LG-1994-1159

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-07-06
Publisert:	LG-1994-01159
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 93-02849/A2 - Gulating lagmannsrett LG-1994-01159. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1995-00708K .
Parter:	ANKENDE PART: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Arve Hæreide, Bergen). MOTPART: Bergen kommune (Prosessfullmektig: Advokat Eivind Pundsnes, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Greve Pettersen, Lagdommer Romarheim, Sorenskriver Grimstad med lekdommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, §483, Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1953), §1-2, §4-19, §4-1, §6-3, Barnevernloven (1992)

Saken gjelder overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse, jfr. barnevernloven §4-12, jfr. tvistemålsloven kap. 33.

Ekteparet A, født xx.xx.54 og B, født xx.xx.1953 giftet seg i 1972 og er kenyanske statsborgere. De har seks barn. C, født xx.xx.1975, bor for seg selv. D, født xx.xx.1979, og E, født xx.xx.1983, bor på xxxxvegen barnehjem. F, født xx.xx.1981 bor i fosterhjem og de to minste, G, født xx.xx.1986 og H, født xx.xx.1988, bor hos moren. Nærværende sak gjelder F og E.

A er utdannet lærer og har også utdannelse innen sykepleie, men har ikke fullført denne. Under sitt opphold i Norge har hun tatt utdannelse ved helse- og sosiallinjen ved Fyllingsdalen videregående skole. Videre har hun tidvis arbeidet ved Engen sykehjem samt Åsane folkehøgskole. Hun har opplyst at hun tar sikte på å arbeide fra høsten 1995. B er utdannet ingeniør.

B kom til Norge i oktober 1988 som politisk flyktning og hadde da med seg barna D og F. A tok seg ut av Kenya på falskt pass, og kom i mars 1989 til Norge sammen med de andre barna. De fikk opphold på humanitært grunnlag. Etter opphold på asylmottak på østlandet, kom de i 1990 til Bergen. B reiste imidlertid i juli 1991 tilbake til Kenya, og har etter dette reist en del frem og tilbake mellom Norge og Kenya. Etter at han vendte tilbake til Kenya har han ikke hatt opphold i Norge av noen lengre varighet.

Høsten 1992 ble B utsatt for en trafikkulykke i Tanzania som medførte et lengre sykehusopphold for ham. A reiste i oktober 1992 for å besøke ektemannen der. Barna var igjen alene i familiens leilighet i Åsane. C som da var 17 år gammel, skulle ha ansvaret for de andre barna. Videre skulle en etiopisk nabokvinne ha et visst tilsyn. På bakgrunn av barnas mangelfulle tilsyn ble det fattet vedtak etter tidligere barnevernlov §11, og de ble midlertidig plassert på Christian Michelsens barnehjem på Os. Barna hadde også om sommeren samme år vært uten tilfredsstillende tilsyn i en periode, uten at det er helt klarlagt når eller hvor lenge dette var.

Den 11. desember 92 fattet Åsane klientutvalg vedtak om omsorgsovertakelse for samtlige av barna. For de to eldste jentene, C og D, var vedtaket begrunnet i opplysninger om fysisk mishandling og psykisk omsorgssvikt. For de andre barna var begrunnelsen at det ville være til deres eget beste å fortsatt bo på barnehjemmet i en periode på ca 6 måneder.

Sak ble fremmet for fylkesnemnda i april 1993 med forslag om omsorgsovertakelse for samtlige av barna. Siden C var over 18 år og vedtaket vedrørende D ikke var påklaget, gikk disse ut av saken under fylkesnemndas forhandlinger. I nemndas vedtak 31. august 93 ble det fastsatt at barneverntjenesten skulle overta omsorgen for F og E i medhold av barnevernloven §4-12 bokstav c, under henvisning til at foreldrene hadde utøvet vold mot barna. Omsorgen for de to minste barna ble ikke overtatt da det ikke hadde vært utøvet vold mot disse.

Det ble i vedtaket fastsatt samvær til to/tre timer en gang i måneden under tilsyn. For perioden 3. september 93 til 19. mars 94 er det opplyst at A ikke hadde noen samvær med barna, men at samværene etter 19. mars 94 og frem til dommen i byretten fungerte greit. Etter dommen var det samvær tredjehver måned frem til november 1994. Bakgrunnen for så vidt sjeldne samvær var bl.a. at moren ikke ønsket å besøke barna i fosterhjem. Etter sistnevnte tidspunkt har samværene fungert greit.

