LF-2000-98

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-11-13
Publisert:	LF-2000-00098
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 99-00367 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-00098 A.
Parter:	Ankende part: A, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Tor Engeness, Lillestrøm). Motpart: Gjensidige Forsikring, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Bård Iversen, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. Lagdommer Hans Christian Hoff. Herredsrettsdommer Lars Erik Frisvold
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, §8, Tvistemålsloven (1915) §180, §98

Saken gjelder krav om erstatning etter bilansvarsloven etter et biluhell der det hevdes å ha oppstått nakkeslengskade (whiplash).

A er født *.* 1964. Hun var den 5. februar 1992 passasjer i en personbil der hennes samboer var fører. Bilen støtte front mot front sammen med en annen bil. Umiddelbart etter sammenstøtet oppsøkte A legevakten i Trondheim, og ble innlagt ved nevrologisk avdeling ved RiT til observasjon. Hun ble utskrevet neste dag.

A flyttet i 1994 til X, der hun våren 1995 begynte i arbeid som pleiemedhjelper ved en institusjon. Hun ble etter relativt kort tid sykmeldt fra dette arbeidet, og det fremgår av legeerklæringer avgitt i den forbindelse at hun bl.a. hadde nakke- og hodeplager. A ble 30. januar 1998 uføretrygdet etter en uføregrad på 100%. Av legeerklæring av 4. oktober 1997 fra kommunelege Peder Broen, som ligger til grunn for vedtaket om uførepensjon, fremgår at As hoveddiagnose var

«Nakkesyndrom inkl. cervicalcolumn».

Gjensidige Forsikring har erkjent at selskapet vil være erstatningsansvarlig etter bilansvarsloven for skade forvoldt ved sammenstøtet. A har krevet erstatning for tap av inntekt m.v. som følge av kroniske hode - og nakkeplager hun hevder hun ble påført ved sammenstøtet. Gjensidige har hevdet at det ikke er årsakssammenheng mellom disse plager og sammenstøtet, og at ansvar derfor ikke kan gjøres gjeldende mot selskapet.

A reiste sak mot Gjensidige ved Trondheim byrett. Byretten avsa den 11. oktober 1999 dom med slik slutning:

1. Gjensidige Forsikring frifinnes

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.

A har påanket dommen til Frostating lagmannsrett.

Gjensidige Forsikring har i anketilsvar påstått byrettens dom stadfestet.

Det er oppnevnt to nevrologer som sakkyndige i saken. Overlege Arne Sæterhaug, som var oppnevnt for Trondheim byrett, er oppnevnt også for lagmannsretten. Lagmannsretten har i tillegg til Sæterhaug oppnevnt overlege Magnus Robberstad som sakkyndig. Disse sakkyndige er gitt felles mandat.

Til dels som følge av at overlege Robberstad i sin skriftlige erklæring hadde påpekt behov for en nevropsykologisk undersøkelse av A, bl.a. for om mulig å fastslå om det forelå en organisk hjerneskade hos henne, ble professor Ivar Reinvang ved Universitetet i Oslo oppnevnt som nevropsykologisk sakkyndig.

Ankeforhandling er holdt i Trondheim 21., 22. og 23. august 2001. A avga partsforklaring, og det ble hørt redegjørelser fra de tre rettsoppnevnte sakkyndige, professor Reinvang kun over telefon. I tillegg ble det hørt forklaring av ett vitne med medisinsk sakkyndighet.

A har i det vesentlige anført at det er en generell problematikk ved nakkeslengssaker at det på sakkyndig hold råder avvikende holdninger og utgangspunkter. Det gjør seg også gjeldende i denne saken.

Det må legges til grunn at det kan oppstå langsiktige virkninger av en akutt nakkeslengsskade, jf. SINTEF Unimeds rapport av 11. oktober 2000.

Retten må forholde seg til ulike oppfatninger og erfaringer hos de rettsoppnevnte sakkyndige. Av de sakkyndige har overlege Sæterhaug vist seg å representere en skeptisk holdning til denne skadegruppen; holdninger vil ofte ha innflytelse på hvorledes den sakkyndige vinkler saken.

De sakkyndige har gitt uttrykk for at de funn som er gjort ved røntgenundersøkelser ikke er spesifikk. Funnene indikerer imidlertid at noe er galt; det var funnet forkalkninger og bulende skiver, noe som er overrepresentert hos personer som har vært utsatt for traumer. Sæterhaug avviser dette på tross av foreliggende statistikk. Man har i dag imidlertid ikke har godt nok utstyr til med sikkerhet å konstatere skader påført ryggsøylen, man kan bare ane at noe er galt.

