LG-1990-82
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-18 |
| Publisert: | LG-1990-00082 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen skifterett Nr. A 6/87 - Gulating lagmannsrett LG-1990-00082 A. Anket til Høyesterett: Særeiedødsboets konkursbo frifinnes, se HR-1994-00164 B (se også Rt-1994-1452). |
| Parter: | Ankende part: I/S A/S Falkefjell & Co (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Simonsen & Musæus ANS v/advokat Nils-Petter Argel, Oslo). Motpart: Hilmar A. Rekstens særeiedødsbo, dets konkursbo v/bobestyrerne h.r.advokat Kristian Roll og h.r.advokat Jens Kr. Thune (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen v/advokat Gunnar Sørlie, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Greve, Ekstraordinær lagdommer Hordnes, Byrettsdommer Torkildsen |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1896) §31, §7, Tvistemålsloven (1915) §163, §172, §180, Foreldelsesloven (1979) §10, §31, Dekningsloven (1984) §5-9 |
År 1993 den 18. juni ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 90-0082 avsagt slik dom:
I anledning av et anmeldt krav fra I/S A/S Falkefjell avsa Bergen skifterett 19. oktober 1989 dom med slik domsslutning:
"1. Rekstens særeiedødsbo - dets konkursbo, frifinnes.
2. I/S A/S Falkefjell & Co betaler saksomkostninger til Rekstens særeiedødsbo - dets konkursbo, med kr 287.000,- - kronertohundreogåttisjutusen -.
Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."
I/S A/S Falkefjell & Co. (i det følgende kalt Falkefjell) har rettidig påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Rekstens særeiedødsbo - dets konkursbo v/bobestyrerne (i det følgende kalt Reksten-boet) har tatt til motmæle i anledning anken. Ankeforhandling ble avholdt i Bergen i dagene 7. til 9. juni 1993. På ankende parts side møtte to representanter fra familien Ugelstad (rederiet Olsen & Ugelstad eide Falkefjell på det aktuelle tidspunktet, rederiet Olsen & Ugelstad har senere gått konkurs), ingen av disse avga partsforklaring. For Reksten-boet møtte bobestyrer høyesterettsadvokat Kristian Roll, som avga forklaring. Det ble ellers avhørt to vitner.
Sakens detaljerte sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for skifteretten, fremgår av skifterettens domspremisser. Lagmannsretten nøyer seg med å vise til disse. Det er kommet til et par nye dokumenter ved sakens behandling for lagmannsretten, hvilket lagmannsretten vil komme tilbake til der dette er naturlig for dens avgjørelse.
Sakens faktiske bakgrunn er i meget korte trekk som følger:
I begynnelsen av 1970-årene arbeidet nå avdøde skipsreder B (i det følgende kalt B) på tank-markedet med egne og innleide skip. Særlig ved å operere på spot-markedet tok han toppen av markedet og oppnådde betydelige inntekter. Med oljekrisen i 1973 falt markedet, hvilket fortsatte inn i 1974 og 1975. Blant de innleide skipene som Reksten disponerte i 1975, var Falkefjell, som Reksten disponerte i henhold til et tidscerteparti.
Den 10. april 1975 unnlot Reksten å betale full certepartihyre til Falkefjell. Denne hyrestoppen innebar et mislighold og var kombinert med en meddelelse fra Reksten om at han ville forsøke å komme frem til et forslag til minnelig ordning av partenes utestående. På samme tid var det også tre andre rederier som hadde lignende krav mot Reksten som det som gjaldt for Falkefjell. Til sammen hadde de fire rederiene til gode ca USD 60 millioner for bestående certepartiers gjenstående løpetid. Den gang direktør i Olsen og Ugelstad (rederiet som sto bak A), høyesterettsadvokat Ole Lund, tok et initiativ til at de fire rederiene skulle koordinere sine krav i forhandlinger med Reksten.
På nevnte tidspunkt hadde Reksten også misligholdt byggekontrakter inngått med Akers Mekaniske Verksted A/S (i det følgende kalt Aker). Den 30. mai 1975 ble det avsagt en voldgiftsdom mellom Aker og Reksten hvoretter Reksten ble dømt til å betale NOK 320 millioner (med fradrag av innbetalt forskudd på kontraktene, NOK 86 millioner) til Aker. Der var også andre uoppgjorte mellomværende mellom Aker og Reksten. I tillegg til dette hadde Reksten en rekke mindre kreditorer samt finanskreditorer.
Reksten hadde i det vesentlige finansiert sin flåte gjennom førsteprioritets pantelån i Hambros Bank (London) og annenprioritets pantelån gjennom Låneinstituttet for skipsbyggeriene. For annenprioritets lånene sto Aker mellom Rekstens rederi og Låneinstituttet.
Det er på det rene at såvel Hambros Bank som den norske stat var interesserte i å unngå konkurs hos Reksten. I Norge var man redde for de ringvirkninger som en slik konkurs ville kunne føre med seg for landet og for dets næringsliv.
Den 9. mai 1975 ga Reksten Hambros Bank ekstra sikkerhet for gammel gjeld, hvilket kunne omstøtes dersom Reksten ble slått konkurs innen en frist på tre måneder. Hambros Bank ivret for at der skulle oppnås enighet mellom Reksten og hans øvrige kreditorer i relasjon til disses utestående krav innen tremånedersfristen, da banken ellers fryktet for at Reksten ville bli slått konkurs og sikkerheten omstøtt.
Det var løpende kontakt og forhandlinger mellom de som noe forenklet kan kalles hovedinteressentene i Reksten-rederiets formue. Disse var Reksten og hans bankforbindelse Hambros Bank, og dessuten den norske stat representert i første rekke ved regjeringsadvokat Bjørn Haug og handelsminister Per Kleppe, Låneinstituttet ved høyesterettsadvokat Håkon Nygaard, Aker ved dets advokat Karl Glad og de fire rederiene ved direktør Ole Lund. Mellom Aker og de fire rederiene skal det ha vært en løpende og åpen dialog selv om man var klar over at man delvis hadde motstridende interesser.