Etter omsorgsovertakelsen har moren flyttet tilsammen fem ganger i løpet av ca halvannet år. Dette har sammenheng med flere forhold, bl.a. økonomiske. Pr. i dag bor hun på Bergen camping, men oppgir å ha fått bolig i - - -vei på Landås.

I perioden 5. desember 93 til 16. mars 94 var moren i Kenya sammen med de minste barna. G som da gikk i første klasse, ble tatt ut av skolen i denne tiden. Det er opplyst at hun måtte gå dette klassetrinnet om igjen. Videre var moren igjen i Kenya i tiden 5. oktober - 5. november 94 uten at de to minste barna var med. En nabopike skulle ha tilsyn med barna de fem dagene moren hadde opplyst at hun ble borte. Da hun ikke kom tilbake til angitt tid, og nabopiken ikke lenger kunne ha tilsyn, ble barna plassert på Breimyra barnehjem i perioden 24. oktober - 8. november 94.

Ved stevning 12. november 1993 brakte A og B ved advokat Arve Hæreide fylkesnemndas avgjørelse inn for Bergen byrett. Byretten, som var satt med to psykologer som sakkyndige meddommere, avsa 29. juni 1994 enstemmig dom i saken med slik domsslutning:

"Bergen kommune frifinnes."

A og B har 11. august 1994 anket dommen til Gulating lagmannsrett på grunn av saksbehandlingsfeil og fordi byretten hadde bygget på uriktig faktum. Bergen kommune har 25. august 1994 avgitt anketilsvar. Spørsmålet om å oppnevne sakkyndig ble reist under saksforberedelsen av ankesaken. Sakkyndig ble ikke oppnevnt. Lagmannsretten anser imidlertid saken tilstrekkelig opplyst.

Om saksforholdet og partenes anførsler for byretten, vises til byrettens dom.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen 19.-21. juni 1995. Parter og prosessfullmektiger møtte. For kommunen møtte saksbehandler ved barneverntjenesten i Åsane, Anne Karin Nesse. Det ble hørt 8 vitner. Rettens formann samt de fagkyndige meddommerne hadde en samtale med F og E, jfr. barnevernloven §6-3. Det ble forøvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

A og B har i det vesentlige anført:

Utgangspunktet er at barna skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Ved vurderingen av om vedtak om omsorgsovertakelse skal opprettholdes, må vilkårene etter barnevernloven §4-12 og §4-21 foreligge og bedømmes utfra forholdene på tidspunktet for lagmannsrettens behandling. Det skal foretas en generell vurdering av foreldrenes omsorgsevne, ikke bare om mishandling har funnet sted. Videre må det tas hensyn til at sosialkontoret eller barneverntjenesten ikke har gått inn med noen form for hjelpetiltak overfor foreldrene.

Ved vurdering av om det vil kunne skje en fremtidig mishandling, må det tas hensyn til at den mishandling som faktisk har funnet sted, har skjedd i en kritisk fase i familiens liv. De kom som flyktninger til Norge og flyttet rundt på forskjellige flyktningemottak. Det oppstår også kulturelle problemer ved flytting til et annet, og så vidt forskjellig, land som Norge er i forhold til Kenya. Foreldrene hadde også manglende kjennskap til norske oppdragelsesnormer hvilket må tillegges betydelig vekt.

I den grad fysisk avstraffelse har vært benyttet, har dette stort sett funnet sted i oppdragelsesøyemed. Det er neppe grunnlag for å anføre at det har vært noen systematisk mishandling. Men uansett er dette et forhold som kun vedrører C og D. For de to mellomste barna som saken gjelder, har det overfor E antagelig bare funnet sted slag med hånden, ikke med pisk. Overfor F har det ikke funnet sted noen ulovlig utøvelse av vold. Det må også skilles mellom avstraffelser som har til hensikt å skade en person og avstraffelser gjort i oppdragelsesøyemed. Byretten har uriktig lagt til grunn at grensene for bruk av vold er overskredet for F og E. Det kan ikke forventes at foreldrene skal praktisere norske oppdragelsesformer når de ikke kjenner til disse. På bakgrunn av vitnet van den Bergs forklaring, må det kunne legges til grunn at det ikke er anvendt vold utover det som har vært vanlig i Kenya. Det er også grunn til å anta at et barn som er vant med å bli fysisk avstraffet fra hjemlandet, ikke vil få samme skade som om dette ikke hadde vært tilfellet.

