LG-1992-1161

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-07-13
Publisert:	LG-1992-01161
Stikkord:	Personskadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 91-01489 A - Gulating lagmannsrett LG-1992-01161 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig (Prosessfullmektig: Advokat Even Sveen, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Carl Gunnar Sandvold, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Eftestøl, Lagdommer Skaar, Kst. sorenskriver Matningsdal
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §180, Tvistemålsloven (1915), Bilansvarslova (1961) §6, Arveavgiftsloven (1964) §13, §3-2

År 1994 den 13. juli ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 92-01161 avsagt slik Dom :

Saken gjelder erstatningsutmåling for personskade etter biluhell.

A (nedenfor kalt A) ble påført betydelige skader ved avstigning fra en buss tirsdag 22. mars 1988. A er født xx.xx.1938. Da ulykken skjedde arbeidet hun som ekspeditør i en skoforretning i Stavanger. Ulykkesdagen tok hun buss som gikk fra sentrum kl. 16.15 for å reise hjem til Madlasandnes. Da hun gikk av bussen ved hjemstedet, lukket sjåføren dørene før hun var kommet helt ut. A sin venstre arm ble hengende fast i døren og bussen begynte å kjøre. A ble slept med bussen i ca 10 meter før armen kom løs og hun falt overende.

A ble kjørt til sykehus der det ble konstatert brudd i armen på tre steder. Bruddskadene ble tilhelet, men medførte at A utviklet såkalt refleksdystrofi i hele armen. Det førte til at hun senere ble erklært 100 % arbeidsufør og tilkjent uføretrygd.

Bussen var forsikret i Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig (nedenfor kalt Forsikringsselskapet).

Forsikringsselskapet erkjente ansvar for skaden, men partene ble ikke enige om erstatningsutmålingen. A reiste derfor søksmål ved Stavanger byrett som avsa dom i saken den 21. september 1992. Dommen har slik slutning:

"1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale A kr 150000,- - kroneretthundrefemtitusen - i erstatning for inntektstap for årene 1988 til og med 30. september 1992, med tillegg av 18 - atten - prosent rente fra 1. oktober 1992 til betaling skjer.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale A kr 200000,- - kronertohundretusen - for tap i fremtidig erverv og kr 250000,- - kronertohundrefemtitusen - for fremtidige utgifter, med tillegg av 18 - atten - prosent rente fra dommens forkynnelse og til betaling skjer.

3. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale A kr 250000,- - kronertohundrefemtitusen - i ménerstatning.

4. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale A kr 20000,- - kronertjuetusen - som erstatning for utgifter til juridisk bistand før saksanlegget.

5. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale A v/advokat Carl Gunnar Sandvold, saksomkostninger med kr 25000,- - kronertjuefemtusen -."

Forsikringsselskapet, ved sin prosessfullmektig, advokat Even Sveen, har rettidig påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett. Anken gjelder byrettens dom i sin helhet, under henvisning til feil bevisvurdering og rettsanvendelse. A, ved sin prosessfullmektig, advokat Carl Gunnar Sandvold, har tatt til motmæle.

Lagmannsretten gjennomførte hovedforhandling i saken i Stavanger den 24. og 25. mai 1994. Forsikringsselskapet møtte ved sin prosessfullmektig. A møtte sammen med sin prosessfullmektig. A gav forklaring. I tillegg hørte lagmannsretten ett vitne. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Stavanger byrett oppnevnte overlege Reidun Borgmann ved Nevrologisk avdeling, Haukeland sykehus, Bergen, som sakkyndig. Hun gav en skriftlig erklæring til byretten datert 14. juli 1992. I tillegg møtte hun for byretten under hovedforhandlingen og gav forklaring. Overlege Reidun Borgmann ble også oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. I tillegg oppnevnte lagmannsretten som sakkyndig, overlege Sverre Skeie ved Sentralsykehuset i Rogaland. Overlege Sverre Skeie har avgitt en skriftlig erklæring datert 26. mars 1993. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten ble det gjennomført telefonavhør av de to sakkyndige.

På initiativ fra A ble det før saksanlegget innhentet en spesialisterklæring fra overlege Knut Tjørstad, Stavanger. Erklæringen er datert 16. oktober 1990. Både sistnevnte spesialisterklæring og erklæringene fra de to sakkyndige er fremlagt for lagmannsretten.

