LF-2000-1151

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-03-29
Publisert:	LF-2000-01151
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim skifterett nr. 660/00 - Frostating lagmannsrett LF-2000-01151 A.
Parter:	Ankende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Olav M. Hohle, Trondheim). Motpart: B, Trondheim (Prosessfullmektig: H.r.advokat Terje Herrem, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Randi Grøndalen. Lagdommer Hans Christian Hoff. Ekstraordinær lagdommer Nanne Kindt Grut
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §59, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder krav om skjevdeling ved ektefelleskifte i medhold av ekteskapsloven §59 første ledd.

A og B inngikk ekteskap den 31. desember 1990. De hadde vært samboere siden 1985, og hadde ett felles barn, en datter født i 1989.

Samlivet mellom partene ble brutt høsten 1999, og separasjonsbevilling ble gitt 29. oktober samme år.

Partene ble ikke enige om bodelingen, og det ble innledet offentlig skifte for Trondheim skifterett i juni 2000. På skiftet reiste A skjevdelingskrav bl.a. knyttet til eiendommen - - -gate 53 i Trondheim, og det ble reist skiftetvist om spørsmålet. Tvisten ble ikke overført i søksmåls former, men det ble holdt muntlig forhandling i Trondheim den 19. oktober 2000. Trondheim skifterett avsa den 23. oktober 2000 kjennelse med slik slutning:

1. B frifinnes for skjevdelingskravet mot å bli utbetalt fra A kr 500.000.- som endelig oppgjør.

2. A betaler i saksomkostninger til B v/adv. Terje Herrem kr 25.000.- tjuefemtusenkroner 00/100 innen 14 - fjorten - dager.

A har påanket skifterettens kjennelse til Frostating lagmannsrett.

Ankeforhandling fant sted i tinghuset i Trondheim den 2. mars 2001. Begge parter møtte og avga forklaring. I tillegg ble det hørt forklaring av ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

A er eneeier av eiendommen i - - -gate 51 i Trondheim.

Det er erkjent at partene sammen besluttet å flytte fra Kirkenes og bosette seg sammen i Trondheim, og at de begge var enige om at eiendommen skulle kjøpes. Den ble imidlertid anskaffet av ham alene, og finansiert gjennom kontantinnskudd på kr 300.000.- som han hadde fått utbetalt etter oppløsningen av hans forrige ekteskap og ved opptak av lån. Lånet har han alene betjent med midler han selv har tjent inn. Eiendommen er i grunnboken registrert på ham alene.

Det bestrides at partene var samboere på noe tidspunkt før flyttingen til Trondheim.

Det bestrides videre at B har gjort noen slik innsats i hjemmet eller i partenes næringsdrift at hun derigjennom har blitt eier av noen del av eiendommen. Det var A som hele tiden hadde styringen med prosjektet, og hennes innsats har ikke frigjort noen kapital eller tid på As hånd. Hun har ikke gjort noe ut over ordinær innsats i så måte, og det kan ikke være nok til å etablere noe såkalt «husmorsameie». Før ekteskapsinngåelsen hadde hun bare arbeidet i gatekjøkkenet i ca 1 1/2 år, og partenes felles barn, som hun tok seg av mens A var på arbeid, ble født bare 1 1/2 år før ekteskapsinngåelsen.

Det avvises at B har oppnådd noen eierposisjon gjennom betaling av partenes felles forbruk. A hadde i hele samlivsperioden, med unntak av i 1987, den høyeste nettoinntekten av de to; siden all gjeld ble dekket av ham og ført til fradrag i hans inntekt er forskjellen i bruttoinntekt ennå større.

A var således eneeier av - - -gate 53 da partene inngikk ekteskap. Den verdiøkning som skriver seg fra hans anskaffelse av denne må han derfor kunne kreve skjevdelt i medhold av ekteskapsloven §59 første ledd.

