LG-1994-513

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-03-22
Publisert:	LG-1994-00513
Stikkord:	Selskapsrett, Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 94-00138 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00513 A.
Parter:	Ankende part: Norges Kooperative Landsforening (Prosessfullmektig: Advokat Trygve W. Nodeland, Oslo). Motpart: Dagmar Holgersens arvinger: 1. Eva Åse Gangvik, 2. Gerd Marie Mæle, 3. Bjørg Skimmeland (Prosessfullmektig: Advokat Tormod T. Våland, Stavanger).
Forfatter:	1. Lagdommer Lillebø 2. Sorenskriver Høyland 3. Sorenskriver Labråthen, fagkyndige meddommere
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1976) §3-3, Byskatteloven (1911) §5, Domstolloven (1915) §10, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §4, Eigedomsskattelova (1975) §8, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Saken gjelder verdifastsettelse av de 30 aksjer (25 % av aksjekapitalen) i Stavanger Packing Co AS som Norges Kooperative Landsforening - heretter forkortet NKL - skal innløse fra Dagmar Holgersens tre arvinger. Etter stevning fra arvingene, avsa Stavanger byrett 07.02.1994 dom med slik slutning:

"1. Norges Kooperative Landsforening er forpliktet til å innløse 30 aksjer i Stavanger Packing Co AS tilhørende Dagmar Holgersens arvinger.

2. Innløsningssummen fastsettes til kr 3373071,- - kronertremillionertrehundreogsyttitretusenogsyttien -. Det betales morarenter av innløsningsbeløpet fra 1.5.1993 til betaling finner sted, med 18 - atten - % rente p.a. frem til 31. desember 1993 og deretter 12 - tolv - % rente p.a.

3. Norges Kooperative Landsforening tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Dagmar Holgersens arvinger med kr 37350,- - kronertrettisjutusentrehundreogfemti -."

NKL påanket dommen rettidig til lagmannsretten. Ankeforhandlingen ble holdt i Stavanger den 20. og 21. mars 1995 hvor retten var satt med to fagkyndige meddommere. Det var to tilkalte dommere idet den ekstraordinære lagdommer som skulle delta, fikk sykdomsforfall, jfr. domstolsloven §10, tredje ledd. Det ble hørt forklaring fra tre vitner hvorav to var nye i ankeinstansen, foretatt befaring, og det var dokumentasjon som rettsboken viser.

Sakens bakgrunn framgår av byrettens dom, men her skal resymeres at Stavanger Packing Co AS opprinnelig var en hermetikkfabrikk i familien Holgersens eie. I 1960 kom NKL inn på eiersiden, og utløste senere flere av aksjonærene slik at NKL etterhvert hadde 75 % av aksjene, mens Dagmar Holgersen sto med resten. Da hun døde, krevde hennes arvinger at NKL skulle overta også de siste 25 % i henhold til en avtale fra 1962. Den del av avtalen som har spesiell interesse her, er sålydende:

"Arvingene etter fruene Tordis Holgersen og Dagmar Holgersen skal om de så måtte ønske kunde overdra sine aksjer til N.K.L. på grunnlag av matematisk verdi når hensyn tas til offentlig takst på eiendommene ved overdragelsen. (Matematisk verdi på grunnlag av bokførte verdier, unntatt som nevnt foran eiendommer, for hvilke takst legges til grunn.)"

NKL erkjente innløsningsplikt, men partene ble ikke enige om innløsningssummen, hvorved stevning ble uttatt som nevnt innledningsvis.

Stavanger Packing Co AS eier den eldre industrieiendommen Ryfylkegt 35 - som er en sammenføyning av de tidligere nr. 31, 33 og 35 - i Østre bydel i Stavanger. Bedriften inngår som del av NKLs industridivisjon, og driver hovedsaklig hermetisering, vesentlig av fisk og grønnsaker med forbrukersamvirket som eneste avtaker. Årlig omsetning oppgis å ligge å overkant av 20 millioner kr og med overskudd de senere år fra rundt kr 500000,- ned til noen få tusen. NKL regner med at denne virksomheten vil bli avviklet i løpet av noen år, både fordi produksjonsutstyret er gammelt og at det er et meget konkurranseutsatt produktspekter.

