli berørt av eventuell omgjøring - det vil i prinsippet si alle aksjonærer - hadde krav på behørig varsel om dette i innkallingen. Og særlig med henblikk på de betydelige økonomiske interesser som var involvert måtte det gjøres klart for aksjonærene at spørsmålet om omgjøring var satt på dagsorden.

Det kan videre anføres at den aksjonær som hadde henholdt seg til styrets tolkning av vedtektene og som var enig i styrets godkjennelse av RE's aksjeerverv og således heller ikke var motivert for å uttale kritikk mot styret, ut fra innkallingen ikke hadde noen spesiell oppfordring til å møte opp på generalforsamlingen. Dette særlig dersom en slik tenkt aksjonær heller ikke hadde registrert den uro som var oppstått i kjølvannet av RE's oppkjøp/styrets samtykker.

Når det gjelder RE legger lagmannsretten til grunn at selskapet gjennom sine kontakter med styret og forretningsfører var blitt kjent med den uro som hadde oppstått blant aksjonærene i BH. Som byretten finner lagmannsretten det overveiende sannsynlig at RE's administrerende direktør Høydal, da han den 11. februar, eventuelt den påfølgende dag, fikk muntlig underretning om styrets godkjenningsvedtak også ble gjort kjent med mindretallets dissens og protokolltilførsel, herunder opplysningen om at styret hadde mottatt krav om ekstraordinær generalforsamling. RE var således ikke i en posisjon som aksjeloven §9-9 skal beskytte.

Tvilen knytter seg til den/de tenkte aksjonær(er) som var enig i styrets vedtektstolkning og samtykkevedtak og for øvrig var ukjent med foranledningen til det ekstraordinære generalforsamlingsmøte. Hadde disse en beskyttelsesverdig interesse som de ble avskåret fra ivareta som følge av en upresis innkalling?

Svaret må etter lagmannsrettens mening bli nei. Alle aksjonærer hadde fått lovlig innkalling gjennom pressen. Det dreide seg om en ekstraordinær generalforsamling, og det var kun en sak til behandling, nemlig «styrets behandling av den senere tids aksjeoverdragelser i selskapet». Innenfor denne saksangivelsen måtte enhver aksjonær være forberedt på at det under generalforsamlingen kunne komme ulike forslag til votering.

Generalforsamlingen har som selskapets øverste organ vid kompetanse mht til å ta opp til realitetsbehandling forslag som saklig sett ligger innenfor det tema som er angitt i innkallingen. «Overrumplingshensynet» bak aksjeloven §9-9 kan rimeligvis ikke her slå igjennom overfor generalforsamlingens interesse i å få realitetsbehandlet en sak som på grunn av en - riktignok utbredt - misforståelse om generalforsamlingens kompetanse, hadde fått en upresis angivelse i innkallingen. Hensett til bakgrunnen for den valgte formulering i innkallingen, som det er redegjort for foran, måtte det etter omstendighetene være forsvarlig i ett og samme møte å behandle også realiteten i et saksforhold som generalforsamlingen - med rette - anså seg kompetent til.

«Styrets behandling av den senere tids aksjeoverdragelser i selskapet» var det som skulle behandles. Et strengere krav til tematisk angivelse i innkallingen til generalforsamlingen ville etter lagmannsrettens oppfatning kunne binde generalforsamlingen på utilbørlig måte og forhindre realitetsbehandling av saklig relevante forslag og derved vanskeliggjøre naturlige eierbeføyelser.

Etter forvaltningsloven §41, som ikke gjelder for aksjeselskaper som her, medfører en saksbehandlingsfeil ikke ugyldighet «når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.». Det er ikke holdepunkter for å anta at utfallet av voteringen i generalforsamlingen - med de gjeldende stemmerettsbegensninger - ville blitt vesentlig annerledes med en mer presis formulering i innkallingen.