Forsikringsselskapet gjør i hovedtrekk gjeldende:

Forsikringsselskapet aksepterer at A har krav på ménerstatning, men mener byretten har satt den for høyt. Utmålingen bør ta utgangspunkt i reglene for erstatningsberegning ved yrkesskade slik byretten har gjort, men byretten har bygget på en for høy medisinsk invaliditetsgrad. Den eneste sakkyndige for byretten, overlege Reidun Borgmann, vurderte den medisinske invaliditetsgrad til 60 %. For lagmannsretten har hun revurdert dette og satt invaliditetsgraden til 55 %. Den andre sakkyndige for lagmannsretten, overlege Sverre Skeie, har i sin vurdering anslått den medisinske invaliditet til 45 %. Lagmannsretten må bygge på overlege Sverre Skeies vurdering, hvilket tilsier en lavere gruppe (4 istedenfor 5) i Forskriftene om yrkesskadeserstatning §3. Dessuten må erstatningen avrundes nedover fordi skaden etterhvert vil bli helt eller delvis tilhelet. Kr. 100000,- må antas å være en passende ménerstatning.

Forsikringsselskapet aksepterer at A også har krav på erstatning for tap i erverv, men mener byretten har satt erstatningen for høyt. Det gjelder både vurderingen av allerede lidt tap og vurderingen av fremtidig tap. For lagmannsretten har Forsikringsselskapet lagt frem beregninger som viser at A, i tiden frem til 31. desember 1993, hadde et inntektstap på tilsammen kr 144750,-. Den kapitaliserte verdien av fremtidig inntektstap (regnet fra og med 1. januar 1994) er beregnet til kr 211080,-.

Forsikringsselskapet aksepterer ikke at A kan kreve erstattet utgifter. Det er ikke dokumentert at hun har et hjelpebehov ut over det som dekkes av offentlige ytelser.

Forsikringsselskapet aksepterer heller ikke kravet om erstatning for utgifter til juridisk bistand før saksanlegget. Byretten har tilkjent slik erstatning under henvisning til skadeserstatningsloven §3-1 første ledd. Det er feil rettsanvendelse. Slike utgifter er saksomkostninger i tvistemålsloven forstand.

Forsikringsselskapet har nedlagt slik påstand:

"1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig frifinnes mot å betale erstatning til A, fastsatt etter rettens skjønn, med inntil kr 400000,-.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

A gjør i hovedtrekk gjeldende:

Byrettens dom er i det vesentlige riktig. Det må foretas slike tilpasninger av byrettens dom som er en direkte følge av at det nå har gått lengre tid siden ulykken inntraff. Videre må det tas hensyn til at A har mottatt en ny akontoutbetaling etter at byrettens dom ble avsagt. For øvrig må byrettens dom stadfestes.

Når det gjelder krav om ménerstatning kreves stadfestelse. På grunn av renteberegningen vil det gi et bedre resultat enn en ny vurdering basert på dagens grunnbeløp. Ved utmålingen må det være riktig å ta utgangspunkt i overlege Reidun Borgmanns vurdering av den medisinske invaliditet. Byretten har benyttet en kapitaliseringsrente på 6 %. Den senere tids utvikling av prisstigning og rente tilsier at 5 % vil være et naturligere grunnlag. Dette har støtte i nyere rettspraksis.

Når det gjelder ervervstapet er det nødvendig med justeringer som en følge av tiden som har gått etter at byretten avsa sin dom. Erstatningen for lidt tap må dekke tiden helt frem til lagmannsrettens domsavsigelse, hvilket medfører en større erstatning enn den byretten tilkjente. Erstatningen for tap i fremtidig erverv skal dekke perioden fra lagmannsrettens domsavsigelse til pensjonsalder, hvilket er en kortere periode enn den byretten la til grunn ved sin avgjørelse.