Partene har vesentlig de samme anførsler for begge domstoler. Uenigheten er hovedsaklig knyttet til hvorvidt deler av et avsatt pensjonsfond har betydning for verdifastsettingen på aksjene eller ei, samt til verdien av selskapets faste eiendom. Uenigheten om eiendommens verdi gjelder flere moment som påregnelig bruk, prisnivået på lignende eiendommer i Stavanger, om det etter innløsningsavtalen skal være "rimelig takst" og kapitaliseringsrentefot.

NKL anfører således at begrepet "offentlig takst" i 1962-avtalen, innebærer at eiendommen skal verdsettes etter lav omsetningsverdi. Forholdene på avtaletidspunktet taler for dette. Det vises til flere typer obligatoriske offentlige takster i 1962, og hvor takseringsprinsippet ga lavere omsetningsverdi enn det markedet tilsa. Som eksempel nevnes maksimalpriser for omsetning av fast eiendom og takstprinsippet i dagjeldene byskattelovs §5. Bedriften tok på seg pensjonsforpliktelser til tidligere eiere eller etterlatte, og lavere innløsningspris var motytelse til dette. Av senere forhold, anføres at eiendomsskattetaksten i 1988 og ligningstaksten fra 1992 har liten interesse utfra det store prisfall som senere har vært for denne type eiendommer.

Ved fastsettelse av eiendommens omsetningsverdi må en ta utgangspunkt i en investors vurderinger og hvor forventet årlig leie er bestemmende. Årlig forventet nettoleie må kapitaliseres utfra en realrente tillagt risiko, og som samlet bør være 13-14 %, bl.a. utfra det vitnene Kommedal og Holmen anførte om takstpraksis i Stavanger.

Eiendommen har gamle og utidsmessige bygninger, ligger i et lite attraktivt strøk, og det er begrenset marked for potensielle kjøpere/leiere. Om eiendommens antatte verdi, vises til Kommedal og Holmens takster på kr 3 millioner og 2,5 millioner, og hvor den siste er mest reell i dag. NKL viser videre til en detaljert gjennomgang av priser på naboeiendommer som er omsatt i de senere år. De priser ankemotparten har vist til, er ikke sammenlignbare da det dels gjelder andre og mer attraktive strøk, og dels andre eiendomstyper. NKL mener eiendommen verdi skjønnsmessig er rundt kr 2.2 millioner.

Den del av pensjonspremiefondet som ikke er tatt med i bedriftens regnskap, representerer ingen verdi på dens hånd, og skal derfor ikke tas med her. I balansen er det tatt med så mye som er nødvendig for å møte bedriftens pensjonsforpliktelser, og resten kan den ikke nyttiggjøre seg, idet den delen tilhører arbeiderne, jfr. "Regler om private tjenestepensjonsordninger" gitt ved kgl.res. av 28.06.1968, og Sosialdepartementets forskrifter til disse av 27.10.1969. Siden bedriften ikke kan bruke disse 1,7 millioner, skal beløpet heller ikke inngå i aksjeverdien.

Selv om NKL mener verdifastsettelsen skal skje etter forholdene på domstidspunktet, erkjennes plikt til å betale morarente, men ikke fra før en måned etter stevning, jfr. morarenteloven §2. NKL har etter dette nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Innløsningssummen fastsettes til kr 2000000,-. I tillegg kommer renter med 18 % p.a. fom 26. august 93 tom 31. desember 93 og deretter 12 % p.a. til betaling skjer.

3. Dagmar Holgersens arvinger v/ fullmektig Bjørg Skimmeland betaler Norges Kooperative Landsforenings saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

Dagmar Holgersens arvinger henholder seg til byrettens dom som hevdes å være riktig både i begrunnelse og resultat.

Det bestrides at eiendommen skal verdsettes etter lav takst. Med "offentlig takst" i 62-avtalen, var det bare ment takst holdt av domstol eller offentlig myndighet, og takseringen skulle baseres på fullverdi eller omsetningsverdi. At det ikke var ment spesielt lav takst, framgår allerede ved at Arne Holgersen etter sin del av 1962-avtalen fikk fullverdi for sine aksjer ved å få overta Verven 24 som var den mest verdifulle del av eiendommen. Etter avtalen med Dagmar Holgersen skulle utløsningssummen settes til matematisk verdi etter regnskapene, men med unntak for eiendommen. Dette skyldtes at dens bokførte verdi var symbolsk. Partene unngikk også å vise til skatte- og ligningstakster, som var lave. Det er ikke grunnlag for å hevde at det skal settes lav takst.

