LG-1994-191

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-04-18
Publisert:	LG-1994-00191
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ryfylke herredsrett Nr. 92-00416 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00191 A.
Parter:	ANKENDE PART: Leif Petter Torsen (Prosessfullmektig: Advokat Ingebrigt Blikra, Stavanger). MOTPART: Jon Bø (Prosessfullmektig: Advokat K. Holst Sæther, Sandnes).
Forfatter:	Lagdommer Romarheim, Ekstraordinær lagdommer Rein, Sorenskriver Næsheim
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §39, Tvistemålsloven (1915) §14, §180, §356, §384, Servituttlova (1968)

Saken gjelder spørsmål om eier av gnr. 47 bnr. 5 og 24 har eiendomsrett eller en enerett til bruk av vei som går over eiendom gnr. 47 bnr. 9, med den følge at ankemotparten skal opphøre med bruk av veien.

Leif Petter Torsen (heretter Torsen) er eier av gnr. 47 bnr. 5 og 24 i Randaberg. Han kjøpte eiendommen 6. oktober 87 av Karsten Rygg. Det ble i 1914-1917 avholdt utskiftningsforretning på gården Rygg, og på denne tiden var Ola Olsen eier av eiendommen.

Jon Bø (heretter Bø) er eier av gnr. 47 bnr. 68 i Randaberg. Han oppførte i 1992 et bolighus på eiendommen og benytter den omtvistede vei som adkomst til eiendommen. På utskiftningstiden eide hans oldefar, Adolf Bø, eiendommen gnr. 47 bnr. 9 og bnr. 22 i Randaberg. Ved skylddelingsforretning i 1952 ble bnr. 68 og 69 fradelt bnr. 9. For bnr. 68 er det i skylddelingsforretningen opplyst at arealet er bestemt til byggetomt. Den omtvistede vei ble imidlertid ikke fradelt, men lå igjen som en rest tilhørende bnr. 9. Bø's farfar, Andreas Bø, overtok bnr. 68. Han overdro senere eiendommen til sin sønn, Jarleif Bø, som i 1990 overdro den til Jon Bø. Jarleif Bø er nevø til nåværende eiere av bnr 9. Da Jon Bø overtok bnr. 68, søkte eierne av bnr. 9 om fradeling av sin eiendom for veiarealets del. Saken ble fremlagt for Randaberg landbruksnemnd på grunn av at bnr. 9 opprinnelig var jordbrukseiendom. Landbruksnemnda godkjente fradeling.

I utskiftningsforretningen fremgår det vedrørende veier:

"1. Den gamle gaardsvei, der gaar fra grændsen mot Grøtheim, vestover til hovedveien, forbeholdes for vedkommende.

2. Veien fra Goa nedover Ryggs eiendom forbeholdes for vedkommende.

3. Den vei, som nu gaar fra den gamle gaardsvei sydover til hovedveien, skal omlegges, saaledes at den følger vestre side av 1. skifteslinje. Denne vei skal være oparbeidet, som god kjørevei for hjulredskaper inden 31. desember 1920 under samme tvang som for gjerdernes opførelse bestemt. Bekostningen med dette arbeide overtas med en liten del av dem som benytter veien.

4. Kornelius Olsen forbeholdes kjørevei langs østre side av 21. skifteslinje til han naar den gamle gaardsvei.

Den gamle vei kan han benytte til gjerdefristen er utløpet. Efter ovennævnte vei og videre langs nordre side av 20. skifteslinje og langs østre side av 19. skifteslinje til grændsen mot Harestad langs østre side av 19. skifteslinje til grændsen mot Harestad forbeholdes gangsti for vedkommende.

5. Ola Olsen forbeholdes kjørevei langs østre side av 25. skifteslinje til han naar den game gaardsvei.

6. Kjørevei skal altid ha en bredde av 3,5 meter mellom grøfter og skraaninger.

7. Vedlikehold av veien utføres med en liten del av dem som benytter samme. Arbeidet hermed utføres saasnart en av vedkommende forlanger det under samme tvang som for gjerdernes opførelse bestemt."

Vedrørende gjerder ble det for Ola Olsen bestemt:

"Ola Olsen holder grind for sin vei langs 25. skiftelinje."

I 1975-80 ble veien påkostet. Det ble foretatt kantsteinsetting, tilført grusmasser og veien ble asfaltert. Dette ble foretatt av Olaf Rygg og daværende eier av Torsens eiendom. Hvem som bar kostnaden med asfalteringsarbeidet er partene derimot uenige om.