Ved utmålingen av både lidt tap og tap i fremtidig erverv må lagmannsretten på skjønnsmessig grunnlag vurdere hvilken arbeidsinntekt det må antas A ville hatt dersom ulykken ikke hadde inntruffet. Hennes tidligere arbeidsgiver har opplyst hvilket arbeid, arbeidstid og betaling A kunne ha påregnet. Basert på dette må det legges til grunn at A ville ha fortsatt i sin tidligere jobb som førstedame i skoforretningen. I gjennomsnitt ville arbeidstiden ligget på rundt 30 timer pr. uke og hun ville ha blitt betalt i samsvar med den til enhver tid gjeldende tariff. A har fremlagt tilsvarende beregninger som Forsikringsselskapet. Disse viser at partene i hovedsak er enige om grunnlaget for utmålingen. Uenigheten knytter seg i det alt vesentlige til at Forsikringsselskapet for lagmannsretten mener det må være riktig å ta utgangspunkt i en beregnet arbeidstid for A på 29 timer pr. uke slik byretten har gjort. Som angitt ovenfor mener A arbeidsgiverens vurdering om en gjennomsnittlig arbeidstid på 30 timer pr. uke er riktigere.

A krever også erstattet utgifter som er en direkte følge av ulykken og som ikke dekkes av offentlige ytelser. Hun antar denne erstatningsposten passende kan settes til kr 300000,-. For tiden som har gått hevder A å ha hatt ekstrautgifter til transport med ca kr 500,- pr. måned og til medisiner med ca kr 100,- pr. måned. Hun har også hatt behov for ekstra hjelp i hjemmet, men dette behovet har til nå blitt dekket av ekstra innsats fra øvrige familiemedlemmer. For fremtiden krever hun anledning til å leie hjelp til dette. Hun anslår behovet til 6-7 timer pr. måned utover det hun kan forvente fra det offentlige.

I november 1991 (før byrettens dom) mottok A en akontoutbetaling fra Forsikringsselskapet på kr 50000,-. I oktober 1992 (etter byrettens dom) mottok hun ytterligere kr 100000,-. Partene er enige om at disse to utbetalingene skal gi Forsikringsselskapet rett til et fradrag på kr 300000,-, jfr. nedenfor. A henfører hele fradraget til utgiftsposten, noe som medfører at påstanden om erstatning for utgifter avgrenses til kr 100000,-.

A krever også erstattet utgifter til juridisk bistand før søksmålet. Kravet har hjemmel i skadeserstatningsloven §3-1 første ledd. Kostnaden er oppgitt til kr 25000,-.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til å betale A kr 200000,- i erstatning for inntektstap i årene 1989 t.o.m. 30. juni 94, og kr 280000,- for tap i fremtidig erverv med tillegg av 12% - tolv - prosent rente fra 01. juli 94 til betaling skjer.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale A kr 100000,- for fremtidige utgifter med tillegg av 12% - tolv - prosent rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

3. Stavanger byretts dom av 21. september 1992, pkt. 3, 4 og 5 stadfestes, dog slik at beløpet i dommens pkt. 4 rettes fra kr 20000,- til kr 25000,-.

4. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten ser saken slik:

A har ikke motanket. Som utgangspunkt kan det synes å medføre at lagmannsretten ikke har adgang til å tilkjenne et høyere beløp enn i byrettens dom, tillagt renter og med fradrag for de senere akontoutbetalingene. Men et flertall i lagmannsretten, dommerne Skaar og Matningsdal, mener at den prosessuelle begrensningen må sammenholdes med skadeserstatningsloven §3-1 som fastsetter at erstatning for lidt og fremtidig ervervstap skal fastsettes særskilt. Da domstidspunktet er skjæringspunkt, vil lidt tap nødvendigvis øke. Tilsvarende gjelder ved ménerstatning, hvor det er grunnbeløpet på domstidspunktet som benyttes ved utmålingen. Justeringer som er en konsekvens av slike forhold må lagmannsretten stå fritt til å foreta uten at det er motanket, mener flertallet.

A har krav på ménerstatning. Reglene om ménerstatning er inntatt i skadeserstatningsloven §3-2 og det fremgår av bilansvarsloven §6 at disse reglene kommer til anvendelse ved trafikkskader.

I følge skadeserstatningsloven §3-2 første ledd, første punktum, er det et vilkår for ménerstatning at skaden er varig og betydelig. Begge vilkårene må anses oppfylt. Lagmannsretten bygger sin vurdering på de sakkyndige uttalelsene som i hovedtrekk er samstemmige om dette.

