LF-2002-115

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-07-11
Publisert:	LF-2002-00115
Stikkord:	Arbeidsrett, Oppsigelse, Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Inderøy tingrett nr. 01-00232 A - Frostating lagmannsrett LF-2002-00115 A.
Parter:	Ankende part: Odd Berg, Stjørdal (Prosessfullmektig: Advokat Karl Inge Rotmo, Trondheim). Motpart: Polimoon AS v/styrets leder, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Einar Østerdahl Poulsson, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Hans Christian Hoff. Ekstraordinær lagdommer Bård Olav Røsæg. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §13, §60, §62, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §12, §14, §61, Arbeidsmiljøloven (1977)

Saken gjelder oppsigelse i arbeidsforhold, begrunnet i virksomhetens forhold, jf. arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 og 2. Det er påstått ugyldighet og erstatning, jf. arbeidsmiljøloven §62.

Den Norske Plast- og Stansefabrikk (Norplast) ble etablert på Stjørdal i 1947. I 1978 ble bedriften oppkjøpt av Dyno Industrier og i 1999 av Polimoon AS. Polimoon AS er del av Polimoon Group Ltd som har produksjonsbedrifter i ni europeiske land. Polimoon AS produserer plastgjenstander fem steder i Norge. I Stjørdal produseres det i to produksjonshaller kalt fabrikk II og fabrikk III.

Som følge av dårlig økonomisk utvikling og et ubestridt behov for innskrenkninger i arbeidsstokken ble ca. 60 av rundt 200 ansatte i Stjørdal oppsagt høsten 2000 etter forutgående forhandlinger mellom bedriftsledelsen, de tillitsvalgte og de personer det var aktuelt å si opp.

Odd Berg, født xx.xx.1950, ble ansatt i bedriften 7. mai 1979. Han hadde i 1954 et epileptisk anfall av ukjent årsak. I 1959 hadde han hjernehinnebetennelse, og i 1968 et nytt tilfelle av hjernehinnebetennelse. Hjernehinnebetennelsene påførte ham sterkt nedsatt hørsel.

Berg er ugift. Han har ingen barn. Foreldrene er døde. Han bor alene. Han har en bror han har noe kontakt med, men er for det meste alene når han ikke er på arbeid. I 2000 hadde han en arbeidsinntekt på rundt 200.000 kroner. Han har ingen annen inntekt. Før han i mai 1979 kom til sin nåværende arbeidsplass, hadde han i ca. 15 år arbeidet ved Hebos Fabrikker i Stjørdal. Fra ansettelsen i 1979 har han arbeidet som produksjonsarbeider. Inntil han i februar 2000 av helsemessige grunner måtte gå over til to-skiftsarbeid, gikk han tre-skift, slik ordningen var og er ved den ordinære produksjon i bedriften. Det er formiddagsskift kl 0600-1400, ettermiddagsskift kl 1400-2200 og nattskift kl 2200-0600.

I april 1987 hadde Berg et epileptisk anfall, og 14. januar 2000 et nytt anfall. Spesialist i nevrologi Jan Gatchev avga 16. februar 2000 følgende spesialistuttalelse:

«Denne pasient har hatt hjernehinnebetennelse i 1959 og 1968, fikk etter den siste resttilstand i form av hørselstap i begge ørene samt viss hjernereduksjon. Som barn, ved 4-årsalderen hadde pasienten et generalisert epileptisk anfall av ukjent årsak fikk ytterligere ett anfall i 1987, hadde ved dette tilfellet hatt noe uregelmessig livsførsel.

Den 14. januar i år fikk pasienten enda ett epileptisk anfall og det fremkom i ettertid at han hele den siste uken hadde jobbet nattskift. Det er kjent at utilstrekkelig og uregelmessig søvn har stor betydning for oppkomsten av epileptiske anfall og derfor kan man anta at dette trolig er årsaken til pasientens siste anfall. Dessuten virker han predisponert for innvirkningen av slike provoserende faktorer ettersom anfallet i -87 også inntraff ved lignende forhold. Resttilstanden etter den siste hjernehinnebetennelsen kan i denne sammenheng ha stor betydning.

På basis av ovenbeskrivne fakta kan man konkludere med at pas. ikke egner seg til nattskiftarbeide ettersom dette kommer til å øke risikoen for at han får flere epileptiske anfall.»

