LF-1999-941

Instans:	Frostating lagmannsrett -
Dato:	2000-03-27
Publisert:	LF-1999-00941
Stikkord:	Advokatrett, Profesjonsansvar, Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr 98-01331 A - Frostating lagmannsrett LF-1999-00941 A.
Parter:	Ankende part: Vesta Forsikring AS, Bergen. (Prosessfullmektig: Advokat Jan Bakke, Bergen). Ankemotpart: A v/hjelpeverge F, Ulnes. (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, formann. Lagdommer Hans O. Kveli. Ekstraordinær lagdommer Ragnar Solli
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §11, §22, §2, §9, Forsikringsavtaleloven (1989) §7-6, §7-7, §8-6, Straffeloven (1902) §231, §238, Domstolloven (1915) §222, Tvistemålsloven (1915) §151, §176, §180, §15

Anken gjelder spørsmål om en klients erstatningskrav mot advokats ansvars-forsikringsselskap.

A (født 1950) var natten til søndag 27. desember 1992 på nachspiel i en leilighet tilhørende B i Trondheim. Til stede var også As kamerat, C og ektefellene D og E. C ble sterkt beruset og låst ute i yttergangen. Han ble sint, tok et brannslukningsapparat ned fra veggen, kastet det mot den låste entrédøren og tømte deretter innholdet i yttergangen. A befant seg også der. Han ble senere funnet hjelpeløs, ble båret ut og forlatt på gårdsplassen.

C ble pågrepet samme søndag, og mens han satt i arresten tilsto han å ha skadet A. Dette førte til at Statsadvokatene i Trondheim reiste tiltale mot C ved Trondheim byrett. Tiltalen gjaldt uaktsom betydelig skadeforvoldelse (jf straffeloven §238), og grunnlaget ble beskrevet slik:

«Søndag 27. desember 1992 ca kl 0315 i - - veien 1 i Trondheim, befant han seg sammen med A i en gang utenfor leiligheten til B. Da han ble nektet adgang til leiligheten, tok han et brannslukkingsapparat som var montert på en vegg, og løftet apparatet for å kaste det mot døra inn til leiligheten. I forbindelse med at A tok tak i ham for å hindre ham i å gjøre dette, var han uaktsom ved at han med stor kraft slo brannslukkingsapparatet over sin høyre skulder slik at apparatet traff A i hodet. På grunn av slaget ble A påført omfattende og alvorlige skader i hodet, blant annet brudd på kraniet og store blødninger i hjernen. A har senere vært sengeliggende, han er avhengig av døgnkontinuerlig pleie og er uten evne til kontakt med omgivelsene.»

C erkjente straffeskyld i byretten, men ble frifunnet ved dom av 27. mars 1996. Påtalemyndigheten anket. C fastholdt sin tilståelse og erkjente straffeskyld. Under ankeforhandlingen ba imidlertid aktor om at forholdet prinsipalt ble henført under straffeloven §231 første ledd 1. straffalternativ (grov legemsbeskadigelse), subsidiært straffeloven §238. C ble på ny frifunnet ved Frostating lagmannsretts dom av 13. september 1996.

A er fortsatt sterkt pleietrengende og oppholder seg i institusjon. Han kommuniserer ikke, annet enn ved blikk og nikk. F har siden 18. mars 1993 vært hjelpeverge for ham.

På vegne av A ble det ved stevning av 13. oktober 1997 reist erstatningskrav mot Cs ansvarsforsikrings-selskap Vesta Forsikring AS (Vesta). Vesta ble frifunnet ved Trondheim byretts dom av 27. april 1998, idet kravet ble ansett foreldet. Etter anke fra A ble byrettens dom stadfestet av Frostating lagmannsrett 1. februar 1999.

A hadde løpende bistand fra advokat H fra august 1994 til 6. januar 1997. A v/hjelpevergen mente at advokat H måtte bebreides for å ha oversittet foreldelsesfristen overfor Vesta.

