LF-2020-185261

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2021-05-28
Publisert:	LF-2020-185261
Stikkord:	Forvaltningsrett, Forvaltningsvedtak, Kommunal grunn, El-sparkesykkel
Sammendrag:	Saken gjaldt forbud mot utplassering og utleie av el-sparkesykler på kommunens grunn. Hovedspørsmålene i saken var om Trondheim kommune i kraft av eierrådigheten kunne nekte Ryde å bruke kommunal grunn til utleie av el-sparkesykler uten samtykke, eller om slikt forbud var offentlig myndighetsutøvelse som krevde hjemmel i lov og at Forvaltningslovens regler måtte følges. Subsidiært var det anført at eierrådigheten på dette området var begrenset av Veglova og trafikkreglene på slik måte at det ikke kunne nedlegges forbud mot driften uten hjemmel i lov. Tingretten kom til at kommunens krav ikke kunne føre frem og at Ryde måtte frifinnes. Lagmannsretten kom til samme resultat som tingretten og forkastet Trondheim kommunes anke. Uttalt at kommunens vedtak om å nekte utplassering av el-sparkesykler på kommunens grunn var å anse som offentlig myndighetsutøvelse og at kommunen manglet rettslig grunnlag for å kreve at det måtte foreligge samtykke. For sakens tidligere avgjørelse om midlertidig forføyning, se TSTRO-2020-47493.
Saksgang:	Sør-Trøndelag tingrett TSTRO-2020-69263 - Frostating lagmannsrett LF-2020-185261 (sak nr. 20-185261ASD-FROS) - Høyesterett HR-2021-2510-A
Parter:	Trondheim kommune (advokat Øystein Block) mot Ryde Technology AS (advokat Anne Christine Wettre)
Forfatter:	Kst lagdommer Liv Shelby, Lagdommer Sissel Finstad, Ekstraordinær lagdommer Arve Rosvold Alver
Lovhenvisninger:	Vegtrafikkloven (1965) §2, §8, Kjøretøyforskriften (1994) §2-5, Skiltforskriften (2005) §28, Parkeringsforskriften (2016) §27, §28, §29, Veglova (1963) §1, Trafikkregler (1986) §2, §18, Tvisteloven (2005) §20-2, §20-5, §20-9

Saken gjelder forbud mot utplassering og utleie av el-sparkesykler på kommunens grunn.

Fremstilling av saken

Partene er enige om fremstilling av saken slik den fremkommer på side 2 til 5 i dom fra daværende Sør-Trøndelag tingrett:

Ryde Technology AS (heretter Ryde) driver utleie av el-sparkesykler til privatpersoner både i Trondheim og i flere andre norske byer. Virksomheten i Trondheim ble startet opp sommeren 2019. Selskapet setter ut el-sparkesykler innenfor området de ønsker å drive utleie. Selskapet har opplyst at de i dag har ca. 650 el-sparkesykler i Trondheim og at ca. 30 medarbeidere er knyttet til virksomheten lokalt. Antallet sparkesykler som er utplassert varierer ut fra sesong og etterspørsel.

Utleieforholdet etableres i en applikasjon som brukeren laster ned på telefonen sin. Brukeren oppretter en konto hos Ryde, legger inn et bankkort og bekrefter at brukerbetingelsene godtas. Det inngår i vilkårene at leietakeren skal bruke el-sparkesykkelen i henhold til gjeldende trafikkregler og lokale retningslinjer. Ved hjelp av applikasjonen kan brukeren lokalisere og reservere den nærmeste el-sparkesykkelen. Vilkårene fastsetter at el-sparkesykkelen kan kjøres innenfor et avgrenset område – heretter kalt «operasjonsområdet». Etter bruk kan leietakeren sette fra seg el-sparkesykkelen hvor som helst innenfor operasjonsområdet, med unntak av områder som er merket som «ikke-parkeringssoner» i applikasjonen. Operasjonsområdet og parkeringssonene kontrolleres av et dataverktøy som kalles «geofencing» - dvs digitale gjerder som opprettes ved hjelp av digitale kart og satellitt-lokalisering av syklene. Disse sonene kan enkelt justeres og endres. Dersom leietakeren hensetter sykkelen innenfor en ikke-parkeringssone eller utenfor operasjonsområdet vil kundens betalingskort fortsatt belastes etter at bruken er avsluttet. I tillegg blir kunden belastet for gebyr dersom sykkelen hensettes utenfor operasjonsområdet. Dataverktøyet kan også benyttes til å redusere topphastigheten innenfor visse geografiske soner. Ryde har foreløpig ikke innført lavhastighetssoner i Trondheim.

Ryde har ansatte som omplasserer sykler dersom det hoper seg opp mange sykler på samme område, og de omplasserer feilparkerte sykler. Det er opplyst at syklene ofte blir omplassert til et mer sentralt sted dersom de blir stående ubrukt i mer enn 12 timer. Videre blir sykler av og til hentet inn for vedlikehold og reparasjoner, og de blir da utplassert på nytt av selskapets medarbeidere. (Tidligere gjaldt dette også ved lading av batteriene, men i dag skiftes batteriene uten at sparkesyklene hentes inn.)

Kundenes parkering og selskapets utplassering av syklene skjer i stor utstrekning på kommunal grunn. Dette gjelder blant annet areal som inngår i offentlig veg, herunder gang- og sykkelfelt og fortau. Noen av de sentrale vegene i operasjonsområdet eies av fylkeskommunen, men fortauene langs disse veiene eies av kommunen. I tillegg inngår en del annet areal eid av kommunen i operasjonsområdet, herunder parker og torg. [...]

Ryde var det første selskapet som startet opp kommersiell utleie av el-sparkesykler i Trondheim. Den 13. august 2019 fattet formannskapet i Trondheim kommune følgende vedtak, som innebar at Ryde ble pålagt å stanse virksomheten, jf pkt 4:

1. Trondheim kommune tillater kommersiell utleie av el-sparkesykkel på kommunal grunn. Utleie kan kun skje fra bestemte steder og etter retningslinjer gitt av Trondheim kommune.

Side:2

2. Det skal utlyses en konkurranse om hvem som skal få kontrakt for å drive kommersiell utleie av el-sparkesykler i Trondheim kommune på de vilkår som kommunen stiller. Rådmannen utarbeider vilkår i konkurransegrunnlaget.

3. Det skal betales gategrunnsleie for utleie av areal til el-sparkesyklene og lignende virksomhet på lik linje med annen næringsvirksomhet.

4. El-sparkesykler for utleie på kommunal grunn uten avtale er ikke tillatt og el-sparkesyklene vil bli fjernet for utleieaktørens regning.

