LF-2000-115

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-02-23
Publisert:	LF-2000-00115
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 99-00785 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-00115 A.
Parter:	Ankende part: As arving, B, Drammen (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd-Øyvind Kambestad, LO, Oslo). Motpart: Gjensidige Forsikring, Lysaker (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Mandal, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. Lagdommer Arve Rosvold Alver. Ekstraord. lagdommer Nanne Kindt Grut
Lovhenvisninger:	Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §11, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Folketrygdloven (1966) §11-4, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §14, §5, Folketrygdloven (1997)

Saken gjelder spørsmålet om det foreligger ansvar etter yrkesskadeforsikringsloven overfor ufør arbeidstaker, - nå hans arving.

A, Drammen, født *.* 1937, død 13. desember 1999, var arbeidstaker ved X AS, Drammen, da han 8. august 1993 ble sykmeldt. Han falt ut av arbeidslivet, idet sykemeldingen gikk over i attføring og han ble innvilget uførepensjon i 1998. Det er uomtvistet at Gjensidige Forsikring, som Xs forsikringsgiver, svarer for eventuelt ansvar, jf. yrkesskadeforsikringsloven §5.

Krav mot Gjensidige Forsikring synes å være fremmet i 1995. Under henvisning til behov for nærmere avklaring av årsaksspørsmålene ble det i desember 1995 utbetalt et ákonto-beløp på 20.000 kroner til A. Gjensidige meddelte i februar 1997 avslag under henvisning til at yrkessykdom ikke var årsak til helseplager/uførhet. Avslaget ble i august 1997 påklaget til forsikringsskadenemnda, som avga uttalelse om saken 21. desember 1998 ( FSN-3191) sålydende:

«Forsikringsskadenemnda

bemerker at etter yrkesskadeforsikringsloven §11 annet ledd anses yrkesskade og sykdom som er likestilt med yrkesskade forårsaket på arbeidsstedet i arbeidstiden hvis ikke forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfelle. Ut fra de sakkyndige erklæringer som foreligger, anser nemnda dette beviskravet for oppfylt. Nemnda legger således til grunn at forsikredes sykdomsbilde, som er sammensatt, er forårsaket av hans livsstil, særlig av storrøyking helt fra ungdommen av, også av et høyt forbruk av alkohol.

Det synes så vidt hypotetisk om noen del av hans ervervsmessige invaliditet, og i alle tilfelle bare en meget liten del er forårsaket av arbeidsmiljøpåvirkning, at nemnda finner at selskapet må gis medhold.

Ved behandlingen deltok formannen (Hellesylt), Brekken, Knudsen, Øverli og Bjønness.»

A uttok stevning for Trondheim byrett 14. mai 1999 og krevet fullbyrdelsesdom for erstatning oppad begrenset til 2 mill kr. Gjensidige tok til motmæle. Umiddelbart før hovedforhandling i byretten ble varslet omgjøring av kravet til fastsettelsesdom for ansvar. A møtte av helsemessige årsaker ikke for byretten. Det var for byretten ikke begjært og heller ikke oppnevnt sakkyndige.

Trondheim byrett avsa 3. november 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Gjensidige Skadeforsikring frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Byretten la til grunn at A i arbeidslivet hadde vært utsatt for kjemiske og finfordelte stoffer. Det ble vist til at det etter forarbeidene ikke stilles strenge beviskrav til arbeidstaker for at dette vilkåret om årsakssammenheng er oppfylt. Byretten la til grunn at selskapet har tvilsrisikoen når det gjelder sykdommer som har et sammensatt årsaksforhold og viste til presumsjonsregelen i yrkesskadeforsikringsloven §11 annet ledd. Byretten la til grunn at selskapet hadde en tung bevisbyrde, som selskapet dog hadde oppfylt. Fra byrettens dom side 12 hitsettes:

«Tatt i betraktning at As lungesykdom av legene er vurdert som moderate plager og at den altoverskyggende årsak ligger utenfor arbeidsforhold og er forårsaket av egen livsstil, finner retten at det også her er en betydelig sannsynlighetsovervekt for at det er røyking og ikke påvirkning fra arbeidslivet som også er årsak til As astma og obstruktive lungesykdom. Påvirkning fra arbeidslivet har etter rettens mening spilt en så liten rolle og vært et lite vesentlig element i As sykdomsbilde. Retten finner at det foreligger tungtveiende sannsynlighetsovervekt for at A sluttet i arbeid på grunn av sykdom som har andre årsaker enn påvirkning fra arbeidslivet. Det vises også til at han har fått endelig avslag på sin søknad om uføretrygd etter folketrygdlovens bestemmelser om yrkesskadedekning. Det legges til grunn at han er uføretrygdet for sine sammensatte plager og sykdommer. ...»

