LF-2000-136

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-10-23
Publisert:	LF-2000-00136
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnmøre herredsrett nr. 99-00463 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-00136 A. Anket til Høyesterett; herredsrettens dom - domsslutningens punkt 1 - stadfestet, se HR-2001-00030.
Parter:	Ankende part: A, Y (Prosessfullmektig: Advokat Johs. A. Aspehaug, Ålesund). Motpart: Møre og Romsdal fylkeskommune v/fylkesrådmannen, Molde (Prosessfullmektig: H.r.advokat Odd Larhammer, Molde).
Forfatter:	Sverre Erik Jebens, formann. Arve Rosvold Alver. Dag Brathole. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §14, §27, §69, §7, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §60, §61C, §61c

Saken gjelder hvorvidt en oppsigelse i arbeidsforhold er gyldig og om den oppsagte arbeidstaker har krav på erstatning. Oppsigelsen gjelder en lærer i videregående skole og er begrunnet med manglende dugelighet som lærer, samt mangel på samarbeidsevne og lojalitet i forhold til overordnede.

A er født *.* 1950. Han har hovedsakelig teknisk utdannelse, således to-årig teknisk befalskole i Luftforsvaret i 1972 og ingeniørhøgskole i 1993. I tillegg har han gjennonmført studier i prosjektledelse og engelsk på Bedriftsøkonomisk Institutt i 1994. A er fagutdannet innen automasjon, som omfatter styring og kontroll av automatiserte anlegg.

Hans yrkeserfaring omfatter plikttjeneste i Luftforsvaret i 3 år, ansettelse i en elektronikkbedrift i 4 år og virksomhet som selvstendig næringsdrivende i eget aksjeselskap i 10 år. Selskapet foresto salg, service og installasjon av navigasjonssystemer til skip og alarmsystemer til næringslivkunder.

Våren 1995 ble det utlyst stilling som lærer i faget automasjon på X Videregående Skole. A var en av tre søkere til stillingen. Skolen innstilte A som nr 2, men Tilsettingsutvalget for de videregående skolene i Møre og Romsdal besluttet i møte 21. juni 1995 å tilsette ham som lærer i hel oppsigelig stilling. Tilsettingen skjedde på vilkår om dokumentert fullført praktisk pedagogisk utdanning innen 31. juli 1998.

A tiltrådte stillingen 1. august 1995. Våren 1996 oppsto en konflikt mellom A og avdelingslederen i avdelingen for elektrofag, B. Konflikten ble utløst av et notat B hadde sendt til skolens rektor 11. juni 1996, der han redegjore for opplysninger om flere uheldige episoder som gjaldt As arbeid som lærer ved avdelingen. A reagerte skarpt på notatet, og skrev en lengre redegjørelse til rektor C og ass. rektor D 18. juni s.å., der han tilbakeviste anklagene og dessuten hevdet å ha vært utsatt for et «likvideringsforsøk» fra avdelingslederen og krevde at denne måtte fratas muligheten til å gjenta slike «attentatforsøk».

Anklagene mot A ble behandlet på et møte 20. juni 1996, som ble holdt på kontoret til rektor C, og der ass. rektor Johannessen, samt B og A deltok. Etter møtet ble det inngått en avtale mellom A og rektor, der det ble bestemt at skolen skulle sette i verk et veiledningsopplegg for A og at A skulle holde seg til avdelingslederen som nærmeste overordnede. Etter dette ble arbeidsmiljøet ved avdelingen bedre en tid fremover.

11. desember 1997 innkalte B til «oppvaskmøte» på elektroavdelingen. Bakgrunnen var misnøye hos flere av lærerne med ledelsen på avdelingen. A fremsatte kraftig kritikk og omtalte i et senere referat ledelsen som et «skrekkstyre». Skolens rektor besluttet etter dette å engasjere to eksterne konsulenter for å få hjelp til å løse samarbeidsproblemene. En av disse, PPT-rådgiver E, avla rapport om personalkonflikten ved avdelingen 25. november 1998.