Eiendommens bruttoverdi da partene inngikk ekteskap har minst vært på kr 1.700.000.- og nettoverdien på kr 240.000.-, sannsynligvis høyere. Eiendommen ble i 2000 solgt for 3,6 millioner kroner. Hvor stor del av verdiøkningen som i dette tilfelle skal tilskrives markedsutviklingen og hvor stor del som skriver seg fra oppgradering av eiendommen må fastsettes skjønnsmessig.

Hvis A får medhold i sitt krav om at 1,2 millioner kroner kan holdes utenfor bodelingen vil B i alt få utbetalt fra fellesboet kr 450.000.-. Hensett til hva hun brakte inn i boet, hennes innsats og ekteskapets varighet er dette ikke urimelig. Ekteskapslovens §59 annet ledd kan derfor ikke få anvendelse.

A har nedlagt slik påstand:

1. A gis rett til å holde utenfor bodelingen et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 1.200.000.-

2. A tilkjennes saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett innen 14 dager fra kjennelsen forkynnes.

B har i det vesentlige anført at partene innledet et samboerforhold allerede mens de bodde i Kirkenes, og eiendommen ble anskaffet for å tjene som deres felles bolig etter flyttingen. Den skulle også gi familien inntekter gjennom den grillbar som ble innredet i kjelleretasjen.

I de to første årene arbeidet begge parter i grillbaren. Driften gikk imidlertid ikke godt, og partene levde da i det vesentlige av hennes trygdeinntekter; det hevdes at ønsket om å opprettholde disse var grunnen til at partene ikke inngikk ekteskap tidligere. B fortsatte å arbeide i grillbaren også etter at A tok seg fast arbeid på Y.

Da B fødte partenes felles barn i 1989 ble driften av grillbaren leiet bort. Hun hadde da ansvaret for husholdningen og datteren. Etter to år overtok de selv driften igjen, og B arbeidet da i grillbaren inntil kjelleretasjen ble omgjort til hybler.

Det er anført at partene allerede ved anskaffelsen av eiendommen hadde etablert et fellesskap. Anskaffelsen og driften av grillbaren var partenes felles prosjekt.

Det hevdes subsidiært at eiendommen i - - -gaten var overbeheftet da ekteskapet ble inngått. As innskudd i eiendommen var således ikke lenger i behold da partene giftet seg den 31. desember 1990.

Det er anført at de takster og verdivurderinger som er foretatt er beheftet med ikke ubetydelige usikkerheter; etter Bs oppfatning må retten legge til grunn et slingringsmonn på 10%. Det kan således ikke legges til grunn at eiendommens verdi ved årsskiftet 1990/91 var på mer enn kr 1.530.000.-. Det må samtidig anses bevist at gjelden på samme tidspunkt var på kr 1.463.000.- slik det fremgår av As selvangivelse for 1990; idet også de leieboerdeposita som var sikret ved pant i eiendommen må regnes med blant passiva.

Det anføres således subsidiært at den verdi som må danne utgangspunktet for beregningen av et eventuelt skjevdelingskrav ikke utgjør mer enn kr 90.000.-.

Det vil etter ankemotpartens syn være åpenbart urimelig om et slikt innskudd skulle kunne danne grunnlag for et skjevdelingskrav på 1,2 millioner kroner. En slik løsning fremstår som åpenbart urimelig, og As krav må derfor settes til side i medhold av ekteskapsloven §59 annet ledd.

B har etter at skifterettens kjennelse forelå tilbudt A en minnelig ordning hvorved han får beholde boets netto mot å betale B kr 475.000.- i tillegg til de kr 350.000,- som hver av partene allerede har tatt ut forskuddsvis; hun ville dermed få kr 825.000.- som fullt og endelig oppgjør som også omfatter saksomkostningene. Dette må få betydning for lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.

