LF-2001-306
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-23 |
| Publisert: | LF-2001-00306 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger, Trygderett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-2001-00306 A. |
| Parter: | Ankende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Else-Marie Merckoll, Oslo). Motpart: Staten v/Rikstrygdeverket, Oslo (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Therese Steen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Arve Rosvold Alver, lagdommer Randi Grøndalen, kst. lagdommer Jon Kapelrud |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, Trygderettsloven (1966) §23, §176, §67, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Tvisten gjelder spørsmålet om saksøker i sak anlagt etter trygderettsloven §23, men som ender uten dom, har krav på å bli tilkjent saksomkostninger.
A tok ut stevning for Frostating lagmannsrett 20. mars 2001 til prøving av lovligheten av Trygderettens kjennelse av 15. september 2000. Tvistetemaet gjaldt størrelsen på ménerstatning etter at A 11. juni 1991 ble sterkt skadet i en trafikkulykke mens hun arbeidet som asfalteringsvakt. Trygderetten hadde stadfestet Fylkestrygdekontoret i Nord-Trøndelags vedtak av 21. desember 1999, hvoretter ménerstatningen ble satt ut fra en invaliditetsgrad på 47% (invaliditetsgruppe 4). A forlangte ménerstatning med plassering i invaliditetsgruppe 7 (75-84% medisinsk invaliditet).
Staten v/Rikstrygdeverket tok til motmæle ved tilsvar av 16. mai 2001, der det ble nedlagt påstand om frifinnelse.
I prosesskrift fra As prosessfullmektig av 23. oktober 2001 ble fremlagt en ny legeerklæring, fra nevropsykolog Helge Sletvold. Han konkluderte med en varig medisinsk invaliditet for den nevropsykologiske delen i størrelsesorden 30-44%.
Hovedforhandling i saken var berammet til 29. november 2001. Partene anmodet om at denne ble utsatt, da det var oppnådd enighet i realiteten, og kun saksomkostningsspørsmålet ville bli stående igjen for retten, dersom det ikke var mulig å enes om det. Slik enighet ble ikke oppnådd.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Anken er tatt til følge ved at ménerstatningen er satt ut fra invaliditetsgruppe 7 slik hun har forlangt, og ikke ut fra invaliditetsgruppe 4, slik fylkestrygdekontoret og Trygderetten bestemte. Både Rikstrygdeverket og fylkestrygdekontoret har gitt uttrykk for at de anser saken forlikt. Saksomkostningene skal da tilkjennes i medhold av tvistemålsloven §175 annet ledd.
Saksøker kan kreve saken hevet i medhold av tvistemålsloven §67 fjerde ledd. Retten behøver ikke vurdere kravets berettigelse, da saksøkte fullt ut har oppfylt saksøkerens krav.
Subsidiært gjøres gjeldende at den forpliktelse staten nå aksepterer har bestått hele tiden. Skadene har ikke forverret seg. Allerede ved spesialisterklæring fra dr. Jørn Boel så tidlig som 20. november 1997 er den samlede medisinske invaliditet vurdert til 75%. Det er derfor intet nytt som er kommet til i saken i forbindelse med den nevropsykologiske undersøkelsesrapport fra Helge Sletvold av oktober 2001. Dr. Boel sammenfattet en skjønnsmessig invaliditet på 15-20% basert på «tendens til hodepine, korttidshukommelsesbesvær og konsentrasjonsbesvær». I tillegg tilrådet fylkestrygdekontorets rådgivende lege en invaliditetsgrad for hodeskaden på 7%. Det nye i saken er at staten først etter Sletvolds erklæring, fant å ville anerkjenne skadeomfanget for denne del av skaden. Men dette skjedde uten at verken Rikstrygdeverket eller fylkestrygdeokntoret gjør rede for i hvilken grad de har lagt vekt på Sletvolds erklæring.
Saken ville ikke funnet en tilfredsstillende løsning med mindre A hadde brakt saken inn for lagmannsretten. Ménerstatningskravet var tidligere behandlet 4 ganger for fylkestrygdekontoret uten at As krav ble etterkommet. Forvaltningen har selv plikt til å innhente tilstrekkelig underlagsmateriale til å treffe et korrekt vedtak.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Saken heves.
2. Staten v/Rikstrygdeverket dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten til A med tillegg av 12% morarente p.a. fra oppfyllelsesfristen i dommen inntil betaling skjer.»
Staten v/Rikstrygdeverket har i det vesentlige gjort gjeldende:
Saken er ikke forlikt, men saksøkers rettslige interesse i søksmålet har falt bort fordi det er truffet et nytt vedtak som overenstemmer med saksøkers krav i søksmålet. Saken skal derfor avvises, og det følger av tvistemålsloven §175 første ledd at staten i utgangspunktet skal tilkjennes saksomkostninger. Staten vil imidlertid ikke kreve dette, sett hen til sakens karakter. Derimot mener staten at A ikke skal tilkjennes saksomkostninger.
Tvistemålsloven §175 annet ledd gir ikke grunnlag for å tilkjenne A omkostninger, da det i denne saken ikke er snakk om noen forpliktelse på statens hånd som er falt bort som følge av etterfølgende omstendigheter.
