LG-1991-1269
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-20 |
| Publisert: | LG-1991-01269 |
| Stikkord: | Kjøpsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett Nr. 341/1988 A IV - Gulating lagmannsrett LG-1991-01269 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1994-00073K . |
| Parter: | Ankende part: Eikmaskin A/S v/styrets formann (Prosessfullmektig: H.r.advokat Gunnar Holdt-Aanensen, Stavanger). Motpart: Sigurd Kristiansen Bø (Prosessfullmektig: Advokat Sven-Harald Nordhus, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Greve, Ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Lofthus, Førstebyfogd Moe |
| Lovhenvisninger: | Kjøpsloven (1907) §52, §57, Foreldelsesloven (1979) §2, §3, Tvistemålsloven (1915) §180, Arbeidsmiljøloven (1977) |
År 1993 den 20. august ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 91-1269 A avsagt slik dom:
Stavanger byrett avsa 19. september 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Eikmaskin A/S dømmes til innen 14 - fjorten - dager å ta tilbake gravemaskin Yanmar 1800 S-1 og å betale tilbake kjøpesummen kr 270.000,- - tohundreogsyttitusen - med tillegg av 15 - femten - % rente fra 1. september 1983 til 31. desember 1985 og deretter 18 - atten - % rente fra 1. januar 1986 til betaling skjer, fratrukket beregnet leie for 2200 timer kr 60,- - seksti - kr 132.000,- - etthundreogtrettitotusen - med tillegg av 15 - femten - % rente fra 1. september 1983 til 31. desember 1985 og deretter 18 - atten - % rente fra 1. januar 1986 til oppgjør finner sted.
2. Eikmaskin A/S dømmes til innen samme frist og betale saksomkostninger til Sigurd Kristiansen Bø ved advokat Sven-Harald Nordhus med kr 62.900.- - sekstitotusennihundre -."
Eikmaskin A/S har rettidig påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Sigurd Kristiansen Bø har tatt til motmæle og inngitt tilsvar i ankesaken. Ankeforhandling ble avholdt i Stavanger i dagene 16. - 18. august 1993. Sigurd Kristiansen Bø møtte og avga partsforklaring. Eikmaskin A/S var representert ved en av sine ansatte, som ikke hadde partsstatus og som heller ikke avga parts- eller vitneforklaring. Det ble for øvrig avhørt fire vitner i saken.
Sakens bakgrunn og hva partene anførte for byretten fremgår av byrettens domspremisser. Lagmannsretten nøyer seg med å vise til disse. Saken slik den foreligger til avgjørelse for lagmannsretten, er i det alt vesentlige lik saken slik den forelå til avgjørelse i byretten.
Sakens bakgrunn er i korte trekk som følger:
Sigurd Kristiansen Bø er gårdbruker på Lesja og i beskjeden utstrekning også maskinentreprenør i eget enmannsfirma. Eikmaskin A/S importerer landbruksmaskiner og videreselger dem over hele landet. Firmaet har sitt hovedkontor i Stavanger og hadde i 1983 (som er utgangspunktet for nærværende sak) en rekke avdelingskontor over hele landet - eksempelvis på Hamar og Lillehammer. Det sistnevnte distriktskontoret hadde filial på Dovre. Senere er mange av avdelingskontorene nedlagt og i stedet er det opprettet egne aksjeselskap som har franchiseavtaler med Eikmaskin A/S.
I henhold til kjøpekontrakt mellom Bø og Eikmaskin A/S datert en gang i slutten av august måned 1983, kjøpte Bø av Eikmaskin A/S en Yanmar YB 1800 S-1 beltegående og rundtomsvingende gravemaskin samt en gravemaskinskuffe for til sammen kr 270.000,-. Av dette beløpet skulle kr 180.000,- betales kontant, kr 90.000,- ble erlagt ved innbytte av en eldre maskin. I henhold til kjøpekontrakten gjelder bl.a. følgende salgs- og leveringsvilkår:
"7 A: Gjelder for nye maskiner, redskaper, utstyr og reservedeler:
Hvis kjøperen merker feil som kan antas å være material- og fabrikasjonsfeil, må han sende skriftlig melding om dette til A, straks og senest innen åtte dager etter at han er blitt oppmerksom på feilen.