Dersom generalforsamlingens vedtak skulle bli kjent ugyldig pga ulovlig innkalling ville det naturlig medføre opphevelse av generalforsamlingsvedtaket uten at retten dermed nødvendigvis hadde tatt standpunkt til selve godkjenningsspørsmålet. Denne bemerkningen har sammenheng med at RE's prosessfullmektig under ankeforhandlingens avslutning tok til orde for at et ugyldig generalforsamlingsvedtak pga ulovlig innkalling må kunne gi domstolen grunnlag for en realitetsavgjørelse i henhold til RE's påstand.

På bakgrunn av lagmannsrettens syn på gyldighetsspørsmålet er det ikke grunn til å drøfte dette nærmere.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at generalforsamlingen uten hinder av vedtektenes §2 siste punktum og aksjeloven §9-9 kunne realitetsbehandle spørsmålet om godkjenning av RE's aksjeerverv.

Det neste spørsmål blir om nektelsen var saklig begrunnet.

Lagmannsretten kan på dette punkt slutte seg til byrettens vurdering i byrettens dom fra og med siste avsnitt side 42 til og med nest siste avsnitt side 45. Lagmannsretten vil i tillegg bemerke:

Det forekommer ikke tvilsomt at RE hadde klar intensjon om å erverve samtlige aksjer i BH dersom dette ble mulig. Det er her nok å vise til de tilbud som gikk ut til samtlige aksjonærer og at nærmere 52 % av aksjene de facto er blitt ervervet. En slik konsentrasjon av eierskap vil, uaktet eventuell tilknytning til landbruket, være i strid med BH's formål og samvirkebaserte struktur. Spredt eierskap og mange aksjonærer var og er et sentralt element i selskapets ideologi.

Aksjonær og tidligere styreformann Per Borten forklarte som vitne i lagmannsretten at det var omfanget av RE's oppkjøp som provoserte og utløste reaksjonen blant aksjonærene. Underforstått; om RE kun hadde ervervet en mindre aksjepost ville dette kunne passert upåtalt.

Det rettslige utgangspunkt for saklighetsbedømmelsen er aksjeloven §3-2 som deklarerer fri omsettelighet av aksjer og aksjeloven §3-4 som hjemler adgangen til ved vedtekt å begrense kretsen av aksjonærer etter nærmere kriterier, men som samtidig sier at samtykke til akseerverv bare kan nektes når det foreligger saklig grunn for det (§3-4 tredje ledd 3. punktum).

Etter at byrettens dom ble avsagt har Høyesterett sagt dom i den såkalte «Østlendingen-saken», Rt-1999-1682. Førstvoterende beskriver et generelt rettslig utgangspunkt som må få betydelig føring også for foreliggende sak:

«Det står for meg som klart at domstolene må utvise tilbakeholdenhet ved utøvelse av domstolskontrollen med selskapsstrategiske vurderinger i spørsmål om hvem som skal eie aksjer i selskapet. Det skal etter min mening forholdsvis tungtveiende grunner til for å kunne legitimere en tilsidesettelse etter §3-4 tredje ledd 3. punktum i slike tilfelle. Jeg leser ikke aksjeloven §3-2 om omsettelighet for aksjer som en regel som bryter med dette. Hovedregelen er som nevnt delvis deklaratorisk og kan nettopp fravikes ved en valgt selskapsprofil der omsettelighet på eiersiden i mindre grad vektlegges. Aksjeloven §3-2 gir et utgangspunkt som kan ha stor betydning i forhold der fri omsetning tilstrebes, f.eks ved foretak der det er mindre betydning hvem som til enhver tid er eiere. Men variasjonen mellom ulike typer av aksjeselskaper er betydelig, fra børsnoterte selskaper til familieforetak der eierne bør ha full kontroll med hvem man vil slippe til som aksjeeiere.

Tolkningen av lovens regel om saklig grunn for å nekte samtykke må etter dette nødvendigvis vektlegge selskapets formål, drift og egenart for øvrig. I dette ligger at den trinnlavere tolkning av en vedtektsbestemmelse om samtykkenektelse må skje med blikk for andre og mer selskapsinterne tolkningsmomenter enn det som gjelder den overordnede preseptoriske lovregel. Men sluttresultatet må bli sammenfallende: Når nektelsen er saklig ut fra en tolkning av vedtektene, og vedtektene i seg selv ikke kan anses urimelige ut fra selskapets formål og egenart, må nektelsen i utgangspunktet også anses som saklig etter lovens §3-4 tredje ledd 3. punktum.»