Ved vurderingen av omsorgsevnen må det også tas hensyn til at foreldrene ble funnet i stand til å kunne ha omsorgen for de to minste barna, noe de har greid bra. Vedrørende de flyttinger som har funnet sted, var disse nødvendige fordi A ikke fikk den nødvendige oppfølging fra sosiale myndigheter til å skaffe bolig. Det må også tas hensyn til at foreldrene ved nærværende sak har fått innsikt i hva som er akseptabel barneoppdragelse i Norge.

Ved vurderingen av om omsorgsovertakelsen skal opprettholdes, må det tas hensyn til at barna selv ønsker å komme tilbake til biologisk mor, se barnevernloven §6-3 første ledd i.f. Dette må tillegges stor vekt, siden barna er såvidt store, snart 12 og 14 år gamle. Videre er det lovens utgangspunkt at biologiske foreldre er best skikket til å ta seg av barna. Det foreligger også spesielle forhold for innvandrerbarn, og det er grunn til å tro at skadene er større ved å ta disse ut av deres biologiske hjem enn for norske barn pga. deres hudfarge, språk, kultur m.v. Det er viktig at barna får beholde sin identitet. Videre vil det være mulig å sette inn hjelpetiltak overfor familien, som vil kunne virke kontrollerende i forhold til oppdragelsen av barna. Moren har dessuten ikke noe problem med å forholde seg til sosialkontoret.

Ved vurderingen etter barnevernloven §4-21 første ledd annet punktum, må det for Fs vedkommende legges til grunn at hun ikke har fått slik tilknytning til fosterfamilien at dette er noe tungtveiende argument mot tilbakeføring. E bor i barnehjem etter en mislykket fosterhjemsplassering. Dette er heller ikke noe tungtveiende motargument.

Det ble nedlagt slik påstand:

"1. Bergen byretts dom oppheves."

Bergen kommune har i det vesentlige anført:

Det avgjørende ved vurderingen om tilbakeføring skal finne sted er hensynet til barnas beste. Utgangspunktet er at barna skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Videre er det avgjørende hva som er skadelig for barn vurdert i forhold til norske regler. Spørsmålet om omsorgsovertakelse skal finne sted må vurderes i forhold til barnevernloven §4-12. Når det gjelder mishandling har utvilsomt de to eldste vært utsatt for dette. Også E har vært utsatt for vold idet hun har vært pisket. For F er det mer uklart om mishandling har funnet sted. Men både E og F var til stede i et hjem hvor vold ble brukt for å løse konflikter.

Det har vært en positiv utvikling for barna etter at de ble tatt ut av hjemmet både når det gjelder spørsmål om grensesetting, skolegang, hygiene og sosialt. Det må kunne legges til grunn at moren vil være alene med omsorgen, og det er usikkert om faren vil bidra noe i så henseende. Ved vurderingen av omsorgsevnen, må det også vurderes at moren har reist til Kenya to ganger i 1992 uten at det var ordnet med nødvendig tilsyn til barna som var igjen i Norge. Videre var hun i Kenya fra desember 1993 til mars 1994 der G i denne tiden ble tatt ut av skolen.

Det vises også til manglende grensesetting i forhold til barna, samt til det særlige oppfølgingsbehov som minstebarnet, H, har. Videre har det vært en meget ustabil situasjon for moren. Hun har flyttet fem ganger i løpet av 15 måneder. Uansett hva som har vært grunnen til dette, representerer dette en ustabilitet. Det er også åpenbart at moren prioriterer egne behov framfor barnas. Dette viser hennes manglende oppfølging av samvær med barna, og at hun prioriterer egne interesser framfor barnas skolegang.

Det er avgjørende hva som er det beste for barna og at det kan skapes kontinuitet i omsorgen. Når det gjelder hjelpetiltak, har barnevernet ytet økonomisk støtte og laget tiltaksplan for H. For at hjelpetiltak skal være aktuelt, må imidlertid foreldrene erkjenne at voldsbruk er skadelig for barna. De har heller ikke innrømmet fullt ut at H har behov for støtte. Hjelpetiltak vil således ikke kunne avhjelpe situasjonen.