Også H hadde ansvarsforsikring i Vesta, som ledd i sikkerhetsstillelse for advokat, jf domstolloven §222. På vegne av A uttok advokat Steinar Winther Christensen 27. august 1998 stevning til Trondheim byrett. Vesta ble saksøkt med krav om erstatning for personskade begrenset oppad til ca 3 mill kr.

Trondheim byrett besluttet å dele behandlingen av saken, slik at ansvarsspørsmålet ble behandlet først, jf tvistemålsloven §151 annet ledd. Byretten avsa 23. juli 1999 dom. Etter rettelse 8. oktober 1999 har domsslutningen slik ordlyd:

«1. Vesta Forsikring AS v/styrets formann er erstatningsansvarlig under advokat Hs ansvarsforsikring for skade påført A den 27. desember 1992.

2. Vesta Forsikring AS v/styrets formann plikter å betale kr 78.625,50 - syttiåttetusensekshundreogtjuefem 50/100 - i saksomkostninger til A og det offentlige innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen.»

Vesta har anket dommen til Frostating lagmannsrett, og A har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt 15.-17. februar 2000 og lagmannsretten mottok forklaringer fra festdeltakerne C, E og B, nabo G, advokat H, hjelpevergen F og to politibetjenter. Rettsoppnevnt sakkyndig overlege Torbjørn Fredriksen var til stede under det meste av bevisførselen og forklarte seg deretter.

Vesta Forsikring AS anfører i det vesentlige:

Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen i byrettens dom.

Det er eventuelt forsikringsavtaleloven §7-7 jf §7-6 som hjemler erstatningskrav fra A direkte mot Vesta pga Hs utførelse av advokatoppdrag.

For det første må man da C bevist at C påførte A erstatningsbetingende skade, og det er bare økonomisk tap som erstattes. For det andre må det bevises at H fikk i oppdrag å reise krav mot Vesta som forsikrer av C; at H hadde ansvaret for å følge opp saken, at kravet ville ført frem og at han har opptrådt uaktsomt, slik at A har lidt et tap.

Ut fra en prejudisiell vurdering kan ikke C lastes for de skader A ble påført natt til 27. desember 1992. Spørsmålet har fått en grundig behandling i straffesaken. C er frifunnet både i byretten og i lagmannsretten. Det kreves klar sannsynlighetsovervekt for å dømme C i erstatningssak, jf Rt-1996-864.

A ble denne natten påført et kraniebrudd. Hjerneskaden skyldes påfølgende hjerneblødning. A er 100 % ufør. Et økonomisk tap er på det rene, men erstatningsgrunnlag og årsakssammenheng er omstridt.

Det er diskrepens mellom forklaringene fra festdeltakerne C og E og naboene som våknet og observerte det som skjedde i bakgården. A kan ha ligget fordrukken i yttergangen og deretter blitt båret ut etter at pulverapparatet var tømt. Ute på plassen har han trolig falt eller veltet overende og slått seg mot belegningsstein som var under legging. Dette harmonerer med Gs forklaring. Hun så tre karer komme ut fra yttergangen, to loddrett og en vannrett. Man må feste lit til hennes forklaring, idet hun var edru i motsetning til festdeltakerne.

Cs erkjennelse er uten betydning. Han var mest beruset av alle og avga dessuten sprikende forklaringer mens han satt i varetekt 27.- 28. desember 1992. Han har påtatt seg skylden for noe han sannsynligvis ikke har gjort. Det er ikke blitt klarere nå hva som egentlig skjedde denne natten. Forklaringene spriker og det har gått så mange år at minnene naturlig nok viskes ut hos de involverte.

Man fant blod, som riktignok ikke er identifisert, på gårdsplassen. Inne i yttergangen var det ikke tilsvarende blodspor. Dette indikerer at A ble skadet ute. Den sakkyndiges forklaring er ikke uforenlig med at A slo seg mot belegningsstein.