For Falkefjell var økonomien prekær på det aktuelle tidspunktet og behovet for å få utbetalt så meget som mulig av tilgodehavendet hos B var påtrengende. Hovedinteressenten i Falkefjell, rederiet Olsen & Ugelstad gikk konkurs i 1976.
I løpet av forhandlingene mellom partene presenterte Reksten bl.a. sin såkalte "Nero-plan". Planen som inneholdt forslag til deloppgjør (med befriende virkning) såvel overfor Aker som de fire rederiene, ble senere forkastet i et møte blant de største kreditorene i London. Det som særlig opptok kreditorene på det aktuelle tidspunktet, var følelsen av at Reksten hadde overført meget betydelige midler - inntjent særlig da tank-markedet var på topp - til den gang ukjente, men Reksten-kontrollerte aktiva i utlandet. Alene kontroll med bokført inntjening på certepartiene sammenholdt med inntekter fremført til beskatning i Norge, viste at en slik mistanke om en betydelig utenlandsformue for Reksten ganske sikkert måtte være berettiget. Denne oppfatningen synes klart å ha vært delt av alle aktørene fra Norge. Det man manglet var imidlertid håndfaste opplysninger om formuens plassering som ville muliggjøre at de som hadde krav mot Reksten, kunne ta juridiske steg for å få andel i utenlandsformuen.
Som tiden gikk og forhandlingene fortsatte, ble det klart at de fire rederiene på den ene side og Aker med sitt under omstendighetene nære forhold til Låneinstituttet og den norske stat ikke hadde samme syn på hvorvidt det skulle begjæres konkurs i Rekstens rederi. De fire rederiene ivret sterkt for konkurs og truet gjentagende genger med dette, dersom de ikke fikk oppgjør. Karl Glad var også en sterk talsmann for konkurs, men Aker valgte ut fra en samlet vurdering av sin situasjon - herunder forholdet til Låneinstituttet og den norske stat - ikke å presse tilsvarende med trussel om konkurs.
Det ble på et tidspunkt klart at rederiene kunne tenke seg å avstå fra konkursbegjæring dersom de til fordeling seg imellom fikk utbetalt et beløp på USD 20 millioner. Medio august 1975 kom der plutselig på bordet et tilbud fra Iceland Shipping Corporation (i det følgende kalt Iceland) hvoretter dette selskapet tilbød seg å kjøpe opp de fire rederienes fordringer på Reksten mot et kontant oppgjør på USD 20 millioner. Det lå i kortene at tilbudet ikke representerte et ordinært forretningsmessig tilbud, og at der måtte være forbindelseslinjer mellom Iceland og Reksten.
Iceland var et Panama-registrert selskap uten den gang kjente aktiva. Midlene til å betale ut rederiene skulle lånes inn. Forslaget til avtale mellom Iceland og de fire rederiene ble lagt frem både for den norske stat og for Aker til orientering. Alle de norske aktørene tok steg til å få vite hvem som egentlig sto bak Iceland og hvilke forbindelseslinjer der kunne være mellom dette selskapet og Reksten. Ingen slike forbindelseslinjer ble identifisert, selv om de norske kreditorene hadde en sterk mistanke om at Rekstens utenlandsformue direkte eller indirekte måtte danne finansiell basis for tilbudet fra Iceland. Ole Lund, på vegne av de fire rederiene, anså det overveiende sannsynlig at det til syvende og sist dreiet seg om delbetaling til rederiene fra midler tilhørende Reksten. Dette var det imidlertid ikke mulig å bevise på det daværende tidspunkt.
Før de fire rederiene inngikk avtale med Iceland 19. august 1975, hadde Lund klarert med regjeringsadvokaten om norske myndigheter ville ha innsigelser til en slik avtale enten på grunnlag av et forfordelingssynspunkt - det dreiet seg om deloppgjør kun til fire rederier - eller i relasjon til valutalovgivning, skatteregler etc. da det kunne forutsettes at dette var midler som Reksten hadde ført ut eller ikke tatt inn i Norge uten hensyn til norske lovregler. Regjeringsadvokaten og handelsministeren signaliserte tilbake at der ikke ville være grunnlag for innsigelser mot avtalen i disse relasjonene. Rekstens finanskreditorer var kjent med avtalen. Dersom B ikke ble slått konkurs, regnet man med at alle småkreditorene kunne påregne fullt oppgjør for sine krav. Aker var den eneste av kreditorene som tilsynelatende ville kunne komme dårligere ut i relasjon til sitt krav overfor Reksten, om Iceland-avtalen ble inngått.
Iceland-avtalen fikk etter initiativ fra de fire rederiene en tilføyelse i et punkt 11. som lød som følger:
"Iceland warrant that neither the shareholding nor the assets of Iceland are directly or indirectly the assets of any of the Scheduled Parties by reason of the ownership of the shares of Iceland or otherwise. In the event of breach of this warranty and in the event of this Agreement beeing set aside as a fraudulent preference or otherwise as a result of such breach the benefit of the aforesaid rights and remedies shall forthwith revert to the Owners absolutely and the Owners shall be under no obligation to repay to Iceland the first or second instalments."
Det er noe usikkert om punkt 11 var kjent for de øvrige kreditorene og den norske stat før avtalen ble underskrevet, eller om det ble kjent umiddelbart deretter.
I perioden etter at Iceland-avtalen var inngått, hadde den gjenværende store kreditoren, Aker, valget mellom å begjære Reksten-rederiet konkurs og få Iceland-avtalen omstøtt på objektivt grunnlag, eller å forsøke å forhandle seg frem til en avtale med Reksten hvoretter konkursbegjæring fra Akers side ikke ble aktuelt. Slik avtale ble inngått i september 1975.
