LF-1999-9
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-16 |
| Publisert: | LF-1999-00009 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett - Frostating lagmannsrett LF-1999-00009. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Førstestatsadvokat Jan Henrik Dahle) mot A (Forsvarer: Advokat Jens Erik Nygård). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. 2. Lagdommer Sissel Endresen. 3. Byfogd Per Jørgen Hammer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §325, Straffeprosessloven (1981) §345, Politiloven (1995), §321, Politiloven (1995) §6 |
Statsadvokatene i Trondheim utferdiget 26. juni 1998 forelegg mot A, født xx.xx.1960, for overtredelse av:
Straffelovens §325, første ledd, nr. 3, for som bestillingsmann under utførelse av offentlig tjeneste å ha gjort seg skyldig i utilbørlig opptreden mot noen.
Grunnlag er følgende forhold:
Som politibetjent i uniformert tjeneste tirsdag 20. januar 1998 ca kl. 2040, ved Sivilforsvarsleiren, Granåsen i Trondheim åpnet han døren på førersiden i Bs bil, Ford Sierra reg. nr. DE..., og grep tak i B og dro han ut av bilen og påsatte han håndjern, til tross for at B hadde stanset bilen på signal og var i ferd med å rulle ned vinduet for å spørre hva politimannen ville."
Idet forelegget ikke ble vedtatt, ble saken oversendt til Trondheim byrett, som etter hovedforhandling 1. desember 1998 med avhør av A og ni vitner, 2. desember 1998 avsa enstemmig dom med slik domsslutning:
A, født xx.xx.60, frifinnes.
Påtalemyndigheten anket over lovanvendelsen. Ved Frostating lagmannsretts beslutning av 31. desember 1998 ble anken henvist til ankeforhandling under henvisning til straffeprosessloven §321 første ledd 1. og 2. punktum.
Ankeforhandling fant sted i Trondheim 15. februar 1999. A var tilstede, men ønsket ikke å avgi forklaring. Det ble avhørt ett vitne, - politimesteren i Trondheim, som orienterte om at A har plettfritt rulleblad, og har særlig erfaring mht "skarpe" oppdrag og hundepatrulje, og om rutiner mht pågripelse etter flukt.
Aktor hevdet at byretten, basert på korrekt bevisbedømmelse, uriktig ikke hadde funnet As opptreden utilbørlig i relasjon til straffeloven §325 første ledd nr 3. Han påsto prinsipalt byrettens dom med hovedforhandling opphevet og, etter forespørsel fra lagmannsretten, subsidiært domfellelse og straffutmåling i samsvar med forelegget, - bot 3.000 kroner, subsidiært 10 dager fengsel.
A v/forsvarer har anført at A etter politiloven og politiinstruksen hadde adgang til å anvende fysisk makt slik situasjonen lå an og at hans handling var rettmessig. Subsidiært ble anført at en eventuell kritikkverdig opptreden ikke kunne anses som utilbørlig, jf Rt-1995-1195, som gjaldt et mer graverende forhold. Det ble nedlagt påstand om at anken måtte bli å forkaste. På forespørsel fra lagmannsretten ble uttalt at det måtte være i As interesse å motta dom i lagmannsretten fremfor opphevelse av byrettens dom med hovedforhandling, for det tilfelle at lagmannsretten forøvrig fant at vilkårene var tilstede for avsigelse av dom.
Lagmannsretten vil bemerke:
Ved en ankebehandling basert på anke over byrettens lovanvendelse er lagmannsretten bundet av byrettens bevisbedømmelse.
Fra byrettens dom hitsettes:
"Bakgrunnen for saken:
Retten legger følgende til grunn som utvilsomt:
Fornærmede B er elev ved Tiller Videregående skole på Idrettslinjen. Han er aktiv skihopper og er medlem av Trønderhopp. Om kvelden den 20.1.1998 hadde han deltatt i et hopprenn i Granåsen - Granåsen Cup. Etter at hopprennet var avslutte, skulle han kjøre fra Granåsen i en Ford Sierra personbil som han hadde fått låne av sin mor. Han hadde fire medpassasjerer i bilen. Det var to medelever som også hadde deltatt i hopprennet og deres kjærester. Det var en mørk vinterkveld.