Går det lengre tid eller går det ugrunnet lang tid fra slik feil burde ha vært oppdaget til kjøperen melder dette skriftlig til A, taper han sin rett til å gjøre feilen gjeldende overfor A.
Kjøperen må hurtig besvare alle spørsmål som A måtte stille i saken. Del eller deler som kjøperen mener har feil som nevnt, må kjøperen hurtig sende til A for undersøkelse, hvis A fremsetter ønske om dette. ...
Bestemmelsene i dette punkt er gyldig i 12 - tolv - måneder fra levering for nye maskiner, redskaper, utstyr og reservedeler. Unntatt er større anleggsmaskiner og spesialmaskiner for skogbruk. For disse gjelder følgende: a) For nye maskiner gjelder bestemmelsene i 12 - tolv - måneder eller 1200 arbeidstimer alt etter hva som inntrer først. ... Etter utløp av disse frister har A intet ansvar for eventuelle material- og/eller fabrikasjonsfeil."
Eikmaskin A/S avdeling Lillehammer har 29. august 1983 utstedt en bestillingsseddel for gravemaskinen der det bl.a. opplyses at den er bestilt og hentet på Hamar. Da Eikmaskin A/S Lillehammer ikke hadde hatt noen maskin av den aktuelle typen tilgjengelig på handelstidspunktet, var det blitt ordnet slik at Bø selv skulle dra til Hamar for å hente en demonstrasjonsmaskin den 13. august 1983. Som godtgjørelse for at Bø selv hentet maskinen på Hamar, fikk han som ekstrautstyr en Blaupunkt radio.
Oppgjøret for gravemaskinen ble erlagt således at Bø leverte inn innbyttemaskinen, betalte kr 150.000,- kontant 10. oktober 1983 og restbeløpet 31. desember 1984.
Det er enighet mellom partene om at gravemaskinen ikke led av noen rent tekniske feil eller mangler på leveringstidspunktet. Av sikkerhetshensyn skal imidlertid maskiner som den i saken omhandlede, sertifiseres i henhold til forskrifter til arbeidsmiljøloven vedrørende gravemaskiner og gitt av direktoratet for arbeidstilsynet. Gravemaskiner skal være sertifisert før de tas i bruk.
Om den maskinen som saken dreier seg, er det opplyst at den ble klargjort - i betydningen kontrollert og funnet i orden - av Eikmaskin A/S avdeling Hamar 23. februar 1983. På bakgrunn av klargjøringen utstedte Eikmaskin A/S avdeling Lillehammer 8. september 1983 sertifikat for maskinen, og oversendte samtidig dette samt kontrollbok for maskinen til B. På samme tid fikk Bø oversendt en kopi av gravemaskinforskriftene og en instruksjonsbok for gravemaskinen på engelsk. Sertifikatet opplyser at maskinen er registert første gang 8. september 1983 og må nysertifiseres innen 8. september 1984.
Relativt kort tid etter at Bø hadde fått overlevert maskinen, kom han i tvil med hensyn til om den faktisk var forskriftsmessig, ganske særlig hva forskriftenes krav til parkeringsbrems og svingbrems angikk. Dette foranlediget hyppig kontakt med så vel Eikmaskin A/S som arbeidstilsynet, og også mellom de to sistnevnte. Det som utspant seg i denne fasen kommer lagmannsretten nærmere tilbake til nedenfor da det er sentralt for lagmannsrettens avgjørelse av saken. Situasjonen kan imidlertid allerede nå oppsummeres slik at Direktoratet for arbeidstilsynet kom til å innta det standpunkt at den leverte maskinen ikke var forskriftsmessig hva svingbrems angikk, og at det heller ikke var gitt dispensasjon for den type bremsanordning som maskinen hadde på dette punkt. Under slike omstendigheter var Bø ikke berettiget til å bruke maskinen eller å avhende denne. Det vil si bruk i strid med forskriftene er straffbart, og den som avhender en gravemaskin har ansvaret også for at den er forskriftsmessig og kan brukes. Bø krevet da kjøpet hevet mot å erlegge vederlag for de 2195 timene som i henhold til timeteller gravemaskinen hadde vært i gang. Det er på det rene at Bø lenge brukte maskinen i forståelse med arbeidstilsynet som aksepterte at han da arbeidet med å få den klarert som forskriftsmessig.
