LG-1991-424

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-05-13
Publisert:	LG-1991-00424
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 90-01464 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1991-00424 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (Prosessfullmektig: Advokat Svein Jøsang, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Magne Revheim, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Vestrheim, Kst. lagdommer Heinfjell, Sorenskriver Faaberg
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961), Skadeserstatningsloven (1969), Tvistemålsloven (1915) §14, §174, §180, Bilansvarslova (1961) §6, Folketrygdloven (1966), Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, §3-2a, Forsinkelsesrenteloven (1976), Sosialtjenesteloven (1991)

År 1993 den 13. mai ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 91-0424 avsagt slik dom:

Saken gjelder erstatning for personskade etter trafikkulykke.

A, som er født i mars 1960, var passasjer i en personbil som 4. mai 1983 støtte mot steiner utenfor veibanen på riksveien mellom Vik og Vangsnes i Sogn. Hun pådro seg skader i ryggen i form av kompresjonsfraktur i første lendevirvel samt ribbensbrudd. Ryggskaden ble behandlet uten operasjon. I mai 1984 var A ferdig utdannet førskolelærer. I store deler av den etterfølgende tid har hun arbeidet i førskoler, stort sett i deltidsstilling. Hun har hatt permisjon i tilknytning til barnefødsler i 1984 og 1987.

Bilen som A satt i under utforkjøringen, var forsikret i Norges Brannkasse. Dette selskapet er senere blitt en del av UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (UNI Storebrand), og sistnevnte selskap erkjenner ansvar i saken i henhold til bilansvarsloven. Partene er imidlertid ikke kommet til enighet om alle sider ved erstatningsoppgjøret. A brakte i september 1989 tvisten inn for Bergen byrett. Etter rettelse 1. februar 1991 har byrettens dom av 15. januar samme år slik domsslutning:

"UNI Forsikring dømmes til innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom å betale til A erstatning med kr 1.655.000,- -enmillionsekshundreogfemtifemtusen- og kr 76.591.- -syttisekstusenfemhundreognittien- i saksomkostninger."

Når det nærmere gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler for byretten og hva byretten la til grunn, vises det til byrettens dom.

UNI Storebrand har i rett tid påanket dommen, og A har - etter utløpet av fristen for å inngi selvstendig anke - erklært motanke. Det er i anken anført at den gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I motanken er nevnt at den gjelder de erstatningspunkter som man for byretten ikke fikk fullt medhold i, særlig erstatning for tap av fremtidig ervervsevne. Ankeforhandling ble avholdt i Bergen tinghus 19. og 20. januar 1993, hvorunder A var til stede og ga forklaring. Det ble videre avhørt seks vitner, hvorav tre var nye for lagmannsretten, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Det er for lagmannsretten fremkommet en del nye opplysninger. Saken fremstår for øvrig i store trekk i samme stilling som for byretten.

På bakgrunn av det beklagelig lange tidsforløpet mellom ankeforhandlingen og domsavsigelsen, finner lagmannsretten å burde nevne at domskonferanse ble avholdt kort etter ankeforhandlingen, men at arbeidet med utarbeidelse av domsutkast er blitt sterkt forsinket, i alt vesentlig som følge av stor arbeidsbyrde i lagmannsretten.

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har i det vesentligste anført:

Før høsten 1986 hadde A ikke noe inntektstap som følge av skaden. Det er blant annet vist til at hun arbeidet i 100% stilling fra 14. oktober 1985 til 31. juli 1986 samt til uttalelse i legeerklæring fra januar 1985 om at hun var smertefri ved forrige undersøkelse 6. juli 1983. Det bør også legges til grunn at A uavhengig av skaden ville ha valgt å være hjemme med sitt første barn i seks måneder, ikke tre måneder, etter fødselen 28. juni 1984. UNI Storebrand aksepterer at ankemotparten høsten 1986 måtte redusere sin arbeidstid fra 100% til 75% på grunn av skaden. Det må gjøres fradrag for sykepenger som ankemotparten ville ha hatt krav på, dersom hun i mars 1988 hadde gått tilbake til sin stilling etter utløpet av den ordinære svangerskapspermisjon. Det bør legges til grunn at hun først i 1988 ville kunne ha fått styrerstilling. I tiden deretter er det differansen mellom 100% styrerlønn og 75% avdelingslederlønn som er grunnlaget for erstatningsberegningen. Det samlede bruttoinntektstapet beregnet frem til tiden rundt ankeforhandlingen utgjør ca kr 371.000,-. Mulighetene for å få styrerstilling ble fra A' side først dokumentert noen uker før hovedforhandling i byretten, og blant annet dette må føre til at rentekravet reduseres. Renter skal beregnes av netto tap, som utgjør ca kr 280.000,-, idet ligningsmyndighetene ikke beregner renter av det beløp som vil bli innkrevd i skatt.

