LG-1994-1021

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-05-08
Publisert:	LG-1994-01021
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Nordhordaland herredsrett nr. 93-00349 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-01021 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1995-00628K .
Parter:	ANKENDE PART: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Olaf Kr. Saggau Holm, Bergen). MOTPART: Lindås kommune (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Bech-Sørensen, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Romarheim, Ekstraordinær lagdommer, Fjeld Sorenskriver Erstad med lekdommere, fagkyndige meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-2, Tvistemålsloven (1915) §481, §482, §483, Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1953) §11, Barneloven (1981) §44, §11, §4-12, §4-16, §4-19, §4-21, §6-3, Barnevernloven (1992)

Saken gjelder overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse, jfr. barnevernloven §4-12, jfr tvistemålsloven kap. 33.

Ekteparet A, født xx.xx.1945, og B, født xx.xx.1939, har vært gift siden 1967. De fikk tre barn sammen, C, født i 1967, D, født i 1968 og E som er født xx.xx.1983. Ekteparet har siden 1974 bodd i Lindås kommune, først på X og fra 1979 i Y. A har vært hjemmeværende under hele ekteskapet. Hun har vært uføretrygdet pga psykiske problemer siden 1986. B er bygningsarbeider.

D døde 2. september 84 ved selvmord. C flyttet i januar i 1989 hjemmefra og inn på Sandviken sykehus grunnet psykiske problemer, hvoretter hun i ettervernsperioden fikk hybel tilknyttet sykehuset. Hun ble gravid med en medpasient og fødte i 1990 datteren F. Etter fødselen flyttet hun hjem til sine foreldre. I mars 1991 flyttet imidlertid hun og datteren inn på Bergen Mødrehjem. C tok senere livet sitt, 4. september 91. A og B krevde foreldreansvaret for F, men ble ikke tilkjent dette. Hun ble plassert i fosterhjem.

I februar i 1992 satte barnevernet i Lindås kommune i gang undersøkelse av Es oppvekstforhold. Familien A og B hadde imidlertid hatt kontakt med barnevernet før dette, fra 1987, bl.a. i forbindelse med spørsmål om å dekke barnehageutgifter til E, formentlig fordi barnevernet vurderte det som nødvendig at hun hadde plass i barnehagen. Bakgrunnen for undersøkelsen i 1992 var opplysninger som Es søster, C, hadde gitt til sosiallederen i kommunen i august 1991 der hun uttrykte bekymring for hvordan E hadde det hjemme. I tillegg hadde sosialkontoret mottatt sakkyndig rapport utarbeidet av psykologene Karlsen og Hansen. Den inneholdt en vurdering av A og B og var utarbeidet i forbindelse med deres krav om å få overta foreldreansvaret for barnebarnet, F. Opplysningene i rapporten forsterket barnevernets bekymring for E. Psykolog Magne Furevik som var engasjert av barnevernet for å bistå familien i sorgen etter Cs død, hadde hyppig kontakt med familien den første tiden etter dødsfallet. Også han uttrykte bekymring for E.

I forbindelse med ovennevnte undersøkelse av E ble psykolog Marit Sæbø Jahr oppnevnt som sakkyndig for å utrede foreldrenes omsorgsevne og Es omsorgsbehov. Personvalget skjedde etter foreldrenes ønske. Hun avga rapport den 21. september 1992. På bakgrunn av den sakkyndiges konklusjoner, ble det 26. oktober 1992 fattet vedtak om midlertidig plassering etter tidligere barnevernlov §11. E ble deretter, 27. oktober 1992, plassert på Breimyra barnehjem. Klientutvalget i Lindås kommune fattet imidlertid vedtak 9. november 1992 om at omsorgen for henne ikke skulle overtas, og hun ble tilbakeført fra barnehjemmet til foreldre samme dag. Det ble i vedtaket uttalt at andre tiltak måtte prøves, særlig at mor og far syntes å ha behov for fortsatt psykologisk/psykiatrisk hjelp for å bearbeide sine problemer. Videre ble det uttalt at E trengte støttekontakt utenom den nærmeste familien, og det ble bedt om at avlastningstilbud for E ble vurdert.