I 1960 kjøpte Olaf Rygg eiendommen gnr. 47 bnr. 130 som er naboeiendom til partene. Han hevder å ha fått rett til å benytte den omtvistede vei av Ola Olsen.

Torsen anla ved stevning 4. desember 1992 til Ryfylke herredsrett søksmål mot Jon Bø med krav om at Jon Bø skulle opphøre med bruken av den omtvistede vei.

Ryfylke herredsrett avsa 8. desember 1993 dom med slik slutning:

"1. Jon Bø frifinnes.

2. Leif Petter Torsen dømmes til å betale kr 14800,- kronerfjortentusenåttehundre - til Jon Bø ved advokat Kjell Holst Sæther innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."

Torsen har påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 14. og 15. mars 1995. Partene møtte og gav forklaring. Videre ble det avgitt forklaring av fem vitner samt avholdt befaring av veien. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Om sakens faktiske bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten, vises til dommen.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Torsen har i det vesentlige anført:

Prinsipalt anføres at herredsrettens dom må oppheves fordi det foreligger uklare og delvis selvmotsigende domspremisser.

Subsidiært anføres at Torsen har eiendomsretten til veilegemet. Herredsretten har begått feil ved å løse tvisten pr. definisjon av servituttbegrepet. Tvisten må løses ut fra en fortolkning av utskiftningsforretningen samt øvrige omstendigheter i saken, se Mons Sandnes Nygard, Ting og rettar, 1974 1 flg.

I følge utskiftningsforretningen som er det rettsstiftende faktum, er ikke andre gitt rett til å bruke veien eller pålagt plikt til å opparbeide eller vedlikeholde den. Dersom Ola Olsen ville ha vei, måtte han opparbeide den selv, hvilket underbygger at han hadde eiendomsretten til veilegemet. Dette støttes ytterligere av bestemmelser om gjerdebyrden i utskiftningsforretningen hvor det fremgår at Ola Olsen skulle holde grind for "sin" vei, en formulering som indikerer at han er eier. Dersom han bare skulle ha en bruksrett til veien, ville dette dessuten vært formulert uttrykkelig i utskiftningsforretningen.

At veiretten er stiftet ved et rettsdekret, jordskifte, er i motsetning til om rettsgrunnlaget hadde vært en avtale, en omstendighet som taler for at det foreligger en eiendomsrett til veien. Utskiftningen hadde videre til formål å oppløse jordfellesskap, hvilket også taler for en eiendomsrett til veien for Ola Olsen. I henhold til utskiftningsloven av 1882 §39 fremgår det at de nødvendige veier skulle utlegges og beskrives. I den forbindelse skulle det bestemmes hvordan det skulle forholdes med hensyn til opparbeidelse, vedlikehold og benyttelse. Når det ikke er fastsatt noe om dette, må det legges til grunn at det er Ola Olsen som hadde eiendomsretten til veien.

På bakgrunn av gårdstunets plassering til bnr. 9 og 22, er det mer naturlig at åpning i steingard mot Ryggveien ble benyttet som adkomstvei til eiendommen gnr. 68 enn den omtvistede vei som ligger lenger fra gårdstunet. Det er således lite sannsynlig at utskiftningsretten skulle finne at bnr. 9 og 22 hadde behov for den omtvistede vei.

Eier av bnr. 9 og 22 har dessuten fått vederlag for denne servitutten ved utskiftningen, og veiarealet må anses verdiløst for grunneieren. Ved skylddelingsforretningen i 1952 der bnr. 68 ble utskilt fra bnr. 9, ble veigrunnen ikke utskilt, og grunnen til det måtte være at dette ble oppfattet som Ola Olsens vei.

Når det gjelder vedlikehold, ble veien opprustet betydelig i 1975-80 av Olaf Rygg og daværende eier av Torsens eiendom. Videre har sistnevnte gitt Olaf Rygg rett til å benytte veien uten protest fra eier av bnr. 9 og bnr. 22 hvilket tyder på at sistnevnte oppfattet dette som Ola Olsens vei.

Atter subsidiært anføres det at eierne av Torsens eiendom har rådet over veien i aktsom god tro og således har mothevdet den, jfr. Brækhus og Hærem, Norsk Tingsrett, 570, 595 og 597.

Torsen har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Herredsrettens dom oppheves.