Slepesporene i gangen skyldes antakelig at A var så beruset at han måtte bæres ut som en sekk. Sporene sier intet om at skaden skjedde innendørs.

Det er ikke ført tilstrekkelige bevis for at C skadet A, direkte eller indirekte.

Subsidiært, hvis C skadet A med brannslukningsapparatet, kan han likevel ikke bebreides. Cs opptreden var ikke uaktsom. Det gjaldt et hendelig uhell. Han så ingen stå bak ryggen sin da han løftet apparatet. Man er utenfor det påregnelige. Hvis A ikke hadde noe erstatningskrav mot C, hadde han heller ikke noe krav mot Vesta som Cs ansvarsforsikrer; videre ikke noe krav mot advokat H eller Vesta som Hs ansvarsforsikrer. Ved hendelige uhell blir kort sagt tapet liggende hos skadelidte selv - her A.

Dersom lagmannsretten finner at A hadde et materielt krav mot C, blir det neste spørsmål om advokat H handlet kritikkverdig.

Advokatens oppdrag var først og fremst å hjelpe A med omplassering til nytt bosted og en bedre behandling. Han søkte også om voldsoffererstatning fra det offentlige. Videre ble H oppnevnt som bistandsadvokat. Det var påtalemyndigheten som fremsatte erstatningskravet knyttet til tiltalebeslutningen av 19. januar 1996, oversendt Trondheim byrett 24. januar 1996. Når kravet ikke ble realitetsbehandlet i forbindelse med straffesaken, var det påtalemyndigheten som skulle holdt det ved like på annen måte - reist sivilrettslig krav mot C/Cs forsikringsselskap.

H kan ikke klandres. Saken mot Vesta var et sekundært oppdrag. Han fremskaffet et tilbud om ex gratia-utbetaling fra Vesta på kr 100.000. Dette ble avslått av A v/hjelpevergen.

Uansett er ethvert krav mot Vesta foreldet. Foreldelsesfristen begynte å løpe ved årsskiftet 1992/93. Man ble tidlig i januar 1993 klar over at A ble varig invalid, samtidig som man engasjerte advokat Christian Wiig. Da var de pårørende, As mor og hans kusine, senere hjelpeverge F klar over skaden og hvem som var den ansvarlige, jf foreldelsesloven §9. Således utløp foreldelsesfristen på tre år ved årsskiftet 1995/96. Vesta erkjenner for lagmannsretten at foreldelse ihvertfall var inntrådt ved månedsskiftet mars/april 1996, tre år etter oppnevnelse av hjelpevergen tillagt noen dagers områdningstid.

Foreldelse skjedde likevel ikke så lenge straffesaken var under behandling, dvs fra oversendelsen av tiltalebeslutningen til byretten 24. januar 1996. Imidlertid, siden C ble frifunnet, oppnådde man ikke ett års tilleggsfrist etter foreldelsesloven

§11.

Det tilføyes at advokat H ikke var noen spesialist mht erstatningskrav og foreldelse. Man er på et område med kompliserte regler, herunder spesielle frister. Uansett var det for sent å avbryte frister etter friClsene i byretten og lagmannsretten. Det er forståelig at en advokat ikke tenker foreldelse så lenge straffesak verserer, når erstatningskravet er medtatt i tiltalebeslutningen, slik som i Cs sak.

Vesta har nedlagt slik påstand:

«1. Vesta Forsikring AS v/styrets formann friCs.

2. Vesta Forsikring AS v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.»

A anfører i det vesentlige:

Byretten har skrevet en meget grundig dom. A er enig i begrunnelse og resultat. Det er ikke gjort feil, verken i bevisbedømmelse eller rettsanvendelse.

