LG-1994-1255
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-17 |
| Publisert: | LG-1994-01255 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 93-961 - Gulating lagmannsrett LG-1994-01255. Anket til Høyesterett, HR-1996-00300K . Anken nektet fremmet. |
| Parter: | ANKENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Ohldieck, Bergen). MOTPART: Hordaland Fylkeskommune v/Fylkesordføreren (Prosessfullmektig: Hr. advokat Pål W. Lorentzen, Bergen). |
| Forfatter: | Lagmann Danielsen, Lagdommer Romarheim, Sorenskriver Snellingen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §60, Tvistemålsloven (1915) §180, Fylkeskommuneloven (1961) §26, §33a, §61, §62 |
A ble ansatt som næringssjef i Hordaland fylkeskommune med tiltredelse 1. desember 1989. I forbindelse med en større omorganisering av fylkesadministrasjonen ble han tilbudt stilling som leder for næringsprosjekt. Han avslo tilbudet og etter at fylkesutvalget den 11. februar 1993 hadde truffet vedtak om oppsigelse ble han oppsagt fra sin stilling som næringssjef ved brev av 18. februar 1993. A godtok ikke oppsigelsen. Forhandlingsmøte ble holdt 22. mars 1993 uten at enighet ble oppnådd. I slutten av desember 1992 søkte A stillingen som distriktssjef i Arbeidstilsynet i Kristiansand. Han fikk stillingen i slutten av mars 1993 og har vært tilsatt fra 1. mai 1993, samtidig med at han avsluttet arbeidsforholdet med Hordaland fylkeskommune.
Ved stevning av 28. april 1993 reiste A sak om oppsigelsens gyldighet med slik påstand:
"1. Hordaland Fylkeskommunes oppsigelse av A kjennes usaklig og ugyldig.
2. A tilkjennes erstatning overensstemmende med arbeidsmiljøloven §62 oppad begrenset til kr 1000000,-.
3. A tilkjennes saksomkostninger."
Hordaland fylkeskommune la ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Oppsigelsen av A er gyldig.
Subsidiært:
1. Arbeidsforholdet opphører i medhold av arbeidsmiljøloven §62 første ledd, 2. pkt.
2. Hordaland fylkeskommune frifinnes for krav på erstatning.
I begge tilfeller:
Hordaland fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger."
Bergen byrett avsa dom i saken 29. august 1994 med slik domsslutning:
"1. Hordaland fylkeskommune frifinnes.
2. A dømmes til innen 2 uker å betale til Hordaland fylkeskommune kr 57725,-."
Angående sakens nærmere sammenheng og hva partene anførte for byretten vises til byrettens dom.
A har i rett tid påanket byrettens dom. Han har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for byretten, dog slik at han for lagmannsretten i større grad også har anført saksbehandlingsfeil - samt at han har fremsatt et subsidiært erstatningskrav på nytt grunnlag.
A bestrider ikke fylkeskommunens generelle adgang til den omorganiseringsprosess som ble igangsatt og gjennomført. Nedleggelse av stillingen som næringssjef og opprettelse av stilling som leder for næringsprosjekt måtte imidlertid besluttes av de politiske organer i fylkeskommunen - og kan ikke bare utledes av de generelle vedtak som ble truffet av fylkestinget. Administrasjonen kan ikke, og er heller ikke delegert myndighet til å nedlegge eller opprette stillinger. Fylkesrådmannen har heller ikke myndighet, eller fått delegert slik myndighet til å tilby det som er anført å være "annet passende arbeid". Det er bl.a. vist til fylkeskommuneloven §26.
Det anføres videre at den stilling som A ble tilbudt, som leder for næringsprosjekt med stabsfunksjon, var udefinert og uklar - i slik grad at han ikke kunne ha plikt til å ta standpunkt til tilbudet. Han kunne heller ikke være forpliktet til å medvirke til en nærmere klarlegging.
Det er også vist til en konflikt i 1990 mellom ansatte i næringsavdelingen og A, som fremkommer av brev av 12. november 1990 og As svarbrev av 13. november 1990. Konflikten var bilagt og det var da en saksbehandlingsfeil å trekke dette inn i vurderingen to år senere, når det gjaldt om A eller Hollund skulle tilbys stillingen som leder av bedriftsseksjonen. Når man gjorde dette, skulle A hatt adgang til å uttale seg.