Våren og høsten 1998 var det strid om ansettelse av avdelingsleder ved elektroavdelingen. A engasjerte seg sterkt, og skrev flere notater til skolens ledelse. Han var spesielt kritisk til den ansettelsesprosess det var lagt opp til. 7. september 1998 sendte A en melding over skolens interne datanettverk, der han under overskriften «Årets teaterforestilling» beskrev årsmøtet i den lokale klubben av lærerforbundet på en satirisk måte. Dette resulterte i at rektor C dagen etter sendte en melding over det samme datanettverket, der han uttrykte beklagelse overfor de som følte seg uthengt i «teateranmeldelsen».

7. november 1998 sendte A melding til avdelingsleder B og ass. rektor Johannessen, der han kritiserte det han oppfattet som hemmelige møter og hemmelig planlegging av kursvirksomhet ved elektroavdelingen. Meldingen hadde overskriften «Ny oppblomstring av den grådige og dårlig fordekte subkulturen ved elektroavdelingen?» A varslet at han skulle «besørge en ny oppvask» dersom hans mistanker ble bekreftet. Avdelingsleder B oppdaget meldingen da han kom innom sitt kontor samme dag. Han ble sykmeldt kort tid etter.

Som følge av Bs sykmelding tilskrev skolens forvernombud, F, 10. november 1998 rektor C, og krevde, med henvisning til arbeidsmiljøloven §27, at ledelsen «umiddelbart stanser all virksomhet ved skolen der A er engasjert». Dette medførte at rektor C 11. november s.å. besluttet å permittere A. Etter forutgående varsel om oppsigelse og resultatløst drøftingsmøte vedtok det sentrale tilsettingsutvalget 26. januar 1999 å si opp A fra stillingen som lærer ved X videregående skole. Begrunnelsen for oppsigelsen fremgår innledningsvis i lagmannsrettens dom.

A reiste sak mot Møre og Romsdal fylkeskommune ved stevning 30. mars 1999 til Sunnmøre herredsrett som lokal arbeidsrett. Han nedla påstand om at oppsigelsen måtte kjennes ugyldig og krevde erstatning og rett til å stå i stillingen mens rettssaken verserer. Møre og Romsdal fylkeskommune innga tilsvar 10. mai s.å. med påstand om frifinnelse og at A skulle fratre stillingen mens arbeidsrettssaken var under behandling. Sunnmøre herredsrett, som i henhold til arbeidsmiljøloven §61c var satt med to arbeidskyndige meddommere, avsa 21. desember 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Møre og Romsdal fylkeskommune frikjennes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har anket dommen til lagmannsretten ved ankeerklæring 21. januar 2000. Møre og Romsdal fylkeskommune har imøtegått anken i anketilsvar 7. februar s.å. Etter begjæring fra ankemotparten avsa lagmannsretten 3. mars 2000 kjennelse, som gikk ut på at A skal fratre stillingen mens rettssaken verserer.

Ankeforhandling ble holdt i Molde 9. - 12. oktober 2000. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 10 vitner og foretatt dokumentasjoner fra et faktisk utdrag. Lagmannsretten har i medhold av arbeidsmiljøloven §61C vært satt med fire arbeidslivskyndige meddommere.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for herredsretten. I faktisk henseende nevnes at A har vært sykmeldt siden 4. januar 2000 og ikke har stått i stillingen på noe tidspunkt etter herredsrettens dom. I rettslig henseende bemerkes at fylkeskommunen har frafalt den del av oppsigelsesgrunnlaget som går ut på at A har vist manglende dugelighet som lærer.

Når det gjelder det nærmere saksforhold, vises til herredsrettens dom. Det samme gjelder for så vidt angår partenes anførsler for herredsretten.

A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom bygger på feil bevisbedømmelse og uriktig rettsanvendelse. Retten har i liten grad drøftet om As opptreden må anses som samarbeidssvikt og illojalitet mot ledelsen. Den har heller ikke vurdert As opptreden i lys av den forutgående personalkonflikt. Retten har videre lagt for liten vekt på at A ikke ble gitt klare advarsler, og at skolens saksbehandling har vært kritikkverdig.

A fikk en lite positiv velkomst ved elektroavdelingen våren 1995, spesielt fra Bs side. Sistnevntes notat til rektor i juni 1996 inneholdt overdreven kritikk av A, og var lite balansert. Rektor Cs oversendelse av notatet til A viste at han hadde tatt forhåndsstandpunkt i saken.