Det er ubestridt at Berg av denne grunn ikke kan gå tre-skift idet han skal unngå nattskift. Det er også ubestridt at Berg på grunn av nedsatt hørsel og «lett kognitiv reduksjon» som resttilstand etter hjernehinnebetennelsene har noe begrenset anvendelighet som produksjonsarbeider. Det fremgår ikke direkte av de foreliggende legeuttalelser, men det er på det rene at også synet er noe redusert.

Innskrenkningene høsten 2000 rammet også Berg. Den 16. november 2000 ble han oppsagt til fratredelse 31. mars 2001. Den 14. desember 2000 ble oppsigelsen skriftlig begrunnet slik:

«Bakgrunnen for din oppsigelse skyldes reduksjon i antall ansatte, og etablering av målstyrte grupper.

Ved utvelgelse av overtallige i denne prosessen har bedriften vektlagt følgende kriterier;

1. Kvalifikasjoner

- Formell kompetanse

- Erfaring

- Sosial kompetanse

2. Fleksibilitet/Anvendelighet/Flertallighet

3. Sykefravær

4. Ansiennitet

5. Alder og sosiale forhold

I ditt tilfelle er bedriftens vurdering og beslutning om oppsigelse spesielt knyttet til punkt 1 og 2. Der er herunder vektlagt at du ikke kan arbeide 3-skift.»

Det var tilføyd:

«For ordens skyld vil jeg minne om at det pågår et samarbeid mellom bedriften og aetat for å finne frem til alternative løsninger for deg.»

Etter forhandlingsmøter hvorunder søksmålsfristen etter arbeidsmiljøloven §61 ble akseptert forlenget, stevnet Odd Berg Polimoon AS for Inderøy herredsrett den 15. mai 2001 for å få oppsigelsen kjent ugyldig og samtidig bli tilkjent erstatning etter rettens skjønn. Berg fortsatte i stillingen i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Han står fortsatt i den.

Inderøy herredsrett avsa 14. desember 2001 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Polimoon AS frifinnes.

2. Odd Berg dømmes til å betale i saksomkostninger til Polimoon AS kr 57.870,- - femtisyvtusenåttehundreogsytti - med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum for tiden 12% p.å.

3. Oppfyllelsesfristen for domsslutningens pkt. 2 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Berg har i rett tid påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Polimoon AS har tatt til motmæle og ankeforhandling er holdt i Trondheim 4., 5. og 6. juni 2002. Berg møtte og avga partsforklaring. Det ble ført syv vitner, herunder Jan Arve Gullvåg, direktør ved Polimoon AS' avdeling i Stjørdal. Ett av vitnene var nytt for lagmannsretten.

Odd Berg har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Anken gjelder både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Oppsigelsen var usaklig og derfor ugyldig. Den strider mot hovedavtalens §9-12, ansiennitetsbestemmelsen. Den strider også mot arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 idet bedriften i hvert fall hadde annet passende arbeid å tilby.

Berg nyter ekstra beskyttelse gjennom arbeidsmiljøloven §13 nr. 2 som yrkeshemmet. Bedriften pliktet å gjøre det som var mulig for at Berg skulle kunne beholde sitt arbeid. §13 nr. 2 gjelder fullt ut selv om yrkeshemmingen ikke skyldes arbeidsforholdet. Arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav f har også betydning, med bedriftens plikt til å tilrettelegge arbeidet blant annet under hensyn til arbeidstakers alder, kyndighet og arbeidsevne. §12 nr. 2 må også iakttas.

Det er ikke riktig at de som utsettes for masseoppsigelser, er mindre beskyttet av §13 nr. 2.

Domstolene har full prøvelsesrett.

Bedriften har bevisbyrden for at oppsigelsen var saklig. Skal bevisbyrden være oppfylt, er det viktig med primære vitner, ikke bare annenhånds opplysninger.

Berg hadde 21 års ansiennitet. Det var intet å utsette på ham. Han var pålitelig. Av medisinske grunner kan han ikke ta nattskift, og enkelte arbeidsoppgaver trenger han hjelp til. Dette må bedriften tilrettelegge. Hans arbeid som operatør er ikke komplisert. Det er ikke mer feil ved de produkter han har håndtert, enn andres.

Det bestrides ikke at innskrenkninger og oppsigelser var nødvendig, men det var galt å velge ut Berg.

Bergs tidligere anførsel om formelle feil ved fremgangsmåten omkring oppsigelsen, herunder kravet til forhandlinger, er frafalt for lagmannsretten.