B har nedlagt slik påstand:

1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Med hensyn til sakens faktiske bakgrunn vises til redegjørelsen i skifterettens kjennelse på s. 1-3. Saken står for lagmannsretten i samme stilling for skifteretten, bortsett fra at spørsmålet om hvilken verdi eiendommen i - - -gaten 53 hadde på det tidspunkt partene inngikk ekteskap synes mer inngående belyst for lagmannsretten gjennom de beregninger takstmannen, siv.ing. Harald Hopsø redegjorde for i sin vitneforklaring.

Lagmannsretten ser saken noe annerledes enn skifteretten har gjort.

Lagmannsretten anser ikke eiendommen i - - -gaten anskaffet av partene i fellesskap. Det er i så måte lagt til grunn at A skjøt inn kr 300.000.- kontant av en total kjøpesum på kr 500.000.- ved anskaffelsen i 1985. Det er på det rene at dette var midler han hadde mottatt etter booppgjøret med sin tidligere ektefelle. Det er videre på det rene at han også betalte restkjøpesummen ved at han tok opp lån på eiendommen, og at han alene betjente disse.

Om B da allikevel skal kunne anses som medeier i gården må det finnes et særskilt grunnlag for dette.

Partene er uenige om hvorvidt de var samboere allerede i Kirkenes før flyttingen til Trondheim. Her står påstand mot påstand, og det er ikke for lagmannsretten fremlagt bevismateriale som er egnet til å belyse dette nærmere. Spørsmålet er imidlertid neppe av avgjørende betydning; det dreier seg under enhver omstendighet bare om en periode på et par måneder, og det synes uansett klart at partene da eiendommen i Trondheim ble anskaffet var enige om å stifte et felles hjem og at kjøpet skjedde med dette for øyet.

Det foreligger imidlertid ingen klar avtale om at partene skulle være sameiere, og det er heller ikke ført andre bevis som viser at anskaffelsen var et prosjekt der begge deltok. Således står A alene som kjøper og som debitor for de lån som ble tatt opp med pant i eiendommen, og det er bare han som har hatt inntekter som kunne benyttes til betjening av disse lånene; inntekter som i det alt vesentlige synes å ha kommet fra hans lønnete arbeid som kokk og senere kantinebestyrer hos Y AS.

A anses således å ha anskaffet eiendommen alene i 1985. Han er da, med mindre det etter dette har funnet sted begivenheter som kan gi B stilling som medeier, også den som alene har brakt eiendommen inn i det ekteskapelige felleseie.

Det skal atskillig til for at eiendommen senere kan anses å ha gått over til å ligge i sameie mellom partene. Slik lagmannsretten ser det har As bidrag vært betydelig; han har ved siden av å dekke renter og avdrag gjennom sin lønnsinntekt også deltatt i arbeidet i grillbaren, og det må anses godtgjort at han med hjelp av en kamerat sto for en vesentlig del av den relativt betydelige oppgradering av eiendommen som fant sted frem til den ble solgt.

Hennes innsats synes å være mer beskjeden enn hans, og ligger til dels langt under hva som skal til for at den kan gi posisjon som sameier; det kan ikke legges til grunn at hun har bidratt med noe til betjeningen av lånene eller i noen vesentlig grad til å dekke felles husholdningsutgifter, og hennes innsats i grillbaren er ikke av større betydning enn As. Dette er etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig til å etablere noe sameie. Lagmannsretten viser i så måte til avgjørelsen i Rt-1999-177, særlig s. 182.

Det legges etter dette til grunn at A anskaffet eiendommen alene. Partene er enige om at A ved anskaffelsen investerte kr 300.000.- av egne midler i eiendommen. En del av avkastningen av eiendommen kan klart tilbakeføres til denne investering.

Det kan imidlertid oppstå spørsmål om A kan anses å brakt disse verdiene med seg inn i ekteskapet. Det er i teorien antatt at det er nettoverdien av innbrakt skjevdelingsformue som er utgangspunktet for beregningen av skjevdelingsformuen, jf Holmøy/ Lødrup: «Ekteskapsloven med kommentarer» s. 366 ff og Holmøy i LoR 1997 s. 25.