De såkalte brosymptomer kan være diffuse, og skadelidte selv vil ofte ikke oppfatte dem som noen følge av den akutte skaden; det blir derfor ofte ikke søkt lege på grunn av slike brosymptomer. At det ikke foreligger nedtegninger eller andre former for bevis for brosymptomene bør derfor ikke kunne utelukke at det konstateres årsakssammenheng. Det er også vist til SINTEF Unimeds rapport, der det uttales at det ikke er dokumentert nødvendighet av overgangssymptomer mellom akuttfasen og et senere kronisk forløp. Heller ikke av Quebec Task Force kan forstås slik at det er oppstilt som noe krav at brosymptomer er påvist.

I vår sak foreligger det en åpenbar uenighet mellom de sakkyndige.

Overlege Sæterhaug har trukket frem skadelidtes forhistorie, og vist til at hun tidligere rundt 1984 hadde tilsvarende plager som følge av en bilulykke. Det er helt usannsynlig at disse skal dukke opp på ny 8-9 år senere. Det er ikke noen holdepunkter for at As plager i 1992 har sin årsak i bilulykken fra 1982; den sakkyndige overlege Robberstad har ansett at A ble helt bra etter denne. Det kan dog ha oppstått en særlig sårbarhet.

Det er lite sannsynlig at As plager er alminnelige skjelettplager; hun er fortsatt ung, og har ikke hatt særlige belastninger. Plagene må derfor skrive seg fra biluhellet i februar 1992. Hennes økte sårbarhet blir i denne sammenheng uten betydning, jf. læren om at man må ta skadelidte som hun er. Kvinner er også mer utsatt enn menn.

Lundar og Nestvold har i en undersøkelse fra 1986 funnet at det hos whiplash-skadde og andre med lette nakkeskader er langt flere diffuse og indirekte traumer enn man skulle forvente. Dette har man ennå ikke noen sikker forklaring på, men det er sannsynlig at det i disse tilfellene i tillegg til nakkeskadene har oppstått lettere hjerneskader som ikke blir diagnostisert fordi symptomene er vage og sjelden foranlediger nærmere undersøkelser.

Det er sterk overensstemmelse mellom symptombildet hos A og følgene av en whiplashskade. Det er ikke foretatt noen undersøkelse der hodepineplagene og nakkeplagene er sett i sammenheng.

A hadde nettopp født sitt barn nr. 2 da ulykken skjedde, og hun ønsket å være hjemme hos barnet. Hun tok noen kurs høsten 1993, og tok sikte på å gå ut i arbeidslivet senere når hensynet til barnet ikke lenger tilsa at hun var hjemme. Når hun så forsøkte å arbeide, greide hun ikke dette. Det var imidlertid først etter sykmeldingen i X i 1995 at prosessen kom i gang, og hun ble som følge av denne tilstått 100% uførepensjon. Selv har A hele tiden ønsket å være i arbeid i stedet for å føre en passiv tilværelse på uføretrygd.

Den skade A pådro seg ved bilulykken er den dominerende årsak til at hennes ervervsevne er falt bort, og bortfallet er totalt. Den direkte årsak til hennes arbeidsudyktighet er de intense hode/nakkeplager hun har, selv om hun også har andre plager; disse alene ville imidlertid ikke ført til noen arbeidsudyktighet.

Ved fastsettelsen av erstatningen må det tas utgangspunkt i hva hennes inntekt ville ha vært uten skaden.

A har nedlagt slik påstand:

1. Gjensidige NOR Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A erstatning for lidt inntektstap, tap i fremtidig erverv, lidte utgifter og fremtidige utgifter begrenset oppad til kr 1.600.000.-.

2. Gjensidige NOR Skadeforsikring AS dømmes til å betale menerstatning i gruppe II begrenset oppad til kr 160.000.-.

3. Gjensidige Nor Skadeforsikring AS betaler sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Gjensidige Forsikring har i det vesentlige anført at det er to hovedproblemstillinger som reises i saken.

Den første gjelder spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng mellom bilulykken i 1992 og As arbeidsudyktighet. Det påhviler A å føre bevis for at det foreligger slik årsakssammenheng. Retten skal ikke «ekskludere» seg frem til årsaken til hennes tilstand; den kan således ikke konstatere årsakssammenheng bare som følge av at andre årsaker enn bilulykken ikke kan påvises.

Det er fremlagt et omfattende materiale og en omfangsrik dokumentasjon rundt disse årsaksspørsmål, noe som også gjenspeiles i rettspraksis. Det har på medisinsk hold hersket stor usikkerhet, og det var frem til midten av 1990 - tallet til dels vanskelig for medisinsk ekspertise å forholde seg til spørsmålene.

