Hopp til innhold

LF-2001-113

Fra Rettspraksis


Instans: Frostating lagmannsrett - Dom
Dato: 2001-09-26
Publisert: LF-2001-00113
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Sunnmøre herredsrett Nr: 00-00991 m - Frostating lagmannsrett LF-2001-00113 m. Anket til Høyesterett, se HR-2001-01478.
Parter: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Yngve Johs. Andersen) mot A (Forsvarer: Advokat Trygve Staff). Tolk, tamilsk/norsk: Krishna Kumar Sivalingam.
Forfatter: Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. Lagdommer Hans Christian Hoff. Ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø. 4 lagrettemedlemmer
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §233, §162, §60, §62, Straffeprosessloven (1981) §321, §326, §437


A, født *.*. 1967, tamil, har bodd i Norge siden 1987 og er norsk statsborger. Han har bodd på - - -, i Oslo og fra 1995 i X, der hans bolig siden 1998 var - - -vegen 9. Han har sittet varetektsfengslet siden 23. oktober 1999, p.t. i Bergen kretsfengsel. Da han ble varetektsfengslet hadde han i ca 1/2 år hatt ansettelse i fiskeforedlingsbedriften *** AS, der han hadde netto utbetalt lønn på i overkant av 10.000 kroner pr måned. Han er nå uten inntekt og opplyser at han ikke har formue eller gjeld. Han har ektefelle i Sri Lanka og opplyser å ha forsørgeransvar overfor ektefelle, mor og søster i Sri Lanka. Han er tidligere ustraffet.

Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane har 6. oktober 2000 satt A under tiltale ved Sunnmøre herredsrett for overtredelse av

« I

straffeloven §233 første og annet ledd,

for å ha forvoldt en annens død, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Grunnlag:

Natt til eller tidlig morgenen søndag 3. oktober 1999, i en leilighet i - - - i - - -, drepte han B. Han skar B et stort antall ganger i hodet, ansikt, bryst, buk og armer, sannsynligvis med kniv. B døde av forblødning fra stikk- og skjæresår og skader på strupehode, luftrør og høyre lungesekk. Senere senket han liket i sjøen ved kaia i X sentrum.

II

Straffeloven §162 første ledd,

For ulovlig å ha ervervet eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika.

Grunnlag:

Mandag 4. oktober 1999 ca kl 1700 i sin leilighet i - - -veien 9 på X, kjøpte han ca 5 gram hasjisj for kr 500,- av C. Senere overdro han hele eller deler av denne hasjisjen til D.

Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse.

Tiltalebeslutningens post I er uttatt etter ordre fra riksadvokaten.»

Sunnmøre herredsrett avsa 12. desember 2000 dom med slik domsslutning:

« A f. *.*..67, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233, første og annet ledd og overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 11 - elleve - år.

Ved soning tilkommer han fradrag for utholdt varetekt med - 416 - firehundreogseksten - dager.»

A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, mens påtalemyndigheten anket over straffutmålingen.

Ved lagmannsrettens beslutning av 23. januar 2001 ble bevisanken henvist til ankeforhandling, jf straffeprosessloven §321 tredje ledd og §326 første ledd 1. punktum. Skyldanken ble forstått slik at den kun gjaldt tiltalens post I.

A trakk tilbake anken ved erklæring av 11. juli 2001, der det også ble gitt uttrykk for at herredsrettens dom derved ville bli den endelige løsning av straffesaken. Da det ble gjort klart for A at påtalemyndighetens anke over straffutmålingen da ville bli behandlet, trakk han tilbake erklæringen om tilbaketrekking av anken, hvilket ble akseptert av forberedende dommer i lagmannsretten.

Ankeforhandling fant sted i Molde 28. -31. august, 4.- 7., 11. -14., 18., 20., 21. og 25. september 2001. Lagmannsretten hørte femtisyv vitner hvorav seks over telefon. To av vitneforklaringene ble innledet med opplesning av protokollat fra herredsretten, ett med opplesning av politiforklaring. Det ble hertil opplest politiforklaring avgitt av et påberopt vitne som oppholdt seg i utlandet og som ikke med rimelige midler hadde latt seg lokalisere. To medisinsk sakkyndige fulgte forhandlingene inntil de ble avhørt umiddelbart etter tiltaltes forklaring og dimittert. Det ble ikke foretatt åstedsbefaring, idet åstedet - avdødes bolighus - var under riving. Det ble foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken. Det ble under ankeforhandlingen foretatt fullstendig tolking av forhandlingene til og med tiltaltes forklaring, deretter simultant for tiltalte og for øvrig etter meddelt behov.