På bakgrunn av klientutvalgets vedtak tilskrev sosialkontoret A og B og anmodet dem om å finne frem til en eller to psykologer som kunne starte med behandling umiddelbart. Videre krevde sosialkontoret at det skulle godkjenne psykologen samt få en vurdering fra vedkommende om utviklingen. A og B ved advokat Marie Albrektsen svarte at de mente det var uriktig at sosialkontoret skulle ha innsyn i hvordan behandlingen utviklet seg. Videre stilte de seg tvilende til om det var nødvendig at E hadde en støttekontakt som skulle være psykolog. Etter deres oppfatning kunne dette være en vanlig ungdom som kunne ta med E på aktiviteter. Videre ga de i brev 9. februar 93 uttrykk for at de ikke ønsket kontakt med sosialkontoret uten at denne gikk gjennom advokat. Forsøkene på hjelpetiltak ble etter dette ikke satt i gang.

Spørsmålet om omsorgsovertakelse ble behandlet for fylkesnemnda for sosiale saker for Hordaland/Sogn og Fjordane, 16.-19. august 1993. Nemnda traffødt xx.xx.1993 slikt vedtak:

"1. Lindås sosialkontor overtar omsorgen for E født januar 83, jf. barneverntjenesteloven §4-12 litra d.

2. Det offentliges forslag til samvær mellom E og foreldrene tas til følge, jfr. barneverntjenesteloven §4-19.

3. Det offentliges forslag til samvær mellom F og besteforeldrene tas til følge, jf. barneverntjenesteloven §4-19."

Forslag til samvær fra det offentlige ved barneverntjenesten ble de tre første månedene at dette skulle foregå annenhver uke, deretter en gang i måneden.

E ble 13. september 93 plassert i beredskapshjem på Utne der hun oppholdt seg til hun ble plassert i fosterhjem i Fyllingsdalen 28. januar 94. Samværene har vært utøvet i samsvar med det ovennevnte.

Ved stevning 17. september 1993 bragte A og B v/advokat Marie J. Albrektsen nemndas avgjørelse inn for Nordhordland herredsrett. Herredsretten som var satt med to psykologer som fagkyndige meddommere, avsa 7. juni 1994 enstemmig dom i saken med slik domsslutning:

"Lindås kommune frifinnes."

A og B har 5. august 1994 anket dommen i sin helhet til Gulating lagmannsrett. Lindås kommune har 1. september 1994 avgitt anketilsvar. Der ble det foreslått at lagmannsretten oppnevnte sakkyndige med særlig innsikt i hvordan foreldres psykiske tilstand påvirker samspillet/omsorgen for egne barn. Saksforberedende dommer reiste på denne bakgrunn forespørsel om nødvendigheten av slik oppnevnelse. Advokat Holm som overtok som prosessfullmektig for A og B, uttalte i prosesskrift 27. september 94 at han ikke anså dette nødvendig. Sakkyndig ble ikke oppnevnt. Lagmannsretten anser imidlertid saken tilstrekkelig opplyst.

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten, vises til herredsrettens dom.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen 3.- 7. april 1995. Parter og prosessfullmektiger møtte. For kommunen møtte barnevernskonsulent Britt Romarheim og saksbehandler v/barnevernstjenesten Astrid Skutevik. Det ble hørt 19 vitner. Rettens formann samt de fagkyndige meddommerne hadde en samtale med E, jfr. barnevernloven §6-3. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

A og B har i det vesentlige anført:

Prinsipalt anføres det at E må tilbakeføres til foreldrene. Barnevernloven er en inngripende lov, og omsorgsovertakelse er et alvorlig inngrep som strider mot det rettslige utgangspunkt for loven - at det er til barnas beste å vokse opp hos sine biologiske foreldre, se Rt-1982-764 (s. 770). Dette stiller også store krav til kommunens saksbehandling. Det må foreligge en klart uholdbar situasjon for barnet hjemme dersom omsorgsovertakelse skal være aktuelt.

