LF-2000-211

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-04-05
Publisert:	LF-2000-00211
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Gauldal forhørsrett 00-00346 - Frostating lagmannsrett LF-2000-00211 M. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens og forhørsrettens kjennelser opphevet, HR-2001-00656.
Parter:	Kjærende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Terje Engebretsen, Trondheim). Motpart: Staten v/Justisdepartementet v/statsadvokatene i Trondheim, Trondheim.
Forfatter:	Lagdommer Gunnar Greger Hagen, lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Ole Johan Lund
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §446, Straffeloven (1902) §162, §262, Tvistemålsloven (1915), §100, §438, §445, §447, §448

Saken gjelder krav etter straffeprosessloven kap 31 - erstatning i anledning av forfølgning.

Ved ransaking 15. januar 1999 fant politiet bl.a. ca. 190 gram amfetamin i en snøscooter, samt brukt innpakning for ca. 1,1-1,5 kg hasjisj i en buss og en pesolavekt i en personbil. Kjøretøyene hørte hjemme på gården hos A og B i Y, X, og befant seg i eller i nærheten av tunet.

A, født *.*. 1969, ble 15. januar 1999 pågrepet på sitt hjemsted. Hun ble 18. januar 1999 siktet etter straffeloven §162 første ledd jf femte ledd - simpel narkotikaforbrytelse - idet hun natt til 15. januar 1999 skulle ha oppbevart narkotika på bopel. Ved Gauldal forhørsretts kjennelse av 18. januar 1999 ble A besluttet løslatt, idet forhørsretten ikke fant det mer sannsynlig at hun hadde begått den straffbare handling enn at hun ikke hadde gjort det. Kjennelsen ble påkjært og kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Ved Frostating lagmannsretts kjennelse av 21. januar 1999 ble A varetektsfengslet til 29. januar 1999 og med brev- og besøkskontroll. Hun ble løslatt fra varetekt 28. januar 1999 - således etter knapt to uker.

Saken mot A ble henlagt, «idet intet straffbart forhold anses bevist» og med forbehold om gjenopptakelse av etterforskningen for tilfelle av nye opplysninger. Underretning om henleggelsen ble gitt i skriv av 4. august 1999 fra Uttrøndelag politidistrikt til A. I skriv av 26. oktober 1999 reiste hun v/advokat Terje Engebretsen krav for Gauldal forhørsrett om erstatning - oppad begrenset til 150.000 kroner og saksomkostninger - under henvisning til straffeprosessloven §444 - §446. Uttrøndelag politidistrikt tok til motmæle mot kravet i tilsvar av 21. desember 1999.

Gauldal forhørsrett fant ikke muntlig forhandling nødvendig, men innhentet opplysning om at amfetaminbeslaget ble foretatt i snøscooter «Artic Cat» med tilleggsbetegnelsen «Thunder Cat», - - - - - - . Forhørsretten avsa 10. februar 2000 kjennelse med slik slutning:

«1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Forhørsretten fant det like sannsynlig at A hadde foretatt den handlingen hun var siktet for som at hun ikke hadde foretatt handlingen, og at hun da ikke hadde oppfylt sin bevisbyrde etter straffeprosessloven §444, jf §446. Forhørsretten fant ikke at den skade hun måtte være påført som følge av varetektsfengsling i to uker kunne anses som særlig eller uforholdsmessig, jf straffeprosessloven §445, og at det derfor heller ikke ble aktuelt å vurdere oppreisning etter §446. Saksomkostningskravet - 15.200 kroner - ble ikke tatt til følge under henvisning til alminnelige prinsipper for tilkjenning av saksomkostninger, jf tvistemålsloven kap 13 og straffeprosessloven §438.

A har påkjært forhørsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. Uttrøndelag politidistrikt har i den anledning vist til forhørsrettens kjennelse og bemerkninger i skrivet av 21. desember 1999.

A begjærte muntlige forhandlinger i anledning kjæremålssaken. Kravet ble ikke imøtekommet.

As ektefelle, B, ble også pågrepet 15. januar 1999. Han ble 18. januar 1999 siktet for det samme forhold og varetektsfengslet. Siktelsen mot ham ble 12. februar 1999 presisert å gjelde oppbevaring av ca. 200 gram amfetamin - grov narkotikaforbrytelse. Siktelsen ble utvidet 28. februar og 30. juni 1999. Han var varetektsfengslet med brev- og besøkskontroll i 70 dager, til 25. mars 1999.