Bilen med B som sjåfør og de fire passasjerene var i ferd med å kjøre ut fra den store parkeringsplassen ved skianlegget i Granåsen, da tiltalte politibetjent A og politibetjent C var i ferd med å kjøre inn på parkeringsplassen. De kjørte i en uniformert politibil og opererte som hundepatrulje med to hunder i bilen. De var ute på en vanlig rekognosering i byen og hadde besluttet å kjøre innom skianlegget.
A registrerte at Bs bil kjørte forbi en annen bil og holdt en forholdsvis høy hastighet, samt at bilen hadde en markert skade i fronten på den ene siden.
Han besluttet derfor å foreta en kontroll av bilen. Det var politibetjent C som var sjåfør, og han svingte rundt på plassen og kjørte etter Bs bil. B kjørte Odd Husbys vei mot Kolstad og svingte av første veg til høyre - Smistadvegen. B og medpassasjerene oppdaget at de hadde en politibil etter seg. B stanset på grunn av politibilen ved avkjøringen til Sivilforsvarets anlegg i Granåsen. Det er en avstand på omkring 200 meter fra avkjørselen fra parkeringsplassen til innkjørselen til Sivilforsvarets anlegg. Politibilen stanset et stykke bak Bs bil.
A gikk så ut av bilen og fram mot Bs bil for å foreta kontroll. Før han rakk å komme frem til fører B, kjørte han imidlertid videre. B og hans medpassasjerer syntes det hadde gått såpass tid uten at de ble kontaktet av politiet at de trodde det var ønskelig at de fant et bedre sted å parkere på. B kjørte derfor videre i moderat fart. Han stanset etter å ha kjørt omkring 200 meter - ved innkjøringen til den nye langrennstadion i Granåsen. Han kjørte her ut til siden i avkjørselen.
Da A så at Bs bil kjørte av gårde før han nådde frem, så oppfattet han situasjonen slik at bilføreren ville forsøke å unndra seg kontroll. Han sprang derfor tilbake til politibilen. Straks han var inne i bilen, meldte han over radio til operasjonssentralen at de ønsket assistanse fordi en bil forsøkte å stikke av fra kontroll. En annen patruljebil befant seg ved Ugla og meddelte at den ville komme til assistanse. Det framgår av oppdragsloggen ved Trondheim politikammer 20.1.1998 at det ble registrert at: -
"Nevnte bil forsøker å stikke av fra patruljen".
Politibilen med A og C startet forfølgningen noe etter at B hadde begynt å kjøre. Politibilen kjørte opp på siden av Bs bil og stanset på tvers foran den. Det er litt uklart om B allerede da hadde stanset eller om han ble presset til å stanse av politibilen, men dette finner retten ikke av særlig betydning.
Da politibilen hadde stanset sprang A ut av politibilen og rett bort til døren ved førerplassen i Bs bil. B hadde begynt å rulle ned vinduet. Uten noen kommunikasjon åpnet A bildøren raskt og tok B ut av bilen ved at han tok tak i klærne hans ved brystet og trakk ham raskt opp og inntil seg. Etter å ha fått ham ut av bilen stilte han ham opp mot bilsiden. B begynte da å bli litt "urolig" ved at han gjorde motstand mot As fysiske pågripelse. Politibetjent C gikk ut av politibilen litt etter A og kom så til for å hjelpe A med den videre pågripelsen. C tok tak i en av armene til B og A tok den andre armen. De forflyttet seg etter hvert bak bilen. C spente så "kråkfot" på B for å få lagt han ned på magen slik at de kunne få satt på ham håndjern med hendene bakpå ryggen. B falt forover, og da politibetjentene fortsatt holdt ham i armene, fikk han ikke tatt seg for, slik at han falt med ansiktet først ned mot vegbanen.