Den sentrale bestemmelsen er barnevernloven §4-12, første ledd, bokstav d. Det må foretas en prognosevurdering av risikoen for skade for barnet, og denne må i tilfelle dokumenteres. E er ikke noe skadet barn og vil heller ikke bli det ved å vokse opp hos sine foreldre. Hun var velfungerende inntil hun forsto at barnevernet ville flytte henne hjemmefra. Dette er bekreftet i vitneforklaringer bl.a. fra naboer. Es reaksjon med aggressivitet og sinne overfor foreldrene må ses som en reaksjon på søskenenes dødsfall og at barnevernet ville flytte henne hjemmefra.

Det sentrale er skaderisikoen hos barnet. De undersøkelser som har vært foretatt, har i det vesentlige omhandlet spørsmålet om A er skikket til å ha omsorgen for barn. I rapporter fra sakkyndige er det om A påpekt at det foreligger klamring, manglende grensesetting og et dysfunksjonelt samspill i forhold til E. Dette må imidlertid vurderes mot andre bevis i saken. Dessuten er den ene sakkyndighetsrapporten - fra psykologene Karlsen og Hansen - innhentet i forbindelse med spørsmålet om A og B skulle få foreldreansvar for F, og de ulike omsorgsalternativer er vurdert opp mot hverandre. Disse psykologene har imidlertid ikke observert E i samspill med foreldrene. De sakkyndige rapportene baserer seg dessuten på undersøkelser foretatt relativt kort tid etter Cs død hvor foreldrene var i sorg. Dessuten hadde ingen av dem erfaring med tilfeller der flere barn i familien hadde begått selvmord. Dette kan medføre feilvurderinger. På bakgrunn av vitneforklaringer fra personer som har opplevd en lignende situasjon, er det ikke unaturlig at det skjer en klamring mellom foreldre og barn. Psykolog GramKnutsen har hatt A under behandling, og er den av de sakkyndige som har hatt mest kontakt med henne. Han har forklart at hun har gjennomgått en forandring i behandlingsperioden og har konkludert med at hun er normal, velfungerende og at det ikke foreligger noen klamring. Videre mener han at hun har tilstrekkelig omsorgsevne. Det må også tas hensyn til den betydning som hennes mann har for den totale omsorgen. Det er ikke holdepunkter for at han er noen perifer person i sin daglige kontakt med datteren.

Ved vurderingen av Es livssituasjon idag, må det tas hensyn til at hun snart er 13 år gammel og at hun i fremtiden vil være mye borte fra hjemmet pga skolegang, omgang med venner og deltakelse i fritidsaktiviteter. Videre må det tas hensyn til at hun selv har uttalt at hun vil hjem til sine biologiske foreldre. Det må også tas hensyn til den indre konflikt som hun opplever ved å måtte bo i fosterhjem.

Etter barnevernloven §4-12 annet ledd må det vurderes om det kan settes i verk hjelpetiltak. Selv om foreldrene var negative til hjelpetiltak da dette ble tilbudt, burde barnevernet gjort mer for å få iverksatt dette. Det er iallfall i dag vilje hos begge foreldre til å imøtekomme krav om hjelpetiltak uansett hva de måtte gå ut på. Men det vil være vanskelig for foreldrene å samarbeide med barnevernet i Lindås kommune.

Etter barnevernloven §4-21 skal tilbakeføring ikke skje dersom dette vil medføre alvorlige problemer for barnet, se Ot.prp. 44 (1991-92), 55 flg. De eventuelle skader som en tilbakeflytting vil innebære, må imidlertid veies opp mot de fordeler det er å vokse opp hos biologiske foreldre, se Rt-1984-289 (s. 298). Situasjonen for E er at hun i dag er over 12 år, hun er bevisst sine foreldre, har ikke bodd lenge hjemmefra og hun ønsker også selv å komme hjem. Det siste må tillegges stor vekt i totalvurderingen.

Subsidiært må A og B gis utvidet samværsrett hvilket lagmannsretten har kompetanse til å avgjøre, jfr. kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg 9. mars 95. E har selv uttalt at hun ønsker samvær minst n gang pr. uke. Det er naturlig å velge en samværsordning som svarer til hovedregelen i barneloven §44 om vanlig samværsrett.

A og B la ned slik påstand:

Prinsipalt Fylkesnemndas vedtak av 2. september 93 oppheves. Subsidiært Det fastsettes samvær mellom E og hennes foreldre som fremgår av barneloven §44.

