LF-2000-76

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-22
Publisert:	LF-2000-00076
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal herredsrett nr. 98-00588 M - Frostating lagmannsrett LF-2000-00076 M.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Ole Ødegård) mot A (Forsvarer: Advokat Erling O. Lyngtveit).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Lagdommer Randi Grøndalen. Ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §255, §286, §288, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, §256, §270, §271, §285, §52, §62, §42, Regnskapsloven (1977) §1, §4, §6, §8, Straffeprosessloven (1981) §149

Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane utferdiget den 18. september 1997 tiltalebeslutning, hvorved A, født *.*. 1944, - - -veien 5, Molde, ble satt under tiltale ved Romsdal herredsrett. Tiltalen lyder slik:

«I

straffeloven §286, 1. jf. 2. punktum, jf. §288

for under særdeles omstendigheter forsettlig eller uaktsomt vesentlig å ha tilsidesatt bestemmelser om bokføring, årsoppgjør eller regnskapsoppbevaring som er fastsatt i lov eller forskrift i medhold av lov, eller medvirket til dette

jf. regnskapsloven §1,

hvoretter enhver som driver næringsvirksomhet har regnskapsplikt for slik virksomhet når ikke annet er bestemt i eller i medhold av denne loven. Alle aksjeselskap har regnskapsplikt.

jf. regnskapsloven §4,

hvoretter den regnskapspliktige skal føre regnskap i samsvar med god regnskapsskikk og bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller andre lover.

jf. regnskapsloven §6

hvoretter det alltid skal føres de regnskapsbøker som er nødvendige av hensyn til virksomhetens art og omfang, således skal det alltid føres kassabok, dagbok, kontobok, hovedbok og årsoppgjørsbok.

jf. regnskapsloven §8,

hvoretter kostnader skal være legitimert ved bilag.

jf. merverdiavgiftsloven §42 første ledd,

hvoretter næringsdrivende med omsetning som nevnt i lovens kap. IV skal innrette bokføringen slik at avgiftsmyndighetene til enhver tid kan kontrollere omsetning, uttak, anskaffelser, utgående og inngående avgift.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

I perioden 14. januar 1991 til 9. november 1994 i Molde i egenskap av daglig leder og styremedlem i X AS, tilsidesatte han vesentlig bestemmelser om regnskapsførsel m.v. ved bl.a. å unnlate å føre eller sørge for føring av fullstendige regnskapsbøker. En omsetning på i alt kr 1 498.602,- kom ikke til uttrykk i selskapets regnskapsbøker. I samme periode foretok han utbetalinger fra selskapets konti med totalt kr 2.116.000,- uten at disse uttakene ble legimitert ved bilag. Selskapet førte aldri kassedagbok. Forgåelsen er skjedd under særlig skjerpende omstendigheter fordi den vesentlig var egnet til å villede samarbeidspartnere og offentlige myndighet, selskapet gikk konkurs og arbeidsplasser gikk tapt.

II

merverdiavgiftsloven §72 nr. 1 og 3, jf. straffeloven §270 og §271,

for forsettlig å ha gitt uriktig eller ufullstendig opplysning i omsetningsoppgave eller i annen oppgave eller forklaring til avgiftsmyndighetene, og derved unndratt avgift, i det bedrageriet anses som grovt særlig fordi handlingen har voldt betydelig økonomisk skade, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Til tid og sted, og i egenskap som nevnt under post I, unnlot han i innsendte omsetningsoppgaver til fylkesskattekontoret å oppgi en omsetning på i alt kr 1.498.602. Han unndro derved kr 264 093,- i merverdiavgift.

III

straffeloven §255 første ledd, 2. straffalternativ,

for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, rettsstridig å ha forføyet over penger han hadde innfordret for en annen eller som på annen måte var betrodd ham, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

I 2., 3. og 4. termin 1994 i Molde, utbetalte X As lønn til ansatte etter å ha foretatt fradrag for forskuddstrekk med totalt kr 190.834,-. I egenskap som nevnt under post I, unnlot han å innbetale totalt kr 56.664,- til skatteoppkreveren, til tross for at selskapet hadde tilstrekkelige midler til å dekke dette beløp.