Egentlig er det en grei sak. Man har et overveldende bevismateriale. Såvel forklaringer og tekniske bevis som den sakkyndiges uttalelse støtter den prejudisielle avgjørelse, nemlig at C skadet A inne i yttergangen. Enten skjedde det ved at han fikk kolben til brannslukningsapparatet mot hodet, eller det skjedde ved at han etter å ha blitt dyttet av C falt over ende og slo seg. I begge tilfeller har C opptrådt uaktsomt og forårsaket skaden - kraniebrudd, blødning og hjerneskade mv.

A kan umulig ha vært så beruset som Vesta vil ha det til. Grunnen til at han ble båret ut må ha vært at han var bevisstløs etter slag/fall i yttergangen.

Cs tilståelse er ikke falsk, og det er ikke andre grunner til at han uriktig skulle ha påtatt seg ansvaret for skaden. Cs tilståelse er det bærende i saken og medfører at kravet om klar sannsynlighetsovervekt for erstatningsansvar er oppfylt. Det er underlig at C ikke ble straffedømt også.

Hvis lagmannsretten mot formodning finner at A ble skadet utendørs, må det skyldes at C var voldsom og slapp A uforsvarlig ned på belegningssteinen, slik at skade oppsto. Dette er også en handling som Vesta - som forsikrer av C - må betale erstatning for.

Det er ingen holdepunkter for at skaden skyldes et hendelig uhell.

Advokat H har falt sin klient A i ryggen og bortforklarer sitt ansvar. Han hadde klart i oppdrag å gå på Cs forsikringsselskap Vesta. Vesta kan ikke skylde på at påtalemyndigheten skulle forfulgt saken. Påtalemyndigheten har ikke avgitt noen form for garanti.

A har til dags dato vært hjelpeløs, og først 18. mars 1993 ble det oppnevnt hjelpeverge for ham. Før den tid hadde ingen rettslig handleevne for A. Følgelig utløp foreldelsesfristen mot Vesta i mars/april 1996.

Advokat H hadde løpende og nær kontakt med påtalemyndigheten om erstatningskravet, og som bistandsadvokat fulgte han forhandlingene i straffesaken i såvel byretten som lagmannsretten.

Hvis advokat H ikke evnet å sette seg inn i reglene om foreldelse av erstatningskrav, skulle han sagt fra seg oppdraget. Aktsomhetsnormen må være lik for alle advokater som påtar seg oppdrag som det aktuelle.

At advokaten ble forvirret av at erstatningskravet ikke ble tatt opp under straffesaken, virker ikke diskulperende. Tvert imot tilsa det et våkent blikk fra advokatens side.

Vesta må svare for advokat Hs uaktsomhet.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten bemerker:

Saken reiser flere spørsmål. Det må prejudisielt avgjøres om A hadde et erstatningskrav mot C.

Etter mer enn 7 år er A fortsatt sterkt invalidisert etter nachspielet 27. desember 1992. Det er på det rene at hodeskaden oppsto denne natten og at han som en faktisk følge har lidt et økonomisk tap. På skadetidspunktet var A en 42 år gammel førskolelærer under omskolering/attføring pga ryggplager.

Det neste spørsmål blir om C forårsaket hodeskaden og om han kan klandres for det. I lagmannsretten har det vært umiddelbar bevisførsel om dette, idet flere av de involverte personer har avgitt muntlige forklaringer.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn vesentlig det samme hendelsesforløp som byretten. Det er - i politidokumenter og muntlige forklaringer - fremkommet enkelte forskjeller i aktørenes erindringer, men hovedtrekkene stemmer overens.

Festdeltakerne var i varierende grad beruset, C mest av alle. E hadde imidlertid ikke drukket så mye. Han holdt et visst oppsyn med sine mindreårige barn som oppholdt seg i en leilighet i nabolaget. E har forklart seg på en troverdig måte og hans beskrivelse tillegges betydelig vekt.

