LF-2001-869

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-05-22
Publisert:	LF-2001-00869
Stikkord:	Trygderett, Yrkesrettet attføring
Sammendrag:
Saksgang:	Trygderetten - Frostating lagmannsrett LF-2001-00869 A.
Parter:	Saksøker: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Leif Strøm, Trondheim). Saksøkt: Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Assisterende regjeringsadvokat Bård Tønder, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, formann. Lagdommer Gunnar Greger Hagen. Ekstraordinær lagdommer Bård Olav Røsæg
Lovhenvisninger:	Trygderettsloven (1966) §21, §23, Folketrygdloven (1997) §11-5, §11-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §33a, Forvaltningsloven (1967) §17, §41, Voksenopplæringsloven (1976), §1-1

Saken gjelder lovligheten av Trygderettens kjennelse om stans av attføringspenger. Nærmere bestemt er spørsmålet om en syns- og hørselssvekket mann født i 1972, med oppnådd cand.mag.-grad under attføring, har rett til hovedfagsstudier som attføringstiltak.

Saksøker A har såkalt kikkertsyn som innebærer at ca. 85% av synet er tapt. Fra 10-årsalderen mistet han dessuten gradvis hørselen. Han har imidlertid vist gode evner til å lære og tilegner seg kunnskap via forstørret skrift på PC. På denne måten drar han nytte av internett og kommuniserer greit via e-mail. For øvrig gjør han seg forstått ved å snakke; typisk slik at andre henvender seg til ham via PC-skjerm, mens han svarer muntlig.

A har hatt en aktiv oppvekst med slalom, friidrett, svømming, sykling o.a. friluftsliv. I mange år hadde han egen hest. Som funksjonshemmet har han vært integrert i skolen frem til eksamen artium i 1992 på X, der både han og foreldrene fortsatt bor.

Etter et «hvileår» med arbeid på pelsfarm i hjembygda, dro han til Høgtun folkehøgskole i Gjemnes, der han gjennomførte forberedende prøver/ex.phil. våren 1994. Deretter studerte han under høyskolene i Volda og Molde, som ledd i yrkesrettet attføring.

Det ble 28. august 1997 utarbeidet en handlingsplan for attføring, underskrevet av A og Aetat Midtre Gauldal. Hovedmål for attføringen var:

«Oppnå cand.mag grad med fagsammensetning historie, statsvitenskap og eventuelt språkfag og/eller data.

Få heltids-/deltidarbeid i offentlig eller privat sektor hvor den gjennomførte utdanning kan være kompetansegivende.»

Ferdig attført dato var oppgitt til senest 30. juni 1999. Fristen ble senere forlenget til 31. desember 1999, og innen denne dato oppnådde A cand.mag.-grad med mellomfag i historie, grunnfag i statsvitenskap og grunnfag i nordisk språk.

Aetat Midtre Gauldal v/distriktsarbeidssjef Lars Ressem sendte 15. oktober 1999 en e-mail til A, der det ble minnet om at det andre punktet i handlingsplanen var å få et arbeid:

«... Dette gjenstår å ta fatt på i år 2000. Det som nå må gjøres er at du selv bidrar til å konkret peke på de arbeidsmuligheter du måtte komme over. Videre vil også arbeidskontoret arbeide for å finne muligheter, som kan bidra til at også dette punktet i handlingsplanen kan oppfylles.»

Videre bemerket Ressem:

«Jeg vil her anføre at det er lite hensiktsmessig og aktuelt å gå inn for en utvidet handlingsplan rettet mot hovedfag. Etter et så langt attføringsløp bestående av studier, synes det nå naturlig å få en tilknytning til arbeidslivet og få prøvd ut sine kunnskaper i praksis. Dersom du på eget initiativ og kostnad heller vil fortsette studiene mot hovedfag, blir vel det ditt valg, men du kan i så fall ikke uten videre regne med ytelser fra oss i denne sammenheng.

...

Du må gjerne snarest mulig ta kontakt med meg for innspill om hva og hvor du selv mener det kunne være mulig å finne egnede oppgaver og arbeidsmuligheter.

For vår del vil vi vel antyde muligheter omkring de oppgavene knyttet til historie/bygdebok/museum/kultur i X, hvor det også ligger spennende tilknytninger til bruk av moderne dataverktøy og teknikk i denne forbindelse.

...»

I et notat datert 25. februar 2000 redegjorde Ressem for arbeidet med å finne arbeidspraksis for A. Fire forsøk var gjort:

- I X kommune var det undersøkt om oppgaver rettet mot kultursektoren, eventuelt i samhandling med ASVO og Historielaget. Man fant det for arbeidskrevende å tilrettelegge arbeid for A.

- En henvendelse til ASVO X/Historielaget førte heller ikke frem.

- Så ble Trøndelag museum på Sverresborg kontaktet. Der var det muligheter for praksis/arbeidsplass i forbindelse med overlegging av historisk datamateriale på lydbånd til data. Imidlertid kunne man ikke sette A på oppdraget, da han hadde vanskelig for å oppfatte lyd.

- Det siste forsøket, som ble gjort i perioden november 1999 - februar 2000, førte imidlertid frem. Det gjaldt arbeid med læremiddelproduksjon ved Tambartun kompetansesenter i Melhus.

