LG-1994-1427
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-25 |
| Publisert: | LG-1994-01427 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandnes herredsrett Nr. 94-00069 A/04 - Gulating lagmannsrett LG-1994-01427 A. Anket til Høyesterett, lagmannsrettens dom stadfestet, se HR-1997-00004 A. |
| Parter: | ANKENDE PARTER: 1. Siv Reidun Solheim, Kyrkjeveien 3, 4330 Ålgård. 2. Randi Johanne Berge, Solåsveien 45, 4330 Ålgård. (Prosessfullmektig: Advokat Ragnhild M. Hagen, LO, Oslo). MOTPART: AS De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U., v/styrets formann, 4330 Ålgård. (Prosessfullmektig: Advokat Einar Østerdahl Poulsson, NHO, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Ellen Midtgaard, Ekstraordinær lagdommer Arne Ekeberg, Byrettsdommer Arne Landmark |
| Lovhenvisninger: | Ferieloven (1988) §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Arbeidsmiljøloven (1977) §58, Ferieloven (1988) |
Saken gjelder tolkning av ferieloven §8, nr 1.
Sandnes herredsrett avsa den 23. september 1994 dom med slik slutning:
"1. A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
De ankende parter hadde vært ansatt i A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. - heretter benevnt som D.F.U. - i henholdsvis 9 og 8 år da de ble oppsagt den 26. mai 1993 med 2 måneders oppsigelse, med fratredelse den 31. juli 1993. Ferien var for begge fastsatt ved påsketider til ukene 30, 31 og 32 - fra 26. juli til 16. august.
De ankende parter mente de hadde krav på ferie og deretter sammenhengende oppsigelsestid med fratreden den 31. oktober 1993. Partene kom ikke til enighet. Ferien ble avviklet, og de ankende parter møtte hos D.F.U. etter ferie, men fikk beskjed om at det ikke var arbeid for dem.
Partene er enige om sakens faktum. Ut over det refererte, viser lagmannsretten til herredsrettens gjengivelse av faktum.
Ankende parter, Solheim og Berge, har i hovedsak anført:
Partene er enige i at oppsigelsesfristen utløp den 31. oktober 1993 dersom rettstilstanden før lovendringen i 1988 legges til grunn. Det anføres at rettstilstanden ikke er endret.
Partene har 2 måneders oppsigelsfrist. Ferieloven §8 nr 1, første punktum gjelder også når ferie er fastsatt på det tidspunkt oppsigelse gis. Formålet med regelen om sammenhengende oppsigelsestid er det samme enten ferie er fastsatt før eller etter oppsigelse. Formålet er arbeidstakers behov for å områ seg ved f eks å skaffe seg nytt arbeid. Bestemmelsens første punktum gjelder i nærværende sak. Annet punktum er tatt inn for å avklare lønnsplikten. Dersom arbeidstaker motsetter seg ferieavvikling, må arbeidsgiver betale selv om han ikke kan tilby arbeid. Det er vist til Ot.prp.nr.54 (1986-87), side 150. Annet punktum har derfor ingen selvstendig betydning for denne saken.
Prinsippet om at sammenhengende oppsigelsestid først løper etter avviklet ferie er fastlagt i Rt-1967-468 flg. At det ikke var meningen å endre på dette prinsipp fremgår av 1988-loven forarbeider. Det vises særlig til NOU 1982:12, lov om ferie, side 47 og Ot.prp.nr.54, side 74 og side 149. Det er dessuten bl.a. vist til Odd Friberg, Ferieloven, side 104 og side 105. Endringen i 1988 gjaldt særlig det forhold at arbeidstakeren kunne samtykke til ferieavvikling i oppsigelsestiden. De ankende parter har ikke gitt slikt samtykke.
Det er ikke grunnlag for å fortolke ferieloven §8, nr 1, annet punktum slik herredsretten har gjort. Konsekvensen av en slik fortolkning går langt ut over bestemmelsens ordlyd. Arbeidstakeren har valgfrihet. Denne valgfrihet er satt til vern for den oppsagte.
