LF-1999-646

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-12-13
Publisert:	LF-1999-00646
Stikkord:	Oppsigelse, Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnmøre herredsrett - Frostating lagmannsrett LF-1999-00646. Ankende part frifunnet i Høyesterett, se HR-2000-00218.
Parter:	Ankende part: Romsdals Fellesbank ASA v/styrets formann, Molde (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Larhammer, Molde). Ankemotpart: John Egil Flatval, Kristiansund (Prosessfullmektig: Advokat Pål Behrens, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, formann; lagdommer Sissel Endresen; ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø. 4 meddommere. Dissens
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §62, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, §57

År 1999 den 13. desember ble lagmannsrett holdt i Ålesund tinghus til behandling av tvistemål for Møre og Romsdal lagsogn.

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:

Ankesaken gjelder krav om erstatning etter oppsigelse i arbeidsforhold.

Romsdals Fellesbank ASA (banken) som har hovedkontor i Molde, averterte høsten 1997 ledig stilling som «engasjementssjef/næringskonsulent» ved bankens avdeling Averøy. John Egil Flatval søkte stillingen 29. september og ble innkalt til konferanse med bl.a. avdelingsbanksjef Jarle Haga og banksjef ved hovedkontoret Egil Bjørn Hjellset. Haga innstilte Flatval som nr. 1 og Brynjulf Røeggen som nr 2. I møte 1. desember 1997 vedtok ansettelsesutvalget enstemmig å ansette Flatval. Subsidiært, hvis Flatval ikke tok stillingen, skulle Røeggen tilbys stillingen.

Haga meddelte Flatval vedtaket over telefon, og bankens hovedkontor tilskrev ham 2. desember 1997 og bekreftet at han var ansatt i stillingen som engasjementssjef. Det heter bl.a. i brevet:

«Banken forutsetter at De bosetter Dem i Averøy kommune.

Vi ber Dem snarest og senest 10. desember bekrefte om De godtar vårt tilbud og i så fall også når De kan tiltre stillingen.»

På denne tiden bodde og arbeidet Flatval i Trondheim. Han ringte banken og ba forgjeves om at forutsetningen om bosetting i Averøy ble strøket. Ektefellen hans gjorde det samme, men lyktes heller ikke. Hun mottok beskjed 12. desember 1997 om at hun ikke fikk stillingen som helsesøster hun hadde søkt i Eide kommune. Etter dette sendte Flatval 15. desember 1997 følgende brev til banken ved Haga:

«Jeg viser til Deres brev av 02.12.97, og aksepterer jobbtilbudet.

Min nåværende arbeidsgiver har vist fleksibilitet, og jeg regner derfor med å kunne tiltre min nye stilling hos Dere i løpet av januar måned.»

Flatval startet sitt arbeid i banken 5. januar 1998. Han flyttet midlertidig inn hos sine foreldre i Kristiansund.

Skriftlig arbeidsavtale med taushetserklæring ble signert av partene 16./19. januar 1998. Av punkt 1 fremgår at arbeidsstedet var «Avd.kontor Averøy», men at «Den ansatte kan overføres til annet arbeidssted innenfor rimelig reiseavstand». Det fremgikk ikke av avtalen at bosted var Averøy.

I april 1998 solgte Flatval familiens bolig i Trondheim. Sammen med ektefellen og to små barn flyttet han inn i leilighet i Lofotgata i Kristiansund, der de leide med to måneders oppsigelsesfrist.

Haga tok ved flere anledninger opp med Flatval forutsetningen om at han tilflyttet Averøy. Han formidlet prospekter for boliger som var til salgs og til leie, men Flatval fant ikke noe som passet. Han sendte følgende brev til banken ved Haga 27. mai 1998:

«Jeg viser til samtale angående mitt ansettelsesforhold og bostedsadresse.

Som jeg orienterte om, så er arbeidssituasjonen for min kone vanskeligere enn hva vi forutså da jeg aksepterte stillingen. Vi har begge familie i Kristiansund som kan bistå med barnepass ved behov. Dette vil være en fordel for oss, fordi min kone da kan ta oppdrag på kort varsel, og ikke minst at vi begge kan jobbe på kveldstid. Med bakgrunn i dette ser jeg det naturlig at vi forblir boende i Kristiansund.

Jeg håper på en raskest mulig tilbakemelding på dette, og håper banken kan vise fleksibilitet, da jeg trives godt i jobben og ser mye ugjort i min stilling.»

Bankens hovedkontor besvarte brevet 12. juni 1998 slik:

...

Under konferansen forut for ansettelsen og i ansettelsesbrevet meddelte banken at det er en forutsetning at du tar utflytting til Averøy kommune og bosetter deg der. Ved at du aksepterte tilbudet om ansettelse, og derved de vilkårene som er knyttet til den, har vi tatt for gitt at du innen rimelig tid ville ta utflytting til Averøy. Dette har vi også fått forståelsen av i senere samtaler. I et lokalsamfunn som dette mener vi at det er av vesentlig betydning at bl.a. bankens næringslivsmedarbeider er bosatt i kommunen hvor hovedtyngden av kundene befinner seg. Dette har vi lagt vekt på ved ansettelser også ved andre avdelinger.