I søknad av 22. desember 1999 skrev Aetat Midtre Gauldal v/Ressem til Tambartun kompetansesenter:

«Jeg viser til samtaler i denne forbindelse og bekrefter med dette at vi er interessert i å bidra til at A kan få opplæring og mulig fremtidig engasjement i forbindelse med korrekturlesning av digitale bøker. A er ferdig med utdanning til cand.mag grad pr. utgangen av 1999 med meget godt resultat. Dersom det kan fremskaffes arbeidsoppgaver, plass og hjelpemidler kan jeg forslagsvis se for meg følgende fremdrift for prosjektet:

1/1-00 - 29/2-00

Praktisk tilrettelegging. Nødvendige samtaler og avklaringer.

1/3-00 - 31/5-00

Inntroduksjon og nødvendig opplæring/tilpasning - 100% tid - Praksisplass/hospitering - Beholder attføringsstønad.

1/6-00 - 31/8-00

Start produksjon - 100% stilling - Lønnet arbeid med 100% dekning under A-etatens tiltak « Sysselsetting i offentlig virksomhet»

1/9-00 - 31/8-01

Løpende produksjon - 50% stilling - Lønnet arbeid med 50% dekning under A-etatens tiltak « Sysselsetting i offentlig virksomhet« og 50% av Tambartun.

Fra 1/9-01

Fortsatt løpende produksjon - Deltidsstilling - Lønnet arbeid ordinært arbeid uten støtte fra A-etaten.

Viktig forbehold:

Dette brev er ikke et tilsagn om tilskudd, men kun til informasjon. Tilsagn gis av Arbeidskontoret for 3 måneder av gangen etter nærmere avtale. Det tas klart forbehold til enhver tid om tilstrekkelig bevilgninger over statsbudsjettet til dette formål, samt eventuelle fremtidige endringer i forskrifter/regelverk for tiltaket. Videre er det en forutsetning at bedriften forskutterer lønnsutbetaling løpende som for andre medarbeidere, og at alle vilkår forøvrig for tilsagn/refusjon er oppfylt.

Jeg ber om at dere tar stilling til dette og imøteser et snarlig svar. Dersom det er ønskelig, kan jeg også komme til dere på et møte for å drøfte saken, - gjerne tidlig i januar. Såsnart vi har fått bekreftelse fra dere, vil jeg presentere tilbudet for A.

...»

Tambartun kompetansesenter skrev 1. mars 2000 tilbake til Ressem. I brevet heter det bl.a.:

«A har hatt punktskriftopplæring i barne- og ungdomsskolen med tanke på fremtidig behov for bruk av punktskrift. Men han har i mange år ikke anvendt punktskrift i praksis. En vil derfor foreslå en ny vurdering og rehabilitering i punktskrift med data og leselist som arbeidsredskap. Vi forutsetter at A har rettigheter m.h.t. opplæring i dette i h.h.t. lov om voksenopplæring.

Når A har tilegnet seg de nødvendige ferdigheter i punktskrift kan en utarbeide en videre fremdriftsplan.

Vi vil foreslå at det gjennomføres et drøftingsmøte på Tambartun kompetansesenter om dette den 15. mars kl 1100.

Vi finner det naturlig at også en representant for PPT i X som har ansvar for voksenopplæring, samt at A deltar på møtet.»

Møtetidspunktet ble senere forskjøvet til 22. mars. I e-mail 3. mars 2000 skrev Ressem til A at det var helt nødvendig at han deltok der, hvis de skulle komme videre og finne frem til et arbeidssted for A.

A besvarte henvendelsen i to e-mailer 6. mars 2000. Han viste til sitt primære ønske om å fortsette studiene frem til hovedfag i historie og syntes at Aetat ikke hadde foretatt en fullstendig og gjennomgående vurdering av hans søknad om ny attføringsplan. Han meddelte bl.a.:

«Det er kjempebra og veldig positivt du undersøker og jobber for å skaffe meg arbeid. Jeg synes vel at min interesse bør være bestemmende for mitt yrkesvalg, og jeg må bare beklage jeg ikke er motivert for å jobbe med korrekturlesing på Tambartun. Som jeg har skrevet tidligere, synes jeg det i arbeidssammenheng er viktig jeg får bruke og utnytte utdanninga mi. Hvis ikke er jo investeringene Aetaten har gjort i forbindelse med min attføring og studier til nå ganske bortkasta. Med fagkombinasjonen historie, statsvitenskap og nordisk (språk) er det nettopp som korrespondanselærer og/eller konsulent jeg ønsker å arbeide. Med dagens teknologi tror jeg ikke det ville by på store problemer. Tvert i mot!»

På dette tidspunkt hadde A begynt med hovedfagstudiet i historie ved NTNU i Trondheim og foretrakk arbeidsoppgaver f.eks. på Dragvoll, som han kunne utføre i kombinasjon med dette studiet. Det heter i en av e-mailene fra 6. mars 2000:

«Det er nå over 20 siden jeg lærte punktskrift, og minst 12 siden sist jeg leste punkt. Jeg har egentlig aldri brukt punktskrift; jeg fikk lese-tv da jeg var 9 år, jeg lærte maskinskriving da jeg var 11. Men punktskrift behersker jeg fortsatt, og en oppfriskning kunne uansett være verdifullt!