I vurderingen av eiendommens konkrete verdi, må det bl.a. sees hen til de forskjellige takster som foreligger for den, salgsbeløp som er oppnådd for nabo- og andre sammenlignbare eiendommer og hvilken kapitaliseringsrente som skal benyttes. Retten må se hen til verdi både av tomten og bygningene, og da ikke utfra dagens situasjon, men potensialet. Markedet for denne type eiendommer er på oppgang, og verdien økes ytterligere av den satsing og opprustning av Østre bydel som både kommunene og eiere i strøket står bak. Det er likeledes et stort utviklingspotensiale i den aktuelle eiendom, hvor det har skjedd lite siden NKL kom inn.

For de takstmoment som direkte gjelder Ryfylkegt. 35, vises til Kommedals takst i 1985, eiendomsskattetaksten fra 1988, at kommunen holdt fast ved anslaget etter NKLs henvendelse, byrettens vurdering og beskrivelse, samt at forsikringsselskapets verdianslag i 1993 tilsvarer omtrent verdianslaget i 1985. Videre vises til den pris som er oppnådd ved dokumenterte overdragelser av sammenlignbare eiendommer i nabolaget. Det vises likeledes til dokumenterte tomteverdier andre steder i utkanten av Stavanger sentrum, og hvor kommunen er part. Kommunen har ikke interesse av å være prisleder, slik at det kan sluttes at prisene iallfall ikke er for høye.

Om kapitaliseringsrente, vises til den sentrale avgjørelsen, "Ølberg-dommen" i Rt-1993-1524, spesielt nederst på sidene 1531 og 1533. Om risikotillegget, vises også til RG-1993-1327. Risikoen ved investeringen kan iallfall ikke være større her enn den var i sistnevnte sak. Med utgangspunkt i statsobligasjonsrente på knapt 8,5 %, NIBOR-rente på vel 5 %, bankrente midt imellom og en prisstigning på rundt 2 %, anføres realrenten å være 4-4,5 %, og selv med risikotillegg, kan det iallfall ikke være grunnlag for høyere kapitaliseringsrente enn i RG-1993-1327: 10 %. Det er ikke grunn til å følge Takseringsforbundets praksis som varierer mellom 10,5 og 22,5 %. Her er det grunn til å anta at takseringsforbundet utfra erfaringen fra den betydelige nedgangen på slutten av 1980-tallet, har lagt seg på en overforsiktig linje, og derfor ikke fulgt med i den rente- og prisnedgang som har vært.

For prisvurderingen utover dette, vises til byrettens dom.

Det må i aksjeverdifastsettelsen også tas hensyn til den del av pensjonsfondet som ikke er med i bedriftens balanseregnskap. Denne delen representerer en verdi også for bedriften, fordi fondet fortsatt i noen år kan brukes til å betale pensjonspremier med fullt ut. Når pensjonsforpliktelsene trekkes fra, må fordelene også tas med.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"Stavanger byretts dom stadfestes. Norges Kooperative landsforening tilpliktes å betale saksomkostninger til Dagmar Holgersens arvinger v/ advokat Tormod T. Våland."

Lagmannsretten setter innløsningsverdien til kr 2486810,-. Lagmannsretten ser noe anderledes enn byretten på utleiemulighetene for deler av bygningene, og på kapitaliseringsrenten. Dessuten er det i ankesaken spørsmål om deler av bedriftens pensjonsfond har betydning for aksjeverdien. Dette siste var ikke behandlet i byretten, visstnok fordi partene ikke var oppmerksom på forholdet. For det øvrige kan lagmannsretten i stor grad tiltre byrettens vurderinger.

Om sakens bakgrunn vises til byrettens dom og det som er nevnt foran. Selv om ankesaken vesentlig har dreiet seg om den konkrete betydning av noen enkeltforhold, finnes det praktisk først å nevne noen mer generelle prinsipper.