Oppsigelsesfristen løper da etter arbeidsmiljøloven §58 nr 4 f.o.m. første dag i måneden etter avviklet ferie, med fratredelse den 31. oktober 1993. Det er vist til Lars Holo: Ferieloven, side 86 flg. og Yngve Svendsen: Rett og plikt etter ferieloven av 1988 6.
Partene er enige i erstatningsberegningen med unntak av spørsmålet om Berge har krav på smusstillegg, samt om hvorvidt det skal gjøres fradrag for utbetalt arbeidsledighetstrygd. Det anføres at Berge, dersom hun hadde vært i arbeid, ville hatt krav på smusstillegg. Arbeidsledighetstrygden er partene selv pliktige til å refundere. Det er vist til Justisdepartementets rundskriv G-173/89.
Ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Oppsigelsesfristen i henhold til oppsigelse av 26. mai 1993 for Siv Reidun Solheim og Randi Johanne Berge utløper 31. oktober 1993.
2. A/S Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. v/styrets formann dømmes til å betale:
a. Siv Reidun Solheim kr 33 966.- med tillegg av 15 % renter regnet fra 27. september 1993 t.o.m. 31. desember 1993, og 12 % renter regnet fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
b. Randi Johanne Berge kr 34 398.- med tillegg av 15 % renter regnet fra 27. september 1993 t.o.m. 31. desember 1993, og 12 % renter regnet fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
3. A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. v/styrets formann dømmes til å betale samtlige av sakens omkostninger, eventuelt 12 % renter herav fra forfall og til betaling skjer av samtlige av sakens omkostninger, for herredsretten såvel som lagmannsretten."
Ankemotparten, D.F.U., har i hovedsak anført:
I ferieloven §8, nr 1, annet punktum er det tatt inn en bestemmelse som ikke var med i den tidligere loven. Annet punktum er et unntak fra hovedregelen om at arbeidsgiver ikke kan legge ferie i oppsigelsestid hvor denne er kortere enn 3 måneder. Saken i Rt-1967-68 flg. er parallell med denne saken, men gjelder forholdene forut for lovendringen. Det er uttalt at det må lovhjemmel til for å avvikle ferie i oppsigelsestid. Slik lovhjemmel er nå gitt i annet punktum i §8 nr 1. Denne regel er ikke foreslått av ferielovutvalget. Endringen er foreslått av departementet i Ot.prp.nr.54 (1986-87). Det vises særlig til side 149. Det fremgår klart at departementet mente å endre rettstilstanden, slik at arbeidstakeren kan samtykke i at ferie og oppsigelsestid løper parallelt. §8 nr 1, første setning er helt i overensstemmelse med begrunnelsen i Ot.prp.nr.54 (1986-87). Det er ingen begrunnelse eller forklaring i Ot prp for annen setning. En normal språklig forståelse av ordlyden i 2. setning tilsier at det ikke er forbud mot at ferie avvikles i oppsigelsestiden når ferien er fastsatt før oppsigelse. Arbeidstakeren kan motsette seg ferieavvikling, men det er ikke krav om samtykke. De to punkt regulerer to forskjellige situasjoner. Første setning regulerer forholdet hvor oppsigelsen kommer før ferien er fastsatt, mens annen setning regulerer situasjonen hvor ferie er fastsatt før oppsigelse gis. Konsekvensen av det motsatte syn vil i nærværende sak være at arbeidstakere med 2 måneders oppsigelsesfrist fratrer ved utgangen av oktober, mens arbeidstakere med 3 måneders oppsigelsesfrist får fratredelse ved utgangen av august. Dette er en tilfeldig og utilsiktet konsekvens. Det er vist til Gjone/Aagaard: Bedriftens personalhåndbok, side 98 og Yngve Svendsen: Rett og plikt etter ferieloven av 1988 5 flg. Begge er kommet til at det er innført en markert endring i forhold til den gamle loven. Dersom arbeidstakeren ikke motsetter seg ferie, løper oppsigelsen parallelt med ferien. De ankende parter har ikke motsatt seg ferieavvikling, men tvert imot avviklet den fastsatt ferie.
