LF-2001-1133

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-06-17
Publisert:	LF-2001-01133
Stikkord:	Familierett, Skifte
Sammendrag:
Saksgang:	Midt-Trøndelag skifterett nr. 00-00177 A - Frostating lagmannsrett LF-2001-01133 A.
Parter:	Ankende part: A, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Holden, Oslo). Motpart: B, X (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Adnor ANS, ved advokat Kjell Heggvoll, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Ole Johan Lund, formann. Lagdommer Arne K. Uggerud. Ekstraordinær lagdommer Bård Olav Røsæg
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §63, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Ektefelleloven (1927) §63, Skattebetalingsloven (1952), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §37, §38, §39, §60, Aksjeloven (1997)

Saken gjelder følgende tvister ved felleseieskifte:

1. Om B (tidligere B) er internt ansvarlig for følgende av sin tidligere ektefelle As gjeldsforpliktelser:

- lån i Handelsbanken

- uttak av midler i selskapet W AS (aksjonærlån)

- skattegjeld

2. Vederlagskrav fra B etter ekteskapsloven §63 annet ledd.

A, født 1950, og B, født 1959, giftet seg i 1983. De har tre barn, som er født i 1982, 1988 og 1991. Fra et tidligere forhold har B en datter, født i 1978, som er oppfostret hos partene.

B er utdannet sykepleier. Under ekteskapet har hun vært hjemmearbeidende og i har perioder arbeidet deltid som sykepleier. Mot slutten av ekteskapet begynte hun på jordmorutdannelse, som hun fullførte etter samlivsbruddet.

A arbeidet i mange år som programsekretær i Y til han i 1993 begynte som programleder i «Z» i Æ. Fra 1996 har han arbeidet i Ø og Å ASA. Han gikk betydelig opp i lønn etter at han sluttet i Y. Gjennom flere år har A i tillegg hatt inntekter fra annen programledervirksomhet og konfransieroppdrag.

I 1996 stiftet A selskapet W AS. Selskapets formål har vært å organisere og koordinere As inntektsbringende arbeid, herunder kanalisere inntektene til selskapet. A var hovedaksjonær (60% eierandel), styremedlem, daglig leder og eneste ansatte i selskapet. B hadde en formell posisjon som varamedlem til styret, men hun har aldri deltatt i styre eller drift.

I 1986 startet partene å bygge en enebolig i - - -veien 48 i X, hvor de flyttet inn i oktober 1987. Det er ikke ført byggeregnskap, men samlete tomte- og byggekostnader er anslått til ca. 1,7 mill. kroner, eksklusiv utomhusarbeider. Husprosjektet ble i det vesentligste finansiert ved lånopptak i Sparebankkreditt - 1.prioritet og i Sparebanken Midt-Norge. Det er ikke lagt fram opplysninger om lånopptakenes størrelse.

I årene rundt husbyggingen er det på det rene at det ble tatt opp flere gjeldsbrevlån i Sparebanken Midt-Norge. I 1989 ble det tatt opp to lån, som pr. 30. august 1993 hadde saldo på henholdsvis kr 378.274 og kr 939.682. I 1991 ble det tatt opp et lån hvor saldoen samme dato utgjorde kr 58.331. I en søknad om gjeldsordning fra 1996, som lagmannsretten kommer tilbake til, er disse tre lånene opplyst å være «boliggjeld». Det er ikke lagt fram opplysninger om hvor store disse lånene var ved lånopptakene. I 1987 ble det dessuten tatt opp et gjeldsbrevlån, som i 1996 ble betegnet som «forbruksgjeld». Lånet hadde pr. 30. august 1993 en saldo på kr 114.425. Samlet gjeld til Sparebanken Midt-Norge utgjorde pr. 30. august 1993 kr 1.490.712.

Det er ubestridt at familien AB i årene etter husbyggingen brukte vesentlig mer penger enn det var dekning for. Lånet i Sparebankkreditt ble misligholdt. A hadde dessuten opparbeidet en ikke ubetydelig skattegjeld til X kommune. I tillegg hadde han tatt opp et lån på ca. kr 225.000 i Polar Finans.

