LF-2000-911
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-14 |
| Publisert: | LF-2000-00911 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Søre Sunnmøre herredsrett nr. 98-00321 - Frostating lagmannsrett LF-2000-00911 M. |
| Parter: | A, X (Forsvarer: Advokat Erling Flisnes, Ålesund) mot Staten v/Justisdepartementet (v/Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane v/førstestatsadvokat Jan Hoel). |
| Forfatter: | Lagdommer Randi Grøndalen, formann; lagdommer Ole Johan Lund; førstelagmann Kjell Buer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §446, Straffeloven (1902) §192, §49, §445, §447 |
Saken gjelder krav om oppreisning etter frifinnende dom i straffesak, jf. straffeprosessloven §446 jf. §444 og §445.
A, født *.*. 1961, ble den 21. oktober 1998 satt under tiltale ved Søre Sunnmøre herredsrett for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ. Den 30. juni 1999 ble det utferdiget tilleggstiltale mot A for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ jf. §49.
Forholdet under hovedtiltalen gjaldt voldtekt til samleie av B på Z pub i X natt til 9. april 1998. Tilleggstiltalen gjaldt forsøk på voldtekt til samleie av C i Y sentrum natt til 28. mai 1995. Dette forholdet hadde tidligere vært henlagt. Voldtektstiltalen førte til ny etterforskning og tilleggstiltale. Hovedforhandling berammet til 20. januar 1999 ble derfor utsatt. Ny hovedforhandling ble berammet til 17. november 1999.
Søre Sunnmøre herredsrett avsa fellende dom for begge forhold 19. november 1999. Straffen ble satt til fengsel i 2 år og 9 måneder. A ble også pålagt å betale oppreisningserstatning til begge de fornærmede.
A anket på stedet, etter opplesing av dommen, over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for begge tiltaleposter. Saken ble så behandlet av Frostating lagmannsrett med lagrette den 21.-22. mars 2000. Lagretten besvarte spørsmålene i tilknytning til tiltalen og tilleggstiltalen benektende, og A ble frifunnet ved lagmannsrettens dom av 22. mars 2000 ( LF-1999-01088)d . Samtidig ble A mot én stemme frifunnet for de fornærmedes oppreisningskrav.
Advokat Erling Flisnes, som var As forsvarer for herredsretten og lagmannsretten, har den 14. juni 2000 på vegne av A fremsatt krav om erstatning i anledning strafforfølgningen i medhold av straffeprosessloven kapittel 31. As krav gjelder oppreisning for krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art etter straffeprosessloven §446. Kravet utgjør kr 100.000,-.
A har i hovedtrekk anført følgende til støtte for sitt krav:
Etter herredsrettens dom henvendte A seg til påtalemyndigheten med anmodning om ytterligere etterforskningsskritt. Således ble det i skriv av 12. januar 2000 fra forsvarer bedt om at lensmannsbetjent D ved X lensmannskontor skrev egenrapport om en henvendelse fra A vedrørende overhørte utsagn fra B en tid etter at voldtekten skulle ha funnet sted. Lensmannsbetjent D bekreftet i sin rapport av 31. januar 2000 at han hadde mottatt en telefon fra A, med opplysning om at fornærmede under besøk på Z pub etter anmeldelsen, hadde sagt at voldtekten «berre var tull».
Lensmannsbetjent D sørget ikke for å nedtegne de opplysninger han da mottok, han sørget ikke for at opplysningene ble vedlagt saksdokumentene, og han sørget heller ikke for at det ble igangsatt etterforskning. Intet ble gjort fra lensmannskontorets side, til tross for at man der var kjent med at saken var til behandling for herredsretten. Det må antas at opplysningene som fremkom først for lagmannsretten fra lensmannsbetjent D og vitnene E og F var medvirkende til frifinnelsen av A i lagmannsretten.
A ble anmeldt av B den 23. april 1998 for fullbyrdet voldtekt på toalettet ved Z pub i X natt til 9. april 1998. Han ble avhørt av politiet 11. juni 1998. Etter at han ble urettmessig anmeldt for dette fikk han store psykiske problemer. Strafforfølgningen medførte bl.a. depresjoner, søvnløshet og manglende matlyst. Dette resulterte også i selvmordsforsøk. I september 1998 forsøkte han eksosforgiftning, i mai 1999 tok han en overdose valium. Det er antatt at han har hatt reaktive depresjoner i forbindelse med alkoholinntak. Psykolog Langlos journaler for perioden 12. august 1998 til 26. oktober 1999 bekrefter problemene.