Rettslig verdsettelse av aksjer skjer i regelen prosessuelt ved skjønn, enten med hjemmel i skjønnsloven §4 eller direkte etter aksjeloven, eksempelvis aksjeloven §3-3, nest siste ledd. Det er ikke noe prosessuelt hinder for at verdsettelsen skjer ved vanlig sivilt tvistemål, som partene er enige om her, men materielt vil verdsettelsen skje etter de samme prinsipper hva enten den ene eller den andre prosessform velges. Som det nevnes i Marthinussen/Aarbakke: Aksjeloven, side 96, bl.a. med henvisning til lovforarbeidene, kan spørsmålet om hvilke verdsettelsesprinsipper som skal legges til grunn, by på tvil. Generelt er det aksjenes verdi som skal fastsettes, og det behøver ikke samsvare med den forholdsmessige andel av selskapets aktiva og passiva. I denne saken kan flere verdsettingsprinsipper utledes av innløsningsavtalen av 1962, men det er likevel igjen noen usikre rettslige spørsmål.

Lagmannsretten antar at verdsettelsen formelt skjer etter forholdene på domstidspunktet. I mangel av konkret avtale etc. om annet, trekkes bl.a. analogi fra reglene i vederlagsloven for fast eiendom av 06.04.1984. Dagmar Holgersens arvinger er fortsatt aksjonærer, og den formelle aksjeoverdragelse skal skje først når vederlaget er endelig fastsatt. Betydningen av om verdsettelsen skjer etter forholdene på tidspunktet for domsavsigelse eller da innløsningskravet ble framsatt, er imidlertid liten, både fordi forholdene har endret seg lite i mellomtiden og at partene i praksis synes enige om at 1992-regnskapet står sentralt. NKL har også akseptert renteplikt, om enn ikke fra det tidspunkt som kreves, og avsavnsvurderingen har derfor ikke interesse.

Partene er enige om at etter innløsningsavtalen skal verdien av aksjene til Dagmar Holgersens arvinger være 25 % av selskapets verdier utfra regnskapet, men slik at verdien av den faste eiendom vurderes etter offentlig takst. Det er videre uenighet om deler av bedriftens pensjonsfond har betydning for aksjeverdien.

Den uomtvistede del, egenkapital etter 1992-regnskapet unntatt fast eiendom og pensjonsfond (premiefond), er kr 5947237,-.

Lagmannsretten mener at deler at premiefondet som ikke er med i regnskapet, har verdi på bedriftens hånd, og dermed betydning for verdien av aksjene. Bedriftens pensjonspremiefond er overfinansiert, og i regnskapet er det tatt med den del av fondet som er nødvendig for å dekke de eksisterende pensjonsforpliktelser m.v., mens resten, kr 1722198,-, ikke er tatt med i regnskapet. Som det framgår av NKLs anførsler, begrunnes dette i at differansen tilhører arbeiderne og ikke bedriften etter kgl. res. av 28 06 1968 og senere forskrifter. Etter lagmannsrettens oppfatning er dette en for statisk vurdering. Om virksomheten og selskapet ble avviklet i dag, ville det være riktig, jfr. eksempelvis 1968-forskriftens §16. Men når driften fortsetter, kan bedriften også i framtiden bruke av overskuddet i fondet til å betale framtidige premier i stedet for å belaste dem over driftsbudsjettet, jfr. bl.a. 68-forskriftens §7. Selv om det etter "god regnskapsskikk" er riktig å holde den nevnte differanse utenfor det enkelte årsregnskap, kan lagmannsretten ikke se at 1962-avtalen er slik å forstå at det også skal holdes utenfor fordelingsgrunnlaget.

Om og eventuelt hvor mye som vil bli belastet på den nevnte måte avhenger av en rekke usikre forhold, som framtidig antall ansatte, hvilke pensjonsavtaler som måtte inngås, bedriftens økonomiske resultat osv. Det er også sparsomt med opplysninger om hvor store premier bedriften år om annet har belastet overskuddet. Utfra de framtidige prognoser, er det nok lite sannsynlig at bedriften vil komme til å bruke hele reserven på denne måte, men lagmannsretten mener det er såpass sannsynlig at den vil trekke noe på den, at det bør tas hensyn til det i verdsettelsen. Hvor mye det er påregnelig at bedriften kan nyttiggjøre seg på denne måte, må bli meget skjønnsmessig, og lagmannsretten setter beløpet passende til kr 1000000,-.