Når det gjelder det fremtidige inntektstap, godtar selskapet at motparten ikke vil kunne ta styrerjobb, og at hennes tap skal beregnes på grunnlag av forskjellen mellom full styrerlønn og 75% av avdelingsleders lønn. Utbetaling av et betydelig beløp som engangserstatning vil føre til fremtidige skattepliktige renteinntekter samt formuesskatt. Det må vurderes hvilket påslag som skal gjøres for disse forpliktelsene. I denne forbindelse er det et moment om et erstatningsbeløp vil bli benyttet til nedbetaling av gjeld. Ankemotparten og ektefellen har gjeld på til sammen ca kr 640.000,-. Skadelidte har i forhold til forsikringsselskapet plikt til å nedbetale gjeld og til dermed å redusere sitt tap. Det er dessuten overveiende sannsynlig at en erstatningsutbetaling vil bli brukt til nedbetaling av gjeld. Dersom A reduserer sin gjeld med ca kr 300.000,-, vil hennes skatteulempe være ca 20%. Dersom hele gjelden nedbetales, vil skatteulempen være ca tre prosent, og dersom intet av gjelden innfris, vil skatteulempen være nærmere 40%.

Etter UNI Storebrands oppfatning kan man legge til grunn en vurdering basert på et årlig nettotap stort kr 50.267,- i 34 år, skatteulempe 20% og kapitaliseringsrente seks prosent. Dette gir et kapitalisert erstatningsbeløp på kr 892.694,-. Det er da blant annet lagt til grunn at bruttoinntekt i full styrerstilling utgjør kr 208.862,-. UNI Storebrand har gitt uttrykk for håp om at A kan fortsette å arbeide i 75% stilling, men selskapet har samtidig nevnt at A' lønn vil bli mindre enn 50% av full styrerlønn dersom hun må redusere arbeidstiden som avdelingsleder til under ca 60% av full post, og at hun da vil få delvis uførepensjon. UNI Storebrand har videre gjort gjeldende at ankemotpartens krav om erstatning for lidt og fremtidig inntektstap er høyere enn den engangserstatning på 40 G som en 15-åring vil ha krav på ved 100% varig medisinsk uførhet, jfr. skadeserstatningsloven §3-2a.

Menerstatning bør utmåles med utgangspunkt i at den medisinske invaliditetsgrad for A er fastsatt til 20%. Det er ikke uenighet blant legene om dette. Det skal utvises skjønn i anledning fastsettelsen av menerstatning, men det er under ankeforhandlingen ikke fremkommet noe som tilsier gruppeopprykk. Under henvisning til Rikstrygdeverkets veiledende normer av mai 1990 har UNI Storebrand anført at man mener det ikke er grunnlag for å si at A har "betydelig nedsatt funksjon" i ryggen. En medisinsk invaliditet i gruppe nr. 1, 15 til 24 prosent, tilsier i ankemotpartens tilfelle en menerstatningssum på kr 55.257,-, som kan avrundes til kr 60.000,- slik byretten har gjort og hvilket UNI Storebrand ikke har innvendinger mot. Domstolene bør for øvrig slutte opp om den faste praksis som følges ved fastsettelser av menerstatninger.

Påløpte og fremtidige utgifter er av ankemotparten beregnet til ca kr 1.300.000,-. Hensett til at saken ikke gjelder noen stor skade, går erstatningskravet for utgifter ut over alle grenser. Kravene gjelder utgifter til hjelp i hjemmet, legekonsultasjoner, fysioterapi, treningsstudio og kjøregodtgjørelse. Det er UNI Storebrands klare oppfatning at en forsikringsmessig løsning av disse spørsmålene må falle sammen med en trygdemessig løsning. Dersom behovet for hjelp m.v. er medisinsk indikert og vilkårene for øvrig er til stede, skal det gis grunnstønad. I tillegg kan hun få støtte til hjelp i hjemmet etter kommunens regler dersom betingelsene for dette er til stede.