5. Retningslinjer for utleie av el-sparkesykler skal behandles og vedtas av formannskapet.

Ryde påklaget avgjørelsen den 28. august 2019, men kommunen anså ikke pålegget om stans for å være et forvaltningsvedtak, og klagen ble derfor ikke realitetsbehandlet eller sendt til behandling hos fylkesmannen. Fristen som kommunen satte for stans av virksomheten ble senere utsatt til 15. oktober 2019, og det ble oppnådd enighet om midlertid stans av virksomheten ut året.

Trondheim kommune vedtok den 4. februar 2020 «Retningslinjer for leie og bruk av offentlig areal til el-sparkesykler og lignende virksomhet i Trondheim kommune», og disse innebar en detaljert regulering av virksomheten. Kommunen kunngjorde den 21. februar 2020 en konkurranse for tildeling av tjenestekonsesjonskontrakt for å drive virksomhet med utleie av el-sparkesykler i Trondheim. Fra innledningen i denne anbudsinnbydelsen gjengis:

«Trondheim kommune ved Eierskapsenheten, heretter kalt oppdragsgiver, innbyr til konkurranse for tildeling av tjenestekonsesjonskontrakt for å drive virksomhet med utleie av el-sparkesykler i Trondheim. Trondheim kommune ved Eierskapsenheten har ansvar for planlegging og utvikling, forvaltning og drift av kommunale byrom i Trondheim. I byrommet inngår fellesarealer som veier og gater, torg og møteplasser, parker og friområder.

Formålet med anskaffelsen er å tildele konsesjonskontrakter til et visst antall operatører for å regulere antall el-sparkesykler som oppdragsgiver finner forsvarlig ut fra de samlede hensyn til bymiljøet. Oppdragsgiver ser for seg å inngå avtale med inntil 3 operatører som får disponere et visst antall el-sparkesykler hver. Vedtatte retningslinjer tillater pr tid et samlet antall på inntil 600 sykler for Trondheim. Dette vil si at de tilbyderne som kåres som vinnere av konkurransen bare er sikret å få operere med inntil 200 sparkesykler hver ute på gaten.

Oppdragsgiver ønsker en velfungerende og integrert ordning for el-sparkesykler som henger sammen med det øvrige kollektivtilbudet og bidrar til at endringer i persontrafikk skjer i tråd med nullvekstmålet.»

Tilbudsfristen utløp 11. mars 2020. Sju selskaper innga anbud, men Ryde valgte å ikke delta i anbudskonkurransen. Bakgrunnen for dette var blant annet at selskapet vurderte det slik at vilkårene som kommunen hadde satt ikke ga grunnlag for lønnsom drift. Videre var det uavklart hvilke arealer som etter vilkårene ville bli tillatt for parkering. Det ble lagt opp til parkering på faste parkeringsplasser - men de arealer som skulle stilles til rådighet for parkering var ikke fullt ut avklart. (Konkurransegrunnlaget inneholdt et kart over Midtbyen hvor fire små felt var merket avsatt til parkering, men det var forutsatt at dette skulle suppleres med ytterligere parkeringsfelt). Det ble kåret tre vinnere av anbudskonkurransen, men det er fortsatt ikke inngått kontrakt med noen av disse.

Den 21. mars 2020 utplasserte Ryde på nytt el-sparkesykler i Trondheim sentrum uten avtale med kommunen. Kontrakten som tilbyderne har forpliktet seg til å inngå er gjensidig bebyrdende. Selskapene påtar seg blant annet å betale 2 % av brutto omsetning til kommunen som vederlag. Motytelsen fra kommunens side skulle være eksklusiv rett for de tre vinnerne til å drive utleie av inntil 200 el-sparkesykler hver fra kommunens grunn og andre offentlige arealer. Denne eksklusiviteten vil kommunen ikke være i stand til å oppfylle før tvisten med Ryde eventuelt blir avklart i kommunens favør. Vedståelsesfristen er utsatt, og kommunen holder det fortsatt åpent om kontraktene kan bli

Side:3

inngått senere. Det er opplyst at to av de tre selskapene som vant anbudskonkurransen i dag driver med el-sparkesykkelutleie i Trondheim uten avtale med kommunen og uten at vilkårene som ble satt i anbudskonkurransen følges. (Den tredje vinneren avventer situasjonen.) Blant annet betales ikke avgift, antallsbegrensningen følges ikke og det er ikke lagt opp til «bunden parkering» på faste parkeringsplasser, slik retningslinjene forutsetter. Kommunen har stilltiende akseptert deres utleievirksomhet, i påvente av en rettslig avklaring av tvisten med Ryde og i påvente av at konsesjonskontraktene kan inngås.

Trondheim kommune tok ut stevning og begjæring om midlertidig forføyning overfor Ryde 25. mars 2020 med slik påstand:

I hovedsøksmålet:
1. Ryde Technology AS er uberettiget til å utplassere og drive kommersiell utleievirksomhet av el-sparkesykler fra Trondheim kommunes grunneiendom, uten forutgående samtykke fra Trondheim kommune.
2. Trondheim kommune tilkjennes sakens kostnader.

I forføyningssaken:
1. Ryde Technology AS plikter umiddelbart å fjerne alle sine el-sparkesykler fra arealer tilhørende Trondheim kommune og plikter å avstå fra all utplassering og kommersiell utleie av el-sparkesykler fra kommunal grunn inntil tingrettens dom i hovedsaken foreligger.
2. Trondheim kommune tilkjennes sakens kostnader.

Ryde innga tilsvar 2. april 2020 og la ned påstand om frifinnelse. Begjæringen om midlertidig forføyning ble etter muntlige forhandlinger forkastet ved daværende Sør-Trøndelag tingretts kjennelse av 21. april 2020. Tingretten mente hovedkravet ikke var sannsynliggjort. Kjennelsen ble ikke anket. Kommunen begjærte 8. mai 2020 særskilt pådømmelse av hovedkravet i medhold av tvisteloven § 32-9 fjerde ledd. Daværende Sør-Trøndelag tingrett avsa 26. november 2020 dom med slik slutning:

1. Ryde Technology AS frifinnes.

2. Trondheim kommune dømmes til å betale kr 321 100 – trehundreogtjueen tusenetthundre – i sakskostnader til Ryde Technology AS innen 2 uker fra dommens forkynnelse.

Trondheim kommune anket dommen til Frostating lagmannsrett ved ankeerklæring 4. desember 2020. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisvurderingen. Ryde Technology AS inngav rettidig anketilsvar 20. desember 2020.

Ankeforhandling ble holdt 19. og 20. april 2020 i Frostating lagmannsrett. Trondheim kommune møtte ved prosessfullmektig. Ryde Tecnhology AS møtte ved styreleder, som avgav partsforklaring. Lagmannsretten hørte vitneforklaring fra ett vitne, som fulgte forhandlingene etter tvisteloven § 24-6 (2). Dokumentasjonen ellers fremkommer av rettsboken.