Han fikk et sår på haken. A satte kneet mot ryggen hans og satte på ham håndjern slik at han hadde hendene på ryggen. Han ble deretter reist opp.
Den andre politibilen kom nå til stede, og A ba de sørge for å ta personalia på passasjerene i Bs bil. En av disse hadde tidligere åpnet døren, men hadde fått beskjed om at alle måtte sitte inne i bilen, og det ble etterkommet. A tok så kontakt med operasjonssentralen og forela personalia på alle fem.
Det ble imidlertid meldt tilbake at det ikke var foretatt noen registreringer vedrørende disse. B hadde forklart grunnen til at han kjørte videre, og denne ble godtatt av A. Pågripelsen ble derfor avsluttet.
A forhørte seg om B følte behov for behandling på legevakten. Det ønsket han ikke, og han og vennene kjørte fra stedet. Hele episoden hadde tatt omkring 20 minutter.
Retten bemerker:
Retten er kommet til at A må bli å frifinne fordi hans handling ikke kan karakteriseres som en - "utilbørlig opptreden" - som er et vilkår for å idømme straff etter straffeloven §325 nr. 3. Retten presiserer imidlertid at en ikke finner hans handling rettmessig.
Lov og forskrifter gir politiet adgang til å bruke fysisk makt ved pågripelser. Loven og forskriftene gir rammen for i hvilke tilfelle fysisk makt kan anvendes. Etter rettens vurdering må det imidlertid også klart være slik at dersom en polititjenestemann går ut over den rammen loven og forskriftene gir slik at en kan si at anvendelsen er fysisk makt ikke er rettmessig, så vil ikke dette alltid føre til at tjenestemannen blir straffeskyldig etter straffeloven §325 nr. 3. For at denne bestemmelsen skal komme til anvendelse må anvendelsen av fysisk makt finnes "utilbørlig". Hvilken overskridelse av reglene for utøvelse av fysisk makt som er utilbørlig, beror på en skjønnsmessig vurdering. Ved denne vurderingen må det legges til grunn at polititjenestemenn må ha et passelig "slingringsmonn" - slik at det må en del til før en konstaterer at en maktanvendelse som ikke kan ansees rettmessig også karakteriseres som "utilbørlig". Det vises til ytterligere bemerkninger om dette nedenfor.
Da Bs bil stoppet for første gang, stoppet politibilen som nevnt bak den. A forklarte at han antok de stanset 5-10 meter bak, mens C antok avstanden var 10-15 meter. Retten legger til grunn at det var tale om en avstand av størrelsesorden 10 meter.
Det er også litt uklart hvor lenge Bs bil sto stille og avventet reaksjon fra politibilen etter at denne hadde stoppet. De fleste som har forklart seg har angitt at B kjørte videre etter forholdsvis kort tid - vitnet Anders Vien antok at det tok 15 sekunder.
Retten legger derfor til grunn som et grovt anslag at det gikk 15-20 sekunder fra politibilen stoppet bak B til B kjørte videre. Det er også litt uklart hvor fort B kjørte før han stanset gang nr. 2. Han har selv forklart at han mente han kjørte omkring 20 km/t.
Vitnet C sa han kjørte i "gangfart" og vitnet Vien mente hastigheten var omkring + - 30 km/t. Retten legger derfor til grunn som et grovt anslag at hastigheten var omkring 30 km/t under kjøringen fra stopp nr. 1 til stopp nr. 2.
Da B stanset bilen første gang, forelå det etter rettens vurdering helt klart ikke en anledning som ga polititjenestemennene anledning til å bruke fysisk makt.
De hadde registrert kjøring med noe høy hasighet uten at denne er registrert nærmere og en skade på bilen som de fant ga grunnlag for en "rutinemessig kontroll".