Det påståtte behov for hjelp i hjemmet gjelder i det vesentligste gulvvask, støvsuging og lignende, hvilket ikke er å anse som tilleggsarbeid, men arbeid som må kunne utføres etter omfordeling innen familien. Subsidiært er anført at spørsmålet om erstatning for ekstraarbeid gjelder spørsmålet om hva som skal gjøres ekstra, av det i utgangspunktet lille ekstraarbeid det er tale om. Dersom lagmannsretten skulle legge til grunn at A vil ha store utgifter til fysioterapi m.v., må det tas i betraktning at hun må kunne få særfradrag ved ligningen.

Det aksepteres at utgifter til legehjelp kreves erstattet med kr 180,- pr. år.

Vedrørende kravet om dekning av utgifter til fysioterapi er blant annet anført at man i saken ser en klassisk konflikt mellom leger og fysioterapeuter. Ankemotpartens behov for fysioterapi er mer begrenset enn påstått av henne. Annen trening kan hun i det alt vesentlige utføre som egentrening, slik at utgiftene til treningsstudio blir minimale.

Dersom utgifter til fysioterapi og/eller trening i noen grad skal dekkes, må ankemotparten i denne forbindelse benytte offentlige kommunikasjonsmidler i stedet for egen bil. Eventuelt vil utgifter til kjøring i en viss grad kunne dekkes av trygdeytelser. Subsidiært anføres at det er meromkostningene ved bilkjøring som skal dekkes. Statens satser for bilhold skal således ikke legges til grunn.

Skadelidte krever dekket betydelige utgifter for å kunne holde seg i arbeid. Det bør være begrenset hvor meget som skal tilkjennes. UNI Storebrand gjør ofte opp lignende saker ved utbetaling fra 75.000,- til kr 125.000,- i erstatning for utgifter. I nærværende sak har selskapet tilbudt erstatning med kr 50.000,- for påførte utgifter og kr 100.000,- for fremtidige utgifter.

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har nedlagt slik påstand:

"1. Uni Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes mot å betale A erstatning etter rettens skjønn lidt inntektstap kr 280.000,-, fremtidig inntektstap kr 890.000,-, utgifter kr 150.000,-, menerstatning kr 60.000,-, til sammen, avrundet, kr 1.400.000,-, med fradrag for a kontooppgjør kr 500.000,-.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

A har i det vesentligste anført:

Det må etter bevisførselen legges til grunn at A ville ha begynt i arbeid tre måneder etter at hun i 1984 fikk sitt første barn, dersom hun ikke da hadde hatt plager som følge av trafikkulykken i mai 1983. Ut fra blant annet fremlagte opplysninger om kommunens praksis og A' ansiennitet, må det videre være sikkert at hun ville ha fått styrerstilling fra og med 1986 dersom skaden tenkes borte. Det bør i denne forbindelse m.a. vektlegges at hun kort tid tidligere hadde tatt et administrasjonskurs. Den 24. oktober 1987 fikk A familiens barn nummer to. Da den ordinære svangerskapspermisjon utløp medio mars 1988, tok A utvidet svangerskapspermisjon til 1. august samme år. Hun valgte således å ikke gå kortvarig tilbake i sin stilling for deretter å la seg sykmelde. Hun prioriterte kolleger og arbeidssted, som da fikk beholde en ekstrahjelp. A gjorde således det hun selv mente var rett. Avgjørelsen førte imidlertid til økonomisk tap for henne selv. Det må godtas at man prioriterer kolleger på denne måten, og A bør få erstattet sitt lønnstap i den aktuelle perioden, fra medio mars til slutten av juli 1988. Renter har A krav på i henhold til morarenteloven, jfr. bilansvarsloven §6. Skademeldingen av 3. juni 1983 vedrørende det aktuelle trafikkuhellet er å anse som påkrav. Den aktuelle renten kan beregnes med 18% og pr. 1. juli for hvert av de aktuelle år.