Lindås kommune har i det vesentlige anført:

Generelt er feil og mangler ved vedtaket av 27. oktober 1992 etter §11 i tidligere barnevernlov samt i forbindelse med saksutredning forut for fylkesnemndas avgjørelse, uten betydning, siden disse er "reparert" ved fylkesnemndas behandling.

Prinsipalt anføres det at vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede. Det er tale om en psykisk, ikke fysisk omsorgssvikt. Slik svikt er generelt vanskelig å konstatere, spesielt i dette tilfellet fordi den ikke er synlig overfor omverdenen. Den er også vanskelig å konstatere fordi E er relativt ung i forhold til når virkningene vil bli synlige. Omsorgssvikten kan til en viss grad "måles" på C, men omfanget av den er usikker.

Etter barnevernloven §4-12, første ledd bokstav d) skal det foretas en prognosevurdering. I denne forbindelse skal de biologiske foreldre vurderes kontra fosterforeldre i tiden fremover. Det skal tas hensyn til at E snart er i puberteten og i en løsrivelsesprosess fra foreldrene. Det må tas hensyn til hvilke erfaringer som er gjort i forbindelse med samværene som de biologiske foreldre har hatt både i beredskapshjem og i fosterhjem. Videre må det tas hensyn til hvilket endringspotensiale foreldrene har. Og endringen må ha retning mot samspill med E. De endringer som har funnet sted med A har retning mot bearbeidelse av egen sorg. Spørsmålet er imidlertid om samspillet med E vil være noe bedre. Dette er ikke sannsynliggjort, jfr. de erfaringer man har fra de ovennevnte samværene. Disse tyder på at samspillet er vesentlig det samme som det har vært tidligere, og dette til tross for at saken nå har vært igjennom både fylkesnemnd, herredsrett og lagmannsrett der det særlig har vært fokusert på A.

Retten skal imidlertid også vurdere om de nevnte forhold kan avhjelpes ved hjelpetiltak etter §4-12 annet ledd. En tilbakeføring av E til de biologiske foreldre uten hjelpetiltak, er uforsvarlig. Hjelpetiltakene må ha til hensikt å endre foreldrenes omsorgsevne. Det problematiske er imidlertid at E begynner å bli stor slik at det er kort tid for endringene, og det er også grunn til å anta at de endringer det er tale om hos foreldrene, vil kreve lengre tid. Dessuten har hjelpetiltak tidligere vært forsøkt forgjeves. Konklusjonen er at man ikke kan skape tilfredsstillende forhold på kort sikt mens det vil være usikkert hva som kan skje på lengre sikt.

Det som tilsier at vedtaket om omsorgsovertakelse opprettholdes er i følge den sakkyndige, Marit Sæbø Jahr, at det ikke gis rom for Es egne spørsmål og reaksjoner. Hun får ikke den nødvendige ro og støtte til å bearbeide egne reaksjoner og sorg, og E tillegges eksplisitt som eneste gjenlevende, et klart ansvar for foreldrenes videre helse og livskvalitet. De mangler som er til stede hos foreldrene har bygget seg opp over lang tid. Det foreligger alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som E trenger etter sin alder og utvikling. Videre foreligger det mangelfullt samspill med foreldrene med sterk fokusering på farer. Det er også tale om manglende grensesetting for E og hun får en voksenrolle i familien. Hun blir også ansvarliggjort for foreldrenes liv, og de synes å ha liten innsikt i hennes behov. Dette fører igjen til at hennes ansvarsrolle umuliggjør utvikling, og hun vil få en manglende bearbeiding av egen sorg. Det foreligger også en binding mellom E og moren som er meget uheldig. Dette vanskeliggjør også en framtidig frigjøringsprosess for henne fra foreldrene, i følge den sakkyndige. Det vises videre til de erfaringer som er gjort mens E har bodd i beredskaps- og fosterhjem.