Til varighetskriteriet uttaler overlege Reidun Borgmann i sin erklæring fra 14. juli 1992 at A fortsatt kan håpe på en viss bedring, men hun tror ikke den vil bli så stor at det vil være av særlig praktisk betydning. Overlege Sverre Skeie uttaler i sin erklæring av 26. mars 1993 at han anser skaden som livsvarig. Lovens formulering, varig, kan ikke tolkes bokstavelig. Den må oppfattes slik at også en langvarig skade dekkes. En teoretisk mulighet for bedring kan ikke være avgjørende. Har situasjonen stabilisert seg og det ut fra en medisinskfaglig vurdering ikke er grunn til å regne med vesentlig forbedring gjennom ytterligere behandling, må loven krav til varig skade anses oppfylt. Lagmannsretten bygger på de sakkyndiges vurderinger. Det kan da ikke være tvilsomt at den skade A ble påført må anses som varig i loven forstand.

Partene er enige om at loven krav til betydelig skade er oppfylt, men er uenige om skadens omfang. Denne uenigheten har bare betydning for utmålingen, jfr. nedenfor.

Reglene om utmåling av ménerstatning er inntatt i skadeserstatningsloven §3-2 første ledd, annet punktum, men bestemmelsen må i betydelig grad suppleres med rettspraksis. Loven fastslår at erstatningen skal fastsettes under hensyn til ménets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Formuleringen åpner for et betydelig skjønn fra rettens side, likevel slik at rettspraksis setter visse rammer for skjønnsutøvelsen.

På bakgrunn av både lovforarbeidene og rettspraksis er det riktig å knytte utmålingen til reglene om yrkesskadeserstatning. Dette gjøres normalt på den måte at man først beregner hvilken erstatning skadelidte ville fått etter reglene om yrkesskade. Deretter tillegges en tredjedel og til slutt foretas en individuell tilpasning. Det vises i denne forbindelse bl.a. til Rt-1981-138 flg. og Rt-1991-697 flg.

Ved beregning av sammenligningsbeløpet etter reglene om yrkesskadeserstatning tar lagmannsretten utgangpunkt i en medisinsk invaliditet på 55 %. Dette er i samsvar med overlege Reidun Borgmanns revurdering inntatt i hennes brev til lagmannsretten av 4. mai 1993 som hun fastholdt i sin forklaring for retten. Overlege Sverre Skeie har satt den medisinske invaliditet lavere. Lagmannsretten antar uenigheten mellom de sakkyndige i hovedsak beror på at As diagnose ikke er spesielt nevnt i invaliditetstabellen inntatt i Forskrifter om yrkesskadeserstatning. Begge har derfor, i medhold av forskriftene §2, fastsatt invaliditetsgraden etter en skjønnsmessig sammenligning som har falt noe forskjellig ut. Overlege Borgmanns vurdering er best i samsvar med det lagmannsretten oppfatter som en riktig anvendelse av forskiftene på dette punkt ved at hun synes å vektlegge As smerter noe mer enn hva Skeie gjør. Etter forskriftene §3 gir en medisinsk invaliditet på 55 % en yrkesskadeserstatning pr. år på 33 % av grunnbeløpet.

I følge befolkningsstatistikken fra 1989 har kvinner en gjennomsnittlig levealder på 79,57 år. På skadetidspunktet var A 49 år gammel. Statistisk sett hadde hun da en gjenstående levetid på ca 30 år. Benyttes 5 % kapitaliseringsrente gir det en kapitaliseringfaktor på 15,3725. Med utgangspunkt i dagens grunnbeløp på kr 38080,- fremkommer følgende beregning:

Kr. 38080,- x 0,33 x 15,3725 + 1/3 = Kr. 257569,-

Et annet - og vel riktigere utgangspunkt - kan være arveavgiftsloven §13 som bygger på at en 49 årig kvinne har 33 år igjen å leve. Kapitaliseringsfaktoren blir da 16,0025. Korrigeres foranstående beregning tilsvarende blir resultatet kr 268125,-.

Byretten satte ménerstatningen til kr 250000,- pluss renter. For tiden frem til 1. juli 1994 utgjør rentene ca kr 72000,-. For lagmannsretten har A påstått stadfestelse av byrettens dom så langt den gjelder ménerstatning. Hun har anført at det bør gjøres fordi domsbeløpet med tillegg av renter vil gi et gunstigere resultat for henne enn ny utmåling basert på dagens forutsetninger. Etter lagmannsrettens flertalls mening kan det ikke være riktig å stadfeste byrettens dom selv om man skulle mene at byrettens dom er korrekt ut fra de forutsetninger som forelå da dommen ble avsagt. Lagmannsretten må i stedet fastsette ménerstatningen ut fra dagens forutsetninger, jfr. ovenfor. Da det ikke er motanket må resultatet ikke ligge lavere enn den ankende parts påstand. Lagmannsretten legger til grunn at påstandsbeløpet omfatter både domsbeløpet for byretten og rentene frem til lagmannsrettens dom.