Ved fastsettelsen av fremtidig inntektstap må det legges til grunn at A - dersom skaden tenkes borte - utvilsomt ville kunne inneha styrerstilling til fylte 67 år. Det kan videre spørres om hun ville kunne ha tatt tilleggsutdannelse og dermed fått enda høyere lønn enn styrerlønn, som på tiden for ankeforhandlingen er kr 208.862,- pr. år, ltr. 27. Basert på fem prosent kapitaliseringsrente samt 45% skatteulempe utgjør fremtidstapet kr 1.223.306,-. Dersom beregningen foretas på basis av seks prosent kapitaliseringsrente og 35% skatteulempe, blir tapet kr 1.062.364,-. I tilknytning til spørsmålet om det fremtidige tap har A blant annet anført at forsikringsselskapene tradisjonelt hevder at skadelidte, i alle fall i en viss grad, har plikt til å nedbetale gjeld. Prinsipalt hevdes, under henvisning til gjeldens størrelse, at hun ikke plikter å nedbetale noe av ekteparets gjeld. Subsidiært anføres at eventuell gjeldsnedbetaling må begrenses til hennes del. Det er vist til Nils Nygaard: Skade og ansvar, 4. utgave, 1992, særlig 124, og gjort gjeldende at skattepåslaget er høyere enn 35%, i alle fall opp mot 40%. I tilslutning til omtalen av fremtidstapet er det også vist til Rt-1981-138 (Sevaldsendommen) samt til Frostating lagmannsretts dom av 24. desember 1991 i sak nr. 149/91 A.

Ved fastsettelsen av menerstatning skal det etter rettspraksis tas individuelle hensyn. Det må tas i betraktning at A før skaden skjedde drev aktivt med gymnastikk, turn, friluftsliv m.v., hvilket skaden nå hindrer henne i å fortsette med. Hun har således fått et større tap og en større begrensning i den personlige livsutfoldelse enn de fleste ville få i en tilsvarende situasjon, og dette skal tas i betraktning ved erstatningsfastsettelsen, jfr. skadeserstatningsloven §3-2 og bilansvarsloven §6. Det er videre vist til Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, annen utgave, 1987, 70 flg. og herunder til Rt-1977-782 (Pallasdommen). Menerstatningen bør settes høyere enn i byrettens dom.

Påløpte og fremtidige utgifter skal erstattes med fradrag for eventuelle trygdeytelser o.l., jfr. skadeserstatningsloven §3-1. A har nettopp fått avslag på søknad om grunnstønad, og hun mottar heller ikke hjelpestønad. Ordningen med hjelpestønad er for øvrig bortfalt fra 1. januar 1992. Hun har videre fått avslag på en søknad om hjemmehjelp, jfr. lov om sosiale tjenester av 13. desember 1991. Behovet for hjelp i hjemmet er fire til fem timer pr. uke. Det kan ikke legges til grunn at dette vil bli utført som "svart" arbeid. Det kan heller ikke legges til grunn at ektefellen skal utføre mer av husarbeidet. A har redusert arbeidstid i sitt yrke fordi hun ikke kan arbeide full dag, og det tilsvarende forholdet gjør seg gjeldende for hennes mulighet til å utføre husarbeid. Når det gjelder fysioterapi, kan legges til grunn at det realistiske behov kan være 30 behandlinger, hver med egenandel kr 87,-, pr. år. Etter all sannsynlighet vil hennes behov for fysikalsk behandling øke med tiden.

Ankemotparten har videre behov for jevnlig å kunne delta i trening i treningsstudio et par ganger pr. uke, hvilket koster kr 37,- pr. gang. Dette er en adekvat behandling for henne, og retten bør ikke anvende en for streng vurdering i denne forbindelse.

Bruk av privatbil til og fra fysioterapeut og treningssenter bør godtas. A har ikke månedskort eller tilsvarende for buss, hun kjører til vanlig bil. Hun kombinerer ikke arbeidsreisene med besøk på treningsinstituttet m.v. Om hun skal ta buss, kan dette virke ødeleggende på treningseffekten. Bilbruken bør erstattes etter ankemotpartens faktiske kostnader. I henhold til Eksempler på beregning av kostnader ved bilhold pr. januar 1992, utarbeidet av Opplysningsrådet for Veitrafikken, kan det i ankemotpartens tilfelle legges til grunn en kostnad på kr 3,- pr. kilometer. Spørsmålet om særfradrag har vært vurdert og er avslått av Bergen ligningskontor.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Anken.

Byrettens dom stadfestes.

2. Motanke.

Innkludert byrettens påstandsbeløp dømmes UNI forsikring til å betale til A erstatningsbeløp begrenset oppad til kr 2500000,-.