Retten må også vurdere risikoen ved en tilbakeføring. Hun har vært igjennom tre flyttinger allerede og har behov for stabilitet. Det må også tas hensyn til at en mer positiv samsværssituasjon synes å være under etablering i fosterhjem. Ved en eventuell tilbakeføring må det også tas hensyn til belastningen for E av mediaomtalen av saken, som vil kunne gjøre det vanskelig for henne å fungere utenfor hjemmet. Dessuten må det vurderes faren for at omsorgssituasjonen ikke skal fungere ved en tilbakeføring. Det er også på det rene at hun har tilknytning til fosterforeldrene, skolen hun går på og venninner som hun har fått. Videre har hun tilknytning til beredskapshjemmet på Utne.

Etter barnevernloven har E rett til å uttale seg om hvor hun vil bo, men generelt ønsker de fleste barn å bli tilbakeført til sine biologiske foreldre. Det må også ses hen til eventuell begrunnelse som er gitt for dette. Lagmannsretten avgjør hvilken vekt hennes uttalelse skal ha. Generelt tillegges ikke 12åringers meninger så stor vekt i denne sammenheng, og hun har heller ikke gitt noen begrunnelse for sitt standpunkt.

Det subsidiære spørsmål - spørsmålet om samvær ved fortsatt omsorgsovertakelse - må bedømmes både i forhold til barnets alder og dets tilknytning til foreldrene. Omsorgsovertakelsen og begrunnelsen for den tilsier begrenset samvær. Hyppige samvær vil lett ødelegge effekten av den hjelp som omsorgsovertakelsen representerer for barnet. Barneloven §44 kan ikke anvendes på dette forholdet. Formålet er ikke å dekke foreldrenes behov - en erstatning for tapt omsorg. Det er barnets interesser som er det sentrale; at det skal opprettholdes en kontakt med de biologiske foreldre og at barna skal ha en viss kontakt med sin fortid. E har behov for ro, stabilitet, trygghet og for mye omsorg av høy kvalitet. De nevnte forhold tilsier begrenset samvær. Reaksjoner E har kommet med i forhold til foreldrene under samværene, tilsier begrenset samvær. I følge den sakkyndige, Sæbø Jahr, bør det ikke være omfattende samvær, men de bør kanskje legges til andre steder enn i dag.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at omsorgen skal tilbakeføres til de biologiske foreldre, skjer dette ved en hurtig gjennomføring der mulighetene for etablering av hjelpetiltak kan synes små. Det er dessuten få muligheter for noen planlagt tilbakeføring. Hvis derimot lagmannsretten stadfester omsorgsovertakelsen, vil barneverntjenesten etter barnevernloven §4-16 følge saken nøye, herunder vurdere om tilbakeføring skal skje. Foreldrene kan også få prøve saken igjen etter barnevernloven §4-21 annet ledd. Når det gjelder samværsspørsmålet, vil det være muligheter for å opptrappe eller endre dette alt etter hvilke erfaringer som blir gjort av samspill under samværene.

Lindås kommune la ned slik påstand:

Herredsrettens dom stadfestes.

Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem.

Det anses ikke nødvendig å behandle spørsmålet om eventuelle saksbehandlingsfeil fra barnevernets side, siden lagmannsretten har et ansvar både for sakens opplysning etter tvistemålsloven §481 siste ledd og skal prøve alle sider ved saken, jfr samme lov §482. Dette spørsmålet får således ikke noen selvstendig betydning i den utstrekning lagmannsretten etter en selvstendig bedømmelse finner at det resultat herredsretten har kommet til, er riktig.

Siden E allerede er plassert i fosterhjem, må spørsmålet om omsorgsovertakelse bedømmes etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d). Bestemmelsen oppstiller strenge vilkår. Det må være overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet som følge av at foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Det er alternativet "utvikling" i bestemmelsen som må vurderes i nærværende sak. For omsorgsovertakelse kreves ytterligere at det ikke er mulig å skape tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter bestemmelsens annet ledd. Først da "kan" omsorgen fratas foreldrene, dvs. utfra en samlet skjønnsmessig vurdering.

Saken er funnet spesiell, siden foreldrene har mistet to av barna under tragiske omstendigheter, og nærværende sak gjelder spørsmålet om fratakelse av omsorgen for det eneste gjenlevende barnet. Lagmannsretten betviler heller ikke at foreldrene har et oppriktig ønske om å gjøre det beste for barnet. Saken er videre vanskelig fordi det knytter seg en usikkerhet til vurderingen av fremtidige forhold og prognoser.