Nærværende sak gjelder spørsmålet om hvorvidt Falkefjell under henvising til punkt 11 kan kreve godkjennelse i Reksten-boet for sin fordring på den del av Falkefjells utestående hos Rekstens rederi som ikke ble dekket ved oppgjøret fra Iceland.
Ankende part mener at skifterettens dom er uriktig såvel med hensyn til bevisvurderingen som med hensyn til rettsanvendelsen.
Ankende part anfører at Falkefjell straks etter konkursåpningen i Reksten-boet, fremmet et betinget krav om dekning for den del av sitt utestående hos Reksten som ikke ble dekket av Icelandavtalen, for det tilfellet at det skulle vise seg at Iceland de facto representerte Reksten-midler. Da bobehandlingen har avdekket at Reksten faktisk sto bak Iceland (jfr. bl.a. bobestyrernes midlertidige innberetninger), krevet Falkefjell dividende i boet d.v.s kreditorstatus i samme. Dette er foranledingen til nærværende skiftetvist.
Ankende parts hovedanførsel er at Iceland-avtalen ble inngått i full åpenhet overfor andre kreditorer i Reksten-boet og den norske stat, som en rent forretningsmessig avtale. Falkefjell og derved også Olsen & Ugelstad kom i en meget vanskelig økonomisk situasjon ved Rekstens mislighold av tidscertepartiet, og måtte derfor søke mest mulig av sitt tilgodehavende utbetalt fra Reksten.
Det er riktig at Falkefjell antok at det var Reksten-midler som rent faktisk dannet grunnlaget for utbetalingen fra Iceland, men dette er ikke ensbetydende med, tvert imot det er klart forskjellig fra, at man hadde kunnskaper om den indre sammenheng som gjorde at man den gang kunne søkt full dekning for sitt krav i Rekstens utenlandsmidler. Derfor ble kravet først meldt tentativt i Reksten-boet inntil det var endelig avklart at det rent faktisk var Reksten som sto bak Iceland-utbetalingene. Hovedintensjonen med punkt 11 i avtalen var å sikre rederiene mot å bli avspist med en delbetaling fra Reksten dersom det rent faktisk var hans midler som var basis for utbetalingen gjennom Iceland. Da skulle - i henhold til punkt 11 - hele kravet gå tilbake til Falkefjell og de tre andre rederiene.
Med den kunnskap man nå har om den indre sammenheng mellom Rekstens midler i utlandet og utbetalingene fra Iceland, er Falkefjell i den situasjon som punkt 11 beskriver, og hvor den uoppgjorte delen av kravet mot Reksten-rederiet nå kan gjøres gjeldende i Reksten-boet. Dette gjelder allerede etter bestemmelsens ordlyd og under enhver omstendighet etter en formålsorientert og/eller utvidende fortolkning av bestemmelsen.
Punkt 11 representerer intet fordekt eller illojalt i forhold til andre Reksten-kreditorer. Tvert imot var Aker som stor kreditor vel kjent med punkt 11 da verkstedet inngikk September-avtalen (1975) med Reksten-rederiet. Kort sagt hadde Aker valget mellom enten godta å Iceland-avtalen inklusive dens punkt 11, og forhandle seg frem til en minnelig ordning med Reksten-rederiet i 1975, eller å slå Reksten konkurs og få Iceland-avtalen omstøtt på objektivt grunnlag. At Aker ut fra forretningsmessige betraktninger, herunder sitt forhold til Staten og Låneinstituttet, valgte en avtale med Reksten fremfor konkurs, innebærer at Aker de facto samtidig godkjente Iceland-avtalen ved ikke å bruke det eneste juridiske middel de hadde mot denne, nemlig omstøtelse på objektivt grunnlag under konkursbehandling av Reksten-boet. Denne klart forretningsmessige avveiningen fra Akers side kan verkstedet i ettertid ikke løpe fra.
Ankende part vil heller ikke se bort fra at det faktisk kan ha vært i Akers interesse å få de fire rederiene ut av forhandlingene med Reksten, slik at disse forhandlingene i det følgende i det vesentlige ble mellom Aker, Låneinstituttet og den norske stat på den ene side og Reksten-rederiet og Hambros Bank på den annen. Det bemerkes at Aker var et gigantkonsern i norsk målestokk. Verkstedet representerte bl.a. 12.000 arbeidsplasser. Selv om de fire rederiene fikk et separat deloppgjør av sine krav i og med Iceland-avtalen, er det misvisende å si at de ved denne skjøv Aker til side. Aker var ingenlunde i en posisjon der verkstedet kunne skyves til side. Tvert imot sto verkstedet, som ovenfor nevnt, fritt med hensyn til å få avtalen omstøtt dersom verkstedet så seg tjent med dette etter en totalvurdering av forholdene.
Til det rent objektive anføres det at Iceland var et redskap for Reksten ved betalingen til de fire rederiene. Betalingen fant faktisk sted ved at aksjer som tilhørte Reksten, ble tilført Iceland som var et tomt selskap, som nærmest ble hentet opp av en skrivebordskuff som et verktøy, ved transaksjonen. Det avgjørende er at det var Rekstens midler som ble brukt til delbetalingen, og da er garantibestemmelsen i punkt 11 brudt.
Hovedpoenget for Falkefjell ved å få inn punkt 11 i Icelandavtalen var å sikre seg mot at man ikke ble avspist med en delbetaling dersom det skulle vise seg at Reksten rent faktisk hadde en betydelig formue i utlandet som det skulle kunne vær mulig å gjøre det totale kravet gjeldende i. Det maksimale Falkefjell kunne gjøre for å forhindre å bli ført bak lyset av Reksten ved Iceland-avtalen, var å utbe seg (slik også den norske stat og andre kreditorer gjorde) skriftlige erklæringer om at det ikke var forbindelseslinjer mellom Iceland og Reksten. Rent juridisk hadde man ikke den gang andre adekvate virkemidler til rådighet. Dette faktum rokkes ikke ved at det var en alminnelig oppfatning at Rekstens formue i Norge ikke ga et realistisk bilde av hans total formue, hensett til den betydelige inntjening han hadde hatt særlig i perioden rett før oljekrisen. Dersom punkt 11 ikke hadde vært tatt inn i Iceland-avtalen, ville Reksten (et eventuelt senere Reksten-bo) få fordeler av at det var brukt en fordekt fremgangsmåte, hvis det faktisk var Rekstens midler som ble brukt ved utbetalingen gjennom avtalen.
