LG-1994-1040

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1994-10-24
Publisert:	LG-1994-01040
Stikkord:	Arbeidsmiljøloven
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 93-00906 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1994-01040 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arild Paulsen, Oslo). Ankemotpart: Vital Forsikring AS v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Arne Johannessen, Bergen).
Forfatter:	Lagmann Danielsen, Lagdommer Lillebø, Lagmann Bruland
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Arbeidsmiljøloven (1977) §66

År 1994 den 24. oktober ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 94-01040 avsagt slik Kjennelse :

I sak om avskjed i arbeidsforhold avsa Bergen byrett 28. juni 1994 dom med slik slutning:

"1. Vital Forsikring v/styrets formann frifinnes.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Vital Forsikring AS v/styrets formann 23900,- - kronertjuetretusennihundre - som erstatning for saksomkostninger."

Under sakens behandling for byretten ble det den 14. oktober 1993 avsagt kjennelse med slik slutning:

"A har rett til å bli i stillingen under behandling av tvisten."

Dommen er i rett tid påanket med slik påstand:

"1. Avskjeden kjennes urettmessig og ugyldig.

2. Vital Forsikring AS v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til A etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 300000,-.

3. Vital Forsikring AS v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger til A for byrett og lagmannsrett."

I anketilsvaret er lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Bergen byretts dom av 28. juni 1994 opprettholdes.

Subsidiært:

As arbeidsforhold opphører med hjemmel i arbeidsmiljøloven §66 nr. 4, siste setning.

Atter subsidiært:

As arbeidsforhold opphører med hjemmel i arbeidsmiljøloven §66 nr. 4, 2. setning.

2. Vital Forsikring A.S frikjennes såvel under den prinsipale som under de subsidiære påstander i kravet om erstatning.

3. Vital Forsikring A.S tilkjennes saksomkostninger etter oppgave for byrett og lagmannsrett."

I tilsvaret er fremsatt begjæring om at lagmannsretten avsier kjennelse for at A må fratre stillingen under tvistens behandling i tråd med hovedregelen i arbeidsmiljøloven §66 nr. 3. Det er vist til Rt-1987-1151. Det er opplyst at A mottar månedlig utbetaling fra Vital med kr 29268,- før skatt. A er fritatt for arbeidsplikt i Vital og driver nå et begravelsesbyrå og antas også å ha annet arbeid.

A har i prosesskrift av 26. september 1994 imøtegått denne begjæring. Prinsipalt anføres at Vitals begjæring om kjennelse for fratreden må avvises idet rettsspørsmålet er rettskraftig avgjort. Subsidiært hevdes at begjæringen ikke kan tas til følge.

Det er vist til at Bergen byrett ved kjennelse av 14. oktober 1993 avgjorde at A hadde rett til å bli i stillingen under behandling av tvisten. Det fremgår av kjennelsen at byretten oppfattet det fremsatte krav slik at det gjaldt å stå i stillingen inntil rettskraftig dom foreligger. Kjennelsen ble ikke påkjært, og er således rettskraftig.

Subsidiært er det anført at A må frifinnes fordi det er avtalt fristillelse med lønn inntil rettskraftig dom foreligger, og denne avtale er gyldig. Det er vist til fremsatt tilbud fra Vital i brev av 2. desember 1993 og at dette tilbud ble akseptert.

Atter subsidiært er gjort gjeldende at det ikke foreligger noe grunnlag for fratreden, og det er vist til det som tidligere er gjort gjeldende.

A har lagt ned slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Begjæringen om fratreden avvises.

Subsidiært:

Begjæringen om fratreden tas ikke til følge.

2. Vital Forsikring AS betaler saksomkostninger til A ifb. med begjæringen om fratreden."

Vital forsikring har i et senere prosesskrift av 30. september 1994 fastholdt at fratredelsesspørsmålet må kunne tas opp til fornyet prøving av lagmannsretten. Avgjørelsen i Rt-1987-1151 er, slik Fanebust anfører på 323, basert på det prinsipielle syn at "en kjennelse som er avsagt av en underordnet instans og som forkaster et krav om at arbeidstaker skal fratre, kan tas opp igjen selv om den ikke er påkjært." Hvis dette gjelder i oppsigelsestilfellene, må det ytterligere ha aktualitet i avskjedstilfellene. Det er bl.a. også vist til at Bergen byretts kjennelse av 14. oktober 1993 var basert på rettens vurdering "på det nåværende stadium". I den etterfølgende hovedforhandling kom retten enstemmig til at avskjedspåstanden måtte føre frem.