Om saksforholdet - opplysninger om ulike arbeidsforhold, legeerklæringer, trygdevedtak mm - vises til byrettens dom side 1-5.

A har påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Gjensidige har tatt til motmæle. Det er heller ikke for lagmannsretten begjært eller foretatt oppnevnelse av sakkyndige. Umiddelbart forut for berammet ankeforhandling 27. april 2000 ble gitt melding om As bortgang, visstnok ukjent for begge prosessfullmektiger inntil da. Ankeforhandling ble begjært utsatt og omberammet til 23. august 2000, deretter pga sykdom igjen omberammet.

Ved prosesskrift av 27. november 2000 ble fremlagt gjensidig testament til fordel for As samboer, B, som enearving, og skifteattest. Benevnelsen av den ankende part ble endret til As arving, B og det ble foretatt endring av påstand i samsvar med dette.

Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 28. november 2000. Ingen parter eller vitner ble hørt. Sakens temaer er i det vesentlige de samme for lagmannsretten som for byretten, dog har lagmannsretten forstått Gjensidiges prosedyre slik at det kan legges til grunn at A blant annet hadde sykdom som omtalt i forskrift til yrkesskadeforsikringsloven §11 første ledd, litra b) og at slik sykdom i en viss utstrekning skyldes yrkeseksponering. Gjensidige frafalt en atter subsidiær anførsel om reduksjon pga medvirkning, jf. yrkesskadeforsikringsloven §14. Det ble hevdet at denne bestemmelsen ikke kunne komme til anvendelse etter As bortgang, jf. §14 2. punktum. Det er ikke gitt opplysning om dødsårsak. Lagmannsretten har ikke foranledning til å vurdere dette synspunktet.

As arving, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er enighet om at A falt ut av arbeidslivet pga sine helseplager. Disse var sammensatte. Han hadde lungesykdom, hjerneskade, sukkersyke, hadde hatt et slag, var storrøyker og brukte tidvis mye alkohol. Hans yrkessykdom var godkjent ved innvilgelse av yrkesskadeserstatning fra trygden.

Det må tas stilling til i hvilken utstrekning As helseplager var relatert til hans yrkesliv eller hadde årsaker som var uavhengig av yrkeslivet. Hovedspørsmålet i saken er om hans yrkessykdom var årsak til hans uførhet.

As forhold gikk inn under yrkesskadeforsikringsloven §11 første ledd b skade/sykdom som i medhold av folketrygdloven av 1966 §11-4 nr 1 er likestilt med yrkesskade. Hans yrkessykdom falt inn under forskrift av 1997 §1

A) sykdommer som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning, eller

E) lungesykdommer som skyldes påvirkning av finfordelte stoffer.

Forskrift fra 1997 er gitt med hjemmel i folketrygdloven av 1997, men er hva angår A og E uendret i forhold til den forskriften som gjaldt i 1993.

Yrkesskadeforsikringslovens §11 annet ledd om forsikringsgivers bevisbyrde for at sykdommen åpenbart ikke er forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, kommer til anvendelse. Det vises til Ot.prp.nr.44 (1988-1989) s. 58-59, punkt 5.3 Justisdepartementets merknader.

Byretten var ikke så kategorisk som forsikringsskadenemnda, som fant det hypotetisk om noen del av den arbeidsmessige invaliditet var forårsaket av arbeidsmiljøet, men også byretten har tolket sakens legeuttalelser feil. Det er lagt for stor vekt på dr.med Helge J. Nordals uttalelse. Rikstrygdeverkets yrkesskadevurdering er oversett.