Ankende part understreker at klausulen i punkt 11 således hadde en selvstendig forretningsmessig betydning ut over det som ville gjelde i en eventuell omstøtelsessituasjon eller dersom norske myndigheter skulle ha kommet tilbake med anførsler om at betalingen var skjedd med forbrutte midler fra Rekstens side.
Ankende parts anførsler vedrørende ankemotpartens tidligere påstand om at det var inngått avtale forut for Iceland-avtalen, mellom Reksten og Falkefjell om endelig oppgjør ved utbetalingen av USD 20 millioner, finner lagmannsretten det ikke nødvendig å gjengi, da dette ikke lenger er opprettholdt som en anførsel under ankebehandlingen av saken.
Hva angår Reksten-boets subsidiære anførsel om at et eventuelt krav fra Falkefjells side er foreldet, avviser ankende part dette. Utgangspunktet for foreldelsen (som beregnes etter den gamle foreldelsesloven regler) er tre år. Men tre-årsfristen begynner ikke å løpe før Falkefjell får kjennskap til at det var Reksten som sto bak Iceland-utbetalingen, og da hadde Falkefjell for lengst anmeldt sitt krav i Reksten-boet. Hverken Falkefjell eller andre utenfor den nærmeste kretsen rundt Reksten hadde kjennskap til eller kunnskap om de faktisk underliggende forholdene, før disse ble avklart under bobehandlingen.
Ankende part avviser motpartens motregninsinnsigelse basert på subjektiv omstøtelse etter den tidligere ulovfestede actio Pauliana. Norsk rett er klar med hensyn til at kontant delbetaling av forfalt gjeld normalt ikke senere kan omstøtes med unntak bare for spesielle situasjoner relatert til tvang, illojalitet, etc.; jfr. nå dekningsloven §5-9. Det er imidlertid intet ved Falkefjells opptreden som er illojalt, fordekt, tvingende eller på annen måte av en slik karakter at det kvalifiserer til bruk av actio Pauliana.
Det er opplyst av ankende part og ikke bestridt av motparten at dersom kravet fra Falkefjell aksepteres i Reksten-boet så er man enige om det tilhørende rentekravets beregning.
Ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. I/S A/S Falkefjell & Co.s krav i Rekstens særeiedødsbo - dets konkursbo - rubrisert som fordring nr. 3, stor USD 5.833.696,-, med lovlige renter fra 17. august 1975 og frem til konkursens åpning 17. november 1980, godkjennelse i boet.
2. Ankemotparten tilpliktes å betale den ankende parts saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten."
Ankemotparten er enig i skifterettens gjengivelse av faktum og dens rettsanvendelse. Skifterettens dom påstås da også stadfestet.
Ankemotparten er enig i at Reksten sto for et fordekt spill, og at de midler som kom til utbetaling gjennom Iceland-avtalen, til syvende og sist skrev seg fra Reksten-midler. Det må da også for alle parter allerede i 1975 og før Iceland-avtalen ble inngått, ha vært den eneste realistiske forklaringen på det tilbudet som avtalen representerte overfor de fire rederiene, at det var Rekstens utenlandsformue som ble brukt til utbetaling av USD 20 millioner i henhold til avtalen. Grunnlaget for en slik analyse lå der allerede i 1975.
Boets hovedanførsel er at Falkefjells krav savner hjemmel. Ordlyden i garantien i Iceland-avtalens punkt 11 er ikke brudt. Det var hverken aksjer eller eiendeler tilhørende Reksten som ble brukt til utbetalingen i henhold til avtalen, dette gjelder selv om Iceland til syvende og sist skulle få full kompensasjon for det utbetalte beløpet fra Reksten-midler. En bokstavfortolkning av punkt 11 gir med andre ord ikke hjemmel for noe krav.
Det bestrides dernest at det er grunnlag for en utvidende fortolkning av punkt 11 slik at punktet allikevel skal kunne danne basis for et krav fra Falkefjell. Mot utvidende fortolkning anføres en rekke synspunkter. For det første, den kommersielle virkelighet. A valgte penger straks fremfor å være med på en uviss konkursferd med det øvrige kreditorfellesskap. For det annet, representerer en utvidende fortolkning av avtalen på dette punkt mangel på indre logikk. For det tredje, taler det man kan kalle artikkel 11's forarbeider - nemlig den telexutveksling som fant sted for å avklare Icelands identitet - mot en utvidende fortolkning. I telexutvekslingen er ordlyden mer presis og omfattende enn det man finner i avtalens punkt 11. For det fjerde, taler det mot utvidende fortolkning at de fire rederiene skjøv Aker ut på sidelinjen for selv å få et oppgjør fra Rekstens utenlandsformue. For det femte, representerer Iceland-avtalen et godt oppgjør til Falkefjell som den gang fikk 40 % av sitt krav, d.v.s. 40 % av gjenstående hyrebetaling for certepartiets varighet uten at det fant sted noen form for neddiskontering av kravet eller kompensasjon for at skipet fritt ble stillet til disposisjon for eierne. For det sjette, hevdes det at Ole Lund i skriftveksling fra 1979 og 1980 (fremlagt av ankende part selv) har gitt uttrykk for en oppfattelse av ordlyden i punkt 11 som taler mot utvidende fortolkning. Som et syvende og siste punkt, anfører boet at rimelighet taler mot utvidende fortolkning. Falkefjells krav er fremmet mot et kreditorfellesskap som nå hovedsakelig består av Aker og Staten, samtidig som det var Falkefjell som i 1975 foreslo at Aker skulle skyves ut på sidelinjen. Aker har fortsatt atten år senere intet fått fra boet.