Side:4

Trondheim kommune har i hovedsak anført

Saken handler om hva kommunen kan bestemme på egen eiendom. Utgangspunktet er at eiendomsretten gir grunneier total og eksklusiv faktisk og rettslig rådighet over sin eiendom. Inngrep i råderetten krever særskilt rettsgrunnlag. Den virksomhet som Ryde utøver på kommunens eiendom er et inngrep i kommunens eierrådighet og er urettmessig dersom det ikke påvises et slikt rettsgrunnlag.

I utgangspunktet har det offentlige like omfattende eierrådighet som det private har. I de tilfeller det offentliges råderett er mer begrenset foreligger et rettslig grunnlag for begrensningen. Slik grunnlag foreligger ikke i denne saken.

Trafikkreglene gir ikke hjemmel til å gripe inn i kommunens eiendomsrett. Vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter skal ivareta behovet for å regulere trafikken og hensynet til trafikksikkerhet. Etter trafikkreglene § 18 nr. 4 kan sykkel stanses eller parkeres på de steder som er opplistet. Den regulerer hvordan parkering skal skje.

Trafikk slik det er definert i trafikkreglene § 2 nr. 1 må forstås på samme måte som ferdsel i § 2 nr. 2. Vegtrafikkloven § 1 gjelder all trafikk med motorvogn. Definisjonen av trafikk må være lik i lov og forskrift. Trafikk må forstås slik det dreier seg om befordring med personer. Det er dette som ligger innenfor veitrafikklovens virkeområde, og dette er noe annet enn å regulere inngrep i kommunens eiendomsrett. Denne forståelsen støttes av forslag til endringer i regelverket for små elektriske kjøretøy i § 2 nr. 6 og uttalelser i høringsnotatet. Forskriftsendringen klargjør at trafikkreglene ikke begrenser kommunens eierrådighet. Den innebærer ingen endring av gjeldende rett.

Ryde sin virksomhet innebærer ikke parkering slik det er definert i trafikkreglene § 1 nr. 1 bokstav k. En syklende er en som ferdes på sykkel. Kommunen mener at Ryde ikke er syklende når el-sparkesyklene utplasseres/oppbevares på kommunens grunn. Dette er virksomhet som ligger utenfor det veitrafikklovgivningen tar sikte på å regulere.

Dersom lagmannsretten kommer til at parkering av Ryde sine el-sparkesykler reguleres av trafikkreglene, gir disse uansett ingen rett til å parkere på annen manns eiendom. Ordlyden berører ikke forholdet til grunneier, om og på hvilke vilkår grunneier kan nekte parkering.

Representantforslag 136 S (2018 – 2019) punkt 12 og 13 tok opp behovet for at kommunen kan gi reguleringer av utleiesparkesykler. I brev fra Samferdselsministeren 14. mai 2019 ble det forutsatt at kommunen i kraft av sin eierrådighet har anledning til å regulere bruk av el-sparkesykler innenfor rammene av trafikkreglene.

I Gulating lagmannsretts kjennelse LG-2020-117009 er trafikkreglene tolket kun på bakgrunn av ordlyden uten å ta hensyn til andre rettskilder. Det mener kommunen er uriktig lovtolkning. Ryde sin virksomhet kan ikke hjemles i allmennhetens ferdselsrett.

Side:5

Allmennhetens ferdselsrett er ulovfestet. Den er forutsatt i veglova § 1. At veien er åpen for alminnelig ferdsel betyr ikke at veimyndighetene ikke kan treffe bestemmelse om hvordan ferdselen kan skje. Retten er ikke uinnskrenket. Ferdselsretten er en rett for allmennheten. Den har dermed et svakere vern enn rettigheter som tilkommer enkeltpersoner. Det er likevel uomtvistet at ferdselsretten ikke kan begrenses under henvisning til eierrådigheten.

Få rettskilder sier noe om innholdet i ferdselsretten. Den er indirekte regulert gjennom begrensninger i veitrafikklovgivningen. Kjernen i retten er bruk av veien, det vil si rett til å kjøre, sykle, gå mv. Brukerne av Ryde sine utleiesykler kan i medhold av ferdselsretten ferdes over kommunens eiendom. Den gir imidlertid ingen rett til parkering eller rett til å oppbevare et varelager.

Kommunen har ikke fattet vedtak som myndighetsutøver. Ryde har i sine anførsler konstruert en hypotetisk normering: at det må foreligge et offentligrettslig kompetansegrunnlag. Kommunen har imidlertid ikke fattet et vedtak i kraft av forvaltningsloven § 2. Det er ikke utøvd offentlig myndighet. Det dreier seg ikke om en beslutning som er av offentligrettslig art eller er særpreget for det offentlige. På samme måte som en privat eier har kommunen truffet en beslutning som gjelder egen eiendom.

Praksis fra Sivilombudsmannen viser at grensene for hva som er myndighetsutøvelse er glidende. Sentrale moment for om en står overfor offentlig myndighetsutøvelse er hva slags livsområde en er på, hva formål og behov det offentlige har til hensikt å dekke gjennom bruken av råderetten, om det dreier seg om tildeling av et knapphetsgode, og hva slags motytelse den private parten må yte. Kommersielle avtaler faller utenom.

Det offentlige vil per definisjon alltid handler ut fra et offentlig formål. I denne saken har kommunen vektlagt offentlige hensyn, slik som bymiljø, trafikksikkerhet, utsatte grupper mv. De samme hensyn ville en privat grunneier vektlagt.

Det dreier seg om tildeling av et knapphetsgode: bruk av fast eiendom. Ryde kunne i prinsippet inngått avtale med andre private grunneiere. Fordeling av knapphetsgoder må ikke alltid være utøvelse av offentlige myndighet.

At det er krevd en ikke ubetydelig motytelse taler for at det er en kommersiell avtale. Det samme gjør at det ikke dreier seg om noen lovpålagt plikt for kommunen. Kommunen har ikke monopol selv om de er en betydelig grunneier. Borgerne er uansett vernet av anskaffelsesregelverket, konkurranselovgivningen og myndighetsmisbrukslæren. Det er vanskelig å se at et samtykkekrav er inngripende. Det gjør seg ingen sterke velferdshensyn gjeldende. Det dreier seg om utøvelse av næringsvirksomhet på kommunens eiendom som kan sammenliknes med tildeling av bod-, torg-, eller annen salgsplass.

Side:6

Det må ses hen til konsekvensene hvis dette anses som myndighetsutøvelse. En lang rekke liknende tilfeller vil kunne bli møtt med at kommuner og andre offentlige organer ikke kan råde over sin eiendom.

Selv om det ikke er offentlig myndighetsutøvelse står ikke borgerne uten vern når kommunen råder over sin eiendom. Ulovfestede krav til saksbehandlingen vil uansett gjelde.

Det dreier seg ikke om usaklig forskjellsbehandling. Ettersom samtykkekravet fra kommunen ikke innebærer en normering, må en eventuell forskjellbehandling handle om kommunens manglende håndhevelse av samtykkekravet overfor andre.

