LG-1992-239
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-16 |
| Publisert: | LG-1992-00239 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen Bygningsskjønnsrett Nr. 6/90 og 7/90 B - Gulating lagmannsrett LG-1992-00239 B. Rettskraftig. |
| Parter: | SAKSØKER: Dagny Marie Aasmul (Prosessfullmektig: Advokat Atle Kaurin Nilsen, Bergen). SAKSØKT: Andelslaget Ytre Morvik v/formann Dag Schouw-Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Frode S. Halvorsen, Bergen). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Lunde, 4 skjønnsmedlemmer |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1965) §46, §55, Bygningsloven (1965), Plan- og bygningsloven (1985) §121, Domstolloven (1915) §36, Tvistemålsloven (1915) §180, §92, §97, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §43, §4, §54, §61 |
Saken gjelder overskjønn for refusjon av utgifter til vei, vann og avløpsanlegg i forbindelse med utbygging av boligområde. Området Ytre Morvik ble regulert til boligområdet gjennom reguleringsplan stadfestet 2. mars 1977 og med en mindre vesentlig endring 17. oktober 1985. Området ble tilrettelagt ved "Andelslaget Ytre Morvik" og totale kostnader ved fremføringen av vei og kommunaltekniske anlegg er oppgitt til å beløpe seg til ca kr 3900000,-. Den 8. november 1990 fastsatte Bergen kommune refusjonsoppgjør med hjemmel i bygningsloven av 1965 §55 for de eiendommer som inngår i refusjonsvedtaket, totalt 30 takster. Det matematiske beregnete refusjonsbeløp ble for flere eiendommer skjønnsmessig nedsatt av kommunen under henvisning til verdiøkningsvurderinger, jfr. bygningsloven av 1965 §46 nr. 2. Samlet nedsettelse beløp seg til ca kr 900000,-,og andelslaget får derved dekket ca kr 3000000,-.
Både Andelslaget Ytre Morvik og Dagny Marie Aasmul begjærte skjønn til overprøving av kommunens refusjonsfastsettelse. De to begjæringer ble behandlet som to skjønnssaker og ble for skjønnsretten forenet til felles behandling. Det bemerkes at for skjønnssak nr. 6/90 var også Ewald Lindtner, eier av eiendom gnr. 85 bnr. 38, part i skjønnet, men for denne part er det ikke begjært overskjønn, og skjønnet er rettskraftig i forhold til ham.
Bergen skjønnsrett for bygningssaker avsa 21. november 1991 skjønn med slik skjønnsslutning:
"Sak nr. 6/90
1. For saksøkte Dagny M. Aasmuls vedkommende stadfestes Bergen kommunes refusjonsvedtak av 8. november 1990 med kr 177452,-.
2. For saksøkte Ewald Lindtners vedkommende settes refusjonsbeløpet til kr 55000,-. kronerfemtifemtusen.
3. I saksomkostninger betaler Andelslaget Ytre Morvik til Dagny Aasmul kr 12000,-. kronertolvtusen.
4. I forholdet mellom Andelslaget Ytre Morvik og saksøkte Ewald Lindtner bærer hver av partene sine omkostninger.
Sak nr. 7/90
1. Bergen kommunes refusjonsvedtak av 8. november 1990 stadfestes med kr 177452,-. kroneretthundreogsyttisjutusenfirehundreogfemtito.
2. I saksomkostninger betaler Dagny Aasmul til Andelslaget kr 12 000,- kronertolvtusen."
Dagny Marie Aasmul begjærte den 19. januar 1992 overskjønn for Gulating lagmannsrett, prinsipalt med krav om oppheving av den del av skjønnet som gjaldt parsell 26 b og c, subsidiært at refusjonsbeløpet utstår til parsellene eventuelt bebygges. Andelslaget Ytre Morvik tok til motmæle, idet det hevdes at skjønnet var riktig både mht. rettsanvendelse og bevisbedømmelse.
Overskjønnsforhandlingen fant sted i Bergen 2. og 3. juni 1993. Det ble foretatt befaring av saksøkers eiendom og det angjeldende utbyggingsområde. Tor Aasmul, gift med saksøker Dagny Marie Aasmul, gav forklaring som part ihh til fullmakt, under befaringen gav dessuten Dagny Marie Aasmul og Dag Schouw-Hansen, formann i andelslaget Ytre Morvik, partsforklaring.