Med dette har Høyesterett angitt utgangspunkt og rammer for såvel domstolens prøvingsadgang som selskapets «selvdømme» ved tolking av selskapsvedtektene.

Selv om landbrukets vilkår og ytringsformer har vært undergitt store endringer fra 1916 til i dag, og drift og virksomhet i BH for tiden har sterkere preg av å være et vanlig eiendomsselskap enn et samlingsmerke for landbruket i Trøndelag, er det for lagmannsretten ikke tvil om at selskapets formål og ideelle forankring fortsatt er en realitet for svært mange av aksjonærene. At tidligere styrer har ført en til dels liberal praksis og i enkelte tilfelle foretatt tilsynelatende vedtektsstridige godkjenninger av aksjeerverv, kan ikke være bindende for generalforsamlingens håndhevelse av vedtektene. I dette ligger også at enkeltstående vedtektsstridige godkjenninger ikke kan gi grunnlag for ytterligere vedtektsstridig godkjenning med den begrunnelse at nektelse vil innebære usaklig forskjellsbehandling.

Generalforsamlingens vedtak av 6. mars 1998, som ble fulgt opp av senere vedtak i det nye styret, var en saklig begrunnet omgjøring som domstolene ikke kan underkjenne.

Er likevel BH på avtalerettslig grunnlag bundet av styrets godkjenningsvedtak? Partene er nå enige om at også muntlig meddelelse av styrevedtakene 11. februar og 6. mars 1998 var tilstrekkelig.

BH har gjort gjeldende at vedtektens §2 er en personklausul, at styret hadde gått ut over sin materielle kompetanse, og at generalforsamlingen derfor ikke hadde anledning til å godkjenne styrevedtakene, noe som dernest også må være bindende for retten.

Som nevnt innledningsvis oppfatter lagmannsretten vedtektenes §2 ikke å være en rendyrket personklausul som kan gi grunnlag for slike rettslige avledninger som BH forfekter. Riktignok inneholder §2 i sin kjerne en personklausul («Bønder»), men gjennom tolkning og - en noe lemfeldig - praktisering av kravet om tilknytning til landbruksnæringen blir det for lagmannsretten et ganske urimelig, og rettslig uholdbart, standpunkt at en aksjeerverver ikke under noen omstendighet skulle kunne vinne rett som følge av styrets tolkning av tilknytningskravet/godkjenning. Konsekvensen ville i så fall vært at godkjennelsene av eksempelvis NRKs og Reidar Krogstads aksjeerverv måtte anses som nulliteter.

Lagmannsrettens utgangspunkt blir etter dette at BH, på avtalerettslig grunnlag kan være bundet - og i utgangspunktet var bundet - av styrets samtykkevedtak. Som påpekt av byretten, side 45 nederst, kan det reises spørsmål om dette avtalerettslige baserte utgangspunkt må modifiseres noe i selskapsforhold som her, hvor generalforsamlingen har full kompetanse til å overprøve styrets vedtak. Spørsmålet får her kun akademisk interesse idet lagmannsretten i likhet med byretten er kommet til at generalforsamlingen rettsgyldig kunne omgjøre styrets vedtak etter prinsippet om re integra - avtaleloven §39, jf også avtaleloven §36.

Gjennom juridisk teori og praksis er det oppstilt tre hovedvilkår for at et ellers gyldig løfte skal kunne tilbakekalles: Mottakeren må ikke ha innrettet seg etter løftet, det må ikke ha gått for lang tid fra avgivelsen til tilbakekallelsen, og det må foreligge særlige grunner for at tilbakekall skal kunne finne sted.