I denne saken foreligger det en god del «bakgrunnsstøy» i form av diffuse nakke - og hodeplager uten at det gjennom røntgen- eller andre undersøkelser er funnet objektivt konstaterbare forandringer som årsak. Det dreier seg om fysiske plager som er svært utbredt i den alminnelige befolkning, ofte i kombinasjon med lettere psykiske plager; tilstanden må nærmest karakteriseres som en folkesykdom. Plagene er ofte uforklarlige; tilstandene er imidlertid ofte karakterisert som livsstilspregede sykdommer.

Det er bare 3-5% av de som utsettes for en nakkesleng som utvikler symptomer, og av disse er det igjen bare 10% som utvikler kroniske plager. Nakkeslengskader har ingen spesifikke symptomer; slike plager som har vært ansett som typiske følger av nakke-sleng foreligger også i stort monn i den øvrige befolkning, jf. den såkalte Ullensaker-undersøkelsen.

Arbeidet til den såkalte Quebec Task Force førte til en avklaring. Det er nå på basis av de tilrådinger som ble gitt etablert konsensus om diagnostiseringen av nakkeslengskader. Også i norsk rett kreves etter dommen i Rt-1998-1565 at de fire kriterier som QTF oppstiller må være oppfylt for at det kan anses å være ført bevis for årsakssammenheng. Med hensyn til de prinsipper bevisvurderingen forøvrig må bygge på er det vist til den inngående redegjørelsen i den nevnte dom.

Det bestrides ikke at det biluhell A var utsatt for var av en slik art at det kunne oppstå en skade.

Det er atskillig mer usikkert om det oppsto noen akuttsymptomer hos A som følge av uhellet. I den journalen som ble ført ved innleggelsen umiddelbart etter ulykken er det anført at hun er grei og orientert, og det nevnes ikke noe om nakkeplager eller andre smerter i bevegelsesapparatet. Det finnes ingen nedtegnelser som underbygger at det har vært hode - eller nakkesmerter; slike antas imidlertid å være en normal følge av en biluhell som det A var utsatt for.

Samboeren nevner i sin politiforklaring i mai 1992 at A har nakkesmerter; det kan ikke trekkes noen sikker slutning fra dette. Heller ikke dr. Vonens notat fra slutten av mars 1992 om at hun «fortsatt» har hodepine og nakkesmerter kan anses som noe bevis for at det oppsto akuttsymptomer innen 72 timer.

De nærmeste årene etter ulykken går uten at det foreligger noen nedtegninger om hode- og nakkeplager, det synes det å ha foreligget en helt normal tilstand.

Den sakkyndige overlege Robberstad har uttalt at han ville ha ventet at As tilstand hadde vært konstant; han har forklart de manglende opplysninger om bro-symptomer med at hun ikke hadde noe behov for å oppsøke lege. I så fall har det oppstått en betydelig forverring i den senere tid. I dag er hennes plager så uttalte at hun heller ikke makter alminnelig husarbeid; i slike tilfeller søker man jo lege.

Den sakkyndige professor Reinvang har konstatert at det ikke oppsto noen hjerneskade som følge av ulykken, noe de øvrige sakkyndige har sluttet seg til og lagt til grunn.

Den sakkyndige overlege Sæterhaug bygger på at det ikke foreligger klare funn og at det ikke foreligger brosymptomer. Han antyder også at As forhistorie viser at hun kan være disponert for slike vanlig forekommende plager. Han finner skadeforløpet atypisk og lite forenlig med en nakkeslengsskade, og finner at det ut fra de medisinske funn må svares nei på spørsmål om det foreligger noen årsakssammenheng. Det foreligger en stor grad av enighet mellom de sakkyndige; overlege Sæterhaugs erklæring er den mest helhetlige.

Hvis det foreligger noen årsakssammenheng med biluhellet, refererer denne seg bare til en del av As skade. Det dreier seg om en moderat skade, som bare gir 10% medisinsk invaliditet. Mange sliter med slike plager uten at deres ervervsevne reduseres overhodet. Vi vet lite om As funksjonsevne før skaden; ut fra det vi vet synes det som om hun skiller seg fra det normale. Selv om hun nå har 100% uførepensjon bestrides det at hele hennes funksjonsevne er falt bort som følge av biluhellet. Skaden er neppe alvorlig nok til at den alene kan være årsak til at hun helt settes utenfor arbeidslivet; det foreligger her i tillegg årsaker som ikke har noen som helst forbindelse med biluhellet.

Det foreligger ingen akutte plager og ingen brosymptomer, og forløpet av plagene er atypiske. Plagene er moderate, og det er et klart misforhold mellom disse og graden av ervervstap.

