LF-1999-643

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-02-11
Publisert:	LF-1999-00643
Stikkord:	Boikott
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 98-01425 A - Frostating lagmannsrett LF-1999-00643 A. Anket til Høyesterett, lagmannsrettens dom stadfestet så langt den er påanket; HR-2000-00618.
Parter:	Ankende part: Midtnorsk Transportarbeiderforening, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Hans Christian Monsen, LO, Oslo). Ankemotpart: Tollpost-Globe AS v/styrets formann, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Erik C. Aagard, NHO, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Sissel Endresen, formann. Konstituert lagdommer Morten Gunnes. Ekstraordinær lagdommer Nanne Kindt Grut
Lovhenvisninger:	Boikottloven (1947) §1, §2, §4, Straffeloven (1902), Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, Arbeidstvistloven (1927) §1, EMK (1999)

Saken gjelder krav om erstatning fra fagforening etter boikottlovgivningen.

Ved tariffrevisjonen våren 1998 ble visse grupper innen transportsektoren tatt ut i streik fra 14. mai 1998. Blant disse var medlemmer fra Norsk Transportarbeiderforbund, tilsluttet LO, Norsk Rutebilarbeiderforbund, tilsluttet YS, Norsk Yrkessjåførforbund, også tilsluttet YS, og Buss-og Sporveibetjeningens fagforening, tilsluttet Norsk Kommuneforbund, LO.

Noen av foreningene hadde lokallag i Trondheimsregionen, andre ikke. Blant andre var en del av medlemmene i den lokale foreningen av Norsk Transportarbeiderforbund i Trøndelag, Midtnorsk Transportarbeiderforening, også tatt ut i streik.

Det pågikk for øvrig streik forsåvidt gjaldt tariffavtalen mellom Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO) og bl.a. LO-forbundet Norsk Jernbanearbeiderforbund, sentralforbund for medlemmene i Bilpersonalets forening avdeling Trøndelag.

Fra 25. mai 1998 ble seks sjåfører i transportfirmaet Elvrum Transport AS, alle organisert i Norsk Yrkessjåførforbund, tilsluttet YS, tatt ut i streik. Dette forbundet hadde ikke lokalforening i regionen, og de streikende ble henvist til Trondheim Rutebilarbeiderforening, som var tilsluttet Norsk Rutebilarbeiderforbund.

Elvrum Transport hadde i det vesentlige transportoppdrag for Tollpost-Globe AS. Ingen av de ansatte i dette selskapet var tatt ut i streik. En rekke av Tollpost-Globes arbeidere var organisert i Midtnorsk Transportarbeiderforening. Som følge av streiken ble varetransporten til Tollpost-Globes anlegg i Trondheim og Steinkjer rammet.

Daglig leder i Elvrum Transport var sykmeldt ved streikens begynnelse. Han døde i perioden. Hans sønn, Stig Elvrum, som var ansatt i selskapet, fungerte som daglig leder. Stig Elvrum anså seg som daglig leder berettiget til å besørge en del av kjøringen. Han ble imidlertid forhindret av streikende arbeidere, og kom ikke i gang med kjøringen før 2. juni 1998.

Tollpost-Globe satte i gang tiltak for å begrense virkningene av streiken. En bil ble hentet fra Åndalsnes til Trondheim, og satt inn i varetransporten mellom jernbaneterminalen på Brattøra og Tollpost-Globes terminal på Nyhavna. På grunn av uklarhet med hensyn til eierforholdet, ble transport med bilen forhindret av streikende arbeiderne, og denne transporten kom aldri i gang slik forutsatt.

Tollpost-Globe omorganiserte videre transporten av varer til Steinkjer som skulle ha vært utført av Elvrum Transport. Oppdragene ble gitt til andre transportører, som også hadde kjøring for Tollpost-Globe. Streikende arbeidere bokkerte da Tollpost-Globes terminal i Steinkjer. Transporten ble gjennomført først etter noen dager.