Myndighetsmisbrukslæren kan anvendes ved bruk av eierrådigheten. I hvilken utstrekning beror på en vurdering av virksomhetens karakter og sammenhengen mellom beslutningen og offentlig myndighetsutøvelse. Bruken av kommunens eiendom skal ivareta flere interesser. Rammene for regulering av bruken må være vide. Kommunen må ha stor grad av frihet med hensyn til hvordan en forvalter sine interesser.

Det må vurderes om det foreligger ulik behandling av like tilfeller. Dernest må det vurderes om eventuell forskjellsbehandling har saklig grunn. En sammenlikning med andre kommersielle aktører som kjører eller sykler på kommunens vei er ikke relevant: det er uomtvistet at ferdsel kan skje uhindret av eierrådigheten og parkering i samsvar med trafikkreglene.

Det er flere eksempler på at andre virksomheter krever forutgående samtykke fra kommunen. Bysykler blir parkert i faste stativer. Det skjer på grunnlag av en tjenestekontrakt med kommunen. Taxier kan ikke etablere faste oppstillingsplasser uten samtykke fra kommunen som grunneier. Det samme gjelder salgsboder mv. Kravet om samtykke innebærer ingen forskjellsbehandling. Det er heller ikke noen usaklig forskjellsbehandling som følge av manglende håndhevelse av tjenestekontrakten. Det er Ryde sin virksomhet som hindrer signering av denne. Forskjellsbehandling kan ikke påberopes når den er forårsaket av egen rettsstridig atferd.

Trondheim kommune har lagt ned slik påstand

1. Ryde Technology AS er uberettiget til å utplassere og drive næringsmessig utleie av el-sparkesykler på eller fra Trondheim kommunes eiendommer, uten forutgående samtykke fra Trondheim kommune.

2. Trondheim kommune tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten og tingretten.

Ryde Technology AS har i hovedsak anført

Kommunen kan ikke vinne frem uansett om det er offentlig myndighetsutøvelse eller privat håndhevelse.

Side:7

Det kan ikke gjelde ulike regler for ferdsel og parkering avhengig av om el-sparkesykkelen eies av et utleieselskap eller en privatperson. Skal det gjelde ulike regler, vil det være et inngrep som krever enkeltvedtak eller forskrift som bygger på lov.

Forbudet som kommunen oppstiller gjelder ikke én konkret eiendom, men alle kommunens eiendommer i sentrum. Det innebærer i prinsippet et næringsforbud. Det er fattet vedtak i formannskapet og det er gitt retningslinjer. Dette er offentlig myndighetsutøvelse.

Grensene for offentlig myndighetsutøvelse er ikke skarpe. Forvaltningsloven gir klare regler for hvordan det offentlige skal opptre. Disse skal sikre rettssikkerhet og tillit, og det er ufravikelige bestemmelser og binder forvaltningen. En kan ikke forsøke seg løst fra forpliktelsene ved å kamuflere myndighetsutøvelsen i privat eierrådighet.

Kommunen som eier er i en særstilling i kraft av sin dominans. Den eier områder som utgjør en sentral del av offentlig infrastruktur. Kommunen har i dette tilfellet gitt et forbud som er sammenfallende med det lovgiver beskriver som myndighetsutøvelse i NOU 2019:5 s. 447. Kommunens forbud mot el-sparkesykler gjelder all offentlig vei i Trondheim kommune. Utøvelse av eierrådighet på andres grunn ville krevd fullmakt fra vedkommende eier. Slik fullmakt er ikke fremlagt eller sannsynliggjort. At kommunen regulerer på vegne av andre taler isolert sett for at det dreier seg om myndighetsutøvelse. Kommunen kan ikke bli hørt med at dette var en uheldig formulering.

Det dreier seg om offentlig myndighetsutøvelse dersom det er en avgjørelsestype som er særpreget for det offentlige. Formålet med vedtaket var helt klart at kommunen som myndighetsutøver ønsket å regulere utleie av el-sparkesykler på all offentlig grunn, også grunn de ikke eier. Kommunen manglet vedtakskompetanse og har ikke fulgt forvaltningslovens regler.

Vedtaket er begrunnet i offentlig reguleringsbehov. Det fremkommer av vedtakets formål og rådmannens innstilling. Regulering av et marked er ikke en gjensidig bebyrdende avtale.

Kommunal vei og offentlig grunn er avsatt til særlige allmenne forhold. En vei er offentlig dersom den er åpen for alminnelig ferdsel og vedlikeholdes av det offentlige. Det følger av veglova § 1. Kommunen er veimyndighet på kommunale veier og kan gjøre vedtak om hvordan ferdselen skal reguleres. En alminnelig grunneier har ikke slik rett.

Den allmenne ferdsel gjelder uten vederlag og gjelder for både private og kommersielle aktører. En begrensning krever lovhjemmel. Kommunen som veimyndighet kan ikke i kraft av sin eiendomsrett til kommunal grunn forby noen å gå eller kjøre på offentlig vei.

Side:8

Parkering og bruk av el-sparkesykler er regulert i trafikkreglene. Det er ikke mulig å lese ut av trafikkreglene § 18 nr 4 at de ikke gjelder for Ryde sine uteiesykler. Det er heller ikke mulig å forstå hvordan kommunen ser for seg at det privatrettslige forbudet mot parkering skal håndheves.

Retten til parkering inngår i retten til alminnelig ferdsel. Hvis en ikke kan parkere er det vanskelig å se for seg hva en skal gjøre når bruken er ferdig. Utgangspunktet er at med mindre det er forbud eller særskilte reguleringer, har en rett til å parkere. Eventuelle begrensninger må hjemles i skiltforskriften. Kommunen fremholder at det er parkeringen som utgjør problemet, ikke ferdselen. Parkering er imidlertid sideordnet i konkurransegrunnlaget. I dette er det ferdsel og krav til virksomheten som er det sentrale. Påstanden om at Ryde setter ut sitt varelager på kommunens grunn er et sidespor. Ryde sine el-sparkesykler opphører ikke å falle inn under definisjonen sykkel så snart de parkeres.

Det gir ingen mening at en skal sette grunnleggende forvaltningsprinsipper til side i sak hvor det er så mange motstridende hensyn og som gjelder en hel bransje. Saken krever en skikkelig behandling og demokratisk prosess. Forvaltningslovens regler er ikke fulgt.

Konsekvensen av kommunens syn er at en er utenfor vegtrafikklovens bestemmelser. Veimyndighetene kan i så tilfelle ikke håndheve feilparkering eller brudd på trafikkreglene. Det er ikke adgang til å bruke offentlige ressurser på privatrettslige avtaler. Håndheving må i så tilfellet skje gjennom namsmyndighetene og rettsapparatet.