For lagmannsretten er det fremlagt en del nye dokumenter.
Partene har for lagmannsretten i stor utstrekning gjort gjeldende det samme som for skjønnsretten. Med hensyn til saksforholdet og hva som ble gjort gjeldende for skjønnsretten vises til skjønnsrettens skjønnsgrunner.
Det kan opplyses at under saksforberedelsen for lagmannsretten opptrådte Dagny Marie Aasmul uten prosessfullmektig. Prosessfullmektig ble dog engasjert på kort varsel til overskjønnsforhandlingene. (For Bergen Skjønnsretts behandling opptrådte samtlige parter med advokat som prosessfullmektiger).
Lagmannsretten finner det formålstjenlig først særskilt å ta stilling til hvorvidt overskjønnet blir å fremme:
Etter at overskjønnsforhandling og overskjønnskonferanse var avholdt og overskjønnet forsåvidt var klar for avhjemling, ble lagmannsretten oppmerksom på avgjørelsen inntatt i Rt-1992-1181. Denne kjennelse vedrørende et lignende skjønn som nærværende overskjønn, berørte skjønnsforutsetninger som retten av eget tiltak må påse er tilstede. En fant det da riktig at partene fikk uttale seg til spørsmålet som nevnte kjennelse reiste. Partene har i den forbindelse utvekslet prosesskrift. Særskilte muntlige forhandlinger til spørsmålet anser lagmannsretten som unødvendig for det tilfelle at overskjønnet fremmes, og partene er enige i dette.
Nærværende overskjønn er begjært med hjemmel i bygningsloven av 1965 basert på den refusjonsfastsettelse kommunen har foretatt også i medhold av bygningsloven av 1965. Bygningsloven av 1965 ble opphevet ved ikrafttredelsen av plan og bygningsloven av 1985, i kraft 1. juli 1986. Under henvisning til ovvennevnte kjennelse i Rt-1992-1181 vil en skjønnsbegjæring fremsatt etter 1. juli 1986, med hjemmel i bygningsloven av 1965, basert på kommunens refusjonsberegning foretatt i 1990 også med hjemmel i bygningsloven av 1965, ikke ha hjemmel i lov. Dette da det prosessuelt ikke er adgang til å kreve skjønn etter de prosessuelle regler etter en opphevet lov, når den nye lovs overgangsregler ikke dekker den prosessuelle side.
Det følger av domstolsloven §36 første ledd at enhver domstol av eget tiltak prøver om saken hører under dem. Etter skjønnsloven §4 er domstolene imidlertid også kompetente når partene er blitt enige om å avgjøre saken ved skjønn, selv om det ikke foreligger annet rettslig grunnlag for skjønn. Noen uttrykkelig avtale om skjønn foreligger ikke i nærværende sak. Men hvis partene møter under skjønnsforretningen og forhandler uten å fremsette innsigelser, jfr. tvistemålsloven §92, jfr. skjønnsloven §2, anses de for å ha gitt samtykke til at saken behandles av skjønnsretten for de tilfeller hvor domstolens adgang til å behandle saken avhenger av samtykke fra motparten, jfr. Rt-1967-1401 og Dragsten/Vislie: Skjønnsloven (Oslo 1984) side 52, Alten: Skjønnsloven (4. utg.) side 19 - 20 og Domstolsloven (3. utg.) side 37.
Både saksøker og saksøkte har etter overskjønnsforhandlingen inngitt uttale til det prosessuelle spørsmål som her reiser seg. Dagny Marie Aasmul ved prosessfullmektig advokat Atle Kaurin Nilsen viser til at saksøker hele tiden har hevdet at plan og bygningsloven av 1985 må gjelde, og at dette omfatter den prosessuelle så vel som den materielle side. Saksøkte, Andelslaget Ytre Morvik ved advokat Frode S. Halvorsen hevder at det foreligger enighet om skjønnets fremme, jfr. skjønnsprosessloven §4, men at uenigheten kun dreier seg om hvorvidt de materielle regler etter bygningsloven av 1965 eller plan og bygningsloven av 1985 skulle nyttes ved skjønnet.