3. Saksomkostninger.

UNI forsikring dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett."

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A i tiden etter ulykken i mai 1983 har hatt smerter og plager som følge av skaden hun da ble påført, og at skaden har ført til økonomisk tap samt utgifter. Hun har krav på erstatning etter bilansvarsloven §6. Etter skadeserstatningsloven §3-1 skal erstatning for skade på person dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. Bestemmelsen inneholder for øvrig nærmere retningslinjer for erstatningsfastsettelsen.

Det lidte inntektstap fastsettes for tidsrommet frem til avsigelsen av lagmannsrettens dom. Selv om denne delen av erstatningsfastsettelsen i stor grad foretas i henhold til fastsettelser av tidsrom, lønnssatser m.v., omfatter også erstatningsutmålingen skjønnsmessige faktorer. Vedrørende forskjellige forhold som har vært omhandlet under ankeforhandlingen bemerker lagmannsretten: Selv om A forståes å ha frafalt sitt krav om lønn for tre måneder i 1984, finner lagmannsretten - særlig på bakgrunn av spørsmålet om tidspunktet for eventuell ansettelse som styrer - å burde bemerke at den ser dette spørsmålet på samme måte som byretten. A antas således å ha valgt å være hjemmearbeidende i seks måneder i 1984. For 1985 legger lagmannsretten til grunn at A da ikke kunne fått høyere inntekt enn den hun faktisk hadde, herunder i det tidsrom hun arbeidet i ca 40% og ca 50% stilling. Lagmannsretten slutter seg for så vidt til byrettens premisser. Det legges til grunn at A i 1986 arbeidet i 100% stilling frem til 1. august, hvoretter hun, på grunn av skaden, arbeidet i 75% stilling som avdelingsleder. Lagmannsretten antar videre at A ville kunne ha fått styrerstilling etter ca to års arbeid som avdelingsleder, og retten finner å burde legge til grunn at hun ville kunne ha arbeidet i 100% stilling som styrer fra 1. januar 1987 dersom det ses bort fra skaden. I den siste delen av 1987 var hun for øvrig delvis sykmeldt, og hun hadde deretter svangerskapspermisjon. For året 1988 finner lagmannsretten, som byretten, at det må gjøres et skjønnsmessig fradrag for sykepenger som A kunne ha mottatt dersom hun i mars var blitt sykemeldt i sin stilling. Lagmannsretten finner imidlertid å kunne tilføye at retten kan ha forståelse for A ' handlemåte, som ifølge henne hadde bakgrunn i kollegiale hensyn. For øvrig nevnes spesielt at det legges til grunn at styrerstilling med virkning fra 1. mai 1992 er lønnet i ltr. 27 (17).

Partene har for lagmannsretten påberopt et omfattende tallmateriale og vist til databaserte beregninger over inntekts- og skatteforhold, renteberegninger, m.v. Lagmannsretten finner det etter omstendighetene ikke nødvendig å redegjøre nærmere for tallmaterialet, dette blant annet på bakgrunn av at selv fastsettelse av lidt inntektstap i noen grad må bli skjønnsmessig, som tidligere nevnt. På bakgrunn av det fremlagte materialet og de øvrige faktiske forhold som lagmannsretten legger til grunn, antar retten at A' brutto inntektstap for årene 1985 til og med 1992 utgjør - når det foreløpig ses bort fra det nevnte fradraget for sykepenger i 1988 - følgende, noe avrundede beløp: Kr. 52.600,-, kr 8.050,-, kr 57.700,-, kr 102.850,-, kr 82.400,-, kr 71.000,-, kr 60.500,- og kr 71.950,-. Som foran nevnt, gjøres det videre tillegg for inntektstap i 1993 frem til domsavsigelsen samt et skjønnsmessig fradrag vedrørende 1988. I likhet med byretten finner lagmannsretten ikke grunnlag for å tilkjenne morarenter for tidsrommet frem til byrettens dom. Det vises til byrettens domspremisser vedrørende rentespørsmålet, som tiltres. Partene har for lagmannsretten vært enige om prinsippene for fastsettelse av det lidte inntektstap for de senere år. Utfallet av lokale lønnsforhandlinger vedrørende blant annet plassering av førskolestyrere, forelå først i januar 1993. Det er for lagmannsretten for øvrig opplyst at A etter byrettsdommen har fått utbetalt a konto kr 500.000,- fra UNI Storebrand. Mot denne bakgrunn finner lagmannsretten at morarenter ikke bør tilkjennes for noen del av det påløpte inntektstapet. Retten fastsetter erstatningen for påløpt brutto inntektstap tillagt renter, som nevnt av byretten, av netto inntektstap, til i alt kr 650.000,-.