Ved Gauldal herredsretts dom av 11. april 2000 ble B funnet skyldig i grove narkotikaforbrytelser, ved oppbevaring av ca. 190 g amfetamin i en lomme under setet på en snøscooter på bopel natt til 15. januar 1999 og i tiden forut for dette oppbevaring av minst 1,1 kg hasjisj i en buss ca. 250 m fra bopel. Han ble forøvrig funnet skyldig i tre tilfelle av heleri av gjenstander beslaglagt på gården, ett forhold etter straffeloven §262 og i kjøp og oppbevaring av hjemmebrent på gården. Straffen ble satt til fengsel i 2 år og 6 måneder med fradrag for varetekt. Etter ankeforhandling med lagrette ble B 19. oktober 2000 frifunnet for de grove narkotikaforbrytelser og for to heleriforhold. Han ble for de øvrige forhold idømt en straff av 18 dager ubetinget fengsel, som ble ansett sonet ved utholdt varetekt.

B har ikke innen fristen etter straffeprosessloven §447 fremsatt krav om erstatning etter straffeprosessloven kap 31. A har ikke som tredjemann fremsatt krav om erstatning etter straffeprosessloven §448 på bakgrunn av forføyning mot ektefellen.

A har i det vesentige gjort gjeldende:

Kjæremålet omfatter forhørsrettens kjennelse i sin helhet og gjelder bevisbedømmelsen, lovanvendelsen og saksbehandlingen.

Prinsipalt kreves erstatning etter straffeprosessloven §444, jf §446.

Forhørsrettens lovanvendelse er feil fordi det er stilt for strenge krav til den bevisbyrde A har. Hun har gjort det sannsynlig at hun ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Sannsynlighetsovervekt for dette er tilstrekkelig. Hun kjente ikke eksistensen av stoffet og var ukjent med at dette var oppbevart i en snøscooter på gården.

Det er på det rene at det ble funnet amfetamin i en snøscooter av merket «Thunder Cat», som A eier. Hun hadde ikke brukt denne snøscooteren de siste dagene før beslaget. Det var en snøscooter av merket «Bear Cat» hun hadde brukt for å hente post dagen før. Da hun forklarte seg om bruk av snøscooterne visste hun ikke noe om amfetaminbeslaget. Først etter løslatelse fikk hun opplyst i hvilken snøscooter beslaget ble gjort. Hun forklarte seg uforbeholdent og troverdig til politiet om sin bruk av snøscooter.

Politiet har i skriv av 19. januar 1999 til lagmannsretten i anledning kjæremålet anført at A «faktisk benyttet scooteren noen timer før pågripelse, samt at scooteren disponeres daglig av siktede». Dette var uriktig, men ble lagt til grunn av lagmannsretten i kjennelse av 21. januar 1999 om varetektsfengsling.

Forhørsretten har tilsynelatende lagt stor vekt på at ektefellene AB generelt var redde for å låne ut snøscooteren av merket «Thunder Cat». Det er uklart hva forhørsretten mener med dette. Det ville være direkte uansvarlig om ektefellene lånte bort denne verdifulle snøscooteren med sterk motor og liten vekt til ukyndige.

Det er ikke motstrid mellom det A har forklart til politiet og forhørsretten og det som ellers foreligger av opplysninger i saken. Hun har ikke hatt noe å skjule og hennes forklaringer fremstår som troverdige.

Foruten ektefellen, B, kan også to andre hver for seg eller i forening ha plassert stoffet i scooteren. Begge de to andre har vært straffet for narkotikaforbrytelse tidligere og den ene av dem har fått låne snøscooteren.

A har også gitt en troverdig forklaring på kontantbeholdningen på ca. 73.500 kroner, som ble funnet i boligen. Av et beløp på mellom 600.000 og 700.000 kroner som ett til to år tidligere var kommet inn ved salg av melkekvote, buskap, utstyr, hyttetomter og bygslingskontrakter, ble ca. 50.000 kroner oppbevart i boligen. Noe er deretter lagt til og noe er brukt. Utskrift av ligningen for 1997 for B viser en kontantbeholdning på noe over 50.000 kroner.

