LG-1993-201
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-29 |
| Publisert: | LG-1993-00201 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnhordland herredsrett Nr. 91-00075 A - Gulating lagmannsrett LG-1993-00201 A. Anket til Høyesterett: Domsslutningens pkt. 5 opphevet, hjemvist, se HR-1994-00416 K (se også Rt-1994-1018). |
| Parter: | Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Undli, Oslo). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Vierdal). |
| Forfatter: | Lagdommer Vestrheim, Lagdommer Lunde, Ekstraordinær lagdommer Hjorth |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §7, Tvistemålsloven (1915) §171, §174, §180, §6, Veitrafikkloven (1965) §31, §3 |
Saken gjelder utmåling av personskadeserstatning etter en bilulykke, herunder om det skal foretas avkortning i erstatningen.
Sunnhordland herredsrett avsa den 10. desember 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Uni-Storebrand skadeforsikring A/S dømmes til å betale A følgende erstatning: a) Kr. 1 100 000,- - kronerenmillionetthundretusen - for lidt tap. b) Kr. 1 600 000,- - kronerenmillionsekshundretusen - for tap i fremtidig erverv. c) Kr. 80000,- - kroneråttitusen - for fremtidige utgifter.
Til fradrag kommer utbetalt forskudd med kr 600000,- - kronersekshundretusen.
2. Uni-Storebrand skadeforsikring A/S dømmes til å betale A saksomkostninger med kr 34567,- - kronertrettifiretusenfemhundreogsekstisyv.
3. Uni-Storebrand skadeforsikring A/S dekker utgiftene til de sakkyndige med kr 13 968,40 - kronertrettentusennihundreogsekstiåtte-."
UNI Storebrand Skadeforsikring AS har ved anke av 19. januar 1993 brakt saken inn for Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Bergen den 28. februar til 2. mars 1994. A avgav partsforklaring. Det ble avhørt 7 vitner. For lagmannsretten var det fremlagt en del nye dokumenter. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A, født xx.xx.1967, var den 8. mars 1984 passasjer i en skolekamerats bil, en Volvo Duett, hvor det på grunn av uaktsom kjøring skjedde en kollisjon med en fjellvegg. A ble ved kollisjonen slengt ut av bilen, antagelig gjennom bilens bakdør, og ble påført store hodeskader. Den medisinske uføregrad er satt til 70 %, og den ervervsmessige uføregrad er satt til 100%. Det er mellom partene enighet om ansvarsgrunnlag, og ménerstatning er oppgjort. Det er videre enighet mellom partene om uføregrad. Det er opplyst under saken at føreren av bilen er dømt i Sunnhordland herredsrett for overtredelse av vegtrafikkloven §31, første ledd, jfr. §3.
Det som saken dreier seg om, er utmåling av tap for utgifter, samt lidt og fremtidig tap av inntekt. Dessuten er det spørsmål om avkorting i erstatningsbeløpet, både fordi skadelidte unnlot å bruke bilbelte under kjøreturen, men og for verdien av den uførepensjon han kunne ha blitt tilstått om han hadde søkt om denne straks han ville vært berettiget til slik, og frem til det rent faktisk ble tilstått uførepensjon fra Folketrygden.
Ankende part, UNI Storebrand Skadeforsikring AS, ved advokat Wenche Undli, har i hovedtrekk hevdet: A skal ha erstatning, men ikke mer enn sitt økonomiske tap.
Ved beregning av lidt tap, må det tas hensyn til at A kunne ha søkt om uførepensjon og blitt tilstått dette, fra et tidligere tidspunkt enn hva er gjort. Det ble ikke søkt om uførepensjon idet en da håpet å få større erstatning fra UNI. Det ble først søkt om uførepensjon i 1990, det er 6 år etter ulykken. A må her identifiseres med den advokat han den gang hadde, som gav ham råd om ikke å søke uføretrygd før etter at erstatningsoppgjøret var ferdig.