Det ble i 1994 foretatt HMS vurdering av sammenhengen mellom arbeidsmiljøet ved X og As astmalidelse. I den sammenheng ble det også utarbeidet en oversikt over hvilke eksponeringer A tidligere kunne ha vært utsatt for som sjømann, sauegjeter, tømmerhugger, maskinfører i betongfabrikk, bryggeriarbeider og maler. Det ble konkludert med at den utviklede astma skyldtes en kombinasjon av tobakksforbruket og «eksponering for irriterende stoffer og mulig astmaframkallende stoffer i arbeidslivet gjennom en periode på mer enn 40 år».

Dr.med Rolf Korsgaard uttalte i 1995 at

«man må her i alle fall akseptere at hans arbeids-situasjon med eksponering for forskjellige kjemikalier har forverret hans astma/kronisk obstruktiv lungesykdom. Det er således sikkert at pasientens arbeidssituasjon har påvirket hans sykdom, ...».

Drammen trygdekontor fant - også i 1995 - at As

«lungelidelse delvis skyldes skadelig påvirkning i arbeidsmiljø, og delvis skyldes tobakkpåvirkning. På denne bakgrunn er lidelsen delvis godkjent som yrkessykdom i henhold til folketrygdlovens kap. 11.»

Legene Anne Haugen og Erik Melbostad, ved Statens arbeidsmiljøinstitutt, avga i 1996 erklæring til Drammen trygdekontor, der det ikke ble utelukket «at eksponeringen for stoffer i yrket har vært medvirkende årsak til at pasienten har utviklet sin lungesykdom». De to leger sa seg enig i den vurdering «at den fastsatte graderingen av lidelsen til 60% pga. tobakk og maksimalt 40% pga. yrkeseksponering, ...».

Dr.med. Helge J. Nordal uttalte i en spesialisterklæring av 1997 til Gjensidige Forsikring at det er «usannsynlig at skade fra arbeidsmiljøet kan være årsak til mer enn en meget liten del av hans totale uførhet».

Legene Sigrid Svalheim og Olaf Aaserud, begge Rikshospitalet, avga en erklæring til Drammen trygdekontor i 1998. Det ble der grovt skjønnsmessig anslått at «hans sentralnervøse skade som følge av løsemiddeleksponering» tilsvarte 10-15% medisinsk invaliditet.

Rikstrygdeverket viste i brev fra 1998 til at As kronisk obstruktive lungesykdom fra 1994 var godkjent som yrkessykdom likestillet med yrkesskade. Det ble videre uttalt at Rikstrygdeverket også hadde delvis godkjent As toxisk encephalopathi og polynevropathi som yrkessykdom likestillet med yrkesskade. Den varige medisinske invaliditet forårsaket av yrkessykdom ga rett til yrkesskadeserstatning etter gruppe 2 = invaliditetsgrader i området 25-35%. En slik vurdering er tilstrekkelig til å forklare at A falt ut.

Det er riktig at A i 1998 fikk innvilget uførepensjon uten at de spesielle regler om yrkesskadedekning ble gitt anvendelse.

Det vises til Ot.prp.nr.44 (1988-1989) s. 89 hva angår forståelsen av yrkesskadeforsikrings-loven §11 annet ledd. I uttrykket «åpenbart» ligger at annen årsak må ha en betydelig sannsynlighetsovervekt før forsikringsgiverens ansvar bortfaller. Det vises i denne sammenheng også til Rt-2000-1614 - røykedommen - på s 1624.

I vår sak er problemet at vi står overfor flere mulige forklaringer til at A ble ufør. I legeerklæringene varierer vurderingene fra sannsynlighet for liten til sannsynlighet for en noe større sammenheng mellom eksponering i hele den yrkesaktive periode og uførheten. Alle erklæringer er basert på et noe usikkert faktum mht eksponeringsart og -grad, men vi vet at A har vært utsatt for arbeidsmiljøer som kan forklare sykdomsbildet.

Det avgjørende vurderingstema er om det tilnærmet kan utelukkes at eksponering i arbeidssammenheng har betydning for yrkesutfall, eller som departementet uttalte i Ot.prp.nr.44 (1988-1989) s 59, spørsmålet er om «det må anses på det rene at årsaken ikke har noen sammenheng med arbeidet, ...».