Gjensidige Forsikring har nedlagt slik påstand:

1. Trondheim byretts dom av 12. november 1999 stadfestes

2. Gjensidige Forsikring tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker at det under saksforberedelsen ble besluttet å dele forhandlingene, slik at det først skulle forhandles om det foreligger erstatningsansvar og eventuelt senere om erstatningskravets omfang, jf. tvistemålsloven §98 annet ledd. Partene hadde ikke innvendinger mot dette.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige tiltre den begrunnelse som byretten har gitt.

De faktiske forhold med hensyn til selve ulykken og As liv før og etter ulykken er for lagmannsretten opplyst på samme måte som for byretten, og lagmannsretten viser om dette til byrettens redegjørelse på s. 7-10 i dommen.

Det er enighet mellom partene om at den bilulykke A ble rammet av i 1992 var slik at den godt kan ha utløst skadefølger, og retten legger dette til grunn for den videre drøftelse. Det legges også til grunn at det var føreren av den møtende bil som var skyld i ulykken. Bilen var ansvarsforsikret hos Gjensidige, som har erkjent ansvar.

Spesialpsykolog Randi Gimse, som undersøkte A i forbindelse med hennes søknad om uføretrygd, uttalte i sin erklæring til trygdekontoret at resultatene fra undersøkelsene ga indikasjoner på posttraumatisk encefalopati. Overlege dr. med. Jan Roar Orlin har i en skriftlig erklæring datert 26. oktober 1999 pekt på en hjerneskade (posttraumatisk encefalopati) som en mulig årsak til As manglende ervervsevne, og har etterlyst en grundigere nevrologisk undersøkelse. Overlege Robberstad har i sin erklæring til Frostating lagmannsrett, datert 2. november 2000, anbefalt at retten oppnevner en nevropsykologisk sakkyndig. På denne bakgrunn ble professor, dr. philos. Ivar Reinvang oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Hans mandat omfattet bl.a. å redegjøre for om det hos A var tegn som sannsynliggjorde ervervet mental og intellektuell reduksjon på hjerneorganisk grunnlag og om nevropsykologiske forhold hadde betydning for en eventuell reduksjon i arbeidsevnen som følge av bilulykken.

Professor Reinvang konkluderer med at det ikke er nevropsykologiske holdepunkter for hjerneskade eller kognitiv svikt utover det som kan settes i sammenheng med hennes smerteproblemer, og at han ikke på grunnlag av de nevropsykologiske tester kan påvise en reduksjon i arbeidsevnene relatert til ulykken.

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er mulig å påvise noen hjerneskade hos A, og ser derfor bort fra at noen slik skade har oppstått som følge av bilulykken. Årsaken til hennes tap av ervervsevne må derfor søkes på annet hold. De supplerende undersøkelser som er foretatt har således ikke frembrakt opplysninger som endrer den sentrale problemstilling i saken slik den forelå for byretten.

Quebec Task Force beskriver nakkesleng (whiplash) slik:

«Nakkesleng er en akselerasjons-, deselerasjons-mekanisme som overfører energi til nakken. Dette kan skyldes påkjørsler av motorkjøretøy bakfra eller fra siden, men kan også skje ved stuping eller andre ulykker. Hendelsen kan føre til ben- og/eller bløtdelskade som i sin tur kan lede til et mangfold av kliniske manifestasjoner».

Den bilen A satt i ble påkjørt forfra, mens det typiske ved nakkeslengskader altså er påkjørsler bakfra eller fra siden. Overlege Robberstad har derfor antatt at skademekanismen i As tilfelle må ha vært noe annerledes enn ved de egentlige nakkeslengskader. Normalt er skademekanismen at hodet slynges bakover, og energi derved overføres til nakken, noe det i vår sak neppe er tale om. Overlege Robberstad har antatt at skademekanismen for As vedkommende har vært at hodet har blitt slått mot frontruten, og at det derved har oppstått en sammentrykning av nakkeryggsøyle. Tilsvarende synspunkter er kommet til uttrykk i erklæring fra lege Sturla Storrø av 22. mars 1996.

Overlege Robberstad har karakterisert skaden som en nakkedistorsjon; en forstuet nakke. Overlege Sæterhaug har ikke bemerket noe til dette. Ingen av de sakkyndige har imidlertid gitt uttrykk for at spørsmålet om hvilken skademekanisme som har gjort seg gjeldende ved bilulykken har innflytelse på spørsmålet om årsakssammenheng mellom denne og de plager A nå har.