Streiken i transportsektoren ble avsluttet 10. juni 1998. Tollpost-Globe mente seg påført tap som følge av de nevnte blokadene, og krevde tapet dekket av Midtnorsk Transportarbeiderforening, som Tollpost-Globe anså som den foreningen som hadde initiert og stått i bresjen for gjennomføringen av blokadene. Midtnorsk Transportarbeiderforening avviste kravet, og Tollpost-Globe tok 18. september 1998 ut stevning ved Trondheim byrett overfor Midtnorsk Transportarbeiderforening med krav om vel en million kroner i erstatning. Midtnorsk Transportarbeiderforening påsto seg frifunnet. Trondheim byrett avsa 6. april 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Midtnorsk Transportarbeiderforening pliker å betale kr 360.000, - -kronertre-hundreogsekstitusen- til Tollpost-Globe AS innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse med tillegg av 12 - tolv - prosent forsinkelsesrenter fra 22. oktober 1998 til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Midtnorsk Transportarbeiderforening har i rett tid påanket dommen. Tollpost-Globe har inngitt tilsvar. Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 11. - 13. januar 2000. Forretningsfører Siv Svanem i Midtnorsk Transportarbeiderforening samt 16 vitner avga forklaring. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Forsåvidt gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler vises til byrettens dom samt lagmannsrettens gjennomgang nedenfor.

Midtnorsk Transportarbeiderforening har i det vesentlige anført:

Byrettens tar feil, både i bevisbedømmelsen og ved rettsanvendelsen.

Det er enighet mellom partene om at dersom Elvrum Transport og Tollpost-Globe begikk streikebryteri var blokadene lovlige. Det er videre bare boikottlovgivningen som er påberopt som erstatningsgrunnlag.

For lagmannsretten er det akseptert at Stig Elvrums kjøring samt Tollpost-Globes bruk av Åndalsnesbilen ikke var streikebryteri.

Hva angår Tollpost-Globes bruk av utenforstående transportører til å kjøre varer som Elvrum Transport skulle ha fraktet, er dette streikebryteri. Byretten bygger sin avgjørelse på interesseteorien. Dette er ikke gjeldende rett, i alle fall ikke i transportbransjen. Tollpost-Globe har valgt å organisere virksomheten sin ved underentreprenører. Hvis selskapet uhindret av streik vil kunne bruke andre transportører til å frakte streikerammet gods, vil aldri en streik i transportbransjen kunne gjennomføres effektivt.

Hva som er streikebryteri er ikke definert i loven. Det er en rettslig standard, og må tolkes bl a under hensyn til at streikeretten er internasjonalt anerkjent og nedfelt i menneskerettighetskonvensjonen. Streikeretten i transportbransjen blir illusorisk dersom Tollpost-Globes praksis ikke er streikebryteri. I dette tilfellet ble det godset som var fraktet av NSB for å bli kjørt av Elvrum Transport fra Brattøra til Steinkjer sendt tilbake til Oslo og så sendt til Steinkjer med andre transportører.

Uansett om det ikke foreligger streikebryteri fra Tollpost-Globe rammes ikke blokadene av boikottlovgivningen. Det er ingen boikottoppfordring fra Midtnorsk Transportarbeiderforenings side slik boikottloven §1 forutsetter. Det er bare de aktive boikotthandlinger som rammes, og ikke de handlinger som består i kun å følge en oppfordring, jf Ot.prp.nr.70 (1947) side 9. Midtnorsk Transportarbeiderforening hadde gitt uttalelse om hva som var å anse som streikebryteri, og dette er ingen oppfordring til blokade. Foreningen kunne heller ikke blokkere, da det der ikke var fagorganiserte i deres forbund i streik. Grunnen til at de overhodet ble spurt var at de hadde lengst erfaring.

Blokaden av Stig Elvrum var rettet mot Elvrum Transport og ikke mot Tollpost-Globe. Boikottlovgivningen omfatter ikke ansvar overfor tredjemann, slik at erstatning ikke kan tilkjennes Tollpost-Globe etter disse bestemmelsene. Tollpost-Globe har først under ankeforhandlingen fremsatt krav om erstatning etter de alminnelige culparegler, slik at denne anførselen må avvises som for sent fremsatt. Det er uansett tvilsomt om Midtnorsk Transportarbeiderforening er erstatningsansvarlig på et slikt grunnlag.

Selv om blokaden av Stig Elvrum er urettmessig, får likevel ikke boikottlovgivningen anvendelse. De handlingene som er utført er å betrakte som blokade i arbeidstvistlovens forstand. Dette innebærer at boikottlovgivningen uansett ikke kan anvendes, da det er arbeidstvistlovens regler som vil måtte regulere forholdet.