Anmeldelsen for voldtekt var også den vesentlige årsak til at hustruen tok initiativ til separasjon i september/oktober 1998. Strafforfølgningen gjorde det også vanskeligere for ham å ivareta samvær med barna.
A er drosjeeier. Voldtektssiktelsen førte til omfattende sykmelding, med påfølgende høyt behov for leiesjåfør og de praktiske problem dette medførte. Resultatregnskapet viser økte utgifter og reduserte inntekter.
Straffesaken har vært en stor personlig belastning for A. Han reagerte med en kraftig depresjon og følte fordømmelse og avvisning fra lokalmiljø og familie. Familien ble oppløst og hans sosiale, yrkesmessige og økonomiske situasjon har lidt sterkt under strafforfølgningen. Hans psykiske helse har fått en alvorlig knekk. Psykolog Langlo har pr. mai 2000 konkludert med at A vil være preget av de traumene anmeldelsen, strafforfølgningen og rettssaken utgjorde i lang tid framover, og det er sannsynlig at han i fremtiden vil ha mindre arbeidskapasitet og yteevne enn tidligere.
A har sannsynliggjort at han ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for tiltalene. Det vises til flertallets domsgrunner for frifinnelsen for oppreisningskravene i lagmannsrettens dom, samt de omstendigheter som for øvrig foreligger i saken.
Subsidiært gjøres gjeldende at vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §445 er til stede, med unntak av økonomisk tap. De store psykiske problemer og konsekvenser saken har hatt for A personlig utgjør slike særlige grunner som bestemmelsen krever. Videre vises til den svikt X lensmannskontor utviste ved manglende etterforskning. Det var også en tilleggsbelastning at hovedforhandlingen først ble utsatt, og at det deretter også ble tatt ut tilleggstiltale i den tidligere henlagte saken. Anmeldelsen, den etterfølgende etterforskning og strafforfølgelsen medførte en betydelig krenkelse. Herredsrettens dom opplevde han som meget belastende og krenkende.
Lensmannsbetjent D burde ha skrevet egenrapport eller sørget for igangsetting av etterforskning etter at A henvendte seg dit med opplysning om at fornærmede B hadde uttalt at anmeldelsen mot ham ikke var korrekt.
Saken ble særlig kjent i nærmiljøet i X etter herredsrettens dom. Dette opplevde A som meget belastende, X er et forholdsvis lite sted, og han opplevde slik at bygdefolket raskt ble kjent med saken og mistanken mot ham.
Saken har tatt forholdsmessig lang tid. Dette må også telle med i vurderingen.
Staten representert ved statsadvokatene har avgitt uttalelse i anledning oppreisningskravet ved påtegning 18. september 2000, og gjort gjeldende at erstatningsvilkårene ikke er oppfylt. Det er i hovedtrekk anført følgende:
A har ikke sannsynliggjort at han ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for siktelsen. Lagretten svarte nei på spørsmålet for begge tiltaleposter. Det er da klarlagt at det ikke er bevist ut over rimelig tvil at A har begått handlingene. Flertallet av de juridiske dommere har i forbindelse med oppreisningskravene lagt til grunn at det ikke foreligger klar sannsynlighets-overvekt for at A har begått handlingene. Kravet etter straffeprosessloven §444 er imidlertid annerledes. Ved spørsmål om det er gjort sannsynlig at siktede ikke har foretatt handlingen, skal retten legge til grunn det mest sannsynlige alternativ etter de bevisregler som gjelder for erstatningskrav i alminnelighet. Dersom det ene alternativ ikke er mer sannsynlig enn det andre, går tvilsrisikoen ut over siktede, jf. Rt-1999-1086.
De fornærmedes troverdighet har ikke blitt svekket gjennom prosessen i slik grad at det kan få betydning for sannsynliggjøringen av uskyld. De detaljer de fornærmede har forklart seg om på forskjellig måte avviker ikke spesielt fra hva en kan forvente i voldtektssaker. Fornærmede B ble funnet gråtende straks etter at siktede hadde forlatt toalettet hvor samleie fant sted. Hun meldte straks fra til sin venninne og til vaktene på utestedet og har vært undergitt psykologbehandling i ettertid. Også fornærmede C har avgitt en troverdig forklaring og identifisert siktede. Når det gjelder hennes oppreisningskrav har flertallet av de juridiske dommere lagt til grunn at voldtektsforsett ikke var sannsynliggjort, men ikke lagt til grunn at A ikke har begått handlingen.