Henvendelsen i brevet ditt av 27. f.m. er vurdert av bankens ledelse, og vi må meddele at kravet om Averøy kommune som bosted opprettholdes. Med den tiden som nå er gått ber vi om at du tar en beslutning og meddeler resultatet innen utgangen av juli måned d.å.»

Dette ble etterfulgt av brev 27. juli 1998 fra Flatval til hovedkontoret:

Situasjonen er for tiden slik i min familie at det ikke passer å flytte til Averøy. Jeg trives godt i jobben og ser det som uproblematisk at jeg pendler fra Kristiansund. Videre oppfattet jeg ikke ut fra stillingsannonsen og jobbsamtaler at det var en klar forutsetning at jeg måtte bosette meg i kommunen.

Etter dette holdt Haga og Hjellset et møte med Flatval ved avdeling Averøy 5. august 1998. Bankens formål med møtet var å klargjøre situasjonen med hensyn til Flatvals bosted. Banken understreket forutsetningen om flytting, mens Flatval fastholdt at han for tiden ikke var parat til det.

Bankens hovedkontor ved Hjellset tilskrev så Flatval 21. august 1998. Det ble vist til tidligere korrespondanse og samtaler, og brevet ble avsluttet slik:

«Saken har etter dette vært behandlet på nytt i bankens ledelse, med det resultat at det ikke er aktuelt å gjøre unntak fra kravet om Averøy kommune som bosted. Slik situasjonen er blitt finner derfor banken å måtte be Dem fratre stillingen som engasjementssjef ved avdeling Averøy innen utløpet av inneværende måned. De vil få utbetalt 3 måneders lønn ved fratredelsen.»

Flatval mottok brevet i kontortiden dagen etter. Han måtte straks innlevere sine nøkler. Etter få dager ble han sykmeldt, fra 31. august 1998.

I mellomtiden kontaktet han Finansforbundet som bevirket et forhandlingsmøte i Molde 9. september. Flatval møtte med advokatfullmektig Bente Schei Ystehede og tillitsvalgt Jon Tangen. Arbeidsgiver møtte med Haga og advokat Sverre Larhammer. Partene kom ikke til enighet om en løsning. Banken erkjente at brevet av 21. august 1998 ikke var en formriktig oppsigelse. Det er på det rene at Flatval takket nei til selv å si opp arbeidsforholdet. Banken bebudet ny, formriktig oppsigelse, samtidig som den gjorde det klart at Flatval hadde rett til å stå i stillingen i oppsigelsestiden.

På vegne av banken sendte advokat Larhammer en formriktig oppsigelse 15. september 1998. Det ble vist til at forhandlinger var gjennomført 9. september. Om oppsigelse og årsak heter det:

«De sies med dette opp fra Deres stilling som engasjementssjef i Romsdals Fellesbank ASA. Fratreden er 31.12.98.

Årsaken til oppsigelsen er at De ikke ønsker å etterkomme den forutsetning vedrørende bosetting i Averøy kommune som banken gjorde klar for Dem i konferanse og som også følger av bankens tilbudsbrev av 02.12.97.»

Flatval ved advokat Pål Behrens uttok 3. november 1998 stevning til Romsdal herredsrett og nedla slik påstand:

«1. Oppsigelsen av saksøker er ugyldig.

2. Saksøker har krav på å få fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort.

3. Saksøker tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

4. Saksøker tilkjennes saksomkostninger.»

I tilsvar tok banken til motmæle.

Flatval var sammenhengende sykmeldt fra 31. august 1998 og ut året, med unntak av en uke i månedsskiftet september/oktober og en uke i desember da han var i arbeid ved avdeling Averøy. Han tiltrådte ny stilling 4. januar 1999 som selger/assurandør i Vesta Forsikring i Kristiansund, som han hadde til mai 1999 da han selv valgte å fratre.

Sunnmøre herredsrett, som domstol for stillingsvernsaker i Møre og Romsdal, holdt hovedforhandling i saken 8.-9. mars 1999. Flatval nedla slik revidert påstand:

«1. Saksøker tilkjennes erstatning for tap i fremtidig erverv samt oppreisning.

2. Saksøker tilkjennes saksomkostninger.»

Banken nedla slik påstand:

1. Romsdals Fellesbank ASA v/styrets formann frifinnes.

2. Romsdals Fellesbank ASA v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger med 12% renter p.a. fra forfall og til betaling skjer.»

«1. Romsdal Fellesbank ASA dømmes til å betale erstatning til John Egil Flatval med kr 130.000 - kroneretthundreogtredvetusen 00/100 -. Beløpet forfaller til betaling 14 dager etter dommens forkynnelse.

2. John Egil Flatval tilkjennes saksomkostninger med kr 66.692,- - kronersekstisekstusensekshundreognittito 00/100 -. Beløpet forfaller til betaling innen 14 dager etter dommens forkynnelse.»