Ved fastsettelsen av ménerstatningen tar lagmannsretten utgangspunkt i beregningen inntatt ovenfor. Videre legges det vekt på at skaden i særlig grad må antas å ha en negativ betydning for A sine muligheter for personlig livsutfoldelse. Hun har betydelige smerter som blant annet medfører at hun tvinges til å innta bestemte stillinger. Hun har liten mulighet til å praktisere vanlige fritidsaktiviteter og opplever dessuten en økende grad av isolasjon. Under hensyn til dette mener flertallet etter en samlet vurdering at ménerstatningen bør settes til kr 300000,-.

Partene er enige om at A har krav på å få erstattet sitt ervervstap, både det som allerede er påløpt og i fremtiden. Hjemmel for kravet er skadeserstatningsloven §3-1. De to erstatningspostene fastsettes særskilt. Lidt tap vil omfatte hele perioden fra skadetidspunktet den 22. mars 1988 til lagmannsretten avsier sin dom.

Lidt ervervstap vil være lik differansen mellom A sin inntekt med og uten skaden. Differansen fremkommer ved å sammenligne hvilken inntekt A ville hatt dersom hun ikke hadde blitt påført skade og trekke fra den inntekten hun faktisk hadde. For å finne det reelle tapet må det foretas korreksjoner for tilhørende utgifter som skatter, avgifter, reisekostnader etc.. Begge parter har presentert beregninger basert på et EDB-program tilhørende firmaet Jussystemer. Det er enighet om at A ikke ble påført noe ervervstap i 1988. Beregningene omfatter derfor årene 19891994. Beregningene viser at det også er enighet mellom partene om hvilke inntekter A hadde i den aktuelle perioden, hvilke fradragsposter som er relevante og hvordan skatter, avgifter og renter skal beregnes. Uenigheten knytter seg til anslaget over hvilken inntekt A ville hatt uten skaden. Begge partene legger til grunn en antatt gjennomsnittlig timelønn på kr 75,-, men anslått timebruk er forskjellig. Forsikringsselskapet legger til grunn en gjennomsnittlig timebruk på 29 pr. uke som stemmer med byrettens vurdering. A benytter 30 timer pr. uke som grunnlag for sine beregninger.

Forsikringsselskapet har beregnet nettotapet slik:

1989 kr 12780

1990 kr 26128

1991 kr 35717

1992 kr 36327

1993 kr 33698

1994 (første halvår) kr 11908

Til sammen kr 156558

A har beregnet nettotapet slik:

1989 kr 18358

1990 kr 43965

1991 kr 42802

1992 kr 43634

1993 kr 42137

1994 (første halvår) kr 21895

Til sammen kr 212791

Partene er enige om at begges beregning for 1991 inneholder en feil ved at beregningene bygger på en faktisk inntekt for A som er satt ca kr 11000,- for lavt. Det medfører at begge beregningene angir et litt for høyt nettotap.

Flertallet setter lidt ervervstap til kr 200000,-. Avgjørelsen bygger på de beregningene partene har presentert. Når det gjelder antatt gjennomsnittlig timebruk fremstår ca 30 timer pr. uke som realistisk. Flertallet legger i denne forbindelse vekt på den forklaring As tidligere arbeidsgiver ga under hovedforhandlingen.

Partene er enige om at A også skal ha dekket tap i fremtidig erverv, men er uenige om hvordan tapet skal beregnes.

Flertallet tar utgangspunkt i de samme inntekts- og fradragsposter som ved beregningen av lidt tap. Det gir et årlig nettotap på kr 29343,- som danner grunnlag for kapitaliseringen. Basert på As alder antar flertallet at A i dag ville hatt 11 yrkesaktive år igjen dersom hun ikke hadde blitt påført skade. Etter en vurdering av renteutviklingen de siste årene antas 5 prosent å være en realistisk kapitaliseringsrente. Nåverdien av tapet blir da ca 250000,-. Partene er enige om at A må gis et tillegg for den såkalte skatteulempen. Den utgjør ca 12 prosent. Flertallet legger dette til grunn og fastsetter erstatningen for tap i fremtidig erverv til kr 280000,-.