For å kunne rammes av boikottlovgivningen må blokaden være ment å ramme Tollpost-Globe, som en tvangs-, skade- eller straffehandling. Blokaden av Åndalsnesbilen samt avsperringen av Steinkjerterminalen hadde et slikt dobbelt formål.

Boikottloven forutsetter videre at en blokade utføres ved rettsstridige virkemidler. I dette tilfelle foretok de streikende arbeiderne en fysisk hindring av ferdselen, dette er ikke rettsstridig middel i boikottlovgivningens forstand. Det rettsstridsreservasjonen tar sikte på er regelbrudd, og ikke fysiske handlinger. Straffelovens regler om rettsstridig tvang får heller ikke anvendelse. I forhold til Åndalsnesbilen foretok de streikende heller ingen fysisk avsperring. Sjåføren kjørte bort etter at de streikende hadde tatt saken opp med han.

Uansett om blokaden er å anse som boikott etter boikottlovgivningen, kan Midtnorsk Transportarbeiderforening ikke holdes erstatningsansvarlig. Foreningen var ikke involvert før tidligst 27. mai, og hadde kun rådgivning for Elvrum Transport-sjåførene. Medlemmer fra flere fagforeninger deltok som streikevakter og direkte under aksjonene. Dette var for å hjelpe Elvrum Transport-sjåførene, som var få og som ikke kunne gjennomføre en effektiv streik uten støtte.

Blokaden av Stig Elvrum 25. mai på Brattøra ble foretatt av streikende fra Jernbaneforbundet. På Tollpost-Globes terminal sto medlemmer av NRAF for blokaden inntil 28. mai, da de fikk beskjed om å trekke seg ut. Den videre blokaden av Stig Elvrum skjedde som følge av dennes trusler overfor fagforeningsmedlemmene, og ligger utenfor saken. Det er ikke korrekt at Midtnorsk Transportarbeiderforening skulle avgjøre dispensasjonsøknader for medlemmer i andre foreninger som var i streik. Arnesens utsagn for byretten berodde på en misforståelse.

Heller ikke ved blokaden av Åndalsnesbilen hadde Midtnorsk Transportarbeiderforening en aktiv rolle. Svanem rådet de streikende Elvrum Transport-sjåførene til å sjekke vognkortet, noe tillitsvalgt for de streikende gjorde. Arnesen hadde ikke en mer fremtredende rolle enn de øvrige.

Da spørsmålet om å blokkere terminalen på Steinkjer kom opp, henvendte Elvrum Transport-sjåførene seg igjen til Svanem, som rådet dem til å dra til Steinkjer. Den konkrete aksjonen ble iverksatt av sjåførene i samarbeid med den lokale streikekomiteen som besto av medlemmer fra NRAF og Midtnorsk Transportarbeiderforening. Midtnorsk Transportarbeiderforening var ikke mer aktiv enn de øvrige.

Det er en forutsetning at foreningens handlinger er årsak til den enkelte erstatningsbetingende blokade. Dette har ikke Tollpost-Globe påvist. Dersom Midtnorsk Transportarbeiderforening skal holdes solidarisk ansvarlig med andre organisasjoner, forutsetter dette felles skadeforvoldelse, og at det er tale om den samme skaden. Det var intet samarbeid om streikegjennomføringen med unntak av i Steinkjer.

For det tilfelle at Midtnorsk Transportarbeiderforening er erstatningsansvarlig har foreningen anført at byrettens beregning av økonomisk tap er vesentlig for høyt. Følgene av den lovlige streiken er ikke tilstrekkelig hensyntatt, det var bl a ikke mulig for Tollpost-Globe gjennom de planlagte tiltak å erstatte de streikende sjåførene fullt ut.

Uansett er det grunnlag for lemping slik at det ikke idømmes erstatningsansvar. I alle fall bør ansvaret lempes mer enn 40 % slik byretten har gjort. Både Elvrum Transport og Tollpost-Globe har utvist en provoserende oppførsel. De øvrige organisasjonenes ansvar må hensyntas. Det må videre legges vekt på at Midtnorsk Transportarbeiderforening har betraktet aksjonene som lovlige, og har gjort seg skyldig i rettsvillfarelse. Midtnorsk Transportarbeiderforening har heller ikke økonomisk bæreevne for et ansvar av den størrelse det her er tale om.

Dersom byrettens avgjørelse av erstatningsspørmålet blir stående er det uansett ikke grunnlag for å endre byrettens omkostningsavgjørelse.