A anfører videre at oppsigelsen er i strid med arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 og at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 ikke er anvendelig.
Det var usaklig når A ikke ble tilbudt stillingen som seksjonssjef i bedriftsseksjonen, men at man i stedet tilbød og ansatte Bjarne Hollund - som var As nestleder i næringsavdelingen. Det er bl.a. vist til at den nye seksjonen skulle overta en vesentlig del av det arbeid som A hadde ledet og arbeidet med, og det anføres at A var bedre kvalifisert enn Hollund.
Det er videre gjort gjeldende at oppsigelsen verken skyldes "driftsinnskrenkninger eller rasjonaliseringstiltak", idet omorganiseringen ikke hadde slike formål. Subsidiært anføres at den tilbudte stilling som leder for næringsprosjekt ikke er "annet passende arbeid i virksomheten". Vurderingen må skje i forhold til den stilling A hadde som næringssjef med administrativt ansvar for en relativt stor avdeling med mange ansatte, og hvor næringssjefen disponerte over betydelige statlige midler - for 1992 ca 110 mill., hvorav 60 % var lån. Det A ble tilbudt var en udefinert stabsstilling uten administrativt ansvar. Når det ble angitt at han skulle arbeide videre med en del større næringsprosjekter ble også dette uholdbart når han ikke hadde økonomiske virkemidler tilgjengelige - slik han hadde som næringssjef. Det er bl.a. også anført at den tilbudte stilling ikke krevde As kompetanse som fagøkonom, i motsetning til næringssjefsstillingen og det arbeid som var tiltenkt bedriftsavdelingen.
Det er også anført at det er tatt usaklige hensyn. Det er bl.a. gjort gjeldende at den konflikt som var ved avdelingen i 1990 var bilagt, og det var da usaklig å legge vekt på dette forhold når det ble spørsmål om seksjonssjefsstillingen i bedriftsseksjonen skulle tilbys A eller Hollund.
A har i tilknytning til kravet om at oppsigelsen skal kjennes usaklig og ugyldig krevet erstatning for økonomisk og for ikke økonomisk tap. Kravet er for lagmannsretten begrenset oppad til kr 1.5 mill. A begynte i ny stilling 1. mai 1993 med lavere lønn. Kravet omfatter nåverdien av lavere lønn frem til pensjonsalder, utgifter til pendling mellom Kristiansand og Bergen og andre ekstrautgifter i forbindelse med As arbeid i Kristiansand og at samboeren fortsatt er bosatt i Bergen. Hertil kommer erstatning for ikke økonomisk tap, knyttet til den påkjenning og de problemer oppsigelsen har medført. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på beregninger og anslag som har fremkommet.
Det er subsidiært fremmet et erstatningskrav for lønnsdifferansen mellom stillingen som næringssjef og As nåværende stilling. Kravet gjelder for tiden 1. mai 1993 til rettskraftig dom. Det anføres at A i realiteten ble fratatt sin stilling 15. januar 1993 og derved sin mulighet til å stå i stillingen etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, og at Hordaland fylkeskommune har unnlatt å fremme krav om at A skal fratre stillingen under sakens behandling. Dette gir grunnlag for erstatning for den foreliggende lønnsdifferanse. Til støtte for dette syn er vist til Rt-1990-1126.
A har lagt ned slik påstand:
"1. Hordaland fylkeskommunes oppsigelse av A kjennes usaklig og ugyldig.
2. A tilkjennes erstatning overensstemmende med arbeidsmiljøloven §62, oppad begrenset til kr 1,5 mill.
3. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Hordaland fylkeskommune har i det vesentlige vist og sluttet seg til byrettens avgjørelse og begrunnelse.