Når det gjelder barnas ønske etter barnevernloven §6-3, taler dette for tilbakeføring, men det er ikke tilstrekkelig som argument alene for at tilbakeføring skal skje. Barna har behov for tett oppfølging og grensesetting, og vilkårene i §4-12 bokstav a, c og d må anses å foreligge. Lagmannsretten må også vurdere hvorvidt vilkårene etter §4-21 foreligger. Det må anses å få uheldige følger om barna skal flytte tilbake til moren og til et helt nytt miljø. F har bodd på Os siden 1992, gått på skole der siden 1993, og hun fungerer godt i fosterfamilien. Også E som er i barnehjem, har en god utvikling. Det er således ikke grunnlag for tilbakeføring, da vilkårene i §4-21 ikke er oppfylt.

Når det gjelder samværsspørsmålet, finnes det tilstrekkelig det samvær som er fastsatt av byretten - en gang pr. måned. Tilsyn vil være nødvendig i en overgangsfase.

Det ble nedlagt slik påstand:

"Bergen byretts dom av 29. juni 1994 om overtakelse av omsorg for F født xx.xx.81 og E født xx.xx.93 stadfestes."

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten skal prøve alle sider ved saken, jfr. tvistemålsloven §482. Det fremgår av barnevernloven §4-1 at det ved anvendelsen av bestemmelsene i lovens kap. 4, skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet, herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Spørsmålet om vilkårene for omsorgsovertakelse foreligger blir primært å vurdere i forhold til barnevernloven §4-12. Det innebærer at vilkårene etter ett av alternativene som er omhandlet i bestemmelsens første ledd, må være oppfylt. For omsorgsovertakelse kreves ytterligere at det ikke er mulig å skape tilfredsstillende forhold for barna ved hjelpetiltak etter bestemmelsens annet ledd. Først da "kan" omsorgen fratas foreldrene, dvs. utfra en samlet skjønnsmessig vurdering.

Både når det gjelder spørsmålet om omsorgsovertakelse og omfang av samvær, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Omsorgsovertakelsen

Flertallet - dommerne Greve Pettersen, Romarheim, Hansen og Litland finner at anken ikke kan føre frem.

Siden F og E allerede er plassert i fosterhjem/barnehjem, må spørsmålet om omsorgsovertakelse bedømmes etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d). Det må være overveiende sannsynlig at barnas helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet som følge av at foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barna. Dette innebærer at det skal foretas en vurdering av fremtidige forhold og prognoser, noe det ofte vil knytte seg en usikkerhet til. En slik vurdering må baseres både på opplysninger som foreligger om omsorgsspørsmålet mens foreldrene hadde omsorgen for barna, og på erfaringer som er gjort etter at omsorgen ble tatt fra dem. Flertallet er kommet til at vilkårene for omsorgsovertakelse etter ovennevnte bestemmelse er til stede både pga. alvorlige mangler ved omsorgen og pga. fysisk mishandling.

Det legges til grunn at det er moren som er den sentrale av foreldrene ved vurderingen av omsorgsspørsmålet. Farens rolle i denne sammenheng er usikker fordi han i lengre tid ikke har hatt omsorg for barna, siden han som nevnt ikke har bodd i Norge siden 1991. Dessuten er det usikkert om han vil flytte tilbake til Norge.

Flertallet legger som nevnt til grunn at foreldrene har utøvet vold mot E ved at hun er blitt pisket med kvist. Både måten volden er utøvet på og omfanget, innebærer at dette etter flertallets oppfatning må kunne betegnes som mishandling etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav c). For F er det derimot mer uklart om voldsanvendelse/mishandling har funnet sted.

Selv om nærværende sak gjelder F og E, kan ikke spørsmålet om mishandling bedømmes isolert i forhold til disse barna. Vold og mishandling som har funnet sted overfor C og D har også betydning i denne sammenheng. Det vises til deres politiforklaringer, forklaringer for sosialkontor, barnehjemspersonale og Cs forklaring for psykolog Haldor Øvreeide, som samlet viser at det både er tale om grovere vold og at den har et ikke ubetydelig omfang. Mor har i sin forklaring for lagmannsretten erkjent bruk av vold overfor de eldste barna, men det er flertallets inntrykk at hun både er glidende i sin forklaring og at den i liten grad lar seg forene med det flere av barna har forklart.