Banken anket dommen til Frostating lagmannsrett og Flatval inngå anketilsvar. Ankeforhandling ble holdt i Molde 16. - 17. november 1999. Lagmannsretten mottok forklaringer fra Flatval, Haga og ytterligere sju vitner.

Banken anfører i det vesentlige:

Banken bestrider at vilkåret om bosted må settes til side etter lempningsregelen i avtaleloven §36. Man er utenfor kjerneområdet for bestemmelsen. Oppsigelsen er ikke usaklig, verken på dette grunnlag eller på grunn av feil saksbehandling, uforholdsmessighet eller forskjellsbehandling, jf. arbeidsmiljøloven §60 nr 1. Herredsretten har således uriktig utmålt erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd.

Det er rasjonelle grunner til å kreve at engasjementssjefen for næringslivskunder i avdeling Averøy er bosatt i kommunen. På denne måte får vedkommende nær og løpende kunnskap om det som rører seg i bankens virkeområde. Forutsetningen om bosted er ikke begrunnet med at man skal arbeide på fritiden, men at man i lokalmiljøet er «ambassadør» for banken. Vilkåret må anses hjemlet i arbeidsgivers styringsrett.

Banken tok forholdet opp med Flatval på forhånd, under konferansen i oktober 1997 og under telefonsamtaler i desember s.å. Han aksepterte jobbtilbudet uten reservasjon 15. desember 1997. Da visste han også at hustruen ikke fikk den stillingen hun søkte. Banken presiserte kravet om tilflytting utover våren og sommeren 1998, i samtaler og brev.

Flatval kan ikke påberope seg endrede forhold etter ansettelsen. Han har høy utdannelse, er en sterk og moden person som tok et bevisst valg ved ansettelsen. Han har senere ikke gjort anstrengelser for å skaffe seg bolig i Averøy. Våren 1998 søkte han og fikk tilbud om en stilling i Trondheim, men takket nei. Dette indikerer at han ikke satset helhjertet på Romsdals Fellesbank ASA. I begynnelsen av august 1998 ga han uttrykk for at han ikke kom til å bli lenge i banken. Brevet av 21. august 1998 var i realiteten til det beste for begge parter. Oppsigelsen kan umulig ha kommet som noen overraskelse. Han måtte forstå konsekvensene av sin unnlatelse.

Banken har ikke opptrådt klanderverdig. Hvis Flatval hadde sagt klart fra at han ikke ville flytte, ville banken ansatt Røeggen. Flatval seilte under falsk flagg.

Oppsigelsen var begrunnet i arbeidstakers forhold, hans vesentlige brudd på arbeidsavtalen. Han opptrådte illojalt og nektet ordre ved ikke å flytte.

Det er usannsynlig at unnlatte drøftelser før oppsigelsen i august 1998 har innvirket på resultatet. Dette viser seg ved at de heller ikke kom frem til noen løsning under forhandlingsmøtet 9. september samme høst. Den formriktige oppsigelsen av 15. september reparerte på manglene ved oppsigelsen av 21. august 1998.

Oppsigelsen kan ikke anses som en for hard reaksjon. Banken terminerte arbeidsforholdet etter at Flatval hadde fått mange sjanser gjennom lang tid til å oppfylle forutsetningen om bosted.

Forbeholdet innebar ingen usaklig forskjellsbehandling av ham. Alt etter behov har banken tatt tilsvarende forbehold ved andre ansettelser. Saken er for så vidt av prinsipiell interesse for banken. Den kan ikke ha ansvaret for at en arbeidstakers ektefelle får passende stilling i distriktet.

Erstatningsbeløpet er under enhver omstendighet tynt fundert. Det er sjelden at det utmåles beløp på over kr 100.000.

Banken har nedlagt slik påstand:

«1. Romsdals Fellesbank ASA frifinnes.

2. Romsdals Fellesbank ASA tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Flatval anfører i det vesentlige:

For lagmannsretten erkjenner Flatval at vilkåret om bosted var en del av arbeidsavtalen han inngikk. Imidlertid må vilkåret underkjennes ut fra en totalvurdering etter avtaleloven §36. Følgelig er oppsigelsen usaklig. Det er den også på grunn av andre forhold - klanderverdig saksbehandling knyttet til oppsigelsen. Oppsigelsen var dessuten en uforholdsmessig reaksjon og en usaklig forskjellsbehandling. Konsekvensen blir erstatningsplikt for banken.

Flatval hadde godt skussmål og det er ikke reist kritikk mot det arbeid han utførte i banken. Det fikk ingen betydning at han ikke bosatte seg i kommunen. Reisetiden fra boligen i Kristiansund var ca. 45 minutter. Hensynet til familien, herunder arbeidsløs ektefelle, tilsa at han ble boende fortsatt en tid i Kristiansund. Banken burde vist forståelse for dette og vært med på en hensiktsmessig/ fruktbar/ omforenet løsning. Det var han selv innstilt på.