Lagmannsretten er kommet til at overskjønnet blir å fremme i det den anser at det foreligger avtaleskjønn ved at partene har møtt under både skjønn og overskjønnet og innlatt seg på realitetsforhandlinger om det, jfr. skjønnsprosessloven §4, jfr. §2, jfr. tvistemålsloven §97. Selv om det i noen av prosesskriftene forut for forhandlingene, når en leser de isolert sett, kan være noen tvil om hvorvidt det vises til de materielle regler eller de prosessuelle regler, står det for lagmannsretten som lite tvilsomt når en ser skjønnssaken under ett, og særlig da for lagmannsrettens overskjønnsforhandling, at det er om de materielle regler tvisten har bestått når det har vært uenighet om lovvalget. Under lagmannsrettens overskjønnsforhandlinger var den prosessuelle side av spørsmålet overhodet ikke fremme, og det forelå enighet om at skjønnet skulle fremmes. Dette var også tilfellet for Bergen Skjønnsretts behandling av saken slik lagmannsretten oppfatter dens skjønn.
Overskjønnet blir da å fremme. Vedrørende den materielle side av skjønnet:
Saksøker, Dagny Marie Aasmul ved advokat Atle Kaurin Nilsen har i det vesentlige anført at prinsipalt må plan og bygningsloven (plan- og bygningsloven) av 1985 nyttes. plan- og bygningsloven trådte i kraft 1. juli 1986 og arbeidene på tiltaket kom først i gang på denne tid. Det var ubetydelige deler av anlegget som var påbegynt den 1. juli 1986, nærmest bare rydding og klargjøring av deler av området. Av plan- og bygningsloven §121 følger at den nye lov må anvendes da det må være klart at bruk av 1985-loven ikke vil virke forstyrrende inn på de deler av arbeidet som var utført den 1. juli 1985. Det vises til rundskriv fra Miljødepartementet av 20. juni 86 om forståelse av §121.
Hvis den "gamle" Bygningsloven av 1965 skal gjelde er det ikke rimelig at Aasmul avkreves refusjon. Det er 7 år siden arbeidene ble påbegynt, arbeider som fremdeles ikke er fullført. Det vises til den manglende bro/gangvei ned til porten/snuplassen på utsiden av eiendommene. Når laget ikke har gjort denne del av anlegget ferdig kan de heller ikke kreve refusjon. For øvrig bestrides at der har vært noen verdiøkning på parsellene som følge av anlegget. Tomtene er omtrent ubebyggelige slik de ligger i dag uten skikkelig atkomst.
Når Aasmul krever at kr 14000,- pluss renter for tilkobling til avløp skal skal trekkes fra - bygger det på at hun den gang følte seg presset inn i en slik avtale - dessuten hadde hun allerede vann og avløp som var godkjent. Andelslaget sparte også store beløp på å slippe å legge om ledningsnettet forbi Aasmuls anlegg. Generelt må hensyntas at Aasmul er påført et stort tap ved de inngrep som er gjort ved andelslagets arbeid. Det vises til beregning for at hageanlegg verdsatt til ca kr 1,4 mill. er gått tapt. Anlegget har således ikke tilført eiendommen noen verdi.
Saksøkte, Andelslaget Ytre Morvik, ved advokat Frode Halvorsen har i det vesentlige anført: Det er Bygningsloven av 1965, jfr. §55, jfr. §46 som kommer til anvendelse i denne sak. Ikrafttredelsen av plan- og bygningsloven av 1985 er 1/7 1986. Det følger av overgangsbestemmelsen i plan- og bygningsloven av 1985, §121 nr. 2, at Bygningsloven av 1965 må nyttes. Anlegget var planlagt under den gamle lov og en hadde ingen foranledning til å innrette seg etter plan- og bygningsloven, en lov som på sentrale punkter vedrører refusjonsbestemmelsene ble endret umiddelbart før ikrafttredelse, jfr. lov av 20/6/86. Det vises for øvrig til kommentarutgaven til plan og bygningloven ved Tyren/Schulze/Ditlefsen, Oslo 1992 289. Arbeidene som rent faktisk ble utført før 1. juli 1986 overstiger for øvrig langt hva som skal til for å anse det som "påbegynt" for et slikt prosjekt. Det vises til kontrakter og fakturaer, og til byggereferatene som er fremlagt. Det ville virke "forstyrrende" å ta i bruk den nye lov, jfr. §121 annet ledd. Der var ikke lagt opp noe system for behandling av slike saker i kommunen etter den nye lov. Det ville da i høyeste grad virke forstyrrende om en måtte forholde seg til en ny lov - en lov en ikke kjente det endelige innhold i da arbeidene ble igangsatt.
