LG-1994-169
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-06 |
| Publisert: | LG-1994-00169 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 93-00544 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1994-00169 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1995-00521K . |
| Parter: | Ankende parter: 1. Vidar Magne Dale 2. Bjørn Olav Dale 3. Torhild Dale Skare 4. Gjermund Dale (Prosessfullmektig: Advokat Bernt Jacob Pettersen, Bergen) Motpart: Advokatfirmaet Secher & Co. Ans. (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wesenberg, Bergen) |
| Forfatter: | Lagdommer Trovåg, Lagdommer Selvik, Ekstraordinær lagdommer Hjorth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §5-2, Skadeserstatningsloven (1969), Dekningsloven (1984) §1-3, §5-7 |
Saken gjelder advokatansvar for påstått manglende og for sen oppfølging av en sak.
Arvingene etter Annbjørg og Olav Dale har i den forbindelse gått til sak mot advokatfirmaet Secher & Co ANS med krav om erstatning for økonomisk tap.
Bergen byrett avsa 10. november 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Advokatfirmaet Secher & Co ANS frifinnes.
2. Vidar Magne Dale, Bjørn Olav Dale, Torill Dale Skare og Gjermund Dale dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale saksomkostninger til Advokatfirmaet Secher & Co ANS med kr 49.800,- - kronerførtinitusenåttehundre 00/100-."
Vidar Magne Dale, Bjørn Olav Dale, Torhild Dale Skare og Gjermund Dale har anket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Bergen 19. og 20. desember 1994. Det ble gitt partsforklaringer fra advokat Rolf Bech-Sørensen og fra Vidar Magne Dale. Videre ble det avhørt 3 vitner.
Sakens faktiske bakgrunn framgår av byrettens dom som det vises til. I korthet nevnes at advokat Rolf Bech-Sørensen fikk i oppdrag å hjelpe Annbjørg Dale, som var syk og bodde på en institusjon, med skifteoppgjøret med hennes fraskilte mann Olav Dale. Det ble straks enighet om at mannen skulle overta alle aktiva i boet, mens hustruen skulle utløses med et pengekrav. Videre ble avtalt at kravet skulle sikres med pant i deres tidligere felles faste eiendom. Oppgjøret trakk ut og i mellomtiden fikk Olav Dale tinglyst ny pantegjeld på eiendommen etter at han hadde giftet seg påny, med Anne Marie Fjell. Han døde i februar 1988 og det viste seg senere at hans bo var insolvent. Hans tidligere hustru døde om sommeren samme år, og barna overtok hennes krav. Olav Dales dødsbo ble overtatt til behandling av Midhordland skifterett.
De ankende parter ved advokat Bernt Jacob Pettersen har i korthet gjort gjeldende:
Advokat Bech-Sørensen bistod Annbjørg Dale under skilsmissesaken og senere under skifteoppgjøret av fellesboet. Advokatfirmaet Secher & Co har opptrådt uaktsomt og erstatningsbetingende. Ved et møte mellom advokat Bech-Sørensen, Olav Dale og Annbjørg Dales hjelpeverge, Kirsti Vaage, i oktober 1985 ble det enighet om prinsippene for oppgjøret. Olav Dale skulle overta aktiva og passiva i sin helhet, mens Annbjørg Dale skulle utløses med et pengebeløp. Beløpet skulle i hovedsak sikres med pant i ektefellenes tidligere felles eiendom.
Deretter ble det ikke sørget for tilfredsstillende framdrift i skiftet mellom Annbjørg og Olav Dale. I en periode på over to år, foretok ikke advokat Rolf Bech-Sørensen seg noe for å få avsluttet boet eller for å sikre hustruens posisjon f.eks. ved en gjort pantobligasjon i den felles eiendom eller eventuelt ved annen sikkerhet. I mellomtiden inngikk Olav Dale nytt ekteskap - det ble tatt opp nye pantelån i huset og dette førte til at Annbjørg Dales arvinger ikke fikk fullt oppgjør da boet etter Olav Dale ble gjort opp av skifteretten i juli 1992.