I vår sak har vi å gjøre med sykdom som omtalt i yrkesskadeforsikringsloven §11 første ledd b slik at §11 annet ledd kommer til anvendelse.

Rt-1992-64, P-pilledom II, er sentral for årsakslæren i den alminnelige erstatningsretten. Det vises særlig til uttalelser på s 69-70 og 77-78 om årsaksspørsmålet generelt, om disponerende og utløsende årsaker og om beviskravet. I vår sak vet vi at A fikk yrkesskadeserstatning pga skadelig eksponering i yrkeslivet. Motparten har da bevisbyrden for at A også uten en slik eksponering ville ha falt ut av yrkeslivet omtrent på den tid da han falt ut, eventuelt at eksponeringen er et uvesentlig element i årsaksbildet, jf. Rt-1992-64 (s 70). Det kan være naturlig å se konsekvensen av tobakk og alkohol som disponerende årsaker i As tilfelle, mens yrkeseksponeringen var utløsende. I Rt-2000-620, Inneklimadommen, ble skaden ikke, som i vår sak, godkjent av trygden. 

Den generelle bevisregel i yrkesskadeforsikringsloven §11 tredje ledd om arbeidstakerens særlige mottakelighet skal gjelde selv om mottakeligheten er selvforskyldt som ved røyking, jf. note 88 i Karnov med henvisninger. Særlig mottakelighet er uansett ikke den helt overveiende årsak når yrkessykdom har ført til ca 30% medisinsk invaliditet.

Gjensidige har ikke greid å motbevise at yrkeseksponering var en nødvendig betingelse og derved en av flere relevante samvirkende årsaker til As uførhet.

Hva angår etterlyste primærlegejournaler opplyses at det i september 1999 forgjeves ble rettet henvendelser til lege Ludv. Lindmann, Drammen. Gjensidige kunne ha benyttet den fullmakt som A har gitt i saken, men ville vel heller ikke fått noe svar.

As arving, B, har nedlagt slik påstand:

«1. Gjensidige forsikring er erstatningsansvarlig etter yrkesskadeforsikringsloven av 16.6.1989 overfor As arving, B.

2. Gjensidige forsikring erstatter As arving, B, omkostninger i saken tillagt 12% rente fra forfall og til betaling skjer.»

Gjensidige Forsikring har i det vesentlige gjort gjeldende:

Saken dreier seg om årsakssammenheng. Hvorfor falt A ut av arbeidslivet? Årsakslæren i den alminnelige erstatningsrett ligger i bunnen. Utgangspunktet er betingelseslæren, men med skjerpet beviskrav etter yrkesskadeforsikringsloven §11. Finner retten at A ville ha falt ut av arbeidslivet, selv om yrkeseksponeringen tenkes borte, foreligger ikke årsakssammenheng.

Gjensidige hevder at yrkeseksponeringen ikke var en nødvendig betingelse for utfall av yrkeslivet ca 1993, eventuelt var yrkeseksponeringen som årsak ikke vesentlig nok. For øvrig må vurderes særlig mottakelighet som helt overveiende årsak, jf. yrkesskadeforsikringsloven §11 tredje ledd.

Vi vet lite om hva A har vært utsatt for i arbeidslivet. Vi vet han var utsatt for et uhell i 1986 uten at de nærmere omstendigheter er kjent. Vi vet han fikk avslag mht yrkesrelatering av lungesykdom. Vi vet ikke egentlig hvorfor han ble sykmeldt og vi vet ikke hvorfor han ble uførepensjonert. Primærlegejournaler er aldri blitt fremlagt. Disse forhold forvansker saken og skaper en tvil, som må gå ut over den som søker dekning.

Gjensidige aksepterer at det på bakgrunn av sykdom som hører under forskrift til yrkesskadeforsikringsloven §11 første ledd b dreier seg om en sak som lovteknisk hører under yrkesskadeforsikringsloven. Det aksepteres også at forsikringsgiver har en tung bevisbyrde.

Spørsmålet er om det foreligger betydelig sannsynlighetsovervekt for at A ville ha falt ut ca 1993 selv uten yrkeseksponering.