Kommunen som grunneier har ikke rettslig grunnlag for å avmerke områder for parkering. Det vil være privatrettslig skilting i strid med vegtrafikkloven § 5. Kommunen kan kun sette opp skilt i kraft av å være veimyndighet.

Utgangspunktet er at all næringsvirksomhet er lov med mindre det er regulert i lov eller forskrift. Kommunens forbud er et inngrep overfor borgerne og krever hjemmel i lov. Rett til ferdsel og parkering følger av lov og forskrift. Prinsippet om lex superior krever at inngrep eller endring må skje ved lov eller forskrift. Det er ikke tilfellet her. Vedtaket er også av den grunn ugyldig.

Skal en akseptere kommunens argumentasjon vil det få vidtrekkende konsekvenser for mye av næringsvirksomheten som finner sted: at forbud er utgangspunktet med mindre en har tillatelse.

Bruddene på forvaltningslovens bestemmelser har klart innvirket på vedtaket og gjør det følgelig ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41.

Side:9

Dersom det ikke er offentlig myndighetsutøvelse kan kommunen uansett ikke kreve særskilt avtale for bruk av offentlig vei. Kommunen kan utvilsomt ikke forby en privatperson å gå, sykle eller kjøre på offentlig vei. Når det etableres en offentlig vei blir eiers rådighet tilsvarende beskåret. Grunneier må forholde seg til trafikkreglene som veimyndighetene oppstiller.

Vedtaket i formannskapet viser at det er feilparkeringen som begrunner behovet for regulering. Brudd på parkeringsbestemmelsene medfører ikke at kommunen får et kompetansegrunnlag i kraft av eierrådigheten. Ryde utelukker ikke at det kan være politiske grunner for den type regulering som kommunen har gitt. Det er i så tilfelle en lovgiveroppgave. Reglene kan være forskjellige i ulike kommuner og endres alt etter politisk ståsted. Dessuten finnes allerede klare regler for hvordan en skal ferdes og hva som gjelder for parkering.

Alminnelige regler for god forvaltningsskikk gjelder også kommunens privatrettslige avtaler. Kommunens forbud mot utleiesparkesykler innebærer usaklig og vilkårlig forskjellsbehandling. To andre aktører driver tilsvarende virksomhet i Trondheim uten å følge retningslinjene. Kommunen oppfordret de tre andre aktørene til å starte sin virksomhet.

Sammenlikningene med salgsbod på torget, bysykler, eller næringsdrivendes særskilte unntak fra vilkårsparkering er ikke relevante. Kommunen stiller ikke krav om samtykke til for eksempel postens biler, vareleveranser, eller sykkelbud. En ville heller ikke stilt tilsvarende samtykkekrav til virksomhet som leier ut biler til bildeling.

Skulle en komme til at Ryde driver virksomhet på privat grunn, dreier det seg her om en tjeneste som skjer i en app, ikke på kommunal grunn.

Ryde Technology AS har lagt ned slik påstand

1. Anken forkastes.

2. Trondheim kommune dømmes til å betale til Ryde Technology AS sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten skal ta stilling til om Ryde er uberettiget til å drive næringsmessig utleie av el-sparkesykler på grunn som kommunen eier eller har disposisjonsrett over, uten at det foreligger samtykke fra kommunen. Hovedspørsmålene i saken er om Trondheim kommune i kraft av eierrådigheten kan nekte Ryde å bruke kommunal grunn til utleie av el-sparkesykler uten samtykke, eller om slikt forbud er offentlig myndighetsutøvelse som krever hjemmel i lov og at forvaltningslovens regler må følges. Subsidiært er det anført at eierrådigheten på dette området er begrenset av vegloven og trafikkreglene på slik måte at det ikke kan nedlegges forbud mot driften uten hjemmel i lov.

Side:10

Kommunen har anført at kommunen i kraft av eierrådigheten faktisk og rettslig kan råde over egen grunn, og at et krav om samtykke ikke er inngrep Rydes rettsstilling.

Eier av fast eiendom, både private og offentlige, har som et utgangspunkt total og eksklusiv råderett over den. Eierrådigheten kan gi kommunen adgang til både ensidig å disponere over egen eiendom, og å inngå avtaler. Bruk av andres grunn til kommersiell virksomhet, vil normalt kreve samtykke fra grunneier. Grunneiers råderett er likevel ikke absolutt/ubegrenset. Eierrådigheten kan være begrenset av rettigheter tredjepersoner har i medhold av lovgivningen. Videre er det offentliges – her kommunens – mulighet til å råde over egen grunn mer begrenset enn for private grunneiere, se NOU 2019:5 Ny forvaltningslov side 447:

Utgangspunktet er at det offentlige står i samme stilling som private når det er tale om å disponere over egne rettsgoder, også når det gjelder offentlig eiendom som er til allmenn bruk. Samtidig er det på det rene at det gjelder visse materielle skranker for det offentlige som ikke gjelder for private.

I viktige tilfeller er det sagt eller forutsatt i loven at offentlig eiendom er til allmenn bruk uten vederlag. Slik er det for allemannsretten etter friluftsloven (for både offentlig og privat eide arealer) og for offentlig vei (jf. veglova § 1). I slike tilfeller krever disponering av eierrådigheten som påfører enkeltpersoner plikter eller gir dem eksklusive rettigheter, hjemmel i lov og må dermed betraktes som myndighetsutøving som går inn under forvaltningsloven. [...]

Når det gjelder grunneiers mulighet til å beføye over grunn som er regulert til offentlige formål, som vei eller fortau, så vil blant annet begrensningene i trafikklovgivningen gjøre seg gjeldende. Lagmannsretten viser til Eckhoff og Smith, «Forvaltningsrett», 11.utgave, side 108:

Visse grenser i eierrådigheten gjelder for alle (f.eks. som følge av nabo-lov, bygningslov og friluftslov). Det offentliges eiendomsrett til områder og anlegg som er beregnet til allment bruk, f.eks. veier, gater og torg, er dessuten undergitt særskilte begrensninger. Den gir ikke kompetanse til å forby noen å gå eller kjøre i gatene. Generell regulering av ferdselen kan det derimot være behov for, og kunne kanskje ha vært gjennomført i medhold av eiendomsrett.

Men i vår tid finnes det jo lovhjemmel for både trafikkregler og såkalte politivedtekter, som igjen gir hjemmel til å gi bestemmelser om når det kan holdes friluftsmøter, demonstrasjonstog o.l. [...]