Ankemotparten fremholder at hele meningen med punkt 11 var at de fire rederiene skulle ha ryggen fri i en eventuell omstøtelsessituasjon som kunne vært en nærliggende konsekvens av avtalens inngåelse. Punkt 11's anvendelsesområde må avgrenses til en slik situasjon.
Subsidiært anfører boet at Falkefjells krav må være foreldet. Foreldelsesfristen for kravet må etter den gamle foreldelsesloven være tre år. Det dreier seg her om et ordinært kontraktsmessig mislighold, og foreldelsesfristen må beregnes på dette grunnlag. Kravet er forskjellig fra et erstatningskrav. Det oppsto intet nytt krav i og med Falkefjells kunnskap. Falkefjell hadde overdradd sitt opprinnelige krav til Iceland. Kravet ble foreldet før Reksten-boet ble tatt under konkursbehandling. Kravet kan ikke gjenoppstå senere. Falkefjells angivelige kunnskapsmangel er rettslig irrelevant. Foreldelsesloven av 1896 har ingen bestemmelse som svarer til den nåværende foreldelsesloven §10.
Atter subsidiært anfører ankemotparten en motregningsinnsigelse mot Falkefjells fordring. Det vil si at boet krever utbetalingen via Iceland omstøtt slik at beløpet derfra kan motregnes mot et eventuelt dividendekrav for Falkefjell i Rekstens konkursbo. Anførselen er atter subsidiær i den forstand at den kun gjelder hvis Falkefjell får medhold i å kunne fremme et uprioritert krav i Reksten-boet, d.v.s. hvis lagmannsretten finner et slikt krav hjemlet og ikke foreldet.
Hovedanførselen for omstøtelse på subjektivt grunnlag - anvendelse av actio Pauliana - er at Falkefjell på utilbørlig vis forsto at selskapet fremkalte et oppgjør som var illojalt overfor andre kreditorer, d.v.s. overfor hovedkreditoren Aker som ved oppgjøret ble skjøvet ut på sidelinjen. Dersom slik omstøtelse finner sted, vil A nå stå på linje med Aker, men Falkefjell har stått vesentlig bedre tidligere på grunn av den utbetaling som allerede har funnet sted via Iceland-avtalen. Boets angivelige inkonsistente opptreden vis á vis Hambros Bank kan ikke tillegges noen vekt i denne sammenheng. I 1975 antok de fleste at Hambros Bank var n av flere kreditorer som påtok seg en lederrolle blant kreditorene i den oppståtte situasjonen. Først senere er det blitt klarlagt at Hambros Bank faktisk var Rekstens "medsammensvorne".
Det bemerkes at Aker allerede i et møte 15. august 1975, d.v.s. umiddelbart før Iceland-avtalen ble inngått, protesterte mot avtalen som en forfordelingsavtale. Det er ikke riktig at Aker senere hadde full handlefrihet med hensyn til å slå Reksten konkurs. Akers handlefrihet var begrenset på grunn av den norske stats innflytelse på forholdene. Dessuten ville mange små kreditorer bare fått delvis oppgjør av sine krav dersom Reksten var slått konkurs den gangen. (Mange av disse små kreditorene er senere kjøpt ut av Aker.) Det bemerkes at ankemotparten har tatt med omstøtelseskravet som en ren motregningsinnsigelse, det er ikke reist motsøksmål med krav om omstøtelse.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Skifterettens dom stadfestes.
Subsidiært: Den andende parts fordring godkjennes som uprioritert. Dividenden skal fratrekkes USD 3.880.000 med tillegg av lovlig rente fra 5. september 1975.
I begge tilfeller:
Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.
Hensett til det som er fremkommet i lagmannsretten, herunder den dokumentasjonen som der er foretatt, bygger lagmannsretten sin avgjørelse på følgende bevisvurdering:
I "Midlertidig innberetning III" datert 29. oktober 1991, på 112 fremholder bobestyrerne at:
"For å dekke over at de omtalte USD 20 millioner [utbetalingen fra Iceland] i realiteten ville komme fra Rekstens egne midler, ble [Asbjørn] Lunde som var den som forvaltet Rekstens skjulte verdier i utlandet, av banken [Hambros Bank] gitt i oppdrag å fremskaffe beløpet fra Rekstens utenlandsformue uten at noen kunne etterspore kilden."
Advokat Asbjørn Lunde i samarbeid med Hambros Bank, Reksten selv og hans nærmeste medarbeidere gjorde det slik at man fant frem til et "tomt" Panama-registrert selskap, Iceland. Iceland ble samtidig utstyrt med en ledelse bestående av representanter for Experta Treuhand AG, Zürich. Sistnevnte eide på stråmannsbasis aksjene i Reksten-selskapene Intercontinental, Cornhill og Palmerston Holding. Forbindelsen med Experta Treuhand AG ble formidlet av Hambros Bank.
Via en stiftelse kalt Lascaux, registret i Liechtenstein, hadde B bygget opp en pyramideformet organisasjon av egne utenlandsmidler. Under stiftelsen var det flere selskaper bl.a. Arran og Calpurnia. Selv om Reksten selv ikke formelt eide disse selskapene, så hadde han full kontroll med dem via såkalte "stifters rettigheter" i Lascaux.