Bostedsforutsetningen kunne ikke anses så vesentlig at oppsigelse var berettiget. Forbeholdet måtte praktiseres lempelig, på samme måte som vilkåret om flytting av arbeidssted i arbeidsavtalens punkt 1.

Flatval ga uttrykk for at han trivdes i jobben. Derfor takket han også nei til jobbtilbudet fra Sør-Trøndelag fylkeskommune i mai/juni 1998. Søknaden dit var en innskytelse, som noen og enhver kunne ha gjort.

At han for tiden valgte å bo i Kristiansund, innebar at han senere ville vurdere Averøy på ny. Han fant ikke aktuell tomt, og heller ikke hus til salgs eller leie som var egnet.

Kristiansund, Averøy og Frei regnes som en bo- og arbeidsmarkedsregion. Vitner har bekreftet at dette har gyldighet, også i banksammenheng. I Kristiansund bodde både hans egne foreldre og svigerfamilien og venner, og der var arbeidsmulighetene gunstigst for hustruen. Han var under krysspress.

Oppsigelsen av 21. august 1998 kom som en overraskelse, nærmest et sjokk. Et forutgående drøftelsesmøte med tillitsvalgt til stede kunne ført til en annen utgang. Tillitsvalgte spiller ofte en meglerrolle. Viktigheten av drøftelser er presisert både i loven og Hovedavtalen.

Oppsigelsen var en urimelig hard reaksjon. Den ødela Flatvals selvfølelse og omdømme. Han har i ettertid søkt henimot ti stillinger med negativt resultat.

Han er usaklig forskjellsbehandlet. Forgjengeren, næringslivskonsulent Sørvik, arbeidet i flere år ved avdeling Averøy, bodde på hybel der og pendlet til sin familie i Tingvoll.

Finansforbundet har gjort en spørreundersøkelse, senest høsten 1999. Av 51 norske banker var det ingen som hadde boplikt i kommunen for bankmedarbeidere på Flatvals nivå. Bostedsforutsetningen var et inngrep i fritiden/privatlivet, som ikke kan hjemles i arbeidsgivers styringsrett. Den er ikke forenlig med dagens situasjon i bank- og finanslivet, hvor man opplever daglige nedleggelser og omstruktureringer.

Flatval har ønsket en konstruktiv dialog og løsning og har ikke seilt under falsk flagg. Han måtte få tid til å områ seg.

Når det gjelder økonomisk tap, har han fra januar til mai 1999 hatt kr 4.539 mindre pr måned i lønn i Vesta Forsikring enn han hadde banken. Fra 1. juni 1999 har han vært uten arbeid og det månedlige tapet utgjør kr 24.539, idet Folketrygden har tilbakesøkningsrett for utbetalt trygd i eventuell erstatning.

Oppsigelsen har vært en stor psykisk belastning og skapt negative konsekvenser for hele familien. Flatval er eneforsørger med hustru og tre barn. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Sunnmøre herredsretts dom av 8. april 1999 stadfestes.

2. John Egil Flatval tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommer Sissel Endresen og meddommerne Sigrun Voldsund. Per O. Jordal og Åse Myklebust er kommet til samme resultat som herredsrettens flertall og skal bemerke:

Sakens hovedspørsmål er om banken rettsgyldig kunne stille vilkår om at Flatval bosatte seg på Averøy, slik at arbeidsforholdet kunne avsluttes fra bankens side når Flatval ikke etter en viss tid imøtekom bankens krav.

Etter avtaleloven §36 kan avtalevilkår settes til side dersom det vil være urimelig å gjøre vilkåret gjeldende. Ved vurderingen vil innholdet, partenes stilling og forholdene både på tidspunkt for avtaleinngåelsen og den senere utvikling av avtaleforholdet ha betydning.

Avtaleloven §36 får anvendelse i arbeidsforhold, dette fremgår klart av lovens forarbeider, jf. Ot.prp.nr.5 (1982-1983) side 40 og Innst.O.nr.31 (1982-1983) side 1. Dette rettsområdet er i stor grad regulert av preseptorisk lovgivning, til beskyttelse for arbeidstakeren. Det er i teorien antatt at man på dette og tilsvarende rettsområder lettere vil kunne foreta revisjon i favør av en svakere part, jf. forsåvidt Jo Hov: «Avtaleslutning og ugyldighet» side 296.

Utgangspunktet i arbeidslivet er at arbeidstakerne står fritt til å velge bosted. Dersom arbeidsgiver skal kunne forlange at en arbeidstaker bosetter seg på et gitt sted, må dette være klart saklig begrunnet i virksomhetens art eller særlige behov.

Banken stilte vilkåret om bosted på Averøy, i forbindelse med ansettelsen. Det er på det rene at Flatval var klar over vilkåret, og aksepterte «dette i og med inngåelsen av arbeidsavtalen, slik at det ikke foreligger formelle mangler ved avtaleslutningen. Flertallet kan imidlertid ikke se at han på noe tidspunkt hadde klart for seg konsekvensene ved å sette seg ut over vilkåret. . .

