LG-1991-238
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-30 |
| Publisert: | LG-1991-00238 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hardanger jordskifterett Nr. 6/1989 - Gulating lagmannsrett LG-1991-00238 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Nils Skaar, Norheimsund). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Håvard Skjeldås, Odda). |
| Forfatter: | Lagdommer Eftestøl, Lagdommer Greve, Ekstraordinær lagdommer Søfteland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §83, §85, Jordskifteloven (1979) §97, §174, §180, §359, §384, §390, §2, §81, §88 |
År 1993 den 30. april ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. LG-1991-00238 avsagt slik kjennelse:
Hardanger jordskifterett avsa 5. desember 1990 dom med slik slutning:
"1. Saka vert fremma som grensegangssak i samsvar med kravet.
2. Traseen for gnr. 14 bnr. 65 sin bruksrett til gangveg over gnr. 14 bnr. 12, fylgjer den linja som no er avmerka i marka, oppmålt og avlagt på kartet (dok. nr. 33) av jordskifteretten. Den går frå bnr. 65 ved sjøen, etter den opparbeidde vegen, nordom eldhuset til bnr. 12, mellom løene til bnr. 6 og 12 og fram til grensa mellom desse eigedommane. Herfrå går bruksrettsgrensa over gnr. 14 bnr. 6 og gnr. 14 bnr. 4 fram til grensa for Rv. 550.
3. Ingen av partane vert tilkjent sakskostnader for sakkunnig hjelp."
A har rettidig påanket dommen til Gulating lagmannsrett, hva angår domsslutningens punkt 2. B har tatt til motmæle og prinsipalt påstått anken avvist på grunn av manglende ankeverdi.
I prosesskriv til lagmannsretten av 4. mars 1991 har A blant annet anført:
"I fall lagmannsretten ikkje skulle vera samd i A si vurdering av ankegjenstanden sin verdi vert det med dette søkt om samtykke til anke utan omsyn til verdien i samsvar med tvistemålslova §359."
Førstelagmannen i Gulating har gitt samtykke til at anken fremmes uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Den dømmende rett behøver etter dette ikke å gå inn på spørsmålet om ankegjenstandens verdi.
Ankeforhandling i saken ble avholdt i Jondal 29. april 1993. Partene møtte og avga forklaring. Det ble ikke avhørt vitner, men retten avholdt åstedsbefaring. Hva angår partenes anførsler for jordskifteretten vises det til jordskifterettens domspremisser.
Ankende parts anførsel i saken er at jordskifteretten har gått utenfor partenes påstander i saken i strid med Tvistemålsloven §85, og at jordskifterettens dom derfor må oppheves så langt den er påanket.
Det opplyses at A er uenig i realiteten i jordskifterettens avgjørelse, men at han bare har anket over saksbehandlingen.
Ankende part fremholder at saken gjelder en tvist om grensene for en gangveirett over hans eiendom, gnr. 14 bnr. 12. Partene formulerte hver sine påstander om traseen for gangveien. Jordskifteretten fastsatte at gangveien følger en tredje trase. Dette resultatet må være i strid med Tvistemålsloven §85 som fastsetter at domstolene ikke kan gå utenfor de påstandene som er nedlagt. Det følger av jordskifteloven §97 første ledd a at Tvistemålsloven §85 også gjelder i grensegangssaker. Feilen må utvilsomt føre til opphevelse av jordskifterettens dom.
Vedrørende forståelsen av Tvistemålsloven §85 er det vist til avgjørelser inntatt i Rt-1962-1107 flg. og Rt-1966-103 flg. Det er videre vist til teoretiske fremstillinger, Tore Schei "Tvistemålsloven" 199 flg. og Jo Hov "Sivil Rettergang" ss. 57 og 308.
Ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Hardanger jordskifterett sin dom vert oppheva så langt den er påanka.
2. A vert tilkjent sakskostnader for lagmannsretten."
Ankemotpartens anførsel er prinsipalt at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil fra jordskifterettens side da jordskifteretten ikke kan sies å ha gått utenfor partenes anførsler i relasjon til Tvistemålsloven §85, subsidiært at en eventuell saksbehandlingsfeil er uten betydning for dommens innhold og at feilen derfor ikke kan lede til opphevelse jfr. Tvistemålsloven §384.
Ankemotparten fremholder at jordskifteretten har samme kompetanse som en by-/herredsrett med hensyn til veiretten. Det var rettsuvisshet fra B sin side - han visste ikke helt hvor veien gikk - som gjorde at han ba om jordskifterettens bistand. Tvistetemaet i relasjon til Tvistemålsloven §85 er selve veiretten. Påstandene må knyttes til og vurderes i lys av det materielle spørsmålet om veiretten.