De to aktuelle styrevedtakene - av henholdsvis 11. februar og 6. mars 1998 - står i faktisk henseende noe forskjellig i forhold til de nevnte kriterier. Når det gjelder styrevedtaket av 6. mars ble det meddelt muntlig umiddelbart før den påfølgende generalforsamling samme dag. Verken tidsmomentet eller innrettelseskriteriet hindrer tilbakekall her. RE har riktignok anført at aksjeervervene som ble godkjent 6. mars var uttrykk for innrettelse etter den første godkjennelsen, som gjaldt Krogstad-aksjene, og som ga RE en begrunnet oppfatning av at også senere erverv ville bli godkjent. Lagmannsretten ser det imidlertid slik at i forhold til re- intergra-regelen må hvert vedtak vurderes for seg, dvs at også innrettelseskriteriet må holdes opp mot vedtaket av 6. mars 1998. Med det utgangspunkt kan ikke RE høres med å ha innrettet seg etter styrets samtykkevedtak den 6. mars og før generalforsamlingens omgjøring 2-3 timer senere samme dag.

Det forelå dertil gode grunner for at styrevedtaket av 6. mars burde kunne omgjøres. RE videreførte planmessig sin oppkjøpsvirksomhet uaktet den uro som etter hvert kom til uttrykk blant øvrige aksjonærer, som etter hvert ble offentlig kjent og som ikke minst RE ved Høyland var kjent med gjennom sin kontakt med styret og forretningsfører. Styret hadde med sine godkjenninger så og si satt BH «i spill» og RE var en aktiv og målrettet spiller, uten at lagmannsretten legger noe odiøst i det. For BH, nærmere bestemt de aksjonærer som var kritiske til RE, var scenariet plutselig et spørsmål om BH's videre eksistens som bondeeid selskap i samsvar med vedtektene. Store interesser, men av forskjellig valør, sto på spill på hver side: RE's interesser i å erverve et eiendomsselskap med et betydelig økonomisk potensiale, alternativt tapsutsiktene ved å skulle kvitte seg med en betydelig aksjepost som RE ikke fikk lov til å eie. Utsiktene for BH var å gi slipp på et selskap med betydelig økonomisk men ikke minst symbolsk verdi for et stort antall bønder og andre landbrukstilknyttede aksjonærer i trøndelagsfylkene. At styret, i tvilsom harmoni med vedtektene, hadde ført selskapet ut i et uføre, med fraksjonering og splittelse blant aksjonærene, ga ekstra tyngde til det emosjonelle engasjement i saken som kulminerte under generalforsamlingen. RE tok en - i og for seg forståelig - sjanse på at oppkjøpsstrategien ville lykkes. For RE å mislykkes kan ikke måles opp mot den konsekvens at et mer enn 80 år gammelt idealistisk og næringspolitisk basert interessefellesskap ville kunne tapes som følge av styrets disposisjoner. Det foreligger etter lagmannsrettens syn ingen særlige grunner som tilsier at RE's interesser bør vinne fram på bekostning av BH's interesser.

En slik interesseavveining knyttet til kriteriet «særlige grunner» har samme relevans i forhold til styrevedtaket av 11. februar som til det av 6. mars 1998. Spørsmålet blir likevel om tidsmomentet og innrettelseshensynet hindrer omgjøring av styrevedtaket av 11. februar.

Når det gjelder styrevedtaket av 11. februar 1998 har lagmannsretten delt seg i et flertall bestående av lagmann Aage Rundberget og ekstraordinær lagdommer Sverre Dragsten og et mindretall bestående av lagdommer Dag Brathole.

Flertallet ser saken slik:

Det generelle omsynet til sikkerhet og forutsigelighet i forbindelse med omsetning av verdipapirer veier i utgangspunktet tungt. Selv om RE vel må tåle karakteristikken av å være den mest profesjonelle av partene må også BH, som en virksomhet under aksjelovgivningens regime, finne seg i å bli målt ut fra generelle krav til forretningsmessig opptreden og handlemåte. Manglende dyktighet og profesjonalitet hos selskapets organer blir uvegerlig selskapets ansvar og risiko.