Da jeg snakket med John Skaaden på Tambartun, forsto jeg det slik at dette aktuelle arbeidstilbudet dreier seg om korrekturlesing, og at det utføres på den måten at jeg leser høyt (punkt) mens en avleser kontrollerer (sort). Ja, det blir nok litt kjedelig. På Tambartun er det vel ikke akkurat noe miljø for en sånn som meg?»

Aetat Midtre Gauldal v/Ressem skrev 8. mars 2000 til Tambartun kompetansesenter, takket for tilrettelagt arbeidspraksis for A, samtidig som det ble meddelt at A var lite interessert i rutinepreget arbeid og foretrakk å være hovedfagstudent ved NTNU. På denne bakgrunn anså Ressem det som bortkastet tid å arbeide videre med arbeidstilbudet. Følgelig ble det planlagte møtet 22. mars kansellert.

I tidsrommet 1. januar 1994 - 31. desember 1999 ble det anvist ca. kr 890.000 i attføringspenger og attføringsstønader til A. Fra 1. januar 2000 hevet han attføringspenger i ventetid på arbeid, men ytelsen ble stanset med virkning fra 1. april 2000 i henhold til vedtak fra Aetat Midtre Gauldal 8. mars 2000. Følgende begrunnelse ble gitt:

«1. Du har etter eget initiativ, og uten å ha godkjent attføringsplan ut over 31/12-99, begynt som hovedfagstudent på heltid ved NTNU. Dette medfører at du ikke er reell arbeidssøker.

2. Du har fått et tilbud om tilrettelagt arbeidspraksis ved Tambartun Kompetansesenter, men har ikke vist interesse for å ta imot dette tilbudet.»

A innga klage 10. april 2000, både over det nevnte vedtaket av 8. mars 2000 og over «vedtak av 13.12.99, hvor aetat Midtre Gauldal avviste min søknad om ny attføringsplan».

Aetat Midtre Gauldal forberedte klagen som 22. mai 2000 ble sendt til Aetat Sør-Trøndelag, idet man ikke fant å kunne omgjøre vedtaket.

Aetat Sør-Trøndelag fattet 8. september 2000 følgende vedtak i klagesaken.

«Klagen fra A tas ikke til følge, jf. folketrygdloven §11-6.»

A anket vedtaket til Trygderetten 25. november 2000. Etter ytterligere saksforberedelse avsa Trygderetten 9. mars 2001 kjennelse. Innledningsvis bemerket Trygderetten at Aetat Sør-Trøndelag ikke hadde tatt stilling til klagen over stans av attføringspenger pr 1. april 2000. Ankesaken for Trygderetten ble derfor ansett bare å gjelde kravet om ytterligere yrkesrettet attføring. Trygderetten la til grunn at den kunne prøve alle sider av det påankede vedtaket. Under henvisning til trygderettsloven §21 tredje ledd fant retten det enstemmig klart at anken ikke kunne føre frem, samtidig som den antok at avgjørelsen ikke ville ha betydning utenfor den foreliggende sak. Derfor ble kjennelse avsagt med tre dommere og uten grunngiving. Kjennelsen har slik slutning:

«Aetat Sør-Trøndelags vedtak av 8. september 2000 stadfestes.»

Det er lovligheten av denne kjennelsen A har bragt inn for Frostating lagmannsrett ved stevning datert 14. september 2001, jf trygderettsloven §23. Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet har tatt til motmæle. Hovedforhandling ble holdt i Trondheim 6.-8. mai 2002. Lagmannsretten mottok forklaring fra A og 8 vitner.

A anfører i det vesentlige:

Trygderettens kjennelse innebærer at A ikke får attføringspenger under hovedfagsstudiet. Kjennelsen er ugyldig av flere årsaker. Siden kjennelsen er ubegrunnet, må det antas at Trygderetten har basert seg på premissene i vedtaket fra Aetat Sør-Trøndelag.

For det første er det begått feil i lovanvendelsen.

Det er ikke lagt tilbørlig vekt på folketrygdlovens formålsparagraf §1-1, særlig tredje ledd som lyder:

«Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.»

Finansiering av hovedfagsstudiet vil være i samsvar med dette.

Videre har Trygderetten begått feil i rettsanvendelsesskjønnet etter folketrygdloven §11-6. Lagmannsretten har full kompetanse til å overprøve dette skjønnet, herunder hvilke attføringstiltak som er «nødvendige» og «hensiktsmessige» for at A skal bli i stand til å skaffe seg «høvelig arbeid». Det skal foretas en bred vurdering, der momentene i §11-5 annet ledd er veiledende, men ikke uttømmende. I den forbindelse fremheves motivasjon som et sentralt moment.

Det tilbudte arbeidet på Tambartun ville han nok greie å utføre, men først måtte han oppfriske ferdighetene i punktskrift og det kunne ta 1 - 1 1/2 år. A har etter hvert fått dårligere følsomhet i fingrene. For øvrig er det noe uklart hva arbeidet på Tambartun går ut på.

Opplæring i punktskrift kan ikke betraktes som «nødvendig» og «hensiktsmessig» attføringstiltak. Det er tidkrevende, A mangler motivasjon, og det er mer fruktbart å satse på hovedfagsstudiet.