A har til sitt forsvar anført at da bilen startet opp før han hadde nådd frem til føreren så endret situasjonen seg vesentlig fra å være en rutinemessig kontroll til å bli en forfølgning. Retten er for så vidt enig i dette i det øyeblikk B kjører videre med bilen. Etter rettens vurdering avklarte imidlertid situasjonen seg etter ganske kort tid. B kjørte med en meget moderat hastighet, han hadde blinklys på som markerte at han ville kjøre inn til høyre kant av vegen, og han kjærte en forholdsvis kort strekning før han stanset. Politibilen stilte seg på tvers foran Bs bil, slik at han ikke kunne kjøre videre. A og C hadde to hunder i den politibilen de kjørte, som raskt kunne ha blitt anvendt om det skulle oppstå uroligheter. Videre hadde A over politinettet fått kontakt med en annen patruljebil som var ganske nær og kunne ventes ganske snarlig. B og passasjerene forble inne i bilen da A kom frem til denne.
B var i ferd med å veive ned vinduet. Tatt i betraktning foranledningen til at A og C ønsket en kontroll, og det hendelsesforløp som videre er beskrevet, så finner retten at A i denne situasjon først burde ha anvendt et mildere middel, nemlig en alminnelig samtale, før han eventuelt gikk til pågripelse ved bruk av fysisk makt og påsettelse av håndjern.
Bs bil hadde stanset en gang, og den hadde bare kjørt videre en helt kort strekning i en så lav fart at det etter at Bs bil var stanset for annen gang, ikke var grunn til å oppfatte situasjonen som en unndragelse eller flukt fra politiet. Retten finner derfor at A etter politiloven og politiinstruksen ikke kunne anvende fysisk makt i den foreliggende situasjon.
A har fremholdt i retten at etter at situasjonen måtte vurderes som en forfølgelse, ville enhver uavklart situasjon måtte anses som farlig. Retten viser for det første til at situasjonen etter hvert ikke kunne oppfattes som en vanlig forfølgning, og det var heller intet ved situasjonen som ga foranledning til å anta at det forelå en farlig situasjon. A var derfor etter rettens vurdering som nevnt ikke berettiget til å foreta en fysisk pågripelse slik han gjennomførte.
Det å utøve polititjeneste er ofte vanskelig og til dels farlig. Det er ofte behov for å reagere raskt, og det foreligger ofte stressende situasjoner. I de siste årene har utøvelse av vold på offentlige steder og narkotikakriminalitet øket. Det er derfor utvilsomt blitt slik at det er vanskeligere å utøve en vanlig rutinekontroll i våre største byer. Retten finner det derfor klart at det ikke kan være slik at en hver overskridelse av reglene for anvendelse av fysisk makt skal medføre straff etter straffelovens §325 nr. 3. Det må bare være alvorlige og klare overtredelser av reglene for anvendelse av fysisk makt som kan gi grunnlag for å karakterisere handlingen som utilbørlig - slik at §325 nr. 3 kommer til anvendelse. Det må etter rettens vurdering være et forholdsvis rommelig område for å akseptere feilvurderinger som straffri. I den foreliggende situasjonen hadde A i utgangspunktet rett i å vurdere situasjonen som en forfølgelse - hvilket han vitterlig også gjorde. Det gikk så svært kort tid før situasjonen endret seg og at han da kom til å foreta en fysisk pågripelse ved å dra B raskt ut av bilen og påsette han håndjern, finner retten ikke å kunne karakterisere som utilbørlig - alle forhold tatt i betraktning.
Etter politiloven §6 og politiinstruksen §3-1 skal politiet ikke ta i bruk sterkere midler før svakere midler forgjeves har vært forsøkt eller må antas å være utilstrekkelig eller uhensiktsmessige. Bare nødvendige midler tilpasset situasjonens alvor kan anvendes. Makt kan bare anvendes når det finnes klart nødvendig og forsvarlig etter situasjonens alvor.
Det er under ankeforhandlingen fremkommet at As handling fullt ut er i samsvar med de direktiver som foreligger fra ledelsen ved Trondheim politikammer om hvordan en tjenestemann skal forholde seg overfor en bilfører som har forsøkt å flykte. På bakgrunn av det faktum som er funnet bevist av byretten er dette imidlertid av mindre interesse.