Det bestrides også at vilkåret for erstatning etter straffeprosessloven §445 er til stede. Under tiltaltes egen forklaring i lagmannsretten ble det klargjort at han deltok i en fest sammen med sin kone natt til torsdag 9. april 1998. Han forlot festen og dro til Z pub, hvor han hadde et samleie med B, som han knapt kjente fra før. Hans påstand om at det er voldtektsanmeldelsen og etterforskningen som har ødelagt ekteskapet kan da ikke være særlig overbevisende. De opplysninger som fremgår av psykolog Langlos journal fra behandlingen av A avtegner et alkoholproblem, som ikke har sammenheng med etterforskningen. Opplysningene i saken tilsier at det ikke foreligger et ekstraordinært tilfelle, slik at det vil være urimelig om A nektes erstatning.
Det er heller ikke grunnlag for å konstatere at de feil som påpekes ved etterforskningen ville ha ført til at tiltale ikke hadde blitt reist.
Påtalemyndigheten påstår kravet om erstatning fra A i anledning strafforfølgningen ikke tatt til følge, med andre ord påstår Staten seg frifunnet.
Lagmannsretten bemerker:
Avgjørelsen av skyldspørsmålet i anledning strafforfølgningen mot A ble avsluttet ved lagrettens kjennelse og lagmannsrettens påfølgende frifinnende dom den 22. mars 2000. A har fremsatt sitt krav om oppreisning den 14. juni 2000, innenfor 3-måneders fristen i straffeprosessloven §447 første ledd.
Lagmannsrettens behandling av kravet har tatt beklagelig lang tid.
Da rettens formann ved lagmannsrettens behandling av straffesaken har sluttet i lagmannsretten og tiltrådt nytt embete, og de øvrige to fagdommere var tilkalte, har det ikke vært mulig å sette lagmannsretten til behandling av kravet med de samme dommere som avgjorde straffesaken, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd 2. og 3. punktum. Dette ville også vært et habilitetsproblem.
A har uttrykkelig sagt fra om at han ikke krever muntlig forhandling avholdt i anledning behandlingen av erstatningskravet. Lagmannsretten ser heller ikke behov for dette.
Vilkårene for å tilkjenne erstatning til siktede i anledning av strafforfølgning fremgår av straffeprosessloven §444, §445 og §446. De to førstnevnte bestemmelser inneholder alternative vilkår for å tilkjenne erstatning for økonomisk tap, mens sistnevnte bestemmelse omhandler retten til oppreisning.
A fremsetter kun krav om oppreisning «for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han har lidt ved forfølgningen». Grunnvilkårene for krav på oppreisning følger her de vilkår for erstatning som er bestemt i §444.
Etter straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum har en siktet som er frifunnet krav på erstatning «dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». Bestemmelsen pålegger siktede bevisbyrden, og det er nødvendig, men også tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for dette, jf. Rt-1994-721. Bevisbyrdekravet må i noen grad tilpasses siktedes mulighet for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen, jf. Rt-1995-2023 og Rt-1997-504.
Verken frifinnelse i straffesaken eller for de fornærmedes oppreisningskrav, eller bevissituasjonen generelt, er tilstrekkelig til å anse kravet om sannsynliggjøring for å være oppfylt. Kravet til sannsynliggjøring etter straffeprosessloven §444 er et annet enn det sannsynlighetskrav som gjelder for fornærmedes oppreisningskrav etter frifinnelse. Lagmannsretten er enig med påtalemyndigheten når det gjelder forståelsen av kravet i straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum. Ved spørsmålet om det er gjort sannsynlig at siktede ikke har foretatt den handling som er grunnlag for siktelsen, skal retten legge til grunn det mest sannsynlige alternativ, slik at det er nok med vanlig sannsynlighetsovervekt i siktedes favør.
Etter en helhetsvurdering har lagmannsretten funnet det sannsynliggjort at A ikke har begått de handlinger som var grunnlag for tiltalene mot ham.