Tapet i fremtidig erverv vil nå bli å fastsette til et høyere beløp enn besluttet av byretten. Det kan i utgangspunktet vises til nyere opplysninger om lønnsplasseringer og til UNI Storebrands påstand for lagmannsretten. Ved fastsettelsen av det fremtidige inntektstapet legges nettometoden til grunn. Fastsettelsen av det fremtidige inntektstap er meget vanskelig. Retten må i denne forbindelse søke å foreta en vurdering av diverse, til dels meget usikre forhold, over et fremtidig tidsrom på ca 34 år. Det skal her søkes vurdert hva langtidsrenten må antas å ville bli, og det skal for øvrig blant annet tas hensyn til fremtidige inntekts- og formuesskatter. Det kan også tas hensyn til størrelsen av tilkjent menerstatning, jfr. igjen blant annet Rt-1981-138. Etter lagmannsrettens vurdering gjør det seg gjeldende så vidt mange usikre faktorer ved fastsettelsen av erstatningen, at partenes fremlagte beregninger ikke bør benyttes som annet enn utgangspunkter for erstatningsfastsettelsen, som vil måtte foretas ved skjønn. Ved denne vurderingen tar lagmannsretten utgangspunkt i forskjellen mellom den någjeldende styrerlønn og 75% av avdelingsleders lønn. UNI Storebrand har anført at kapitaliseringsrenten bør være seks prosent. Etter lagmannsrettens vurdering kan de siste års generelle økonomiske utvikling, med et til dels synkende rentenivå, være forhold som eventuelt tilsier anvendelse av en lavere kapitaliseringsrente. Lagmannsretten antar imidlertid, om enn under noen tvil, at det kan tas utgangspunkt i en kapitaliseringsrente på seks prosent. Ved tapsberegningen legges til grunn at ankemotparten må anses forpliktet til å nedbetale sin del av ekteparets gjeld. I lagmannsrettens beregning inngår et skattepåslag i størrelsesorden 20 %. Ved tapsberegningen har retten ikke lagt nevneverdig vekt på menerstatningen. Etter en samlet vurdering er retten kommet til at erstatning for tap i fremtidig erverv bør fastsettes til kr 950.000,-.

Menerstatning skal, etter skadeserstatningsloven §3-2, fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse i tilfeller hvor skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art. Lagmannsretten er oppmerksom på at erstatningsutmålingen i en viss utstrekning fremstår som standardisert i henhold til vedkommendes medisinske invaliditet. Etter lovforarbeidene og rettspraksis er imidlertid utmålingen også underlagt rettens skjønn, og det antas herunder å kunne tas individuelle hensyn i ikke ubetydelig grad. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at A som følge av skaden i meget stor grad er blitt avskåret fra fysiske aktiviteter som friluftsliv, turn og gymnastikk, hvilket hun tidligere drev meget med. Hun må således anses for å ha fått varige og betydelige innskrenkninger i sin personlig livsutfoldelse, og disse følgene er etter lagmannsrettens oppfatning i hennes tilfelle av et slikt omfang og alvor at menerstatningen bør settes høyere enn det som følger av en standardisert beregning basert på 20% medisinsk invaliditet. Lagmannsretten er kommet til at menerstatningen passende kan fastsettes til kr 95.000,-, hvilket for så vidt svarer til en standardisert erstatningsfastsettelse basert på en i denne relasjon medisinsk invaliditetsgrad på 25-30%.

Når det gjelder påløpte og fremtidige utgifter, nevner lagmannsretten først at den legger til grunn at A har hatt og fremtidig vil få årlige utgifter til legekonsultasjoner i anledning skaden, med et beløp som antas å ville være på ca kr 180,-.