Verken forklaringer, tekniske bevis eller dokumenter knytter A til amfetaminpartiet. Det foreligger ikke bevis for oppfyllelse av det objektive straffbarhetsvilkår, langt mindre for de subjektive straffbarhetsvilkår. Saken er da også henlagt som «intet straffbart forhold anses bevist» og ikke etter «bevisets stilling». Her ligger et sterkt uttrykk for at heller ikke politiet mener at A er skyldig i en narkotikaforbrytelse. Forhørsretten har lagt for liten vekt på dette momentet.

En sak som denne har sine begrensninger når det gjelder hvilke bevis A kan fremskaffe for at hun ikke har foretatt den handlingen hun har vært siktet for. Den bevisbyrde som legges på siktede går ikke ut over hva det er praktisk mulig å føre bevis om. Forhørsretten har stilt et for strengt beviskrav.

Det vises til egenrapport av 24. mars 2000 fra den lensmannsbetjenten som fikk tips om at det kunne være grunn til å ransake på gården. Tipsgiveren D hadde opplyst at «B drev med en del omsetting av amfetamin og hasj,» at B hadde vist tipsgiveren et parti amfetamin som lå under et sete på en snøscooter og at B hadde en del tyvegods på gården som han hadde ervervet ved heleri, bl.a. en barnesnøscooter og en del arbeidsklær.

Frifinnelsen av ektefellen ved lagmannsrettens dom av 19. oktober 2000 bestyrker at A er uskyldig. D forklarte som telefonavhørt vitne for lagmannsretten at han alene var ansvarlig for det aktuelle amfetaminpartiet.

Subsidiært kreves erstatning etter straffeprosessloven §445 jf §446, idet A er påført særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgningen og erstatning etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Pågripelse og varetektsfengsling i ca. 14 dager var en sjokkartet opplevelse for henne. Hennes 4 1/2 år gamle sønn ble brått værende uten foreldre. A var før pågripelsen en alminnelig robust person med et harmonisk familieliv. Varetektsoppholdet ga henne psykiske problemer som hun fortsatt sliter med. Hun er blitt redd og engstelig, gråter mye, er initiativløs og har fått problemer med nattesøvnen. Hennes mor og arbeidsgiver har i erklæring av 4. april 2000 bekreftet at A ikke har vært fullt arbeidsdyktig etter løslatelsen, at hun er ukonsentrert og ikke får tingene unna seg slik som før.

Spesialist i allmennmedisin, Frode Skanke, har i brev av 13. mai 2000 uttalt at arrestasjonen kom som et sjokk på A. Som diagnose var angitt depressiv reaksjon. Hun har ukentlig gått til behandling hos psykolog Bjørn Aksel Aasen siden august 2000. Det vises til erklæring fra psykologen av 15. mars 2001.

Det var en tilleggsbelastning at ektemannen ble fengslet samtidig. Hun er fortsatt stigmatisert i lokalsamfunnet.

Kravets størrelse:

A hadde før pågripelsen halv stilling i sin mors forretning Z, X, der hun tjente ca. 5.000 kroner netto pr måned. Etter løslatelsen og frem til april 1999 måtte hun pga belastningen ved varetektsoppholdet redusere arbeidstiden slik at inntekten ble 2.000 kroner netto pr måned. Inntektstapet har deretter vært 1.500 kroner netto pr måned inntil 1. september 2000, slik at lidt inntektstap samlet utgjør 31.500 kroner. Hertil kommer ytterligere svekkelse av familieøkonomien forårsaket av ektefellens varetektsfengsling og deltakelse i to hovedforhandlinger og en ankeforhandling. Erstatning for økonomisk tap kreves med samlet inntil 50.000 kroner.

Det kreves oppreisning for den skade av ikke-økonomisk art som hun har lidt ved forfølgningen. Det er ikke tvilsomt at hennes livssituasjon er blitt vesentlig påvirket av forfølgningen, jf side 6 i nærværende kjennelse om begrunnelsen for det subsidiære krav etter straffeprosessloven §445.

A har etter endring av påstandsbeløp i skriv av 14. mars 2001 nedlagt slik påstand:

«1. A tilkjennes erstatning for økonomisk tap fastsatt av rettens skjønn begrenset oppad til kr 50.000.

2. A tilkjennes oppreisningserstatning for ikke-økonomisk skade fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 200.000.

3. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger.»

Staten v/Justisdepartementet, som representeres av Uttrøndelag politidistrikt, ikke uttalt seg i kjæremålssaken utover det som er referert innledningsvis. Under saksforberedelsen er kopi av alle skriv sendt Uttrøndelag politidistrikt, fra mai 2000 statsadvokatene i Trondheim, til orientering.