Det ble inngått endelig skifteavtale 31. desember 1987. Da Olav Dale døde den 2. februar 1988, var kravet etter skifteavtalen usikret. Under den senere offentlige skiftebehandling ble Annbjørg Dales fordring ansett å være et uprioritert krav. Boet ble i løpet av skiftebehandlingen insolvent. Arvingene fikk ved oppgjøret ikke dekning for de opprullerte renter i henhold til skifteavtalen.
De ankende parter fremholder at det er direkte årsakssammenheng mellom advokatens unnlatelse og det tapet som oppstod. Det rettslige utgangspunktet for årsakskravet fremgår av avgjørelse inntatt i Rt-1992-64. Slik forholdene ligger an i denne saken, er advokatens unnlatelse en av årsakene til det mangelfulle oppgjør. Denne årsaksfaktor er minst like vesentlig som de faktorer motparten har trukket fram. Det avvises derfor at prisfall, langvarig offentlig skiftebehandling av dødsboet m.m. fører til at kravet til årsakssammenheng ikke er oppfylt.
Når det gjelder tapets størrelse, er det ikke riktig at de ankende parter har gitt avkall på verdier under skiftet. Det ville heller ikke være mulig å heve den avtale som var inngått mellom Olav Dale og hans tidligere hustru. Med hensyn til tinglysning av en pantobligasjon under den offentlige skiftebehandling er vist til dekningsloven §5-7, jf §1-3. Tinglysning ville da ikke ha brakt de ankende parter i noen bedre posisjon.
Det avvises at det er grunnlag for å benytte lempningsregelen i skadeserstatningsloven.
De ankende parter har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Advokatfirmaet Secher & Co. ANS dømmes til å betale erstatning til Vidar Magne Dale, Bjørn Olav Dale, Torill Dale Skare og Gjermund Dale oppad begrenset til kr 211.261,- med tillegg av morarente fra saksanlegg, 26. juni 1992, og inntil betaling skjer.
2. De ankende parter tilkjennes omkostninger for byrett og lagmannsrett."
Ankemotparten, advokatfirmaet Secher & Co ANS, krever byrettens dom stadfestet og viser til sine anførsler og byrettens begrunnelse inntatt i dommen særlig fra siste avsnitt på side 8 til og med første avsnitt på side 10. I korthet anføres for lagmannsretten følgende:
- Advokat Bech-Sørensen har ikke opptrådt erstatningsmessig uaktsomt
- det foreligger ikke årsakssammenheng mellom en eventuell erstatningsbetingende uaktsomhet og tapet, fordi andre årsaker er dominerende for at fordringen ikke fullt ut ble dekket.
Årsakene er:
1. Uventet og sterkt prisfall på fast eiendom.
2. Olav Dales uventede død i februar 1988 avskar muligheten for tinglysing av pantobligasjon.
3. Usedvanlig lang offentlig skiftebehandling tappet dødsboet for midler.
4. Ankepartene skulle under den offentlige skiftebehandling ha krevet at skifteretten tinglyste obligasjonen, noe som var mulig fram til det tidspunkt boet ble insolvent (1. februar 1990).
5. Ankepartene kunne ha krevet hevning av skifteavtalen som misligholdt, siden pantobligasjonen ikke ble underskrevet og tinglyst. Eiendommen kunne deretter vært solgt umiddelbart.
- atter subsidiært må en mulig erstatning bortfalle helt, eventuelt reduseres vesentlig. Det pekes på at:
1. Arvingene ga avkall på betydelige verdier i boet i størrelsesorden kr 120.000,- til kr 140.000,- under den offentlige skiftebehandling.
2. Skadeserstatningsloven §5-2 om lempning må komme til anvendelse.
Ankemotparten har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"1. Bergen byretts dom av 10. november 1993 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Et vesentlig punkt i avgjørelsen for lagmannsretten er mangelen på framdrift i felleseieskiftet. Det anses unødvendig å gå inn på hvorfor byretten ikke tok dette med i sitt avgjørelsesgrunnlag.