Den alminnelige ferdselsretten begrenser kommunens eierrådighet. Det er enighet mellom partene om at brukerne av el-sparkesykler kan ferdes på kommunal grunn uhindret av eierrådigheten. Bruken av el-sparkesykler er lovregulert, jf. vegtrafikkloven § 2 tredje ledd og kjøretøyforskriften § 2-5 fjerde ledd. Det følger av vegloven § 1 at offentlig veg er åpen for alminnelig ferdsel. Dette omfatter rett til å ferdes på fortau, sykkelsti mv., jf. Ot. prp. nr. 53 (1961-1962) side 55-56. Av trafikkreglene § 18 nr. 3 fremgår videre at det er lov å føre el-sparkesykler på gangvei, fortau eller gangfelt, forutsatt at gangtrafikken er liten og ferdselen ikke medfører fare eller er til hinder for gående.

Side:11

Spørsmålet er om Trondheim kommune kan forby Ryde å utplassere og drive utleie av el-sparkesykler på kommunal grunn. Det er enighet om at kommunen i dag ikke har hjemmel i lov eller forskrift for vedtak om forbud mot utplassering og utleie av el-sparkesykler på kommunens grunn. Annet ulovfestet kompetansegrunnlag – bortsett fra eierrådigheten – er derfor ikke aktuelt.

Parkering av el-sparkesykler er regulert i trafikkreglene § 18 nr. 4, som har slik ordlyd:

«Sykkel kan stanses eller parkeres på sykkelveg, gangveg, fortau, gågate eller gatetun dersom den ikke er til unødig hinder eller ulempe.»

Kommunen har anført at el-sparkesyklene som Ryde eier ikke er å anse som syklende når de utplasseres på kommunal grunn. Lagmannsretten er ikke enig i det. Ordlyden i trafikkreglene § 18 nr. 4 er klar: Den gjelder alle syklende uavhengig av om det er en privat eller kommersiell aktør som eier sykkelen. Uten klare rettskildemessige holdepunkter kan ikke en klar ordlyd tolkes innskrenkende i disfavør av kommersielle – eller andre – aktører. Andre typer kommersielle aktører som eksempelvis sykkelbud og drosjer benytter seg av offentlig grunn uten særskilt tillatelse, når bruken skjer i tråd med trafikkreglene. Det kan ikke stille seg annerledes for bruk og parkering av el-sparkesykler for utleie, så lenge bruk og parkering skjer i tråd trafikkreglene. Trafikkreglene gjelder allment.

Kommunen har anført at trafikkreglene ikke gir adgang til å gjøre inngrep i eiers rådighet. Lagmannsretten er enig i at formålet med trafikkreglene ikke er å regulere hvilken type virksomhet som en eier kan drive på egen grunn.. Lagmannsretten er således enig med tingretten når det i dommen side 11 uttales:

Etter rettens vurdering er selskapets utplassering av sykler med tanke på utleie uansett ikke parkering i vanlig forstand. Mellom hvert leieforhold er syklene til dels tilfeldig og til dels strategisk plassert, slik at de er tilgjengelig for neste bruker. Brukerne kan lokalisere nærmeste sparkesykkel ved hjelp av applikasjonen. Som nevnt innledningsvis sørger de ansatte for utstrakt omplassering av el-sparkesykler etter at en bruker har avsluttet leieforholdet. Denne utleievirksomheten går ut over det som var formålet med parkeringsreguleringen i trafikkreglene. Trafikkreglene kan etter rettens vurdering ikke etablere en rett til å drive denne typen virksomhet på en annens grunn uten avtale med grunneier. Som nevnt er dette synspunktet uansett ikke avgjørende for utfallet. I tillegg nevnes at også politivedtektene for Trondheim kommune, fastsatt ved forskrift (FOR-1999-12-02-1245), forbyr parkering i parker, på grøntareal og midtdeler, med mindre det ved skilt er særskilt tillatt, jf § 3-2, og det er videre forbudt å plassere «noe» på offentlig sted som kan være til hinder eller ulempe for ferdselen, jf § 3-1, og dette omfatter også el-sparkesykler.

Ryde Technology AS har anført at kravet om samtykke for utplassering av el-sparkesykler innebærer et ... et forbud mot næringsvirksomhet som kommunen ikke kan nedlegge i kraft av eierrådigheten, fordi det er offentlig myndighetsutøvelse som hører under forvaltningslovens regler.

Side:12

Grensedragningen mellom når det offentlige bruker sin myndighet som høyhetsrett og når en opptrer på privatrettens område i kraft av eierrådigheten, er vanskelig og ikke klart definert. I Hans Petter Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 5. utgave s. 394 – 396 er følgende uttalt om hva som ligger i vilkåret:

«Offentlig myndighetsutøvelse i formell forstand vil si at forvaltningen i kraft av statens høyhetsrett utøver myndighet over borgerne [...]. Forvaltningen er i dette perspektivet øvrighet, borgerne undersåtter. Dette skiller myndighetsutøvelse fra de tilfelle hvor forvaltningen er tjenesteytende og borgerne klienter eller brukere, og fra de tilfelle hvor forvaltningen og borgerne er likeverdige kontraktspartnere. Myndighetsutøvelse innebærer med andre ord utøvelse av den særlige stillingen som statsmakten har overfor sine borgere, og hvor forpliktelsen til å underkaste seg myndigheten følger av de alminnelige forpliktelser man har som samfunnsborger. Den viktigste plikten man har som samfunnsborger i denne forbindelse, er å underkaste seg de reguleringer som er vedtatt i lovlige former av de legitime statsmakter. [...] De sentrale former for myndighetsutøvelse er generell og individuell normering, kontroll og sanksjonering, det vil si avgjørelse om påbud, forbud, fritakelse og tillatelse. Forutsetningen for at det skal være tale om myndighetsutøvelse, er at forvaltningen ikke har et annet rettsgrunnlag for sine beslutninger. Det er altså ikke myndighetsutøvelse når forvaltningen f.eks. i kraft av en privat handleevne utøver myndighet.

Hvorvidt noe er offentlig myndighetsutøvelse, kan således i første omgang avgjøres negativt ut fra rettsgrunnlaget. [...] Dersom en normering skjer ut fra en kompetanse som ikke er særskilt offentlig, dvs. avtalekompetansen eller eierrådigheten, så står vi ikke overfor offentlig myndighetsutøvelse. Og omvendt, dersom det offentlige har benyttet seg av et særskilt offentligrettslig grunnlag, kan vi stå overfor myndighetsutøvelse selv om det samme kunne vært oppnådd gjennom bruk av f.eks. eierrådigheten. [...]

Den typiske myndighetsutøvelse er når forvaltningen pålegger plikter og griper inn i privates rettsstilling. Inngrep må her forstås i vid forstand, og omfatter ikke bare det å stille opp forbud og påbud, men også det å ikke gi dispensasjon i form av en tillatelse, konsesjon eller fritakelse, det å tilbakekalle en rettighet og det å bringe et begunstigende vedtak til opphør. Men det offentlige gir også rettigheter i kraft av sin høyhetsrett.»

Tilsvarende fremkommer i redegjørelsen for gjeldende rett i NOU 2019:5 s. 305.