Lagretten er stilt ett hovedspørsmål - spørsmålet om tiltalte er skyldig i drap.

Lagretten har besvart spørsmålet bekreftende. Lagmannsretten legger lagrettens kjennelse til grunn og A blir å domfelle for én forbrytelse mot straffeloven §233. Spørsmålet om straffeloven §233 annet ledd, alternativet i 2. punktum «forøvrigt særdeles skjærpende Omstændigheder», hører under straffutmålingen.

Straffutmåling.

Også med hensyn til det faktum som legges til grunn for straffutmålingen gjelder prinsippet om at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.

A har heller ikke i sammenheng med straffutmålingen avgitt noen forklaring om den direkte foranledningen til drapet. Lagmannsretten er da henvist til å ta utgangspunkt i den bevisførsel som er fremkommet i sammenheng med forhandlingene om skyldspørsmålet.

Under henvisning til det nevnte prinsipp for vurderingen av faktum også under straffutmålingen legger lagmannsretten til grunn at tiltalte og avdøde ikke hadde noe åpent konfliktfylt forhold den siste tiden før drapet. De var i utgangspunktet ansett for å være gode venner og hadde selskapelig samvær lørdag kveld 2. oktober 1999 og natt til søndag 3. oktober 1999 i noen timer fra omkring kl 0230.

A hadde kjøpt en bil av avdøde og hadde i denne sammenheng søkt om et banklån i størrelsesorden 100.000 kroner. Avdøde planla å reise til Sveits søndag 3. oktober 1999, blant annet for å kjøpe en bil i sammenheng med sin virksomhet som bruktbilselger. Det er på det rene at avdøde hadde presset på for å få oppgjør fredag 1. oktober 1999. Ingen i omgangskretsen merket imidlertid noen misstemning mellom A og avdøde i denne sammenheng i løpet av helgen. Det er under bevisførselen avdekket at A forventet en tilbakeføring til seg av 30.000 kroner så snart lånebeløpet ble overført til avdøde. En bankansatt har som vitne forklart at avdøde forutsatte at lånebeløpet skulle disponeres slik at 30.000 kroner skulle gå til forfalt husgjeld, mens det resterende skulle overføres til avdødes disposisjon i Sveits. Det er tenkelig at en konflikt mellom A og avdøde hadde sin bakgrunn i at A ble klar over av avdøde ikke aktet å oppfylle hans forventning om å bli tilført kontante midler. A trengte penger for å kunne hente sin ektefelle fra Sri Lanka til Norge. Bevisførselen har gitt et klart inntrykk av at avdødes forretningsførsel var uryddig og at han ikke vek tilbake for å bringe også de som regnet seg som hans venner i økonomiske vanskeligheter.

Et aspekt ved drapshandlingen, jf nærmere nedenfor, kan indikere at det har foreligget et seksuelt betonet motiv, eventuelt sjalusi, men bevisførselen for øvrig har ikke gitt holdepunkter i slik retning.

A var på drapstidpunktet 32 år gammel og hadde oppholdt seg i Norge i 12 år. Det er gitt forklaring om enkelte tidligere episoder der han hadde utvist aggressivitet, men ikke av et slikt omfang at det har ført til strafforfølgning.

Den rettspsykiatriske undersøkelsen av A har ikke avdekket noe unormalt. Psykiater John Olav Roaldset har for retten opplyst at observanden virket påfallende uaffisert. Dette er også lagmannsrettens inntrykk fra ankeforhandlingen.

Det legges for straffutmålingen til grunn at A en gang før kl 0600 natt til søndag 3. oktober 1999 har utført den handling som er nærmere beskrevet i grunnlaget for tiltalens post I. Avdøde ble påført i alt 38 stikk eller skjæresår i hode, ansikt, bryst, buk og armer. Noen av stikkene var i avdødes kjønnsorgan. Ingen av stikkene er av de rettsmedisinsk sakkyndige ansett som dødelige isolert sett. Dødsårsaken var etter all sannsynlighet forblødning som følge av det store antall stikk. Lagmannsretten legger til grunn at B ble angrepet på soverommet etter at han hadde lagt seg eller var i ferd med å legge seg, og at han flyktet ut på stuen, der han etter få minutter segnet om og døde. Stikksår på hendene viser at han forsøkte å beskytte seg. Det kan ikke ses bort fra at stikkene ble utført i løpet av svært få minutter. En betydelig del av stikkene er konsentrert i de samme områder, noe som tyder på at de er påført i raske serier.