I henhold til jordskifteloven §97 første ledd a gjelder Tvistemålsloven §85 tilsvarende så langt den passer i jordskifte- og grensegangssaker. Det sentrale i en grensegangssak, som nærværende, er for det første rettsforholdene med hensyn til grensen og videre rent fysisk hvor grensen går. Både kvantitativt og kvalitativt ligger jordskifterettens dom innenfor Bs påstand om veirett over bnr. 12. Avgjørelsen inntatt i Rt-1966-103 flg. gir ikke veiledning i nærværende sak.
Hva angår avgjørelsen inntatt i Rt-1962-1107 flg. bemerkes at saken der liggger annerledes an enn nærværende. Når det, som i den saken, tvistes om grunneiendomsrettens grenser, må yttergrensen angis da den som en refleksvirkning angir arealets størrelse.
Poenget med å anvende Tvistemålsloven §85 i nærværende sak, måtte vært at motparten (det vil her si ankende part) ikke hadde fått føre tilstrekkelig bevis mot jordskifterettens materielle avgjørelse. Noe slikt er ikke påstått av ankende part.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes da det ikke finnes å foreligge noen ugyldighetsgrunn (saksbehandlingsfeil); jfr. Tvistemålsloven §390 første ledd.
I 1910 solgte daværende eier av gnr. 14 bnr. 6 fra en parsell beliggende nord for bygdeveien på Selsvik i Jondal - nå gnr. 14 bnr. 12 - hvorpå en annen hadde beboelseshus til sistnevnte. Selgeren forbeholdt seg en nøstetomt innenfor parsellens grenser. I kjøpekontrakten for parsellen heter det: "Som en selvfølge bemærkes, at sælgeren forbeholdes vei til den forbeholdte nøstetomt, idet han benytter samme gangvei, som grundeieren selv benytter." Gangveien, som ble tatt i bruk, er stiplet inn på et utskiftningskart fra 1911, men bare som en registrering av forholdene på stedet.
I forbindelse med nydyrking på gnr. 14 bnr. 12 er det laget en ny veitrase ned til sjøen. Denne veien er delvis murt opp slik at det ble mye bedre vei den siste delen ned til nøstetomten.
Jordskifteretten har lagt til grunn at deler av veiretten deretter ble flyttet over på den nye veitraseen etter enighet mellom grunneieren og rettighetshaveren. Det vil si fremfor å følge den nye veien helt opp til grunneierens tun og passere gjennom dette, tok bruksrettshaveren - hvilket var i grunneierens interesse - av fra den nye veien rett nord for eldhuset i utkanten av tunet, og gikk bak dette og bort til sin gamle veitrase i skiftet til sin egen eiendom.
I 1949 ble den gamle bygdeveien i Selsvik rettet ut, og det ble liggende igjen et lite areal mellom den gamle bygdeveien og den nye (nå Rv. 550). Arealet fikk gnr. 14 bnr. 32 og ble overført til eieren av gnr. 14 bnr. 12.
A kjøpte gnr. 14 bnr. 12 og bnr. 32 i 1987. Ved kjøpet kjente han til nøstetomten og at eieren av tomten hadde rett til vei frem til tomten. Derfor prøvet han selv å få kjøpe nøstetomten, men den ble solgt i 1988 til B.
A nektet deretter B veirett til nøstetomten. A hevdet at den opprinnelige veiretten var omlagt, og at den omlagte veien endte blindt i As tun fordi B ikke hadde adgang til å gå over gnr. 14 bnr. 32 de siste metrene frem til den omlagte bygdeveien. A påsto med andre ord at B ikke lenger hadde noen adkomst fra land til nøstetomten sin.
På denne bakgrunn fremsatte B "Krav om jordskifte/grensegang" på jordskifteverkets standardskjema. Han krysset av både for jordskifte (jordskifteloven §2) og grensegang (jordskifteloven §88). Under skjemaets overskrift "Nemn litt om kva problem ein ønskjer å få løyst" skrev han: "Grensegang for vegrett, eller ny vegrett frå fylkesvegen ned til nausttomta 14/65, utlagt under jordskifte i 1910. Dessutan grensegang for grensa rundt eigedommen". Skjemaet ble fylt ut/kravet fremsatt på rettens kontor.
Under rettsmøte i jordskifteretten anførte B blant annet at han ønsket å få avmerket og beskrevet sin gangvei fra Rv. 550 og ned til nøstetomten. Han hadde søkt om og fått byggetillatelse på nøstetomten, men med forbehold om at han måtte fremlegge dokumentert veirett frem til tomten, hvilket han ikke har kunnet få fra A. Senere skrev B under et forslag til forlik som jordskifterettens formann hadde utarbeidet med hensyn til veirettens plassering. Forslaget ble ikke akseptert av A. B trakk under saksbehandlingen i jordskifteretten tilbake kravet om jordskiftesak. Han nedla slik påstand:
"1. Grensegangssaka blir fremma.