At vold generelt blir benyttet i oppdragelsen av barn i Kenya i en helt annen utstrekning enn i Norge, er utfra bevisførselen sikkert riktig. Rettslig sett har dette begrenset betydning, siden bedømmelsen av om mishandling har funnet sted må skje etter norsk lovgivning, se barnevernloven §1-2. Flertallet har imidlertid forståelse for at det kan være problemer med å tilpasse seg norske forhold, herunder lovgivning og oppdragelsesnormer. At det å flytte til et annet land med en annen kultur generelt kan utsette en familie for påkjenninger også hva gjelder oppdragelse av barn, er også forståelig. Men selv når disse forhold er tatt i betraktning, er det i dette tilfellet en uakseptabel bruk av vold som har funnet sted. Flertallet slutter seg også til byrettens uttalelse om at bruk av slik vold som det er tale om, antagelig også går utover det som er vanlig i kenyansk kultur. Den vold som har vært utøvet synes i stor grad å være et resultat av at moren lett lar seg opphisse i forhold til barna. Volden synes ikke primært å ha hatt et oppdragende formål. Både morens forklaring i retten og det omfang voldsbruken synes å ha hatt, taler for det. At det blir reagert med til dels betydelig vold overfor bagatellmessige forhold, samt måten volden/mishandlingen blir utført på, f.eks. ved å strø salt i sår som har oppstått etter slag, taler i samme retning. Det er dessuten vanskelig å forstå hvilken sammenheng det har med oppdragelse den verbale trakassering av barna som er beskrevet, samt at foreldrene benytter andre barn i familien som "medhjelpere" i forbindelse med utøvelsen av volden, se rapport 12. juli 93 fra Chr. Michelsens barnehjem.

Voldsbruken og bakgrunnen for den, slik den er beskrevet i forhold til de to eldste barna, har betydning på flere måter. Den skaper uvegerlig en usikkerhet om hvorvidt vold også vil kunne bli benyttet i forhold til de barn denne sak gjelder. Dette må videre sammenholdes med morens oppfatning av at bruk av vold - slåing - hjelper barna til å bli bedre mennesker. Siden det finnes bevist at de barn saken gjelder dels selv har vært utsatt for vold og dels har vært vitne til bruk av vold overfor andre familiemedlemmer, er det grunn til å anta at de er eller vil kunne bli fortrolig med denne måten å løse konflikter på. Det er heller ikke unaturlig å se dette i sammenheng med særlig Fs til dels sterkt utagerende atferd på barnehjem, se utskrivingsrapport fra Chr. Michelsens barnehjem 6.5.94. Flertallet anser det også som svært uheldig at barna selv har måttet delta i forbindelse med foreldrenes voldsbruk overfor eldre søsken.

Selv om moren har forklart at hun tar avstand fra bruk av vold, er det på den annen side vanskelig å tillegge hennes ovennevnte utsagn vekt når hun uttaler seg positivt om bruk av vold i oppdragelsen. Grunnen til at moren ikke har brukt vold i samme omfang overfor E og F som de to eldste, kan etter flertallets oppfatning vel så gjerne skyldes at hun ikke er blitt stilt overfor de samme problemer i forhold til disse som at hun har endret holdning til bruk av vold. Siden voldsbruken også synes å ha sammenheng med en lav frustrasjonsterskel hos moren, er det grunn til å anta at vold vil kunne bli benyttet fordi barna er eller om kort tid kommer i puberteten. Dette medfører et øket frigjøringsbehov og en periode som vanligvis er problemfylt i forhold til foreldrene. Bruk av vold, og særlig av en slik art som har vært benyttet i forhold til de eldste, vil da utvilsomt ha en negativ effekt for barnas utvikling uansett kulturbakgrunn og om barna måtte være vant med bruk av vold fra hjemlandet.

Det er også andre forhold som taler mot endring av vedtaket om omsorgsovertakelse. Flertallet legger i denne sammenheng vekt på at en tilbakeføring av barna ville medføre et betydelig øket omsorgsansvar - omsorg for fire barn. Dette er i seg selv et omfattende ansvar som forsterkes ved at moren er alene om omsorgen og at hun har et svært begrenset sosialt nettverk rundt seg. At E og F er/snart vil være i puberteten samt at de minste barna synes å ha særlige oppfølgingsbehov, særlig H, jfr. sakkyndig vurdering av 24. februar 95 fra logoped Anne Fjermestad, er ytterligere med på å forsterke dette. Det er også flertallets inntrykk at moren i liten grad synes å ville tilpasse seg selv og barna norske forhold og kultur.