Ekteparet G som bodde i etasjen over nachspielet, ble vekket av levenet og registrerte deler av hendelsene fra vinduet. De gikk frem og tilbake i leiligheten sin, levenet pågikk over lengre tid, og det er forskjeller fra forklaringene de opprinnelig avga og Gs uttalelser i telefonavhør for lagmannsretten. Som G selv har uttrykt, er det problematisk i ettertid å beskrive i detalj det som de en sen natt skuet fra vinduet, men ikke selv tok del i.

Funn, herunder slepespor i yttergangen, As ødelagte briller og istykkerrevne T-skjorte, er viktige bevismomenter; likeså det som kom frem under rekonstruksjonen som ble foretatt like før straffesaken.

C og A oppholdt seg i yttergangen. C var sint, nærmest krakilsk, og A - som var rolig av natur og hadde drukket mindre - skulle roe sin kamerat ned. Lagmannsretten finner byrettens videre beskrivelse på side 28-29 i domsutskriften dekkende:

«... Cs slag bakover med brannslukningsapparat direkte eller indirekte forårsaket kraniebruddet og hjerneblødningen. Retten legger til grunn at A enten ble truffet i pannen med brannslukningsapparatet slik at han falt rett bakover med hodet i gulvet og at fallet var den direkte årsak til skaden, eller at han bøyde seg unna og ble truffet i bakhodet med brannslukningsapparatet med den direkte følge at det oppsto kraniebrudd og hjerneblødning. Retten anser begge alternativene som like sannsynlige. A hadde et merke i pannen som er forenlig med begge løsninger. Ifølge den sakkyndige kan et slag i pannen med brannslukningsapparatet ha medført kortvarig bevisstløshet, slik at han av den grunn falt tungt bakover. Alternativt kan slaget i pannen ha vært så kraftig at han ble slått rett bakover. Kraniebruddet og hjerneblødningen er ifølge den sakkyndige fullt forenlig med et slikt tungt fall med bakhodet rett i gulvet, selv om gulvdekket ikke var av det aller hardeste slaget. Også et slag med brannslukningsapparatet direkte mot bakhodet er i samsvar med den sakkyndiges vurdering av hva som er en mulig skadeårsak. Dersom hodeskaden oppsto på den sistnevnte måten, kan merket i pannen ha oppstått enten ved fallet eller ved forflytningen av A ute på gårdsplassen. Den bevisstløsheten som inntrådte som en følge av hjerneblødningen har ifølge den sakkyndige oppstått etter en viss tid, og det er mulig at A kan ha beveget seg noe etter slaget. Det er imidlertid også mulig at bevisstløshet som en følge av slaget eller fallet inntrådte straks og at denne senere gled over i bevisstløsheten som var en følge av hjerneblødningen.»

Det avgjørende er at skaden ble forårsaket av Cs handlinger inne i yttergangen, at Cs håndtering av brannslukningsapparatet i sterkt beruset tilstand var uforsvarlig, og at skadefølgen var påregnelig/adekvat.

Etter at pulverapparatet var tømt, kom E ut av entredøren for å se hva som var skjedd. På dette tidspunkt lå A tilsynelatende bevisstløs i støvet i yttergangen. A ble halt ut på gårdsplassen. Dette etterlot slepesporene i gangen. Det er noe uklart om E halte han ut alene med brannmannsløft, eller om E og C var sammen om dette. Uklarheten omkring det siste er ikke avgjørende for erstatningsspørsmålet. Etterpå ble A og C begge liggende på plassen utenfor ytterdøren, A lengst av de to, mens E gikk tilbake til leiligheten og drakk kaffe med D og B.

Lagmannsretten konkluderer med at C var erstatningsansvarlig for uaktsom skadeforvoldelse på A. Som nevnt har C til dags dato fastholdt sin tilståelse. Han var sterkt beruset, men tilståelsen styrkes av de øvrige omstendigheter i saken, herunder vurderingene fra overlege Torbjørn Fredriksen. Hendelsen kan ikke anses som et hendelig uhell.