Bedriften har utvist et for dårlig skjønn. Det har vist seg blant annet ved at fire av de oppsagte ble gående som faste vikarer i hvert fall et helt år etter oppsigelsen.

Høyesterett har i Nordkapp-dommen, Rt-1995-227, antydet at det kan være nødvendig at bedriften benytter sin styringsrett og flytter på andre arbeidstakere for på den måten å få tilpasset forholdene for den yrkeshemmede etter §13 nr. 2. Bedriften kunne ha flyttet en person fra etterarbeidsavdelingen til en av de ordinære arbeidsgrupper for å gi plass for Berg.

Det følger av klare uttalelser fra kolleger at de ikke har hatt noen problem med å ha ham i ordinær produksjon. Det har heller ikke vært problematisk å ha Berg bare i to-skift selv om de andre har gått på tre-skift.

Det foreligger således ikke særlig grunn til å fravike ansiennitetsprinsippet. Berg har tilstrekkelig kompetanse og bredde til å være fullgod operatør. I den ordinære produksjon i fabrikk III er det tale om enkelt produksjonsarbeid. De såkalte tekniske produkter er utskilt og produseres i fabrikk II.

Når det ved innskrenkninger skal velges ut enkelte arbeidstakere blant flere, er det nødvendig at hensyn til alder og klare sosiale og menneskelige hensyn vektlegges, jf. Hillesland-dommen, Rt-1986-879. Alle slike hensyn taler for at Berg ikke skulle ha vært oppsagt.

Det finnes en lang liste over operatører med lavere ansiennitet, og som ikke ble oppsagt. Det er tilstrekkelig å se på de syv yngste på listen. Bortsett fra Arne Hugo Johansen, som var gruppekoordinator, skulle alle disse ha gått før Berg. I den forbindelse er det irrelevant at disse nå er ute av bedriften, i hovedsak som følge av senere oppsigelser.

Bortsett fra personer med fagbrev, sertifikater og ledende funksjoner, kanskje også de som har spesialopplæring for spesielle maskiner eller produkter, skulle alle med lavere ansiennitet enn Berg ha måttet gå før ham.

Det er ikke riktig, slik herredsretten la til grunn, at alle med lavere ansiennitet gikk tre-skift. Den delvis uførepensjonerte Idar Husås gikk to-skift.

Bedriftens omlegging av arbeidsgruppene til såkalt målstyrte grupper er et bedriftsorganisatorisk spørsmål uten betydning for Bergs forutsetninger for å kunne gjøre en god jobb. Det er uproblematisk å la Berg gå i to-skiftsituasjon. Bedriften overdriver problemene med at dette kan medføre hyppigere start og stans av maskiner.

Berg trenger hjelp når det er tale om å håndtere roboter og når det skal tilsettes farve. I praksis går dette problemfritt.

Driftssjef Gulbrandsens vitneuttalelse om at det er et voldsomt apparat i funksjon for å holde Berg i arbeid, er uriktig. Gulbrandsens tilføyelse om at gruppens arbeid med å integrere Berg, har løftet gruppen og virket positivt, er viktig.

Det må også ses hen til at Berg er meget pliktoppfyllende med svært lite sykefravær.

Ved interesseavveiningen må det ses hen til at bedriften er solid og velfungerende. Bortsett fra to dårlige år, 1999 og 2000, har den gode overskudd. På den annen side har arbeidsplassen og arbeidet ekstra stor egenverdi for Berg. Han vil ikke kunne få annet arbeid. Arbeidsplassen er hans eneste sosiale arena. Han mangler sosialt nettverk. Han har bare broren og arbeidsplassen. Bortsett fra teppeknytting har han ingen andre aktiviteter enn arbeidet.

Det er riktig at Berg ble tilbudt nytt arbeid på Røros. Det ville ha vært helt galt av Berg å forlate alt han har i livet og flytte dit.

Det er også riktig at han ble tilbudt vernet arbeidsplass ved Asvo. Det ville innebære attføringspenger og senere uførepensjonering. Det ville ha påført ham et følbart inntektsbortfall og bare gitt ham en ytterst liten arbeidsinntekt.

Bedriften har vektlagt sitt behov for strømlinjeutforming av forholdene og sett bort fra sine plikter til å ta vare på sine folk.