Retten legger videre til grunn at A har hatt og fremtidig vil ha behov for å få jevnlig fysikalsk behandling. Ved den skjønnsmessige vurdering av denne utgiftsposten antar retten at det må anses nødvendig med ca 30 behandlinger pr. år. Egenandelen for hver behandling ble under ankeforhandlingen opplyst å være kr 87,-. Under en viss tvil finner lagmannsretten videre at A' krav om erstatning for treningsutgifter i noen grad bør imøtekommes. Lagmannsretten anser det således nødvendig at A i en viss utstrekning kan delta i trening i treningsstudio for derved å kunne opprettholde og utvikle et grunnlag for egentrening. På bakgrunn av bevisførselen antar imidlertid retten samtidig at egentrening langt på vei må kunne tre i stedet for trening ved institutt/treningsstudio, og de erstatningsmessige treningsutgifter anses således av retten å utgjøre et lavere beløp enn det som er nevnt i A' erstatningsberegning, hvor det for årene 1991 og 1992 er oppført kr 3.600,- pr. år. Etter de opplysninger som er fremkommet om blant annet geografiske forhold, bussforbindelser samt tidspunkter for fysioterapibehandling og treningstimer, finner lagmannsretten videre at A bør tilkjennes erstatning for utgifter til bilkjøring til og fra fysioterapeut og treningsinstitutt. Også fastsettelsen av denne del av erstatningen vil i noen grad bli skjønnsmessig. Det tas utgangspunkt i en kjørelengde på ca 40 km pr. gang. Utgiftene ansettes med utgangspunkt i de antatte merkostnader til bilhold som vil påløpe i anledning nevnte kjøring. Det gjøres et visst skjønnsmessig fradrag, idet kjøringen i noen grad må kunne kombineres med annen aktuell bilkjøring i forbindelse med innkjøp, m.v.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for nå å tilkjenne erstatning for utgifter til hjelp i hjemmet. Retten er oppmerksom på at A ' mulighet til å kunne ta "tunge tak" er redusert. Retten antar imidlertid at husarbeidet i noen grad vil kunne bli omfordelt innen familien og at dette vil være tilstrekkelig for arbeidets utførelse.

Som det foran fremgår, er lagmannsretten kommet til at A har krav på erstatning for ekstra utgifter til legekonsultasjon, fysioterapi, trening og transport som hun påføres på grunn av skaden, jfr. skadeserstatningsloven §3-1. Det er videre opplyst og legges til grunn at hun har fått avslag på søknader om grunnstønad og hjelpestønad etter folketrygdloven, og at hun også har fått avslag på søknad om kommunal støtte som avløser ordningen med hjelpestønad. Etter de fremkomne opplysninger, legger retten videre til grunn at A heller ikke kan påregne å få særfradrag ved ligningen.

Lagmannsretten fastsetter en samlet erstatning for påløpte utgifter inkludert renter og et samlet, kapitalisert erstatningsbeløp for antatte fremtidige utgifter i skadelidtes statistiske levetid. Retten er kommet til at erstatning for de påløpte utgifter skjønnsmessig bør fastsettes til kr 80.000,- inkludert renter. Ved fastsettelsen av denne erstatningen har retten tatt i betraktning at det i tiden som er gått etter ulykken har påløpt større utgifter enn det retten antar vil påløpe i fremtiden. Erstatning for fremtidige utgifter settes til skjønnsmessig til kr 150.000,-.

Etter de resultater som lagmannsretten foran er kommet til vedrørende de enkelte delerstatningene blir det samlede erstatningsbeløpet kr 1.925.000,-.

Da partenes påstander gjelder de samme realitetsposter hvor det skal utmåles erstatningsbeløp, finner retten etter omstendighetene å kunne formulere en felles domsslutning for hovedanken og motanken hva angår sakens realitet.

