LF-2001-476
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-07-05 |
| Publisert: | LF-2001-00476 |
| Stikkord: | Tvangssalg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim namsrett nr. 01-00171 - Frostating lagmannsrett LF-2001-00476 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Helge Gerhardsen, Trondheim). Kjæremotpart: Advokatenes Erstatningsfond, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Jens Bull, Advokatforum, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Randi Grøndalen, formann. Lagdommer Hans Christian Hoff. Lagmann Olaf Jakhelln |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, §7-1, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Arveloven (1972) §19, Dekningsloven (1984) §2-2, Ekteskapsloven (1991) §31, §40, §51, §11-2, §11-7, §11-9 |
Saken gjelder begjæring om tvangssalg av ideell eierandel i fast eiendom.
Begjæringen er fremsatt av Advokatenes Erstatningsfond på grunnlag av utleggsforretning avholdt 25. oktober 2000 og er rettet mot A som saksøkt. Kravet utgjør kr 246.015 med tillegg av fortsatt rente og omkostninger. Kravet gjelder regress for et erstatningsansvar som A pådro seg i sin tidligere advokatpraksis og som Advokatenes Erstatningsfond har dekket.
Begjæringen om tvangssalg gjelder As ideelle halvdel i eiendommen gnr xx bnr x i Trondheim, en enebolig beliggende i - - gt. 5. Ifølge grunnbokens hjemmelsopplysninger pr 11. februar 2001 er både A og hustruen B registret som hjemmelshavere fra 16. juni 1969, hver med en ideell halvpart.
Trondheim namsrett forela begjæringen om tvangssalg for saksøkte og ektefelle. Etter å ha mottatt As innvendinger og bemerkninger til disse fra Advokatenes Erstatningsfond avsa Trondheim namsrett 5. april 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæring om tvangssalg av As ideelle halvpart av eiendommen gnr 61 bnr 9 i Trondheim tas til følge.
2. Tvangssalget gjennomføres med bistand fra medhjelper SV-Menne AS.
3. Avgjørelsen om tvangssalg blir å tinglyse på eiendommen gnr xx bnr x i Trondheim.»
A har påkjært namsrettens kjennelse, rettet mot feil ved saksbehandlingen, bevisvurderingen og rettsanvendelsen, og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsrettens avgjørelse er truffet på bakgrunn av advokat Bulls imøtegåelse av As innvendinger mot begjæringen om tvangsdekning. Det foreligger en rekke feil både av faktiske og rettslig karakter i advokat Bulls redegjørelse. A skulle vært gitt mulighet til å kommentere advokat Bulls uttalelser før avgjørelse ble truffet. At dette ikke skjedde, er en saksbehandlingsfeil som bør føre til opphevelse.
I tillegg er namsrettens kjennelse svært tynt begrunnet. Namsretten har kun vurdert spørsmålet om rådighetsdel, mens andre ankepunkter som at ektefellen kun har gått med på pantsette boligen for gjelden uten å få personlig gjeldsansvar, ikke er drøftet. A har overfor namsretten redegjort for historien bak overdragelsen av boligen i - - -gt. 5. Eiendommen, som er Bs barndomshjem, er i realiteten gitt henne som gave fra foreldrene i 1969. Vederlaget, overtakelse av et beskjedent lån samt borett for moren i egen leilighet i boligen, er beskjedent i forhold til verdien av eiendommen på gavetidspunktet. Det har i så henseende ingen betydning at gaven ikke er innberettet til skattefogden.
Gavesalg er likestilt med gave, jf arveloven §19 siste ledd, jf også samme prinsipp kodifisert i ekteskapsloven §51 første ledd 2. punktum.
Det kan ikke herske tvil om at gaveoverdragelse til livsarving innebærer at boligeiendommen tilhører hustruens rådighetsdel i ekteskapet, jf ekteskapsloven §31. Den påheftede borett falt bort ved morens død omkring 1988. Bortfallet av boretten gikk da over som arv til livsarvingen og vil således forrykke en eventuell lik rådighetsdel.
Det krav som søkes tvangsdekket er As særgjeld. Denne må dekkes av hans eventuelle rådighetsdel, jf ekteskapsloven §40. Hustruen har bare samtykket i pantsettelse av eiendommen for ektefellens gjeld. Dette må være å sammenligne med tredjemannspant og medfører intet personlig ansvar for gjelden.
A har nedlagt slik påstand:
« 1. Prinsipalt.
Begjæringen om tvangssalg tas ikke til følge.
2. Subsidiært
Namsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
3. For begge eventualiteter
Kjæremålet gis oppsettende virkning.
4. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Advokatenes Erstatningsfond har henholdt seg til namsrettens kjennelse som korrekt så vel i begrunnelse som i resultat, og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er ikke å anse som en saksbehandlingsfeil at motinnlegget til saksøktes innvendinger ikke ble forelagt saksøkte for ny uttalelse. Begjæringen er forelagt A på foreskrevet måte etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-7. Han har benyttet sin rett til å fremkomme med innsigelser. Tvangsfullbyrdelsesloven forutsetter ikke ytterligere meningsutveksling, jf §11-9.