Utviklingen innen EDB er rivende. Blinde vil etter hvert få andre hjelpemidler enn punktskrift. Utsiktene til fast arbeid ved Tambartun er dessuten usikre, da det har vært oppsigelser og innskrenkninger. Ved nedskjæringer tar man ikke inn arbeidstakere på tiltak. Aetats oppgave er å formidle varige stillinger. Med hovedfag vil As sjanser på arbeidsmarkedet bli større. Dette støttes av vitneforklaringer fra B, C, D og E.

Etter handlingsplanen tok man sikte på jobb etter nådd cand.mag.-grad, men handlingsplanen var bare en intensjonsavtale som måtte revurderes underveis.

For det andre har Trygderetten gjort saksbehandlingsfeil.

A er usaklig forskjellsbehandlet. Mange andre har fått støtte til hovedfag gjennom attføring. I praksis har det ordnet seg uten at man har måttet gå til domstolene. Vitnet B har forklart at han gjennom sitt organisasjonsarbeid for blinde og svaksynte er blitt kjent med minst 20 som har tatt hovedfag under attføring. Det synes å være en hovedregel mer enn et unntak at slike søknader innvilges.

Vitner fra Aetat indikerer at man i Midtre Gauldal/Sør-Trøndelag i liten utstrekning innvilger attføringspenger frem til hovedfag. I så fall avviker praksis fra den man har i andre distrikter, og dette innebærer usaklig forskjellsbehandling; myndighetsmisbruk.

Det er også en saksbehandlingsfeil at forvaltningsloven §17 første ledd ikke er fulgt. Aetat skulle påse at saken ble så godt opplyst som mulig før vedtak ble truffet. Ressem gjorde ikke nødvendige undersøkelser mht. arbeid og studier for A. A hadde på sin side sagt seg villig til å diskutere andre løsninger. Saksbehandlingsfeilen har virket bestemmende inn på vedtaket, og følgelig er det ugyldig etter forvaltningsloven §41.

Enn videre var det en saksbehandlingsfeil at Trygderetten ikke begrunnet sin kjennelse.

A anfører også at reelle hensyn taler for opphevelse av Trygderettens kjennelse. Den synes å være i strid med den alminnelige rettsoppfatning, jf uttalelse fra Synshemmede Akademikeres Forening fra 1994 og sosialminister Ingjerd Schous tale fra 19. april 2002. Kompensasjonshensyn tilsier at Aetat hjelper A med finansiering av videre studier. Det er fortsatt et ubesvart spørsmål hva As yrke egentlig er. I praksis er det ikke ukjent at man hjelper arbeidssøkende videre, også svaksynte og hørselshemmede.

Det underbygger påstanden om ugyldig vedtak at Aetat ikke engang har visst om Fossestøls forskningsrapport fra 1995: «Overgangen til arbeidslivet for funksjonshemmede med høyere utdannelse». Den dokumenterer langt bedre arbeidsmuligheter for hovedfagskandidater enn for dem med cand.mag.-grad.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Trygderettens vedtak av 9. mars 2001 oppheves.

2. A tilkjennes sakens omkostninger.»

Staten anfører i det vesentlige:

Trygderettens kjennelse er korrekt, både mht. form og innhold. Vilkårene for fortsatt attføring er ikke oppfylt. Handlingsplanens opplegg er avsluttet og A har reelle arbeidsmuligheter. Han er kommet i en situasjon som ligger utenfor Aetats støtteområde. Kort sagt er A i stand til å greie seg selv.

Trygderettens kjennelse er ikke begrunnet, men må anses basert på premissene for vedtaket fra Aetat Sør-Trøndelag, som også er inntatt i oversendelsesbrevet med anken til Trygderetten.

Lagmannsretten må vurdere forholdene på tidspunktet for vedtaket fra Aetat Sør-Trøndelag, og spørsmålet er om vilkårene i folketrygdloven §11-6 er oppfylt eller ei. Staten er enig med A i at det sentrale er «nødvendige» og «hensiktsmessige» tiltak som vil gi A «høvelig» arbeid. Staten er også enig med A i at lagmannsretten kan overprøve de skjønnsmessige kriteriene, men samtidig bør det vises forsiktighet. Man står overfor et utpreget fagskjønn foretatt av forvaltningsorgan med erfaring og ekspertise.

Ledertråden i §11-6 er hva som er realistisk gjennomførbart og formålstjenlig i relasjon til målet - dvs. arbeid. I «nødvendige» ligger det begrensninger og i «hensiktsmessige» ligger det muligheter. Tiltak som kvalifiserer for mer enn høvelig arbeid, kan være hensiktsmessige og ønskelige sett fra arbeidssøker, men disse må vedkommende selv dekke. Dersom arbeidssøker tross skade, lyte eller sykdom har arbeidsmuligheter og kan skaffe seg høvelig arbeid, må han slå seg til ro med det. Ønsker vedkommende annet arbeid, er det ikke en sak for attføring.

I prinsippet er hvilket som helst arbeid høvelig arbeid. Høvelig arbeid er det en kan utføre ut fra sin utrustning og evner, eller som en kan utføre til tross for skade, lyte eller sykdom. I så måte må man være fleksibel ut fra arbeidsmarkedssituasjonen. Og når man har gjennomført attføring etter en handlingsplan, er hovedregelen at man skal ut i arbeidslivet.