Til omkostningsspørsmålet bemerkes: Som det foran fremgår, har lagmannsretten fastsatt en samlet høyere erstatning enn byretten. Delerstatningene for inntektstap, tap i fremtidig erverv og menerstatning er satt høyere av lagmannsretten enn av byretten. På den annen side har lagmannsretten fastsatt lavere delerstatninger enn byretten for påførte og fremtidige utgifter. A har for lagmannsretten gjort gjeldende at påførte og fremtidige utgifter utgjør til sammen kr 1.300.000,-, og lagmannsrettens erstatningsfastsettelse vedrørende utgifter er således vesentlig lavere enn det som er gjort gjeldende av A. Den største forskjellen mellom UNI Storebrands spesifiserte påstand og lagmannsrettens resultat gjelder det lidte inntektstapet. Lagmannsretten har vært i en viss tvil med hensyn til spørsmålet om hvilke omkostningsregler som bør anvendes i saken. Retten er imidlertid, under enhver omstendighet, kommet til at ankemotparten bør tilkjennes saksomkostninger i hovedanken samtidig som omkostninger ikke tilkjennes i motanken. Dersom det særlig sees hen til forholdet mellom på den ene side totalerstatningen fastsatt av lagmannsretten og på den annen side byrettens samlede erstatningsbeløp og partenes påstander for lagmannsretten, synes det mest nærliggende å legge til grunn at hovedanken må anses som forgjeves, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som i så fall bør frita UNI Storebrand fra erstatningsplikten. - Dersom det imidlertid legges en viss vekt på at lagmannsretten har satt erstatningene for påførte og fremtidige utgifter ca kr 200.000,- lavere enn byretten og herunder at erstatning for utgifter til hjelp i hjemmet ikke er tilkjent, kan det fremstå som mer nærliggende og naturlig å anse saken i hovedanken som dels vunnet, dels tapt. Lagmannsretten er imidlertid, som det foran tør fremgå, etter en samlet vurdering kommet til at A også i forhold til tvistemålsloven §174 bør tilkjennes fulle saksomkostninger i hovedanken, jfr. bestemmelsens annet ledd, jfr. samme lov §180 annet ledd. Lagmannsretten legger i denne forbindelse bl.a. vekt på at UNI Storebrands anke gjelder hele byrettens dom og at spørsmålene om fastsettelse av utgifter for så vidt ikke fremstår som det mest sentrale, samtidig som lagmannsrettens domsresultat vedrørende disse poster hverken isolert sett eller i forhold til det samlede domsresultat finnes å være av en slik størrelse at det etter lagmannsrettens vurdering fremstår som passende å la partene bære egne omkostninger.

Når det gjelder motanken, antar lagmannsretten at det bør legges større vekt på ankemotpartens samlede påstand og på partens foran nevnte angivelse av hva som antas å burde tilkjennes som erstatning for utgifter. Særlig mot denne bakgrunn antar lagmannsretten at motanken bør anses som dels vunnet og dels tapt. Lagmannsretten finner videre at hver av partene bør bære egne omkostninger hva angår motanken, idet det for så vidt ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd.

Advokat Revheim har i omkostningsoppgave, hvorav kopi skal være sendt til advokat Jøsang, oppgitt at klienten vil bli belastet med salærkrav på kr 40.000,- for anken og kr 40.000,- for motanken, diverse omkostninger kr 1.500,-, motankegebyr kr 11.250,- og juridisk utdrag kr 1.500,-, til sammen kr 94.250,-. Omkostningene er ikke spesifisert for anke og motanke. Lagmannsretten antar at omkostningene til telefon, utdrag, m.v. kan fordeles i samme forhold som salærkravene, d.v.s. med en halvdel på hver av de to ankesakene. A tilkjennes etter dette kr 41.500,- i saksomkostninger for hovedanken. Uten at det har betydning for resultatet, nevnes at gebyret for anke til lagmannsretten i 1991 var kr 10.500,-.

Byrettens omkostningsavgjørelse finner lagmannsretten ikke grunn til å endre. Lagmannsretten legger således ikke avgjørende vekt på at den maksimalbegrensning som saksøkeren A har angitt, jfr. tvistemålsloven §14, er ikke ubetydelig høyere enn det erstatningsbeløpet byretten skjønnsmessig fastsatte, jfr. Rt-1964-1081.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å betale A følgende erstatning:

a. 650.000,- - sekshundreogfemtitusen - kroner for lidt inntektstap,

b. 950.000,- - nihundreogfemtitusen - kroner for tap i fremtidig erverv,

c. 95.000,- - nittifemtusen - kroner i menerstatning,

d. 80.000,- - åttitusen - kroner for påløpte utgifter,

e. 150.000,- - etthundreogfemtitusen - kroner for fremtidige utgifter,

til sammen 1.925.000,- - enmillionnihundreogtjuefemtusen - kroner med fradrag for a kontooppgjør kr 500.000,-.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å betale A 41.500,- - førtientusenfemhundre - kroner i saksomkostninger i hovedanken.

3. Saksomkostninger i motanken tilkjennes ikke.

4. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

5. Oppfyllelsesfristene er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.