Ankende part mener at byretten har tatt feil både med hensyn til bevisvurderingen og med hensyn til rettsanvendelsen. Ankende part har anført syv forhold som alle bør lede til at rettens konklusjon blir den motsatte av den byretten kom til.
Det anføres for det første at det ikke var noen feil med maskinen da den ble levert. Tvert imot var den lovlig sertifisert og stillet til kjøpers disposisjon med et gyldig sertifikat. Sertifikatet er utstedt med hjemmel i forskriftenes §72c av firmaet Eikmaskin A/S ved en av dets ansatte. Sertifikatet er gyldig selv om den som undertegnet sertifikatet ikke selv hadde klargjort maskinen eller sett papirene på klargjøring, og selv om han ikke hadde for hånden gitte dispensasjoner for parkeringsbrems og svingbrems.
I henhold til kjøpsavtalen mellom partene (jfr. sitatet ovenfor) er Bøs reklamasjon for sent fremsatt. Bø nevner første gang sertifiseringsproblemet 8. januar 1984.
Dessuten er Bøs reklamasjon for sent fremsatt i relasjon til kjøpsloven bestemmelser. Det er på det rene at det er kjøpsloven av 1907 som gjelder nærværende kjøp. I henhold til denne kjøpsloven §52 må reklamasjonen skje "uten ugrunnet opphold" og i handelskjøp "straks".
For det fjerde er kravet om heving for sent fremsatt, nemlig første gang den 31. august 1986, hvilket vil si etter at maskinen har vært brukt i ca tre år og i nærmere 2200 arbeidstimer. Eikmaskin A/S har dessuten ikke ført forhandlinger om realiteten i saken - dvs. mangler ved maskinen herunder sertifiseringsproblemer - med B, slik at reklamasjonsfristen kunne anses overholdt under enhver omstendighet.
Videre hevder Eikmaskin A/S at ethvert krav fra Bø er foreldet. I henhold til foreldelsesloven §2 gjelder en foreldelsesfrist på tre år, og denne fristen regnes fra den dagen misligholdet inntrådte dvs. fra leveringsdatoen, jfr. foreldelsesloven §3. Det er på det rene at stevning først innkom til Stavanger byrett i november 1988, hvilket vil si to år etter at foreldelsesfristen var utløpt.
Endelig hindrer den gamle kjøpsloven §57 heving da kjøpsgjenstanden ikke kan tilbakeleveres i vesentlig samme stand som da Bø fikk den fabrikkny i 1983. Maskinen er brukt nesten 2200 arbeidstimer og i ca tre år.
Som et syvende argument mot dommen anfører Eikmaskin A/S at Bø betalte siste del av kjøpesummen i henhold til kontrakten mellom partene uten forbehold i desember 1984 eller mer en femten måneder etter at han hadde kjøpt maskinen.
Ankende part har nedlagt slik påstand:
"A A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Ankemotparten hevder at byrettens avgjørelse er korrekt såvel med hensyn til bevisvurderingen som med hensyn til rettsanvendelsen.
Ankemotparten har i det alt vesentlige gjentatt sine anførsler fra byretten, men har særlig tilføyet at foreldelsesinnsigelsen fra ankende part er ny for lagmannsretten. Det anføres følgelig at foreldelsesinnsigelsen derfor må være implisitt frafalt i utgangspunktet. For øvrig henvises det til at kravet ikke under noen omstendighet kan antas foreldet fordi etter foreldelsesloven §3 annet punkt må utgangspunktet for foreldelsen regnes fra hevingserklæringen fremsettes. Til støtte for dette synspunktet vises til fremstillingen hos Holmboe 67 og Matningsdal i skrift nr. 3 fra Universitetet i Bergen, 1982 sidene 13 til 14.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Stavanger byretts dom av den 19. september 1991, stadfestes.
2. Sigurd Kristiansen Bø tilkjennes fullt tilstrekkelige saksomkostninger for lagamannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, men finner allikevel å burde gi en fullstendig begrunnelse for sin avgjørelse da lagmannsrettens vektlegging og vurderinger på flere punkter avviker fra byrettens.
Som ovenfor nevnt, oversendte Eikmaskin A/S sammen med kontrollboken og sertifikatet for gravemaskinen en kopi av gravemaskinforskriftene til B. I henhold til forskriftenes §80 er overtredelse av forskriftene straffbart, jfr. arbeidsmiljøloven kap. XIV.