Partene er for de fleste punkters vedkommende enige om sakens faktiske side og også om de grunnleggende rettslige regler som kan komme til anvendelse. Lagmannsretten finner det naturlig først å drøfte hvorvidt det foreligger et uaktsomt forhold fra advokat Bech-Sørensens side.
Det er fra begge parter fremholdt at saken gjelder erstatningsansvar utenfor kontraktsforhold, jf skadeserstatningsloven §2-1, noe som legges til grunn. Det er videre enighet om at det foreligger en forholdsvis streng aktsomhetsnorm for advokater i utøvelsen av deres profesjon. Lagmannsretten finner det naturlig å ta utgangspunkt i Advokatforeningens etiske regler hvor det fremgår at: "Advokaten skal gi råd til klienten og ivareta hans interesser raskt, samvittighetsfullt og påpasselig......"
Lagmannsretten mener at ovennevnte retningslinjer er riktig vegledningsnorm for vurderingen av en advokats arbeid med en konkret sak.
Når det gjelder den konkrete vurdering av om advokaten har utvist erstatningsbetingende forhold, vil en særlig fremheve: Advokaten påtok seg høsten 1985 å bistå Annbjørg Dale i skilsmisseoppgjøret med hennes mann. Ettersom hun led av fremskreden MS, og var ute av stand til å ivareta sine interesser, sørget advokaten for at hennes søster ble oppnevnt som hjelpeverge. Da advokaten hadde bistått Annbjørg Dale i den forutgående skilsmissesak, var han kjent med omstendighetene i saken.
Hjelpevergen oppfattet sin rolle å være mer av praktisk karakter og at det rettslige og formelle i hovedsak skulle forestås av advokaten. Det er grunn til å anta at advokaten oppfattet sitt oppdrag på samme måte.
Det ble alt høsten 1985 oppnådd prinsipiell enighet mellom partene om at Olav Dale skulle overta fellesboets aktiva og passiva, mens Annbjørg Dale skulle utløses. Hovedaktiva i fellesboet var ektefellenes faste eiendom. Det var på det rene at Olav Dale hadde den fulle faktiske rådighet over boet, og han var også legitimert til å råde over den faste eiendommen.
Etter at enighet var oppnådd, foretok ikke advokaten seg noe for å effektuere det avtalte. Et vesentlig punkt var at Annbjørg Dales boslodd for det meste skulle oppgjøres i form av en rentebærende pantobligasjon i den faste eiendom. Det er videre klart at advokaten i oktober 1985 avga erklæring om at skiftet var påbegynt. Bakgrunnen var at Olav Dale ønsket å inngå nytt ekteskap.
Det er på det rene at advokat Bech-Sørensen ikke foretok seg noe ytterligere i saken før tidligst sommeren 1987. Han ble da oppsøkt av Olav Dale som fortalte at han hadde pantsatt eiendommen for kr 70.000. Dette foranlediget ikke annet enn at man gjenopptok skiftebehandlingen på den måte at en eiendomsmegler ble bedt om å gi en takst for den faste eiendom.
Taksten ble mottatt i oktober 1987 og advokaten innkalte til et møte på sitt kontor 20. november s.å. for å drøfte skiftesaken. Advokaten ble på møtet meddelt at Olav Dale den 9. november 1987 hadde latt tinglyse en pantobligasjon i eiendommen på kr 220.000.
Advokat Bech-Sørensen har for lagmannsretten forklart at saken fram til sommeren 1987 ikke ble glemt fra hans side. Det ble riktignok ikke gjort noe med den og det var heller ikke noe som tilsa at noe burde foretas. Annbjørg Dale var sengeliggende, enighet var oppnådd og hun hadde ikke noe aktuelt behov for pengemidler.