Det anføres i prosesskriftet videre bl.a. følgende:

"Det er riktig som anført av motparten at Vital har tilbudt A å avstå fra hans arbeidsinnsats med bibehold av full lønn til rettskraftig dom foreligger. Det er videre korrekt at dette tilbud bygget på byrettens kjennelse av 14. oktober 1993, idet tilbudet ble avgitt etter denne kjennelse. Tilbudet var m.a.o. knyttet til kjennelsen og intensjonen var at A skulle få sin lønn ubeskåret til retten hadde fått anledning til å behandle saken i sin fulle bredde.

Byretten sa i sin kjennelse at A skulle ha "rett til å bli stående i sin stilling under behandlingen av tvisten."

Vitals personalavdelig har benyttet uttrykksmåten "til rettskraftig dom foreligger". Det er byrettens kjennelse som nå begjæres opphevet og dermed også selvsagt avtalen om full lønn og fritakelse for arbeidsplikt. De to uttrykksmåter nevnt ovenfor må i denne forbindelse være synonyme. Det var ikke partenes hensikt at A skulle ha fordeler utover det som følger av behandlingen i rettsapparatet. Full lønn skulle betales så lenge dette rettslig sett var nødvendig. Når forutsetningene ikke lenger er til stede for å opprettholde byrettens kjennelse av 14. oktober 1993, bortfaller også forutsetningene for den avtale som var inngått. Dette må være en helt naturlig forståelse av avtalen.

Avtalen med A hadde utelukkende til hensikt å unngå at han ved sitt nærvær skulle skape uro på arbeidsplassen og i selskapet for øvrig. Derfor frafalt selskapet hans arbeidsplikt. Avtalens øvrige bestemmelser sier ikke noe mer enn det retten allerede var kommet til i sin kjennelse.

Å tillegge avtalen noe mer enn det som ligger i denne kjennelse, faller på sin egen urimelighet sakens karakter tatt i betraktning.

At A nå er villig til å gjeninntre i stillingen løser intet, men reiser en rekke nye problemstillinger."

Det er i dette prosesskrift også lagt ned slik påstand:

"Vital Forsikring A.S frikjennes for ekstra saksomkostninger i forbindelse med begjæringen om fratreden."

A har i et senere prosesskrift anført at det ikke kan treffes ny avgjørelse angående spørsmålet om fratreden. Det er gitt nærmere begrunnelse for dette standpunkt og bl.a. vist til Odd Friberg, Arbeidsmiljøloven med kommentar 5. utgave 390.

Når det gjelder avtalen om rett til å stå i stillingen inntil rettskraftig dom anføres at Vital vedkjenner seg avtalen slik den er beskrevet i brev av 2. desember 1993 til A. Det anføres videre:

"Ankemotparten angriper ikke dens gyldighet, men anfører at avtalen må tolkes imot sin klare ordlyd hvor det heter at

"Vårt tilbud går ut på at vi er villige til å avstå fra din arbeidsinnsats fullstendig i tiden frem til rettskraftig dom foreligger, men med bibehold av full lønn" (min understrekning).

Det står intet i avtalen om at det tas forbehold om at dette var under forutsetning av at A tapte avskjedssaken for byretten. Det avvises med bestemthet at det er grunnlag for å innfortolke et slikt forbehold. Et slikt forbehold ville gitt avtalen et vesentlig annet innhold, og at A kunne tape byrettssaken kunne neppe fremstå som upåregnelig for Vital. Vital må således under enhver omstendighet anses bundet av den klare avtale som ble inngått med A.