Drapshandlingen bærer preg av å være utført i sterk affekt, uten at lagmannsretten, som nevnt, har noen klar formening om hva som kan ha fremprovosert affekten.

Det legges til grunn at drapsforsettet verken har ligget i hva en kan kalle det nedre sjikt eller har ligget opp mot grensen mot overlegg.

De mange stikk og skjæresår må ha påført B betydelig smerte inntil han sannsynligvis besvimte noen tid før han døde. Dette representerer en skjerpende omstendighet.

Det representerer videre en skjerpende omstendighet at A for å skjule sin forbrytelse, fjernet liket og dumpet dette i sjøen med en bilfelg som søkke. Liket ble funnet 13 dager etter drapet.

Lagmannsrettens flertall, alle dommere unntatt meddommer - - -, har ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å vurdere drapshandlingen slik at den er utført under særdeles skjerpende omstendigheter, jf straffeloven §233, annet ledd in fine.

Det er tatt utgangspunkt i Høyesteretts anvisning i Rt-1989-1330 om at det skal foretas en relativt bred vurdering, der selve drapshandlingen må stå sentralt, men der det også må kunne legges noen vekt på bakgrunnen for handlingen, de subjektive forhold og - i noen grad - etterfølgende forhold. Det er også foretatt en vurdering av senere rettspraksis.

Det avgjørende for at lagmannsrettens flertall ikke kan karakterisere de skjerpende omstendigheter i saken som særdeles skjerpende er de foreliggende uklarheter med hensyn til drapets foranledning og det forhold at volden ble utøvet over kort tid. Det forhold at liket ble fjernet tillegges ikke stor vekt.

Meddommer - - - har funnet at drapet skjedde under særdeles skjerpende omstendigheter og har i denne sammenheng lagt særlig vekt på den betydelige smerte og angst som avdøde ble påført.

Det er uten videre klart at det for den aktuelle drapshandling må utmåles en fengselsstraff av betydelig lengde. Aktor har nedlagt påstand om fengsel i 14 år - forutsatt særdeles skjerpende omstendigheter - mens forsvareren har antydet at rettspraksis tilsier en fengselsstraff på maksimalt 10 år - uten særdeles skjerpende omstendigheter. Lagmannsretten finner grunnlag i rettspraksis for at fengselsstraffen må ligge et sted mellom 10 og 14 år.

Det kan nevnes at det forhold A rettskraftig er dømt for ved herredsrettens dom - en overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf tiltalens post II, ikke får noen målbar innvirkning på straffutmålingen, jf straffeloven §62 første ledd.

Ved den konkrete straffutmåling har lagmannsretten delt seg i tre fraksjoner.

Lagmannsrettens flertall, ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø og 3 meddommere, har funnet at straffen passende kan settes til fengsel i 12 år.

Lagdommerne Gunnar Greger Hagen og Hans Christian Hoff finner at straffen passende kan settes til fengsel i 11 år, som i herredsretten.

Meddommer - - - finner at straffen passende kan settes til fengsel i 14 år i samsvar med aktors påstand, idet hun understreker at straffenivået for drap bør heves.

Straffen blir etter dette i samsvar med flertallets syn å fastsette til fengsel i 12 år. Til fradrag i straffen kommer 704 dager for utholdt varetekt, jf straffeloven §60.

Anken har ikke ført til et gunstigere resultat for domfelte, men han antas å være uten mulighet for å betale saksomkostninger og pålegges derfor ikke å betale slike, jf straffeprosessloven §437 tredje ledd.

Domsslutning:

A, født *.*. 1967, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd og for det forhold han er endelig dømt for ved Sunnmøre herredsretts dom av 12. desember 2000 til en straff av fengsel i 12 - tolv - år, jf straffeloven §62 første ledd, og slik at det gjøres fradrag i straffen med 704 - syvhundreogfire - dager for utholdt varetekt.