LG-1994-1220
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-12-19 |
| Publisert: | LG-1994-01220 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1994-01220 |
| Parter: | A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn O. Vikse) mot Den offentlige påtalemyndighet V/ Statsadvokatene i Hordaland. |
| Forfatter: | Lagdommer Lillebø, Lagdommer Skaar, Byrettsdommer Landmark |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §438, §441, §444, §445, Straffeloven (1902) §270, §49, Domstolloven (1915) §12, Arveloven (1972), §347, §441, §445, §447, §448, §458, Straffeprosessloven (1981) |
Saken gjelder erstatningskrav etter frifinnelse i straffesak.
Ved Gulating lagmannsretts rettskraftige dom av 09. juni 1994 ble A frifunnet for tiltale etter straffeloven §270 første ledd nr. 1, jfr. §49. Det var fornyet behandling etter straffeprosessloven kap. 25 av forhold pådømt i Sunnhordland herredsretts dom av 24. november 1993.
I skriv datert 09. september 1994 fra hans forsvarer, krevet A under henvisning til straffeprosessloven §444 flg., erstattet sine utlegg til reise, opphold, diett m.v. ved fremmøte til hovedforhandlingene i herredsretten og lagmannsretten. I skriv fra A selv den 10. oktober 1994, ble det i tillegg krevet erstatning for tapt arbeidstid i 5 dager. I sistnevnte brev, ble reise- og oppholdsutgiftene spesifisert og dokumentert. De utgjør tilsammen til kr 8.260,50, fordelt på kr 3.255,50 for herredsretten og kr 5.005,- i lagmannsretten, mens det ikke er angitt beløp for tapt arbeidsfortjeneste. I skriv datert 13. september 1994 til As forsvarer, viste lagmannsretten til straffeprosessloven §438 som mulig hjemmel, og ba samtidig, under henvisning til straffeprosessloven §441, redegjort for når kravene eventuelt var klarlagt. Skrivet avstedkom ikke annen reaksjon enn nærmere dokumentasjon av de omkostningsbeløp som er nevnt over.
Erstatningskravet har vært forelagt statsadvokatene i Hordaland, som i uttalelse datert 31. oktober 1994 prinsipalt anser kravet fremsatt for sent, men subsidiært aksepterer A krav på dekning av nødvendige reise- og oppholdsutgifter i den grad utgiftene er dokumentert. Det bestrides at A har krav på erstatning ut over dette hjemlet i straffeprosessloven §444 flg.
Lagmannsretten finner ikke hjemmel for å tilkjenne A erstatning. Det antas at lagmannsretten har kompetanse til også å avgjøre det krav som referer seg til herredsrettens behandling av straffesaken.
For ordens skyld nevnes at det kan være tvil om hvilken bestemmelse som er den formelle hjemmel for lagmannsrettens sammensetning ved behandlingen av dette kravet. I straffeprosessloven §447 er det bestemmelse om rettens sammensetning ved behandling av erstatningskrav etter straffeprosessloven kap. 31 ( §444 flg.). Men det er ikke tilsvarende særbestemmelse i straffeprosessloven §441 for behandlingen av saksomkostningskrav etter straffeprosessloven kap. 30 som avgjøres i ettertid, og det antas at hovedregelen i domstolsloven §12 da gjelder. Lagmannsretten anser derfor rettens sammensetning å være den samme hva enten det er den ene eller den andre bestemmelse som er den formelle hjemmel.