I november 1993 ble det inngått en gjeldsavtale mellom Sparebanken Midt-Norge og ekteparet AB, hvor formålet var å «regulere A og Bs gjeld til banken på en slik måte at skyldnerne blir i stand til å betjene gjelden.» I korthet gikk avtalen ut på at Fokus Bank kom inn og bevilget et lån på kr 992.000 bl.a. til oppgjør for lånet i Sparebankkreditt. Sparebanken Midt-Norge ytet dessuten et lån til innfrielse av lånet i Polar Finans. Videre ble den samlede gjelden i Sparebanken Midt-Norge delt i to, hvorav det ble bestemt at kr 990.712 skulle betjenes på ordinær måte, mens den andre delen ble frosset slik at renteberegningen ble stoppet i et år med mulighet for forlengelse. Gjeldsavtalen ble underskrevet av begge ektefellene.

Som nevnt økte As inntekt vesentlig da han i 1993 begynte å arbeide for Æ. Til tross for dette og gjeldsavtalen med Sparebanken Midt-Norge, økte As skattegjeld svært meget i de påfølgende år og var pr juni 1996 kommet opp i kr 785.168. Familien AB fortsatte altså å bruke mer penger enn inntektene tilsa.

I 1996 tok A kontakt med en bekjent av seg, C, for å få bistand til en gjeldsordning. Via advokat Sigve Hansen ble kreditorene 7. august 1996 tilskrevet for å få til en frivillig ordning. I brevet er total gjeld angitt til kr 3.480.919. Lånene i Sparebanken Midt-Norge og Fokus Bank er oppgitt til henholdsvis kr 1.326.142 og kr 999.142.

En privat gjeldsordning kom i stand i september 1997. Ved denne skjedde det en refinansiering av gjelden, slik at det ble tatt opp to banklån, 1,2 mill. kr i Handelsbanken og 1,5 mill. kr i Nordlandsbanken, og ved uttak av i alt kr 94.000 fra W AS. Lånet i Nordlandsbanken ble sikret med pant i boligeiendommen, mens Å ASA stilte seg som selvskyldnerkausjonist for lånet i Handelsbanken .

Ved refinansieringen ble lånet i Fokus Bank innfridd fullt ut. Ved en innbetaling på kr 969.829 aksepterte Sparebanken-Midt-Norge full innfrielse av sine lån. As skattegjeld ble innfridd med kr 714.783. Noen mindre gjeldsposter ble delvis ettergitt eller innfridd.

Etter refinansieringen besto gjelden i det aller vesentligste av lånene i Handelsbanken og Nordlandsbanken, i alt 2,7 mill kr, og Bs studielån som var på ca. kr 120.000.

Det ble lagt opp til en tilbakebetaling av banklånene over 10 år, hvilket medførte betydelige årlige avdrag og renter. I følge en oppstilling som A har utarbeidet i anledning saken, hadde familien i 1998 en disponibel inntekt på ca. kr 630.000.

Familiens forbruk var imidlertid fortsatt svært høyt. Finansieringen av dette skjedde blant annet ved at W AS ble belastet med betydelige beløp. Uttakene er i selskapets regnskap oppført som aksjonærlån. Pr. august 1999 utgjorde aksjonærlånet ca. kr 917.000 Videre fortsatte A å bygge opp ny skattegjeld. Denne er opplyst å være på ca. kr 270.000 pr august 1999.

A ble i desember 1999 av kommunekassereren i X anmeldt til politiet for som ansvarlig i W AS blant annet ikke å ha foretatt skattetrekk i selskapet. For dette forholdet er A senere straffedømt.

På grunn av skattegjeld i selskapet, ble det tatt utlegg i en platesamling som var bokført med kr 420.000, men som var blitt taksert til kr 600.000. Det er opplyst at samlingen ved tvangssalg innbrakte ca. kr 36.000.