Midtnorsk Transportarbeiderforening har nedlagt slik påstand:

«1. Midtnorsk Transportarbeiderforening frifinnes.

2. Tollpost-Globe AS betaler Midtnorsk Transportarbeiderforening saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten.»

Tollpost-Globe har i det vesentlige anført:

Byrettens avgjørelse er korrekt bortsett fra byrettens utmåling av det økonomiske tapet. Etter omstendighetene har imidlertid Tollpost-Globe besluttet ikke å anke over erstatningsutmålingen.

Den fremgangsmåten som er benyttet i denne saken, å søke å ramme tredjemann i en ellers lovlig konflikt, skjer fordi streiken ellers ikke blir så effektiv. Dette er en vanlig fremgangsmåte i transportbransjen.

Det er enighet mellom partene om at dersom Tollpost-Globe ved sine tiltak har begått streikebryteri, vil de gjennomførte blokadene være lovlige. Det vil da være en blokade av den art som omhandles i arbeidstvistloven §1 nr 5. Dersom dette ikke er streikebryteri, vil blokadene rammes av bestemmelsene i boikottlovgivningen. Det er ikke noe rom i arbeidstvistlovgivningen for rettsstridige blokader foretatt i en streikesituasjon.

Det avgjørende for om de tiltakene som ble satt i verk er å anse som streikebryteri er om de foretas for å hjelpe den streikerammete bedriften. Hvis så ikke er tilfelle, vil tiltakene være rettmessige. Interesseteorien må ansees som gjeldende rett, noe som ble slått fast ved den enstemmige instillingen fra Arbeidsrettsrådet i 1965. Denne linjen har vært konsekvent gjennomført i rettspraksis, og er nedfelt i teorien.

Dersom det er tale om lovlige handlinger for å begrense skadevirkningen av en streik, vil forsøk på å forhindre slike være å betrakte som boikotthandlinger som rammes av boikottlovgivningen. I dette tilfelle rammes alle tre tilfellene av boikottlovgivningens bestemmelse. Det er tale om aktive handlinger fra Midtnorsk Transportarbeiderforenings side, både ved rådgivning og direkte aksjoner, selv om dette ikke var formalisert. Det kan ikke kreves et dobbelt formål for at boikottlovgivningen skal få anvendelse.

Midlene som er brukt faller inn under rettsstridsdefinisjonen. Transporten er dels direkte forhindret ved fysisk avstengning, dels ved bruk av usanne opplysninger, som overfor Åndalsnesbilen om at kjøringen var streikebryteri.

Selv om enkelte av aksjonene var rettet mot Elvrum Transport var hensikten å stoppe Tollpost-Globes legitime transportvirksomhet, slik at streiken ble effektiv. De lovstridige boikotthandlingene gikk følgelig ut over tredjemann, som må kunne kreve erstatning. Uansett må erstatning kunne kreves på rent culpagrunnlag.

Midtnorsk Transportarbeiderforening må holdes ansvarlig idet denne foreningen og medlemmene var den sentrale aktøren. Foreningens medlemmer ved Tollpost-Globe var på banen før streiken i Elvrum transport. Åndalsnesbilen ble stanset etter råd fra foreningen, og Arnesen, som medlem av dispensasjonskomiteen var med. Ledelsen fra Tollpost-Globe var i stadig kontakt med Midtnorsk Transportarbeiderforening under streiken.

Stig Elvrum fikk dispensasjon fra Jernbaneforbundet, men dette ble trukket etter at Midtnorsk Transportarbeiderforening intervenerte. Etter 27. mai trakk de øvrige foreningene seg ut etter ordre fra sentralt hold, mens Midtnorsk Transportarbeiderforening fortsatte aksjonen, og Arnesen var sentral. Dette selv om Stig Elvrum fikk klarsignal fra sine egne. Saken måtte ha vært drøftet i foreningen ved at Midtnorsk Transportarbeiderforening skulle ha oversikt over dispensasjonene, slik Arnesen redegorde for i byretten.

Aksjonen på Steinkjer var regissert av Midtnorsk Transportarbeiderforening. Det var Svanem som rådet sjåførene, som var i løpende kontakt med Midtnorsk Transportarbeiderforening under aksjonen. Selv om blokaden ble iverksatt av en samlet streikekomite, var denne foreningen den førende, og først etter ordre fra LO sentralt ble aksjonen avblåst.