Lagmannsretten mener begrepet "offentlig takst" i 1962-avtalen ikke innebærer at det i dag skal fastsettes en lav, rimelig takst slik NKL hevder. Lagmannsretten nøyer seg med å tiltre byrettens begrunnelse, og deler også i hovedsak ankemotpartenes anførsler for dette punkt. Det er derfor tale om en fullverdi etter nåtidige takseringsprinsipper, og hvor utgangspunktet kan søkes i vederlagsloven prinsipper om å legge til grunn det høyeste av salgs- og bruksverdi. Etter lagmannsrettens oppfatning, må verdifastsettelsen ta utgangspunkt i utleieverdi. Bruksverdi etter dagens bruk, har mindre interesse. Lokalene brukes som nevnt nå til konservesproduksjon i egen regi. Men både grunnet det pressede marked, uhensiktsmessige lokaler til formålet og at produksjonsutstyret ikke er særlig moderne, medfører økonomien i det at driften må påregnes avviklet innen noen få år. Denne bruksverdien er lav, og lagmannsretten mener verdsettelsen må foretas utfra hva eiendommen kan brukes til uten denne virksomheten. Hvorvidt beregningen baseres på utleie i egen regi eller salg, vil komme ut på ett da det etter lagmannsrettens oppfatning er de samme forhold som bestemmer prisen i begge tilfeller.

Alternativt kan det også tenkes verdifastsetting hvor tomtesalgsverdien er mer framtredende. Det anses således påregnelig at iallfall den eldre bygningsmasse vil bli revet på noe sikt, og at det oppføres nye bygg for industri/ servicevirksomhet. Reguleringen hindrer såvidt forstås bruk til formål som kan gi høyere avkastning, eksempelvis boliger. Det er god byggegrunn og tilknyttede tekniske anlegg, men rivningsomkostningene vil være et minus. Tomtesalgsverdien begrenses spesielt av tomteprisene i de vanlige utbyggingsområdene i regionen, og hvor den eksempelvis i Forus-området ligger på ca 400 kr pr. m2. En vanlig kjøper av tomt til slikt formål, vil iallfall ikke gå høyere her. Byggemuligheten utgjør en viss ekstraverdi på bedriftens hånd utover den mer kortsiktige utleieverdi,og vil derfor virke noe inn på eiendomsverdien, men utslaget blir begrenset fordi utbyggingsverdien må neddiskonteres til dagsverdi. Kontordelen, som visstnok er et tidligere bolighus, har etter lagmannsrettens oppfatning lite verdi til boligformål både utfra regulering og nabolaget. I dag trenger bedriften den også til kontorer.

Om bygningsmasse og eiendom forøvrig, vises til beskrivelsen i byrettens dom, men her rekapituleres at tomten er på 4282,8 m2, mens samlet gulvflate er ca 5800 m2.

Partene har fremlagt en rekke takster og priser til bruk i denne vurderingen, men konklusjonene i dem spriker nokså mye. Eiendomsskattetaksten fra 1988 på rundt kr 14 millioner for bygninger og grunn, er etter lagmannsrettens oppfatning betydelig for høy, selv om den etter eiendomsskatteloven §8 neppe kan settes høyere enn antatt omsetningsverdi. 1988 var toppen for det kunstig oppblåste eiendomsmarkedet, og allerede det senere generelle prisfall på fast eiendom, reduserer verdien. I tillegg har nybygg og ombygginger ført til overkapasitet av lokaler som konkurrerer med den type virksomhet som er aktuell her, og derfor ytterligere redusert utleieverdien på slik gammel og uhensiktsmessig bygningsmasse. Lagmannsretten mener at den kommunale eiendomsskattetakst derfor gir liten veiledning. Ligningstaksten på ca kr 2,7 millioner er mer realistisk, men også den er usikker fordi den tar utgangspunkt i en eldre takst som senere er justert opp skjematisk med de vanlige tillegg. Likeens har takstmennene Kommedal og Holmens takster fra 92/93 på hhv. kr 3 millioner og kr 2,5 millioner interesse. Begge er erfarne og har godt kjennskap til eiendomsmarkedet i regionen, selv om det naturligvis ligger ikke ubetydelige skjønnsmoment i enhver takst. De fremlagte priser for overdragelse av naboeiendommer, gir en viss, men begrenset veiledning, bl.a. fordi det synes å være eiendommer som er lettere å tilpasse småindustri etc. enn nærværende eiendom. De fremlagte overdragelsespriser for tomtegrunn i utkanten av Stavanger sentrum, gir etter lagmannsrettens syn begrenset veiledning, bl.a. fordi det i stor grad enten er tilleggsarealer eller andre spesielle forhold ved dem.