«I dette ligger et krav om at avgjørelsen må bygge på et offentligrettslig kompetansegrunnlag. I kjernen ligger avgjørelser om påbud, forbud, fritak eller tillatelse. Avgjørelser om tildeling eller opphør av økonomiske ytelser blir også ofte ansett som enkeltvedtak, især der det er tale om ytelser som noen har et lovbestemt krav på, eller som tildeles etter en fast ordning. Løsningen har vært mer usikker når det gjelder avgjørelser om tildeling eller opphør av tjenester. Utviklingen har gått i retning av at stadig flere slike avgjørelser anses som vedtak, eller at forvaltningsloven blir gjort gjeldende i kraft av særlige lovbestemmelser.[...] Utenfor enkeltvedtaksbegrepet faller avgjørelser som bygger på forvaltningens privatautonomi, for eksempel inngåelse av avtaler eller utøving av eierrådighet, jf. kapittel 27 nedenfor»

Sivilombudsmannen har etter å ha gjennomgått relevant litteratur, uttalt følgende om når det dreier seg om offentlig myndighetsutøvelse i sak SOMB-2009-4:

Side:13

«Etter gjeldande rett er det klart at også avgjersler gjort i medhald av ein slik råderett vil kunne vere av ein så klar offentlegrettsleg karakter at dei må reknast som enkeltvedtak. For tildeling av offentleg støtte i form av pengar må nok dette i dag reknast som hovudregelen snarare enn unntaket, jf. m.a. Woxholth, op.cit., s. 76 og Eckhoff/Smith, op.cit., s. 242. Avgjersler gjort med heimel i privat råderett er ikkje utøving av offentleg mynde når det gjeld spørsmål om å gi eller nekte offentlege tenester. Det krev særlege omstende for at slike avgjerder skal vera enkeltvedtak. Sentrale moment i denne vurderinga vil m.a. vere kva slags livsområde ein er på, kva formål og behov det offentlege freistar å dekkje gjennom bruken av råderetten, om det dreier seg om tildeling av gode som det er skort på, og kva slags motyting den private parten må svare. Reint kommersielle avtaler som ikkje omfattar utøving av offentlig mynde i meir tradisjonell forstand vil falle utanfor enkeltvedtaksomgrepet, jf. Ot. prp. nr. 3 (1976–1977) s. 54.»

For den videre vurderingen legger lagmannsretten til grunn de momentene som Sivilombudsmannen har påpekt.

Formålet med bruken av eierrådigheten var ifølge kommunedirektørens saksfremlegg til de vedtatte retningslinjene å regulere utleie av el-sparkesykler «slik at de negative virkningene for det totale bymiljøet begrenses». Det ble vist til at det offentlige areal er «et knapphetsgode og har betydning for fremkommeligheten for alle ferdende i byrommet». Av den grunn burde «adgangen til å få drive slik virksomhet reguleres slik at man oppnår et forsvarlig antall enheter som bymiljøet kan tåle».

Formålet har klart offentligrettslig karakter: Det skal ivareta ulike brukerinteresser til det beste for fellesskapet. Kommunen har påpekt at når kommunen bruker sin eierrådighet, vil det alltid inneholde et element av å forvalte fellesskapets interesser. Lagmannsretten er enig i at det er et poeng, likevel slik at det må nyanseres med hensyn til hva slags fellesskapsinteresse det er tale om. Her er det tale om regulering på et livsområde hvor flere brukergrupper har til dels motstridende interesser. Behovet for å finne løsninger som på en fornuftig måte veier disse interessene mot hverandre, tilsier at formålet har vært offentligrettslig. Lagmannsretten har også lagt noe vekt på at retningslinjene tok sikte på å regulere alt «offentlig regulert areal» i kommunen, det vil si også areal eid av andre offentlige instanser. Det er ikke ført bevis for at kommunen hadde avtalerettslig fullmakt til å regulere eierrådigheten til andre offentlige myndigheter. Lagmannsretten mener dette taler for at kommunen på vedtakstidspunktet antok at en bygget på et offentligrettslig kompetansegrunnlag.

Som det fremkommer over, har kommunen selv påpekt at reguleringen gjaldt et knapphetsgode. Lagmannsretten er enig i det. Kommunen eier det alt vesentlige av veiareal i Trondheim sentrum. Arealet utgjør en sentral del av kommunens infrastruktur. Bruk av dette arealet er nødvendig for enhver aktivitet i sentrum. Kommunens eierinteresser er så dominerende at det har klare likhetstrekk med en monopolsituasjon Dette er forhold som taler for at det dreier seg om utøvelse av offentlig myndighet.

Side:14

Kommunen har gjort gjeldende at konkurransegrunnlaget la opp til at tilbyderne skulle betale et ikke ubetydelig vederlag for bruken, og at det taler for at det dreier seg om utøvelse av eierrådighet og en privatrettslig avtale.

Som nevnt over er utgangspunktet at både privatpersoner og næringsdrivende har rett til ferdsel og parkering på offentlig areal. Denne bruken er vederlagsfri. At tjenestekontraktene som kommunen tok sikte på å inngå hadde bestemmelser om betaling av et vederlag, er derfor ikke et avgjørende moment.

Til støtte for at kommunen kan stille vilkår for hvordan offentlig grunn skal disponeres, har kommunen vist til at utøvelse av annen type virksomhet krever særskilt tillatelse og eventuelt krav om vederlag. Som eksempel er det vist til virksomheter som leier ut bysykler, eier torgplass, driver drosjenæring og håndverkere/varetransport som får utstedt særskilte parkeringstillatelser. Lagmannsretten kan ikke se at disse sammenlikningene er treffende. Utleievirksomhet av bysykler leier konkrete arealer av kommunen til oppstilling av syklene. De relevante momenter for å fastslå grensene for offentlig myndighetsutøvelse vil slå annerledes ut når det dreier seg om leie av et konkret areal. Slik varig leie vil være til fortrengsel for andre brukergrupper. Det vil da ikke være tvilsomt at kommunen kan utøve sin eierrådighet over det konkrete arealet og det vil være rimelig og saklig grunn til at leietaker betaler et vederlag for leie. For bysykkelbrukernes bruk av veinettet, betales imidlertid ikke vederlag. Det betales heller ikke for parkering i de situasjoner parkering ikke skjer på de anviste oppstillingsplassene. Ettersom bysyklene baserer seg på en betalingsmodell hvor parkering utenfor anviste plasser er lite lønnsomt for brukeren, må det riktignok antas at slik parkering sjelden skjer.