Lagmannsretten finner det godtgjort at Eikmaskin A/S var i god tro da selskapet utstedte sertifikatet for maskinen, og selskapets representant underskrev sertifikatet og derved gikk god for at: "Maskinen med tilhørende instruksjonsbok er gjennomgått og funnet å være i overensstemmelse med Arbeidstilsynets forskrifter." Dette hindrer imidlertid ikke, slik lagmannsretten ser det, at Bø kunne ha en berettiget - og kjøpsrettslig vernet - forventning om at den maskinen han kjøpte ikke bare teknisk sett rent faktisk var i orden og gyldig sertifisert fra leverandørens side (jfr. gravemaskinforskriftenes §72 første ledd litra c), men også om at maskinen var slik utstyrt at den objektivt sett tilfredsstillet gravemaskinforskriftenes krav slik at den også kunne nysertifiseres innen 8. september 1984 (forutsatt at gravemaskinforskriftene ikke var blitt endret og inneholdt strengere krav enn de hadde gjort da gravemaskinen ble kjøpt).
Lagmannsretten finner at gravemaskinforskriftene må være slik å forstå at de ikke bare stiller krav om at den enkelte maskin til enhver tid er gyldig sertifisert, men også om at sertifikatet gjenspeiler en underliggende realitet hvoretter maskinen rent faktisk tilfredsstiller forskriftenes krav. Det er på sistnevnte punkt nærværende sak reiser problemer. Utstyrt med et tilsynelatende gyldig sertifikat som Eikmaskin A/S har utstedt i god tro, og en maskin som ikke frembyr åpenbare tekniske feil, får Bø allikevel relativt snart en mistanke om at gravemaskinen hans hverken har slik parkeringsbrems som vegtrafikkmyndighetene forutsetter, eller den svingbrems som er foreskrevet i gravemaskinforskriftenes §30. Parkeringsbremsspørsmålet forelegges Eikmaskin A/S først, og firmaet oversender ved brev av 17. oktober 1983 vegmyndighetenes dispensasjon fra parkeringsbrems for B's maskin. Først i et notat av 7. januar 1984 som Bø oversender Direktoratet for arbeidstilsynet, gir han uttrykk skriftlig for at han antar dispensasjon fra gravemaskinforskriftenes §30 om svingbrems mangler, og gir samtidig uttrykk for at han stiller seg tvilende til om slik dispensasjon vil bli gitt. I brev av 8. januar 1984 fremholder B i brev til Eikmaskin A/S at det ikke er i orden med sertifiseringen av maskinen hans. Allerede 10. januar 1984 svarer Eikmaskin A/S ved avd. Hamar Bø skriftlig og opplyser at maskinen han har kjøpt er "typegodkjent". Denne opplysningen er objektivt uriktig, da det er på det rene at Direktoratet for arbeidstilsynet ikke typegodkjenner gravemaskiner. I og med det som her er sagt om henholdsvis notatet og brevet fra B, så er fra nå av såvel Eikmaskin A/S som arbeidstilsynet orientert om og trukket inn i vurderingen av hvorvidt den leverte gravemaskinen rent faktisk tilfredsstiller forskriftenes krav i §30 til svingbrems.
Det som deretter skjer er at såvel arbeidstilsynets tredje distrikt (Hedemark og Oppland som Bø sorterer under), som arbeidstilsynets syvende distrikt (Rogaland og kommunene Ølen, Etne og Sveio i Hordaland som Eikmaskin A/S sitt hovedkontor sorterer under) og Direktoratet for arbeidstilsynet inngår i en dialog der det søkes avklart hvordan det rent faktisk forholder seg med hensyn til svingbremskravet for den leverte maskinen. Hvorvidt det i denne perioden skjer det Eikmaskin A/S i ettertid har kalt "arbeidsulykker" (for øvrig med tilslutning fra enkelte representanter for arbeidstilsynet), feiltolkinger av forskriftene fra Direktoratet for arbeidstilsynets side (den ansatte i direktoratet som formulerte forskriftenes §30 mener bestemmelsen er grei å forstå som et rent funksjonskrav, mens samtlige andre som har uttalt seg på direktoratets vegne synes å forstå bestemmelsen dithen at den stiller krav om en mekanisk svingbrems - forfatteren av forskriftene arbeidet ikke for direktoratet da avklaring ble søkt i B's sak), eller misforståelse leder til nye misforståelser, så er resultatet av de undersøkelser som Direktoratet for arbeidstilsynet foretar og den avklaring som direktoratet søker og får Eikmaskin A/S sin bistand til å foreta, at:
1. Direktoratet for arbeidstilsynet i brev av 5. mars 1984 til A A/S konstaterer at for den leverte gravemaskinen så stiller gravemaskinforskriftenes §30 krav om "en mekanisk brems på gravemaskinens overdel". Samtidig dispenserer Direktoratet for arbeidstilsynet under henvisning til en prøve foretatt 3. februar 1981 av en representant fra arbeidstilsynets syvende distrikt, fra ovennevnte krav for maskiner av typen Janmar 1800 S-1 i en seks måneders periode regnet fra brevets dato 5. mars 1984.