Det økonomiske tapet er vesentlig større enn byretten har lagt til grunn, selv om Tollpost-Globe ikke har funnet grunn til å angripe fastsettelsen.

Tapet er beregnet etter en differansebetraktning, med utgangspunkt i omsetningen for samme periode i 1997 samt budsjettet for 1988. Hva angår transporten mellom Brattøra og Nyhavna ville denne kunne gått tilnærmet normalt dersom Åndalsnesbilen og Stig Elvrum hadde fått kjørte, og selv om dette hadde medført rokeringer inne på Tollpost-Globes terminal. Det samme gjelder transporten til Steinkjer med andre sjåfører. Det må her hensyntas at Tollpost-Globe hadde økt ordretilgang da andre virksomheter var i streik.

Uansett har byretten lempet ansvaret vesentlig mer enn det det er grunnlag for. Selv om en del av tapet skyldes den lovlige streiken er 60% for mye. Erstatningskravet bygger på solidaransvar for Midtnorsk Transportarbeiderforening. Det er heller ikke grunnlag for å redusere ansvaret på grunn av at andre fagforbund også har deltatt. Det var Midtnorsk Transportarbeiderforening som hadde den førende rollen.

Tollpost-Globe har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Saken reiser spørsmål om Midtnorsk Transportarbeiderforening har gjennomført ulovlig boikott av Tollpost-Globe og derfor må holdes erstatningsansvarlig for Tollpost-Globes tap knyttet til dette.

Spørsmålet om det foreligger streikebryteri.

Utgangspunktet for tvisten mellom partene er den lovlig gjennomførte streiken i forbindelse med tariffoppgjøret i 1998. I den sammenheng ble det gjennomført et rekke lovlige streiker og andre aksjoner. Spørsmålet er om den transport av varer som Tollpost-Globe og i og for seg også Stig Elvrum foretok kunne skje uhindret av streiken, eller om disse tiltakene måtte ansees som streikebryteri.

Partene er nå enige om at Stig Elvrums kjøring samt Tollpost-Globes bruk av Åndalsnesbilen ikke er å anse som streikebryteri. Lagmannsretten slutter seg til dette og viser forsåvidt til byrettens begrunnelse.

Tollpost-Globes terminal i Steinkjer ble blokkert etter at de streikende sjåførene fant ut at andre transportører var blitt tildelt den kjøringen som Elvrum Transport normalt skulle gjennomføre. Det er fra Midtnorsk Transportarbeiderforening opplyst, og ikke bestridt av motparten, at det godset som Tollpost-Globe hadde transportert med jernbanen til Brattøra før streiken hos Elvrum Transport var et faktum, var blitt sendt tilbake til Oslo, og deretter transportert av andre direkte til Steinkjer. Midtnorsk Transportarbeiderforening har anført at denne måten å intervenere på i forhold til «streikegods» er streikebryteri.

Lagmannsretten bemerker at en streik som denne har som siktemål å ramme en bestemt arbeidsgiver, i dette tilfelle for å oppnå bedre lønnsbetingelser. Slike aksjoner er beskyttet av streikeretten. I utgangspunktet vil enhver inngripen, enten fra fra den streikrammede bedriften selv eller fra andre bedrifter i den hensikt å hjelpe den rammede bedriften, ansees som streikebryteri. Det er arbeidsgiveren som er målet for streikeaksjonene, selv om disse er iverksatt kollektivt. Andre bedrifter vil da kunne bli skadelidende. At disse søker å begrense skadevirkningene for egen del, må ansees legitimt. Det vises i den forbindelse til innstillingen fra Arbeidsrettsrådet av 1965, særlig sidene 10 og 11.

Når transportvirksomheten er organisert som eksempelvis hos Tollpost-Globe vil dette kunne bety at streiken ikke får den effekt som de streikende ønsker. Tollpost- Globe har lovlig organisert virksomheten ved bruk av «underentreprenører». Organisasjonsformen åpner ikke for at lovlige aksjoner kan innrettes mot godset som skal transporteres når aksjoner ikke effektivt kan rettes mot den enkelte arbeidsgiver. Hvis godset i seg selv var streikerammet, ville Tollpost-Globes egen transport også måtte ansees som streikebryteri.