Det er ikke fra denne siden nedlagt formell påstand, men vist til forhørsrettens premisser, hvilket må forstås slik at Gauldal forhørsretts kjennelse bes stadfestet.

Lagmannsretten vil bemerke:

A har vært siktet for simpel narkotikaforbrytelse - oppbevaring på bopel av et uspesifisert kvantum narkotika. Forfølgningen mot henne er innstilt ved henleggelse av saken. Dersom hun sannsynliggjør at hun ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen, har hun et krav på erstatning for det økonomiske tap som - under anvendelse av alminnelig erstatningsrettslig prinsipper - anses å være forårsaket av forfølgningen, jf straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum. Av §444 annet og tredje ledd følger at det ikke skal tilkjennes erstatning dersom forfølgningen er fremkalt ved eget forsettlig forhold og at erstatningen kan settes ned eller falle bort ved klanderverdig medvirkning til skaden. Dette er ikke aktuelt i denne saken.

Er det grunnlag for erstatning etter §444 kan det etter §446 utmåles erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning) som anses forårsaket av forfølgningen, dersom særlige grunner taler for dette.

Siktelsen mot A var lite presis. Det legges imidlertid til grunn at den handling som var grunnlag for siktelsen var oppbevaring av knapt 200 g amfetamin under setet på snøscooter «Thunder Cat» - - - - - - umiddelbart forut for pågripelse 15. januar 1999, eller medvirkning til dette. Dette følger av fokuseringen på at hun var registrert eier av denne snøscooteren, som tilnærmet utelukkende ble brukt av henne og ektefellen, av de spørsmål som ble stilt under politiavhør og av det forhold at det var amfetaminbeslaget som først ble presisert i siktelsen mot ektefellen. Beslaget av emballasje for hasjisj ble gjort i en viss avstand fra tunet på gården og i et kjøretøy som A ikke hadde særlig tilknytning til. Hun var aldri siktet for medvirkning til heleri eller de øvrige forhold som ektefellen senere rettskraftig ble dømt for og som knyttet seg til gjenstander som befant seg forskjellige steder på gården.

På bakgrunn av sakens dokumenter må det kunne slås fast at det ikke er noe som tyder på at A har vært «hovedmann» hva angår amfetaminpartiet, slik at hun selvstendig og uavhengig av sin ektefelle har foretatt oppbevaringshandlingen. Den eventuelt realistiske problemstilling er om hun i samarbeid med sin ektefelle har medvirket hva angår oppbevaringen.

Som nevnt innledningsvis i denne kjennelsen, ble ektefellen i herredsretten dømt for oppbevaring av dette amfetaminpartiet, mens han i lagmannsretten ble frifunnet på dette punkt.

Det er udokumentert opplyst at D som vitne for lagmannsretten tok på seg ansvaret alene for amfetaminpartiet. Han har forklart seg annerledes for politiet.

A har i politiavhør 15. januar, 17. januar og 28. januar 1999 blant annet opplyst følgende:

Hun traff B, født *.* 1951, i 1990. De bosatte seg på Æ, men flyttet i slutten av 1993 til hennes mors gård i Y, X. Hun overtok eiendomsretten til gården, sammen overtok de driften, men solgte melkekvoten og de fleste dyrene i 1997. Sønnen C ble født *.* 1994 og de giftet seg i 1996. Hun begynte i halv stilling i sin mors firma på X i januar 1998 og tjener ca. 5.000 kroner netto pr måned. Sønnen er i barnehage de dagene hun arbeider på X.

Hun røkte «narkotika» en gang for ca. 13 år siden, men ble syk og har ikke prøvd siden. Sist hun så narkotika var da en kamerat viste henne noen små brune klumper for 7-8 år siden. Hun er nå en stor motstander av narkotika og aksepterer ikke bruk i sitt hus. Hun vet ikke hva en pesolavekt er. Hun ble vist en slik, men hadde aldri sett en slik tidligere.

Hun har ikke kjennskap til at det skulle være tyvegods på gården. Hennes mann har imidlertid kommet hjem med en del utstyr det siste året som hun ikke vet hvor kommer fra og som hun ikke har spurt nærmere om. Det dreier seg om en snøscooter for barn, tre høyttalere og en del arbeidstøy.