I 1999 kom det til samlivsbrudd mellom partene. De ble formelt separert høsten 1999 og gitt bevilling til skilsmisse i september 2000. Det er uenighet mellom partene om hvilket skjæringstidspunkt som skal legges til grunn ved skiftet, jf. ekteskapsloven §60. A har hevdet at samlivet ble brutt da han flyttet ut av boligen ca. 1. august 1999. B har gjort gjeldende at ektemannen 7. februar 1999 varslet om at han ville flytte og at det ikke har vært noe samliv etter dette.

Etter samlivsbruddet ble B og barna boende i boligen. De flyttet ut i forbindelse med at boligen ble solgt i september 2000. Boligen ble solgt for kr 2.120.000. Den største delen av salgssummen har gått med til å innfri lånet i Nordlandsbanken.

Etter begjæring fra A, ble det i juni 2000 åpnet offentlig skifte. Under skiftet viste det seg å være uenighet om en rekke spørsmål. I tillegg til tvistene som behandles av lagmannsretten, oppsto det tvist om B pliktet å svare husleie for å bli boende i boligen. Skiftetvistene ble behandlet av Midt-Trøndelag skifterett, som 30. oktober 2001 avsa dom - feilaktig benevnelse for kjennelse - med slik slutning:

«I skiftetvist nr. 1:

1. Mellom partene er ikke B ansvarlig for As lån i Handelsbanken, As aksjonærlån i W AS eller As skattegjeld.

2. B plikter å svare husleie for - - -vegen 48 fra 20. juni 2000.

3. A plikter å betale B/det offentlige kroner 44.080 - førtifiretusenogåtti - i saksomkostninger.

I skiftetvist nr. 2:

1. B tilstås et vederlag fra A på felleseieskifte på kroner 370.000 - trehundreogsyttitusen.

2. A plikter å betale B/det offentlige kroner 14.693 - fjortentusensekshundreognittitre - i saksomkostninger.»

A har 8. november 2001 anket kjennelsen til Frostating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen for så vidt gjelder gjeldsansvaret og vederlagskravet. Han har akseptert kjennelsen når det gjelder husleiekravet. B har tatt til motmæle ved anketilsvar av 26. november 2001.

Ankeforhandling fant sted i Trondheim tinghus 21. og 22. mars 2002. Partene var til stede og avga forklaringer. Det ble avhørt tre vitner. Det ble foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken.

Saken står i samme faktiske og rettslige stilling for lagmannsretten som den gjorde for skifteretten.

A har i det vesentligste gjort gjeldende:

Det er ikke tvilsomt at A er ansvarlig for gjelden eksternt. Det interne ansvaret mellom partene er imidlerid ikke nødvendigvis sammenfallende med det eksterne, jf. Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven med kommentarer, 2. utgave, side 235.

Gjelden har gått med til nedbetaling av boliglån og felles forbruk. Det er ikke grunnlag for å hevde at A har hatt noe særforbruk av betydning.

I Rt-1990-1226, kom Høyesterett til at «ektefellene.... må ha ment i sitt innbyrdes forhold å forplikte seg i fellesskap» når lånopptak har «vært utnyttet til å betale ektefellenes løpende, felles utgifter, til boligen, til husholdningen og til personlige behov.», og hvor «ektefellene har «dratt lasset sammen» og har hatt en økonomi». Denne dommen er sentral for vår sak.

Når det gjelder lånet i Handelsbanken, må B anses internt forpliktet på bakgrunn av gjeldsavtalen fra 1993 med Sparebanken Midt-Norge. Gjeldsansvaret ved denne avtalen knytter seg i det aller vesenligste til boliggjeld. Lånet i Handelsbanken gikk med - i hvert fall i det aller vesentligste - til å innfri lånet i Sparebanken Midt-Norge slik at det er en direkte videreføring av lån på boligen.