Utbetalingene fra Iceland ble muliggjort ved at selskapet formelt fikk låne penger (uten at det var forventet at disse skulle betales tilbake) fra selskap i Lascaux-gruppen. Sannsynligvis ved at aksjer i Furness Withy og/eller P & O som tilhørte Arran og/eller Calpurnia ble solgt, aksjer som på salgstidspunktet rent fysisk ble oppbevart i Hambros Bank. Det er på det rene at Reksten selv ga sitt samtykke til salg av aksjer som ovenfor beskrevet. Det var med andre ord Rekstens egne midler som ad omveier og på en fordekt måte ble brukt til oppkjøpet av de fire rederienes krav mot Reksten for USD 20 millioner i henhold til Iceland-avtalen. Så langt er også nærværende saks parter enige om sakens faktiske bakgrunn.
Som anført ovenfor i forbindelse med den kortfattete redegjørelsen for sakens faktiske bakgrunn, så søkte kreditorene i
Norge samt den norske stat å få opplysninger om Icelands identitet da forslaget om en Iceland-avtale plutselig dukket opp medio august 1975. I denne forbindelsen opplyser selskapet på forespørsel at: "please be advised that neither the shareholding of the undersigned company nor the assets wich we propose to acquire the claims mentioned in your telex are directly on indirectly the assets of B or of firma Reksten or of any of the companies enumerated in paragraph 2 of your telex by reason of ownership of the shares of the undersigned company or otherwise."
Hambros Bank på sin side føyer til: "we can only add that iceland shipping is a panamanian company registrered in 1968 for whom we have never acted as bankers stop although we have been autorised by iceland shipping on their behalf to place the offer before the incharteres tomorrow we are ourselves not a party to their proposed acquisition we have no ownership either directly or indirectly in the capital of icland shipping. We do not advise them and we are lending no money to them."
Ankemotparten har fremholdt at den ovenfor siterte redegjørelsen fra Iceland, må leses som mer vidtfavnende i relasjon til mulige direkte eller indirekte forbindelser mellom Iceland og Reksten, enn det som følger av ordlyden i pkt. 11 (gjengitt in extenso ovenfor under lagmannsrettens korte resyme av sakens faktiske bakgrunn). Underforstått: Hadde man gjentatt ordlyden fra firmaets egen redegjørelse i Iceland-avtalens pkt. 11, ville de senere konstaterte forbindelseslinjer mellom Rekstens utenlandsformue og Iceland-betalingen til de fire rederiene medført brudd på Icelands garanti i henhold til pkt. 11.
Lagmannsretten fortolker de to engelske tekstene på en måte som gir et annet resultat enn det ankemotparten har anført. Ankemotparten har vist til at Icelands redegjørelse nevner eiendeler som selskapet foreslår å benytte til oppkjøp av de fire rederienes krav, hvilket er mer presist enn den blotte og bare referanse til selskapets aktiva (som pkt. 11 inneholder). Lagmannsretten ser det slik at en generell referanse til aktiva som nevnt i Icelandavtalens pkt. 11, er et videre og følgelig mer vidtgående begrep enn en referanse alene til de aktiva som skal brukes til oppkjøp av rederienes utestående hos Reksten.
Lagmannsretten er kommet til den klare konklusjon at forbindelseslinjene mellom Rekstens utenlandsformue og Icelands aktiva brukt til oppkjøp av de fire rederienes krav i henhold til Iceland-avtalen (slik lagmannsretten ovenfor har funnet disse bevist), er av en slik karakter at de faller direkte inn under avtalens referanse til indirekte forbindelseslinjer også på annen måte enn de som fremgår av eiendomsrett til aksjene i selskapet. Lagmannsretten er, med andre ord, kommet til den konklusjon at de faktiske underliggende forhold er av en slik karakter at Iceland har brudt sin garanti som nedfelt i pkt. 11, allerede etter en streng ordfortolkning av samme garantibestemmelse.
Lagmannsretten behøver etter dette ikke å gå nærmere inn på hvorvidt det under omstendighetene eventuelt burde kunne komme på tale med en utvidende fortolkning av bestemmelsen. Lagmannsretten går følgelig heller ikke inn på de innsigelser mot en utvidende fortolkning som ankemotparten har fremkommet med.
Lagmannsretten finner videre at det nettopp var de senere avslørte forbindelseslinjene mellom Rekstens utenlandsformue og Iceland-avtalens utbetalinger, som avtalens pkt. 11 var ment å gardere mot. Således ville også en teleologisk eller formålsorientert tolking av denne del av pkt. 11 lede til samme resultat som en ren ordfortolkning.
Et siste spørsmål er om det under omstendighetene skulle kunne tenkes å foreligge forhold som tilsier en innskrenkende fortolkning av pkt. 11. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke kan være tvilsomt at de fire rederiene ved pkt. 11 både ville gardere seg i relasjon til en mulig omstøtelse av avtalen og dersom det i ettertid skulle vise seg at den norske stat skulle ha innsigelser mot avtalen under henvisning til at oppgjøret hadde funnet sted med midler som Reksten hadde i utlandet uten å ha gjort opp for samme i henhold til norsk rett, midler som staten eventuelt kunne påberope seg var forbudt og således gjenstand for konfiskasjon. Selv om de to nevnte motivene har vært sentrale for de fire rederiene da pkt. 11 ble inntatt i Iceland-avtalen, fremstår det også for lagmannsretten som hevet over tvil at rederiene ville sikre seg et ytterligere oppgjør av sine opphavelige krav dersom det skulle vise seg at man med relevant juridisk klarhet m.h.t. forbindelseslinjene skulle kunne angripe (dvs. søke dekning i) Rekstens utenlandsmidler i sin søken etter oppfyllelse av kravene. Det rederiene sikret seg, var i realiteten en delbetaling av sine fordringer samt en opprettholdelse av restfordringene for det tilfellet at forbindelseslinjene mellom utenlandsformuen og Reksten ble klarlagt på en måte som gjorde utenlandsformuen eller deler av denne til en del av de midlene som det kunne søkes dekning i.