Det må legges til grunn at A normalt ville ha kommet i arbeid da han var 20 år, dvs fra 1. januar 1988. Det lidte tap er da for perioden 1. januar 1988 og frem til domstidspunktet.
Det er spekulativt å legge til grunn at A ville blitt elektroingeniør (Skipselektriker) og fått fast jobb i Nordsjøen, med den betaling som der forekommer. Det må legges et normalmål til grunn, dvs at han ville blitt "vanlig" hus-elektriker, hvor lønnsnivået gjennomsnittlig er kr 180000,- pr år. A hadde kun gjennomført grunnkurs elektro, og det er i seg selv høyst usikkert om han ville ha fortsatt, og ville ha klart å gjennomføre, elektroutdannelsen slik det nå hevdes.
Det er videre usikkert, selv om han ville ha kommet offshore, om han ville ha kunnet fortsette med det frem til pensjonsalderen, 67 år. Av beregningstekniske hensyn er en enig om å nytte et skjæringspunkt mellom lidt tap og fremtidig tap til 1. januar 1994.
Det må videre tas hensyn til at A har en restarbeidsevne, som kan utnyttes, dvs opp til 1/2 G (Folketrygdens grunnbeløp) i årlig inntekt.
Basert på en inntekt på ca kr 180000,- beregnes netto årstap, når en tar hensyn til sparte utgifter, skattefordeler, uførepensjon etc, til ca kr 41600,-.
Det må så tas hensyn til skatteulempen, noe som er betydelig mindre enn hva fremgår av herredsrettens dom. Det vises i denne forbindelse til de tre nylig avsagte Høyesterettsdommer ( Rt-1993-1524, Rt-1993-1538 og Rt-1993-1547).
Hva angår kapitaliseringsrenten må den, etter de avsagte dommer i Høyesterett, settes til 5 %. Det samlede fremtidige tap, justert for renter, vil da bli ca kr 1006730,-. Fra dette må trekkes à konto utbetalinger med i alt kr 700000,-. Dog gir nevnte beregning bare en antydning om nivået, i det retten her skal utøve et skjønn.
Det bestrides at A vil ha fremtidige utgifter ut over hva han kan få dekket av sosialkontoret eller ved Folketrygdens ytelser.
Det kreves avkortning på grunn av manglende bruk av bilbelte. På tiden for ulykken var det påbudt å bruke bilbelte, og det var da vanlig at man brukte det. Det er vanskelig å si eksakt virkningen på ulykkens omfang om bilbelte hadde vært brukt. Men det må være ubestridt at bruk av bilbelte i sin alminnelighet har en skadereduserende effekt. I dette tilfelle var det først og fremst store hodeskader som mest sannsynlig er påført da A ble slengt ut av bilen, og som i stor grad ville vært unngått om bilbelte hadde vært nyttet. A må være mye å legge til last for dette, da det var helt bevisst at han unnlot å bruke bilbeltet.
Ankende part nedlegger slik påstand:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes mot å betale erstatning etter rettens skjønn.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotparten, A, ved advokat Kåre Vierdal, har i hovedtrekk hevdet: Det må foretas en beregning av tapene, men det skal dog foretas et skjønn av retten. For fremtidig tap er det spørsmål om hva som er mest sannsynlig som må legges til grunn.
Utgangspunktet for tapsberegningen blir et annet for lagmannsretten enn hva det var for herredsretten i det domstidspunktet blir forskjøvet med omtrent 2 år. Den utmålte erstatning må derved justeres som følge av dette.
For ankemotparten er der tre hovedmomenter i saken: det er lønnsnivået som må legges til grunn for beregning av lidt og fremtidig tap, det er spørsmålet om fradrag for ikke mottatt uføretrygd og det er spørsmålet om avkortning på grunn av medvirkeransvar etter bilansvarsloven §7.