RE hadde etter ervervet av Krogstad-aksjene grunn til å regne med godkjenninger av etterfølgende aksjeerverv. RE's intensjoner var ikke forsøkt holdt skjult. BH's styre og forretningsfører var godt kjent med RE's mål og strategi, jf RE's tilbudsbrev av 14. og 30. januar 1998 til samtlige kjente aksjonærer. At styrets vedtak 11. februar 1998 ble fattet mot én stemme var i seg selv ikke uvanlig eller ekstraordinært. RE arbeidet ufortrødent videre med sin oppkjøpsvirksomhet, men hadde samtidig fått et klart varsel om en gryende motstand i BH. Flertallet legger som tidligere nevnt til grunn at RE den 11. februar, eventuelt dagen derpå, ble gjort kjent med begjæringene om og innkallingen til ekstraordinær generalforsamling.

Fra og med samtykket til erverv av Krogstad-aksjene primo januar 1998 kan det sies at RE «innrettet seg på» fortløpende styregodkjenninger. For så vidt skjedde det ingen særlig «innrettelse» etter styrevedtaket 11. februar ut over den «innrettelse» som fulgte etter styregodkjenningen i januar. Oppkjøpsstrategien ble videreført.

Også styrevedtaket av 20. januar 1998 skjedde mot én stemme, som mente at «flertallsvedtaket er i strid med selskapets vedtekter». Det var først etter den ekstraordinære generalforsamlingen, i prosesskrift 20. mars 1998 til Trondheim namsrett, at BH meddelte at godkjennelsen av de 985 aksjer ikke ville bli bestridt. RE hadde således fått et varsel allerede 20. januar 1998 og selskapets «innrettelse» etter dette tidspunkt innebar en kalkulert risiko, som ble forsterket ved styrevedtaket og innkallingen til ekstraordinær generalforsamling den 11. februar. Noen «innrettelse» ut over arbeidet med aksjonærboken/utsendelse av tilbud og plassering av overskuddslikviditet er ikke anført fra RE's side.

Tidsmomentet alene, noe over tre uker, kan innenfor en samlet vurdering ikke være et avgjørende hinder for tilbakekall re-integra. Innenfor den samlede interesseavveining som re-integra-prinsippet og avtaleloven §36 inviterer til, blir tidsfaktoren, i hvert fall når det ikke dreier seg om lengre tid enn tre uker, her av mindre vekt.

Flertallet er derved også på dette punkt blitt stående ved samme konklusjon som byretten.

Mindretallet er kommet til at BH ikke rettsgyldig kunne trekke tilbake selskapets samtykke til REs kjøp av 2.300 aksjer, vedtatt på styremøte 11. januar 1998.

Kompetansen til å godkjenne erverv av aksjer er i §2 i BH's vedtekter selskapets styre, i samsvar med aksjeloven §3-4. Meddelelsen av samtykket av 11. februar 1998 var bindende for BH.

Partene er enige om at generalforsamlingen har kompetanse til å overprøve styrevedtak. Dette gjelder også vedtak om å godkjenne kjøp av aksjer iht aksjeloven §3-4.

Vedrørende kompetansefordelingen mellom styre og generalforsamling heter det i Martinussen/Aarbakke: «Aksjeloven med kommentarer» (1996) s. 349:

«Av første ledd 1. punktum følger to viktige hovedregler. Den ene går ut på at generalforsamlingen er overordnet selskapets øvrige organer. Når det samtidig må fastholdes at aksjeeierne ikke lovlig kan forvalte selskapet, heller ikke gjennom generalforsamlingen, kan dette overordningsforholdet presiseres slik: Generalforsamlingen har herredømme over besettelsen av stillinger innen de øvrige selskapsorganer, i første rekke styrevervene, se §8-3 første ledd om fjerning av styremedlemmer. Generalforsamlingen kan gi de forvaltende organer instruks om hvorledes disse skal behandle og treffe vedtak i saker som hører under dem. Generalforsamlingen kan oppheve eller omgjøre vedtak som er truffet av et forvaltende organ. Hvor langt generalforsamlingen kan gå med slike vedtak uten å bryte med det prinsippet som er nevnt, er usikkert.»

Forvaltningen av et selskap hører etter aksjeloven §8-7 under styret, som også er legitimert til å handle på selskapets vegne etter §8-15.