Når det gjelder tiltalen for voldtekt av B den 9. april 1998, ble anmeldelse inngitt 23. april 1998. I ettertid er det fremkommet vitneforklaringer om at B senere skal ha uttalt at hun ikke ble voldtatt. Det fant sted et samleie på toalettet på puben. Omstendighetene ved dette var unektelig noe spesielle, hvilket samsvarer godt med at B etterpå opplevde dette belastende. Hennes reaksjoner og opptreden i forbindelse med toalettbesøket og overfor de tilstedeværende på puben, er imidlertid vanskelig forenlige med en voldtekt.
Når det gjelder fornærmede C, kan hun ha hatt en subjektivt ubehagelig opplevelse i møte med A, uten at han har forsøkt seg på voldtekt. De unøyaktigheter og uoverensstemmelser som foreligger mellom fornærmedes beskrivelse av den mannen som antastet henne i 1995 og frem til forklaringer i 1999 tilsier imidlertid også at det er lite sannsynlig at mannen var A.
Grunnvilkåret i straffeprosessloven §446 for å tilkjenne A oppreisning er oppfylt. Tilleggsvilkårene er da at «særlige grunner» taler for oppreisning, og at A er påført krenkelser eller skader med årsak i forfølgningen.
Det er hevet over tvil at strafforfølgningen har vært en alvorlig påkjenning for A, både psykisk og sosialt. Selv om A ifølge sakens opplysninger har hatt et alkoholproblem, er det nærliggende å anta strafforfølgningen som den vesentlige årsak til at han oppsøkte psykolog og også gikk i selvmordstanker. Hans tanker og reaksjoner på saken fremgår for så vidt av de fortløpende journalnotater fra psykolog Langlo. Det samme gjelder skilsmissen som kom i kjølevannet av siktelsene. Også for dette er det nærliggende å anta voldtektsanklagene som den vesentlige, i hvert fall utløsende, årsak.
X er et relativt lite og gjennomsiktlig sted, og nærmiljøets kjennskap til mistanken og saken og omtale av denne må også fremheves som belastende. Dette vil i særdeleshet gjelde etter fellende dom i herredsretten.
A er drosjeeier. Det er sannsynlig at strafforfølgningen gjorde det vanskelig for ham å ivareta sitt arbeid. Uten at A har krevet erstatning for økonomisk tap, kan det ved spørsmålet om oppreisning tas i betraktning at strafforfølgningen har medført økte utgifter og således reduserte inntekter.
Det gikk lang tid, 2 år, fra siktelse til frifinnende dom i lagmannsretten. Dertil gjenopplivet voldtektssiktelsen fra april 1998 en henlagt sak fra 1995.
Psykolog Langlo har i psykologerklæring av 24. mai 2000 beskrevet og vurdert de konsekvenser anmeldelsene, etterforskningen og rettssakene har hatt for A. Henvisningsgrunnen fra lege til psykolog var at A hadde en kraftig krisereaksjon og reaktiv depresjon etter anmeldelse for voldtekt. Lagmannsretten legger psykologens beskrivelse av terapiens omfang og innhold, personlig belastning, familiesituasjon, sosial situasjon, yrkesmessig situasjon, økonomi og psykisk helse til grunn. Det samme gjelder psykologens konklusjon om at A som følge av store psykiske og personlige belastninger etter strafforfølgningen vil være preget av disse traumene i lang tid fremover.
Ved utmåling av oppreisning legger lagmannsretten tyngst vekt på de psykiske og sosiale belastninger strafforfølgningen har hatt for A. Han kan ha hatt problemer også ut over strafforfølgningen, men uansett gjelder at denne må ha vært det mest belastende og utslagsgivende for de problemer som er beskrevet. Tidsforløpet må også fremheves ved utmåling av beløpet. I denne sammenheng tas også høyde for den ekstra lange tid det har tatt etter frifinnelsen og frem til avgjørelse av oppreisningskravet.
A ikke har vært undergitt varetektsfengsling.
Lagmannsretten legger noe, men ikke stor vekt på at politiet kan bebreides for manglende etterforskning og avhør før herredsrettens dom. Den utvidede bevisførsel man hadde for lagmannsretten kan ha hatt betydning for at frifinnelsen kom først i lagmannsretten, men neppe for spørsmålet om tiltale.
Etter en samlet vurdering av de ovennevnte forhold, og sett i sammenheng med det generelle nivå for utmåling, finner lagmannsretten at oppreisningen i dette tilfelle passende kan settes til kr 75.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten v/Justisdepartementet betaler til A 75.000 - syttifemtusen - kroner i oppreisning for ikke-økonomisk skade innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.