Lagmannsretten finner i likhet med byretten at As maktanvendelse, slik situasjonen på det aktuelle tidspunkt fremsto for ham, ikke er forenlig med de normer som er nedfelt i politiloven og politiinstruksen og viser til byrettens konkrete begrunnelse for dette. Det kunne fortone seg som en flukt da bilføreren kjørte videre etter å ha stoppet første gang, men det kunne ikke lenger fortone seg slik etter at han i lav hastighet og med blinklys på høyre side hadde kjørt 200 meter frem til en avkjørsel, hvor han svingte inn. Det var da, som byretten også presiserer "intet ved situasjonen som ga foranledning til å anta at det forelå en farlig situasjon." Sitatet i dets sammenheng gir uttrykk for byrettens bedømmelse av As subjektive forhold, og må forstås slik at A har utvist nødvendig forsett. En situasjon som den aktuelle ga ikke foranledning til noen maktutøvelse. En slik urettmessig maktutøvelse er i prinsippet å betrakte som en legemskrenkelse.
Lagmannsrettens flertall, lagdommer Gunnar Greger Hagen og lagdommer Sissel Endresen finner at byretten under henvisning til økning av alvorlig kriminalitet over de senere år har godskrevet politiet - her konkret politibetjent A - en for rommelig avstand mellom det urettmessige og det utilbørlige. Når handlingen har karakter av en uprovosert legemskrenkelse, kan det være grunn til å snevre spillerommet noe inn. Rt-1995-1195 gjaldt et "grensetilfelle", der anke over frifinnelse ble forkastet under dissens. Det ble der lagt til grunn "at det skal ganske mye til før en kritikkverdig opptreden anses som utilbørlig". Politimennenes handlemåte ble ansett som "klart kritikkverdig", men det ble lagt vekt på at vedkommendes atferd ikke hadde vært lett å takle for de tiltalte og at det for politifolk som for andre tjenestemenn må "være et spillerom før man konstaterer at dårlig utførelse av arbeidet representerer en straffbar handling."
Fra Bratholm/Matningsdal; Straffeloven med kommentarer, tredje del 1998 s 9 hitsettes:
"Hva som ligger i "utilbørlig Optræden", beror selvfølgelig på et konkret skjønn. Ikke en hvilken som helst upassende opptreden berettiger til karakteristikken "utilbørlig". Et viktig moment vil være om tjenestemannens atferd er foranlediget av vedkommende som blir utsatt for atferden."
Situasjonen var avklart før A kom frem til bilen og bilførerens opptreden ga ingen foranledning til anvendelse av fysisk makt, i alle fall ikke av den karakter og det omfang det her er tale om.
Lagmannsrettens flertall finner, basert på det faktum som er ansett bevist og er beskrevet i byrettens dom at A er skyldig i utilbørlig opptreden under utførelse av offentlig tjeneste jf straffeloven §325 første ledd nr 3. Idet A var tilstede under ankeforhandlingen og spørsmålet om eventuelt å avsi dom ikke har avstedkommet innvendinger fra aktor eller forsvarer, finner lagmannsretten det i dette tilfellet er ubetenkelig å avsi fellende dom på det grunnlag som foreligger, jf straffeprosessloven §345 annet ledd, jf Rt-1995-20.
Lagmannsrettens mindretall, byfogd Per Jørgen Hammer, kan i det vesentlige slutte seg til byrettens premisser og konklusjon.
Det har under ankeforhandlingen ikke vært anført fra forsvarer at en eventuell straffutmåling i samsvar med forelegget er urimelig. Lagmannsretten finner også at straffen passende kan settes til en bot til statskassen på 3.000 kroner, subsidiært fengsel i 10 dager.
Domsslutning :
A, født xx.xx.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven §325 første ledd nr 3 til en straff av bot til statskassen på 3.000 - tretusen - kroner, subsidiært 10 - ti - dager fengsel.