Når generalforsamlingen i BH 6. mars 1998 omgjorde styrets vedtak om samtykke til kjøp av aksjer av 11. februar og 6. mars 1998, var dette fordi generalforsamlingen var uenig med styret, ikke fordi det hadde inntrådt endrede forhold i tidsrommet fra 11. februar 1998 til 6. mars 1998.

Generalforsamlingens vedtak om å omgjøre styrets samtykke, er i forhold til RE et tilbakekall av løfte. Slik tilbakekall kan skje etter en analogisk anvendelse av avtaleloven §39 2. punktum, jf §36. Det foreligger lite rettspraksis på dette området, og Rt-1983-281 gir etter mindretallets syn ikke særlig veiledning i tvisten mellom RE og BH.

Ved den nærmere bedømmelse av de tre kumulative vilkår for tilbaketrekking av styresamtykke til kjøp av aksjer i henhold til prinsippet om re integra - særlige grunner for avgiver, ikke innrettelse hos adressat og ikke lang tid - legger mindretallet til grunn at dette kun kan skje innenfor snevre rammer . Mindretallet legger særlig vekt på den ordinære kompetansefordeling mellom styre og generalforsamling og det ekstraordinære ved at et styrevedtak om samtykke til kjøp av aksjer blir omgjort av generalforsamlingen. Mindretallet legger dermed mindre vekt på at styrevedtakene var fattet under dissens, og at RE kort tid etter styrevedtaket av 11. februar 1998 ble kjent med at aksjonærer hadde krevet en ekstraordinær generalforsamling.

Mindretallet finner ikke at vilkårene for re integra foreligger vedrørende styrevedtaket av 11. februar 1998, erverv av 2.300 aksjer. Mindretallet er uenig med flertallet i at RE ikke har innrettet seg etter samtykket. RE fortsatte å kjøpe aksjer i selskapet etter 11. februar 1998. Selv om samtykket av 11. februar 1998 ikke gav RE noen rett til samtykke vedrørende erverv av ytterligere aksjer, er det etter mindretallets syn klart at samtykket var av betydning for RE's beslutning om ytterligere oppkjøp av aksjer. Det forhold at RE fortsatte å følge en allerede besluttet strategi, er i seg selv ikke til hinder for at selskapet har innrettet seg etter samtykket. Mindretallet finner også at tilbaketrekkingen av samtykket kom for sent.

Mindretallet ser det slik at heller ikke avtaleloven §36 gir rom for tilbaketrekking av samtykket. Vurderingen etter §36 er i utgangspunktet den samme som etter prinsippet om re integra. Heller ikke rimelighetsbetraktning leder til et annet resultat. BH er selv nærmest til å svare konsekvensen av vedtak som selskapets lovlig valgte styre har fattet.

RE kan heller ikke vinne noen rett til aksjer ervervet etter 6. mars 1998. Byretten har bygget det samme standpunkt på at passivitetsregelen i aksjeloven §3-4 tredje ledd 4. punktum ikke kommer til anvendelse fordi vedtektenes §2 anses å være en personklausul og at nevnte bestemmelse i aksjeloven da ikke får anvendelse.

Lagmannsretten deler som tidligere nevnt ikke byrettens syn på vedtektenes §2 som en rendyrket personklausul i den forstand at det her kan avledes rettslige konsekvenser av denne definisjonen. Lagmannsretten mener imidlertid at godkjennelse av de siste 915 aksjer, anmeldt ved RE's brev av 16. juni og 14. august 1998, var avskåret som følge av styrevedtak 19. juni og styreformannens brev 25. juni 1998 til aksjonærene i BH. Brevet, som bygget på vedtaket i styremøte 19. juni 1998 uttalte bl.a.:

«Styret anser det for å være i strid med selskapets interesser om Reitan Invest AS skulle erverve ytterligere aksjer. Reitan Invest AS har ikke slik tilknytning til landbruksnæringen som vedtektene krever. Styret vil derfor nekte samtykke til ytterligere aksjeoverdragelser til Reitan Invest AS.»