Bakbrunnen for det nye vedtak er at A, gjennom den nye legeerklæring fra Helge Sletvold, har dokumentert at hun har en tilleggsskade av nevropsykologisk art. Dette ble avklart etter at staten selv i prosesskrift av 14. juni 2001 ga uttrykk for at hun burde avklare hvorvidt hun også led av nevropsykologsk skade.
De nye opplysninger og den nye vurderingen av hennes samlede medisinske invaliditet, har ingen betydning for gyldigheten av Trygderettens kjennelse. Lagmannsrettens legalitetskontroll skal baseres på de opplysninger som forelå på vedtakstidspunktet. At det nå er truffet nytt vedtak, innebærer ikke at A har fått medhold i at Trygderettens kjennelse er ugyldig.
Det følger av Rt-2001-995 at domstolenes kompetanse i forbindelse med overprøving av forvaltningsvedtak gjelder gyldigheten av vedtaket, men at domstolene ikke kan gi dom for at saksøker har krav på bestemte trygdeytelser.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Sak nr 01-306 A for Frostating lagmannsrett avvises.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Denne saken ender uten dom fordi A har oppnådd det hun ønsket med søksmålet, nemlig å få satt ménerstatning etter invaliditetsgruppe 7 i stedet for gruppe 4. Spørsmålet om saksomkostninger må da bli å avgjøre etter tvistemålsloven §175. Det er uenighet mellom partene om saken skal avvises eller heves og likeledes om hvilket ledd i bestemmelsen som får anvendelse på saksomkostningsspørsmålet.
Det som vanligvis skjer når partene blir enige om det materielle spørsmål som er gjenstand for et søksmål, er at de i fellesskap begjærer saken hevet. Staten har vært uvillig til det i dette tilfellet fordi sakens gjenstand er gyldigheten av forvaltningsvedtaket, og ikke den trygdeytelse som det tvistes om.
Når saksøkte oppfyller de krav som fremmes, i forbindelse med søksmålet fullt ut, vil saksøkeren etter tvistemålsloven §67 kunne kreve saken hevet. Statens resonnement er også her at kravet fremmet i søksmålet, ikke er oppfylt. Dette må forstås slik at selv om saksøkerens påstand i stevningen går på størrelsen av invaliditetsgraden, er det egentlige tvistetema hvorvidt Trygderettens kjennelse av 15. september 2000 er gyldig eller ikke.
Saksøkeren har i dette tilfelle krevet saken hevet fordi staten gjennom det nye vedtak har oppfylt kravet fullt ut, også med hensyn til dato for når vedtaket skal tre i kraft. Rent økonomisk kan det derfor ikke hefte tvil om at kravet fullt ut er oppfylt. Bakgrunnen for saksanlegget er selvsagt også av økonomisk art.
Staten har utvilsomt rett i at i en sak av denne karakter vil domstolene være avskåret fra å avsi dom om sakens realitet. Dette følger av Rt-2001-995.
På den annen side har det heller ikke hersket vil om at det var gyldigheten av de trufne forvaltningsvedtak, herunder Trygderettens kjennelse, som var gjenstand for det aktuelle søksmål. Dette fremgår uttrykkelig både av stevningen og tilsvaret. Selve påstandsutformingen kunne ha vært endret frem til hovedforhandling.
Tvistemålsloven §175 har ingen regel som direkte regulerer den situasjon som denne sak har havnet i. Staten har for så vidt rett i at saken er blitt gjenstandsløs etter at fylkestrygdekontoret traff nytt vedtak. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan saksøker kunne ha oppnådd dette resultat uten å ta ut stevning for lagmannsretten. Først ved den nye sakkyndige erklæring som søksmålet avfødte, lyktes saksøker i å oppnå den bedømmelse av sitt mén hos trygdeforvaltningen, som hun i lang tid hadde kjempet for.
Det kan ikke ses at ménet som sådan har undergått noen forandring siden de adminstrative vedtak ble truffet. Allerede dr. Boel - 20. november 1997 - var inne på den nevropsykologiske side av skaden og satte invaliditetsgrad på dette. Det nye etter Helge Sletvolds erklæring er at trygdemyndighetene finner å kunne akseptere denne del av skaden. Alternativet til en hevning av saken nå synes derfor å være at retten måtte ha underkjent lovligheten av Trygderettens kjennelse.
Under disse omstendigheter er det mest nærliggende å henføre saksomkostningsspørsmålet under tvistemålsloven §175 annet ledd. For lagmannsretten fremtrer det som uriktig å avvise saken slik at den blir å henføre under første ledd. Da har situasjonen større likhetstrekk med den situasjon som er beskrevet i tvistemålsloven §67 fjerde ledd.
Dette er avgjørende for lagmannsretten, som finner det riktig å heve saken og avgjøre saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §175 annet ledd.
Med hjemmel i denne bestemmelse finner lagmannsretten at saksøker skal tilkjennes saksomkostninger i anledning søksmålet. Reelt sett har søksmålet ført frem.
Advokat Merckoll har fremlagt omkostningsoppgave på salær kr 41.600,- inklusive merverdiavgift. Den er forelagt staten uten at det er kommet bemerkninger. Oppgaven legges til grunn av retten, jf tvistemålsloven §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken heves.
2. Staten v/Rikstrygdeverket dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale sakens omkostninger for A med 41.600 - førtientusensekshundre - kroner, med tillegg av rente etter lov om forsinket betaling §3 fra nevnte oppfyllelsesfrist til betaling skjer.