Subsidiært:

1. Ankemotparten dømmes til å opphøre med bruken av den ankende parts gårdsveg.

2. Ankemotparten dømmes til å yte vederlag for sin bruk av vegen regnet frå stevning ble tatt ut og til bruk opphører og fastsatt etter rettens skjønn.

3. I fall ankemotparten finnes å være medeier i vegen tilpliktes ankemotparten å begjære skjønn til fastsettelse av erstatning for del av anleggskostnad og framtidig vedlikehold av vegen.

I begge tilfeller:

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger ved herredsretten og lagmannsretten."

Bø har i det vesentlige anført:

Utskiftningsforretningen omhandler en bruksrett. Ordlyden tilsier det, og ankende part har ikke dokumentert noe annet. Det blir der benyttet formuleringen "forbeholdes" kjørevei, som klart må oppfattes som en bruksrett. Dette er en formulering som ofte går igjen i avtaler og utskiftningsforretninger. Det er åpenbart at det ikke trenger å stå uttrykkelig at veiretten er en bruksrett.

Servitutter kan ha ulikt stiftelsesgrunnlag, f.eks. avtale, jordskifte, og servituttloven kan anvendes i begge tilfeller. Ved fortolkning av bruksretten, er behovet av betydning - det er en presumsjon for at man ved stiftelsen har ment å ville tilfredsstille servitutthaverens behov. Dette taler for at det er en vanlig bruksrett det er tale om idet daværende eier av Torsens eiendom ikke hadde noe behov utover dette.

Spørsmålet er om bruksretten må anses som en eksklusiv rett for Torsen. Generelt har grunneieren adgang til å bruke veien dog med unntak for tilfeller der servitutthaveren har anlagt den og andres bruk medfører en ulempe, se Thor Falkanger, Tingsrett, 173 og Brækhus og Hærem, 223. Torsen har erkjent at verken Ola Olsen eller Karsten Rygg alene har opparbeidet veien, og på dette punkt har Torsen bevisbyrden. Dessuten er en veirett av natur ikke eksklusiv, men må kunne benyttes av mange. Behovet hos Torsen tilsa heller ikke noen eksklusiv rett. Det var dessuten ikke noe problem å foreta en fullstendig utdeling av veien ved utskiftningen i 1917 dersom det var meningen at dette skulle være Ola Olsens eksklusive rett.

Veien har dessuten i alle år faktisk vært brukt av både Adolf Bø, hans sønn og sønnesønn i den utstrekning det har vært behov for det. De har benyttet veien som sin egen og er således ikke bare eiere av veigrunnen, men ikke selve veilegemet, slik den ankende part har anført. Det er ikke grunnlag for å hevde at de i det vesentlige har benyttet åpningen i steingjerdet som adkomst til eiendommen, slik ankende part anfører. I følge utskiftningskartet var det dessuten ikke noen åpning i steingjerdet langs Ryggveien. Slik åpning fremgår riktignok av et kommunalt kart, men dette er blitt til på et langt senere tidspunkt.

Dersom retten skulle være i tvil om det foreligger en enerett eller en begrenset rett, tilsier vanlige bevisbyrderegler at man velger det alternativ som er minst tyngende for grunneieren, se Brækhus og Hærem, 222.

Når det gjelder fradelingen av bnr. 68 som fant sted i 1952, kan man ikke trekke noen slutninger av at ikke også den omtvistede veien ble fradelt. Andreas Bø har forklart at dette skyldtes en feiltagelse. Vedrørende opparbeidelsen som fant sted i 1975, har vitnet, Martin Rygg, hørt uttalt av Karsten Rygg at det var et firma, Janomag, som på den tiden drev sin virksomhet fra Torsens eiendom, som bekostet asfalteringen. Det foreligger for øvrig ingen dokumentasjon av utgifter i denne forbindelse fra Olaf Rygg eller Torsen.

Når det gjelder mothevd, er det krav om at det skal foreligge aktsom god tro, hvilket en ikke vet noe om for Karsten Ryggs vedkommende. Dessuten foreligger det ingen eksklusiv bruk fra eierne av Torsens eiendom, hvilket er et ytterligere vilkår.

Krav på vederlag for bruken, kan det heller ikke bli tale om, siden bruken kun har vart i 2 år med helt minimal slitasje. Vedrørende kravet om skjønn er dette en ny ankegrunn som ikke er fremsatt innen fristen for lagmannsretten og må således avvises.

Bø la ned slik påstand:

"1. Ryfylke herredsretts dom av 8/12-93 stadfestes.