Berg har krav på oppreisningserstatning. For slik erstatning er det tilstrekkelig å konstatere at bedriften har feilvurdert. Det gjøres gjeldende at den har utvist liten skjønnsomhet. 50.000 kroner bør tilkjennes. Det er et beskjedent beløp. Det bør fastslås erstatningsansvar også fordi det kan virke preventivt.

Odd Berg har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Oppsigelsen av Odd Berg kjennes ugyldig.

2. Polimoon AS v/styrets leder dømmes til å betale Odd Berg erstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 50.000,- med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.

3. Polimoon AS v/styrets leder dømmes til å betale Odd Bergs saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.»

Polimoon AS har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er i resultat og det vesentlige av begrunnelsen korrekt.

Polimoon AS frafaller anførselen om at søksmålsfristen etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 er oversittet.

Bakgrunnen for oppsigelsene var at hele den plastbearbeidende industri i Europa måtte omstille, og da var innskrenkninger nødvendige. Slik var det i 2000. I begynnelsen av 2001 kom det et kortvarig sterkt oppsving, men likevel måtte ytterligere innskrenkninger og oppsigelser gjennomføres høsten 2001.

Styret måtte redde bedriften og hadde plikt til å gjøre sitt for å få til forsvarlig drift. Det var store underskudd. Hadde det fortsatt enda ett år, ville det ha gått galt.

Det er uomtvistet at det forelå saklige grunner for å gå til oppsigelser. Da er det Berg som må ha bevisbyrden for å vise at bedriften ved utvelgelsen ikke tok tilstrekkelige hensyn til hans særlige forhold. Berg må påvise at bedriften handlet feil, ikke bare at feil ikke kan utelukkes. Formalfeil er ikke lenger påberopt.

Det er riktig at domstolen har full prøvelsesrett.

Bedriften hadde to reelle grunner for utvelgelsen av Berg. Han kunne ikke gå tre-skift, og han hadde noe begrenset anvendelighet. Det er riktig at han kan fungere i produksjonen, men han trenger litt støtte i arbeidet.

Så lenge Berg ikke kunne gå tre-skift, var det saklig å fravike hans ansiennitet. Han måtte vurderes i forhold til det arbeid han hadde i den alminnelige produksjon, som operatør i fabrikk III. Rettsordenen kan ikke pålegge en bedrift, heller ikke Polimoon AS, å ha en to-skiftsordning for én mann alene, når resten av produksjonen går på tre-skift.

Det er riktig at Idar Husås var i arbeid som operatør i fabrikk II på to-skift, men det forelå andre hensyn for ham. Han var særlig kvalifisert, og i fabrikk II foregikk den såkalte tekniske produksjon, altså langt mer krevende oppgaver og produkter.

Det var ikke mulig å plassere Berg på etterarbeidsavdelingen, selv om den bare hadde dagskift. Arbeidet der var langt mer spesialisert og krevende. Bergs dårlige syn utelukket dette.

I en masseoppsigelsessituasjon vil det ofte være mulig å trekke frem én oppsagt person og vise at denne personens oppsigelse ikke ville ha vært avgjørende for bedriftens behov. Det må man være varsom med. Det var nok dette herredsretten nederst på side 18 i sin dom mente med at man må være varsom med å underkjenne en enkeltstående oppsigelse som inngår i en helhet.

Retten skal vurdere situasjonen slik den var da oppsigelsen ble gitt. Spørsmålet er hvordan en forsvarlig vurdering av fremtidsutsiktene da måtte fortone seg, jf. Frostating lagmannsretts dom av 29. januar 1988 i saken Jacobsen - Sintef.

Den nye formuleringen fra 1994 av hovedavtalen §9-12 om at ansiennitet skal følges om det ikke foreligger saklig grunn for annet, endret ikke rettstilstanden, jf. protokolltilførselen om at eldre rettspraksis fortsatt skulle gjelde.

Det fastholdes at det var saklig grunn til å si opp Berg til tross for hans lange ansiennitet. Den viktigste grunnen var at Berg ikke kunne gå i tre-skiftsordningen, som var nødvendig av hensyn til økonomisk forsvarlig drift.

Selv om Berg skulle vises særlige hensyn etter arbeidsmiljøloven §13 nr. 2, var ikke bedriften forpliktet til å flytte på andre ansatte for å skaffe Berg en passende plass ved etterarbeidsavdelingen. Nordkapp-dommen i Rt-1995-227 kan ikke tas til inntekt for et slikt syn.