IV

straffeloven §255, 1. straffalternativ, jf. §256,

for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, rettsstridig å ha forbrukt eller på annen måte tilegnet seg en løsøregjenstand som han hadde besittelsen av, men som helt eller delvis tilhøre en annen, i det underslaget anses som grovt, særlig fordi verdien av det underslåtte er betydelig, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Til tid og sted, og i egenskap som nevnt under post I, foretok han kontantuttak på til sammen kr 1.871.815,- fra X AS' konto nr. - - - - .- - .- - - - - i Bud, Fræna og Hustad Sparebank, og benyttet pengene til private formål.

V

straffeloven §285 annet ledd, jf. §288,

for til fordel for seg eller andre å ha tatt penger eller varer ut av en næringsvirksomhet som han eide eller styrte, alene eller sammen med andre, når virksomheten gikk med tap eller ikke hadde tilstrekkelig overskudd til dekning av det som ble uttatt, og han burde innsett at formuesstillingen ble betydelig forverret og at fordringshaverne ikke ville kunne tilfredsstilles, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Lørdag 5. november 1994 på Z postkontor i Molde, hevet han kr 126.422,50 tilhørende X AS som var innbetalt fra Trondheim kommune. Beløpet anvendte han til private formål. X AS innledet gjeldsforhandling med sine kreditorer den 4. august 1994. Det ble åpnet konkurs i selskapet den 11. november 1994. Selskapet var insolvent allerede den 5. s.m.

Straffeloven §62 får anvendelse.»

Romsdal herredsrett avsa dom den 11. oktober 1999. Domsslutningen lyder slik:

«1. A, født *.*..44, dømmes for overtredelse av straffeloven §286, 1. punktum, jf. 2. punktum, jf. §288, jf. regnskapsloven §1, §4, §6 og §8, jf. merverdiavgiftsloven §42, første ledd, merverdiavgiftsloven §72 nr. 1 og 3, jf. straffeloven §270 og §271, og straffeloven §255, 1. straffalternativ, jf. §256, alt sammenholdt med straffeloven §62, første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder. Soningen av 6 - seks - måneder av fengselsstraffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år, men forøvrig uten særskilte vilkår, jfr strl §52 flg.

2. Han frifinnes for tiltalebeslutningens poster III og V.

3. Han dømmes til innen 2 - to - uker fra dommen er rettskraftig å betale erstatning til Staten v/Fylkesskattesjefen i Møre og Romsdal med kr 264.093,- - tohundreogsekstifiretusenognittitrekroner.

4. Saksomkostninger ilegges ikke.»

A har anket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for så vidt angår tiltalens post I, II og IV, der A ble domfelt i herredsretten. Lagmannsretten har 19. januar 2000 besluttet å henvise anken til ankeforhandling i sin helhet.

Ankeforhandling ble holdt i Molde 19.-21. juni 2000. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 8 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Statsautorisert revisor Odd Jarle Døving har vært oppnevnt som regnskapssakkyndig i saken. Han hadde på forhånd gjennomgått sakens dokumenter, herunder regnskapsmaterialet, og møtte og avga sakkyndig erklæring under ankeforhandlingen. Ett av vitnene, statsautorisert revisor Arne Sæther, som har vært engasjert av politiet under etterforskningen, ble gitt anledning til å være til stede under hele ankeforhandlingen, jf. straffeprosessloven §149.

Aktor har under ankeforhandlingen foretatt enkelte rettelser i tiltalebeslutningen. I tiltalens post II er beløpet kr 1.498.602 erstattet med kr 1.110.093,50, og beløpet kr 264.093 er erstattet med kr 199.342. I tiltalens post IV er beløpet kr 1 871.815 erstattet med kr 1.821.815.

Aktor har nedlagt slik påstand:

«1. A, født *.*..44, dømmes i henhold til tiltalebeslutningens post I, II og IV til en straff av fengsel i 1 år og 6 måneder, hvorav 6 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 år, jf. straffeloven §52 flg.

2. A dømmes til å betale erstatning til Staten v/Fylkesskattesjefen i Møre og Romsdal med kr 199.342 innen 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Forsvareren har nedlagt slik påstand:

«Tiltalte frifinnes og anses subsidiært på mildeste måte.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

Tiltaltes formelle utdannelse omfatter realskole og handelsskole. Han har betydelig yrkeserfaring innen støperivirksomhet, således helt siden 1961.