Det må kunne legges til grunn at A ville vært i stand til å fullføre 3 års videregående utdannelse innen elektrofaget. Veivalget var tatt, han hadde begynt på sin fagutdannelse. A ville gått videre i karrieren til offshore virksomhet. Om lønnsnivået her vises til vitneførselen hvoretter en må kunne legge til grunn et lønnsnivå på nærmere kr 250000,- pr år. Det lidte tap må beregnes frem til domstidspunktet, ankemotparten godtar her et skjæringspunkt på 1. januar 1994. Dette er av beregningstekniske hensyn. Det lidte tap er beregnet til netto kr 1408732,-. Det blir noe høyere enn for herredsretten, men skyldes forskyvning av domstidspunktet som nevnt.
Tap i fremtidig erverv må beregnes ut fra en basis av 1. januar 1994 med utgangspunkt i at A ville arbeidet i offshorevirksomhet, som elektroautomasjonselektriker. Frem til pensjonsalder 67 år blir det 41 år med fremtidig tap. Med kapitaliseringsrente på 5 %, hvilket burde vært 4,5 % slik rentenivået har utviklet seg, gir det et tap på kr 2025400,-. Her er skatteulempen beregnet til 40%. Skatteulempen må beregnes konkret og individuelt, og en kan ikke legge noe standardmål til grunn her, jfr de nylig avsagte dommer fra Høyesterett.
Ankemotparten er forsåvidt fornøyd med herredsrettens domsresultat samlet sett, men det må som nevnt justeres for tiden som er gått, og for å komme ut økonomisk må A få utbetalt følgende beløp pr 1. januar 1994: Domsbeløpet kr 2780000,- med fradrag for à konto utbetaling kr 700000,- som forfalt 2. januar 1993 ihh til dommen med kr 2080000,- Til dette legges 18 % rente, jfr bilansvarsloven §6, tredje ledd fra 2. januar til 31. desember 1993 med kr 374000,- samt skatt på lidt inntektstap i 1993 med kr 72000,-. I alt gir dette et krav på kr 2526400,-, og påstanden er utformet tilsvarende.
Årsaken til at A ikke straks søkte uføretrygd ligger i at han først ville forsøke å klare seg uten, dvs prøve å gjennomføre en utdannelse. Dette viste det seg at han ikke maktet, og han søkte så om attføring/uføretrygd. Det bestrides at A skal ha unnlatt å søke uføretrygd for på den måte å få større erstatning fra UNI Storebrand. A har selv ikke tatt seg av denne del av saken. Det var andre familiemedlemmer som hadde kontakt med advokat og selskapet. Det må for øvrig være et utslag av misforståelse eller feiltolking når det er sagt at As daværende advokat skal ha gitt slike råd. A kan uansett her ikke identifiseres med de som prøvde å hjelpe ham. Straks det ble klart at A ville bli varig ufør, ble det søkt om attføring/uføretrygd.
Det bestrides videre at vilkårene for avkortning i erstatning er til stede som følge av unnlatt bruk av bilbelte. I As unge alder, han var den gang 16 år, og selv uten førerkort og kjøreopplæring, kan det ikke bli avkortning, idet A i alle fall kun er lite å legge til last for det som skjedde. A medvirket ikke til kjøringen, han var kun passasjer. Der er heller ikke uten videre årsakssammenheng mellom manglende bruk av bilbelte og den skade som er inntrådt. Det kan likefullt bli større skade med bilbelte enn uten i en del tilfeller. Bilen kjørte inn i fjellveggen og ble kastet rundt 3 ganger før den stoppet. Det må også vektlegges at bruk av bilbelter i 1984 ikke var så vanlig, og så innarbeidet som del av kjørerutinene blant både førere og passasjerer som i dag.
Ankemotparten nedlegger slik påstand:
"Prinsipalt:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å betale A en erstatning begrenset oppad til kr 2526400,-.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S tilpliktes å betale 12 % rente på utmålt erstatning regnet fra 01. januar 1994 til betaling skjer.
3. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av 18 % rente fra 2. januar 93 - 31. desember 93 og 12 % rente fra 1. januar 94 til betaling skjer på tilkjente saksomkostninger i herredsretten, kr 55417,-.
Subsidiært:
1. Sunnhordland herredsretts dom stadfestes.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten samt 18 % rente fra 2. januar 93 til 31. desember 93 og 12 % rente fra 1. januar 94 til betaling skjer på tilkjente saksomkostninger for herredsretten, kr 55417,-."
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten legger til grunn at A hadde påbegynt sin fagutdannelse på tiden for ulykken, og at han ville klart å gjennomføre denne og blitt utdannet som elektriker. Det vil imidlertid, slik saken er opplyst, og slik lagmannsretten vurderer bevisførselen, måtte legges til grunn et normalmål med hensyn til As videre yrkesmessige karriere innen elektrofaget. Det betyr at han vil bli bedømt som hva under ankesaken er betegnet som "huselektriker", dette i motsetning til hva A selv har hevdet, at han ville blitt skipselektriker med ansettelse innen offshore-virksomheten i Nordsjøen. Dette er den mest sannsynlige utvikling i As yrkeskarriere. Et slikt normalmål er etter lagmannsrettens oppfatning også i tråd med de synspunkter som Høyesterett hevder i de nylig avsagte dommer, inntatt i Rt-1993-1524, Rt-1993-1538 og Rt-1993-1547.
Etter bevisførselen legges det til grunn et inntektsnivå i 1994 på ca kr 200000,-. Til fradrag kommer den uførepensjon som A mottar. Det justeres også for sparte utgifter i arbeidsforhold. Den yrkesaktive periode settes til 41 år, dvs frem til forventet pensjonsalder på 67 år. Kapitaliseringsfaktoren settes til 5 %, hvilket er i tråd med det nivå som legges ved de nevnte høyesterettsavgjørelser. Det langsiktige rentenivå har ikke endret seg i en slik grad at det finnes grunn til å fravike dette. Skatteulempen settes i størrelsesorden ca 25 %. Dette ut fra en vurdering hvor det er tatt hensyn til at det er tale om kapitalinntekter, men og at det i en viss grad må tas hensyn til at A har nyttet noe av erstatningen til kjøp av hus. Slik saken er opplyst er det ikke grunn til å anta at A har noen restarbeidsevne som det kan ses hen til. Det er særlig hodeskadene som tilsier at A ikke vil kunne fungere i jobbsammenheng, selv over relativt korte perioder.
Det fremtidig tap kan etter dette settes skjønnsmessig til kr 1050000,- etter at det er tatt hensyn til utbetalt forskudd med kr 100000,-. Resten av det utbetalte forskudd på kr 700000,- er det tatt hensyn til under lidt tap.
For beregningen av det lidte tap tas utgangspunkt i at A ville kommet i inntektsbringende arbeid i 20 års alderen, etter ferdig utdannelse og avtjent verneplikt. Utgangspunktet for beregningen blir den 1. januar 1988. En må her ta hensyn til at han ikke ville kunne påregne å begynne med topplønn, men at startlønnen ville øke jevnt frem til tidspunktet for fremtidig tap, dvs her etter partenes enighet satt til 1. januar 1994. Lagmannsretten legger til grunn som utgangspunkt den beregning som ankende part har fremlagt, dog justert noe for å tilpasse seg det lønnsnivå lagmannsretten nytter. Til fradrag kommer utbetalte pensjonsytelser fra Folketrygden. Lagmannsretten legger her til grunn den utbetaling som rent faktisk er foretatt fra Folketrygden. Lagmannsretten ser det slik at om A kunne ha søkt, og fått, uføretrygd fra et noe tidligere tidspunkt, så er A selv ikke å laste for dette og bør heller ikke lide tap av den grunn. A forsøkte etter ulykken lenge å klare seg selv, han gjorde gjentatte forsøk på å skaffe seg den utdannelse som ble avbrutt ved ulykken. Det var lenge også tvil blant behandlende personale om hans uføregrad, både medisinsk og ervervsmessig. Lagmannsretten legger til grunn at da A rent faktisk var blitt, på et sikkert grunnlag, klar over uføretilstanden, ble det søkt om uførepensjon, og dette ble tilstått A med virkning tilbake så langt som regelverket tillot. Det lidte tap fastsettes etter dette skjønnsmessig til kr 600000,- hvilket inkluderer renter frem til 1. januar 1994 og det er hensyntatt at erstatning for lidt tap er skattbart. Det tas og hensyn til at A har fått utbetalt i alt kr 700000,- som forskudd på erstatningen. Ved dette anses erstatning for lidt tap som oppgjort, og overskytende kr 100000,- går til fradrag i den erstatning som blir utmålt for tap i fremtidig erverv.