Lagmannsretten slutter seg til byrettens tilføyelse:

«Det må likevel understrekes at bevisvurderingen som beskrevet ovenfor ikke rokker ved frifinnelsen av C i straffesaken. Det må fastholdes at det fortsatt foreligger en slik tvil om hendelsesforløpet at C i strafferettslig sammenheng må anses uskyldig, slik det rettskraftig er slått fast av lagmannsretten.»

Vesta har anført at det kreves klar sannsynlighetsovervekt for å erklære C erstatningsansvarlig, siden han ble frifunnet i straffesaken, jf Rt-1996-864. Den saken gjaldt oppreisning etter frifinnelse i sedelighetssak. I As sak dreier det seg om erstatning for økonomisk tap etter en voldsepisode. Lagmannsretten behøver ikke ta stilling til hvilke beviskrav som må oppstilles, idet det i denne saken uansett er klar sannsynlighetsovervekt for hendelsesforløpet og Cs skyld.

C var og er ubemidlet. Under henvisning til forsikringsavtaleloven §7-7 jf §7-6 kunne A kreve erstatning direkte fra Vesta. Det fremgår ovenfor at såvel Trondheim byrett som Frostating lagmannsrett har funnet at As krav mot Vesta, som Cs ansvarsforsikrer, er foreldet. Det er lagt til grunn at foreldelsesfristen på 3 år utløp før stevning ble uttatt 15. oktober 1997. Avgjørelsen er rettskraftig.

Det neste hovedspørsmål er om advokat H hadde ansvaret for å reise As krav mot Vesta, om kravet ville ført frem og om advokat H anses å ha opptrådt uaktsomt. Det er et springende punkt om kravet mot Vesta, som forsikrer for C, ble foreldet mens H var advokat for A.

Advokat H etterfulgte advokat Christian Wiig. Det er gitt forskjellige årsaker til dette av hjelpevergen F og H, men det er på det rene at han bisto fra august 1994. Han hadde forskjellige oppgaver:

- vurderte krav om SEFO-etterforskning,

- søkte om voldsoffererstatning,

- ble rettsoppnevnt bistandsadvokat i saken mot C, både for byretten og lagmannsretten,

- reiste erstatningskrav mot Vesta som ansvarsforsikrer for C,

- engasjerte seg overfor helsemyndighetene i spørsmålene om bosted og behandlingstilbud for A.

Som bistandsadvokat var han til stede under forhandlingene i straffesaken i byretten og lagmannsretten. Begge ganger var krav om erstatning medtatt i tiltalebeslutningen, og det var avtalt at H skulle prosedere erstatningsspørsmålet. Begge ganger ble det umiddelbart før rettens forhandlinger besluttet å holde kravet utenfor straffesaken, pga A alvorlige skade og kravets kompleksitet.

Forut for straffesaken, den 26. januar 1996, tilskrev H Vesta og uttalte bl.a.:

«Statsadvokat Uggerud v/Statsadvokatene i Trondheim har tatt ut tiltale mot C, f. *.*..45, for overtredelse av straffeloven §238. Tiltalebeslutningen er utferdiget 19.01.1996.

Undertegnede er av politiet v/politiadjutant Bente Lind som skal prosedere saken i Trondheim byrett, bedt om å prosedere selve erstatningsspørsmålet i tillegg til min generelle funksjon som bistandsadvokat.

Jeg formoder at forsikringsselskapet vil ha interesse av utlevering av saksdokumentene, på vanlig måte må det skje ved at De selv henvender Dem direkte til politiet med angivelse av et eventuelt ønske og dertil hørende begrunnelse. Nærværende brev antar jeg kan legges ved.