Henvisningen til at det er byrettens kjennelse som angripes vil ikke kunne endre innholdet av avtalen. Den etterfølgende avtale står på egne ben. A fristilles ved avtalen fra arbeidsplikt, og fristillelsen med bibehold av lønn skal løpe frem til rettskraftig dom foreligger - uten noe som helst slags forbehold i forhold til byrettens resultat. At det skulle være "en helt naturlig forståelse av avtalen" at den skal tolkes mot sin ordlyd bestrides således bestemt.

Avslutningsvis skal forøvrig bemerkes at det er Vital som i denne sammenheng må anses som den profesjonelle part i avtaleforholdet."

Lagmannsretten er kommet til at begjæringen ikke tas til følge.

Lagmannsretten antar at det i et tilfelle som det foreliggende vil være adgang til for ankedomstolen å treffe ny avgjørelse angående spørsmålet om arbeidstakerens fratredelse. Det finnes imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål, idet den fremsatte begjæring om fratredelse ikke kan tas til følge fordi partene ved avtale har løst spørsmålet.

I brev av 2. desember 1993 fra Vital Forsikring A/S til A heter det:

"Deres ansettelsesforhold i selskapet.

Vi viser til vårt brev av 24. november d.å., som vi ikke har mottatt svar på. Vi har imidlertid fått informasjon fra salgssjef Bjørn Gulliksen om at De møtte opp igår, noe vi tar til etterretning. Vi synes imidlertid at det hadde vært korrekt å informere oss om hvilket standpunkt De ville ta til vårt tilbud.

I følge den informasjon jeg har fått, har De tolket vårt brev dit hen at De kan komme og gå som det passer Dem.

Dersom dette er korrekt oppfattet m.h.t. Deres tolkning av brevet, vil vi presisere at det er ikke det som ligger i "full lønn uten arbeidsplikt". Vårt tilbud går ut på at vi er villige til å avstå fra din arbeidsinnsats fullstendig i tiden frem til rettskraftig dom foreligger, men med bibehold av full lønn, og det er dette spørsmålet vi ønsker ditt svar på.

Dersom du ikke ønsker å ta imot dette tilbudet er vi selvfølgelig innstilt på at du vender tilbake til arbeidet som distriktssjef på personkundemarkedet i Moss, jfr. ansettelseskontrakten av 21. august 1991. I så fall er det vår oppfatning at De må forholde Dem som normalt i ansettelsesforholdet.

Vi er fullstendig klar over at De har en udiskutabel rett til å gjeninntre i stillingen som distriktssjef, men vi gjentar henstillingen om å gi oss et formelt svar på tilbudet om fritak fra arbeidsplikten og vi ønsker dette svaret til undertegnede snarest mulig og helst i løpet av mandag 6. desember d.å."

Det er enighet om at dette tilbud ble akseptert. Det foreligger etter lagmannsrettens oppfatning en avtale som helt klart og entydig viser at den skulle gjelde frem til rettskraftig dom i saken. At det skulle hefte ugyldighetsgrunner ved avtalen eller at denne skulle bygge på forutsetninger som skulle innebære forståelse av avtalen i strid med sin ordlyd er det intet holdbart grunnlag for. Avtalen innebærer at A har krav på lønn til rettskraftig dom foreligger og at Vital Forsikring A/S avstår fra hans arbeidsinnsats. Når A har akseptert dette er han på sin side avskåret fra den provisjon han ellers ville hatt. Det er ikke lagmannsrettens sak å foreta en nærmere vurdering av avtalen og dens konsekvenser. Et selskap som Vital Forsikring A/S må åpenbart være klar over hva rettskraftig dom innebærer og at det kan ta tid før slik rettskraftig dom foreligger, og selskapet må ta konsekvensene av den avtale selskapet har inngått.

Begjæringen blir således ikke tatt til følge.

Vital Forsikring A/S har tapt den her foreliggende tvist og blir i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jfr. §180 annet ledd pålagt å betale saksomkostninger til A. Nødvendige saksomkostninger fastsettes i overensstemmelse med oppgaven til kr 2000,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Begjæringen om at A skal fratre stillingen tas ikke til følge.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vital forsikring A/S kr 2000,- - kronertotusen 00/100 - til A.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.