Det må legges til grunn at B var vel kjent med familiens økonomiske situasjon i tiden før gjeldsordningen i 1996/1997, blant annet gjennom samtaler i et selskap hos et vennepar og kontakten med C. Det er derfor ikke troverdig når hun hevder at hun ikke var kjent med refinasieringen som fant sted, herunder lånopptaket i Handelsbanken. Hun ventet utenfor bankens lokaler i Oslo i forbindelse med at ektefellen var inne og undertegnet lånedokumentene. Da B var den av ektefellene som var hjemme og tok imot post, må hun dessuten vært klar over at det var tatt opp lån i Handelsbanken.

B har hele tiden vært kjent med familiens store forbruk og har nytt godt av dette. Hun har aldri satt ned foten og protestert og har således i det minste gjennom handling tilkjennegitt at hun ville være med å på «å dra lasset sammen.» Det vil derfor være urimelig om A alene skal dekke lånet internt, som indirekte har vært med på å finansiere forbruket.

Det vil være inkonsekvent dersom B ikke skal være forpliktet når hun har akseptert ansvar for lånet i Nordlandsbanken. Den eneste reelle forskjellen på lånene er at lånet i Nordlandsbanken var sikret med pant, mens lånet i Handelsbanken var sikret ved kausjon.

Hva angår aksjonærlånet, må det legges til grunn at det vesentligste av dette har gått med til nedbetaling av lånene i Handelsbanken og Nordlandsbanken. Langt på vei må derfor de samme betraktningene legges til grunn for dette lånet som for lånet i Handelsbanken. Selv om det var A som foresto uttakene fra selskapet, må B ha kjent til dette, blant annet ut fra lånets størrelse.

For skattegjeldens del hevdes det at B var kjent med denne, blant annet gjennom flere utleggsforretninger. På samme måte som for lånet i Handelsbanken og aksjonærlånet har hun hatt fordel av pengene gjennom familiens økte forbruk. Skattebetalingsloven sier intet om det interne anvaret mellom ektefeller, bare om det eksterne anvaret. B må sies å være forpliktet internt ved en felles forståelse.

Det er videre ikke grunnlag for vederlagskrav. Etter ektefelleloven §63 annet ledd kreves det at delingsgrunnlaget er svekket vesentlig på en utilbørlig måte. Tvangssalget av platesamlingen og opptak av lån i selskapet skjedde som resultat av overforbruk som partene sammen må ta anvaret for. As handlinger kan derfor ikke karakteriseres som utilbørlige i forhold til sin tidligere ektefelle.

A har nedlagt slik påstand:

«1. A og B er i fellesskap ansvarlig helt eller delvis for for lån i Handelsbanken.

2. A og B er i fellesskap ansvarlig helt ut eller delvis for lån til W AS

3. A og B er i fellesskap anvarlig helt ut eller delvis for skattegjelden.

4. A frifinnes for å betale vederlag.

5. A tilkjennes sakens omkostninger for så vel for skifterett som for lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra dommens oppfyllelsestidspunkt og til betaling skjer.»

B har i det vesentligste gjort gjeldende:

For at B innad skal være ansvarlig for sin tidligere ektefelles gjeld, må det foreligge et særlig forpliktelselsesgrunnlag. Det foreligger verken avtale mellom partene eller en forutsetning mellom dem om at noe av gjeldsbyrden skal falle på henne. B har i det hele tatt ikke vært kjent med de aktuelle gjeldspostene. Det var A som hadde hånd om familiens økonomi, og han ga ikke opplysninger om familiens økonomiske stilling, jf. ekteskapsloven §39.

Når det gjelder lånet i Handelsbanken, var hun ikke klar over at dette ble tatt opp i forbindelse med refinansieringen. Under enhver omstendighet kan det ikke legges til grunn at dette i vesentlig grad gikk med til nedbetaling av boliglån, men for det meste til å dekke As skattegjeld.