Flertallet legger også vekt på at moren gjentatte ganger har reist fra barna med til dels manglende eller mangelfullt tilsyn. Barna synes både å ha vært lite orientert om nøyaktig reisemål eller hvor moren kunne treffes dersom det skulle oppstå en situasjon hjemme i Norge som krevde at hun var til stede. Videre synes barna heller ikke å ha vært tilstrekkelig orientert om når moren skulle komme tilbake fra reise. Det er også på det rene at det objektivt sett knyttet seg usikkerhet til morens reiser til Kenya, siden hun ikke hadde pass dit, men bare til Tanzania, og måtte ta seg ulovlig inn i Kenya. Dette må videre sammenholdes med at hun iallfall i et tilfelle ble borte betydelig lenger enn avtalt. Det kan vanskelig ses at det forelå noen situasjon der det kan forsvares at moren reiste fra barna under de ovennevnte forhold. Videre vises det til reise foretatt høsten 1994 hvor barna igjen var alene i Norge. På bakgrunn av at de tidligere var blitt plassert i barnehjem under lignende omstendigheter, skulle det kunne forventes at moren opptrådte annerledes. Det nevnte gir grunn til å frykte gjentakelse. At det kan være en problematisk situasjon for moren når sosialt nettverk mangler, er forståelig. Men den prioritering som moren foretar, der egne behov i en slik situasjon settes fremfor barnas, lar seg etter flertallets oppfatning ikke forene med de krav til omsorg som barnevernloven stiller. Morens manglende oppfølging av samværsordningen samt at hun tok G ut av skolen i flere måneder høsten 1993 og våren 1994, synes å underbygge det samme.

Når det gjelder de to yngste barna der omsorgen ikke ble fratatt, omhandler ikke nærværende sak disse og foranlediger ikke nærmere vurderinger slik saken ligger an.

Samlet sett finner flertallet at vilkårene etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d) foreligger.

En tilbakeføring vil være uheldig idet det legges til grunn at det både for F og E helhetlig sett har vært en positiv utvikling etter omsorgsovertakelsen. Moren har dessuten både en usikker bolig- og arbeidssituasjon. Hun har som nevnt flyttet flere ganger i løpet av kort tid og har i en periode måttet bo på Bergen camping. Selv om det ikke er holdepunkter for at hun kan lastes for dette, er det ikke uten betydning i den totalvurdering som skal foretas. Moren har heller ikke fast arbeid pr. i dag.

Etter barnevernloven §4-12 annet ledd skal det som nevnt, vurderes om hjelpetiltak kan skape tilfredsstillende forhold. Slike tiltak har riktignok ikke vært forsøkt med sikte på å bedre de forhold som i sin tid begrunnet omsorgsovertakelsen. Men flertallet kan vanskelig se hvilke hjelpetiltak som skulle kunne settes i verk i dette tilfellet både på bakgrunn av morens personlighet og holdning til bruk av vold. Tilsyn med familien vil i praksis neppe kunne gjennomføres i et slikt omfang som er nødvendig.

Både F og E har i samtale med rettens formann samt de fagkyndige meddommere uttalt at de ønsker å bli tilbakeført til moren uten å gi noen nærmere begrunnelse for det. Flertallet har lagt vekt på deres uttalelse, men ikke funnet den tungtveiende nok i den totalvurderingen som må foretas.

Mindretallet - dommerne Grimstad, Aanestad og Aase viser til at saken avdekker kulturkollisjon. Den ankende part kommer fra et samfunn hvor fysisk avstraffelse er et naturlig ledd i oppdragelsen, såvel i familie som skole. Herunder blir det til tider brukt særdeles seriøs vold. Det vises til antropolog Graciella van den Berg sin forklaring i retten. Unnlatt bruk av fysisk straff fra foreldrenes side blir sett på som kritikkverdig.

Dokumentasjon i saken viser betydelig og til dels stygg voldsbruk fra A's side, særlig overfor datteren C. Dels gjelder det reaksjon på forseelse, som etter norske forhold blir sett på som helt bagatellmessig. De harde straffetiltak overfor C som A iverksatte etter at hun kom til Bergen, har sistnevnte forklart hadde sammenheng med kollisjon mellom medbragt moralkodeks og tenåringsjenta sitt møte med det norske syn på sex. Det er forklarlig at A, som kom til Norge i 1988, stod noe fremmed overfor måten en her i landet takler slike problemer på. Slik mindretallet oppfatter antropolog van den Berg's forklaring overskrider ikke A's straffemetoder normene i hennes hjemland for dette.