Det var hennes ektefelle som skaffet de kannene med hjemmebrent som ble funnet i boden.

Snøscooter «Bear Cat» ble utlånt på dagtid til sønn av en hytteeier 4. januar 1999. Snøscooter «Thunder Cat» låner hun og hennes mann aldri bort, bortsett fra noen ganger til familie og venner når hun eller hennes mann har vært til stede. Utlånet 4. januar 1999 var det eneste utlån av noen av scooterne den siste tiden.

Hun har forøvrig blant annet gitt forklaring om sitt kjennskap til et kontantbeløp i boligen, som hun antok neppe kunne være særlig høyere enn 50.000 kroner.

Lagmannsretten legger liten vekt på at det i fengslingskjennelsen av 21. januar 1999 ble lagt til grunn at A med skjellig grunn kunne mistenkes etter siktelsen. Det er forøvrig ikke korrekt at lagmannsretten da uttrykkelig la til grunn at A hadde benyttet den aktuelle snøscooter noen timer før pågripelsen. I lagmannsrettens premisser ble det bare nevnt at hun daglig disponerte den aktuelle snøscooteren. Ved bevisvurderingen i nærværende erstatningssak må det også legges vekt på i hvilken utstrekning senere etterforskning har bestyrket en mistanke mot A eller ikke.

Det legges også liten vekt på politiets ordvalg i sammenheng med henleggelse av saken. I erstatningssaken må det foretas en selvstendig bevisvurdering.

Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at det ikke kan være riktig at en navngitt person (sønn av en hytteeier) hadde lånt den aktuelle snøscooteren relativt kort tid før beslaget. Dette nevnes fordi det i anledning kjæremålet fortsatt hevdes at en person, tidligere straffet for narkotikaforbrytelse, hadde fått låne snøscooteren. Det var snøscooter «Bear Cat» hytteeierens sønn fikk låne.

Lagmannsretten kan ikke se at det er av avgjørende betydning i erstatningssaken om ektefellene AB lånte ut den ene eller den annen snøscooter i den siste tiden før beslaget, jf begrensningen ovenfor av problemstillingen til hvorvidt A medvirket til den handling som ektefellen var tiltalt for.

Forhørsretten synes å vurdere den forklaring A har gitt om kontantbeløpet på gården som plausibel, men har funnet at denne forklaringen ikke er egnet til å bevise at hun ikke har foretatt den aktuelle handling. Forhørsretten har forøvrig fremhevet at amfetaminbeslaget ble gjort på «As boligeiendom, i en snøscooter som hun eide og disponerte» og oppsummert situasjonen slik at det ikke foreligger beviser som gjør det mer sannsynlig at hun ikke har begått handlingen enn at hun har begått den.

Lagmannsretten vil noe sterkere enn forhørsretten betone de begrensede muligheter A har hatt til å bevise noe mer enn det hun har gjort, og er enig med henne i at forhørsretten har foretatt en for henne streng bevisvurdering.

Amfetaminpartiet var plassert skjult i en snøscooter som på beslagstidspunktet sto i tunet på gården. Den sto således ikke innelåst under As enekontroll. Man vet ikke om amfetaminpartiet var oppbevart under setet i timer eller dager forut for beslaget. Det er intet som tyder på at hun har brukt scooteren mens partiet befant seg der. Hun har bedyret sin uskyld og det er ingen forklaringer eller tekniske funn som knytter henne til oppbevaringen. Det kan fremstå som noe naivt av A at hun ikke mistenkte sin ektefelle for ulovlig virksomhet av noen art, slik hun forklarte for politiet, men dette kan ikke tillegges særlig vekt. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at bevisvurderingen må oppsummeres slik at det må anses sannsynliggjort av A at hun ikke har hatt noen befatning med amfetaminpartiet, direkte eller indirekte som medvirker.

Det foreligger således erstatningsgrunnlag etter straffeprosessloven §444, hvilket i prinsippet også kan gi grunnlag for oppreisning etter §446.

Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at A har sannsynliggjort at hun har hatt, eller vil få, noe dokumenterbart økonomisk tap som står i årsakssammenheng med forfølgningen mot henne.