Det er grunn til å tro at andre sykdommer har vært viktigere enn de sykdommer som delvis kan ha vært yrkesrelatert.

Av journalnotat fra oktober 1993 fremgår

«Sosialt: Storrøker. Røker ca 40 sigaretter egenrullede per dag. Arbeider på en krystallfabrikk. Mye lutdamp. Går i røk og damp hele dagen.

Tidl. sykd.: Har diabetes fra 3-4 år tilbake, tablettbehandles.

Forøvrig oppgir pas. seg å være vesentlig frisk.

Har det siste året fått økende besvær med pusten. I sommer hatt en lungebetennelse og deretter betydelig verre. ...»

I journalnotat fra januar 1994 opplyses at pasienten er blitt betydelig bedre og at han har redusert sigarettforbruket fra 40 til 5 pr dag.

Hva angår HMS-vurderingen fra 1994 kan man merke seg det som står om nødvendigheten av å kjenne til yrkeshistorie, sykdomshistorie, røykevaner, hvilke stoffer som i hvor store mengder har vært i luften og resultat av lungefunksjonstester, for å kunne finne ut om det er arbeidsmiljøet som har forårsaket eller har medvirket til utvikling av astma. Man kan videre merke seg skjemaet som viser at man har vært ukjent med mengden hva angår praktisk talt samtlige stoffer som A kan ha vært eksponert for. Mengden av stoff i luften er opplyst for 2-3 stoffer. Mengdene ligger der innenfor akseptable grenser.

Dette viser at man vet svært lite om i hvilken utstrekning A har vært utsatt for skadelig eksponering. Det er grunn til skepsis mht de legeerklæringer som konkluderer med årsakssammenheng, idet disse forutsetter skadelig eksponering i tildels betydelig grad.

Det er grunn til å merke seg den redegjørelsen arbeidsgiver ga i 1994 om hva As arbeid besto i fra 1980 til 1993. Han var prosessoperatør i bedriftens produksjon av natriumsilikater. A flyttet råvarene med traktor under åpen himmel og tømte i en stor autoklave. I et senere ledd i produksjonen gikk oppløsningen gjennom en flerkamret filterpresse. A var i befatning med filterpressen ca 1 time hver dag. «... vi kjenner ikke til at A kan ha vært utsatt for andre kjemikalier enn eventuelt alkalidamper fra filterpressen når varm natriumsilikat har blitt filtrert.»

Det er grunn til å tro at dr.med. Rolf Korsgaard baserte seg på et uriktig faktisk grunnlag, da han i 1995 beskrev det slik at A ved sitt arbeid siden 1980 var blitt eksponert for betydelige mengder kjemikalier. Han fant det likevel vanskelig å avgjøre i hvilken grad As lungeplager skyldtes arbeidssituasjonen eller sigarettforbruket. Han fant at nedsatt lungefuksjon i 1995 var på mindre enn 15%.

Dr. Finn Finsnes fant i 1995 at As kronisk obstruktive lungesykdom av moderat alvorlighetsgrad var selvpåført ved storrøyking gjennom mange år og at spørsmålet om hans arbeidsmiljø hadde forverret sykdommen, bare ble spekulasjoner uten nevneverdig vekt. Det måtte i alle fall foretas objektive målinger på arbeidsplassen om det skulle klarlegges. Dr. Finsnes fant at lungesykdommen ikke ga grunnlag for 50% uføretrygd, men at dette kunne være forsvarlig ved en vurdering av den totale funksjonsevne, i det vesentlige pga sukkersyke, men også andre plager.

I erklæring til Drammen trygdekontor fra 1996 nevner legene Haugen og Melbostad foruten storforbruk av røyk at pasienten er alkoholiker og har drukket siden 14-års alderen, til dels daglig og særlig etter at han sluttet å jobbe. Det ble antatt at hovedårsaken til utvikling av lungesykdommen var det massive forbruk av tobakk gjennom 44 år, selv om det ikke kunne utelukkes at eksponering for stoffer i yrket har vært medvirkende årsak til sykdomsutviklingen.

Fylkestrygdekontoret i Buskerud avslo i 1996 søknad om uførepensjon. Det ble funnet at As evne til å utføre inntektsgivende arbeid ikke var varig nedsatt med minst halvparten pga sykdom, skade eller lyte.