Anførselen om at hele eiendommen tilhører Bs rådighetsdel kan åpenbart ikke føre frem. Den angivelige gaven ble ytet mot vederlag, nemlig gjeldsovertakelse og livsvarig borett. Saksøkte er hjemmelshaver til halvdelen av eiendommen. Det er ikke fremlagt gavemelding som viser at eiendommen var tiltenkt B alene. Når saksøkte i en slik situasjon vil hevde at eierforholdet ikke er reelt, må han ha bevisbyrden for dette.
Selv om overdragelsen i 1969 hadde et gaveelement, indikerer hjemmelsforholdet også at gaven i så fall ble ytet til begge ektefeller.
B er uten ansvar for saksøktes gjeld overfor Advokatenes Erstatningsfond. Henvisningen til ekteskapsloven §40 er imidlertid ikke treffende hvor hustruen godtar pantsettelse av hele eiendommen.
Advokatenes Erstatningsfond har nedlagt slik påstand:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremålet gis ikke oppsettende virksomhet.
3. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger.»
Namsretten har opplyst at kjæremålet ikke er gitt oppsettende virkning. Lagmannsretten har ikke omgjort denne beslutning.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten har ikke sett noen saksbehandlingsfeil av betydning for avgjørelsen. Begjæringen om tvangsdekning er forelagt så vel A som skyldner som hans ektefelle, og A har inngitt bemerkninger til begjæringen. Hovedregelen er at namsretten da kan treffe sin avgjørelse uten ytterligere innlegg, jf tvangsfullbyrdelsesloven §11-9 1. punktum. Det fremkom ingen anførsler eller opplysninger i saksøkerens motinnlegg, som forelå før namsrettens avgjørelse, som tilsa at dette burde ha vært forelagt saksøkte før avgjørelsen. Namsretten har ikke satt seg ut over det kontradiktoriske prinsipp.
Tvangsgrunnlaget for begjæringen om tvangsdekning ved tvangssalg er registrert utlegg, jf tvangsfullbyrdelsesloven §11-2 første ledd (b). De samme innsigelser som kunne vært gjort gjeldende ved gjennomføringen av utleggsforretningen kan gjøres gjeldende. Det gjelder her tvangsdekning i boligeiendom ervervet under ekteskapet, og som i henhold til realregisteret tilhører ektefellene med en halvpart hver. Den gjeld som søkes inndekket er uomtvistelig ektemannens særgjeld.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd, jf dekningsloven §2-2, kan kreditorene som hovedregel bare ta beslag i formuesgoder som tilhører skyldneren på beslagstiden. Den formelle eiendomsrett er ikke avgjørende. Dersom det er frembrakt faktiske opplysninger om eierforholdet som viser noe annet, skal dette legges til grunn. Kreditorene kan altså bare beslaglegge formuesgoder som reelt tilhører debitor. Det at debitor er gift, endrer ikke på dette. Dersom det ikke finnes særlig hjemmel for annet, kan kreditorene ikke ta beslag i formuesgoder som tilhører debitors ektefelle, jf ekteskapsloven §40, jf også Rt-1999-901 (903).
Ekteparet A/Bs boligeiendom i - - -gt. 5 i Trondheim er ervervet i 1969 ved overdragelse fra hustruens foreldre. Begge ble den gang oppført som hjemmelshavere, noe som konstateres å ha stått uendret gjennom mer enn 30 år. Overdragelsen var mot vederlag, overtakelse av et lån i størrelsesorden kr 14.000 samt livsvarig borett for hustruens mor - en borett som gjaldt til morens død omkring 1988. Det er opplyst at verdien ved overdragelsen ble satt til kr 50.000. A har nå fremlagt en vurdering fra Meglerhuset Nylander AS om eiendommens antatte verdi på overdragelsestidspunktet, kr 130.000 - 160.000.
Sannsynligvis må overdragelsen betegnes som et gavesalg. Det er imidlertid ikke fremlagt noe gavebrev som viser at eiendommen var tiltenkt hustruen alene og gaven ble heller ikke innberettet til avgiftsmyndigheten. Hjemmelsforholdet indikerer også at gaven ble ytet til begge ektefeller, i hvert fall at de ønsket at det skulle være slik. Det foreligger heller ingen opplysninger om betjening av lånegjeld eller om huset er påkostet i løpet av eiertiden, noe som ikke er usannsynlig. Det må i så henseende legges til grunn at A gjennom mange år har hatt inntekter gjennom sin advokatpraksis. Det er ikke opplyst om hustruen har hatt arbeidsinntekt.
A må ha bevisbyrden for at eiendommen fullt ut tilhører ektefellen til tross for det formelle eierhold, som i dette tilfelle også er i samsvar med presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 første ledd 2. punktum gir en presumsjon om at saksøkte er eier slik det er registrert. Lagmannsretten kan ikke se at det her foreligger opplysninger som tyder på at eierforholdet er et annet. Det kan legges til grunn et eierforhold slik grunnboken viser - at A er reell eier av en ideell halvpart av felles boligen. Advokatenes Erstatningsfond kan da søke dekning i denne for As gjeld. Lagmannsretten slutter seg til namsrettens kjennelse
Kjæremålet har vært forgjeves og A bør ilegges saksomkostninger ved behandling av kjæremålet i hht. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene skal dekke salær for prosessfullmektig for Advokatenes Erstatningsfond. Arbeidet har bestått i et kort kjæremålstilsvar, vesentlig med henvisning til innlegget av 29. mars 2001 for namsretten. Omkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 2.000, jf tvistemålsloven §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Advokatenes Erstatningsfond 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.