Etter dette antar lagmannsretten at Tollpost-Globe uhindret av streiken kunne gjennomføre nevnte transport.

Spørsmålet om aksjonene rammes av boikottlovgivningen

Kravet fra Tollpost-Globe er begrunnet i at de tre aksjonene fra de streikendes side rammes av boikottlovgivningen. Utgangspunktet er at blokade lovlig kan skje som et ledd i en arbeidskonflikt. Det ligger imidlertid til de alminnelige domstoler å ta stilling til om det er grunnlag for erstatning etter boikottlovgivningen. Dette er betinget av at aksjonen er å karakterisere som en rettsstridig boikott, og ikke som en lovlige aksjon som ledd i arbeidskonflikten, jf Knut E. Henriksen: «Tariffavtaler og fredsplikt» 1956 side 40.

Midtnorsk Transportarbeiderforening har anført at det ikke forelå slikt dobbelt formål fra foreningens side som lovgivningen forutsetter, slik at aksjonene uansett ikke rammes. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det er ubestridt at aksjonene hadde som siktemål å ramme bedriftene som var tatt ut i streik. Det avgjørende for om handlingen er å karakterisere som en boikotthandling er ikke om aksjonen direkte er rettet mot den streikerammete bedriften. Poenget vil være om «noen» tvinges eller straffes på en slik måte at andre rammes. Det er tilfellet i denne saken. Det vises til Øvergaard: «Arbeidstvist- og boikottloven» 1934 side 37, samt Evju: Arbeidsretten i Norden» side 296.

Lagmannsretten vil i de følgende behandle de enkelte aksjoner separat forsåvidt angår spørsmålet om Midtnorsk Transportarbeiderforening kan sies å ha oppfordret til boikott. Det vises i den forbindelsen til byrettens beskrivelse av omstendighetene omkring de forskjellige episodene, som lagmannsretten er enig i.

Aksjonen overfor Stig Elvrum ble iverksatt 25. mai 1998 om morgenen, og varte mer eller mindre sammenhengende til 3. juni 1998. De direkte aksjonene overfor han frem til 27. mai 1998 ble gjennomført av en rekke av de streikende arbeiderne i fellesskap, dog slik at dispensasjonssaken først ble håndtert av Jernbaneforbundet. Lagmannsretten anser det ikke godtgjort at Midtnorsk Transportarbeiderforening på dette tidlige tidspunktet opptrådte på en slik måte at de må sies å ha oppfordret til boikotten i lovens forstand.

Etter at forbundene sentralt hadde uttalt seg om spørsmålene, trakk de YS-organiserte, herunder Elvrum Transportsjåførene, seg ut av aksjonene overfor Stig Elvrum. Etter bevisføringen legger imidlertid lagmannsretten til grunn at han fortsatt ble hindret i å kjøre, og at Midtnorsk Transportarbeiderforening hadde en temmelig sentral rolle i dette, jf byrettens beskrivelse. Bl a kom det til konflikt mellom Arnesen fra dispensasjonskomiteen i foreningen og Stig Elvrum, noe som også foranlediget den videre blokaden. Denne ble først opphevet etter møte mellom partene 3. juni 1998. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at Midtnorsk Transportarbeiderforening fra 27. mai 1998 har oppfordret til og gjennomført boikott av Stig Elvrums kjøring for Tollpost-Globe.

Disse aksjonene var utvilsomt rettet mot Elvrum Transport, som en av de streikerammete bedriftene. Slik lagmannsretten ser det kan like fullt Midtnorsk Transportarbeiderforening holdes ansvarlig overfor Tollpost-Globe. Midtnorsk Transportarbeiderforenings aksjoner etter 27. mai kan neppe ansees som naturlig ledd i arbeidskonflikten i Elvrum Transport. De streikende arbeiderne i bedriften hadde trukket seg ut, og boikottaksjonene ble i det videre iverksatt bl a som en følge av konflikten mellom Arnesen fra Midtnorsk Transportarbeiderforening og Stig Elvrum. Dette innebar at Tollpost-Globes forretningsforbindelse med Stig Elvrum ble forhindret. Når slike ulovlige aksjoner på denne måten rammer tredjemann, vil erstatningsansvar etter boikottlovgivningen kunne gjøres gjeldende dersom de øvrige betingelser foreligger. At foreningen var inne i forhold til denne konflikten, er på det nærmeste uomtvistet.