2. Gnr. 14 bnr. 65 har gangvegrett over gnr. 14 bnr. 12. Traseen fylgjer den linja som er stipla på utskiftingskartet frå 1911. Dersom jordskifteretten kommer til at vegretten går over bnr. 32, påstås det at vegretten videre går over dette bruksnummer fram til hovedvegen.
3. B blir tilkjent sakskostnader."
Påstanden inneholder primært et krav om gangveirett over gnr. 14 bnr. 12. Kravet er etterfulgt av en tentativ angivelse av selve traseen (der den først innarbeidete gangveien gikk), men med åpning for at jordskifteretten kan mene noe annet om selve plasseringen, er det også påstått veirett over gnr. 14 bnr. 32 for at en tilkjent veirett ikke skal kunne bli illusorisk fordi den ender blindt bare noen få meter fra veien gjennom bygden (etter veiomleggingen).
A har nedlagt slik påstand i jordskifteretten:
"1. Grensegang vert nekta fremma så langt det gjeld gangvegrett over gnr. 14 bnr. 32 i Jondal.
2. Nausttomta har rett til gangveg på bnr. 12 frå tomta, langs noverande veg til huset og endar utanfor inngangen til bustadhuset i grensa med bnr. 32.
3. A vert tilkjent sakskostnader."
I henhold til jordskifteloven §97 første ledd a gjelder Tvistemålsloven §85 "på tilsvarande måte" i grensegangssaker "så langt" regelen "høver". Hensett til dette og på bakgrunn av det ovenfor stående finner lagmannsretten at jordskifteretten ikke - hverken kvantitativt eller kvalitativt - har gått utenfor partenes påstander i sin domsslutning. I domsslutningen har jordskifteretten slått fast at det foreligger en gangveirett og rent faktisk lagt til grunn at veitraseen som angitt av B, er delvis anlagt og derfor delvis faller sammen med As påstand samtidig som jordskifteretten har trukket en "selvstendig" forbindelseslinje mellom de to veiene. Forbindelseslinjen er kort, faller sammen med tidligere rettighetshavers påståtte bruk, og gjør veiretten mye mindre sjenerende for grunneieren enn om den skulle gå gjennom det lille tunet hans.
A har slik påstandene i saken er formulert (og synliggjort på åstedsbefaring), hatt enhver mulighet til å forsvare sine interesser og føre motbevis mot det som ble resultatet i dommen (et resultat som også er nesten identisk med jordskifterettens tidligere forliksforslag).
Når det i grensegangssaker som den foreliggende finnes formålstjenlig å få beskrevet rent faktisk hvor partene antar en omstridt veirett går, ville det - slik lagmannsretten ser det - binde jordskifteretten i strid med jordskifteloven forutsetninger om et mindre avvik i dommen (slik det forekommer i nærværende sak) fra partenes faktiske beskrivelse i påstandene ville være ugyldighetsgrunn etter Tvistemålsloven §85.
Lagmannsretten finner med andre ord ikke at jordskifteretten i den foreliggende saken har avsagt dom i strid med Tvistemålsloven §85 (jfr. jordskifteloven §97 første ledd a).
Etter hovedregelen i Tvistemålsloven §180 første ledd pålegges A å erstatte B hans omkostninger ved sakens behandling i lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som bør frita ham for denne plikten. I saksomkostninger for lagmannsretten har B bedt om å få dekket kr 15.980,- hvorav kr 15.000,- utgjør advokatens salærkrav. Lagmannsretten har ingen merknader til kravets størrelse, og det legges til grunn for rettens avgjørelse.
I henhold til jordskifteloven §81 gjelder kap. 13 i Tvistemålsloven for utgiftene til sakkyndig hjelp i tvister som behandles etter jordskifteloven. Under henvisning til Tvistemålsloven §174 fikk ingen av partene medhold i jordskifteretten i krav om å få dekket omkostningene til sakkyndig hjelp. Det fremgår ikke av jordskifterettens avgjørelse at den har vurdert muligheten av å gjøre et unntak fra hovedregelen i Tvistemålsloven §174. Realiteten i As påstand for jordskifteretten var at B ikke hadde noen gangveirett, han har følgelig bare vunnet saken i tvistepunkter av liten betydning slik lagmannsretten ser det. Sakkyndig bistand ble det dessuten først virkelig behov for da A avviste forliksforslaget som var nesten identisk med den senere dommen om gangveiretten. Lagmannsretten finner derfor å burde gjøre unntak fra hovedregelen i Tvistemålsloven §174 første ledd, med hjemmel i annet ledd, jfr. Tvistemålsloven §180 annet ledd. Lagmannsretten pålegger følgelig A også å dekke Bs utgifter til sakkyndig hjelp i jordskifteretten. Utgiftene er oppgitt til kr 8.656,- og funnet nødvendige av jordskifteretten. Lagmannsretten har intet å bemerke til beløpets størrelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og jordskifteretten betaler A til B kr 24.636 - kronertyvefiretusensekshundreogtrettiseks 00/100 -.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.