Forverringen av arbeidsmiljøet på elektroavdelingen skyldtes unnfallenhet og partiskhet fra ledelsen, som ikke viste vilje til å se saken fra As side. Ledelsen var negativt innstilt til A allerede i forbindelse med ansettelsen, idet den foretrakk en annen søker, selv om A hadde bedre kvalifikasjoner.

Det erkjennes at As innspill overfor ledelsen var uvanlige i formen. Innspillene gjaldt imidlertid aktuelle saker på elektroavdelingen, og kritikken var innholdsmessig relevant. Ansettelsesprosessen i forbindelse med lederstillinger var kritikkverdig, fordi en gruppe personer i realiteten delte ut stillinger til hverandre. At A benyttet en sarkastisk form skyldtes at han ikke var blitt hørt tidligere, og dette må derfor godtas.

Personalets «fredsplikt» - innført i forbindelse med tilkalling av eksterne konsulenter våren 1998 - betød ikke at A var avskåret fra å fremsette kritikk mot ansettelsesprosessen. Hans utspill må ses på bakgrunn av at han ikke hadde tillit til B, og at han fikk liten eller ingen respons fra ledelsen på den kritikk han fremsatte.

Skolens påberopte advarsler kan ikke aksepteres som sådanne. De var dels innholdsmessig uklare og var dels ikke rettet til A personlig. Skolens brev 12. mai 1998, der uttrykket «advarsel» benyttes, ble ikke meddelt A.

Mangelen på advarsler viser at skolen ikke anså As utspill som grunnlag for oppsigelse. Dette spørsmålet oppsto først etter at A var blitt suspendert fra stillingen som lærer og saken var blitt overlatt til fylkeskommunen.

Vedtaket om suspensjon var materielt uholdbart, idet det må foreligge en avskjedsgrunn, noe som ikke er tilfellet i nærværende sak. Vedtaket lider også av personelle mangler, idet det er truffet av rektor, men skulle ha vært truffet av det sentrale tilsettingsorganet.

Det må legges til grunn at A har utført arbeidet som lærer fullt ut tilfredsstillende, til tross for enkelte elevklager. A har heller ikke utvist manglende samarbeidsvilje eller lojalitet mot ledelsen. Oppsigelssaken har oppstått fordi ledelsen ved skolen har søkt å personifisere en arbeidskonflikt som i utgangspunktet er strukturell, og unnlatt å oppfylle sine plikter som arbeidsgiver i forhold til A.

Oppsigelsen mangler derved saklig grunn. Den er dessuten urimelig. I denne forbindelse har det betydning at A er 51 år gammel og vil få vanskeligheter med å skaffe seg annet arbeid.

Erstatningskravet gjelder oppreisning for ikke-økonomisk skade. Kravet refererer seg til den belastning som arbeidsgiverens behandling av A har medført.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Oppsigelsen av A kjennes ugyldig.

2. A tilkjennes oppreisning etter rettens skjønn.

3. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Møre og Romsdal fylkeskommune har i det vesentlige anført:

Herredsrettens dom er riktig i begrunnelse og resultat. A har bevislig utvist samarbeidssvikt og lojalitetssvikt. Dette er en holdbar oppsigelsesgrunn.

Bs notat 11. juni 1996 til rektor C skyldtes rektors ønske om å høre avdelingsledernes syn på A som lærer. Notatet omhandlet faktiske forhold og var saklig. As tilsvar 18. juni s.å. var derimot fullstendig uakseptabelt i språkbruken.

Avtalen som deretter ble inngått mellom A og rektor C innebar en klar advarsel til A.

As senere opptreden innebar på flere punkter et brudd på «fredsplikten» som ble etablert i 1998. Han engasjerte seg for å hindre at B ble ansatt som avdelingsleder og benyttet en usaklig og til dels sjikanøs og truende form. A stilte dessuten et uholdbart krav om at elektroavdelingen ikke skulle benytte seg av ekstern arbeidskraft i forbindelse med kursvirksomhet, idet han selv mente seg berettiget til slike timer.