Symptombildet i denne saken er det samme som i de typiske nakkeslengsakene, og retten bemerker at «nakkedistorsjon» også ses brukt på skader utløst av den typiske whiplash-mekanisme, jf. Rt-1998-1565 (1578), der den ene av de oppnevnte sakkyndige (overlege Berstad) refereres:

«Ved denne ulykken er det ikke holdepunkter for at pasienten fikk nakkedistorsjon (skade av nakken ved whiplash mekanisme).......»

Det bemerkes at professor dr. med. Håvard Skre i artikkelen «Lette, nevrologiske funn viktig å registrere» i boken «Når fremtiden kommer bakfra» på s. 132 uttaler at

«Man kan også få nakkeslengskade ved å bli påkjørt fra siden eller forfra mens resten av kroppen, torsoen, holdes tilbake av bilbeltet.»

Noe som særlig har voldt vanskeligheter ved behandlingen av krav om erstatning etter nakkeslengskader er at symptomene vesentlig er nakkesmerter, nakkestivhet samt hodepine. Av SINTEF Unimeds rapport av 11. oktober 2000 fremgår at 3-5% av de som utsettes for en nakkeslengmekanisme utvikler symptomer; av disse er det 80% som får smerter og stivhet i nakken og hodepine. Dette er tilstander som en stor del av befolkningen til tider rammes av; en undersøkelse foretatt av befolkningen på Ullensaker, inntatt i Tidsskrift for den Norske Lægeforening nr. 3 1994, tyder på at et flertall av alle kvinner mellom 20 og 50 i løpet av ett år rammes av både hode - og nakkeplager, og at bare 15% av befolkningen var helt fri for muskel - og skjelettplager.

I svært mange tilfeller oppstår plagene uten at det kan påvises noen konkret ytre foranledning; ofte anses de å være forårsaket av en anstrengt livssituasjon, psykiske problemer eller ensidige fysiske belastninger. Slike plager er også beskrevet som typiske livsstilsplager.

Dette fører til at det oppstår særlige vansker ved å føre bevis for at det er en konkret begivenhet, for eksempel en bilulykke, som er årsak til plagene. Kjernen i problemet synes å være at det er så mange andre mulige årsaker til dem. Lagmannsretten legger til grunn at det for å ilegge ansvar må føres bevis for at det er bilulykken i 1992 som er årsaken til de plager som A nå har og som medfører arbeidsudyktighet.

Høyesterett har i dom inntatt i Rt-1998-1565 pekt på disse forhold, og det er i dommen gitt anvisninger av generell art for domstolenes behandling og avgjørelse av krav om erstatning for nakkeslengskader. Byretten har på s. 13-14 gjengitt de sentrale uttalelser i Høyesteretts dom, og lagmannsretten viser til dette.

I dommen i Rt-1998-1565 er det også inntatt utdrag av en sakkyndig erklæring der det redegjøres mer generelt for de betingelser som må være tilstede for at skader og symptomer årsaksmessig kan føres tilbake til traume forårsaket av nakkesleng, basert på arbeidet til Quebec Task Force. Dette utdrag er i sin helhet gjengitt på s. 14-15 i byrettens dom, og lagmannsretten viser til dette.

Begge parter har under ankeforhandlingene vist til rapport fra SINTEF Unimed nr 5/2000: «Nakkeslengskade, Diagnostikk og evaluering». Rapporten har sin bakgrunn i at Sosial - og helsedepartementet ga Senter for medisinsk metodevurdering i oppdrag å utrede status for diagnostikk og evaluering av pasienter utsatt for nakkesleng i Norge. Den ekspertgruppen som har utarbeidet rapporten har lagt til grunn den samme definisjon av nakkeslengskader som ble utarbeidet av Quebec Task Force i 1995. Skadene deles her inn i fire kategorier. SINTEF-rapporten omhandler primært lette til moderate symptomer fra nakken som en antar skyldes en bløtvevskade (grad I - II); det er klart at As tilfelle faller innenfor dette område.

Det heter i rapportens sammendrag at

«De vitenskapelige studiene som er vurdert i denne utredningen, har ikke påvist noen sikker årsakssammenheng mellom nakkesleng og kroniske nakkeplager. Det er derfor usikkert om lett til moderat grad av nakkeslengskader (WAD I-II) er direkte årsak til kroniske nakkesmerter. En av grunnene til at en slik årsakssammenheng ikke kan påvises, er at kroniske nakke - og hodesmerter er vanlige i den generelle befolkning.»

Den beskrivelsen som er gitt foran av de typiske nakkeslengsplagene - smerter og stivhet i nakken og hodepine - synes helt ut dekkende også for de plager A har. Lagmannsretten finner derfor at de krav til bevis for årsakssammenheng som har vært oppstilt der det dreier seg om en skade utløst av en nakkeslengsmekanisme, også må oppstilles i hennes tilfelle, uansett skademekanisme; årsaksproblemene er som nevnt først og fremst knyttet til symptomene, og ikke til den utløsende årsak. Retningslinjene fra dommen i Rt-1998-1565 synes derfor å måtte følges også i denne saken.