A har også krevd erstatning for fremtidige utgifter. For A blir det nok nødvendig med ekstrahjelp til tyngre husarbeid og det vil videre påløpe særlige utgifter til vedlikehold av huset, til fysioterapi etc. Riktignok har A hittil mottatt hjelp fra sosialmyndighetene for hjelp i huset. Men det er beheftet med usikkerhet om dette vil vare. Det er opplyst av fristen for å søke hjelpestønad er utløpt. Lagmannsretten finner at noen utgifter vil A få ut over hva han ville hatt uten ulykken. Det vil kunne variere noe fra år til år, men antas å ligge på rundt kr 3000,- pr år og det fastsettes skjønnsmessig som en engangssum til kr 75000,-.
Vedrørende krav om avkortning av erstatning på grunn av manglende bruk av bilbelte, er lagmannsretten under noen tvil kommet til at A bare er lite å laste for dette, jfr bilansvarsloven §7 første ledd. Det var nok uaktsomt av A ikke å bruke bilbelte, men hensett til at han kun var passasjer, hans alder på 16 år, samt at han selv ikke hadde førerkort eller kjøreopplæring, vurderes dette i forhold til omstendighetene ved ulykken og dens omfang, slik at A bare er lite å laste for dette. Det er for øvrig beheftet med atskillig usikkerhet i hvilken grad der foreligger noen merskade som følge av den manglende bruk av bilbeltet. Dette har det ikke vært mulig å avklare, og påstand om avkortning bygger således for dette på mere alminnelige kjente erfaringer om bruk av bilbelte i sin alminnelighet. Slik denne ulykken forløp er det stor sannsynlighet for at det ville blitt omfattende personskader også om A hadde benyttet bilbelte.
Det bemerkes at mén-erstatning er utbetalt og at det for lagmannsretten ikke er tvist om den eller om den skulle komme til fradrag i den øvrige erstatning, slik som ankende part tidligere har hevdet.
Som partene er enige om er tapene beregnet ut fra tidspunktet 1. januar 1994 og renter begynner å løpe fra dette tidspunkt.
Anken har etter dette bare delvis ført frem og saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jfr §174. Det foreligger etter lagmannsrettens vurdering ikke slike omstendigheter at en bør nytte unntaksregelen i §174 annet ledd hverken for lagmannsrettens eller herredsrettens behandling av saken. Utgifter til sakkyndige for herredsretten blir etter dette å dele likt, jfr tvistemålsloven §171.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes for ytterligere krav på erstatning for lidt tap ut over det som anses oppgjort med kr 600000,- av forskuddsbetalingen.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A kr 1050000,- kronerenmillionogfemtitusen i erstatning for tap i fremtidig erverv.
3. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A kr 75000,- kronersyttifemtusen i erstatning for fremtidige utgifter.
4. Det betales 12 % rente for erstatningsbeløpene fra 1. januar 1994. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
5. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsretten eller lagmannsretten. Utgifter til sakkyndige for herredsretten deles likt mellom partene.