Det kan stilles spørsmål ved om banken i dette tilfellet hadde et slikt saklig begrunnet behov at den rettsgyldig kunne stille bostedsvilkår. Dette finner ikke flertallet grunn til å ta endelig stilling til. Flertallet ser det slik at det, slik saken utviklet seg, i dette tilfellet var urimelig og i strid med avtaleloven §36 å gjøre vilkåret gjeldende etter sitt innhold, med den følge at Flatvals vegring kunne ansees som ordrenekt og derved saklig grunnlag for oppsigelse. Flertallet finner dessuten at uansett vilkårets gyldighet var oppsigelse en urimelig hard reaksjon.

Flertallet finner ikke at banken har påvist et klart behov for at stillingen som engasjementssjef med nødvendighet måtte betjenes av en som bodde på Averøy. Det er vist til synlighet i miljøet, og at etablering av uformelle kontakter mest hensiktsmessig kan skje dersom man er bosatt på stedet, slik at man kan være i nærkontakt med det næringslivet man skal betjene. Averøy har rimelig nærhet til Kristiansund. Det må også antas at næringslivet i regionen for øvrig vil være et interessant nedslagsfelt for banken. Dersom bosted på stedet var en nødvendig forutsetning for å fungere best mulig i stillingen som engasjementssjef, må det antas at sammenlignbare banker ville ha stilt samme krav. Undersøkelsen som er foretatt av Finansforbundet indikerer at så ikke er tilfelle.

Krav om et bestemt bosted vil begrense den ansattes valgfrihet betydelig. Et slikt krav kan etter flertallets oppfatning ikke utledes av bankens styringsrett, slik banken har anført. Kravet kan få stor betydning for arbeidstakerens familie. I Flatvals tilfelle kom dette klart til syne, idet det nettopp var familiens totale situasjon som ble vanskeliggjort ved å følge bostedskravet. Flatvals kone var arbeidsledig, og arbeidskontoret i Kristiansund stilte krav om at hun måtte akseptere stillinger innen to timers reiseavstand hver vei. Å være avhengig av ferje ville ytterligere vanskeliggjøre hennes situasjon. Reisekravet innebar uansett et særlig behov for at familien med to små barn bodde i rimelig nærhet av besteforeldrene.

Bostedskravet vanskeliggjorde konas arbeidsmuligheter, noe som i seg selv var uheldig. Dertil ville familiens inntektsforhold vesentlig forringes dersom bare den ene var i arbeid. Banken tilbød heller ikke så gode lønnsbetingelser at det kunne oppveie bostedskravet. Det vises til at Flatval startet med en inntekt på ca 275.000 kroner, som var rimelig bra sammenlignet med andre av de bankansatte, men som må antas mer bestemt ut fra hans særlige kvalifikasjoner enn for å oppveie slike ulemper.

Ett av de relevante temaer etter avtaleloven §36 er om avtaleforholdet rimelig balanserer partenes rettigheter og plikter. Flertallet kan ikke se at bankens beskrevne behov for at engasjementssjefen bor på stedet oppveier de ulempene arbeidstakeren ved dette påføres.

Av arbeidsavtalen fremgår det dessuten at banken kan kreve at Flatval endrer arbeidssted innen rimelig reiseavstand dersom bankens behov tilsier det. Dette betyr etter flertallets oppfatning en klar ubalanse mellom bostedskravet på den ene siden og krav om fleksibilitet etter bankens behov på den andre. Det kan ikke antas at dette vilkåret ikke ville ha blitt praktisert etter sitt innhold dersom et uttalt behov skulle oppstå. Selv om banken pr i dag ekspanderer, er usikkerhet og omstilling det som særpreger bankvirksomhet i dag. Banken har anført at vilkåret uansett vil bli praktisert med lempe. Det var imidlertid ikke tilfelle med bostedsvilkåret.

Lagmannsrettens flertall legger ut fra bevisføringen til grunn at Flatval var innforstått med bostedskravet slik at han hadde til hensikt å innrette seg etter dette så snart konas arbeidsmessige situasjon ble avklart. Flertallet er således ikke enig med banken i at Flatvals uttalelser på møtet 5. august 1998 må tolkes dit hen at han overhodet ikke hadde til hensikt å flytte. Det var pga. av konas problemer på arbeidsmarkedet at de valgte å leie leilighet i Kristiansund. De klarte å oppnå en leiekontrakt med kort oppsigelsestid, for å kunne endre bopel når anledningen bød seg.

Bevisføringen tilsier klart at konas problemer med å få arbeid ble vesentlig verre enn det som familien opprinnelig forestilte seg. Flatval har selv beskrevet denne situasjonen dit hen at han faktisk var under et krysspress. På den ene siden presset banken, og særlig da hovedkontoret, på for at han skulle flytte, på den annen side ble han møtt med klar motstand på hjemmebane. Det må antas at Flatval i denne pressete situasjonen søkte å vinne tid, uten at dette innebar at han var uvillig til på sikt å innrette seg etter bankens krav. De brev han skrev i sakens anledning, og den måten han muntlig møtte arbeidsgiverens krav på, viser dette. Slik han forholdt seg tilsier at han heller ikke innså alvoret i saken. Han fikk ikke på noe tidspunkt varsel om hvor alvorlig banken vurderte hans forhold, og ingen frist for å gjennomføre flyttingen.