Etter å ha ledet støperiavdelingen i Æ AS siden 1975, stiftet han 2. desember 1981 Y AS. Tiltalte eide 50% av aksjene i dette selskapet. Han var daglig leder i Y AS til 20. desember 1990, da selskapet gikk konkurs.

Tiltalte etablerte 14. januar 1991 X AS, som var en videreføring av det konkursrammede selskap Y AS. Tiltalte og hans familie eide opprinnelig 440 av de 550 aksjene i det nye selskapet. Torbjørn Sunde eide 100 aksjer og B eide 10 aksjer. Etter en intern uoverensstemmelse, som omtales nedenfor i forbindelse med tiltalens post IV, overdro Sunde i desember 1991 sin aksjepost til tiltaltes familie. Fra dette tidspunkt eide A, samt hans ektefelle og to sønner 98,1% av aksjene i selskapet.

Tiltalte var daglig leder og styremedlem i X AS til selskapet gikk konkurs 11. november 1994. B var styreformann. Å regnskapsbyrå v/C var regnskapsfører, og statsautorisert revisor D var revisor for selskapet.

Når det gjelder arbeidsfordelingen mellom tiltalte og regnskapsføreren, vises til herredsrettens beskrivelse på side 5 og 6 i dommen, idet dette uttrykker hva lagmannsretten så langt har funnet bevist. Det bemerkes spesielt at X AS hadde en mellomregningskonto, i regnskapet benevnt «1250», som ble benyttet av tiltalte til å dekke selskapets utgifter. Dersom uttakene var større enn bilagene for utgifter, ble differansen belastet tiltalte, og kontoen ble av denne grunn visstnok benevnt «forskudd lønn» og senere «fordringer disponent». Mellomregningskontoen viste en saldo på kr 0 pr 1. januar 1993, men ved konkursåpningen 11. november 1994 var saldoen kr 128.909.

Selskapets hovedbankforbindelse var Romsdal Fellesbank AS. Lagmannsretten har imidlertid funnet bevist at tiltalte i 1991 opprettet en foliokonto for X AS v/A i Bud, Fræna og Hustad Sparebank (BFH-banken). Kontutskriftene ble adressert til As private adresse. Kontoen var ukjent for selskapets regnskapsfører og revisor inntil våren 1994.

Det er videre ført bevis for at tiltalte utstedte en rekke fakturaer for selskapet, der innbetaling skulle skje til den nevnte konto. Kundenes innbetalinger til denne kontoen økte etterhvert i omfang, jf. nedenfor. Tiltalte tok ut beløp fra kontoen i BFH-banken, som han benyttet til egne formål. Uttakene og beløpene kom etterhvert opp i et betydelig omfang.

Tiltalens post I gjelder regnskapsovertredelser, nærmere bestemt unnlatelse av å føre fullstendige regnskapsbøker, med den konsekvens at en omsetning på til sammen kr 1.498.602 ikke fremgikk av regnskapene. I tillegg omfatter nevnte post utbetalinger fra selskapets konti med til sammen kr 2.116.000, som ikke er legitimert ved bilag.

Lagmannsretten har funnet det bevist at tiltalte har gjort seg skyldig i overtredelse av de regnskapsbestemmelser som er nevnt i tiltalens post I. Den straffbare unnlatte regnskapsføring refererer seg til en omsetning på kr 1.110.093. Differansen i forhold til omsetningsbeløpet i tiltalens post I skyldes at lagmannsretten har sett bort fra omsetning som gjelder 5. og 6. termin 1994. Siden det ikke foreligger øyeblikkelig regnskapsplikt, og konkurs ble åpnet 11. november 1994, kan unnlatt regnskapsføring for de nevnte terminer ikke anses å være straffbar.

Lagmannsretten har videre funnet bevist at tiltalte har foretatt utbetalinger med i alt kr 2.116.000, som er blitt belastet selskapet, uten at det foreligger bilag. Forholdet rammet av regnskapsloven §8.