Hva angår aksjonærlånet, har hun ikke visst og enda mindre akseptert at A i strid med aksjelovens bestemmelser har skaffet seg kreditt ved å tappe W AS for midler. Hun har ikke vært i en posisjon hvor hun har kunnet oppta lån. Det er uten betydning hva lånet er brukt til. Det bestrides ikke at en del er brukt på familien, men dette ligger i så fall innenfor underholdsplikten etter ekteskapsloven §38. B er følgelig ikke ansvarlig for gjeld som A har stiftet uten hennes kunnskap for å oppfylle sin underholdsplikt overfor familien.

B har aldri akseptert oppbygging av skattegjeld på As hånd. Situasjonen har vært den motsatte ved at hun gjennom hele samlivet klart har gitt uttrykk for at hun mislikte at A opparbeidet skatterestanser. Når ektefellene ikke har vært lignet under ett, er heller ikke B ansvarlig for As skattegjeld, jf. skattebetalingsloven §37. I den utstrekning de aktuelle midlene har gått med til underhold av familien, faller også dette innenfor underholdsplikten etter ekteskapsloven.

Vederlagskravet er hjemlet i ekteskapsloven §63 annet ledd. A har vesentlig svekket delingsgrunnlaget på en utilbørlig måte. I utgangspunktet hadde W AS en minumum substansverdi på vel kr 500.000, inklusiv en skjult verdi på kr 180.000 for en platesamling. Disse verdiene skulle ha kommet til fordeling på skiftet. På grunn av As disposisjoner, deriblant opptak av ulovlig aksjonærlån og manglende skattetrekk og betaling av skatt, kom selskapet i en situasjon som førte til at det ble tatt utlegg, og platesamlingen ble tvangssolgt for bare en brøkdel av taksten. Disse disposisisjonene er sterkt kritikkverdige og må anses å fylle utilbørlighetskravet i loven.

Det erkjennes imidlertid at vederlagskravet må begrenses til det beløp A hadde krav på i anledning skiftet slik at kravet ikke blir hengende ved ham som gjeld etter at skiftet er avsluttet, jf. ektefelleloven §63 tredje ledd. Beløpet anslås å være på ca. kr 45.000.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Midt-Trøndelag skifteretts kjennelse av 30. oktober 2001 stadfestes.

2. B/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

Internt ansvar for gjeld

Lagmannsretten legger til grunn at A pr august 1999 hadde en gjeld til Handelsbanken på ca. kr 790.000, et aksjonærlån i W AS på ca. kr 917.000 og en skattegjeld på ca. kr 270.000, til sammen ca. kr 1.977.000. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til de eksakte størrelsene på gjeldspostene, eller når skjæringstidspunktet skal settes da kravet utelukkende gjelder om B i forhold til A helt eller delvis er internt ansvarlig for gjelden. Det er ubestridt at A alene er ansvarlig overfor kreditorene.

Av rettspraksis og juridisk teori, se særlig Rt-1990-1226 og Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven med kommentarer, 2. utgave, side 238 flg, følger at et medansvar innad krever et særskilt rettsgrunnlag. Dette kan være en uttrykkelig avtale, men også positive holdepunkter for at ektefellene har ment å forplikte seg i fellesskap anses tilstrekkelig. Det foreligger således ingen presumsjon for at gjeldsbyrden skal deles.

A gjør gjeldene at B visste om lånopptakene og oppbyggingen av skatterestanser, mens hun hevder at hun ikke hadde kunnskaper om dette. Lagmannsretten finner ikke klare holdepunkter for slik kunnskap, for eksempel i form av hennes underskrift. Selv om det må legges til grunn at det var A var den av ektefellene som tok seg av familiens økonomi, er det imidlertid vanskelig å tenke seg at B var helt uvitende om den store gjeldsoppbyggingen som skjedde. Særlig gjelder dette lånet i Handelsbanken, som var en del av refinasieringen som skjedde i 1996/1997, og hvor hun medvirket direkte med sin underskrift på lånet i Nordlandsbanken som ble tatt opp samtidig. Lagmannsretten finner det derfor mest sannsynlig at B ikke var utvitende om at det skjedde en gjeldsoppbygging. En ektefelle blir imidlertid ikke medansvarlig for gjeld utelukkende fordi vedkommende har kunnskap om den andre ektefellens gjeldsoppbygging.