A har bygget seg opp mot et yrkesområde og er tilbudt et arbeid som har sammenheng med handlingsplanen. Strengt tatt har han ikke krav på det. Temaet er hva som skal til for å komme ut i arbeidslivet ut fra markedet og personlige forutsetninger som helse og evner. Fra Trygderettspraksis har man eksempler på at en utdannet kontorarbeider har vært henvist til å ta sittende arbeid i industrien.

Man har langvarig, omfattende og konsekvent forvaltningspraksis for at arbeidssøker må vise fleksibilitet. En handlingsplan er kun et praktisk hjelpemiddel. Planen legger opp til det som er gjennomførbart og som i størst mulig grad leder til arbeid. Dog bestrides det ikke at søkerens motivasjon har en viss betydning, og handlingsplanen er ikke rettslig bindende.

Man kan reise spørsmål om det er fornuftig eller har noen hensikt at man skal måtte ta en annen jobb enn den man har siktet mot. Attføringssytemet er under et voldsomt press. Aetat må foreta skjønnsmessige vurderinger med et vidt spekter av momenter. Attføringstiltak må ta hensyn til personlighet, medisinske forhold, arbeidsmarkedssituasjonen i øyeblikket og naturligvis også trivsel.

Nødvendighetskriteriet tilsier dog at A med sin cand.mag. grad fikk et tilstrekkelig kompetansenivå og derfor burde søkt arbeid. Det var ikke mye mer å oppnå ved heving av kompetansen hans. Aetat Midtre Gauldal søkte veiledning for sin vurdering hos Bandlien ved Aetat Sør-Trøndelag. Flere alternativer ble utredet, og stillingen ved Tambartun kompetansesenter var relevant. Det gjaldt arbeid i undervisningssektoren som lå i As «gate» og som kunne være et springbrett for videre egenutvikling og annet arbeid.

At han måtte oppfriske punktskrift, var noe han måtte finne seg i. Flytting til Melhus likeså. A måtte uansett ha en tilrettelagt arbeidssituasjon pga sine handikap. Aetat er ikke undervisningskonsulenter, men arbeidskonsulenter. Det er intet i vedtaket som bryter med loven, verken med formålet i §1-1 tredje ledd eller med §11-6 om nødvendige og hensiktsmessige tiltak for å skaffe seg høvelig arbeid.

A har heller ikke vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Variasjonen i trygdesakene er betydelig. Det er praktisk talt umulig å finne identiske saker. I praksis er det en tendens til at man nøyer seg med cand.mag.-grad og tilsvarende kortvarige utdanninger som attføringstiltak. Vil man gå videre med hovedfag, blir det som regel spørsmål om egenfinansiering, eventuelt bare delvis attføringspenger.

Det er ikke gjort saksbehandlingsfeil som gjør kjennelsen ugyldig. Utredningsplikten i forvaltningsloven §17 første ledd er oppfylt. Man kan ikke kreve ytterligere undersøkelser mht. jobbtilbud. Vurdering er gjort ut fra oppnådd kompetanse etter handlingsplanen og As egne ønsker. Man har funnet arbeid til ham som er naturlig i situasjonen. I praksis er det vanlig at Aetat nøyer seg med å konstatere at kompetanse er oppnådd og overlater til arbeidssøkeren selv å finne seg en jobb. I dette tilfellet har man altså gått lenger.

Det er vanskelig å si noe sikkert om arbeidsmuligheter med hovedfag. A er sterk i sitt ønske om videre utdanning, men Aetats oppgave er å finne egnet arbeid, og det er ikke foranledning til å utsette dette i ytterligere fire år som det vil ta før hovedfageksamen er avlagt.

Med hjemmel i loven har Trygderetten unngått å begrunne sin kjennelse. Til gjengjeld har retten vært styrket med tre dommere. Trygderetten avgjør selv om den vil bruke adgangen til å ikke begrunne.

A viser til reelle hensyn, men det innebærer at man går ut over de rammer Aetat har for sin virksomhet. A kan eventuelt søke alternative ordninger og tiltak, som grunnstønad, medisinsk rehabilitering, bostøtte, brukerstyrt personlig assistanse, støttekontakt etc.

Staten har nedlagt slik påstand:

«1. Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger.»

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten skal prøve lovligheten av Trygderettens kjennelse.

Ifølge Staten er vurderingstidspunktet da klagevedtaket ble truffet 8. september 2000 og ikke da kjennelsen ble avsagt 9. mars 2001. Problemet kommer ikke på spissen, da det ikke inntraff nye omstendigheter av betydning i mellomtiden.

Hovedspørsmålet i saken er om A har krav på fortsatt yrkesrettet attføring, jf folketrygdloven §11-6 om

«tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at medlemmet skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid.»

og henvisningen til §11-5 annet ledd, hvoretter det mht. «nødvendige og hensiktsmessige» skal legges vekt på

«alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid.»

Vedtak om attføringsstønad og attføringspenger til yrkesrettet attføring treffes av Aetat. Trygderetten anses som en del av forvaltningen og kan overprøve vurderingene fullt ut.