A har også krevd å få erstattet merutgifter som følge av skaden. Forsikringsselskapet bestrider dette kravet. Det vises til at A mottar hjelpestønad, for tiden med kr 750,- pr. måned, som både nå og i fremtiden må antas å dekke As hjelpebehov. Det må legges til grunn at de offentlige ytelsene til enhver tid vil dekke de særlige behov A måtte få på grunn av skaden. Flertallet er ikke enig i denne vurderingen. Det fremgår av skadeserstatningsloven §3-1 at A skal ha erstattet merutgiftene. Utmålingen bør da bygge på en vurdering av hvilke utgifter skaden medfører. Deretter gjøres det fradrag for offentlige ytelser. Flertallet finner det hensiktsmessig å foreta en samlet vurdering av allerede påløpte og fremtidige merutgifter.

Etter bevisføringen legger flertallet til grunn at A ble ca 50 prosent ufør som husmor. Hun har således krav på erstatning for halvparten av den verdien husmorarbeidet representerer. Flertallet legger videre til grunn at A før ulykken alene hadde ansvaret for alt hjemmearbeid for ektemannen og seg selv. Ektefellene hadde en fordeling av arbeidet som grovt sett var slik at hun tok seg av alt innendørs, mens han hadde ansvaret for hagearbeid o.l. Hennes husmorarbeid omfattet således innkjøp og matlaging for to personer, samt stell av leiligheten med rydding, vasking, støvsuging, klesvask og annet forefallende husarbeid. Ordningen var så innarbeidet at den må danne grunnlag for erstatningsutmålingen. Det legges også til grunn at A vil fortsette å motta hjelpestønad, som det derfor må gjøres fradrag for. Hjelpestønaden oppveier ikke den delen av husmorarbeidet som skal erstattes. Etter dagens satser vil hjelpestønaden dekke ca 10 timer pr. måned. Flertallet antar A vil ha behov for ytterligere 5-10 timer pr. måned.

A krever også dekket merutgifter til transport og medisiner. Flertallet finner det godtgjort at slike merutgifter er påløpt og vil påløpe i fremtiden. Skaden har medført at A ikke lenger kan kjøre bil selv om hun har førerkort. Transportbehovet er derfor åpenbart. Hun må da ha krav på erstatning uavhengig av om hun mottar hjelp i form av kjøring fra familiemedlemmer eller andre. Skaden har også medført et forbruk av smertestillende medisiner som ikke dekkes av det offentlige og som derfor skal erstattes. A har selv anslått de årlige transportutgiftene til kr 6000,- og medisinutgiftene til kr 1200,-. Etter flertallets vurdering er disse anslagene realistiske. Utgiftene må antas å påløpe livet ut.

Basert på foranstående mener lagmannsrettens flertall at nåverdien av A sine merutgifter kan anslås til kr 300000,-. Hun har mottatt akontoutbetalinger med tilsammen kr 150000,- og partene er enige om at nåverdien av disse utbetalingene skal settes til kr 200000,-. A har formulert en påstand som bare omfatter den delen av merutgiftene som ikke dekkes av akontoutbetalingene. Flertallet finner det hensiktsmessig å benytte samme systematikk og fastsetter erstatningen for merutgifter i samsvar med dette til kr 100000,-.

A krever også dekket utlegg til juridisk bistand påløpt før saksanlegget med kr 25000,-. Forsikringsselskapet aksepterer at kostnaden er påløpt, men hevder kravet ikke kan føre frem fordi det i realiteten dreier seg om saksomkostninger. Utgiften skulle derfor vært tatt med i As omkostningsoppgave og blitt vurdert etter tvistemålsloven omkostningsregler.

Lagmannsretten tar kravet til følge. Forsikringsselskapet har rett i at det er vanlig å ta med slike utgifter som en del av prosessfullmektigens omkostningsoppgave. Hadde det blitt gjort i denne saken er det all grunn til å regne med at oppgaven ville blitt akseptert og beløpet tilkjent som en del av omkostningene. Det forhindrer likevel ikke at kravet også dekkes etter skadeserstatningsloven §3-1 første ledd. Lagmannsretten viser til byrettens vurdering av dette som tiltres.