I forhold til Åndalsnesbilen finner lagmannsretten det klart at Midtnorsk Transportarbeiderforening hadde en relativt synlig rolle allerede fra første dag, jf byrettens beskrivelse. Det var forretningsføreren Siv Svanem som ga råd om hvordan de streikende sjåførende burde opptre, og Arnesen var en av dem som deltok da Åndalsnesbilen ble stanset. Dette førte til at sjåføren forlot bilen. Bilen ble ikke videre benyttet.

Boikottaksjonene i Steinkjer ble iverksatt av de streikede sjåførene i Elvrum Transport med støtte av en enstemmig streikekomite bestående av folk fra Midtnorsk Transportarbeiderforening og fra Rutebilarbeiderforbundet. De streikende sjåførende hadde rådført seg med Midtnorsk Transportarbeiderforening i forkant, og foreningen ved Svanem hadde skriftlig gitt uttrykk for at Tollpost-Globes iverkettelse av transporten var streikebryteri. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at Midtnorsk Transportarbeiderforening både gjennom deltakelsen i streikekomiteen, ved gjennomføringen av blokaden og ved de råd foreningen for øvrig gav, må sies å ha oppfordret til boikott i lovens forstand.

Lagmannsretten anser det for øvrig ikke tvilsomt at den fremgangsmåten som ble benyttet må ansees å falle inn under boikottloven §2b. Det vises til byrettens bemerkninger, som lagmannsretten slutter seg til. Selv om det ikke er tale om noen egentlig maktanvendelse, var handlingene tilstrekkelig til å hindre ferdselen. Transportørene avsto fra sin virksomhet, og ytterligere maktbruk ble unngått. I Steinkjer ble containerne fysisk avsperret. Overfor Åndalsnesbilen må det antas at utsagnet om at kjøring ville være streikebryteri var tilstrekkelig til at sjåføren avsto. Dette utsagnet viste seg å være en uriktig opplysning, jf alternativet usanne eller misvisende opplysninger i §2b.

De øvrige betingelsene for erstatningsansvar.

Lagmannsretten er kommet til at blokaden av alle de tre tiltak som var iverksatt var rettsstridig, slik at erstatningsansvar vil kunne utløses dersom de øvrige betingelsene for ansvar foreligger. Boikottloven §4 er er en lempningregel, slik at skyldgraden vil være av betydning. Det er antatt at denne regelen må anvendes av retten av eget tiltak, jf Jakhelln: «Boikott av skip», Marius nr 123.1986 side 68. Dette kommer lagmannsretten tilbake til. Når bokadene ansees rettsstridige, er det heller ikke er nødvendig å gå inn på det subsidiære grunnlag.

Midtnorsk Transportarbeiderforening må sies å ha oppfordret til aksjonene. Så lenge det var flere aktører på banen, må imidlertid betydningen av den enkeltes bidrag til blokadene vurderes særskilt.

Foreningen hadde en relativt aktiv rolle i forhold til «Åndalsnesbilen», noe som førte til at denne kjøringen ikke kom i gang. Det er grunn til å anta at rådet til de streikende sjåførene var den direkte foranledning til at de valgte å stoppe bilen. Foreningen fastholdt videre sitt syn på at dette var streikebryteri etter at de andre organisasjonene hadde trukket seg ut den 27. mai 1998 etter beskjed fra YS. Tollpost-Globe var klar over Midtnorsk Transportarbeiderforenings syn på dette spørsmålet, og det må antas at de så det temmelig nytteløst å søke å sette bilen i drift, da arbeiderne på terminalen neppe ha ville losset.

Midtnorsk Transportarbeiderforening kan ikke høres med at de var i rettsvillfarelse. De var klar over at YS sentralt hadde tatt et klart standpunkt, og at LO hadde uttalt at foreningen skulle avstå fra rettsstridige blokader, dog uten at dette var nærmere presisert. Dette burde gi grunnlag for å bringe forholdet nærmere på det rene.

Også ved blokaden av Stig Elvrum etter 27. mai finner lagmannsretten at Midtnorsk Transportarbeiderforening er erstatningsansvarlig. Selv om det var oppstått en personlig konflikt mellom Arnesen og Stig Elvrum, gav ikke dette foreningen og dets medlemmer rett til å stanse transporten. At Midtnorsk Transportarbeiderforening selv anså seg berettiget til å gripe inn, synes klart gjennom at de godkjente Stig Elvrum som daglig leder og utstedte bekreftelse på dette på møtet 3. juni 1998. Foreningen har uttalt at dette skjedde for at deres medlemmer skulle akseptere kjøringen. Det er å bemerke at Elvrum Transport-sjåførenes egen holdning til spørsmålet burde ha vært avgjørende for om kjøringen skulle tillates.