I 1996 fant Drammen trygdekontor at 10% av As plager i sentralnervesystemet skyldtes yrkespåvirkning.

Overlege Nordal fant det usannsynlig at skade fra arbeidsmiljøet kunne være årsak til mer enn en meget liten del av As totale uførhet. Han fant dette klart for de nevrologiske symptomer og trolig også for hjerte- og lungeproblemene. Overlege Nordals inntrykk var at andre årsaker enn yrkesforhold har vært den helt dominerende årsak til nevrologisk og lungemessig besvær. Han tok det forbehold at en helt sikker konklusjon ville kreve eksponeringsforsøk i bedriften av yrkesmedisiner.

I nevrologisk spesialisterklæring fra Rikshospitalet til Drammen trygdekontor fra legene Svalheim og Aaserud fra 1998 er opplyst at A fra 1992 i ca 3 år drakk ca 1 liter hjemmebrent pr dag. Det er videre opplyst at As symptomer i sammenheng med hukommelsessvekkelse, konsentrasjonsproblemer mm syntes å ha oppstått 15-20 år tidligere og har tiltatt betydelig. Det ble antatt at eksponeringen for organiske løsemidler i hele denne perioden har vært beskjeden og uttalt at det er uvanlig at løsemiddelskade utvikler seg etter at eksponeringen er blitt beskjeden.

Etter de opplysninger som forelå var det naturlig at forsikringsskadenemnda la til grunn at en eventuell årsak i arbeidsmiljøet var så liten at den ikke kunne tillegges betydning. Dette er en avgjørelse i samsvar med P-pilledom II Rt-1992-64.

A ville ha falt ut av arbeidslivet uavhengig av yrkesmessig påvirkning. Han hadde hjerteproblemer, sukkersyke, lungeproblemer og nevrologiske problemer. I den utstrekning påvirkning fra arbeidslivet var delårsak til noen av disse problemene, var det ikke i større grad enn at han kunne ha arbeidet videre.

De legeerklæringer som ikke utelukker en viss yrkespåvirkning synes å bygge på opplysninger fra A selv om eksponering, som ikke er bekreftet av noen målinger.

Dersom det legges til grunn en viss årsakssammenheng, dreier det seg om et for lite element, jf. P-pilledom II. Man kan merke seg at Høyesterett i Rt-2000-620 gikk rett på årsaksspørsmålet.

Under enhver omstendighet var As særlige mottakelighet den helt overveiende årsak, jf. yrkesskadeforsikringsloven §11 tredje ledd.

Gjensidige Forsikring har nedlagt slik påstand:

«1. Trondheim byretts dom av 3.11.99, domsslutningens pkt 1, stadfestes.

2. Gjensidige Forsikring tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten vil bemerke:

A, nå hans arving, krever dom for at Gjensidige Forsikring har ansvar etter yrkesskadeforsikringsloven for at A ble ufør - eller som det også er formulert - for at han falt ut av arbeidslivet.

Slikt ansvar foreligger dersom sykdom forårsaket i arbeid på arbeidstedet i arbeidstiden er å anse som årsak til As uførhet.

Ved yrkesskadeforsikringsloven ble arbeidsgiverne pålagt et objektivt ansvar for yrkesrelatert skade og sykdom, - et ansvar som via obligatorisk forsikring samtidig ble flyttet over til arbeidsgivers forsikringsgiver. Det dreier seg i prinsippet om en ansvarsforsikring, slik at alminnelig erstatningsrett er avgjørende for ansvaret i den utstrekning ikke annet følger av bestemmelser i yrkesskadeforsikringsloven. Et eksempel på slik spesialbestemmelse er bevisbyrdereglen i §11 annet ledd.

Etter alminnelig erstatningsrett er utgangspunktet at en begivenhet anses som årsak til en skadefølge dersom den er en nødvendig forutsetning for at skaden skal inntre. Dette er betingelseslæren, som imidlertid må modifiseres, dog ikke så langt at hele ansvaret legges på den mest vesentlige årsak i hendelsesforløpet.