Lagmannsretten legger til grunn at bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng mellom biluhellet og det tap som det nå kreves erstatning for påligger A. Dette innebærer at hun må godtgjøre at det er en sannsynlighetsovervekt for at hennes arbeidsuførhet har sin årsak i bilulykken i 1992.

Som nevnt foran er det enighet mellom partene om at det ved bilulykken ble utløst mekaniske krefter som var tilstrekkelig til å påføre A vevskader. Det er intet i de øvrige omstendigheter ved selve ulykken som taler mot at hun ble påført slike skader.

Normalt må det kreves at det innen et par døgn eller maksimalt 72 timer melder seg akutte symptomer fra nakke eller hode. I As tilfelle er opplysningene om slike akuttsymptomer svært vage, og enkelte forhold taler med vekt for at det ikke oppsto akuttsymptomer innenfor de første 72 timer etter ulykken. Det er således på det rene at A oppsøkte legevakten i Trondheim umiddelbart etter ulykken. Av journalnotatet fra legevakten fremgår det at A opplyste å ha vært bevisstløs en liten stund. Det er ingen opplysninger om smerter i noen deler av kroppen, men det er opplyst at et kutt i pannen ble behandlet på Skade/akuttavdelingen. Det ble foretatt en orienterende nevrologisk undersøkelse uten åpenbare utfall i kraft eller sensibilitet, og det var normale og sidelike reflekser i bena. A ble allikevel innlagt til observasjon ved Nevrologisk avdeling ved RiT. Hun ble utskrevet derfra dagen etter. Noen epikrise foreligger ikke, men det synes klart at det ikke ble truffet noen tiltak fra sykehusets side.

I Rt-1998-1565 er presisert at det må legges særlig vekt på opptegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand. Det synes klart at notater fra undersøkelsen av A forut for innleggelsen i spesialavdeling umiddelbart etter ulykken er omstendigheter som må tillegges særlig vekt.

Det synes videre på det rene at A ikke søkte lege for nakkeplager i tiden etter ulykken. Hun hadde imidlertid i denne tiden hyppige legebesøk på grunn av komplikasjoner etter sitt svangerskap. I journalnotater fra disse legebesøk nevnes intet om nakkeplager før 23. september 1992, da «nakkesyndromer» er anført som en diagnose i journalutskrift fra dr. Bjørn Gilje.

I erklæringen fra kommunelege Peder Broen, avgitt 4. oktober 1997 i anledning As søknad om uførepensjon, er det opplyst at nakkeplagene startet vel to måneder etter ulykken.

Lege Leif Vonen har den 30. mars 1992 avgitt erklæring til Gjensidige. Det heter her at

«Hodepine og nakkesmerter plager henne fortsatt».

As samboer, som var fører av den bilen hun satt i da ulykken skjedde, har i politiforklaring 13. mai 1992 uttalt at A fortsatt plages med smerter i hode og nakke.

Den sakkyndige overlege Sæterhaug har i sin erklæring av 9. desember 1998 til byretten uttalt:

«Ved vurdering av evt. årsakssammenheng legges det avgjørende vekt på det lange tidsintervall mellom trafikkuhellet og legekonsultasjon for nakkesymptomer. Dette er helt uvanlig i forhold til nakkesleng-skader hvor det oppstår akutte plager som er mest uttalt de første ukene etter skaden og vanligvis hos de aller fleste forsvinner i løpet av noen måneder. Det har sannsynligvis foreligget et kortvarig og lett bevissthetstap i forbindelse med trafikkuhellet. Vanligvis vil en slik kortvarig commotio ikke gi sensymptomer.»

Overlege Robberstad uttaler om dette i sin erklæring av 2. november 2000 at A var

«innlagt i skadeklinikk same natt som ulukka hende, men journalen vender seg her mest mot plager frå sårskader i panna, mogeleg hjerneskade, og kneskaden. Eventuell nakkeskade synest å ha kome i bakgrunnen og er ikkje spesielt omtalt i innkomstjournalen.

Lagmannsretten finner at det foreligger enkelte indikasjoner på at A fikk visse nakkeplager relativt kort tid etter bilulykken i 1992. Kildene for disse indikasjoner er imidlertid slike som etter Rt-1998-1565 skal tillegges mindre vekt enn undersøkelser rett etter ulykken. Verken lege Vonen eller As samboer opplyser noe om når nakkeplagene eventuelt ble konstatert første gang, og det kan derfor langt fra utelukkes at de skyldtes andre forhold enn ulykken. Det er imidlertid som påpekt av overlege Robberstad ikke særlig sannsynlig at nakkeplager oppstått nær bilulykken i tid skal skyldes annet enn traumer påført ved denne.

