LG-1994-573
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-04 |
| Publisert: | LG-1994-00573 |
| Stikkord: | Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Karmsund herredsrett Nr. 93-00336 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00573 A. |
| Parter: | ANKENDE PART: 1. Johannes Eikesdal m.fl. (9 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Cathrine Marchand Støle, Stavanger). MOTPART: Ottar Døvik (Prosessfullmektig: Advokat Jens Otto Haugland, Haugesund). |
| Forfatter: | Lagdommer Trovåg, Lagdommer Selvik, Ekstraordinær lagdommer Ekeberg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Beiteloven (1961) §7, Sameigelova (1965) |
Saken gjelder beiterett i utmark - herunder såkalt streifbeiting.
Ankemotparten, Ottar Døvik, skaffet seg i 1986 tolv sauer av typen gammel norsk rase, også kalt Austevollssau eller villsau. De siste årene har flokken av voksne dyr konstant vært rundt 60. Karakteristisk for sauerasen er at den går ute hele året og trives best med det. Den opparbeider lager av innvollsfett og kan være uten særlig mat vinterstid i fjorten dager hvis jortefunksjonen kan holdes intakt. Dyra har i hele perioden vært sluppet på beite i Alvseike utmark og da det er lite gjerde i området, trekker dyra sporadisk over i tilstøtende utmark bl.a tilhørende gårdene Eikesdal og Austreim. Gårdene ligger langs riksveg 11 i Vats i Vindafjord kommune. Fra Alvseikesgårdenes innmark strekker utmarka seg vestover mot fjellet og ligger ca. 200-400 o.h. Beitearealet totalt er oppgitt å være flere tusen dekar.
Ottar Døvik er eier av et mindre bruk på Alvseike, bnr 5 under gnr. 120. Han forpakter dessuten bnr. 9 under samme gård. Det er fra denne eiendommen han driver med villsau. Dyrene slippes i egen utmark og beiter også i utmark tilhørende andre bruk. I Alvseike gjelder det utmark på område tilhørende bnr 2 - Nils Alvseike, bnr 3 - Magnus Døske, bnr. 4 - Tord Alvseike. Det er ubestridt at dyra sporadisk trekker over i Eikesdals utmark i nord og vest tilhørende to bruk på gnr. 122, bnr. 1 og 6 - eier Johannes Eikesdal og bnr. 3 m.fl. - eier Peder Lundegård. Det samme gjelder utmarksområde sørover til gårdene Austreim gnr. 174 og Rossabø gnr. 175, tilhørende de øvrige ankende parter. Det nevnes at gnr. 174 bnr.4 er overtatt av Svein Rørtveit etter herredsrettens dom.
Ovennevnte grunneiere gikk i juni 1993 til sak mot Ottar Døvik med bl.a. påstand om at han manglet beiterett for villsauene i deres utmarksområder m.m.
Karmsund herredsrett avsa 12. januar dom i saken med slik domsslutning:
"1. Ottar Døvik har som forpakter av gnr. 120, bnr. 9 i Vindafjord kommune ikke beiterett på utmarksområdet tilhørende gnr. 120 bnr. 2 og 14, gnr. 120 bnr. 3 og gnr. 120 bnr. 4.
2. For øvrig frifinnes Ottar Døvik.
3. Partene bærer sine egne saksomkostninger."
Det nærmere saksforholdet går fram av herredsrettens dom og som lagmannsretten viser til. Grunneiere på Alvseike, Eikesdal m.fl. har i rett tid anket herredsrettens dom punkt 2 til lagmannsretten, idet dette punktet i realiteten innebærer at Ottar Døvik som forpakter av bnr. 9 gnr. 120 har såkalt streifbeiterett i utmarka tilhørende bnr. 2, 3 og 4 under gnr. 120, bnr. 1 og 6 samt 3,4,5,6 og 7 under gnr.122, bnr 1 m.fl.,bnr. 2 og 3, og bnr.4 alle under gnr.174 og bnr.1 og 2 under gnr. 175 - alle i Vindafjord.
Ottar Døvik har i rett tid erklært motanke for domsslutningens punkt 1 hvor han ikke fikk medhold i beiterett for bnr. 9 i utmarka på Alvseike.