Det er ikke gjort gjeldende at det foreligger noen uttrykkelig avtale som forplikter B innad. Lagmannsretten går derfor over til å vurdere om det foreligger holdepunkter i tilknytning til de enkelte gjeldsposter som fører til at hun likevel må anses å ha å forpliktet seg.

Når det gjelder lånet i Handelsbanken, kan ikke lagmannsretten se at B er internt ansvarlig på grunnlag av gjeldsavtalen fra 1993 med Sparebanken Midt-Norge. A har anført at lånet er en direkte videreføring av boliglån i Sparebanken Midt-Norge, og at lån til bolig hvor det er etablert sameie, trekker i retning av at B må anses internt ansvarlig. Lagmannsretten er enig i et slikt rettslig utgangspunkt, men anser det ikke tilstrekkelig dokumentert at lånet i særlig grad gikk med til å innfri lån på boligen. Det er for det første uklart hvor stor del av lånet i Sparebanken Midt-Norge som kan sies å ha vært boliglån. Dessuten er det på det rene at det ved refinansieringen ble innfridd en betydelig skattegjeld, oppgitt til kr 714.783, slik at det må legges til grunn at lånet i Handelsbanken i stor grad gikk med til innfrielse av denne.

Hva angår aksjonærlånet, foreligger det heller ikke sikre opplysninger om hva dette er brukt til. Blant annet på bakgrunn av As oppstilling over forbruket i 1998, må lagmannsretten legge til grunn at en vesentlig del er brukt til å finasiere et høyt forbruk selv om også en del er brukt til betale avdrag og renter i Handelsbanken og Nordlandsbanken. Lagmannsretten kan ikke se at det er fremkommet opplysninger som tilsier at B skal ha ment å forplikte seg innad for gjelden. Som nevnt er det vanskelig å tenke seg at B var helt uvitende om lånet. Imidlertid finner lagmannsretten det sannsynlig at hennes kunnskap om lånet ikke var særlig omfattende. Det var A som tok seg av familiens økonomi og som var i posisjon til å ta ut midler fra W AS. Det har dessuten kommet fram at ektefellene i svært liten grad drøftet felles økonomiske spørsmål.

Dommen i Rt-1990-1226, som det er vist til, stiller seg etter lagmannsrettens oppfatning forskjellig fra vår sak da den gjaldt ektefeller som sammen tok seg av familiens økonomiske forhold.

Ut fra hvordan familiens økonomiske forhold var ordnet, og ut fra det faktum at A hadde betydelige lønnsinntekter - det er antydet omkring en million kroner pr år - finner lagmannsretten B troverdig når hun forklarte at hun hadde en forestilling om at forbruket var finansiert fra andre kilder enn ved uttak fra selskapet. I en slik situasjon finner ikke lagmannsretten holdepunkter for at hun har forpliktet seg i forhold til A for aksjonærlånet.

Lagmannsretten finner heller ikke holdepunkter for at B er internt ansvarlig for As skattegjeld. Etter lagmannsrettens oppfatning skal det relativt mye til for at en ektefelle skal pådra seg ansvar for den andre ektefellens unnlatelse av å gjøre opp sine skatteforpliktelser. Dette er en såpass spesiell måte å finansiere familiens underhold på, at det må kreves klare holdepunkter for ansvar.

Lagmannsretten finner derimot å måtte legge motsatt faktum til grunn, nemlig at skatterestansene ble bygget opp mot B s vilje. Hun forklarte at hun gjennom hele samlivet klart ga uttrykk for at hun mislikte at ektefellen opparbeidet skatterestanser, blant annet fordi det ble tatt utlegg for skattegjelden.

Konklusjonen blir at B ikke anses ansvarlig innad for As gjeldsposter, og at skifterettens kjennelse stadfestes på dette punkt.