Det er intet krav etter arbeidsmiljøloven om at arbeidstakeren skal gis advarsel før arbeidsgiveren går til oppsigelse. A er imidlertid blitt gitt tre advarsler fra skolens side, som han ikke har tatt hensyn til.

As påstander om forfordeling av vikar- og kurstimer er uholdbare. Senere undersøkelser viser at han ligger i overkant i forhold til de øvrige ansatte når det gjelder tildeling av vikartimer.

Skoleledelsens beslutning om å benytte ekstern bistand var et forsvarlig tiltak som bygde på et oppriktig ønske om å løse arbeidskonflikten. B deltok i prosessen og var villig til å diskutere saken i et møte der A deltok. A unnlot å medvirke lojalt i forhold til B og de tilkalte bistandsytere.

Det erkjennes at Bs notat 11. juni 1996 utløste As reaksjoner. Disse var imidlertid uakseptable både i form og innhold. As beskyldninger var grove og klart infamerende.

As skriftlige henvendelser, som kulminerte med «teateranmeldelsen», «Den hemmelige» og e-post av 7. november 1998, utgjør grunnlaget for oppsigelsen. At B ble sykmeldt medførte riktignok en reaksjon fra skolens forverneombud, men er ingen del av begrunnelsen for oppsigelsen.

Eventuelle saksbehandlingsfeil fra skolens side har ingen betydning for gyldigheten av oppsigelsen. Det erkjennes likevel at vedtaket om suspensjon er truffet av uriktig myndighet og uten at de materielle vilkårene var oppfylt.

Oppsigelsen er begrunnet i arbeidstakerens forhold, nemlig As samarbeidsuvilje og illojale opptreden. Den er ikke urimelig i forhold til A. Ved vurderingen må det tas hensyn til elevenes undervisningssituasjon.

Holdbarheten av det fremsatte krav om oppreisning bestrides. Dette gjelder selv om oppsigelsen skulle bli ansett ugyldig.

Møre og Romsdal fylkeskommune har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog således at Møre og Romsdal fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra forkynnelsen av herredsrettens dom.

2. Møre og Romsdal fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% renter p.a. fra forkynnelsen av dommen.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

Som nevnt innledningsvis i dommen, ble A ved tilsettingsutvalgets vedtak 21. juni 1995 tilsatt som lærer ved X videregående skole i oppsigelig stilling. Rettsvilkåravtalen §4.1 tredje ledd, som kommer til anvendelse i saken, gir det samme oppsigelsesvernet for arbeidstakere som arbeidsmiljøloven §60 nr 1. Arbeidstakeren kan derfor ikke sies opp «uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold.»

Oppsigelsen i nærværende sak er begrunnet med henvisning til arbeidstakerens forhold. I tilsettingsutvalgets vedtak 26. januar 1999, som ble meddelt A skriftlig samme dag, er begrunnelsen presisert til å omfatte «manglande dugleik som lærar, manglande samarbeidsevne og lojalitet til sine overordna». Ankemotparten har for lagmannsretten frafalt den del av oppsigelsesgrunnlaget som går ut på manglende dugelighet, slik at spørsmålet blir om oppsigelsen er saklig begrunnet i manglende samarbeidsevne hos A og mangel på lojalitet fra hans side i forhold til hans overordnede.

Skolens bebreidelse mot A refererer seg til en rekke skriftlige utspill fra hans side.

Utspillene har dels vært rettet mot ledelsen ved elektroavdelingen, dels mot skolens ledelse og dels mot den lokale fagforeningen. De omhandler krav om utskifting av ledelsen, kritikk over angivelig forfordeling av ekstratimer mellom lærerne og etter hvert økende kritikk mot skolens ledelse som følge av det A har oppfattet som neglisjering av hans tidligere utspill.

Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommer Sverre Erik Jebens og 3 meddommere, er kommet til at oppsigelsen av A må kjennes ugyldig, men at As krav om oppreisning ikke kan føre frem.