Vurderingen av fremtidige forhold må både baseres på de opplysninger som foreligger om omsorgsspørsmålet mens foreldrene hadde omsorgen for E og på erfaringer som er gjort fra tiden hun har vært i beredsskaps- og fosterhjem. Det er også nødvendig å gå inn på opplysninger i saken om hver enkelt av foreldrene og om deres samspill med E, når omsorgsspørsmålet skal vurderes i et fremtidsperspektiv. I den utstrekning opplysningene refererer seg til sakkyndige personer, ligger disse dels noe tilbake i tid, dels er de ikke innhentet i forbindelse med nærværende sak, men de er likevel viktige som en del av det totale vurderingsgrunnlaget. Uttalelser fra de sakkyndige er riktignok basert på observasjoner og undersøkelser gjort relativt kort tid etter Cs dødsfall og hvor foreldrene var i sorg. Men det er opplyst at dette har vært vurdert. På bakgrunn av rettens sammensetning med fagkyndige meddommere samt at det skal foretas en totalvurdering, kan det heller ikke få nevneverdig betydning at de sakkyndige kanskje kan ha noe begrenset erfaringsbakgrunn med tilfeller av selvmord som i nærværende sak.

Lagmannsretten er kommet til at vilkårene etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d) er oppfylt. Det dreier seg om en psykisk, ikke fysisk omsorgssvikt i forhold til E. Slik omsorgssvikt kan være vanskelig å registrere for omverdenen. Dette kan forklare at enkelte personer fra nærmiljøet til E, som har forklart seg for retten, har stilt seg uforstående til nærværende sak.

Det legges til grunn at E har et spesielt omsorgsbehov på bakgrunn av de særlige påkjenninger hun har vært utsatt for og herunder hennes behov for sorgbearbeidelse. Dessuten vil hun om kort tid komme i puberteten. Det siste vil riktignok innebære at hun etterhvert vil tilbringe mer tid utenfor hjemmet og være mindre sammen med foreldrene enn tidligere. Men det innebærer ikke at foreldrenes rolle dermed får mindre betydning kvalitativt sett.

Det foreligger relativt omfattende opplysninger om A som bl.a. omhandler hennes skikkethet til omsorg, langt mindre om B. Lagmannsretten er i utgangspunktet enig i at omsorgsspørsmålet må vurderes i forhold til den omsorg som begge foreldre samlet kan gi. Når det gjelder B, synes han på den ene siden å bidra positivt til Es utvikling. Problemet synes imidlertid å være at han pga. sitt arbeid og sin lojalitet overfor ektefellen, har en mer perifer rolle. Dette innebærer at As rolle rent faktisk blir mest sentral ved vurderingen av omsorgsspørsmålet.

A har som nevnt vært uføretrygdet på medisinsk grunnlag - grunnet omfattende psykiske problemer - siden 1986. Utfra journaler fra Sandviken sykehus, slik disse er referert i rapport fra psykologene Karlsen og Hansen, er problemene beskrevet som angst, paranoide vrangforestillinger og en fastlåst sorgreaksjon i forhold til sønnen. De nevnte psykologer har uttalt at hun har en manglende evne til å vise empati og innlevelse i andres situasjon, og at hun ved hjelp av forsvarsmekanismene ansvarsfraskriving, projisering og eksternalisering, tillegger omgivelsene skylden for det gale. De samme observasjoner er gjort av psykolog Furevik som hadde hyppig kontakt med familien den første tiden etter Cs dødsfall. Selv om A senere har vært til behandling hos psykolog som gir uttrykk for at det har skjedd en bedring i hennes tilstand, er hun fortsatt uføretrygdet av samme grunn som nevnt ovenfor. Lagmannsretten vil ikke undervurdere betydningen av denne behandlingen, men det er ikke noe som tyder på at samspillet med E er bedret.