Hun ble pågrepet og satt varetektsfengslet i knapt 14 dager. Hennes sønn, den gang 4 1/2 år gammel, ble tatt hånd om av nær familie på gården. Det er gitt opplysninger om reduserte lønnsinntekter, særlig de første tre månedene frem til april 1999, men også senere, hvilket er satt i sammenheng med sjokket ved pågripelse og fengsling og senvirkninger av dette. En spesialist i allmennmedisin har bekreftet tilstedeværelsen av en depresjon så sent som i mai 2000, men i den sammenheng også nevnt «ektemannens siktelse og senere dom». Hennes psykolog har opplyst at bakgrunnen for henvisningen til ham var «depresjon og nedstemthet i forbindelse med presset på henne og familien på grunn av straffesaken mot hennes mann og fengslingen av henne selv.»

Etter lagmannsrettens vurdering er det naturlig å se det slik at forfølgningen mot A isolert sett har vært av helt uvesentlig betydning for de problemer hun senere har slitt med, i forhold til de problemer forfølgningen mot ektefellen har skapt for henne og familien på ulikt vis. Hun har opplyst å være en sterk motstander av narkotika og utdypet dette blant annet med «at hun ville bedt om skilsmisse med en gang hvis hun fikk vite at hennes mann bruker eller har annen befatning med narkotika.»

Som nevnt, ble hennes ektefelle pågrepet og varetektsfengslet samtidig med henne og satt fengslet med brev- og besøkskontroll frem til 29. mars 1999. Siktelsen mot ham ble etterhvert utvidet. Det fremgår av protokollen for det siste fengslingsmøtet 15. mars 1999 at ektefellen beklaget seg over betydelige psykiske problemer, at han brøt sammen daglig, at han bare hadde sett sønnen i 10 minutter iløpet av 9 uker og at det var travelt på gården i påsken. Det skulle kjøres proviant til 30 hytter, noe A ikke kunne klare alene. Etterforskningen mot ektefellen fortsatte utover i 1999. Det ble i desember 1999 avholdt hovedforhandling for herredsretten, der fortsettelsen måtte utsettes til i begynnelsen av januar 2000, for etter forsvarerskifte igjen å bli utsatt til i begynnelsen av april 2000. Ektefellen ble funnet skyldig i de alvorligste forhold i tiltalen ved herredsrettens dom av 11. april 2000 og idømt ubetinget fengsel i 2 1/2 år. Først etter frifinnelsen for de alvorligste forhold ved lagmannsrettens dom av 19. oktober 2000 ble det klart at ektefellen ikke måtte sone en lang fengselsstraff.

Straffesaken mot ektefellen må ha representert en enorm påkjenning for A, ikke minst på bakgrunn av de holdninger hun har redegjort for. Forøvrig bemerkes at det økonomiske tap er beregnet som det tap hun etter januar 1999 og frem til 1. september 2000 skal ha hatt som følge av at hun ikke klarte å arbeide i halv stilling som lønnsmottaker. Det er i hennes politiforklaring opplyst at hun begynte i den aktuelle stillingen i januar 1998. Selvangivelsen for 1998 viser en lønnsinntekt på 53.476 kroner, hvilket i gjennomsnitt er ca. 4.500 kroner pr måned. Selvangivelsen for 1999 viser en lønnsinntekt på 62.695 kroner, hvilket i gjennomsnitt er 5.225 kroner pr måned. Det er forøvrig gitt opplysning om lønnsinntekt for januar og februar 2000 svarende til 5.663 kroner pr måned. Disse opplysninger indikerer ikke nedgang i lønnsinntekt etter varetektsfengslingen. Inntektstap forøvrig er begrunnet med forfølgning mot ektefellen. Det er ikke gitt opplysning om påførte eller fremtidige utgifter.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger «særlige grunner» som tilsier erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning) etter straffeprosessloven §446. Det er ikke avgjørende for et slikt krav at forfølgningen mot siktede fremtrer som urettmessig eller unødvendig tyngende, men det kan bemerkes at så ikke synes å ha vært tilfelle. Også hva angår oppreisningskravet vises til den vurdering om årsakssammenheng som er foretatt i sammenheng med det økonomiske krav.

Lagmannsretten finner etter dette at forhørsrettens frifinnelse av staten v/Justisdepartementet må bli å stadfeste.

Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten er ivaretatt ved at det er foretatt oppnevnelse av advokat Terje Engebretsen som forsvarer/prosessfullmektig for A etter straffeprosessloven §100 annet ledd.

Hva angår forhørsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Forhørsrettens kjennelse stadfestes.