Fra Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 4. utgave, 1999, s 304-305 hitsettes:

«... Vi ser bort fra årsaker som i hendelsesforløpet har hatt lite eller uvesentlig å si for resultatet. Dette kan også uttrykkes positivt: Vi knytter bare ansvar til de årsaker som har vært så vidt vesentlige i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til dem. Dette gjelder både hvor årsakene virker samtidig og hvor de virker etter hverandre i tid. Mot denne bakgrunn blir det således en meget neddempet og modifisert hovedårsakslære vi har i norsk erstatningsrett, og som i noen tilfelle vil lede til andre resultater enn betingelseslæren.»

Nygaard har i «Skade og ansvar», 5. utgave, 2000, s 317 og s 328-329 gitt uttrykk for noe tilsvarende. Nygaard har på side 334, i sammenheng med det utgangspunkt at skadevolderen får ta skadelidte som han er, tilsvarende presisert at den påstått ansvarsbærende faktor også i denne relasjon må settes til side dersom den er uvesentlig i årsaksbildet. Det kan i denne sammenheng vises til yrkesskadeforsikringsloven §11 tredje ledd.

Begge forfattere har vist til P-pilledom II, Rt-1992-64 (s 70), der det bl.a. heter:

«... Når jeg i det følgende drøfter om p-pillebruken er en nødvendig betingelse eller årsak til skaden, legger jeg samtidig i uttrykket «nødvendig» at den har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.»

Forutsetningen om at en samvirkende årsaksfaktor for å bære ansvar ikke må være et uvesentlig ledd i hendelsesforløpet er senere kommet til uttrykk bl.a. i Rt-1997-1 (s 12), Rt-1998-1565 (s 1582-83), Rt-2000-418 (s 432-33), Rt-2000-620 (s 631) og Rt-2000-915 (s 920 og 925).

Rt-2000-614 - røykedommen - kan ikke direkte ses å omhandle dette temaet. Det var for Høyesterett ikke omtvistet at passiv røyking i arbeidet var en rettslig relevant årsak - en nødvendig, medvirkende årsak som ikke var uvesentlig. Det var der tale om en sykdom - lungekreft - som åpenbart var årsak til den aktuelle uførhet. Selv om andre temaer ble berørt i dommen, var det omtvistede tema formelt begrenset til spørsmålet om ansvaret skulle begrenses pga grov uaktsomhet i form av egen røyking, jf. medvirkningsbestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven §14. 

Det må legges til grunn at A blant flere helseplager hadde sykdom av den art som er beskrevet i forskrift i medhold av folketrygdloven, jf. yrkesskadeforsikringsloven §11 første ledd b, slik at den særlige bevisbyrderegelen i §11 annet ledd kommer til anvendelse. Sykdom omfattet av §11 første ledd b blir å anse forårsaket av yrkeseksponering i den utstrekning Gjensidige ikke kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfelle. A hadde bl.a. lungesykdom og nevrologiske plager. Det er disse sykdommer som i større eller mindre utstrekning kan ha hatt sin årsak i yrkeseksponering. Når det - under anvendelse av bevisbyrdereglen i §11 annet ledd - er tatt stilling til i hvilken utstrekning dette er tilfelle, blir spørsmålet om det yrkesrelaterte innslag i As sykdomsbilde har vært årsak til hans uførhet.

Også ved vurdering av det yrkesrelaterte innslag i forhold til andre mulige årsaker til uførheten må bevisbyrden ligge på Gjensidige, om enn ikke i samme grad som etter yrkesskadeforsikringsloven §11 annet ledd. Det antas generelt at skadevolder har tvilsrisikoen mht om en uførhet ville ha inntrådt uavhengig av den årsak skadevolderen bærer ansvaret for. Det vises til Rt-2000-1614 (s 1623) med henvisning til Rt-1999-1473. Temaet er berørt på side 1479 med henvisning til Rt-1997-883 (s 887). Det kan også vises til Rt-2000-418 (s 432).