Det uttales også hos Holmøy/Lødrup l.c.s. 364 at det antakelig som utgangspunkt vil avskjære skjevdeling om en ektefelle var insuffisient da ekteskapet ble inngått; begrunnelsen for dette må være at vedkommende da ikke bringer noen netto verdi inn i det ekteskapelige felleseie, idet det er verdien på det tidspunkt ekteskapet ble inngått som er avgjørende.

Dette vil imidlertid etter lagmannsrettens syn åpenbart føre til urimelige resultater der en ektefelles bidrag er knyttet til objekter som svinger i verdi med konjunkturene, f.eks. aksjer eller fast eiendom, og de nevnte forfattere antar da også det vil være grunnlag for skjevdeling der verdiene på oppgjørstidspunktet er høyere enn ved ekteskapsinngåelsen, slik at vedkommende vil være suffisient om disse verdier legges til grunn, jf forsåvidt Holmøy/Lødrup l.c.s. 367. Såvidt lagmannsretten kan se, legger man altså i slike tilfeller til grunn at verdivariasjonene kommer eieren til gunst og til skade på oppgjørstidspunktet, jf forsåvidt også Lødrup: «Familieretten», 2. utg. s. 225.

Det er uenighet mellom partene om hva verdien av eiendommen kan ha vært ved årsskiftet 1990/91. Sivilingeniør Harald Hopsø har som vitne forklart at han har holdt i alt fire takster over eiendommen; i 1988, 1993, 1995 og 1999. Han har også forklart at han har holdt en del takster over andre eiendommer i samme nabolag. På grunnlag av dette har han for retten anslått den normale salgsverdien av eiendommen ved årsskiftet 1990/1991 til 1.700.000.-. Det ligger i en slik vurderings natur at den må bli skjønnsmessig, og at det er et visst slingringsmonn såvel oppover som nedover. Lagmannsretten kan ikke se at A kan pålegges noen særskilt bevisbyrde med hensyn til de usikkerhetsfaktorer som foreligger, og det er etter lagmannsrettens syn derfor ikke grunnlag for å legge den laveste verdi innenfor dette slingringsmonn til grunn.

Det nevnte anslag er av vitnet angitt å være konservativt, og vurderingen synes for retten å være nøktern og bygget på et solid faktisk bakgrunnsmateriale. Lagmannsretten legger derfor til grunn at verdien av eiendommen i 1990/91 var på kr 1.700.000.-

Retten legger for den videre vurdering til grunn at gjelden på gården pr. desember 1990 var på i alt kr 1.463.967.-. Det anses ikke tvilsomt at de leieboerdeposita som var innbetalt til A og sikret med pant i eiendommen må medregnes som passiva. Trekker man gjelden fra eiendommens salgsverdi på samme tidspunkt på 1.700.000.- blir den netto A brakte inn på kr 236.033. Det må altså anses godtgjort at verdien av eiendommen hele tiden har oversteget gjelden.

As skjevdelingsformue har hele tiden vært bundet til den sum han ved anskaffelsen skjøt inn i eiendommen i - - -gaten 53. Det blir etter dette spørsmål om hans skjevdelingskrav skal fastsettes ut fra dette innskudds nettoverdi ved ekteskapets inngåelse, eller om han kan kreve skjevdeling for den del av verdien som på skjæringstidspunktet skriver seg fra de brutto aktiva han skjøt inn ved anskaffelsen. På grunn av den korte tid som gikk mellom separasjonstidspunktet og salget av eiendommen anses verdien på skjæringstidspunktet å være lik salgssummen.

Lagmannsretten finner at hovedregelen om at verdisvingninger er eierens gevinst og risiko må legges til grunn og at man må se bort fra at verdien av As skjevdelingsformue kan ha variert noe i løpet av den tid han har eid gården; det er lite rimelig at den annen ektefelle skal kunne høste gevinster av mer eller mindre tilfeldige markedssvingninger på eiendeler som skal skjevdeles. Hans skjevdelingskrav må derfor beregnes slik at han forut for bodelingen tar ut like stor andel av gårdens bruttoverdi som hans investering utgjorde av dens bruttoverdi ved ekteskapets inngåelse.