Tiltalte var ansvarlig for regnskapsføringen, i egenskap av daglig leder og styremedlem i selskapet. Det bemerkes at regnskapsfører Nistad førte regnskaper i den grad han mottok bilag, men for øvrig etterlyste bilag uten å motta dette. Tiltalte kan da åpenbart ikke skyve ansvaret for den unnlatte regnskapsføring over på Nistad.

De regnskapsmessige unnlatelser virker planmessige. Som nevnt, er det tale om et betydelig antall bilag som mangler, og en meget betydelig omsetning som ikke fremgår av regnskapene. Tiltalte anses å ha opptrådt forsettlig, og kan ikke høres med ansvarsfrihet på grunn av sykdom i 1993 og 1994. Det bemerkes at han også i disse årene foretok betydelige uttak og også innsendte oppgaver vedrørende merverdiavgift. Han var åpenbart i stand til å sørge for at regnskapet ble ført i nevnte periode.

Tiltalens post II gjelder uriktige opplysninger i oppgaver om merverdiavgift, og unndragelse av slik avgift. De innsendte oppgaver omfatter 4.-6. termin 1991, samtlige terminer i 1992 og 1993, og 1.-4. termin i 1994. Oppgavene er underskrevet av tiltalte. Lagmannsretten har funnet bevist at oppgavene er uriktige, idet en omsetning på til sammen kr 1.110.093 ikke er blitt oppgitt. Unndratt merverdiavgift utgjør kr 199.342.

Tiltalte har også i denne sammenheng opptrådt planmessig og utvist forsett. Det bemerkes at uberettiget vinnings hensikt ikke kreves, til tross for henvisningen til straffeloven §270. Det vises herom til Ot.prp.nr.56 (1982-1983) side 35-36 og til Bratholm og Matningsdal «Straffeloven. Annen del.» side 722. Tiltaltes sykdomsperiode er også i denne sammenheng irrelevant, idet den ikke har hindret tiltalte i å sende inn oppgavene, fullt vitende om at den nevnte omsetning ble holdt utenfor og den nevnte avgift unndratt.

Tiltalens post IV gjelder grovt underslag. Det faktiske forhold refererer seg til tiltaltes uttak på kontoen i BFH-banken, som er omtalt tidligere i dommen.

Lagmannsretten har funnet det bevist at tiltalte i tidsrommet januar 1991 - november 1994 har foretatt meget betydelige kontantuttak på den nevnte konto og benyttet pengene til private formål. Etter at det er foretatt nødvendige korreksjoner utgjør nettobeløpet kr 1.821.815.

Tiltalte har anført at uttakene representerte lønn til han selv, og at han derfor ikke kan dømmes for underslag. Lagmannsretten bemerker at dersom tiltalte har et krav mot selskapet som dekker beløpet, foreligger det objektivt sett ikke et underslag. For at tiltalte skal kunne dømmes på dette punkt må det føres bevis for at tiltalte var seg bevisst at han ikke hadde et krav mot selskapet, som dekket uttakene. Dette følger av forsettskravet og kravet om uberettiget vinnings hensikt, jf. for øvrig Rt-1985-824, der en tilsvarende problemstilling forelå.

Det første spørsmålet er hva som var avtalt når det gjelder tiltaltes lønn som disponent i X AS. Torbjørn Sunde har som vitne opplyst at det forelå en muntlig avtale mellom ham og tiltalte om at disponentens lønn skulle være kr 300.000 pr år. Tiltalte har bestridt dette, idet han har hevdet at avtalen gikk ut på at han skulle ha lønn tilsvarende det han mottok som disponent i Y AS. Lagmannsretten har ikke funnet det godtgjort at det forelå en avtale i tråd med det Sunde hevder, og har i denne sammenheng lagt vekt på det som er protokollert i styremøter i selskapet sommeren og høsten 1991.

Det fremgår av referatet fra et styremøte i juli 1991 at Sunde foreslo at lønnsutbetalinger til familien A ikke skulle overstige kr 400.000 pr år. Dette ble imidlertid ikke akseptert av de øvrige styremedlemmene. I et styremøte som ble avholdt i september s.å. ble det avtalt at disponentens lønn skulle være som tidligere. Protokollen for dette styremøtet er undertegnet av samtlige styremedlemmer, også Sunde. Sundes senere uttreden av selskapet og hans forklaring for lagmannsretten indikerer at han var uenig i styrevedtaket, men uten at dette kom formelt til uttrykk.