Lagmannsretten kan på sin side prøve om forvaltningen har lagt den riktige generelle tolkningen av loven til grunn, dvs. om begrepene i bestemmelsene er forstått og om det er vist til relevante generelle hensyn. Så langt dreier det seg om rettsspørsmål. Det neste er hvor langt retten kan gå i å overprøve subsumsjonen, jf at §11-6 inneholder vurderingskriterier som «nødvendige», «hensiktsmessige» og «høvelig arbeid».

Høyesterett uttalte i en dom om naturfredning inntatt i Rt-1995-1427 flg (Nysætervatnet og Hostadvatnet):

«Det er i dag et alminnelig prinsipp i forvaltningsretten at domstolene kan prøve ikke bare lovtolkingen, men også subsumsjonen ved anvendelsen av lover som gjør inngrep overfor den enkelte. Dette anses som en viktig del av rettssikkerheten. Selv om det er unntak fra denne hovedregel, må de særskilt begrunnes ...»

I Rt-1975-603 flg (Swingball-dommen) sto man overfor et subsumsjonsskjønn, hvor loven ikke hjemlet noe spillerom for hensiktsmessighetsbetraktninger. Høyesterett la til grunn at skjønnet kunne overprøves av domstolene.

Tilsvarende ble det Rt-1990-874 flg (Fusa-dommen) lagt til grunn at de skjønnsmessige vurderinger ved trygdevedtak i utgangspunktet kunne vurderes av domstolene.

Subsumsjonen kan altså overprøves, men som Høyesterett tilføyer i et par av dommene, bør domstolene være tilbakeholdende med å fravike det faglige skjønn, hvis det er utøvd av forvaltningsorgan med spesiell sakkunnskap og bredt erfaringsgrunnlag.

Disse synspunkter legger lagmannsretten til grunn i As sak.

Trygderetten har bare behandlet kravet om ytterligere yrkesrettet attføring. Kjennelsen er ikke grunngitt. Man må da kunne slutte at den i det vesentlige støtter seg til premissene for klagevedtaket fra Aetat Sør-Trøndelag.

A har anført flere grunnlag for påstanden om at kjennelsen er ugyldig.

For det første anføres at avgjørelsen er i strid med formålsparagrafen i folketrygdloven §1-1 tredje ledd, som er sitert foran. Kjennelsen er basert på at A skulle tatt imot arbeidstilbudet fremfor å studere videre. Det tilrettelagte arbeidet skulle bidra til at A kunne forsørge seg selv. Isolert sett var følgelig ikke kjennelsen i strid med lovens formålsparagraf. Lagmannsretten ser det slik at dette første grunnlaget egentlig er anført som støtte for det andre - at kjennelsen er i strid med det rettsanvendelsesskjønn som skal utøves etter §11-6, særlig kravet om høvelig arbeid.

Aetat presiserer at institusjonen driver arbeidsformidling, ikke studieveiledning. Poenget for Aetat etter §11-6 er å få arbeidssøkere ut i arbeid. Opplæring og studier er bare ment som midler for å oppnå dette. Når det etter §11-5 skal legges vekt på bl.a. evner, er meningen at man må unngå at arbeidssøker settes i arbeid som han eller hun ikke greier, dvs. mangler kapasitet og kvalifikasjoner for. Motsatt kan ikke arbeidssøker kreve arbeid som er skreddersydd for vedkommendes kapasitet og kvalifikasjoner. Kort sagt skal man ikke settes i arbeid som man er underkvalifisert for, mens man langt på vei må akseptere arbeid som man er overkvalifisert for.

Aetat skal bistå et stort antall arbeidssøkere. I formidlingsprosessen må det utøves skjønn hvor man må være realistisk og kompromisse. Arbeidssøkers helse, personlige og faglige forutsetninger og motivasjon må vurderes mot arbeidsmuligheter; markedet i videste forstand. Det må vises fleksibilitet og tas hensyn til konjunkturer, tid og samfunnsforhold.

Det ligger i sakens natur at Aetat må utvise skjønn etter §11-6, bl.a. med hensyn til:

- hvor langt man skal bruke opplæring og utdannelse som virkemiddel,

- i hvilken grad arbeidssøker skal få utnyttet sine evner og kunnskaper i arbeidslivet,

- hvor langt Aetat skal gå mht. å skaffe arbeid eller arbeidsalternativer for den arbeidssøkende.

Utgangspunktet er at man selv må skaffe arbeid etter endt attføring. Når det gjelder multihandikappede som A, synes det dog rimelig at Aetat søker å bistå.

Forholdet mellom opplæring og utdannelse på den ene side og arbeid på den annen side er omtalt i rundskriv om yrkesrettet attføring fra Aetat arbeidsdirektoratet. Der heter det om kompensasjonshensynet:

«For søkere med en særlig tung yrkeshemming vil søkeren kunne innvilges en mer omfattende attføring enn det som generelt ville være nødvendig. Dette fordi det antas at disse søkerne bør være bedre kvalifisert enn øvrige søkere for å konkurrere på lik linje innen det aktuelle yrket.»

A forklarte under hovedforhandlingen i lagmannsretten at han ønsket seg arbeid innenfor forlag, arkiv eller bibliotek; gjerne stilling som konsulent eller korrespondanselærer.