Når det gjelder saksbehandlingen er vist til den langvarige behandling av omorganiseringen fremlagt i dokument: "Politiske og administrative organiseringer i Hordaland fylkeskommune". Det er vist til flere fylkestingsvedtak og anført at det ikke kan være tvilsomt at det foreligger bindende fylkestingsvedtak om at næringsetaten - og dermed stillingen som næringssjef - skulle nedlegges og at etatens tidligere funksjoner skulle legges inn i utviklingsavdelingen. Det fremgår av organisasjonsplanen hvordan disse funksjoner ble oppdelt innen utviklingsavdelingen. Det ligger videre i de dokumenterte fylkestingsvedtak at gjennomføringen av vedtakene tillå administrasjonen. Det er vist til fylkestingsvedtak og bl.a. tidligere fylkeskommunelov §33a. Det kan heller ikke være tvilsomt at administrasjonen hadde fullmakt til å tilby A stillingen som leder for næringsprosjekt og at Hordaland fylkeskommune var bundet av det fremsatte tilbud.
Stillingen som leder for næringsprosjekt var også tilstrekkelig klarlagt og definert, slik at A kunne og måtte ta standpunkt til om han ville akseptere tilbudet. Det er vist til at Fylket så denne stillingen som sentral og viktig og det er særlig vist til et notat av 3. desember 1992 om stillingen.
Når det gjelder anførselen knyttet til den konflikt som forelå i 1990 mellom A og ansatte i næringsavdelingen, så er denne konflikt ikke grunnlag for oppsigelsen. Den har alene sitt grunnlag i omorganiseringen. Det kan imidlertid ikke være noen saksbehandlingsfeil at de nevnte problemer i avdelingen inngikk i totalvurderingen ved utformingen av tilbudene som gjaldt stillinger i lederteamet i utviklingsavdelingen.
Det gjøres videre gjeldende at oppsigelsen er saklig begrunnet i den nødvendige omorganisering som ble gjennomført i overensstemmelse med fylkestingets vedtak. Omorganiseringen må klart falle inn under "rasjonaliseringstiltak" i arbeidsmiljøloven §60 nr. 2. Omorganiseringen - både av utvalg og administrasjon - tok sikte på forenkling, kortere kommandolinjer og effektivisering med bedre utnyttelse av ressursene.
Det anføres videre at fylkeskommunen har oppfylt sine forpliktelser etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 ved å tilby A "annet passende arbeid i virksomheten". Stillingen som næringssjef bortfalt på grunn av administrativ omorganisering, og A ble tilbudt å gå inn i utviklingsdirektørens stab som medlem av ledergruppen og med ansvar for næringsprosjekt. Stillingen var tillagt en nøkkelfunksjon ved utviklingen av næringspolitikken i fylket. Det er bl.a. vist til de større prosjekter A allerede arbeidet med, og som han skulle fortsette med, jfr. eget notat om dette. Det må også ses hen til de generelle utviklingsmuligheter som lå i stillingen og som den senere utvikling har bekreftet. Det er vist til at stillingshjemmelen er opprettholdt og midlene er nyttet bl.a. til konsulentoppdrag. Det er også vist til at bl.a. Hollund har måttet tre inn i arbeidet som var tiltenkt denne stillingen. Det er vist til nye prosjekt som er kommet til etter at A fratrådte - som bl.a. gjelder samarbeidsprosjekter med flere fylkeskommuner og prosjekt av internasjonal art.
Det er konkludert med at A er tilbudt en rimelig og god løsning, alle forhold tatt i betraktning.
Det kan heller ikke være usaklig at A ikke ble tilbudt stillingen som leder for bedriftsseksjonen. Det arbeid som skulle tilligge denne seksjon var i det vesentlige hva Bjarne Hollund som nestleder hadde arbeidet med - i stor grad selvstendig. Dette var det relevant å legge vekt på. I vurderingen av hvem tilbudet her skulle gå til var det også saklig grunn til å legge vekt på problemene mellom A og en rekke ansatte i avdelingen, slik dette kommer frem i de fremlagte brev. Det må bl.a. også ses hen til at den tilbudte stilling som leder for næringsprosjekt lå fire lønnsklasser over lederne av seksjonene.
Det er konkludert med at oppsigelsen er gyldig og at det ikke er grunnlag for erstatning.
Når det gjelder det subsidiære erstatningskrav er det heller ikke grunnlag for dette. Forholdet er et vesentlig annet enn i Rt-1990-1126. Allerede i desember 1992 søkte A den stillingen som han tiltrådte 1. mai 1993 - samtidig som han fratrådte stillingen i fylkeskommunen. Det har således aldri vært aktuelt å stå i stillingen mens saken verserte.