Vederlagskrav

B har fremsatt vederlagskrav etter ekteskapsloven §63 annet ledd. Lagmannsretten finner at A har svekket delingsgrunnlaget vesentlig gjennom sine disposisjoner i tilknytning til W AS, særlig ved opptak av aksjonærlånet. Dersom det ikke hadde vært tatt opp slikt lån, ville selskapet hatt en substansverdi av ikke ubetydelig størrelse. Dette ville gitt et bidrag til delingsgrunnlaget.

Imidlertid kreves det at svekkelsen av delingsgrunnlaget har skjedd på en utilbørlig måte. Dette innebærer at A har handlet på en kvalifisert kritikkverdig måte overfor sin tidligere ektefelle. Lagmannsretten finner utvilsomt at A er å kritisere for måten han tok ut midler fra selskapet på, men at denne kritikken gjelder i forhold til selskapet som sådan, jf. aksjelovens bestemmelser om hvordan utdeling av midler skal skje. Lagmannsretten finner det også det relevant å legge vekt på at i relasjon til spørsmålet om vederlagskrav har B rent faktisk hatt fordeler av uttaket ved at det har gått med til forbruk og delvis nedbetaling av lån på boligen.

Etter dette blir A å frifinne for vederlagskravet.

Saksomkostninger

For skifteretten var partene enige om en fordeling av saksomkostningene for de to tvister med 75% for tvist nr. 1 (internt ansvar for gjeld) og 25% på tvist nr. 2 (vederlagskravet). I anledning ankesaken har advokat Heggvoll på vegne av B anført at tvist nr. 2 denne gangen har vært enklere, og han har derfor angitt 10% av de påløpne omkostninger som knyttet til denne. Lagmannsretten kan ikke se at advokat Holden har tatt til motmæle mot dette. Lagmannsretten legger derfor denne fordeling til grunn.

I skiftetvist 1 (internt ansvar for gjeld) har As anke vært forgjeves. B har krevet saksomkostninger. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges A omkostninger for lagmannsretten. B v/advokat Heggvoll har krevet 90% av 36.456 kroner (inkl mva), hvorav 29.400 kroner (eks mva) er salær. Dette tilsvarer 32.810 kroner. Omkostningene anses nødvendige og omkostningsoppgaven legges til grunn jf. tvistemålsloven §176.

I skifterettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.

I skiftetvist 2 (vederlagskravet) har anken ført frem. A har krevet saksomkostninger. Spørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §172 første ledd jf. §180 annet ledd. A v/advokat Holden har krevet 96.924 kroner (inkl mva), hvorav 45.000 kroner er salær (eks mva). 10% av dette utgjør 9692 kroner. Omkostningene anses nødvendige og omkostningsoppgaven legges til grunn jf. tvistemålsloven §176.

Etter lagmannsrettens resultat skal A tilkjennes saksomkostninger for skifteretten i skiftetvist 2. A v/advokat Holden har for skifteretten krevt 80.270 kroner (inkl mva), hvorav 49.250 kroner er salær (eks mva). 25% av dette utgjør 20.062 kroner. Omkostningene anses nødvendige og omkostningsoppgaven legges til grunn.

Samlede omkostninger som A etter dette tilkjennes for skifteretten og lagmannsretten i skiftetvist nr. 2 utgjør 29.754 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I skiftetvist nr. 1:

1. Skifterettens dom (kjennelse) stadfestes for så vidt gjelder punkt 1 og 3 i slutningen.

2. A dømmes til å betale B i saksomkostninger for lagmannsretten 32.810 - trettitotusenåttehundreogti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av renter i medhold av forsinkelsesrenteloven §3, for tiden 12 - tolv - prosent årlig, fra forfall til betaling skjer.

I skiftetvist nr. 2:

1. A frifinnes for vederlagskravet.

2. B dømmes til å betale A i saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten 29.754 - tjuenitusensjuhundreogfemtifire - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av renter i medhold av forsinkelsesrenteloven §3, for tiden 12 - tolv - prosent årlig, fra forfall til betaling skjer.