I august i 1991 gav som nevnt, C overfor sosialleder Helge Warberg i Lindås kommune samt behandlende psykiater, Johan F. Krohn, uttrykk for bekymring for E. Overfor sistnevnte beskrev hun hjemmet som preget av lite styring og rutiner samt manglende grensesetting i forhold til E, og hvor C opplevde seg selv som reservemor for E. Hun beskrev også en sterk binding mellom sin mor og barna hvor morens følelser ble barnas følelser - mors angst var også barnas angst. Moren hadde også vansker med å sette grenser mellom barne- og voksenverdenen, f.eks. omtalte hun egen angst overfor barna som om det også angikk dem, i følge C.

Psykolog Marit Sæbø Jahr har gitt uttrykk for at begge foreldre synes å ha liten innsikt i Es behov, herunder hennes behov for sorgbearbeidelse. Det foreligger manglende grensesetting overfor henne, en sterk binding/klamring fra moren overfor E og generelt et mangelfullt samspill mellom dem. Det påpekes også at hun trekkes inn i samtaler og problemstillinger som er uakseptable for et barn. Mest alvorlig anses det at foreldrene uttrykkelig og i Es påhør har gjort henne ansvarlig for deres videre liv. Følgende utsagn fra foreldrene hitsettes fra rapporten: ""...uten henne (E) og F er det usikkert hvordan det går med oss. Blir hun tatt fra oss, så spørs det om det ikke blir flere i familien som ikke orker å leve""

Når det gjelder erfaringene fra beredskaps- og fosterhjem, har de respektive foreldre der beskrevet E som svært innadvendt og lukket i begynnelsen, men hvor hun åpnet seg etter hvert. De biologiske foreldre har hatt en rekke samvær med henne i denne tiden, herunder var ca 30 av samværene med tilsyn. På bakgrunn av de forklaringer som er gitt både fra foreldrene i beredskapsog fosterhjemmet samt barneverntjenestens representant som har hatt tilsyn, er det intet som tyder på endringer i samspillsmønteret. Moren er under samværene beskrevet som dominerende, med en overdreven fysisk kontakt med E, som E tydelig misliker uten at moren registrerer dette. Foreldrene gir også svært liten respons på det E forteller. Det er ellers opplyst at E tar lite kontakt med foreldrene, f.eks. ved telefon, selv om hun er gitt fri mulighet til det. Hun synes også å ha knyttet seg til fosterforeldrene og har slått seg til ro der.

På denne bakgrunn må lagmannsretten konkludere med at samspillsforholdene ikke synes nevneverdig bedret, og at det faktisk ikke har funnet sted endringer i dette etter at barnevernet satte i gang sine undersøkelser i forhold til E. Det mangelfulle samspillet refererer seg særlig til to hovedforhold. Det ene er at det fremdeles er en uheldig binding - klamring - mellom moren og E. At de gjenværende familiemedlemmene gjensidig klamrer seg til hverandre etter å ha hatt slike opplevelser som denne familien, synes ikke unormalt. Forholdet mellom mor og E oppfattes imidlertid som en ensidig klamring fra moren mot Es vilje. En slik binding er uheldig for hennes utvikling ikke minst når hun om kort tid kommer i puberteten hvilket innebærer et øket frigjøringsbehov i forhold til foreldrene. Lagmannsretten er enig i herredsrettens vurderinger om at en manglende mulighet for løsrivelse med stor sannsynlighet vil kunne utvikle en utagerende og destruktiv atferd. Det andre hovedforholdet gjelder manglende lytting til Es behov. Foreldrene synes generelt lite opptatt av hennes interesser, aktiviteter mv. Særlig alvorlig er det at de ikke synes å kunne gi henne noen hjelp til å bearbeide sorgen etter C. Lagmannsretten er klar over at situasjonen under samværene som har vært gjennomført, kan være spesiell, men selv når dette tas i betraktning, synes det ikke å være grunnlag for å anta at det har skjedd noen bedring i de nevnte forhold. Utfra den tid som har gått synes det heller ikke grunn til å anta at dette vil endre seg innenfor et slikt tidsperspektiv at det vil kunne bety noe for Es oppvekstforhold.