Hordaland fylkeskommune har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Oppsigelsen av A er gyldig.
Subsidiært:
1. Arbeidsforholdet opphører i medhold av arbeidsmiljøloven §62 første ledd, 2. pkt.
2. Hordaland fylkeskommune frifinnes for krav på erstatning.
I begge tilfeller:
Hordaland fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
For lagmannsretten har A avgitt partsforklaring og det er avhørt åtte vitner. Det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse. Det er imidlertid kommet til noen nye anførsler for lagmannsretten, knyttet til saksbehandling og et subsidiært erstatningskrav på nytt grunnlag.
Lagmannsretten er kommet til at anførslene angående saksbehandlingsfeil ikke kan føre frem, og kan i det vesentlige slutte seg til det som er gjort gjeldende av Hordaland fylkeskommune.
Fylkeskommunen hadde i noen år arbeidet med en større omlegging av bl.a. de politiske utvalg og fylkesadministrasjonen. Vedtak truffet i fylkestinget innebar bl.a. at stillingen som næringssjef skulle nedlegges og arbeidet i avdelingen skulle fordeles mellom to seksjoner og den nye stilling som leder for næringsprosjekt. Det ligger til fylkestinget å foreta slike omorganiseringer. Det ligger også i dokumenterte vedtak at gjennomføringen av omorganiseringen skulle foretas av administrasjonen, og lagmannsretten legger til grunn at det var lovlig adgang til dette, jfr. dagjeldende fylkeskommunelov §33a. Når næringssjefsstillingen ble nedlagt måtte også fylkesrådmannen ha fullmakt til å tilby A stilling som leder for næringsprosjekt. Under enhver omstendighet måtte fylket være bundet av det fremsatte tilbud, og A reiste heller ikke formelle innsigelser på det aktuelle tidspunkt.
Det er videre lagmannsrettens oppfatning at stillingen som leder for næringsprosjekt med stabsfunksjon var tilstrekkelig klarlagt til at A både kunne og måtte ta standpunkt til tilbudet. Det vises til tidligere omtalt notat og til samtaler ansatte i fylkeskommunen hadde med A - hvorav fremgår at man ønsket å satse spesielt på næringsprosjekt og at stillingen var sentral og viktig og med utviklingsmuligheter. I en slik type stilling kan man heller ikke forvente at alt skal være klarlagt i en oppbyggingsfase.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det knytter seg saksbehandlingsfeil ved at brevene fra 1990 ikke ble tatt opp med A. Det vises til at han allerede hadde besvart de innsigelser som var kommet fra andre ansatte i avdelingen.
Når det gjelder sakens realitet, vil problemstillingen være om oppsigelsen var saklig begrunnet etter at A hadde avslått tilbudet som leder for næringsprosjekt i utviklingsstaben.
Oppsigelsen er grunnet i virksomhetens forhold - som følge av den lovlige omorganisering som ble foretatt - og det er ikke fremkommet opplysninger som gir holdepunkter for at det er tatt usaklige hensyn.
Det er videre lagmannsrettens oppfatning at den administrative omorganisering som ble vedtatt var et rasjonaliseringstiltak som faller direkte inn under arbeidsmiljøloven §60 nr. 2. Det videre spørsmål vil da være om det tilbud som A fikk oppfyller lovens krav til "annet passende arbeid". Dette må besvares bekreftende. A skulle fortsette med større prosjekter han arbeidet med og nye prosjekter som ville komme til, og det gjaldt en stilling på høyt nivå i staben. Fylket satset på en klar styrking av arbeidet med næringsprosjekter og den tilbudte stilling var sentral i den sammenheng. Den senere utvikling, med nye omfattende prosjekter som ville falt inn under As arbeidsoppgaver, synes å bekrefte at As skepsis til stilling og arbeid har vært ubegrunnet. Det er også rettens oppfatning at den tilbudte stilling måtte være både krevende og utfordrende og at A med sin utdannelse og praksis skulle ha meget gode forutsetninger for denne stillingen. Det har vært egnet til å forundre retten at A har vært såvidt skeptisk og negativ til det fremsatte tilbud.