Banken har anført at Flatval gikk inn i dette med åpne øyne, uten press, og etter fritt valg. Slik flertallet ser det tok nok familien en sjanse ved å satse på at arbeidsmarkedet for kona ga større mulighet enn tilfellet var. Det er likevel å bemerke at familien ikke ble gitt lengre tid enn knapt åtte måneder. I jobbsøkingsammenheng, særlig i distriktene, og innenfor spesielle yrkeskategorier, er dette vel knapt.

Flertallet antar etter dette at forholdene etter hvert utviklet seg slik at bostedskravet representerte et alvorlig problem for familien og særlig for Flatval. Samtidig utførte han arbeidet sitt i banken tilfredsstillende. Med en forholdsvis svak begrunnelse for bostedskravet og slik avtaleforholdet utviklet seg, var det derfor urimelig av banken å gjøre vilkåret gjeldende etter sitt innhold.

Lagmannsrettens flertall finner endelig grunn til å bemerke at oppsigelsen på grunnlag av at bostedskravet ikke ble oppfylt, uansett var en uforholdsmessig reaksjon. Det vises i så måte til Borgarting lagmannsretts dom inntatt i RG-1998-86. Flatval hadde gode skussmål og en kompetanse banken ville tilegne seg, og han utførte arbeidet tilfredsstillende. Kravet om bosted har banken som nevnt ikke begrunnet på en overbevisende måte. Det er dårlig samsvar mellom Flatvals manglende oppfyllelse og bankens reaksjon.

Flertallet er etter dette kommet til at vilkåret ikke gyldig kunne påberopes som grunnlag for oppsigelse slik at oppsigelsen derfor er usaklig. Flatval må tilståes erstatning, jf. arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Erstatningsutmålingen er ikke gjort til gjenstand for særskilt anke. Banken har innvendt at herredsrettens avgjørelse er dårlig underbygget, uten at banken har kunnet sannsynliggjøre dette.

Flertallet er kommet til at herredsrettens avgjørelse av erstatningskravet skal stadfestes.

Hva angår økonomisk tap viser lagmannsrettens flertall til herredsrettens begrunnelse og vil bemerke at Flatvals tilknytning til arbeidsmarkedet i dag viser at det økonomiske tap ikke er mindre enn det herredsretten la til grunn.

Forsåvidt angår kravet om oppreisning bemerker flertallet at bankens behandling av saken ikke er i samsvar med formelle rettsregler på området. Verken den forutgående behandlingen eller selve oppsigelsen tilfredsstiller lovens krav. Behandlingsmåten er klart kritikkverdig. Dersom kravet om drøftelsesmøte slik loven foreskriver det hadde blitt fulgt, ville Flatval fått de nødvendige varsler om sakens alvor, og mulighet til å innrette seg etter dette, slik at saken ville ha fått et annet utfall. Dertil kommer at banken i realiteten gav han avskjed. Bankens fremgangsmåte var særlig uheldig for en arbeidstaker med Flatvals bakgrunn og de oppgaver han hadde, med de spekulasjoner bankens behandling uvegerlig ville avstedkomme.

Det må anses sannsynliggjort at de psykiske problemer Flatval i dag sliter med i alle fall til dels kan føres tilbake til oppsigelsen og omstendighetene rundt dette. Det vises til uttalelsene fra Flatvals lege. På denne bakgrunn stadfestes herredsrettens erstatningsfastsettelse på 50.000 kroner for tort og svie.

Anken har vært forgjeves og under henvisning til tvistemålsloven §180 første ledd pålegges banken å betale saksomkostninger til Flatval. Saksomkostninger er krevd med 50.670 kroner hvorav 46.200 kroner er salær. De pådratte kostnadene anses nødvendige og tas til følge, jf. tvistemålsloven §176.

Mindretallet, lagdommer Mats Stensrud. ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø og meddommer Einar Aasen bemerker:

For lagmannsretten er det enighet om at arbeidsavtalen inneholdt et vilkår om at Flatval skulle bosette seg i Averøy.

I endel stillinger ligger det implisitt at man må bo nær arbeidsstedet, typisk fordi man har hyppige vakter eller må kunne møte på kort varsel. Dette gjelder f.eks. i forsvaret, brannvesenet, innenfor sykehussektoren og forskjellige typer vaktmestere. Partene har ikke dokumentert bestemmelser som hindrer en privat arbeidsgiver i å spørre om en arbeidstakers geografiske bosted, og å ta hensyn til dette ved ansettelse. Det er heller ikke vist til forbud mot å kunngjøre stillinger med ønske om at søkere er bosatt i vedkommende distrikt. Således er det ikke uvanlig at man utlyser stillinger med tilbud om bolig eller løfte om å være behjelpelig med å skaffe bolig. Videre finner ikke mindretallet at det ellers finnes generelle forbud - i lov eller avtaleverket for arbeidslivet - mot at en bank tilbyr spesielle stillinger med forutsetning om at man er bosatt i bankens distrikt/virkeområde/kommune.