Lagmannsretten finner det bevist at rederiene i forbindelse med inngåelsen av Iceland-avtalen, har spilt med helt åpne kort i forhold til ikke bare den norske stat, men også hovedkreditoren Aker. Iceland-avtalen kan ikke karakteriseres hverken som svikefull eller illojal da den hverken ble inngått etter utilbørlig press, på svikefullt grunnlag, eller uten at andre kreditorer, navnlig Anker, var fullt informert. I denne sammenheng finner lagmannsretten ikke å legge noen vekt på at Aker da Icelandavtalen først ble foreslått, antakelig har protestert mot denne allerede før den ble inngått. Lagmannsretten tillegger det heller ingen vekt om pkt. 11, som ble tatt inn etter at det første avtaleutkastet var kommet på bordet, eventuelt først ble kjent for den norske stat og Aker etter at avtalen var underskrevet.
Ved sin avgjørelse har lagmannsretten lagt avgjørende vekt på at de fire rederiene på en åpen og forretningsmessig måte har sikret seg så meget som de kunne på det aktuelle tidspunktet, uten at det skjedde på en måte som avskar den norske stat, Aker eller andre kreditorer fra på objektivt grunnlag å få avtalen omstøtt nemlig ved å gå veien om konkursbehandling av Rekstens midler. At den norske stat, Aker og andre kreditorer ut fra en forretningsmessig - eventuelt politisk - helhetsvurdering, ikke så seg tjent med å slå Reksten konkurs, kan i denne sammenheng, etter lagmannsrettens oppfatning, ikke tillegges avgjørende vekt.
Lagmannsretten er på basis av det ovenforstående kommet til den konklusjon at Falkefjell har hjemmel i Iceland-avtalens pkt. 11 for krav på dekning av sitt resterende utestående hos Reksten (når det foreløpig sees bort fra spørsmålet om hvorvidt fordringen er foreldet).
Lagmannsretten går etter dette over til å behandle foreldelsesinnsigelsen som ankemotparten har reist.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at på samme måte som det er enighet mellom partene om at Iceland-avtalen skal fortolkes i henhold til norsk rett, så er partene også enige i at Falkefjells egentlige krav mot Reksten hadde en ordinær tre-års foreldelsesfrist som fulgte direkte av den gamle foreldelsesloven.
Lagmannsretten vurderer situasjonen slik at Falkefjells krav mot Reksten, som i utgangspunktet var underlagt en tre-års foreldelsesfrist, etter de vanlige foreldelsesreglene i den gamle foreldelsesloven under normale omstendigheter ville vært foreldet allerede før Rekstens død 1. juli 1980. Foreldelsesloven av 1896 hadde imidlertid følgende spesialbestemmelse i §7:
"Har Skyldneren svigagtig enten lagt Skjul paa eller undladt aat meddele pligtig Underretning om Omstændigheter, hvoraf Fordringens Tilværelse eller Forfald er afhængig, skal Forældelse ikke ansees indtraadt, saa længe der ikke er hengaaet 3 Aar fra den Dag da Fordringshaveren blev kjendt med de paagjældende Omstændigheder, eller 1 Aar fra Skyldnerens Død."
Punkt 11 i Iceland-avtalen skaper ikke noe nytt krav dersom Icelands garanti skulle vise seg å være brudt. I denne situasjonen er det tvert imot det egentlige kravet som fortsatt skal ha rettsgyldighet mellom partene. Det kan kanskje uttrykkes slik at deloppgjøret som Iceland-avtalen innebar, medførte et suspensivt betinget bortfall av hovedstolen. Den suspensive betingelsen var at delbetalingen ikke de facto kom fra midler som tilhørte Reksten. Når det allikevel viste seg å være Rekstenmidler bak utbetalingen, medførte Iceland-avtalen ikke lenger annet og mer enn at den representerte en delbetaling av Falkefjells hele krav uten at dette medførte at resten av kravet ble slettet d.v.s. var rettsgyldig overdradd til Iceland. Lagmannsretten finner med andre ord ikke at det er noe nytt krav som kan sies å oppstå i og med bruddet på Icelands garanti (med hensyn til hvor midlene for delbetalingen kom fra).
Det springende punkt i relasjon til foreldelsesspørsmålet blir da om bruken av det betalingsverktøyet som Iceland i realiteten var, skjedde på en slik måte at Reksten eller noen som kan identifiseres med ham kommer inn under den svikefulle opptreden som i henhold til den siterte §7 gir grunnlag for en forlenget foreldelsesfrist. Lagmannsretten finner at det siste er tilfellet. Reksten selv samtykket til bruk av egne utenlandsmidler til deloppgjøret gjennom Iceland til de fire rederiene. Hele Iceland-avtalen kom i stand etter initiativ fra Reksten og hans rådgivere som ledd i et fordekt spill dem imellom. Den forlengete foreldelsesfristen i §7 kommer etter dette til anvendelse på Falkefjells krav i boet. Det er på det rene at forbindelseslinjene mellom Iceland og Reksten først ble klarlagt etter at Falkefjell rent tentavit hadde meldt nærværende krav i Rekstens dødsbo. Falkefjells krav var meldt i Rekstens konkursbo mindre enn fire måneder etter Rekstens død.
I lys av bestemmelsen i den nye foreldelsesloven §31 (ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsen) finner lagmannsretten på bakgrunn av det ovenforstående at Falkefjells krav i boet ikke er foreldet.
Atter subsidiært har ankemotparten gjort gjeldende at betalingen under Iceland-avtalen må omstøtes på subjektivt grunnlag etter den gamle ulovfestede regelen kalt actio Pauliana (jfr. nå bestemmelsen inntatt i dekningsloven §5-9).