Ankeforhandling ble holdt i Haugesund, med befaring i Vats i Vindafjord, i tiden 25.-28.april 1995. Det ble gitt forklaring fra de ankende parter ved Nils Alvseike, Tord Alvseike, Johannes Eikesdal, Peder Lundegård, Halvard Klungtveit, Kjell Arvid Østrem, Jan Byrkja og Svein Rørtveit. Det ble også gitt forklaring fra ankemotparten Ottar Døvik. Ialt seks vitner ble avhørt. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Under befaringen ble noen parter og vitner avhørt. Parter og prosessfullmektiger ble gitt anledning til å foreta påvisninger.
Under ankeforhandlingen nedla de ankende parter slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Ottar Døvik har, som forpakter av gnr. 120, bnr. 9 i Vindafjord kommune, ikke rett til streifbeite på utmarksområde tilhørende gnr. 120 bnr. 2 og 14, gnr. 120 bnr. 3, gnr. 120 bnr. 4, gnr. 122 bnr. 1 og 6, gnr. 122 bnr. 2, 3, 4, 5 og 7, gnr. 174 bnr. 1 m.fl. gnr. 174 bnr. 2 og 3, gnr. 174 bnr. 4 og gnr. 175 bnr. 1 og
2. Subsidiært:
1. Ottar Døvik har, som forpakter av gnr. 120, bnr. 9 i Vindafjord kommune, ikke rett til streifbeite unntatt i perioden 1. mai til 15. september eller for den periode retten fastsetter, med det antall sau som fastsettes etter rettens skjønn, på utmarksområde tilhørende gnr. 120 bnr. 2 og 14, gnr. 120 bnr. 3, gnr. 120 bnr. 4, gnr. 122 bnr. 1 og 6, gnr. 122 bnr. 2, 3, 4, 5 og 7, gnr. 174 bnr. 1 m.fl. gnr. 174 bnr. 2 og 3, gnr. 174 bnr. 4 og gnr. 175 bnr. 1 og 2.
I begge tilfelle:
2. Ottar Døvik tilpliktes å betale sakens omkostninger såvel for herredsrett som for lagmannsretten.
I motanken:
1. Nils Alvseike, Tord Alvseike og Magnus Døske frifinnes.
2. Ottar Døvik tilpliktes å betale saksomkostninger forvoldt ved motanken."
Ankemotparten Ottar Døvik nedla slik påstand:
"I Ved anken: Ottar Døvik frifinnes.
II Ved motanken: Gnr. 120, bnr. 9 i Vindafjord kommune har beiterett på utmarksområdet tilhørende gnr. 120, bnr. 2 og 14, gnr. 120, bnr. 3 og gnr. 120, bnr. 4.
III I begge tilfelle:
De ankende parter dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten."
De ankende parter har i hovedsak gjort gjeldende:
Herredsrettens dom tiltres forsåvidt gjelder beiteretten. Den beiting som har funnet sted i den utskiftede utmark under den opprinnelige gården Alvseike er bare en tålt bruk. Hvert av de utskiftede bruk har egne utmarksteiger som er passende i forhold til innmarksarealet ved fradelingen. Den sauebeitingen som gjennom tidene har funnet sted, er ikke utslag av noen lokal sedvanerett, men var kun tålt bruk. Det er ubestridt at grunneierne kan gjerde inn sin utmark, og dette er delvis blitt gjort uten protester. Fullstendig inngjerding blir likevel for kostbart i forhold til nytten. De ankende parter har selv ikke dyr av betydning i utmarka og har derfor ikke tatt kostnaden med fullstendig inngjerding for å holde Døviks dyr borte. Sauene medfører ulemper av forskjellig slag og bl.a. derfor har de ankende parter måttet gjerde inn kulturbeite og plantefelt.
Den drivevei som ble beskrevet da bnr 9 ble fradelt fra bnr 3 i 1924 er ikke et bevis for at beitet i Alvseikeutmarka var felles. Hensikten med driveveien var at øvrige bruk lettvint skulle komme fram til egne utmarksareal.
Vilkårene for streifbeiterett foreligger ikke. Herredsretten har her tatt feil i sin bevisbedømmelse. Det foreligger hverken noen stilltiende avtale eller sedvane for slik rett. Det er i alle fall ikke ført tilstrekkelige bevis. Herredsretten har heller ikke tatt stilling til om en eventuell rett er falt bort etter at det vanlige saueholdet opphørte i dette området etter siste krig. Den beiting som tidligere fant sted var en praktisk løsning og innebar ikke annet enn tålt bruk. Herredsretten har lagt vekt på at eier av bnr 2, Nils Alvseike, selv har satt opp et tverrgjerde i forbindelse med kultivering av deler av sin utmark. Årsaken til denne inngjerding var at bnr 1 på Alvseike hadde beiterett i utmarka tilhørende nr 2. Det var nødvendig å beskytte seg mot beitedyr fra nr 1. Denne beiteretten er senere avløst.