Bruttoverdien av eiendommen i - - -gaten ble fordoblet fra 1990/91 til den ble solgt. Det skjedde ikke noen reell nedbetaling av gjeld i samme periode; gjelden på eiendommen var hele tiden rundt 1,4 millioner.

As skjevdelingsformue har i samme tidsrom gjennomgått tilsvarende fordobling, og retten finner på dette grunnlag at han forut for bodelingen kan ta ut 600.000.- kroner, som altså er den delen av avkastningen som klart kan føres tilbake til hva han brakte med seg inn i ekteskapet, jf ekteskapsloven §59 første ledd.

I tillegg til den del av avkastningen som direkte skriver seg fra hva A brakte inn ved ekteskapets inngåelse kan han forlodds utta slik eventuell verdistigning som kan tilbakeføres til skjevdelingsmidler anvendt etter ekteskapsinngåelsen. Dette vil først og fremst gjelde verdistigning som skyldes slike investeringer i perioden som kan tilbakeføres til skjevdelingsmidler; As egeninnsats under ekteskapet må det i utgangspunktet ses bort fra, jf Lødrup: «Familieretten», 2. utg. s. 225.

Retten kan imidlertid ikke se at det er ført bevis for at noe av den verdistigning som har funnet sted kan tilbakeføres til slike skjevdelingsmidler.

Det er enighet mellom partene om at A også kan utta forlodds verdien av en campingvogn. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten ga partene uttrykk for enighet om at verdien av denne var rundt kr 25.000.-. Det var forøvrig ingen bevisførsel på dette punkt. Lagmannsretten legger derfor det nevnte beløp til grunn.

Etter dette har lagmannsretten funnet at A forlodds kan ta ut av fellesboet i alt kr 625.000.-.

Dette innebærer at A av boets netto på kr 2.160.000.- samlet vil ta ut kr 1.392.500.-, dvs. 64,5%, mens B overtar kr 767.500.-, dvs. 35,5%. Et slikt resultat er på bakgrunn av opplysningene om ekteskapets varighet og partenes innsats for familien ikke åpenbart urimelig. Regelen i ekteskapsloven §59 annet ledd, som er ment å skulle være en snever unntaksregel, finnes derfor ikke anvendelig. Det er i så måte lagt til grunn at ekteskapet varte i underkant av 10 år, hvilket ikke kan trekke i noen spesiell retning, jf Rt-1999-177 (182). Hans innsats for familien er åpenbart ikke mindre enn hennes; han har tilført familien nødvendige lønnsinntekter og har gjort en betydelig arbeidsinnsats i forbindelse med rehabilitering av bygningen, mens hun har tatt seg av partenes felles barn. Begge synes å ha gjort likeverdig innsats i den grillbaren de drev.

Anken har ført frem, selv om den ankende part har oppnådd mindre enn hans påstand var maksimert til. Reglene i tvistemålsloven §180 annet ledd og 172 finner da anvendelse på saksomkostningsavgjørelsen.

Lagmannsretten finner at partene bør bære hver sine saksomkostninger for begge rette, jf unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd. B hadde etter lagmannsrettens syn skjellig grunn til å ville se skifterettens avgjørelse, og etter å ha fått medhold i skifteretten til å imøtegå As anke; det var etter hennes forhold betydelige midler som sto på spill. Reglene om skjevdeling er også relativt nye, og mange spørsmål i materien er fortsatt uklare.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A gis rett til å holde kr 625.000.- seks hundreogtjuefem tusen kroner 00/100 utenfor delingen i skifteoppgjør med B

2. Partene bærer hver sine saksomkostninger såvel for skifteretten som for lagmannsretten.