Lagmannsretten mener at dette er en forkjær og uheldig synsmåte. Advokaten hadde påtatt seg et oppdrag som skulle utføres slik som beskrevet i advokaters etiske regler. Det ble ikke søkt innhentet eller forelå på annen måte samtykke fra familien eller den oppnevnte hjelpeverge om at skiftet skulle utsettes.
Det er hevdet fra advokatens side at han ikke hadde noen som helst grunn til å tro at Olav Dale ikke ville gjøre opp for seg. Lagmannsretten bemerker at advokatens rolle bl.a. var å foreta en vurdering om det var behov for - som en gardering mot risiko som kunne oppstå - å sikre Annbjørg Dales boslodd. Lagmannsretten vil i denne forbindelse peke på at advokaten hadde begrensede opplysninger om Olav Dales økonomiske status og andre forhold av betydning. Det er grunn til å peke på at advokaten var kjent med Olav Dales nye ekteskap. Dette i seg selv kunne innebære risiko for at Annbjørg Dales boslodd kunne bli vanskeligere å inndrive.
Det er hevdet at det ikke er vanlig å iverksette noen rådighetssperre under skifte av et fellesbo. Som pekt på foreligger likevel flere momenter som talte for at Annbjørg Dales fordring burde sikres. Hun var ute av stand til å ivareta sine interesser - det var advokaten som i praksis måtte sørge for at hennes økonomiske interesser ble ivaretatt på best mulig måte. Selv om hun ikke var umyndiggjort, er det en viss parallell med plassering av umyndiges midler, dvs at de skal sikres best mulig.
Lagmannsretten kan vanskelig forstå at advokaten i de to årene fra 1985 ikke var mer aktiv for å ivareta sin klients tarv. En analyse av oppdraget ut fra klientens interesser tilsa egentlig at bobehandlingen burde forseres, ikke minst av hensyn til Olav Dales nye ekteskap. Riktignok var den gamle regel om at skifte må foretas før nytt ekteskap inngås, forlengst opphevet. Advokaten kunne likevel ikke se bort fra at det nye giftermålet kunne medføre unødig komplisering av booppgjøret, noe som i ettertid har vist seg å slå til.
Etter lagmannsrettens mening er det ikke tvilsomt at advokatens forhold fram til sommeren 1987 var uaktsomt.
Spørsmålet blir videre om advokaten er å bebreide for noe i perioden fra sommeren 1987 til Olav Dale døde i februar 1988. Sentralt i denne vurderingen er de to pantobligasjoner som Olav Dale lot tinglyse på eiendommen og som begge fikk prioritet foran den avtalte fordring fra Annbjørg Dale. Det er hevdet at advokatens handlemåte var forsvarlig, fordi eiendommen fortsatt ga mer enn tilstrekkelig dekningsmulighet for fordringen. Advokaten valgte å akseptere etterfølgende prioritet under møtet 20. november 1987, men uttalte samtidig kritikk mot Dales disposisjoner. Lagmannsretten bemerker at skifteavtalen heller ikke ble formalisert under møtet i november. Olav Dale underskrev avtalen i slutten av desember s.å. Godkjennelse fra Overformynderiet og påskrift fra hjelpevergen forelå en måneds tid deretter.
På bakgrunn av de disposisjoner Olav Dale hadde foretatt og den langvarige skiftebehandlingen, mener lagmannsretten at advokaten på møtet i november - eller umiddelbart deretter - burde ha sørget for å sikre hennes boslodd best mulig. Dette må gjelde selv om skifteavtale ennå ikke var underskrevet og selv om sikringen i form av en gjort pantobligasjon e.l. ville fått prioritet etter de to nevnte lån.
