LG-1992-1271
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-27 |
| Publisert: | LG-1992-01271 |
| Stikkord: | Ekteskap, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 92-02458 - Gulating lagmannsrett LG-1992-01271. Anket til Høyesterett: Lagmannsrettens kjennelse oppheves, se HR-1994-00280 K (se også Rt-1994-654). |
| Parter: | KJÆRENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Nils E. Tangedal, Bergen). MOTPART: B (Prosessfullmektig: Advokat Erik Knudser, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Vestrheim, Lagdommer Fjeld, Kst. lagdommer Heinfjell |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181, Ekteskapsloven (1991) §37, §48 |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse i dom i skilsmissesak.
Ved stevning av 14. oktober 1992 reiste A sak for Bergen byrett med påstand om skilsmisse fra ektefellen B samt tilkjennelse av saksomkostninger. Saksøkeren var på dette tidspunkt representert ved advokat Nils E. Tangedal som prosessfullmektig, mens saksøkte ikke hadde engasjert prosessfullmektig. Bergen byrett avholdt hovedforhandling i saken 20. november 1992. Saksøkeren møtte da med advokat Tangedal som prosessfullmektig, mens B møtte uten prosessfullmektig. Av rettsboken fremgår at det fra saksøkerens side ble nedlagt slik påstand som i stevningen og at B sluttet seg til kravet om skilsmisse, men samtidig gjorde gjeldende at hver av partene skulle bære sine omkostninger.
Bergen byrett avsa samme dag dom i saken med slik domsslutning:
"1. A og B skilles.
2. Hver av partene bære sine saksomkostninger."
Om sakens bakgrunn nevnes at partene begge er født i 1931, at de giftet seg i 1954 og at de har voksne barn. Av byrettens dom fremgår at samlivet mellom partene var hevet fra høsten 1990 til julen samme år fordi B hadde et utenomekteskapelig forhold til en annen kvinne enn ektefellen, og at ny eller fortsatt utenomekteskapelig forbindelse er bakgrunnen for saksanlegget. Byretten fant bevist at vilkårene for skilsmisse etter ekteskapsloven av 1918 §48 første ledd var til stede og at det ikke forelå grunner som talte mot skilsmisse. Når det ellers nærmere gjelder sakens bakgrunn, vises det til byrettens dom.
Vedrørende omkostningsspørsmålet uttalte byretten i sine premisser:
"Retten legger til grunn at hver av partene bærer sine saksomkostninger. Dette er en utbredt praksis i ekteskapssaker selv om praksisen neppe har status av å være en rettsregel. Retten vil her tilføye at A har arbeidsinntekt mens B har pensjon."
A v/advokat Tangedal har i rett tid påkjært byrettens omkostningsavgjørelse til Gulating lagmannsrett. Det er gjort gjeldende at avgjørelsen strider mot tvistemålsloven §172 første ledd og at den kjærende part skal tilkjennes saksomkostninger for begge instanser. B v/advokat Erik Knudsen har i tilsvar nedlagt påstand om at byrettens omkostningsavgjørelse skal stadfestes og B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Prosessfullmektigene har deretter inngitt ytterligere prosesskriv samt omkostningsoppgaver.
Den kjærende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens avgjørelse strider mot tvistemålsloven §172 første ledd. Saksøkeren har vunnet saken fullstendig, og hun har da krav på tilkjennelse av saksomkostninger. Det er ingen grunn til å undergi noen av loven unntaksbestemmelser utvidet fortolkning. Byrettens påberopelse av "utbredt praksis" om ikke å idømme saksomkostninger i ekteskapssaker, er irrelevant. Den påberopte praksis er i seg selv ikke grunnlag godt nok for å underbygge bindende sedvanerett, ei heller er den påberopte praksis tilstrekkelig til å fravike loven klare ord. Det alt overveiende flertall av ekteskapssaker avgjøres av by- og herredsrettene, og den påberopte praksis kan av denne grunn ikke tillegges vekt som rettskilde.