Anken har ikke ført frem. Under henvisning til tvistemålsloven §180 første ledd blir Forsikringsselskapet ilagt saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som medfører at det bør gjøres unntak fra denne hovedregelen. Advokat Sandvold har levert omkostningsoppgave som viser samlet krav på kr 35000,-. Hele kravet utgjør salær. Det har ikke kommet innsigelser fra Forsikringsselskapet. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn og tilkjenner saksomkostninger med kr 35000,-.

Lagmannsretten finner ingen grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.

Lagdommer Eftestøl er enig i det foranstående, men finner at hvis lagmannsretten i realiteten kommer til at byrettens dom er riktig, da kan den ikke beregne erstatningsbeløpene på en annen måte enn byretten har gjort, - ut fra dagens forhold -, dersom dette fører til at Else A kommer dårligere ut økonomisk enn om dommen ikke var påanket. På grunn av forholdet mellom på den ene side forrentning i henhold til dommen og på den annen side endring i grunnbeløp, kapitaliseringsfaktor m.v., er det slik at ny beregning pr. idag i stor utstrekning gir dårligere resultat for fru A.

For ménerstatningen bygger lagmannsretten på det samme grunnlag som byretten, - en utregning basert på invaliditet som gir en yrkesskadetrygd på en tredjedel av grunnbeløpet. Erstatningen fastsettes til den kapitaliserte verdi av dette med tillegg av en tredjedel, avrundet oppover. Eftestøl vil ikke avrunde annerledes enn byretten, og siden beregningen basert på lagmannsrettens domstidspunkt gir et dårligere resultat (kr 300000,- mot kr 250000,- med tillegg av renter ca kr 72000,-), vil han derfor stemme for stadfestelse av byrettsdommen for ménerstatningen.

Når det gjelder lidt og fremtidig inntektstap bygget byretten på at det kunne legges til grunn en gjennomsnittlig arbeidstid på 29 timer pr. uke, lagmannsretten på ca 30. Byretten satte lidt tap til kr 150000,- og fremtidig tap til kr 200000,-, altså i alt kr 350000,- som tillagt renter fra dommen nå vil utgjøre omtrent kr 450000,-. Lagmannsretten kommer til kr 480000,-. Dette er i samsvar med at det er lagt til grunn en litt høyere forventet arbeidstid. Fru A har imidlertid ikke motanket.

Utgifter før og i fremtiden satte byretten til kr 295000,-, lagmannsretten til kr 300000,-. Fradrag for utbetalinger hittil, som de er enige om å verdsette til kr 200000,-, fører til lagmannsrettens dom på kr 100000,-, mens et slikt fradrag fra byrettens beløp med renter, ville gi ca kr 180000,-. Påstanden er imidlertid på kr 100000,- og Eftestøl slutter seg derfor til flertallet.

For lidt og fremtidig tap er lagmannsrettens beregning litt gunstigere for fru A enn byrettens, og Eftestøl finner at det for sammenhengens skyld og fordi det ikke er motanket, også må stadfestes på dette punkt.

Slik Eftestøl ser det, blir lagmannsrettens domsresultat forskjellig fra byrettens bare fordi dommen i lagmannsretten avsies på et senere tidspunkt, og det bør ikke føre til at fru A blir dårligere stillet.

Dommen avsies under dissens for slutningens pkt. 1-2.

Slutning:

1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale A kr 300000,- - kronertrehundretusen - i ménerstatning.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale A kr 200000,- - kronertohundretusen - i erstatning for lidt inntektstap og kr 280000,- - kronertohundreåttitusen - for tap i fremtidig erverv.

3. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale A kr 100000,- - kroneretthundretusen - i erstatning for påførte og fremtidige utgifter.

4. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale A kr 25000,- - kronertjuefemtusen - i erstatning for utlegg til juridisk bistand før saksanlegget.

5. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale A v/advokat Carl Gunnar Sandvold saksomkostninger for byretten med kr 25000,- - kronertjuefemtusen -.

6. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale A v/advokat Carl Gunnar Sandvold saksomkostninger for lagmannsretten med kr 35000,- - kronertrettifemtusen -.

7. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.