Ved aksjonen i Steinkjer hadde Svanem i telefax til Tollpost-Globe klart uttalt at transporten var å betrakte som streikebryteri, og ga direkte råd til de streikende. Deres medlemmer på stedet deltok aktivt i blokadene sammen med sjåførene fra Elvrum Transport og medlemmene i rutebilarbeiderforbundet. Det er her tale om samhandling ved en ulovlig aksjon. Det er heller ikke grunnlag for å frita for erstatningsansvar ut fra betraktninger om unnskyldelig rettsvillfarelse.

Lagmannsretten finner etter dette det klart at Midtnorsk Transportarbeiderforening må holdes erstatningsansvarlig. Foreningen har utad hatt en såvidt klart profilert holdning at det uansett ikke kan legges avgjørende vekt på hvorvidt aksjonene har vært formelt klarert i styret, slik Midtnorsk Transportarbeiderforening har hevdet de ikke var.

Det finnes også å være nødvendig og tilstrekkelig årsaksammenheng. Tollpost-Globe har anført at selskapet har hatt et økonomisk tap på vel en million kroner som en direkte følge av at de ulovlige aksjonene forhindret selskapet å iverksette tiltak som i stor grad ville ha eliminert skadevirkningene av den lovlige konflikten. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at selskapet har lidt tap som en direkte følge av de aksjonene som Midtnorsk Transportarbeiderforening kan holdes ansvarlig for.

Mht spørsmålet om flere kan holdes ansvarlig for den samme skade, eventuelt innenfor samme tidsrom, bemerker lagmannsretten at ved aksjonen i Steinkjer vil det være tale om et solidaransvar for Midtnorsk Transportarbeiderforening. I forhold til Stig Elvrum er foreningen etter 27. mai ansvarlig. Det kan her stilles spørsmål om andre i det hele tatt kan holdes ansvarlig etter dette tidspunkt. Slik lagmannsretten ser det må Midtnorsk Transportarbeiderforening også holdes solidarisk ansvarlig for tap knyttet til Åndalsnesbilen, idet deres syn, og aktive opptreden fra medlemmet Arnesens side må antas motiverende for de øvrige.

Erstatningsutmåling.

Lagmannsretten deler byrettens syn på beregningen av lidt tap. Tollpost-Globes anslag på vel 980.000 kroner er et brukbart utgangspunkt for den skjønnsmessige vurderingen. De reduksjoner byretten har foretatt på grunn av effektene av den lovlige streiken, og på grunn av at de planlagte mottiltakene neppe ville blitt 100 % effektive, synes velbegrunnete, og tiltredes av lagmannsretten. Det vises også til at Tollpost-Globe ikke søkte å sette Åndalsnesbilen i drift etter at forholdet var avklart, og heller ikke har klargjort i hvilken utstrekning deres øvrige virksomhet ville blitt skadelidende som følge av mottiltakene.

Som byretten finner lagmannsretten at erstatningskravet overfor Midtnorsk Transport-arbeiderforening må lempes, jf boikottloven §4, og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens bemerkninger, og er enig i størrelsen av lempningen.

Hva angår rentespørsmålet har partene ikke hatt innvendinger til byrettens avgjørelse.

Lagmannsretten finner etter dette at byrettens dom blir å stadfeste.

Saksomkostninger.

Anken har vært forgjeves, og etter tvistemålsloven §180 første ledd ilegges saksomkostninger for lagmannsretten. Saksomkostninger er krevd med 92.500 kroner, hvorav 75.000 kroner utgjør salær. Oppgaven er ikke bestridt og legges til grunn, jf tvistemålsloven §176.

Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse, idet byretten etter lagmannsrettens oppfatning korrekt la til grunn at tvistemålsloven §174 fikk anvendelse, et utgangspunkt som ikke er forandret ved lagmannsrettens behandling.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Trondheim byretts dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Midtnorsk Transportarbeiderforening til Tollpost-Globe AS 92.500 - nittitotusenfemhundre- kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.