Selv om det i den aktuelle saken foreligger en rekke legeuttalelser om As helseforhold, mangler en del opplysninger som kan tenkes å være av vesentlig betydning. Vi vet svært lite om As helseforhold forut for 1993. Vi har ikke presise opplysninger om hvorfor han ble sykmeldt i 1993, hvorfor han ble uførepensjonert i 1998 eller hvorfor han døde i 1999. I tilsvar til byretten provoserte Gjensidige fremleggelse av As primærlegejournal, av journal fra bedriftshelsetjenesten v/X AS og journaler fra eventuelle andre leger A hadde benyttet. Byretten tok i en rekke brev spørsmålet opp med As prosessfullmektig, som i en telefax til byretten 11. oktober 1999 opplyste at han iløpet av dagen ville forsøke å innhente de omspurte legejournaler. Hovedforhandling for byretten ble holdt 12. oktober 1999. Gjensidige gjentok provokasjonen i anketilsvaret og senere under ankeforberedelsen. I telefax til lagmannsretten kvelden før ankeforhandling ble opplyst at det hadde vist seg umulig å fremskaffe de etterlyste primærlegejournaler. I replikken under ankeforhandlingen ble vist til at Gjensidige skulle ha liggende en fullmakt som selskapet selv kunne ha benyttet for innhenting av ytterligere helseopplysninger.

På tross av et utgangspunkt om bevisbyrde for Gjensidige kan ikke lagmannsretten under disse omstendigheter se at sakens mangelfulle opplysning ensidig kan gå ut over Gjensidige.

A begynte som sjømann som 14-åring. Han gikk på land 33 år gammel og var innom ulike yrker i en 10-årsperiode inntil han begynte å arbeide ved X AS i 1980. Han arbeidet der i 13 år til han ble sykmeldt i august 1993.

Vi vet lite konkret om skadelig eksponering fra disse arbeidsplassene. Det vi vet mest om er situasjonen ved X AS, der han neppe i nevneverdig grad ble utsatt for skadelig eksponering. Det vises til nærmere detaljer om HMS-undersøkelse og arbeidsgiverens beskrivelse av arbeidssituasjonen foran på side 9 under Gjensidiges anførsler.

For så vidt i samsvar med de fleste foreliggende legeuttalelser fra perioden 1995-1998 legges til grunn at As lungesykdom og hans nevrologiske problemer til en viss, men begrenset, grad er forårsaket av yrkeseksponering, men at hans helseproblemer i det alt vesentlige hadde andre årsaker.

Det må legges til grunn at A siden tidlig ungdomstid hadde et betydelig forbruk av såvel tobakk som alkohol. Det er ikke uenighet mellom legene om at den dominerende årsak til hans lungesykdom var tobakksforbruket - angitt til ca 40 sigaretter daglig - gjennom alle disse årene.

Han er omtalt som alkoholiker og i den sammenheng er beskrevet et forbruk på ca 1 liter sprit daglig over 3 år fra 1992. Det er bare på denne bakgrunn naturlig at han ble sykmeldt, men kanskje overraskende at han ikke ble sykmeldt tidligere enn i august 1993.

A hadde utviklet sukkersyke og hjerteproblemer i tillegg til de sykdommer som delvis kan relateres til arbeidslivet.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at yrkeseksponeringen som eventuell medvirkende årsak til at A falt ut av arbeidslivet ved sykmelding i 1993 og ikke senere kom tilbake i stilling, men ble varig ufør, er et så uvesentlig element i årsaksbildet at det ikke er naturlig å regne denne eksponeringen som årsak. Det vises i denne sammenheng til fremstillingen ovenfor av de krav som må stilles til en årsak for at den skal være erstatningsrettslig relevant.

Byrettens dom, domsslutningens pkt 1, blir etter dette å stadfeste.

Anken har vært forgjeves og spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Det kan ikke sees å foreligge særlige omstendigheter som taler for å frita for erstatningsplikt. Advokat Kjell Mandal har levert omkostningsoppgave på 20.000 kroner, i sin helhet salær. Det er ikke innkommet innvendinger mot oppgaven, som blir å legge til grunn, jf. tvistemålsloven §176.

Hva angår byrettens omkostningsavgjørelse, gjøres ingen endring.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. As arving, B, betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Gjensidige Forsikring med 20.000 - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, hvoretter det påløper morarente etter morarenteloven §3 første ledd 1. punktum til betaling skjer.