2. Leif Petter Torsen dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten til Jon Bø v/advokat K. Holst Sæther."

Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at den ikke finner tilstrekkelig grunnlag for å avvise saken pga ankegjenstandens verdi, jfr tvistemålsloven §356. Etter tvistemålsloven §14 skal den ankende parts angivelse av verdien legges til grunn dersom ikke denne på bakgrunn av en romslig skjønnsmessig vurdering, er klart uriktig, se Rt-1930-315. Det kan ikke ses å være tilfellet utfra de opplysninger som er gitt i saken.

Torsen har prinsipalt påstått herredsrettens dom opphevet grunnet saksbehandlingsfeil - uklare og selvmotsigende domsgrunner. Siden lagmannsretten kan prøve alle sider ved herredsrettens avgjørelse, får dette ingen selvstendig betydning i den utstrekning lagmannsretten etter en selvstendig bedømmelse finner at det resultat herredsretten har kommet til er riktig. Saksbehandlingsfeil som måtte foreligge kan da ikke føre til opphevelse av herredsrettens avgjørelse, se tvistemålsloven §384.

Når det gjelder realiteten, er det slik lagmannsretten ser det, to hovedproblemstillinger i saken. Den ene om Bø kan nektes å bruke veien fordi Torsen slik han selv anfører, har en eiendomsrett til veien - veilegemet. Dersom han ikke har noen slik rett, er den andre problemstillingen om bruk kan nektes fordi Torsen har en enerett til å bruke veien.

Vedrørende første problemstilling er det enighet om at selve veiarealet tilhører bnr. 9 og ikke Torsens eiendom. Det foreligger således ikke noen eiendomsrett til veien utfra en slik betraktning.

Det kan heller ikke trekkes noen slutning om at det foreligger en eiendomsrett til veien fordi om veiretten er stiftet ved et rettsdekret, jordskifte. Det er ikke uvanlig at også bruksrettigheter, herunder veirettigheter, har et slikt stiftelsesgrunnlag, se Brækhus og Hærem, 208 og Falkanger, 164. Utskiftningsforretningen og fortolkingen av den er imidlertid utgangspunktet for bedømmelsen av hva slags rettighet som foreligger. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter der for at det foreligger noen eiendomsrett. Ordlyden som er benyttet i pkt 5 om veier, tyder på at det er tale om en bruksrett, jfr. formuleringen "kjørevei", som refererer seg til en bestemt bruk. Noen slik formulering ville neppe vært benyttet dersom vedkommende ble tilsagt eiendomsretten. At det ikke står uttrykkelig at veiretten er å anse som en bruksrett, tillegges ikke noen betydning, fordi en slik uttrykksmåte antagelig forekommer sjelden, selv om det er tale om en bruksrett.

Det kan heller ikke ses at det kan utledes noen eiendomsrett av formuleringen som er benyttet i forbindelse med gjerdehold hvor det fremgår at Ola Olsen holder grind for "sin" vei. Det er ikke holdepunkter for å anta at formuleringen er benyttet for å angi hva slags rettighet det er tale om. I pkt 5 er benyttet formuleringen - Ola Olsen "forbeholdes" kjørevei, hvilket godt lar seg forene med at det dreier seg om en bruksrett.

Lagmannsretten vil nedenfor komme tilbake til betydningen av en eventuell opparbeidelse av veien, men vil i denne forbindelse nøye seg med å bemerke at konsekvensen av at eventuelt Ola Olsen har opparbeidet veien, ikke er at han blir eier av veilegemet slik den ankende part anfører. Men denne omstendighet kan ha betydning for hvorvidt en servitutthaver har fått en enerett til å bruke veien.

Det kan neppe heller utledes noen eiendomsrett utfra hva som er formålet med jordskifte - at jordfellesskap i størst mulig utstrekning skal oppløses under jordskiftet og bruksrettigheter avvikles. Slik oppløsning mv. påbys ikke i større grad enn det er hensiktsmessig.

Det er heller ikke holdepunkter for at manglende fradeling av veien ved skylddelingsforretningen i 1952, hadde sammenheng med at den ble oppfattet som Ola Olsens vei. Andreas Bø har forklart at dette skyldtes en forglemmelse. Dessuten fremgår det av skylddelingsforretningen at parsellen som ble fraskilt, var bestemt til byggetomt, og det er ikke sikkert at det var noe behov for fradeling av veien på det tidspunkt.

Lagmannsretten konkluderer med at det ikke foreligger noen eiendomsrett, men en bruksrett til veien.