Lagmannsretten deler byrettens verdivurdering et stykke på veg, men mener at en gjennomsnittlig årsleie på kr 175,- for hele bygningsmassen, er for høyt, vesentlig fordi det antas at det er vanskelig å få leiet ut en ikke uvesentlig del i det hele tatt. Både de nyeste lagerbyggene på tilsammen 1185 m2 og første og dels andre etasje i deler av den eldre bygningsmasse kan leies ut til lager. Men både utfra tilgjengelighet og standard, er deler av den eldre bygningsmasse, spesielt de øverste etasjer, i slik forfatning at lagmannsretten ser det usannsynlig at de kan utleies - iallfall med en leie som har betydning i verdifastsettelsen. Omkostningene ved å ruste opp disse dårligste delene til utleibar standard, er for store til at det er realistisk.

Lagmannsretten mener det kan oppnås godt 200 kr pr. m2 i leie for de bedre deler av bygningene, og så varierende nedover for det som kan utleies. Det er imidlertid skjønnspreget hvor mye det er mulig å leie ut. Denne bruksbegrensningen vil også redusere utgiftene til vedlikehold, forsikring etc. Lagmannsretten anslår netto årsleie til kr 300000,-

Lagmannsretten setter en kapitaliseringsrente på 10 %. Om de momenter det skal tas hensyn til ved fastsettelsen, nøyer lagmannsretten seg med å vise til Rt-1993-1524. Selv om den gjaldt et annet område, mener lagmannsretten prinsippene må kunne anvendes også her. Lagmannsretten deler ankemotpartenes oppfatning og begrunnelse for å sette realrenten til rundt 5 %. Risikotillegget settes også til 5 %. Største risikoen er her knyttet til faren for ikke å få leiet ut, men den begrenses fordi lagmannsretten allerede i verdivurderingen har sett bort fra leieinntekter i de dårligste delene av bygningene. Skal det regnes noe risikotillegg for disse, vil det bli dobbelt fradrag. Takseringsforbundets "skjematiske" risikotillegg har derfor mindre interesse som vurderingsmoment.

Med årlig netto leie på kr 300000,- og en kapitaliseringsrente på 10%, blir verdien følgelig kr 3000000,-.

Verdiene fastsettes følgelig slik:

Regnskapsmessig egenkapital, eksklusive bygninger Kr. 5947237,-

Den faste eiendom Kr. 3000000,-

Andel av ikke balanseført del av pensjonspremiefondet Kr. 1000000,- - - - - - - - - -

Tilsammen Kr. 9947237,-

Verdien på aksjene til Dagmar Holgersens arvinger skal etter avtalen settes til 25 %, hvoretter utløsningssummen blir kr 2486810,-

NKL har akseptert å betale morarenter, men partene er uenige om hvilket tidspunkt renteplikten inntrådte etter morarenteloven §2. 1962-avtalen ga arvingene rett til å kreve innløsning, men uten at det var sagt noe om forfallstid. Lagmannsretten deler byrettens påkravsvurdering, hvoretter byrettens renteavgjørelse blir å stadfeste.

NKLs innløsningsplikt er strengt formelt ikke påanket, men siden plikten er nevnt i påstandene, finner lagmannsretten å burde ta det med i domsslutningen. NKL har ikke på noe stadium av saken bestridt at de har innløsningsplikt, og divergensen har vært knyttet til aksjeverdien. Slik de formelle påstander er, sammenholdt med lagmannsrettens domsresultat, antas saksomkostningene for begge retter å måtte avgjøres etter tvistemålsloven §174, for anken sammenholdt med tvistemålsloven §180, annet ledd. Siden lagmannsretten ikke finner grunn til å fravike hovedregelen i bestemmelsen, må begge parter bære sine egne saksomkostninger for begge domstoler.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom, pkt. 1, stadfestes.

2. Innløsningssummen fastsettes til 2486810,- - tomillionerfirehundreogåttisekstusenåttehundreogtikroner -, og med rentetillegg som fastsatt i byrettens dom, pkt. 2.

3. Saksomkostninger for by- og lagmannsrett tilkjennes ikke.