Lagmannsretten legger også vekt på at A hadde født en sønn tre uker før ulykken, og at hun ifølge journalen fra hennes faste lege hadde hatt ikke ubetydelige problemer under svangerskapet med bekkenløsning, ryggplager og gangproblemer. Disse hadde hun fortsatt da bilulykken inntraff, og det kan ikke ses bort fra at disse plager har stått for A som dominerende i tiden etter ulykken, og at hun derfor ikke har kommet til å nevne eventuelle andre plager for de leger hun var i kontakt med. Det kan heller ikke ses bort fra at journaler ført ved slike akuttilfelle som legevaktbesøket umiddelbart etter ulykken kan være summariske og konsentrere seg om synlige skader eller skader uttrykkelig påpekt av pasienten.

Lagmannsretten finner etter dette at As krav ikke kan forkastes alene på grunnlag av manglende holdepunkter for akuttsymptomer; dersom øvrige omstendigheter i saken med tyngde taler for at det foreligger en årsakssammenheng mellom biluhellet og As kroniske plager vil dette etter omstendighetene kunne være tilstrekkelig til at retten etter en helhetsvurdering konstaterer ansvar for Gjensidige.

Det blir så spørsmål om det har foreligget såkalte brosymptomer. Det er alminnelig antatt at man normalt ikke kan slå fast årsakssammenheng mellom en utløsende begivenhet og en senskade uten at det også i den mellomliggende periode har vært symptomer på skaden.

I den nevnte SINTEF-undersøkelse synes det imidlertid å være gitt åpning for at brosymptomer ikke alltid finnes:

«Det er heller ikke dokumentert nødvendighet av overgangssymptomer mellom akuttfasen og et senere kronisk forløp».

Lagmannsretten oppfatter dette slik at det ikke foreligger noe sikkert naturvitenskapelig (medisinsk) bevis for at brosymptomer vil kunne påvises i alle tilfeller der det foreligger en nakkeslengskade. Dette innebærer da at fraværet av brosymptomer ikke med nødvendighet betyr at det ikke er årsakssammenheng mellom nakkesleng og skade. Den alminnelige hovedregel synes imidlertid fortsatt å være at skadelidte i den mellomliggende periode ikke er helt symptomfri; i Rt-1998-1565 (1577) uttaler således den sakkyndige professor Nordal at

«De fleste vil mene at traumatisk betingede besvær som blir kroniske, særlig når det dreier seg om mindre skader uten brudd eller skade av nervevev, sjelden blir helt borte for så å komme igjen.».

Dette innebærer igjen etter lagmannsrettens syn at mangelen på brosymptomer er en omstendighet som taler mot at det ved ulykken oppsto en kronisk skade.

A synes ikke å ha hatt særlige plager med nakken i tiden etter ulykken. Hun synes tvert i mot å ha fungert minst like godt både privat og i arbeidslivet i årene etter ulykken som tidligere; således har hun i tiden fra 1993 til 1995 gjennomført kurs i sosialtjeneste og vært i arbeid ved et sykehjem på X. Lege Hans Petter Vestengen undersøkte henne den 2. november 1994. I erklæring til Gjensidige den 5. juni 1995 opplyses det at A hadde nakkemyoser. Det ble foretatt en røntgenundersøkelse med negative funn, og dr. Vestengen uttaler at han ikke hørte mer om dette. Hun var så i arbeid på X inntil hun den 26. juni 1995 ble sykmeldt med diagnosen nakke-/skulderplager. Den 1. september 1995 ble det ved Trondheim medisinske senter stilt diagnosen

«rygg sympt/plager».

Lagmannsretten finner etter dette at det er svært få og svake holdepunkter for at det har foreligget slike brosymptomer som man vanligvis vil finne ved kroniske skader. Dette trekker da i retning av at ulykken ikke har vært årsak til noen kronisk skade.

De opplysninger som foreligger om As helse forut for ulykken i februar 1992 gir videre visse holdepunkter for at de plager som senere har ført til hennes arbeidsudyktighet kan være en fortsettelse av besvær hun hadde også før ulykken i 1992 og kan ha sin årsak i begivenheter forut for denne Det vises for så vidt til redegjørelsen for dette i første fullstendige avsnitt på s. 17 i byrettens dom. Det sykdomsbilde det der redegjøres for fremstår som ganske likt det hun nå frembyr. Dette gir en viss formodning for at de grunnleggende årsaker til de nåværende plager er å finne i andre og eldre forhold enn bilulykken i 1992, noe som svekker sannsynligheten for at plagene er forårsaket av en skade oppstått ved denne ulykken.