Den andre hovedproblemstillingen er om bruksretten må anses som en enerett for Torsen. Generelt er det ikke sannsynlig at den som har en veirett skal kunne nekte eieren eller andre å bruke veien, medmindre servitutthaveren som nevnt, selv har opparbeidet veien, se Brækhus og Hærem, 223 og Falkanger, 173. Utskiftningsforretningen gir utfra denne betraktningen, ikke holdepunkter for å anta at det er tale om noen enerett da det ikke fremgår av denne hvem som skulle foreta opparbeidelsen. Det er heller ikke ført bevis for at Ola Olsen opparbeidet veien, noe partene er enige om. Utfra de opplysninger som foreligger, er det videre ikke påvist noe særskilt behov fra servitutthaveren som tilsier at veiretten er en enerett for ham.

På bakgrunn av bevisførselen legges det til grunn at veien faktisk har vært brukt av eierne av bnr. 9 gjennom lang tid. Den har vært benyttet både ved innhøsting og ellers i forbindelse med arbeid som følge av at det har vært drevet jordbruk på eiendommen. Vitnet, Klara Aadland, har forklart at i den tid man hadde poteter på eiendommen, gikk potetfårene i retning østvest, og det ble satt potetkasser langs veien. Når det gjelder vedlikeholdet av veien, er det begrensede opplysninger om dette. Andreas Bø, farfar til Jon Bø, har forklart at han var med på å fylle stein på veien fra jordstykket. For øvrig fant det sted en større opprustning av veien i 1975-80 slik beskrevet ovenfor, hvorunder veien som nevnt, ble gruset, asfaltert og det ble satt kantstein. Lagmannsretten vil ikke se bort fra at dette med unntak for asfalteringen, ble utført av Olaf Rygg samt daværende eier av Torsens eiendom. Bekostningen av asfalteringsarbeidet, er det derimot usikkert hvem som har foretatt. I følge forklaring fra vitnet, Martin Rygg, hadde et firma, Janomag, som på denne tiden drev sin virksomhet fra Torsens eiendom, bekostet dette, ifølge opplysninger han hadde fått fra en tidligere eier av Torsens eiendom, Karsten Rygg. Lagmannsretten finner ikke det usannsynlig da verken Olaf Rygg eller Torsen har kunnet gi opplysninger som i nevneverdig grad har kunnet belyse deres egen deltakelse i så henseende.

Torsen har anført at det måtte være mer naturlig at bnr. 9 benyttet åpning i steingjerdet langs Ryggveien som adkomst enn den omtvistede vei, siden den ligger lenger fra tunet på bnr 9. Til dette bemerkes for det første at det er uvisst når det kom åpning i steingjerde, iallfall er ikke dette inntegnet på det fremlagte utskiftningskartet. Slik åpning fremgår imidlertid på et kommunalt kart som er kommet til på et senere tidspunkt. For det annet rokker ikke dette ved den bruk av veien som faktisk er funnet bevist.

Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge det vekt hvorvidt Olaf Rygg har fått rett av eier av Torsens eiendom til å bruke den omtvistede vei uten protester fra grunneier. Denne bruken av veien må bedømmes i forhold til grunneiers behov for bruk. Det synes da rimelig klart at Olaf Ryggs bruk av veien antagelig har hatt minimal betydning for grunneieren. Dermed har det neppe vært foranledning til å protestere mot denne.

Når det gjelder ankende parts subsidiære anførsel - spørsmålet om mothevd - er vilkårene, vurdert utfra den bevisførsel som har funnet sted, ikke til stede. Det vises både til kravet om at det må foreligge god tro i hevdsperioden, og det har heller ikke funnet sted noen eksklusiv bruk fra eierne av Torsens eiendom.

På bakgrunn av at veiarealet er overdratt til Bø, blir følgen at han får samme stilling mht. bruk av veien som hjemmelshaverne til bnr 9 hadde. Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Anken har ikke ført frem. Saksomkostningsspørsmålet må bli å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Ankende part har tapt saken fullstendig, og lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike særlige omstendigheter som tilsier at han bør fritas for å erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det er fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 24500,- fra advokat Holst Sæther, som i sin helhet utgjør salær. Det er ikke kommet innsigelser til denne, og den legges til grunn.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse er det etter det resultat lagmannsretten er kommet til, ikke grunn til å endre.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Leif Petter Torsen til Jon Bø kr 24500,- - kronertjuefiretusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.