2. I brev av 6. april 1984 presiseres det at fristen på seks måneder skal forstås som følger:
"Dispensasjonen gjelder for de maskiner som selges i dispensasjonsperioden. Vi krever ikke at disse skal få skiftet ut sin svingbrems ved fristens utløp.
De maskiner som derimot selges etter fristens utløp, skal være utstyrt med en svingbrems som tilfredsstiller våre krav til svingbrems."
Eikmaskin A/S konkluderer etter dette med at det er gitt dispensasjon for manglende svingbrems på B's maskin.
Bø hevder imidlertid med tilslutning fra arbeidstilsynets tredje distrikt og Direktoratet for arbeidstilsynet at hans maskin ikke faller inn under dispensasjonen da denne bare gjelder maskiner solgt i seks-måneders perioden etter 5. mars 1984. Bø oppfatter situasjonen slik - fortsatt med tilslutning fra arbeidstilsynsmyndighetene - at han bruker gravemaskinen sin i strid med loven dersom han ikke får enten en dispensasjon fra svingbremskravet som også gjelder den maskinen han har kjøpt, eller alternativ skifter ut sin svingbrems med en mekanisk brems som Direktoratet for arbeidstilsynet mener at forskriftenes §30 stiller krav om. Arbeidstilsynet aksepterer imidlertid at Bø kan bruke maskinen sin så lenge han arbeider aktivt for å få avklart svingbremsspørsmålet.
Forsatt kanskje mest fordi partene snakker forbi hverandre, blir det en langdryg dialog mellom Bø og Eikmaskin A/S der Bø på et tidspunkt også søker Maskinentreprenørenes forbunds mellomkomst, uten at svingbremsproblematikken kommer til en avklaring som arbeidstilsynets representanter kan godta. Det er på det rene at Bø bruker maskinen frem til 13. desember 1985 (senere har han alene kjørt den noe årlig for å holde den vedlike), før han parkerer den for godt i arbeidssammenheng idet arbeidstilsynsmyndighetene har signalisert til ham at det får være en grense for hvor lenge han bruker den uten at forholdet til gravemaskinforskriftene er endelig avklart.
I brev av 7. mai 1986 til Eikmaskin A/S foreslår Maskinentreprenørenes forbund at Bø får heve kjøpet av gravemaskinen. Den 28. mai 1986 svarer Eikmaskin A/S på denne henvendelsen og innrømmer at det har vært flere uheldige omstendigheter som har inntruffet, selv om selskapet mener at disse er blitt løst etterhvert som de har oppstått. Selskapet tilbyr imidlertid følgende:
"Ovennevnte maskin er vi villig til å ta inn for reparasjon og sertifisering. Kunden vil bli belastet kun for reparasjonskostnadene av skadene som er påført maskinen etter levering og ikke for kostnadene som kan tilbakevises mangel ved levering."
Selskapet avslutter med å anføre at man håper dette vil bidra til en løsning som kan aksepteres. Fortsatt er det imidlertid på det rene at Eikmaskin A/S ikke aksepterer arbeidstilsynsmyndighetenes krav om dispensasjon for maskinen eller montering av mekanisk svingbrems for at den skal kunne tilfredsstille forskriftenes §30. I brev av 31. august 1986 stiller Bø for første gang et rent hevingskrav.