For de to pikene som saken gjelder, F og E, er det ikke påstått voldsbruk av særlig omfang. F synes ikke å ha vært gjenstand for noen fysisk avstraffelse. For E har dette vært tilfelle, men på langt nær i omfang som kan karakteriseres som mishandling i relasjon til barnevernloven §4-12 bokstav c. Det har vært anført at bruk av vold i hjemmet til konfliktløsning er så innarbeidet at det forventes å bli tilfelle også i framtiden. Det gjelder særlig når F og E kommer i tenårene. Det kan da lett blir repetisjon av det som var tilfelle for C/D.

Den oppdragelsesform som A hittil har benyttet overfor F og E, viser at A har et større register enn vold i foreldrerollen. Mindretallet oppfatter A å være en reflekterende kvinne, med bakgrunn og utdanning. Mindretallet er ikke i tvil om at hun evner å ta de signaler som denne saken gir henne. For C og D gjelder det at de omlag var kommet i tenårene, da de kom hit fra Kenya, ukjent og utilpasset norske forhold. Dette stiller seg noe anderledes i dag for F og E. Det er åpenbart at begge disse i dag er mer tilpasset det norske samfunnet. Pikene har i flere år gått i skole, og har norske venner, deltar i ymse aktiviteter. Moren har dels vært i arbeid, (helse- og omsorg) og har nær tilknytning til kirken. Hun har også tatt norsk utdanning. Etter mindretallets mening er det også relativt enkelt å verne pikene mot nevnte gjentagelse. Barnevernet har full adgang til å sette hjemmet under tilsyn, om de mener det er nødvendig. Tiltak skal forsøkes før samfunnet går inn og river opp en familie. Det finnes en rekke alternative tiltak som kunne vært forsøkt særlig til veiledning for mor. Mindretallet mener slike tiltak er nødvendig om A fortsatt skal ha omsorg. Dessuten blir argumentet inkonsekvent i relasjon til at mor fortsatt har omsorgen for de to yngste. Såframt nevnte forhold gjør det nødvendig for barnevernet å overta omsorgen for E og F, må det samme også gjelde for G og H.

Hva gjelder krav som er satt til pikene, og oppgaver som disse er tildelt i hjemmet, så er det også kulturkollisjoner som avdekkes. Den ankende part har åpenbart en annen familiestruktur enn det som er vanlig i Norge, mye mer preget av samhold, men også av krav. Barn får ikke være barn på samme måte som hos oss. De kommer fra trange forhold, hvor alle må gjøre sin innsats for at familien skal overleve. At jenten i tenårene blir gitt ansvar for yngre søsken, er neppe uvanlig. Mindretallet kan ikke betegne det som noen omsorgsvikt når A i 1993 drog til Kenya for å se til sin mann, som var mye skadet i bilulykke. Ektemannen hadde bruk for henne, og det var til familiens beste at hun drog. Ordningen som hun istandbragte for barna i Norge var tvilsom, men den var ikke helt uorganisert. Poenget er imidlertid at mindretallet har full forståelse for at A der og da ikke hadde noe annet valg på bakgrunn av sine normer.

I perioden 15. oktober -15. november 94 var hun også borte fra barna, på reise i Kenya. Hun oppgir at reisen ble gjort på grunn av dødsfall i familien, og morens sykdom. Det gjelder tvil i hvilken grad reisen var nødvendig, med andre ord om hun ved reisen prioriterte eget ønske framfor barna. Omsyn tatt til at barna tydeligvis er opplært til å klare seg selv i større grad enn vanlig i norske forhold, og til den avtale som var gjort med piken som var hos dem, vegrer mindretallet seg for å se dette som noe utslag av omsorgsvikt. Det store problemet oppsto da fraværet ble forlenget på grunn av biluhell i Kenya. Det er også mye godt et enkeltstående tilfelle, som på langt nær kan forsvare at A blir stemplet udugelig som mor. Denne stemplingen vil i tilfelle også ha relasjon til de to, som hun fortsatt har omsorgen for. Mindretallet kan heller ikke se noen form for dokumentasjon for vannstell av barna, i den tid A har hatt omsorgen for dem. Det som er sagt om hygiene o.l., har tydeligvis med normer å gjøre, ikke vannrøkt. Det er også mangler som kan avhjelpes ved tiltak barnevernet kan sette i verk i heimen, om det blir sett nødvendig. At A lar mindreårige bli alene igjen i heimen, mens hun selv går i butikken m.m., tilkjennegir heller ikke at hun prioriterer barna vekk.