Det foreligger ingen innsigelse vedrørende kommunens matematiske beregninger av refusjonsbeløpene. Eiendommen til Aasmul, som etter reguleringsplanen nå er 3 parseller, en hvor huset står på med omliggende hage, og 2 parseller som kan bebygges. Vei/vann/avløpsanlegg har ført til at disse kan bebygges med den verdistigning det fører med seg. "Hovedhuset" har fått kjørbar tilkomst - noe en ikke tidligere hadde, bare en parkering langs hovedveien et stykke fra.
Alle ulemper ved selve ekspropriasjonen er tatt hensyn til og avgjort ved ekspropriasjonsskjønn - mens fordelene ikke ble vurdert. Fordelene av anleggene må overstige den matematiske beregning hva enten en ser Aasmuls eiendom som 3 tomter eller en enkel med mulighet for utbygging. Det lille som gjenstår av arbeid på anlegget er ubetydelige og uvesentlige for refusjonsskjønnet. Det er en trapp/gangvei som forbinder nedre del (snuplass/garasjeplan) med veien som idag går ned langs Aasmuls eiendom. Det er noe som først bør gjøres ferdig når en kjenner til hvorledes Aasmul vil bebygge den nederste parsellen. Dette for å koordinere avløpsanlegget så en unngår å måtte rive trappen når tomten skal utbygges. Det må anses heller urealistisk, slik Aasmul hevder, at tomtene kunne blitt tillatt bebygget uten at en ble pålagt å koble seg til det anlegg som nu er utbygget. Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at arbeidene i forbindelse med tiltaket ble påbegynt i mai 1986 og at de derfor den 1. juli 1986 var satt i gang. Forut for selve igangsettelsen av graving og sprengingsarbeidet som startet i mai 1986, var dessuten stikking utført, og selve planleggings og godkjenningsprosessen hadde vart i flere år. Dersom den nye plan- og bygningsloven skulle bli anvendt finner lagmannsretten at dette ville virke forstyrrende inn på den del av arbeidet som var utført den 01. juli 1986, jfr. plan- og bygningsloven §121 nr 2. Alle tiltak og all planlegging ved andelslaget var gjort ut fra de regler som gjaldt etter Bygningsloven av 1965, og all kommunal saksbehandling var skjedd etter denne lov. En endring av dette, hvor 1985-loven skulle nyttes, ville ført til forsinkelser, alternativt ville en risikert at refusjon ikke kunne vært krevet, jfr. plan- og bygningsloven §54. Lagmannsretten kan for øvrig vise til skjønnsrettens utførlige drøftelser om den materielle side av lovvalget som lagmannsretten slutter seg til.
Partene har for lagmannsretten under selve overskjønnsforhandlingen med befaring ikke bestridt skjønnets fremme eller den matematiske beregning av refusjonen som kommunen har regnet ut. Når saksøker for lagmannsretten krever nedsatt refusjonsbeløpene for sine parseller 26 b og 26 c forstår lagmannsretten det slik at saksøker i og for seg godtar den del av skjønnet som gjelder den øvre del av tomten, dens bolighus med hage, hvor refusjonsberegningen bare gjaldt veitilføring. Refusjonen gjelder eiendommen i sin helhet, hvor det er utregnet hvor mye dens andel av tiltaktet utgjør, beregnet til kr 273292,-. Som følge av den begrensning som følger av bygningsloven §46 nr. 2 første ledd satte kommunen refusjonsbeløpet til kr 177452,-. Andelslaget hevder at verdiøkning er betydelig, men at refusjonen i alle tilfelle er begrenset oppad til den matematiske beregning på kr 273292,-. Saksøker på sin side mener at eiendommen ikke er tilført noen verdi av betydning og vil ha refusjonsbeløpet satt ned tilsvarende.