Når det gjelder det krav som undertegnede med dette på vegne av klient A fremsetter mot forsikringsselskapet, vil det være basert på utvist uaktsomhet av skadevolder C, og at dette må være basert på de vilkår som forsikringsavtalen med Deres selskap hjemler. Så langt jeg kan forstå, vil en uaktsom skadeforvoldelse være dekket av forsikringsavtalen som gjaldt den gang, hvoretter jeg tillater meg å anmode om at man får anledning til å fremsette et erstatningskrav basert på en skadeforvoldelse som har medført 100 % invaliditet for klient A, som fra skadedato søndag 27. desember 1992, representerer et utgangspunkt for erstatningsberegning.

...

Jeg vil anta at et erstatningskrav som annonsert over, etter de beregninger jeg så langt har foretatt, med både skatteulempe og andre faktorer innbakt, vil beløpe seg til størrelsesorden kr 2 mill.

Jeg ber selskapet legge dette til grunn, i det tilfellet man innleder eventuelle forhandlinger.

...»

Etter frifinnelsen i lagmannsretten 13. september 1996, skrev H til Vesta 19. september 1996 bl.a.:

«Undertegnede tillater seg å komme tilbake til saken, idet Frostating lagmannsrett har avsagt domsslutning. I forholdet til A ble C på nytt frikjent.

Det går imidlertid frem av rettsboken og domspremissene at C har tilstått uaktsomt å ha slått A i hodet med brannslukningsapparat.

...

Jeg håper på Deres positive medvirkning. Slik saken står, er det selvsagt fullt mulig for undertegnede på vegne av A å ta ut stevning med basis i de faktiske forhold. Jeg vil imidlertid håpe og tro at man på bakgrunn av en dialog som har vært tidligere, skal kunne C frem til løsninger som gjør det mulig for A å få en rimelig tilværelse.

...»

I brev til F 24. oktober 1996 meddelte H at Vesta ex gratia tilbød å utbetale kr 100.000, med tillegg av salær til H. Hans tilrådning overfor hjelpevergen og overformynderiet var at man aksepterte beløpet.

Såvel F som As mor sa klart nei til forslaget, og i brev 30. oktober 1996 til Vesta bebudet H en stevning.

Deretter oppsto det uoverenstemmelser mellom H og F, hvoretter H sa fra seg advokatoppdraget i januar 1997.

As nye prosessfullmektig, advokat Winther Christensen, uttok deretter stevning i erstatningssaken mot Vesta 13. oktober 1997.

F ble oppnevnt som hjelpeverge for A 18. mars 1993. Før det var A selv ute av stand til å ta hånd om sine økonomiske anliggender, og heller ikke andre var bemyndiget til å gjøre det. Lagmannsretten finner at A ved hjelpevergen tidligst kunne reist erstatningskrav mot C og Vesta 18. mars 1993; eventuelt noen få dager senere etter å ha områdd seg. På dette tidspunkt hadde F «nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige», jf foreldelsesloven §9. Foreldelsesfristen utløp i utgangspunktet etter 3 år, dvs ca 18. mars 1996, jf §2. Dog følger det av §11:

«Selv om foreldelsestiden er ute, kan krav på erstatning, oppreisning og inndragning som springer ut av en straffbar handling, settes fram under en straffesak der skyldneren blir funnet skyldig i det forhold som medfører ansvaret. Slikt krav kan også settes fram ved særskilt søksmål som er reist innen 1 år etter at fellende dom i straffesaken ble rettskraftig. ...»

Dersom C var kjent skyldig i å ha påført A skade, ville ikke erstatningskravet vært foreldet ved byrettens og lagmannsrettens domsavsigelser, henholdsvis 27. mars 1996 og 13. september 1996. Ved eventuell domfellelse ville mao A hatt 1 år på seg fra 13. september 1996 til å avbryte fristen. Siden C ble frifunnet, kunne man ikke påberope seg §11 og heller ikke tilleggsfristen på 1 år etter §22 i forbindelse med at erstatningskravet ble holdt utenfor straffesaken. - Kravet mot selskapet følger kravet mot skadevolder, jf forsikringsavtaleloven §8-6 annet ledd og Rt-1999-7.