En tilbakeføring av omsorgen til foreldrene vil dessuten i seg selv kunne ha en uheldig virkning på E. Hun har gjennomgått flere flyttinger og har behov for stabilitet rundt seg. På bakgrunn av fosterforeldrenes forklaringer synes hun å ha knyttet seg til både dem og familien for øvrig, har fått venninner og har funnet seg godt til rette på skolen. Hun har i følge dem, generelt blitt åpnere også vedrørende spørsmål der hun tidligere var svært lukket. På den annen side er det en betydelig usikkerhet knyttet til omsorgssituasjonen ved en tilbakeføring. Lagmannsretten er også enig med herredsretten i at omtalen av saken i media har vanskeliggjort en tilbakeføring av E og kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens betraktninger på dette punkt.

Etter barnevernloven §4-12 annet ledd skal det som nevnt, vurderes om hjelpetiltak kan skape tilfredsstillende forhold. De tiltak det er tale om, må ha til formål å endre foreldrenes omsorgsevne. Konkret vil det antagelig innebære behandling hos psykolog/psykiater. Det må antas at de forhold vedrørende omsorgsevnen som det er nærmere redegjort for ovenfor, kan være relativt fastlåste slik at det kan reises spørsmål om det foreligger mulighet for noen endring. Men uansett om dette er mulig, er det grunn til å anta at det vil kreve tid før det kan forventes endringer av betydning vurdert utfra problemenes art og øvrige omstendigheter. Det vises herunder til foreldrenes motvilje mot slike tiltak etter klientutvalgets vedtak, som innebærer at det ikke kan utelukkes å ville oppstå problemer med å finne personer som ville bli akseptert av foreldrene som "behandlere". Det vises i denne sammenheng også til at de synes å ha en noe urealistisk oppfatning av hva slags tiltak som bør settes i verk. At det vil ta tid før man kan forvente noen endringer, tyder også det forhold at saken har versert for tre rettsinstanser hvilket man skulle forvente at i seg selv ville kunne ha en viss korrigerende virkning på samspillsforholdene. Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke foreligger hjelpetiltak som medfører at det kan skapes tilfredsstillende forhold for E.

E har i samtale med rettens formann samt de fagkyndige meddommere uttalt at hun ønsker å bli tilbakeført til biologiske foreldre, men ga på forespørsel ingen nærmere begrunnelse for dette. Lagmannsretten har lagt vekt på hennes uttalelse, men ikke funnet den tungtveiende nok i den totalvurderingen som må foretas.

Utfra en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at de forhold som er nevnt, innebærer at foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for E. På denne bakgrunn finnes det overveiende sannsynlig at hennes utvikling kan bli alvorlig skadet dersom hun tilbakeføres til foreldrene.

Når det gjelder spørsmålet om samværsrett, jfr. barnevernloven §4-19, har lagmannsretten kompetanse til å prøve dette, jfr. kjennelse av 9. mars 1995 fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Reglene om vanlig samværsrett etter barneloven §44 kan ikke ses anvendelige ved vurderingen av dette spørsmålet, da hensynene bak den loven er andre enn etter barnevernloven. Ved vurderingen av samværsspørsmålet etter barnevernloven, skal det på den ene siden tas hensyn til at barnet skal opprettholde kontakten med foreldrene. På den annen side må dette veies mot at hensikten bak omsorgsovertakelsen skal bli oppfylt best mulig, herunder Es behov for god omsorg, stabilitet og trygghet. Lagmannsretten kan ikke på bakgrunn av situasjonen i dag, se at det er grunn til å gjøre endringer vedrørende samværsretten i forhold til det som fremgår av herredsrettens dom. Men det forutsettes at barnevernsmyndighetene foretar en løpende vurdering både mht. måten samværene skal gjennomføres på og omfanget, herunder Es ønske om hyppigere samvær samt stedet samværene skal skje på. Det må vurderes om samvær kan gjennomføres hos de biologiske foreldre, slik uttalt av psykolog Sæbø Jahr, ikke bare i fosterhjemmet slik det har vært praktisert til nå.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Etter hovedregelen i tvistemålsloven §483 bærer staten omkostningene ved saken. Unntaksregelen i bestemmelsens annet punktum kommer ikke til anvendelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

Herredsrettens dom stadfestes.