Lagmannsretten er enig med saksøkte i at Aasmuls eiendom må bedømmes som et hele, dvs. at den må ses på som en eiendom med muligheter i henhold til reguleringsplanen å bebygge med ytterligere 2 boenheter. Ut fra dette må det vurderes verdiøkning, basert på verdien før og etter tiltaket, verdsatt på overskjønnstidspunktet. Før tiltaket ble igangsatt ville de 2 nedre parseller vær å anse som formelt ubebyggelig, idet en må legge til grunn at byggetillatelser ikke ville blitt gitt om ikke vei/vann/avløpsforholdene var ordnet - hvilket i det foreliggende tilfelle måtte skjedd ved en tilknytning til det anlegg som nå Andelslaget Ytre Morvik har gjennomført. I dag er slik tilknytning mulig og ved betaling av refusjonsbeløpet vil saksøker ha rett til å knytte seg til anlegget. Dette vil da direkte påvirke verdien av eiendommen. Det forhold at trappen fra parkeringsplassen og opp, slik at det blir gangvei forbi nedre parsell, ikke er helt ferdig endrer ikke dette. Og lagmannsretten ser, slik den også så under befaringen, at anlegget i forhold til refusjonsreglene må anses som ferdig. Når en slik liten del står igjen, skyldes det som opplyst, og lagmannsretten legger det til grunn, at ferdigstillelsen bør skje i forbindelse med utbygging av nedre tomt. Dette for å samordne trapp/garasje/snuplassavslutningen med avløpsanlegget fra de to nedre tomtene. Uten slik samkjøring vil det kunne bli nødvendig å rive trappeanlegget for å kunne tilpasse avløpet. For selve utbyggingsarbeider på parsellene er en ikke avhengig av denne trappen.
Etter dette skjønner lagmannsretten verdiøkningen for Aasmuls eiendom som følge av anlegget til kr 200000,-. Retten til refusjon for andelslaget Ytre Morvik begrenses således til dette beløp.
Lagmannsretten har da sett eiendommen som en eiendom med oppdeling- og utbyggingsmuligheter. Det bemerkes at den samlede verdiøkning ikke ville vært annerledes enn om en så parsellene isolert hver for seg.
Saksøker har krevd at i fra refusjonsbeløpet skulle trekkes kr 14000,- pluss renter som var tidligere avtalt godtgjørelse for tilknytning av boligen til andelslagets tiltak hva avløp angår. I dette kan ikke saksøker få medhold. Der er inngått en avtale for slik tilknytning mellom Aasmul og andelslaget, og dette overskjønn kan ikke endre den. I lys av saksøkers anførsler bemerker dog lagmannsretten at den ikke kan se at det er grunnlag for å hevde at Aasmul hverken ble presset til å inngå en slik avtale eller at den avtalte pris er urimelig.
Saksøker har ikke vunnet frem med sin begjæring om overskjønn. Saksomkostninger blir å avgjøre etter tvistemålsloven regler, jfr. bygningsloven §61, jfr. skjønnsloven §43 første ledd. Etter tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes saksøker å erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten idet en ikke finner at det foreligger slike særlige omstendigheter som burde frita for erstatningsplikten. Saksøker har inngitt omkostningsoppgave på kr 28700,- hvorav salær utgjør kr 26000,-. Lagmannsretten finner å kunne legge oppgaven til grunn som nødvendige omkostninger. For skjønnsretten fastsatte den at hver av partene burde dekke motpartens omkostninger i hver av sakene med samme beløp idet ingen av partene kunne sies å ha vunnet saken. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til dette.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning :
1. Dagny Marie Aasmul pålegges refusjon på kr 200000,- - kronertohundretusen 00/100 - til Andelslaget Ytre Morvik ved Dag Schouw-Hansen.
2. Dagny Marie Aasmul betaler til Andelslaget Ytre Morvik ved Dag Schouw-Hansen i saksomkostninger for lagmannsretten med kr 28700,- - kroneråtteogtyvetusensyvhundre 00/100 -.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette overskjønn.