Vilkårene for såkalt streifbeiterett, slik den nå er nedfelt i nyere teori og praksis, foreligger ikke. Å etablere fritak for vokterplikten, jf beiteloven §7, er ikke aktuelt i disse forholdsvis begrensede beiteområder. Området må nærmest karakteriseres som heimemark - tett opp til gårdsbrukene. Streifbeiting er hovedsakelig etablert i områder over tregrensen, i alle fall i utmarksområder hvor annen utnyttelse av grunnen ikke er aktuell. I denne utmarka foreligger som nevnt kultivering både i form av planting, opparbeidelse av kulturbeite og av innmark.
Subsidiært anføres at en eventuell streifbeiterett ikke kan gå ut over innholdet i en stilltiende avtale og/eller sedvane. Såvel dyretallet som beitetiden må reguleres, i samsvar med tidligere praksis. Det vil si at helårsbeiting ikke kan komme på tale og at man bare kan slippe på beite det antall dyr som bruket kunne vinterfø.
Ankemotparten har i hovedsak gjort gjeldende:
Det har fra gammelt vært en felles utnyttelse av utmarka i et større område - ikke bare i Alvseikeutmarka. Denne sedvanemessige utnyttelsen var ikke tålt bruk, men en praktisk utnyttelse av beiteressursene, i henhold til stilltiende avtale. Noen begrensning i antall dyr var heller ikke praktisert. Det kan nevnes at i 1950 var det omlag 400 sau som beitet i utmarka. Ca 100 tilhørte brukene på Alvseike.
Det var også en forutsetning da utskiftingen på Alvseike skjedde, at den gamle felles beitingen skulle fortsette. Fradelingen av bnr 9 i 1924 viser klart at brukene på Alvseike brukte utmarka i fellesskap. Dersom utmarka var eksklusiv, måtte det vært sagt noe om gjerdeplikten mellom bnr 3 og bnr 9.
Den felles utnyttelsen av utmarka tilsa at hver enkelt grunneier måtte verne sin egen innmark, kulturbeite, plantefelt o.l. med gjerde. Forklaringen til noen parter og vitner støtter helt klart at det foreligger gjensidig beiterett på gnr 120 og streifbeiterett for øvrig i området.
Det er også typisk for saken at noen av de berørte bruk ikke tar del i tvisten. Det må anses bevist at skadene på andres eiendommer er marginale, selv om sauene går ute hele året.
Gammelnorsk sau er egentlig mer stedbunden enn dagens raser og den påståtte ulempe er liten. Det antas at i eldre tider var nettopp denne rasen i bruk også i dette området.
Den subsidiære påstand fra de ankende parters side savner juridisk holdbart grunnlag. Beiteressursene er store og Døviks bruk av beiteområdene er heller liten. Motpartens subsidiære påstand hører heller hjemme i en bruksordningssak etter sameigeloven, eventuelt jordskifte.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men har en noe annen begrunnelse for resultatet. Innledningsvis blir presisert at Døviks prinsipale påstand går ut på beiterett i Alvseike utmark - det vil si brukene under gnr 120, og mener dessuten å ha streifbeiterett i tilstøtende utmark.
Med hensyn til beiteretten er å bemerke at gnr 120 fram til 1884 var ett bruk. En mindre parsell ble dengang fradelt og beholdt det opprinnelige bnr 1. Hovedbruket fikk bnr 2. Bnr 1 beholdt beiterett i utmarka for "faar og gjeder".
Det skjedde en videre oppdeling av bnr 2 i årene 1915-20, som ledd i arveoppgjør - nemlig bnr 3, 4, 5 og 8. Hvert av de nye bruk fikk også deler av Alvseikeutmarka tillagt sitt bruk. Det er ikke nevnt noe om gjensidig beiterett, bortsett fra at bnr 8 - som faren beholdt - uttrykkelig fikk beiterett i hovedbølets utmark. Parsellen hadde ikke selv utmark.