Det er mulig, som påstått av de ankende, at skaden allerede var oppstått ved tinglysingen av obligasjonen den 9. november. Lagmannsretten kan langt på veg si seg enig i dette synspunktet, men det forhindrer ikke at fordringen burde vært sikret også etter denne dato. Advokaten har selv i sin forklaring opplyst at han reagerte på særlig den siste pantsettelsen som kunne få konsekvenser for skifteavtalen. Lagmannsretten mener som nevnt at det også var uaktsomt av advokaten å unnlate sikring i denne situasjonen, særlig fordi han var klar over at det ville ta noe tid å få formalisert og godkjent skifteavtalen. Det ville neppe ha støtt på synderlige praktiske vanskeligheter å sørge for midlertidig sikring.
Lagmannsretten mener at advokaten ved sin passivitet forsømte klientens anliggende og at det således i hele perioden forelå forhøyet risiko for at klienten kunne lide økonomisk tap.
Det er anført at det ikke foreligger nødvendig årsakssammenheng mellom uaktsomheten og det oppståtte tapet. Det er på det rene at det foreligger flere samvirkende årsaksfaktorer til at fordringen ikke ble oppgjort fullt ut. Det er fra advokatens side bl.a. vist til prisfallet på fast eiendom, Olav Dales uventede bortgang og den langvarige offentlige skiftebehandlingen av hans bo. Lagmannsretten mener at advokatens forsømmelse som nevnt er en av årsakene til det senere oppståtte tapet. Forsømmelsen er ikke uvesentlig som årsaksfaktor. Kravet til årsakssammenheng må anses å være oppfylt idet det er direkte sammenheng mellom uaktsomheten og det senere oppståtte tapet.
Det gjenstår for lagmannsretten å vurdere tapets størrelse. Ankemotparten har ikke bestridt at fordringen ikke fullt ut ble oppfylt under den offentlige skiftebehandling. Det er heller ikke gjort innsigelser mot selve utregningen av påstandsbeløpet på kr 211.261,-. Derimot anføres at det foreligger forhold som bør medføre at erstatningsansvaret helt eller delvis bortfaller. Lagmannsretten er enig i at arvingenes disposisjoner under den offentlige skiftebehandling har medført at deres dekningmulighet for fordringen i boret ble noe redusert. Dette er forhold som advokaten ikke økonomisk kan være ansvarlig for. Videre mener lagmannsretten at det må tas et visst hensyn til at den offentlige bobehandling trakk for lenge ut. Arvingene som etter en tid ble representert ved advokat, burde skriftlig ha tatt opp med sorenskriveren muligheten for å effektiviserte bobehandlingen. Det forhold at booppgjøret trakk ut, medførte at boets verdier ble redusert.
Lagmannsretten kan derimot ikke se at det foreligger forhold som bør medføre lempning av erstatningsansvaret. Etter en samlet vurdering av de økonomiske forhold som advokaten ikke kan være ansvarlig for, finner lagmannsretten at det samlede tapet passende kan settes til kr 150.000,-.
Anken har ført fram og de ankende parter blir å tilkjenne saksomkostninger for såvel byretten som lagmannsretten, jf tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd. Det finnes ikke grunn til å anvende unntaksreglene i tvistemålsloven §172 annet ledd. De ankende parter har tilbudt seg å forlike saken noe ankemotparten har avslått fordi de mener ikke å ha utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Det foreligger heller ikke andre omstendigheter som samlet eller enkeltvis vurdert bør medføre annen avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Påstanden til de ankende parter er utformet skjønnsmessig og de må derfor sies fullt ut å ha fått medhold i saken.
Advokat Bernt Jacob Pettersen har samlet krevet kr 103.855,- i salær og utgifter for byretten og lagmannsretten. Herav er kr 87.200 salær. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Advokatfirmaet Secher & Co. ANS dømmes til å betale i erstatning til Vidar Magne Dale, Bjørn Olav Dale, Torill Dale Skare og Gjermund Dale kr 150.000,- - kroneretthundreogfemtitusen- med tillegg av 15 % morarente fra 26. juni 1992 og til 31. desember 1993 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
2. Advokatfirmaet Secher & Co. ANS dømmes til å erstatte de ankende parters saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med kr 103.855,- kroneretthundreogtretusenåttehundreogfemtifem. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.