Lagmannsretten kan ikke se at det ble utøvet et usaklig eller urimelig skjønn når Hollund og ikke A ble tilbudt stillingen som leder av bedriftsseksjonen. Det vises til at den del av arbeidsoppgavene som ble lagt til denne seksjonen i stor grad var slike saker som Hollund hadde arbeidet med og ledet i næringsavdelingen. Det synes da naturlig at Hollund fortsatte med dette arbeidet og A med bl.a. de prosjekter som han hadde arbeidet med. Det måtte også foretas en tilpasning til mange ansatte og fylket måtte finne en helhetlig løsning. I denne totalvurdering kan det heller ikke ses å være usaklig at det i vurderingen ble lagt vekt på den uenighet og de problemer det hadde vært mellom A og en rekke ansatte i avdelingen i 1990, og som fremgår av de tidligere omtalte brev.
Retten skal videre bemerke at A har gitt uttrykk for at han har følt seg trakassert i forbindelse med omorganiseringen og oppsigelsen og at det hele har vært en betydelig belastning. Slike omorganiseringer med endringer av stillinger kan være vanskelig for alle som blir berørt. Retten har forståelse for de problemer A har hatt, men kan ikke se at disse er større enn det som normalt følger av slike omorganiseringer.
Retten kan sluttelig ikke se at det er grunnlag for det subsidiære erstatningskrav. Det kan ikke sees at Rt-1990-1226 innebærer at det skal tilkjennes erstatning i foreliggende sak.
Etter at A var oppsagt i brev av 18. februar 1993 fortsatte han i sin stilling. I brev av 1. april 1993 heter det bl.a.:
"Jeg vil herved meddele Dem at jeg avslutter mitt arbeidsforhold med Hordaland fylkeskommune den 1. mai 93.
Jeg har da stått i arbeidsforholdet i oppsigelsestiden, se fylkesutvalgsaken av 11. februar 93.
Jeg antar at De vil ordne med berørte organer angående min fratredelse.
Skulle fylkeskommunen fremover ønske min gjeninntreden vil jeg selvfølgelig overveie dette.
Takker for en rik faglig tid som næringssjef i Deres fylkeskommune og skal be om en bekreftelse på den tiden jeg har vært her."
Det er således A som avslutter arbeidsforholdet pr. 1. mai 1993. Det er intet som tyder på at Hordaland fylkeskommune ville motsatt seg at A sto i stillingen under en oppsigelsessak, hvis han ønsket det.
Etter foreliggende opplysninger begynte A 1. mai 1993 i den stilling han fortsatt har - etter å ha søkt stillingen i slutten av desember 1992 og han besluttet å ta stillingen i slutten av mars 1993.
Henvisningen til nevnte dom synes å bygge på at Hordaland fylkeskommune skulle fremmet krav om fratreden fra stillingen i forbindelse med søksmålet som ble reist, jfr. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Når dette ikke ble gjort anføres det å være grunnlag for erstatning. Anførselen finnes ikke å være holdbar ut fra de faktiske forhold i foreliggende sak. A har frivillig etter eget ønske fratrådt sin stilling fra 1. mai 1993 og har tiltrådt annen stilling fra samme tidspunkt. Stevning i saken ble tatt ut 28. april 1993 og ble forkynt for fylket 3. mai 1993. Tilsvar i saken er av 24. mai 1993. Etter rettens oppfatning ville det være meningsløst om Hordaland fylkeskommune her skulle fremme krav om As fratredelse fra en stilling som han allerede hadde fratrådt etter tidligere varsel og hvor han allerede var i arbeid i sin nye stilling.
Hordaland fylkeskommunes påstand blir etter dette tatt til følge.
Anken har ikke ført fram og i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd blir ankende part pålagt å betale saksomkostninger for lagmannsretten, i det særlige omstendigheter som bør frita ikke finnes å foreligge. Den inngitte saksomkostningsoppgave legges til grunn og saksomkostningene fastsettes til kr 61325,-. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse som således stadfestes.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Oppsigelsen av A er gyldig.
2. Hordaland fylkeskommune frifinnes for krav om erstatning.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 61325.,- - sekstientusentrehundreogtjuefem 00/100 - til Hordaland fylkeskommune.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
4. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.