I den aktuelle saken må man derfor foreta en konkret vurdering etter avtaleloven §36 - nemlig om det i forhold til Flatval var et urimelig vilkår å pålegge ham bosted i Averøy. Det fremgår av lovforarbeidene, Ot.prp.nr.5 (1982-1983) side 40 spalte 2 og Innst.O.nr.31 (1982-1983) side 1 spalte 2, at §36 kommer direkte til anvendelse på arbeidsavtaler. Således er det ikke treffende når banken anfører at man er utenfor kjerneområdet for bestemmelsen.

§36 legger opp til en nyansert vurdering av avtalevilkår og foreskriver i annet ledd:

«Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.»

For mindretallet er det av vesentlig betydning at banken hadde aktverdige grunner for forbeholdet. Man står overfor en bankavdeling som henvender seg til lokalmiljøet. De aller fleste av de 150 næringslivskundene hørte hjemme i kommunen, som er et øysamfunn. Selv om Atlanterhavsveien nå binder Averøy sammen med Eide kommune i sør, er samfunnet preget av at man fra gammelt av har vært avhengig av ferge for å komme til og fra Kristiansund.

I Averøy bor ca 5600 mennesker. Bankavdelingens forvaltningskapital har økt fra ca. 240 mill kr høsten 1997 til ca 350 mill kr dag. Ved selv å leve i samfunnet, med hjem og familie og daglige gjøremål, blir man åpenbart mer kjent med folk og utvikling, enn ved å pendle til Kristiansund og forholde seg til øya på avstand og fra bankens lokaler. Det skapes lettere kontakter med lokalbefolkningen gjennom skole, og fritidsaktiviteter, eventuelt foreningsliv, kjøp av varer og tjenester og relasjoner til offentlige myndigheter. Det er denne totale samfunnskontakten som banken vektlegger, når den omtaler engasjementssjefen som «ambassadør» også på fritiden. Det er altså ikke spørsmål om overtidsarbeid som bankens representant, heller ikke å legge spesielle restriksjoner på livsutfoldelsen i fritiden.

For en bank som avdeling Averøy må det klart anses som et konkurransefortrinn å ha en leder for næringslivsengasjementene som er bosatt i kommunen. Forgjengeren pendlet fra Tingvoll gjennom et par år. Dette var ikke tilfredsstillende. Derfor ble også stillingen oppgradert fra næringslivskonsulent til engasjementssjef og med ca kr 65000 høyere lønn. Det var den best betalte stilling etter avdelingsbanksjefen. Avdeling Averøy har åtte ansatte.

Etter bevisførselen legges til grunn at forutsetningen om bosted ble signalisert allerede i jobbintervjuet ultimo oktober 1997, og det fremgår utvetydig av tilbudsbrevet av 2. desember 1997. Videre ble det vurdert nøye av Flatval og hustru før han etter et par uker forbeholdsløst aksepterte jobbtilbudet. Saken kunne stilt seg annerledes hvis vilkåret hadde vært formulert uklart og på et senere tidspunkt, for eksempel etter at jobbtilbudet var akseptert.

Banken ga Flatval en viss tid til å områ seg. Oppsigelsen kom etter 7-8 måneder, da han ga endelig beskjed om at han inntil videre ikke aktet å tilflytte Averøy.

Det er et moment at banken frem til dette tidspunkt løpende hadde bistått Flatval med prospekter og tips om ledige boliger.

Videre peker mindretallet på at Flatval, som bodde i Trondheim, åpenbart måtte flytte for å kunne ta stillingen. Han solgte også boligen på vårparten og fikk med seg familien til Møre. Imidlertid slo de seg ned i leiet husvære i Kristiansund, i stedet for å flytte helt frem til Averøy.

Det anses ikke tungtveiende nok at Flatval hadde familie, svigerfamilie og venner i Kristiansund, at det formodentlig var lettere å få arbeid der for hans arbeidsledige sykepleierutdannede hustru og at paret hadde to barn i førskolealder. Mindretallet finner det påfallende at Flatval, når han først flyttet til Møre, ikke tok skrittet fullt ut og slo seg ned i Averøy.

Dette indikerer at han ikke satset helhjertet på engasjementssjefstillingen. Han søkte også stilling i Trondheim i mai-juni 1998. - På den annen side har man banken som ville bygge opp en engasjementssjef. For det første manglet Flatval lokalkunnskapen om kommunen og næringslivet. For det andre var han økonomiutdannet, men hadde ikke relevant, bred bankpraksis. Han hadde først og fremst arbeidet som aksje-/fondsmegler. Det måtte påregnes en viss tid før han lærte distriktet, banken og rutinene å kjenne. Det er forståelig at banken ønsket den nye medarbeideren bosatt i kommunen, også for å holde på ham noen år.