Hovedavtalen §10-3 om tiltak for yrkeshemmede er ikke brutt. Bedriften skaffet Berg arbeidsmuligheter to andre steder utenfor bedriften. Selv om det kan være forståelig at han ikke aksepterte de to tilbudene, har bedriften oppfylt sine plikter.

Det er riktig at en del andre ansatte med problemer ble beholdt. Noen av dem kunne gå tre-skift. Andre var på etterarbeidsavdelingen. Det var ikke plass til Berg der.

Nattskiftet er for bedriften det mest inntektsgivende, og det er også derfor viktig å ha full bemanning om natten.

For en del av de andre var det vanskelig å få til tilbud om annet arbeid utenfor bedriften.

Det kan ikke stilles opp noen generell plikt etter arbeidsmiljøloven §13, og heller ingen spesiell plikt for denne bedrift, til å opprette særlige stillinger eller arbeidstidsordninger som går ut over bedriftens interne arbeidstidsordning.

Bedriften bør i alle fall frifinnes for erstatningskravet. Den har gjort mye for å hjelpe Berg. Skal erstatning tilkjennes, må det kreves noe mer enn at oppsigelsen finnes ugyldig. I denne sak er det ikke mening i å se hen til noen pønal virkning av erstatningsregelen.

Polimoon AS har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Inderøy herredsretts dom pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. Polimoon AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum.»

Lagmannsretten finner at anken må gis medhold, og bemerker:

Det er ingen uenighet om berettigelsen av den omlegging og de innskrenkninger som skulle finne sted ved bedriften. Det er heller ingen uenighet mellom partene om berettigelsen av omfanget av de oppsigelser som skulle finne sted. Tvisten dreier seg kun om utvelgelsen.

For at en oppsigelse skal godtas som gyldig, må retten kunne føle seg rimelig trygg på at den er saklig begrunnet i forhold til bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 og 2, herunder en avveining mellom bedriftens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker. Dertil kommer at det gjennom bedriftens og den oppsagtes organisasjonsmessige forhold er klart at bestemmelsene i Hovedavtalen LO/NHO 1998-2001 §9-12 om ansiennitet ved oppsigelse på grunn av innskrenkninger, inngår som en del av den personlige arbeidsavtale. Etter §9-12 var bedriften forpliktet til å følge ansienniteten med mindre «det foreligger saklig grunn» til å fravike den.

Ved vurderingen av om oppsigelsen er saklig begrunnet, må det tas i betraktning de forpliktelser bedriften har til å legge forholdene til rette for den enkelte arbeidstaker. Etter arbeidsmiljøloven §13 nr. 2 plikter bedriften «så langt det er mulig» å iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstakeren skal «kunne få eller beholde et høvelig arbeid» i tilfeller der han «er blitt hemmet i sitt yrke som følge av ulykke, sykdom, slitasje e.l.». Det er på de rene at bedriftens forpliktelse gjelder uavhengig av om yrkeshemmingen skyldes arbeidsforholdet eller ikke.

Med Bergs meget lange ansiennitet er det klart at det skulle mye til for at han i den foreliggende situasjon ikke skulle få beholde sin stilling. Lagmannsretten kan ikke se at det i denne sak foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner. Det er klart kommet frem gjennom bevisførselen at Berg var en trofast og pålitelig ansatt. Så langt han maktet, utførte han det arbeid han skulle. Han fylte de arbeidsoppgaver han var pålagt. Han trengte hjelp til å starte opp maskiner, og han trengte hjelp når det var aktuelt å tilsette farger i produksjonen. For øvrig var hans innsats upåklagelig og uproblematisk. De han arbeidet sammen med, fant ikke samarbeidet vanskelig. Det eneste reelle problemet var at Berg av medisinske grunner ikke skulle gå nattskift.

Bedriften hadde da to muligheter for å ordne dette. Den ene muligheten var å overføre Berg til etterarbeids- og monteringsavdelingen, der produkter fra den øvrige produksjon havnet når det var nødvendig med spesiell bearbeidelse, for eksempel feil som måtte utbedres, eller videremontering skulle foretas. Denne avdeling var en to-skiftsavdeling, uten nattskift. Den andre muligheten var å la Berg gå i den ordinære produksjon, men gi ham den spesialordning at han ikke skulle gå nattskift. Det var slik ordningen hadde vært for Berg fra februar 2000.