De øvrige eksemplene gjelder situasjoner hvor kommunens adgang til å sette vilkår, kreve vederlag eller gi samtykke følger av delegert kompetanse som myndighetsutøver. Tillatelse til å kjøre på areal som er forbudt for motorvogn o.l., kan kommunen gi i kraft av å være kompetent myndighet etter skiltforskriften 7. oktober 2005 nr. 1219 § 28 nr. 1 annet jf. tredje ledd. Det samme gjelder holdeplass for drosje. Utstedelse av særskilte parkeringstillatelser følger av kompetanse etter parkeringsforskriften 18. mars 2016 nr. 260 §§ 27 til 29. Omsetning av varer på offentlig sted krever samtykke etter politivedtektene § 2-1 jf. § 1-1. Ettersom det i disse tilfellene foreligger offentligrettslige grunnlag for vederlaget, er disse eksemplene ikke sammenliknbare.

En mer treffende sammenlikning er virksomhet som driver bildelingsforetak. De bilene som leies ut bruker veien og parkerer i samsvar med reglene som gjelder for alminnelig bruk av bil. Trondheim kommune har i medhold av vegtrafikkloven § 8 gitt særskilt forskrift for parkering (forskrift 30. september 2020 nr. 2074) som etter søknad utvider parkeringsretten for denne typen biler. Forskriften synes å bygge på en forutsetning om at det ikke foreligger – hverken privatrettslig eller offentligrettslig – adgang til å kreve særskilt vederlag når denne typen biler kjører eller parkerer på offentlig vei, men at det

Side:15

etter søknad kan gis en utvidet rett til parkering. I sistnevnte tilfelle vil det utvilsomt dreie seg om myndighetsutøvelse.

Kommunen har anført at dersom det ikke skal være anledning til å kreve samtykke i kraft av eiendomsretten, vil det kunne få konsekvenser for andre som ønsker å drive virksomhet fra offentlig grunn. Lagmannsretten er ikke enig i det. Gjennomgangen over viser at for de fleste sammenliknbare virksomheter vil kommunen ha kompetanse til å regulere den aktuelle virksomhets bruk av offentlig grunn i kraft av å være offentlig myndighetsutøver.

Kommunen har anført at det ikke er tale om en lovpålagt oppgave fordi det ikke foreligger noen plikt til regulere utleie av el-sparkesykler på egen eiendom. Bruk av el-sparkesykler er «trafikk på veg», jf. trafikkreglene § 2 nr. 1. Økningen i bruk av el-sparkesykler i sentrumsstrøk har understreket behovet for regulering fra en offentlig myndighet, uavhengig av forvaltningsnivå. Slik lagmannsretten ser det, taler også dette momentet for at kommunens vedtak dreier seg om offentlig myndighetsutøvelse.

Endelig mener lagmannsretten at det må legges avgjørende vekt på at det krav til samtykke som kommunen oppstiller, ikke kunne vært stilt av en privat grunneier. Som nevnt over vil en privat grunneier ikke kunne innskrenke alminnelig ferdsel og parkering på offentlig vei. Når kommunen treffer bestemmelser om bruken, er det som veimyndighet. På samme måte som en privat grunneier ikke kan regulere hvem som skal ha adgang til og bruke offentlig vei, kan heller ikke kommunen som grunneier gjøre det.

Lagmannsretten mener etter dette at de relevante momenter alle går i retning av at vedtaket er å anse som offentlig myndighetsutøvelse.

Reelle hensyn taler også for at når kommunen råder over offentlig grunn som er regulert til veiareal, bør det være i kraft av å være myndighetsutøver. Lagmannsretten viser det som er uttalt over med hensyn til at det dreier seg om sentral infrastruktur og et knapphetsgode hvis regulering bør skje gjennom de saksbehandlingsregler som forvaltningsloven oppstiller. Særlig må det gjelde når det er tale om å ilegge begrensninger på en særskilt type bruk uten at relevante brukerinteresser får anledning til å gi uttrykk for sine synspunkt.

Endelig viser lagmannsretten til at representantforslag inntatt i Dokument 8:293 L (2020–2021). Forslaget går ut på å gi kommunene lovhjemmel for å kunne regulere utleie og bruk av el-sparkesykler og små el-kjøretøy. Det er for tiden til behandling i Kommunal- og forvaltningskomiteen. Behovet for klar lovhjemmel underbygger at det samtykkekravet som kommunen ønsker å oppstille, er offentlig myndighetsutøvelse.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at kommunes vedtak av 13. august 2019 er å anse som offentlig myndighetsutøvelse. Kommunen mangler rettslig grunnlag for å kreve slik

Side:16

samtykke som påstanden forutsetter. Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten og anken blir å forkaste.

Sakskostnader

Ryde anses etter dette for å ha vunnet saken og har krav på å få dekket sine nødvendige kostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd, jf. § 20-5. Lagmannsretten har vurdert om det er grunn til å bruke unntaket i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at «tungtveiende grunner gjør det rimelig» å frita kommunen helt eller delvis for sakskostnadsansvaret. Lagmannsretten har ikke funnet saken tvilsom.

De kostnadene Ryde kan få erstattet er rimelige, nødvendige og forholdsmessige kostnader, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Advokat Wettre har levert sakskostnadsoppgave for lagmannsretten med krav om dekning av 196 996 kroner i salær eksklusive merverdiavgift, hvorav 8 296 kroner er til reise og opphold for to prosessfullmektiger. Det er krevd dekket arbeid med i alt 59 timer til en timepris av 4 100 og 2 500 kroner. Til sammenlikning har advokat Block krevd dekket 120 736 kroner fordelt på 77 timer.

Kommunen har ikke fremmet innsigelser oppgaven.

Lagmannsretten mener at salærkravet er for høyt.

Faktum i saken er oversiktlig og uomtvistet. De juridiske problemstillingene har i det vesentlige vært de samme for lagmannsretten som for tingretten. Det er dessuten avsagt en midlertidig kjennelse, hvor de samme rettslige problemstillinger ble behandlet prejudisielt. Arbeidet med utredning av de juridiske problemstillinger synes å være tatt høyde for i sakskostnadene for tingretten, hvor kravet under tvil ikke ble satt ned.

Lagmannsretten kan videre ikke se at sakens omfang eller kompleksitet tilsier at det var behov for at Ryde skulle møte med to prosessfullmektiger under ankeforhandlingen.

Forskjellen mellom sakskostnadsoppgavene ligger i at advokat Wettre har betydelig høyere timepris enn advokat Block. Grad av spesialisering kan forsvare høy timepris. I så tilfellet må det forventes at det gjenspeiles i et lavere timeforbruk.

Lagmannsretten mener at salærkravet for lagmannsretten passende kan settes til 150 000 kroner. Ryde er avgiftspliktig næringsdrivende og har fradragsrett for inngående merverdiavgift.

Med det resultat lagmannsretten har kommet til, finner lagmannsretten ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Side:17

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er høy arbeidsbyrde hos dommerne.

Dommen er enstemmig.

D O M S S L U T N I N G

1. Anken forkastes.

2. Trondheim kommune dømmes til å betale til Ryde Technology AS 150 000 – etthundreogfemtitusen – kroner i sakskostnader for lagmannsretten.