I det videre legger lagmannsretten det ovenstående til grunn, og dessuten at A er avhengig av tilrettelagt arbeid, enten utdannelsen er cand.mag.-grad eller fullført hovedfagsstudium.

Målet med attføringen for A er at han skal komme i høvelig arbeid. I handlingsplanen mente man at en cand.mag.-grad var et hensiktsmessig virkemiddel for å oppnå dette. A er arbeidssom og har tatt sine eksamener med gode resultater. Hans evner og iver tilsier at han bør fortsette å studere. Han er motivert for å ta hovedfag i historie, er kommet godt i gang og vil sannsynligvis bruke 4 år før han er ferdig. Det er klart at han med hovedfag ikke stiller dårligere enn med cand.mag.-grad, når han skal ut i arbeidslivet. Konklusjonen så langt blir at det er hensiktsmessig med fortsatte studier.

Det springende punkt blir om fortsatte studier er et nødvendig tiltak for å skaffe seg høvelig arbeid. Lagmannsretten er kommet til at så ikke er tilfelle.

Med cand.mag.-grad og den aktuelle fagsammensetning har A oppnådd en ganske vanlig yrkeskompetanse. Den er rettet mot både offentlig og privat virksomhet, i særlig grad stillinger innen undervisning. Med et eventuelt hovedfag i historie ville han få en høyere kompetanse, men orientert mot de samme sektorer, fortrinnsvis undervisning, om enn på et noe høyere plan.

A har ambisjoner om et arbeid hvor han i høy grad får bruke sine evner og kunnskaper, samtidig som han får utvikle seg videre. Han vil ha utfordringer. Som nevnt gir folketrygdloven §11-6 likevel bare rett til nødvendige tiltak for attføring.

Gjennom bevisførselen sitter lagmannsretten med det inntrykk at funksjonshemmede med synshemming kan ha lettere for å komme i arbeid med hovedfagsstudier enn med cand.mag.-grad. Vitnet B, som er blind, energisk og aktiv i Synshemmede Akademikeres Forening, er dog et eksempel på at det selv med hovedfag i historie kan være vanskelig å oppnå ønsket arbeid. Seks år etter studiene har han fortsatt tidsbegrensede oppdrag, og er ikke kommet i fast arbeid.

Saker om yrkesrettet attføring må vurderes konkret. Det avgjørende for lagmannsretten er at A ved årsskiftet 1999/2000 fikk tilbud om en stilling som etter omstendighetene må karakteriseres som høvelig arbeid.

Aetat Midtre-Gauldal v/Ressem gjorde undersøkelser ved muséer i X og Trondheim, for om mulig å skaffe A historierelatert arbeid. Det ble umulig eller svært vanskelig å tilrettelegge slikt arbeid for ham. Derimot fant man en løsning ved Tambartun kompetansesenter for synshemmede i Melhus. Senteret og Aetat la planer for et arbeid som korrekturleser. Det dreide seg om læremiddelproduksjon - bøker og øvingsoppgaver - frem til videregående skole. Følgelig var det et arbeid rettet mot undervisningssektoren. A har innvendt at det var rutinepreget og lite utfordrende, og at han ikke ville fått utnyttet den utdannelse som folketrygden og Aetat hadde investert i. Til dette bemerkes at A som andre arbeidssøkere ikke kan stille strenge krav til «høvelig arbeid». Som sterkt funksjonshemmet med behov for tilrettelagt arbeid, må han i noe større grad enn andre finne seg i å være overkvalifisert, jf. det som er uttalt ovenfor om kompensasjonshensynet. A er fortsatt en ung mann og ved startstreken til arbeidslivet. Med hans evner og iver ville han høyst sannsynlig fått mer avansert arbeid over tid. Mange arbeidstakere har enklere oppgaver i sin første jobb, men får etter hvert mer krevende utfordringer.

A foretrekker en arbeidsplass blant funksjonsfriske - seende og hørende - i urbant miljø, fortrinnsvis Trondheim eller Bergen. Lagmannsretten har forståelse for hans motivasjon og ønsker, men de må vike for lovens nødvendighetsbegrep. Arbeidet i Melhus ville gjøre ham i stand til å skaffe seg inntekt. Tambartun ligger bare 2 mil fra Trondheim, og man burde kunne finne en ordning med transport, slik at A kunne bo i Trondheim og opprettholde kontakten med sitt sosiale nettverk, herunder i Pinsemenigheten.

Lagmannsretten konkluderer med at rettsanvendelsesskjønnet etter folketrygdloven §11-6 ikke kan anses ugyldig, og følgelig kan ikke Trygderettens kjennelse oppheves på dette grunnlag. Det tilføyes at den yrkesrettede attføringen skulle fortsette i oppstartfasen på Tambartun. Formålet med attføring er å hjelpe arbeidssøker til stilling av en viss varighet. Dersom opplegget på Tambartun ikke lot seg gjennomføre, eksempelvis ble avviklet pga innskrenkninger eller As personlige forhold, ville ytterligere attføring måtte vurderes. I en slik situasjon måtte eventuelt alternative arbeidsmuligheter veies mot fortsatte universitetsstudier. - Poenget er at A ved årsskiftet 1999/2000 ikke tok det tilrettelagte arbeidet han var forespeilet; en stilling som sannsynligvis ville bli varig og ellers fylte kravene til «høvelig arbeid».