Det er klart at Berg ikke kunne regne med å få annet alminnelig arbeid i distriktet om han måtte slutte hos Polimoon AS. De tilbud han fikk om andre ordninger, en arbeidsplass på Røros og en vernet arbeidsplass ved Asvo på Stjørdal var det meget forståelig at Berg ikke aksepterte. Arbeidsplassen ved Polimoon AS var og er en hovedbestanddel i hans liv, og med hans for øvrig begrensede livsutfoldelse, må dette veie tungt i sammenhengen.

Når en bedrift har særlig plikt på seg til å tilrettelegge arbeidet slik at yrkeshemmede skal kunne beholde et høvelig arbeid, vil det ofte medføre konsekvenser for andre arbeidstakere. Det skulle derfor si seg selv at bedriften innenfor sin styringsrett kunne ha plikt til å endre arbeidsoppgavene for andre slik at Berg kunne fortsette.

Som anført av Berg, ville personer med fagbrev, sertifikater og ledende funksjoner, og personer med spesialopplæring for spesielle maskiner og produkter, gå foran Berg i konkurransen, men for de øvrige må det kunne påvises særlige grunner om de skal kunne beholdes fremfor Berg. Av de mange ansatte som hadde kortere ansiennitet enn Berg, var det en rekke som kunne velges bort i konkurranse med ham. Lagmannsretten kan ikke se at det hovedhensyn som er påberopt, at Berg ikke kunne gå nattskift, kan diskvalifisere ham når arbeidsmiljølovens vern for yrkeshemmede arbeidstakere tas i betraktning. Om det ikke var plass for ham ved etterarbeids- og monteringsavdelingen, står det klart for lagmannsretten at ulempene med å beholde Berg i ordinær produksjon, men på særlig to-skiftordning, ikke ville være nevneverdige.

Etter dette vil oppsigelsen bli kjent ugyldig.

Etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd kan en arbeidstaker kreve erstatning ved usaklig oppsigelse. Erstatningen skal fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig. I denne sak er det krevd erstatning med inntil 50.000 kroner. Det er ikke påberopt økonomisk tap.

Hos Friberg, Fougner og Holo: Arbeidsmiljøloven (1998) side 478 heter det blant annet:

«Erstatningsregelen er nokså enestående i norsk rett, idet den verken er basert utelukkende på økonomisk tap eller en oppreisningstankegang. I forarbeidene er det markert at kompensasjonen skal være en « billighetserstatning hvor ikke-økonomiske forhold skal tas i betraktning«, jf. Ot.prp.nr.41 (1975-1976) s. 75. Lovgiver har derfor lagt opp til at arbeidsgiver gjennom erstatningsutmålingen kan « straffes« for selve den rettsstridige handling. Domstolene er imidlertid forsiktige med å tilkjenne store beløp i slik billighetserstatning, og i Rt-1991-236 ble slik erstatning tilkjent med kr 50 000,-.»

Lagmannsretten finner at det her bør tilkjennes erstatning med 30.000 kroner. Berg har vært utsatt for en usaklig og derfor ugyldig oppsigelse. Han er påført en langvarig usikkerhet med hensyn til sin fremtid. På den annen side har bedriften gått skånsomt frem. I tillegg til erstatningssummen kommer, som nevnt, den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12% årlig, fra forfall, som settes til to uker fra forkynnelsen av denne dom.

Anken har ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges Polimoon AS omkostningene ved behandlingen av saken i lagmannsretten. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som bør frita Polimoon AS for erstatningsplikten. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd, pålegges Polimoon AS også å erstatte Bergs saksomkostninger for herredsretten. Det er ikke grunn til å gjøre unntak etter §172 annet ledd.

Bergs prosessfullmektig har oppgitt omkostningene for lagmannsretten til 72.175 kroner, hvorav prosessfullmektigens salær utgjør 64.800 kroner. For herredsretten er Bergs omkostninger oppgitt til 70.000 kroner, hvorav prosessfullmektigens salær utgjør 65.000 kroner. Oppgavene legges til grunn, jf. tvistemålsloven §176 første ledd. Berg tilkjennes således saksomkostninger med til sammen 142.175 kroner. I tillegg kommer, som krevet, den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 % årlig, fra forfall, som settes til to uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Oppsigelsen av Odd Berg kjennes ugyldig.

2. Polimoon AS betaler erstatning til Odd Berg med 30.000 - tredvetusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - % årlig, fra forfall og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Polimoon AS til Odd Berg 142.175 - etthundreogførtitotusenetthundreogsyttifem - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - % årlig, fra forfall og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.