Til byrettens omtale av partenes respektive inntektsgrunnlag som begrunnelse for omkostningsavgjørelsen, bemerkes at byretten ikke hadde fått opplysninger om motpartens pensjon og annen inntekt, og heller ikke om den kjærende parts inntekt. Således er avgjørelsen også på dette punkt for dårlig fundert. Det er for øvrig et faktum at motparten regner med ikke uvesentlige inntekter av salg av malerier m.v. som han selv har malt, og anførselen om forskjell i inntekter er derfor fullstendig uinteressant. Partenes økonomiske mellomværende hva gjelder renter og avdrag på boliggjeld er for øvrig et skiftemessig spørsmål, som behandles i forhandlinger mellom partene, der den kjærende part krever skjevdeling i medhold av ekteskapsloven §37.
Det har ellers ingen betydning for den kjærende parts intensjoner, hva som står i meklingsattestene. Da mekling ble rekvirert, var stevning til Bergen byrett allerede skrevet, og mekling ble bestilt kun av formelle grunner, for å unngå avvisning av stevningen.
Det er et faktum at motparten har innrømmet omfattende utroskap, og at han i denne forbindelse over lengre tid løy for ektefellen om at hans forhold til en annen person var over, etter at samlivet mellom sakens parter ble gjenopptatt. Heller ikke i de innledende forhandlinger vedrørende opphør av ekteskapet og skiftespørsmålene fortalte B sannheten. Da han i et møte 8. september 1992 hos advokat Tangedal innrømmet at utroskap hadde forekommet i løpet av de siste seks måneder, var det fra den kjærende parts side innhentet et tilstrekkelig bevismateriale til å kunne sannsynliggjøre ekteskapsbrudd, og det var på dette tidspunkt at det ble tatt en endelig beslutning om å kreve skilsmisse ved dom. - At motparten i retten innrømmer at utroskap har funnet sted, er intet argument mot tilkjennelse av saksomkostninger. Saksomkostninger har selvsagt ikke oppstått fordi selve skilsmissesaken var nødvendig, men fordi motparten ved sin hensynsløse oppførsel har gjort det nødvendig for den kjærende part å bringe ekteskapet til opphør ved dom. Noen annen opphørsmåte er utenkelig og uakseptabel etter den krenkelse den kjærende part har vært utsatt for. - Vedrørende avgjørelsen i RG-1991-194 er særlig anført at begrunnelsen for at omkostningsreglene i tvistemålsloven 13. kapittel gjelder også for saker hvor det avsies dom for skilsmisse, selvsagt er at utroskapen som gir grunnlag for skilsmissedom, inneholder en krenkelse overfor den annen part. Lovgiver har åpenbart ment at den krenkende part skal dekke saksomkostningene, som blir nødvendige nettopp som følge av selve krenkelsen.
A har nedlagt slik påstand:
"A tilkjennes saksomkostninger for Byretten og Lagmannsretten."
Kjæremotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:
I tilfeller som det foreliggende, kan det ikke sies at saken er vunnet fullstendig, selv om det avsies dom i overensstemmels med saksøkerens påstand. I det foreliggende tilfellet fremgår det av rettsboken at B under hovedforhandlingen ikke motsatte seg skilsmisse. Av fremlagt attest om mekling 12. oktober 1992 fremgår videre at B da aktet å søke om skilsmisse, mens det av attest om mekling for ektefellen samme dag fremgår at hun aktet å søke om separasjon. Bakgrunnen for søksmålet kan således ikke ha vært at B har motsatt seg separasjon eller skilsmisse. B hadde tidligere forståelse av at det var enighet mellom ektefellene om at saken skulle avgjøres ved fylkesmannens bevilling. I og med at partene fullt ut var enige om å søke skillsmisse, har den kjærende part ikke hatt noen aktverdig grunn til å kreve domstolsbehandling. Det har således ikke foreligget noen tvist. Domstolsbehandling har bare hatt til hensikt å sette B i en form for gapestokk, og dette må den kjærende part selv bære sin del av det økonomiske ansvar for. B avviser den kjærende parts fremstilling av forholdet mellom partene. Årsaken til bruddet mellom partene er å finne hos dem begge, ekteskapet hadde skrantet i lengre tid. Kjæremotparten kan for øvrig ikke se at den kjærende parts anførsler vedrørende forholdet mellom partene, har relevans for saksomkostningsspørsmålet.