Flertallet legger for det første til grunn at en lærer må oppfylle de krav som stilles til selve undervisningen og forholdet til elevene. Det må imidlertid også kreves at han utviser lojalitet mot ledelsen og samarbeidsevne og -vilje. De sistnevnte plikter må likevel avgrenses mot retten til å fremsette kritikk mot ledelsen, som bør være relativt romslig. Hovedspørsmålet i saken er derfor om As utspill går ut over de grenser som må gjelde, på grunn av innholdet og den form han har valgt, når utspillene ses i lys av den situasjon som forelå.

Arbeidskonflikten oppsto våren 1996, og hadde bakgrunn i enkelte elevklager mot As undervisning og opptreden som lærer. Rektor C ønsket en skriftlig redegjørelse om dette fra avdelingsleder B, noe sistnevnte ga i et notat 11. juni 1996. Notatet avsluttes slik:

«Jeg ønsker nå at personalledelsen ved skolen tar tak i denne saken for å finne en løsning. Enkelt sagt, er ikke vår avdeling tjent med en lærer som tar så lett på sine oppgaver.»

Rektor C tilskrev A 12. juni s.å. Brevet, som har overskriften «personalsak - klager på utøvelse av ditt arbeide», lyder slik:

«Fra din avdelingsleder har vi mottatt et notat hvor en rekke forhold vedrørende utøvelsen av ditt arbeide og forhold til såvel klasser som kollegaer blir tatt opp. Klagene er omfattende og av en slik karakter at det her vil være snakk om forhold som må karakteriseres som tjenesteforsømmelser.

Skolen kan ikke akseptere slike forhold. Før vi går videre med saken, vil vi høre ditt syn på de alvorlige forhold som er fremkommet. Til din orientering følger vedlagt de klager som er innkommet. Vi ber deg møte til samtale på mitt kontor fredag 14.06. kl. 1000.»

Møtet på rektors kontor ble utsatt til 20. juni 1996. Forut for møtet - 18. juni - sendte A et omfattende notat til rektor og ass. rektor, der han imøtegikk anklagene i Bs redegjørelse. Notatet inneholdt skarp og personlig kritikk av B, som ble omtalt som «uforutsigbar og ganske ondskapsfull... egentlig ubeskrivelig».

Flertallet finner grunn til å presisere at As notat var uakseptabelt, på grunn av formen og de personlige anklager det inneholdt. Notatet må imidlertid vurderes i lys av den situasjon som forelå.

Forut for Bs redegjørelse til rektor hadde A skriftlig tatt opp flere spørsmål angående arbeidsforholdene på automasjonsavdelingen. Hans notat, som er datert 9. april 1996, var rettet til avdelingsleder B, og inneholdt klage over urimelig oppførsel fra en av lærerkollegene. Notatet var saklig i innhold og akseptabelt mht form. Bs redegjørelse til rektor inneholdt atskillig kritikk som A har oppfattet som uberettiget. Mer vesentlig er imidlertid at notatet i realiteten konkluderte med at A burde sies opp fra stillingen som lærer. Ved at rektor C - uten å ha hørt A - fant grunn til å karakterisere de anførte forhold som tjenesteforsømmelser, opptrådte han etter flertallets syn på en måte som måtte gi A inntrykk av partiskhet.

Arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgiveren en plikt til å sikre et godt arbeidsmiljø, og herunder gripe inn ved eventuelle konflikter så tidlig som mulig. Etter flertallets syn er det et gjennomgående trekk at skolens ledelse synes å ha unnlatt å behandle saken som en arbeidskonflikt, til tross for at det var dette som forelå. I stedet for å opptre som en nøytral og konstruktiv arbeidsgiver, synes ledelsen å ha forutsatt at B, som selv var blitt part i konflikten, skulle løse den. Skoleledelsens opptreden i saken var etter flertallets syn klart i strid med «retningslinjer for handtering av konflikt i vidaregåande skole i Møre og Romsdal», vedtatt av Samarbeidsutvalget ved de videregående skolene i fylket 14. desember 1994.

Møtet som ble avholdt på rektor Cs kontor 20. juni 1996, ble fulgt opp med en avtale mellom A og rektor ved X Videregående skole. Avtalen påla A å gå inn i et pedagogisk veiledningsopplegg og å forholde seg til tjenestevei, og inneholdt også enkelte punkter av mer praktisk art. Den kan imidlertid ikke oppfattes slik at den fritok skolens ledelse fra å følge opp arbeidskonflikten og opptre upartisk.