Action Paluliana hviler på en forutsetning om at en skyldner handler rettstridig ved svikaktig å forringe sine kreditorers adgang til dekning, og at den som har innlatt seg på å avslutte en slik rettshandel med skyldneren selv gjør seg medskyldig i sviken og derfor ikke bør kunne utlede rett overfor andre kreditorer som vil påføres tap ved sviket. Som ovenfor nærmere begrunnet, finner lagmannsretten ikke grunnlag for å vurdere utbetalingen i henhold til Iceland-avtalen annerledes enn en delbetaling av forfalt gjeld. Det var intet svikefullt over delbetalingen i relasjon til de fire rederienes opptreden, og de øvrige aktørene av betydning på kreditorsiden, nemlig Aker og den norske stat, kjente delbetalingen og hadde muligheter til å få den omstøtt på objektivt grunnlag dersom de hadde ønsket det. Lagmannsretten finner følgelig ikke grunnlag for omstøtelse på subjektivt grunnlag i nærværende sak.
Det er tvistemålsloven klare forutsetning at motregningskrav kan gjøres gjeldende uten at det eksplisitt reises motsøksmål for samme. Det heter bl.a. i tvistemålsloven §163 annet ledd at:
"Krav, som uten motsøksmaal paastaas bragt i motregning, er bare retskraftig avgjort for det beløp, som efter dommen skal bringes i motregning."
I avgjørelse inntatt i Rt-1966-305 flg. er det uttalt at:
"Den omstendighet at et krav gjøres gjeldende til motregning, leder ikke til at kravet blir tvistegjenstand."
Hvorvidt det i norsk rett finnes en slik tilsynelatende ubetinget rett til å gjøre motregningskrav gjeldende uten å anlegge motsøksmål, finner lagmannsretten det ikke nødvendig å gå nærmere inn på. Retten bemerker imidlertid obiter dictum at det antakelig kan være situasjoner hvor det vil være uheldig om retten prejudisielt skal kunne ta stilling til motregningsspørsmål av vital betydning alene på basis av det som under en hovedforhandling har vært henvist til perifer behandling fra partenes side.
Lagmannsretten konkluderer etter dette med at den ikke finner hjemmel for et motregningskrav basert på omstøtelse på subjektivt grunnlag i medhold av actio Pauliana.
Det rentekravet som ankende part har fremmet er ikke bestridt av motparten og legges følgelig til grunn for lagmannsrettens dom.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at Falkefjell har hjemmel for å melde den del av sitt krav mot Reksten som selskapet ikke fikk dekket ved deloppgjøret fra Iceland i 1975, i Reksten-boet. Kravet er ikke foreldet og det kan ikke møtes med en motregningsinnsigelse relatert til omstøtelse på subjektivt grunnlag av delbetalingen fra Iceland. * * *
I forlengelse av det som ovenfor er sagt, bemerker rettens mindretall - dommer Torkildsen - at den nettopp siterte konklusjonen vil lede til at Falkefjell får full betaling med de 3,8 millioner USD og dividende av det påståtte beløp. Følgelig får Falkefjell mer enn A ville fått hvis konkurs hadde inntrådt i 1975, eller om betaling via Iceland ikke hadde skjedd og hele fordringen hadde blitt meldt i boet.
Høyesterettsadvokat Lund, som var Falkefjells direktør i 1975, har forklart at meningen med punkt 11 i avtalen var å forbeholde A samme posisjon som Falkefjell ville hatt hvis det hadde vært erkjent at Reksten hadde mer penger ute. Falkefjell ville ikke risikere å få mindre enn andre kreditorer om det f.eks. skulle vise seg at Reksten hadde så meget penger utenlands at der ville vært nok til full dekning av alle kreditorene. Dommer Torkildsen bemerker derfor for at der i det endelige dividendebeløp som skal utbetales Falkefjell, må gjøres korreksjon for at Falkefjell allerede har fått 100 % av de 3,8 millioner USD som er mottatt, og bare forutsetningsvis skulle hatt dividende av dette beløp. * * *
I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd finner lagmannsretten at Reksten-boet som har tapt saken fullstendig, bør erstatte Falkefjell dets omkostninger ved saken for lagmannsretten. Retten finner ikke grunnlag for å bringe noen av unntaksreglene i §172 annet ledd til anvendelse i nærværende sak. Advokat Nils-Petter Argel har på vegne av Falkefjell innlevert en omkostningsoppgave for lagmannsretten stor kr 308.041,- hvorav kr 275.000,- utgjør advokatens salærkrav. Ankemotparten har ikke hatt merknader til beløpets størrelse. Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for noen skjønnsmessig reduksjon av beløpet. Omkostnignsoppgaven legges følgelig til grunn for de saksomkostninger som tilkjennes.
Hva angår skifterettens omkostningsavgjørelse i saken så finner lagmannsretten å burde endre også denne. Lagmannsretten finner under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. hovedregelen i §172 første ledd og det som ovenfor er sagt om saksomkostningene for lagmannsretten, at Falkefjell også bør få erstattet sine saksomkostninger for skifteretten.
Heller ikke for skifteretten finner lagmannsretten grunnlag for å anvende noen av unntaksreglene i tvistemålsloven §172 annet ledd. For skifteretten innga Falkefjell en saksomkostningsoppgave stor kr 275.500,- hvorav salærkravet utgjør kr 255.000,-. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for noen skjønnsmessig reduksjon av kravet som derfor legges til grunn for de saksomkostninger som tilkjennes.
Bortsett fra den ovenfor siterte mindre reservasjon fra rettens mindretall, er lagmannsrettens dom enstemmig.
Slutning:
1. I/S A/S Falkefjell & Co.'s krav i Rekstens særeiedødsbo - dets konkursbo - rubrisert som fordring nr. 3 stor USD 5.833.696, - amerikanskedollar femmillioneråttehundreogtrettitretusensekshundreognittiseks - med lovlig rente fra 17. august 1975 og frem til konkursens åpning 17. november 1980, godkjennes i boet.
2. I saksomkostninger betaler Rekstens særeiedødsbo - dets konkursbo - til I/S A/S Falkefjell & Co. for lagmannsretten kr 308.041,- - kronertrehundreogåttetusenogførtien 00/100 -, og for skifteretten kr 275.500,- -kronertohundreogsyttifemtusenfemhundre 00/100-.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.