Partene forhandler deretter om heving basert på at Bø skal betale leie for det antall timer han har brukt maskinen. I brev av 5. oktober 1987 tilbyr Eikmaskin A/S å kjøpe maskinen tilbake for kr 75.000,-, men presiserer at man mener man ikke har noen plikt til å gjøre dette. Begrunnelsen for at det ikke skal foreligge noen slik plikt er at A A/S fortsatt hevder at det krav som Direktoratet for arbeidstilsynet har stillet i relasjon til §30 ikke er berettiget.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Bø har opptrådt fullt ut akseptabelt når han har innrettet sin bruk av gravemaskinen på å skulle være forskriftsmessig hva enn dette måtte innebære med hensyn til tolking av samme fra Direktoratet for arbeidstilsynet - den offentlige myndighet som er satt til å forvalte gravemaskinforskriftene. At Eikmaskin A/S ikke tolker forskriftene på samme måte (og i og for seg i en periode kan sies å ha hatt en berettiget forventning om at forskriftene kunne tolkes annerledes) er i denne sammenheng noe Eikmaskin A/S selv må bære ansvaret for. Lagmannsretten legger til grunn at Eikmaskin A/S ikke har levert den ytelsen som Bø var forespeilet uten at gravemaskinen hans er forskriftsmessig i den forstand som de bestemmende offentlige myndigheter tolker dette begrepet.
Eikmaskin A/S har inngitt seg i en mangeårig dialog med Bø om forholdet, og også i en dialog med arbeidstilsynsmyndighetene om samme. Etter det som er fremkommet under bevisføringen i saken, legger lagmannsretten til grunn at Eikmaskin A/S må sies å ha inngått i en realitetsdrøftelse med Bø i anledning hans reklamasjonskrav, og uten at firmaet påberopte seg at reklamasjonen var fremsatt for sent. Lagmannsretten finner følgelig ikke at reklamasjonen kan anses som for sen hverken i relasjon til kjøpsavtalen eller i relasjon til gammel kjøpslov §52. Hensett til at dialogen mellom partene lenge ga Bø grunn til å tro at han ville kunne få avhjulpet mangelen på en tilfredsstillende måte, finner lagmannsretten heller ikke at kravet om heving er for sent fremsatt i relasjon til kjøpsloven §52 annet ledd. Hensett til den pågående dialogen og den berettigede forventning som B lenge hadde om at Eikmaskin A/S skulle kunne avklare forholdene, finner lagmannsretten heller ikke at B's betaling av restkjøpesummen i desember 1984 uten forbehold kan holdes mot ham i relasjon til spørsmålet om reklamasjons- og hevingsrett.
Hva foreldelsesspørsmålet angår finner lagmannsretten videre å måtte legge til grunn at Eikmaskin A/S sin opptreden må tolkes dithen at innsigelse om at kravet er foreldet, implisitt er frafalt. For øvrig finner lagmannsretten at utgangspunktet for foreldelsesfristen er å regne fra hevingstidspunktet (når dette i tid ligger rimelig nær det tidspunkt da heving først ble aktuelt). Det er på det rene i saken at stevning ble uttatt innen tre år, jfr. foreldelsesloven §2, etter at hevingskravet ble fremsatt.
Lagmannsretten finner endelig at restitusjon kan skje i saken selv om gravemaskinen er brukt i et betydelig antall timer og over tid. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til avgjørelsen inntatt i Rt-1973-61 og den fremstilling av gjeldende rett som er gitt av Krüger i Norsk kjøpsrett, 2. utgave 1977, se 182-83.
Med hensyn til en beregning av kompensasjonen for verdiforringelsen finner lagmannsretten å kunne tiltre byrettens avgjørelse og viser til denne.
Byrettens avgjørelse blir etter dette å stadfeste.
Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges A A/S å erstatte Bø hans omkostninger ved saken for lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som bør frita Eikmaskin A/S for denne plikten. Advokat Nordhus har på vegne av Bø fremlagt en omkostningsoppgave stor kr 65.055,- hvorav kr 48.000,- utgjør salærkravet. Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for å endre byrettens saksomkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Stavanger byretts dom av 19. september 1991 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Eikmaskin A/S v/styrets formann til Sigurd Kristiansen Bø kr 65.055,- - kronersekstifemtusenogfemtifem 00/100 -.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.