Det er ikke bestridt at aksjonærbrevet er kommet fram til RE.

RE's aksjeerverv etter den ekstraordinære generalforsamling 6. mars 1998 måtte for BH fortone seg som en provokasjon ettersom RE måtte forstå at det nye styret ikke ville gi videre godkjenninger. Daglig leder i RE, Ingolf Høyland, forklarte i lagmannsretten at anmeldelsene av aksjeerverv etter 6. mars 1998 gjaldt gjennomføring av avtaler om aksjekjøp inngått før denne dato. Vitnet Borgny Losen forklarte i lagmannsretten at hennes aksjesalg til RE datert 2. april 1998 ikke bygget på avtale inngått før 6. mars 1998.

Uaktet dette er lagmannsretten kommet til at RE ikke kunne vinne rett til godkjenning på basis av anmeldelsene 16. juni og 14. august 1998. Det vises til ovennevnte styrevedtak og aksjonærbrev fra BH datert 25. juni 1998.

At aksjonærboken på det aktuelle tidspunkt ikke var ajour og at verken RE eller BH da hadde oversikt over hvilke aksjer som var eid av hvem og hvilke aksjer som var anmeldt/ikke anmeldt blir på denne bakgrunn for lagmannsretten ikke vesentlig

I stevningen til Trondheim byrett av 5. juni 1998 opplyste RE under punkt 9, utvidelse av saken:

«På bakgrunn av innkomne henvendelser erverver Reitan Invest AS fortsatt aksjer i selskapet. Disse vil også fortløpende bli anmeldt til selskapet med krav om godkjennelse. Det er med generalforsamlingens vedtak av 06.03.98 som bakgrunn ikke påregnelig at det vil bli gitt samtykke for erverv av disse aksjene. Reitan Invest AS tar derfor forbehold om utvidelse av søksmålet til også å omfatte krav om dom for at AS Bøndernes Hus er forpliktet til å godkjenne også disse aksjeervervene.»

I BH's tilsvar, som ble oversendt er RE's prosessfullmektig ved Trondheim byretts ekspedisjon 17. august 1998, påsto BH seg frifunnet. Som bilag til tilsvaret fulgte kopi av ovennevnte informasjonsbrev til aksjonærene i BH av 25. juni 1998 og utdrag av styreprotokoll av 19. juni 1998. Det materiellrettslige utgangspunkt mellom RE og BH var da at det forelå generalforsamlingsvedtak om omgjøring og videre nektelse av aksjeerverv fra RE med oppfølgende styrebehandling og brev til aksjonærene, herunder RE, om at styret ville nekte samtykke til ytterligere aksjeoverdragelser til RE. RE hadde dermed ikke fått godkjenninger ut over den første posten på 985 aksjer. For å få godkjenning for senere erverv måtte RE få dom for dette som overprøvde generalforsamlings- og styrevedtak.

Lagmannsretten legger til grunn at RE ikke ved å anmelde ytterligere aksjeerverv kunne oppnå en rett i strid med generalforsamlingens og styrets meddelte standpunkt med henvisning til aksjeloven §3-4 tredje ledd. Denne passivitetsbestemmelsen kan neppe være ment å ha som formål å regulere det materiellrettslige forhold mellom aksjeselskap og aksjonær i tilfelle hvor aksjeeieren - her RE - har fått positiv melding om at ervervet ikke vil bli godkjent.

Byrettens dom blir etter dette, i samsvar med flertallets votum, å stadfeste.

RE's anke har vært forgjeves. Etter tvistemålsloven §180 første ledd plikter RE å erstatte BH's saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Harald Hjort har lagt fram omkostningsoppgave på til sammen kr 321.500,- hvorav kr 310.000,- er salær. Omkostningsoppgaven er ikke bestridt av advokat Iversen, og lagmannsretten legger oppgaven til grunn for sin avgjørelse, jf tvistemålsloven §176 første ledd.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Reitan Eiendom AS betaler saksomkostninger for lagmannsretten til AS Bøndernes Hus med 321.500 - trehundreogtjueentusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfallstidspunkt til betaling skjer.