Erstatningskravet gjelder for det første dekning av påløpte reise- og oppholdsutgifter, og som A i utgangspunktet har ubetinget krav på å få dekket etter straffeprosessloven §438, idet det ikke kan sies at han selv forsettlig pådro seg mistanken i saken. Etter straffeprosessloven §441 må imidlertid kravet settes frem innen 1 måned etter at det ble adgang til det. Straffeprosessloven §441 har, i motsetning til §447, ikke henvisning til oppreisningsbestemmelsen i straffeprosessloven §347. Som det framgår hos Andenæs: Straffeprosessen, II, side 249 er fristen absolutt. Det samme gjaldt i tilsvarende bestemmelse i den tidligere straffeprosessloven §458, jfr. Salomonsen: Straffeprocessloven, II, side 333, Av "Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker", side 367, framgår at det ikke ble foreslått endring i den nye lov i forhold til tidligere rettstilstand. A var selv til stede i lagmannsretten da dommen ble avsagt, og det er ikke opplyst forhold som tilsier at han ikke hadde anledning til å fremme refusjonskravet innen en måned. Nå ble kravet hjemlet i straffeprosessloven §444 flg, og det er fremsatt innen 3-måneders fristen for slike krav i straffeprosessloven §448. Det kan sies å foreligge rettsvillfarelse om hvilken bestemmelse kravet skulle hjemles i. Men slik forholdene ligger an, mener lagmannsretten at rettsvillfarelsen i relasjon til fristen i straffeprosessloven §441, ikke medfører at det ikke var adgang til å fremsette kravet før.
Kravet på dekning av tapt arbeidsfortjeneste, må vurderes etter straffeprosessloven §444 flg. Etter lagmannsrettens oppfatning er ikke loven til hinder for at også kravet om dekning av reiseutgifter m.v., kan fremmes etter reglene i straffeprosessloven §444 flg. Rett nok vil det som regel være upraktisk fordi det er klart strengere vilkår for å få erstatning etter Straffeprosessloven §444 flg. enn etter §438, men det har betydning eksempelvis ved oversitting av den kortere fristen i sistnevnte bestemmelse. Straffeprosessloven §444 gjelder "..skade som han har lidt ved forfølgingen, ...", og påløpte reise- og oppholdsutgifter dekkes av denne ordlyden. Selv om det kan være grunn til tvil, mener lagmannsretten at lovens system ikke er slik at reise- og oppholdsdelen av saksomkostningene utelukkende skal vurderes etter straffeprosessloven kap. 30.
Lagmannsretten finner ikke vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 å være oppfylte. Som det fremgår av lagmannsrettens dom i straffesaken, fant retten det åpenbart at de subjektive straffbarhetsvilkår ikke var til stede, og at det kunne stilles spørsmål også ved enkelte av de objektive vilkår. Men det er ikke bestridt at A hadde foretatt den handling som var grunnlaget for siktelse og tiltale, og det er da ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §444.
Slik forholdene ligger an, er det etter lagmannsrettens syn heller ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445 med den forståelse av bestemmelsen som framgår av Rt-1994-721. Av dommen framgår at A ga de opplysninger han hadde til skiftemyndighetene, og trodde at skifteretten ville foreta de ytterligere undersøkelser som var nødvendige. Dette ble støttet i vitneforklaringen til lensmann Linde. At A ga objektivt uriktige opplysninger om sin arverett, skyldtes hans feilaktige forståelse av arvereglene. Lagmannsretten kan ikke fri seg fra det inntrykk at når forholdet utviklet seg slik at det etterhvert ble straffesak, skyldtes det i ikke ubetydelig grad at skifteretten ikke gikk grundig nok gjennom A opplysninger. Som det framgår av dommen i straffesaken, var opplysningene A ga, slik at skiftemyndigheten burde ha fått mistanke om at det skyldtes rettsvillfarelse om arveloven, når han mente seg arveberettiget. Det er ikke framkommet noe som tilsier en annen vurdering nå enn i straffesaken. Det kan således sies at det er rimelig med erstatning. Men etter lagmannsrettens oppfatning er de poster som kreves erstattet, ikke annet enn det som er en vanlig og naturlig følge av straffeforfølgning, og erstatning kan da ikke hjemles i straffeprosessloven §445, jfr. Rt-1994-721, spesielt nederst på side 726.
Vilkårene for erstatning kan følgelig ikke sees å være tilstede.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
A tilkjennes ikke erstatning.