Lagmannsretten har på denne bakgrunn ikke funnet det bevist at tiltalte var klar over at han tilegnet seg midler han ikke hadde krav på i forbindelse med uttakene på kontoen i BFH-banken. Hvorvidt han rent faktisk hadde et lønnskrav som dekket uttakene fra nevnte konto er det unødvendig å ta standpunkt til, siden tiltalte under ingen omstendighet bevislig har utvist forsett og uberettiget vinnings hensikt.

Det bemerkes at tiltaltes lønn i Y AS er oppgitt til kr 595.304 i selvangivelsen for 1990. Når han skulle ha lønn som tidligere, må dette beløpet danne utgangspunktet. Dette må gjelde for hele perioden 1991-1994, idet det ikke er tilstrekkelige bevismessige holdepunkter for å legge til grunn at den faktisk utbetalte lønn for 1991 og 1992 av tiltalte ble oppfattet som et endelig oppgjør. Tiltalte hadde krav på lønn også i de perioder da han var sykmeldt i 1993 og 1994, dog med fradrag for utbetalte sykepenger.

Summen av tiltaltes lønnskrav, slik de fremsto for ham, for årene 1991-1994, overstiger det beløp han har tilegnet seg fra kontoen i BFH-banken. Tilegnelsen kan derfor ikke bedømmes som underslag. Spørsmålet om tiltaltes uttak fra nevnte konto, sammenholdt med hans selvangivelser for de aktuelle år, innebærer at det foreligger en skatteunndragelse, er et annet forhold enn det som er omhandlet i tiltalen, og lagmannsretten har derfor ikke foranledning til å gå inn på dette.

Straffutmålingen tar utgangspunkt i at tiltalte er funnet skyldig i forsettlig vesentlig tilsidesettelse av sin regnskapsplikt under særlig skjerpende omstendigheter, samt grovt momsbedrageri. Det dreier seg om en betydelig omsetning og utbetaling som en holdt utenfor selskapets regnskaper via en «hemmelig konto». Det dreier seg videre om unnlatt oppgivelse av en betydelig avgiftspliktig omsetning. Dette er utført planmessig og systematisk gjennom hele selskapets levetid, og har således pågått i lang tid. Forholdene er begått av tiltalte i egenskap av daglig leder og styremedlem i selskapet. Dette endte i konkurs i likhet med det forrige selskapet han ledet og som X AS var en fortsettelse av.

Overfor økonomisk kriminalitet av en slik karakter og et slikt omfang må det av almennpreventive grunner reageres strengt. Det nevnes at bestemmelsene om regnskapsføring skal sikre at eksterne brukere får korrekt informasjon om virksomhetens stilling og drift, og derved gi mulighet for kontroll.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger formildende omstendigheter av betydning. Heller ikke tiltaltes sykdom eller den lange tid som er gått kan spille noen vesentlig rolle ved straffutmålingen. Selv om tiltalte frifinnes for tiltalen om underslag, gjelder domfellelsen alvorlige og omfattende forhold.

Lagmannsretten finner at straffen passende bør settes til fengsel i 1 år, hvorav 6 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 år, jf. straffeloven §52 flg. Straffeloven §62 første ledd er iakttatt.

Påtalemyndigheten har fremmet krav om at tiltalte dømmes til å betale erstatning til Staten v/Fylkesskattesjefen i Møre og Romsdal med kr 199.342. Beløpet refererer seg til unndratt merverdiavgift i tiltalebeslutningens post II. Lagmannsretten tar kravet til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født *.*..44, dømmes for overtredelse av straffeloven §286 1. punktum jf. 2. punktum jf. §288 jf. regnskapsloven §1, §4, §6 og §8 jf. merverdiavgiftsloven §42 første ledd, samt merverdiavgiftsloven §72 nr. 1 og 3 jf. straffeloven §270 og §271, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 1 - ett - år, hvorav 6 - seks - måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år jf. straffeloven §52 flg.

2. Han frifinnes for overtredelse av straffeloven §255 1. straffalternativ jf. §256.

3. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale 199.342 - etthundreognittinitusentrehundreogførtito - kroner til Staten v/Fylkesskattesjefen i Møre og Romsdal.