Barnevernet har også framholdt at A sin sabotering av det samvær som har vært bestemt skal finne sted i fosterheimer, viser at hun prioriterer seg selv på bekostning av døtrene. Forholdet har med stolthet å gjøre.

At A har mer enn nok med de to barna hun har fått beholde omsorgen for, er en påstand uten støtte i bevisføring. Det gjelder personer fra samfunn hvor storfamilien er vanlig. Det er også grunn til at det tidlig blir stilt krav til aktiv deltakelse i familien. A er selv oppvokst i slike forhold, og vant til ansvar og omsorg. For mindretallet er det også viktig at innflyttere som dette, sannsynligvis vil få store problemer om de unødig blir skilt lag, og blir fratatt den samhørighet som familien gir. Hensynet til deres egenart, tilsier at de får holde sammen, det er også det som gir de best styrke til å makte intregrering i det norske samfunnet. Det bør derfor stilles svært strenge krav før samfunnet går inn og river familien opp. Mindretallet kan ikke se at det er noen grunn til dette i denne saken.

Samværsrett.

Lagmannsretten har kompetanse til å prøve spørsmålet om samværsrett etter barnevernloven §4-19, jfr. kjennelse av 9. mars 1995 fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved vurderingen av samværsspørsmålet skal det på den ene side tas hensyn til at barna skal opprettholde kontakten med foreldrene. På den annen side må dette veies mot at hensikten bak omsorgsovertakelsen skal bli oppfylt best mulig med behov for god omsorg, stabilitet og trygghet.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall vedrørende omfanget av samværet.

Flertallet, dommerne Greve Pettersen, Grimstad, Litland, Aase og Aanestad finner at F og E bør ha samvær med foreldrene en ettermiddag hver 14. dag. Samværene bør kunne finne sted hjemme hos foreldrene og tilsynet bør trappes ned gradvis og slik at tilsyn opphører pr. 31. desember 95.

Lagmannsrettens flertall legger ved vurderingen særlig vekt på at barna har nådd en alder hvor man ikke kan forvente et så sterkt tilknytningsforhold til fosterforeldre at hyppige samvær i særlig grad forventes å forstyrre dette. Det er viktig at forholdet til øvrige søsken og foreldrene bevares så godt som mulig. Videre er det viktig at barna opprettholder forhold til sitt hjemland og dets kultur, og samvær 2 ganger i måneden vil bedre kunne bidra til at denne målsetting nås. Flertallet legger også en viss vekt på at både F og E i samtale med lagmannsretten, uttrykte et sterkt ønske om å få se familien oftere.

Det er opplyst under forhandlingene at samværene har fungert bra, og flertallet finner på denne bakgrunn at tilsyn etter en nedtrappingsperiode på et halvt år må kunne bortfalle. I den forbindelse understrekes at flertallet legger til grunn at A etter beste evne søker å bidra til at samværene blir konstruktive og positive opplevelser for barna og henne selv. Både F og E uttrykte i samtalene med lagmannsretten at de hadde et konfliktfylt forhold til barneverntjenesten. Det er viktig for barnas utvikling at A nå ikke bidrar til at konflikten forsterkes ytterligere.

Mindretallet - dommerne Romarheim og Hansen - kan på bakgrunn av situasjonen i dag, ikke se at det er gunn til å gjøre endringer vedrørende samværsretten i forhold til det som fremgår av byrettens dom. Hyppigere samvær vil kunne forstyrre den tilknytnings- og tilpasningsprosess barna er inne i.

Dommen avsies i samsvar med flertallets syn. Hva angår spørsmålet om omsorgsovertakelse er flertallet kommet til samme resultat som byretten som i realiteten stadfester fylkesnemndas vedtak. Etter omstendighetene finner lagmannsretten at det bør utformes ny domskonklusjon på dette punkt.

Etter hovedregelen i tvistemålsloven §483 bærer staten omkostningene ved saken. Unntaksregelen i bestemmelsens annet punktum kommer ikke til anvendelse.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår ovenfor.

Slutning :

1. Bergen kommune ved Åsane sosialkontor overtar omsorgen for F, f. xx.xx.1981 og E, f. xx.xx.1983.

2. A og B har rett til samvær med F og E en ettermiddag hver 14. dag under tilsyn. Tilsynet trappes gradvis ned og opphører 31. desember 95.