Bnr 9 ble fradelt bnr 3 allerede i 1924. I skylddelingsforretningen nevnes ikke beiterett. Bnr 3 hadde eget utmarksareal - deler av dette ble overlatt nr 9. Det er ikke i skylddelingen sagt noe om gjensidig beiterett i utmarka. Det er heller ikke nevnt at brukene hadde beiterett i utmarka for de øvrige bruk under gnr 120.
I skylddelingen for bnr 5 er nevnt at brukene 2, 3 og 4 har rett til kjøre- og drivevei til utmarka. Det er vanskelig å se at bnr 4 direkte hadde behov for veien til sin utmark. Formuleringen i skylddelingen kan tyde på at det nok har vært en viss felles utnyttelse av utmarka. I samme skylddeling er likevel nevnt at det ikke er oppstått noe nytt sameie. Lagmannsretten kan vanskelig tolke skylddelingsforretningen annerledes enn at den indikerer en viss felles benyttelse av beitearealene, men ikke slik at det ble stiftet eksklusive beiteretter for de fradelte brukene.
Hverken skylddelingsforretningene eller andre opplysninger tilsier, etter lagmannsrettens mening, at det ble stiftet egne beiteretter i Alvseike utmark utover eget utmarksareal - hverken for storfe eller sau.
Derimot legger lagmannsretten til grunn etter bevisførselen, at det fra gammelt har vært en sedvane at brukene utnyttet de tilgjengelige beitearealene felles. Her som i en rekke andre typiske beiteområder har det vært regnet som lite rasjonelt å gjerde mellom de ulike bruk i utmarka. En slik sedvanerett er for øvrig ikke uvanlig i store deler av landet, iallfall når det gjelder sau - se om dette Olav Lid i Kart og Plan nr 4/80 side 297.
Rettspraksis når det gjelder streifbeiterett er ikke entydig, men lagmannsretten finner støtte for sitt resultat i en rekke avgjørelser, sammenholdt med de vitneprov som er gitt om bruksutnyttelsen i området gjennom de siste mannsaldre. Det bemerkes at utmarksområdet delvis er tilvokst med lauvskog, bortsett fra arealer som er kultivert gjennom de siste ti-år.
Partene synes å oppfatte streifbeiterett slik at man kan slippe dyr fra egen utmark og la dem beite uten tilsyn eller inngjerding. Lagmannsretten vil peke på at en grunneier kan begrense streifbeitingen ved å ta areal i bruk til andre formål - eksempelvis kulturbeite, skogplanting - og gjerde inn slike areal. Dette har også vært gjort bl.a. av bnr 2.
Lagmannsretten finner det som nevnt bevist at det har vært en sedvane i området om felles beiting av sau i utmarka. Slik utnyttelse av den tilgjengelige utmarka må anses å være en del av næringsgrunnlaget fra gammelt av. At en rekke brukseiere ikke lenger er interessert i å nytte beitene, kan ikke føre til at andre brukseiere må avvikle sin beiting. Det kan ikke ha betydning at det i en kortere periode ikke har vært synderlig beiting av sau.
Det nye er at villsauene går ute hele året. En slik utnyttingsmåte er likevel ikke vesensforskjellig fra vanlig sauehold. I dette området er det ikke uvanlig at saueholdere lar dyra gå ute om dagen også vinterstid. Ellers legger lagmannsretten til grunn at det ikke er noe misforhold mellom det dyretallet som Døvik lar beite i området og størrelsen på bnr 9. Dette må i alle fall gjelde så lenge det er mer enn tilstrekkelige arealer og ubrukte beiteressurser.
Lagmannsretten tar ikke standpunkt til om den lokale sedvanen fullt ut må karakteriseres som en streifbeiterett, slik dette begrepet er blitt utviklet gjennom offentlig utredning og i rettspraksis. Det vises særlig til at sedvanen neppe strekker seg så langt at den hindrer en grunneier i å gjerde inn sin utmark når han har behov for det. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om en grunneier i dette tilfellet kan gjerde inn sin utmark utelukkende for å holde andres dyr unna.
Hverken hovedanken eller motanken fører etter dette fram, og herredsrettens dom blir stadfestet, også når det gjelder saksomkostningene.
Saken har budt på vanskelige faktiske og juridiske spørsmål. Det foreligger derfor etter lagmannsrettens mening særlige grunner for å frita for omkostningsansvaret i de respektive anker, jf tvistemålsloven §180 første ledd, annet punktum.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Partene bærer egne saksomkostninger for lagmannsretten.