Mindretallet understreker at Flatval tok jobben av egen fri vilje. Det er ikke opplyst at han var i noen pressituasjon. Han gikk fra en fast stilling som megler i Fokus bank, der han hadde vært i flere år. Flatval fremstår som en velutdannet og moden arbeidstaker, som altså søkte en høyere stilling. Han hadde i en årrekke arbeidet i finansinstitusjoner og måtte anses å ha rimelig oversikt over situasjonen og hva han gikk til.

Etter §36 skal man ikke bare se på forholdene da avtalen ble inngått, men også på eventuelle senere inntrufne omstendigheter.

Som banken har anført, skjedde det ikke endringer av betydning etter at arbeidsavtalen ble inngått. Som nevnt solgte Flatval familiens bolig i Trondheim, de flyttet til Møre og hustruen forble hjemmeværende og arbeidssøkende.

Det er anført at forutsetningen om bosted må lempes fordi banken selv har tatt forbehold om å forflytte Flatval til annen avdeling, jf. avtalens punkt 1 som er sitert ovenfor. Romsdals Fellesbank ASA har avdelinger i bl.a. Eide, Fræna, Rauma og Vestnes. Det er reist spørsmål om Flatval i et slikt tilfelle også måtte flytte for å bo og arbeide i samme kommune.

Avdeling Averøy har eksistert siden 1987. Det er ingen aktuelle planer om omkalfatringer som rammer avdelingen. Banken uttaler at hvis det ble nødvendig med omorganisering, ville arbeidsavtalens punkt 1 blitt anvendt med forsiktighet. Banken påpeker forskjellen mellom å stille vilkår om bosted i forkant, før ansettelse og opplæring, kontra i ettertid, når man har etablert seg på stedet. Mindretallet slutter seg til dette og konkluderer med at vilkåret om bosted ikke kan settes til side av den grunn at engasjementssjefstillingen siden kunne bli geografisk forflyttet ved eventuell omstrukturering, fusjon eller nedleggelse.

Mindretallet utelukker ikke at vilkåret om bosted kunne blitt lempet på, hvis det f.eks. oppsto helsemessige grunner til at familien bodde nær sykehuset i Kristiansund, hvis det ellers inntraff særlige omstendigheter i privatlivet eller det var håpløst å finne egnet bolig i Averøy.

Forutsetningen om bosted var viktig og Flatvals unnlatelse av å oppfylle den må anses som et vesentlig mislighold. Følgelig var det berettiget å si ham opp. Den formriktige oppsigelsen av 15. september 1998 var saklig og utløser ikke erstatningskrav.

Derimot finner mindretallet at oppsigelsen i brevet av 21. august 1998 var ugyldig. Den manglet vesentlige opplysninger om bl.a. rett til å kreve forhandlinger og adgangen til å reise søksmål, jf. arbeidsmiljøloven §57 nr. 2. Før oppsigelse skal man så langt det er praktisk drøfte saken med arbeidstaker og arbeidstakers tillitsvalgte. Dette forsømte banken. Viktigheten av drøftelser er presisert både i loven i §57 nr. 1 og i Hovedavtalen. Med mellomkomst av tillitsvalgt ville trolig handlingsforløpet blitt et annet. Mindretallet viser til at Flatval fikk brevet av 21. august 1998 i arbeidstiden, sammen med beskjed om straks å innlevere sine nøkler. Han ble pålagt å fratre sin stilling i løpet av en ukes tid. Da han ikke lenger kunne låse seg inn i banken om morgenen, tok han en ferge senere enn han pleide. Det medførte at han var i banken 25 minutter etter arbeidsdagens start, og det ble han bebreidet for. Tiden fra 21. august til forhandlingsmøtet 9. september 1998 må ha vært særdeles tung for Flatval. I et mindre bank-/finansmiljø som Nordmøre, kunne man lett få inntrykk av at Flatval hadde begått misligheter. Oppsigelsen hadde langt på vei preg av en avskjed.

Flatval hadde et opplagt krav på å få stå i stilling i oppsigelsestiden. Dette erkjente også banken 9. september. Selv om formalia ble ordnet gjennom møtet og den senere formriktige oppsigelsen, og selv om Flatval avslo tilbudet om selv å si opp, finner mindretallet at bankens handlemåte var kritikkverdig og et slag mot hans selvfølelse. Han oppebar sin lønn, men etter en samlet vurdering mener mindretallet at Flatval bør tilstås en erstatning for tort og smerte etter §57 nr 2 fjerde ledd, skjønnsmessig kr 30.000.

Mindretallets løsning innebærer at anken delvis har ført frem. Saken må anses dels vunnet dels tapt. Hver av partene bør bære sine omkostninger i begge instanser, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd og §174 første ledd.

Domsslutningen er i samsvar med flertallets resultat.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Romsdals Fellesbank AS A betaler saksomkostninger for lagmannsretten til John Egil Flatval med 50.670 - femtitusensekshundreogsytti - kroner innen 2 - to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.