As neste grunnlag er saksbehandlingsfeil. Han mener at han er usaklig forskjellsbehandlet.

Under hovedforhandlingen er det opplyst at funksjonshemmede fra tid til annen tar hovedfagsstudier som ledd i yrkesrettet attføring. Videre er det fremkommet at Aetat Midtre-Gauldal, som har en rekke funksjonshemmede på attføring, sjelden eller aldri har nyttet hovedfagsstudier som attføringstiltak. Aetat Midtre-Gauldal dekker kommunene Midtre Gauldal, Rennebu og Oppdal.

Lagmannsretten presiserer at yrkesrettet attføring må vurderes konkret for den enkelte arbeidssøker. Om praksis i Midtre Gauldal generelt avviker fra den man har ellers i landet, er det ikke nødvendig å ta stilling til i den aktuelle saken. Som utledet foran har A fått den attføring som er nødvendig, og mer enn dette har han ikke krav på etter folketrygdloven kapittel 11.

A anfører at Aetat ikke har oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven §17 første ledd.

Heller ikke dette grunnlaget kan føre frem. I utgangspunktet er det arbeidssøker selv som må skaffe seg arbeid. Ressem var behjelpelig, undersøkte først mer avanserte oppgaver ved muséer i X og Trondheim, og endte med opplegget på Tambartun.

Distriksarbeidssjefen for Aetat Midtre Gauldal gjorde selv undersøkelsene. Det innebar mer enn det A kunne forvente, og påstanden om at andre jobbtilbud skulle vært utredet tas ikke til følge. Følgelig foreligger det ikke ugyldig vedtak etter forvaltningsloven §41.

Dernest anfører A at Trygderettens kjennelse er ugyldig fordi vilkårene i trygderettsloven §21 tredje ledd ikke var oppfylt. Det er kumulative vilkår for å unnlate grunngiving:

- retten må enstemmig finne det klart at anken ikke kan føre frem

- avgjørelsen antas ikke å få betydning utenfor den foreliggende sak.

Det følger av trygderettsloven §33a at forvaltningsloven ikke gjelder behandlingen av saker etter trygderettsloven. Derfor gjelder ikke de alminnelige regler om grunngiving av forvaltningsvedtak.

I utgangspunktet skal riktignok Trygderettens kjennelser begrunnes, men etter §21 tredje ledd er det altså hjemmel for unntak. Trygderetten uttaler i kjennelsen:

«Retten har gått gjennom sakens dokumenter og har vurdert opplysningene mot de aktuelle bestemmelser. Retten finner enstemmig det klart at anken ikke kan føre frem, og avgjørelsen antas ikke å få betydning utenfor den foreliggende sak.

Vilkårene for å unnlate grunngiving er til stede.»

Det er Trygderetten selv som tar stilling til om §21 tredje ledd skal anvendes, og det går klart frem av kjennelsen at Trygderetten har vurdert spørsmålet slik loven bestemmer. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger vilkårlighet eller annet myndighetsmisbruk i denne forbindelse. Bestemmelsen som brukes hyppig, er begrunnet med Trygderettens mange saker og behovet for å oppnå avgjørelser innen rimelig tid. Som Staten påpeker, styrkes retten når §21 tredje ledd anvendes, slik at den settes med tre dommere, hvorav to jurister.

Verken dette grunnlaget eller As siste grunnlag kan føre frem: Anførselen om at avslaget på ytterligere attføring er i strid med reelle hensyn.

Den alminnelige rettsoppfatning er nok at samfunnet bør hjelpe funksjonshemmede til utdanning og arbeid, og dette støttes av Synshemmede Akademikeres Forening og sosialministeren. Imidlertid må den foreliggende saken alene behandles etter folketrygdloven §11-6 jf §11-5. Gjennomgangen ovenfor viser at Aetat har gjort sitt, og A har fått den yrkesrettede attføring han har krav på. Han blir derfor henvist til - som andre studenter - å basere videre studier på lån og egenfinansiering. I tillegg finnes det andre støtteordninger for funksjonshemmede. Noen er nevnt under Statens anførsler.

Søksmålet har ikke ført frem. Lagmannsretten vil bemerke at den er imponert over As arbeidssomhet, hans kunnskapstrang og ukuelige vilje til å bruke sine ressurser. Møtet med ham i retten har vært berikende, og han må åpenbart virke inspirerende for andre funksjonshemmede.

Spørsmålet om saksomkostninger avgjøres etter tvistemålsloven §172. I utgangspunktet skal den som taper saken fullstendig, betale motpartens saksomkostninger etter hovedregelen i første ledd. Etter omstendighetene finner lagmannsretten at det bør gjøres unntak etter annet ledd. Saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn til å bringe den inn for retten. Trygderettens kjennelse var ikke begrunnet. Med sine funksjonshemninger har A vært i en spesiell situasjon, både i forhold til studier og arbeidsliv. Det er liten rettspraksis mht. problemstillingene om funksjonshemmede og yrkesrettet attføring. Hver av partene må således bære sine omkostninger for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.