Ankemotparten er enig i erstatningsberegningen med unntak av at Berge ikke har krav på smusstillegg, siden det ikke var mer arbeid ved bedriften. Det bør heller ikke gis erstatning som omfatter arbeidsledighetstrygd. Det er ikke dokumentert at det er tatt forbehold om tilbakebetaling.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Punkt 1 i Sandnes herredsretts dom stadfestes.
2. A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til at de ankende parter må gis medhold i sin forståelse av ferieloven §8 nr. 1.
I
Rt-1967-468 flg la Høyesterett til grunn at arbeidstaker som avviklet ferie etter arbeidsgivers oppsigelse hadde krav på sammenhengende oppsigelsestid som først begynte å løpe etterat ferien var avviklet. Partene er enige i, og lagmannsretten legger til grunn, at de ankende parters oppsigelsestid først utløp den 31. oktober 1993 dersom rettstilstanden ikke er endret ved den lovendring som fant sted i 1988.
Lovendringen, hva gjelder reglene om ferieavvikling i oppsigelsestid, tok sikte på å legge til rette for en mer smidig ordning, ved bl.a. å ta inn bestemmelse om samtykke til ferieavvikling, samt å avklare forholdene ved oppsigelse fra henholdsvis arbeidsgiver- og arbeidstakers side. Forbudet mot å legge ferie i oppsigelsestid hvor denne er 3 måneder eller kortere er begrunnet ut fra arbeidstakers behov for å ha tilstrekkelig tid til å områ seg, ved f eks å søke nytt arbeid. I forarbeidene er det understreket at bestemmelsen skal være en beskyttelse for arbeidstakeren, jf uttalelser i NOU 1982:12, side 47, gjentatt i Ot.prp.nr.54 (1986-87), side 149.
Etter lagmannsrettens mening fremgår det av forarbeidene at det ikke var meningen å endre den tidligere rettstilstand hva gjelder situasjonen hvor oppsigelsen kom etterat ferie var fastlagt. Spørsmålet er omhandlet både i NOU 1982:12 og i Ot.prp.nr.54 (1986-87), side 149 flg, hvor det på side 150 i forbindelse med avgjørelsen i Rt-1967-468 uttales: " I den aktuelle sak slo derfor retten fast at følgen av ferieavvikling i tiden etter arbeidsgiverens oppsigelse, var at fristen først begynte å løpe etter at ferien var avviklet. Dette må fortsatt antas å være gjeldende rett."
Lagmannsretten finner ingen holdepunkter i lovens forarbeider for den tolkning ankemotparten gjør gjeldende når det gjelder bestemmelsens annet punktum. Såvidt en kan se, er annet punktum kun omhandlet i før nevnte Ot prp nr 54, side 149, og da som en presisering til første punktum. Det uttales først i forbindelse med første punktum at..."Videre finner departementet at bestemmelsen bør gjelde også i tilfeller hvor oppsigelsen kommet etter at ferien er fastlagt." Deretter uttales følgende: "I annet punktum er det derfor (lagmannsrettens understrekning) sagt at arbeidstakeren kan motsette seg at allerede fastsatt ferie avvikles i slike tidsrom før fratreden." Såvidt lagmannsretten kan se er annet punktum en ytterligere presisering av arbeidstakerens valgfrihet i første punktum. Således gjelder annet punktum riktignok forholdet hvor oppsigelse gis etterat ferie er fastlagt, men slår utelukkende fast at arbeidstakeren ikke kan pålegges å ta ferie, men istedet velge å arbeide i den sammenhengende oppsigelsestiden. Det uttales videre at arbeidstakeren har krav på lønn, selv om det ikke er arbeid å utføre.