Byretten har bygget på at det foreligger en utbredt praksis om at hver av partene i ekteskapssaker bør bære sine egne saksomkostninger, og byretten har ikke funnet grunner som tilsier at nevnte praksis bør fravikes i den foreliggende sak. Byrettens bemerkning vedrørende partenes økonomi er korrekt. Bs inntekt som pensjonert tegner er vesentlig lavere enn As arbeidsinntekt som undervisningsinspektør. B har dessuten måttet etablere seg på nytt med de ekstraomkostninger dette medfører, samtidig som han betaler renter og avdrag på lån vedrørende boligen som A benytter.
B har under saksforberedelsen for lagmannsretten særlig vist til kjennelse avsagt 6. juli 1990 av Eidsivating lagmannsrett, inntatt i RG-1991-194, og gjort gjeldende at nevnte avgjørelse har betydning for nærværende sak. Både forholdet til "innskrenkende tolkning" av tvistemålsloven §172 første ledd, og spørsmålet om man står overfor en domstolsskapt regel, er drøftet i Eidsivating lagmannsretts kjennelse.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes forsåvidt gjelder avgjørelsen om saksomkostninger.
2. B tilkjennes saksomkostninger i kjæremålet for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsrettens kompetanse til å overprøve byrettens omkostningsavgjørelse følger av og er begrenset som angitt i tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Byrettens foran refererte begrunnelse for avgjørelsen av omkostningsspørsmålet er særdeles knapp og etterlater en viss tvil om hvilken lovforståelse byretten har lagt til grunn. Lagmannsretten har mot denne bakgrunn vurdert å oppheve byrettens omkostningsavgjørelse på grunn av utilstrekkelige domsgrunner. Lagmannsretten er imidlertid, under tvil, kommet til at omkostningsavgjørelsen er tilstrekkelig begrunnet til at lagmannsretten kan prøve om avgjørelsen er i strid med loven. Lagmannsretten forstår byrettens avgjørelse slik at hverken tvistemålsloven regler eller en eventuell domstolskapt regel er funnet å komme til anvendelse i foreliggende tilfelle, og at omkostninger derfor ikke er tilkjent. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke at dette innebærer en uriktig lovforståelse.
Den påkjærte avgjørelsen har sin bakgrunn i et saksforhold som på vesentlige punkt har fellestrekk med forholdet omhandlet i avgjørelsen inntatt i RG-1991-194. Nærværende sak ble innbragt for Bergen byrett ved stevning fra A, som under påberopelse av ekteskapsloven av 1918 §48 nedla påstand om at partene skulle skilles og saksøkeren tilkjennes saksomkostninger. Partene ses deretter å være innkalt til hovedforhandling uten at motparten er gitt pålegg om inngivelse av tilsvar. Tilsvar er heller ikke inngitt. Av byrettens rettsbok og dom fremgår at B - som ikke hadde prosessfullmektig - under hovedforhandlingen sluttet seg til kravet om skilsmisse, men samtidig påsto at hver av partene skulle bære egne omkostninger. Det kan ikke ses at B tidligere under saken har motsatt seg ektefellens krav om skilsmisse, som han må anses for å ha sluttet seg til så snart som det var praktisk mulig for ham. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at B ikke på annen måte enn det som her faktisk har skjedd, har kunnet medvirke til den kjærende parts krav om skilsmisse uten forutgående separasjon. Det kan da neppe anses å foreligge noen tvist i relasjon til tvistemålsloven §172, og nevnte bestemmelse antas således ikke å få anvendelse. Lagmannsretten antar således at det i relasjon til tvistemålsloven §172 ikke kan anses å foreligge noe tvistespørsmål som er forvoldt av en av sakens parter, kfr. Rt-1987-1550, særlig 1552, fjerde siste avsnitt. Lagmannsretten kan heller ikke se at andre bestemmelser i tvistemålsloven 13. kapittel kan føre til at A tilkjennes saksomkostninger, og lagmannsretten er således kommet til at byrettens omkostningsavgjørelse må bli å stadfeste.
Kjæremålet har ikke ført frem, og omkostningsspørsmålet for lagmannsretten blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Da kjæremålet gjelder et spesielt rettsforhold og da den kjærende part ut fra byrettens avgjørelse må anses for å ha hatt grunn til å ønske å se lagmannsrettens avgjørelse i saken, anses det å foreligge slike særlige omstendigheter at saksomkostninger for lagmannsretten ikke bør tilkjennes, jfr. unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.