Overlege Sæterhaug har i sin erklæring for byretten konkludert slik:

«1. Det anses ikke å foreligge noen sikker årsakssammenheng mellom trafikkulykken og senere symptomer som gradvis har medført at hun har fått innvilget uførepensjon. Det anses derfor ikke å foreligge noen varig medisinsk invaliditet som kan tilskrives trafikkuhellet.

2. Basert på dette anses det ikke å foreligge varig arbeidsuførhet som direkte kan tilskrives trafikkuhellet.»

Det fremgår av premissene til byrettens dom at overlege Sæterhaug i sin muntlige redegjørelse for byretten ga uttrykk for at han så bort fra at det forelå noen årsakssammenheng. I sin forklaring for lagmannsretten har han opprettholdt dette.

Overlege Robberstad har i sin skriftlige erklæring til Frostating lagmannsrett av 2. november 2000 uttalt:

«På det nåverande tidspunktet, utan å ha høyrt dei bevis som måtte bli ført under hovudforhandling og/eller å ha blitt instruert om den bevisvurdering Retten finn å legga til grunn, må eg uttala at dei medisinske kjeldene eg har fått meg forelagt ikkje aleine gjev grunnlag til å konstatera dokumenterte brusymptom eller til å utelukka at nakkesmertene kan ha oppstått spontant på eitkvart tidspunkt mellom 1992 og konsultasjonen hos allmenpraktikar Vestengen i november 1994.

Etter en slik helhetsvurdering som Rt-1998-1556 gir anvisning på finner lagmannsretten at A ikke har oppfylt sin bevisbyrde. Selv om det er på det rene at ulykken i 1992 kan ha ført til skader som har medført ervervsuførhet hos A er det fremlagt lite materiale som kan støtte opp om at slik skade faktisk ble påført henne. Det er ikke sterke holdepunkter for at det innenfor det tidsrom på ca. 3 døgn etter ulykken der akuttsymptomer må forventes å oppstå, viste seg symptomer på noen nakkeskade, og fraværet av opplysninger om symptomer frem til våren 1995 svekker ytterligere formodningen for at As kroniske plager har sin årsak i ulykken. Det fremstår etter lagmannsrettens syn som mest sannsynlig at de plagene som har medført ervervsuførhet hos A har andre årsaker enn ulykken i 1992. Det synes således overveiende sannsynlig at hennes nakkeplager enten har oppstått akutt i tiden mellom ulykken og 1995 eller at årsaken er å finne i begivenheter lenger tilbake i tid enn ulykken i 1992. Lagmannsretten finner derfor at det ikke er ført det nødvendige bevis for årsakssammenheng mellom As ervervsuførhet og ulykken i 1992.

Det blir etter dette ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålene om hvor stor del av As ervervsevne som er tapt og hvor stor del av dette tap som skyldtes ulykken.

Etter dette blir byrettens dom, slutningens post 1, å stadfeste.

Anken har ikke ført frem, og hovedregelen er da at den ankende part skal tilpliktes å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten, med mindre det foreligger særlige grunner som tilsier noe annet, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.

Lagmannsretten har ikke vært i tvil om utfallet i saken. Imidlertid fremgår det av overlege dr. med Jan Roar Orlins erklæring av 26. oktober 1999 at denne anså det for å være en mulighet for at A ved biluhellet hadde pådratt seg en posttraumatisk encefalopati, og at han mente det var uheldig at det ikke var gjennomført mer nøyaktige nevrologiske undersøkelser. Overlege Robberstad har sin erklæring til lagmannsretten uttalt seg i samme retning. For lagmannsretten ble det så etter overlege Robberstads uttrykkelige anbefaling oppnevnt sakkyndig til å foreta nevropsykologiske undersøkelser med henblikk på eventuelle hjerneskader. Disse undersøkelser har så ført til avklaring av et spørsmål som for byretten var ufullstendig opplyst.

I tillegg er det for lagmannsretten fremlagt viktig nytt materiale i form av den nevnte rapport fra SINTEF, der det fremkommer opplysninger som i noen grad kan synes å modifisere det utgangspunkt for vurderingen av årsaksspørsmålet som er gitt i Rt-1998-1565, spesielt med hensyn til kravet om at det må være påvist brosymptomer

De store interesser som sto på spill for A må i denne sammenheng også vektlegges.

Det foreligger derfor etter lagmannsrettens syn særlige grunner som tilsier at A fritas for omkostningsansvaret for lagmannsretten.

Det finnes ingen grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.