As senere utspill i 1997 og 1998 inneholdt atskillig krass kritikk og flere sårende kommentarer, rettet mot avdelingsleder B. Han var imidlertid selv part i konflikten og hadde medansvar for at den oppsto. Utspillene må etter flertallets syn oppfattes som utslag av frustrasjon fra As side over ikke å ha blitt hørt. De kunne etter flertallets syn ha vært unngått eller i det minste stanset for fremtiden, dersom skolens ledelse hadde vist større vilje til å se saken fra As side og til å sette inn konfliktløsende tiltak.

Fylkeskommunen har påberopt tre advarsler som hevdes å være gitt A, og som hevdes å innebære at oppsigelsen er saklig begrunnet. Flertallet kan ikke se at A er gitt advarsler med en slik klarhet som må kreves i arbeidsforhold. Verken avtalen mellom A og rektor C eller sistnevntes beklagelse over As utspill, som ble sendt over skolens datanettverk 8. september 1998, oppfyller innholdsmessig kravet til advarsel. Rektors beklagelse var heller ikke rettet til A. Rektor Cs brev 12. mai 1998 er innholdsmessig en klar advarsel, men det er erkjent fra fylkeskommunens side at brevet ikke ble levert til A. Flertallet kan ikke anse det sannsynliggjort at advarselen i brevet er blitt meddelt A muntlig.

Sammenfatningsvis er det flertallets oppfatning at A har opptrådt uakseptabelt i forhold til skolens ledelse, men at dette, hensett til ledelsens manglende håndtering av arbeidskonflikten, ikke kan anses som illojal opptreden. A har åpenbart ikke vist seg tilstrekkelig samarbeidsvillig, men mangelen på upartiskhet hos skolens ledelse må medføre at forholdet ikke gir saklig grunn til oppsigelse. Ved helhetsvurderingen har flertallet også lagt vekt på at A har utført sitt arbeid som lærer tilfredsstillende, og at det ikke foreligger ordrenekt eller brudd på tillit fra As side. Selv om As kritikk delvis var uholdbar og dessuten uakseptabel i formen, kan den av ovennevnte grunner ikke gi grunnlag for oppsigelse.

Selv om det ikke er avgjørende for adgangen til oppsigelse, bemerker flertallet at skolens vedtak om å permittere A fra stillingen som lærer var i strid med punkt 6 første ledd i rettsvilkåravtalen, som krever at det må være grunn til å anta at det foreligger avskjedsgrunn. Arbeidsmiljøloven §27, som skolens forverneombud har vist til, synes ikke anvendelig i nærværende sak.

Det fremgår av drøftelsen foran at flere av As utspill etter flertallets syn har vært uakseptable, særlig på grunn av formen. Selv om skolens ledelse har et ansvar for at arbeidskonflikten fikk utvikle seg, må A bære sin del av ansvaret for de uttalelser han er kommet med. Vilkårene for å tilkjenne A oppreisning antas derfor ikke å være oppfylt.

Etter det resultat flertallet er kommet til, har ingen av partene fått fullt medhold i ankesaken. Tvistemålsloven §174 kommer derved til anvendelse i begge instanser. Hovedspørsmålet i saken har imidlertid gjeldt gyldigheten av oppsigelsen, der A har fått medhold. Han tilkjennes derfor delvise saksomkostninger for begge retter, jf. tvistemålsloven §174 annet ledd.

As omkostningskrav for herredsretten utgjorde kr 104.367,-, ekskl gebyr. Av dette er kr 95.000,- salær til prosessfullmektigen. For lagmannsretten utgjør hans omkostningskrav kr 101.429,-, ekskl ankegebyr. Av dette er kr 90.000,- salær til prosessfullmektigen. Omkostningskravene er rimelige, sakens omfang tatt i betraktning. A tilkjennes skjønnsmessig kr 70.000,- i saksomkostninger for hver av instansene, i medhold av ovennevnte bestemmelse.