Det følger av det som er sagt foran at lagmannsretten ikke kan se at annet punktum har noen selvstendig betydning i forhold til første punktum. Det følger av dette at en da ikke finner holdepunkter for å innfortolke noen selvstendig plikt for arbeidstaker til å motsette seg ferieavvikling. Særlig siden det anføres at følgen av ikke aktivt å motsette seg ferieavvikling skulle medføre at arbeidsgiveren lovlig kan avvikle ferien i oppsigelsestiden. En slik forståelse strider mot lovens uttalte formål om at bestemmelsen skal være til vern for arbeidstakerne. Slik inngripende beskjæring av arbeidstakers krav på sammenhengende oppsigelsestid må etter lagmannsrettens mening ha klare holdepunkter i lovens forarbeider, noe lagmannsretten ikke finner holdepunkter for.
Lagmannsretten er kommet til at gjeldende rett er i overensstemmelse med det prinsipp som ble fastslått i Rt-1967-468. Partene er under denne forutsetning enige om at oppsigelsesfristen først løper etter avviklet ferie, og utløp følgelig etter arbeidsmiljøloven §58, nr 4 den 31. oktober 1993.
Partene er også enige om erstatningsberegningen med unntak av beregnet smusstillegg for Berge og tilbakebetaling av arbeidsledighetstrygd.
Ankemotparten har opplyst at bedriften ble avviklet suksessivt, men har ikke kunnet angi noe nøyaktig tidspunkt for avviklingen. Under henvisning til dette, kan ankemotparten ikke sies i tilstrekkelig grad å ha sannsynliggjort at Berge, dersom hun hadde arbeidet i oppsigelsestiden, ikke ville hatt arbeid som ga smusstillegg. Lagmannsretten er derfor kommet til at Berge tilkjennes erstatning for smusstillegg.
De ankende parter er oppmerksom på sin plikt til å tilbakebetale utbetalt arbeidsledighetstrygd. Arbeidsformidlingen er kjent med nærværende sak. Under henvisning til dette, finner lagmannsretten ikke grunn til å redusere arbeidsgiverens erstatning tilsvarende utbetalt arbeidsledighetstrygd.
Etter dette gir lagmannsretten dom for erstatning i overensstemmelse med de ankende parters påstand.
Ankemotparten har tapt saken fullstendig og tilpliktes å betale de ankende parters saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett etter tvistemålsloven §180, annet ledd, jf tvistemålsloven §172, første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at saken har vært så tvilsom at §172, annet ledd kan komme til anvendelse. For herredsretten er det fremlagt omkostningsoppgave på tilsammen 18 925 kroner, hvorav 13 500 utgjør salær. For lagmannsretten er det fremlagt omkostningsoppgave på tilsammen 16 820 kroner, hvorav salær utgjør 12 000 kroner. Omkostningsoppgavene legges til grunn med tilsammen 35 745 kroner.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Oppsigelsesfristen i henhold til oppsigelse av 26. mai 1993 for Siv Reidun Solheim og Randi Johanne Berge utløp 31. oktober 1993.
2. A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. v/styrets formann dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom å betale erstatning til:
1. Siv Reidun Solheim med 33 966 - trettitretusennihundreogsekstiseks - kroner, med tillegg av 15 % renter fra 27. september 1993 til 31. desember 1993 og deretter 12 % renter til betaling skjer.
2. Randi Johanne Berge med 34 398 - trettifiretusentrehundreognittiåtte - kroner, med tillegg av 15 % renter fra 27. september 1993 til 31. desember 1993 og deretter 12 % renter til betaling skjer.
3. A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. v/styrets formann dømmes til, innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom, å betale Siv Reidun Solheim og Randi Johanne Berge v/advokat Ragnhild M. Hagen, saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tilsammen 35 745 - trettifemtusensjuhundreogførtifem - kroner.