Lagmannsretten peker på at erstatningskrav var det vesentlige i advokat Hs oppdrag - voldsoffererstatning fra Fylkesmannen, erstatningskrav mot C i straffesaken og erstatningskrav mot Vesta. Selskapet kan ikke høres med at foreldelsesreglene er vanskelige og at H ikke var spesialist. Når en advokat påtar seg oppdrag vedrørende erstatning for personskade, står foreldelsesreglene sentralt. I denne saken var As uførhet på det rene kort tid etter skadetidspunktet. De aktuelle foreldelsesreglene er oversiktlige.

I sin forklaring for lagmannsretten erkjente H at han ikke tenkte på foreldelse før C ble frifunnet 13. september 1996. Dette var uforsvarlig. Det endrer ikke undersøkelsesplikten at det verserte straffesak mot skadevolder. Vesta kan ikke høres med at H - som bistandsadvokat - bare var en underordnet medhjelper for påtalemyndigheten, og at hovedansvaret for å forfølge erstatningskravet sivilrettslig fortsatt lå hos påtalemyndigheten.

Lagmannsretten viser til korrespondansen som er referert ovenfor, hvoretter H før foreldelse inntrådte reiste krav mot Vesta på ca 2 mill kr i brev av 26. januar 1996. Feilen var at han ikke sørget for fristavbrytende skritt, typisk uttok forliksklage eller stevning etter lovens §15.

Det må kreves at en advokat er ekstra påpasselig i forbindelse med foreldelsesfrister. Aktsomhetsnormen på dette området er streng, jf førstvoterendes uttalelser i Rt-1998-740.

Byretten uttaler i sine premisser på side 32 flg i domsutskriften:

«Hans anbefaling til vergen om å godta Vesta Forsikrings tilbud om en ex gratia utbetaling på kr 100.000,- samt dekning av advokatutgifter, må anses å være forsvarlig faglig sett. Dette kom i tillegg til voldsoffererstatning på kr 150.000,- som da var innvilget. Det må være rom for ulike vurderinger når det gjelder spørsmålet om et krav er prosedabelt og hvilken prosessrisiko som anbefales å ta.

Problemet er at kravet ble foreldet mens advokat H hadde ansvaret for å følge opp saken.

... Dersom advokat H mente at det materielt sett ikke var grunnlag for å forfølge kravet rettslig, burde han på et tidligere tidspunkt ha frasagt seg oppdraget slik at hjelpevergen eventuelt kunne engasjere noen andre før foreldelse var inntrådt. I det minste burde han i god tid før foreldelsesfristen utløp sagt klart fra om sin vurdering av at kravet ikke var prosedabelt og han burde advart mot at foreldelse av det eventuelle kravet var iferd med å inntre, slik at hjelpevergen kunne innrettet seg deretter.»

Lagmannsretten slutter seg til dette. Advokat H opptrådte ansvarsbetingende uaktsomt, og A kan gjøre ansvar gjeldende direkte overfor Vesta, jf forsikringsavtaleloven §7-6 første ledd.

Anken har ikke ført frem. Vesta må betale saksomkostninger for lagmannsretten til A, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Winther Christensen har inngitt oppgave på salær kr 91.000 og utgifter kr 9.629, herunder til vitner, totalt kr 100.629. I tillegg kommer omkostningene til den sakkyndige overlege Torbjørn Fredriksen med kr 8.320. De samlede omkostninger blir kr 108.949. Vesta har ikke reist innvendinger mot omkostningsoppgaven, og lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige, jf tvistemålsloven §176 første ledd. I byrettens omkostningsavgjørelse foretas ingen endring.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom med rettelse av 8. oktober 1999 stadfestes.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom betaler Vesta Forsikring AS v/styrets formann til A v/hjelpeverge F saksomkostninger for lagmannsretten med 108.949 - etthundreogåttetusen-nihundreogførtini - kroner.