Mindretallet, lagdommer Arve Rosvold Alver, lagdommer Dag Brathole og en meddommer er kommet til at herredsrettens dom bør stadfestes og kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse.

Ut fra bevisførselen for lagmannsretten synes det klart at ledelsen ved X Videregående Skole ikke har gjort tilstrekkelig for å oppfylle lovens krav til arbeidsmiljøet, slik dette generelt er utformet i arbeidsmiljøloven §7 nr 1, jf §14.

Arbeidsmiljøet ved elektroavdelingen var preget av interne konflikter, også andre konflikter enn de som A var involvert i. Selv om ledelsen grep fatt i konfliktene gjennom innhenting av ekstern bistand våren 1998, synes det rimelig klart at dette var utilstrekkelig ut fra problemenes omfang og kompleksitet.

Mindretallet finner det også sannsynlig ut fra det som er kommet frem for lagmannsretten, at en medvirkende årsak til forholdet mellom ledelsen og A, var en svært uheldig håndtering fra ledelsens side av det som skjedde våren 1996. Rapporten fra avdelingsleder B av 11. juni 1996, var i seg selv uheldig og måtte virke provoserende på A. I tillegg ble denne oversendt til A gjennom et brev fra rektor av 12. juni 1996 som har en lite heldig ordlyd, og som må gi A inntrykk av at rektor allerede har tatt parti for B i den konflikt mellom de to som allerede da var under oppseiling. A fikk således en dårlig start på sitt forhold til ledelsen, noe som hans overordnede må ta det vesentlige ansvar for.

Tross kritikkverdige forhold hos ledelsen, må A - etter mindretallets mening - bære ansvaret for den illojalitet mot ledelsen og den manglende samarbeidsevne han har utvist, og som etter mindretallets syn gjorde det nødvendig å si ham opp fra stillingen av hensyn til avdelingens arbeidsmiljø. Det er mindretallets syn at As handlinger over tid ikke lar seg forsvare med henvisning til ledelsens manglende håndtering av konflikten.

Slik herredsretten har redegjort for i dommen s 18-20 har A selv tilkjennegitt meget tydelig gjennom sine skriftlige utspill, hvilke konflikter han har vært involvert i og hvilke holdninger han har til sine kolleger og overordnede. Mindretallet slutter seg til herredsrettens konklusjon på dette punkt, hvoretter brevskrivningen anses samlet sett til å utgjøre «et uakseptabelt mønster, som skolens ledelse med rette har krevet stanset for å hindre stadig nye konflikter i et allerede belastet arbeidsmiljø.»

Det er ingen tvil om at A må kunne kritisere både kolleger og ledelsen ved skolen og har full ytringsfrihet i så måte. Han har imidlertid valgt en form som går langt utover det som kan tillates. Han har en rekke ganger formulert seg både sårende og krenkende om kolleger og overordnede og har fremsatt konkrete påstander - særlig for så vidt gjelder tildeling av vikartimer/kurstimer - som viser seg ikke å kunne sannsynliggjøres.

A har i sin forklaring for lagmannsretten vist liten forståelse for at hans omfattende skriverier kan tenkes å ha virket krenkende og sårende på andre.

Mindretallet slutter seg for øvrig til herredsretten for så vidt gjelder betydningen og bedømmelsen av de advarsler som er gitt, selv om ledelsen åpenbart burde ha vært mer konkret og formell i så måte.

Også for så vidt gjelder de påberopte saksbehandlingsfeil viser mindretallet til herredsrettens drøftelse og slutter seg til at disse saksbehandlingsfeil ikke kan bli avgjørende for resultatet.

Etter det resultat mindretallet er kommet til, må saksomkostningene avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd, og A må dekke fylkeskommunens omkostninger for lagmannsretten.

Dom avsies i tråd med det resultat flertallet er kommet til.

Domsslutning:

1. Oppsigelsen av A kjennes ugyldig.

2. Møre og Romsdal fylkeskommune frikjennes for kravet om oppreisning.

3. Møre og Romsdal fylkeskommune betaler saksomkostninger til A for herredsretten og lagmannsretten med 140.000 - etthundreogførtitusen - kroner innen 2 - to - uker etter at dommen er forkynt.