LG-1994-899
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-18 |
| Publisert: | LG-1994-00899 |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Kontraktsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordfjord herredsrett Nr. 93-00123 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00899 A. |
| Parter: | Ankende part: Siv. ing. Asbjørn Myklebust AS (Prosessfullmektig: Advokat Knut Søraas, Fyllingsdalen). Motpart: Moengården ANS (Prosessfullmektig: Advokat Eilif Utne Riisøen, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Lillebø, Ekstraordinær lagdommer Gjelsvik, Ekstraordinær lagdommer Hordnes med sakkyndige meddommere |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §151, §172, §174, §176, §180, §299 |
Saken gjelder fastsettelseskrav om erstatningsansvar for påståtte feil rådgivende ingeniør har gjort i planlegging av forretningsbygg.
Asbjørn Myklebust AS, som er et rådgivende ingeniørfirma i byggeteknikk, inngikk 15. mai 1986 avtale med Bjørn Kåre Moen og Ivar Moen om byggteknisk prosjektering av forretnings- og kontorbygg i betong som sistnevnte skulle oppføre i Eidsgata 45 på Nordfjordeid. Moengården ANS overtok noe senere som byggherre. Bygget sto ferdig, og ble overlevert senhøsten 1987. I 1990-1991 ble det oppdaget nedbøyning enkelte steder i byggets etasjeskiller (gulv/tak). Etter diverse undersøkelser mente byggherren at nedbøyningene skyldtes feil i den byggetekninske prosjektering, og stevnet Myklebust for Nordfjord herredsrett. Etter endringer under saksforberedelsen, fremsto søksmålet som fastsettelssøksmål om erstatningsplikt for Myklebust, hvoretter Nordfjord herredsrett 10. mars 1994 avsa dom med slik slutning:
"1. Siving. Asbjørn Myklebust AS er ansvarlig for skader i betongdekkene over 1. og 2. etasje i Moengården i Nordfjordeid i området ved akse E/4, som består i nedbøyninger ut over kravene i NS 3473 som er påvist i rapport av 11. januar 93 fra siv.ing. Norman AS.
2. Sivilingeniør Asbjørn Myklebust AS frifinnes for ansvar for skader i betongdekkene over 1. og 2. etasje ved henholdsvis akse AB/4 og akse CD/5-6, som består i nedbøyninger ut over kravene i NS 3473 og som er påvist i den under punkt 1 nevnte rapporten.
3. Sivilingeniør Asbjørn Myklebust AS frifinnes for ansvar for manglende kapasitet i bruddgrensetilstanden i området ved akse E/4 i dekket over 1. etasje.
4. Sivilingeniør Asbjørn Myklebust AS pålegges innen 2 uker fra forkynnelse av dommen å betale til Moengården ANS v/styrets formann sakskostnader på kr 48860,- samt utgiftene til rettsgebyr og domsmenn."
Myklebust påanket rettidig punkt 1 og 4 i herredsrettens dom, mens Moengården erklærte aksessorisk motanke for domsslutningens poster 2 og 3. Ankeforhandlingen ble holdt på Nordfjordeid den 16. februar 1995, hvor retten etter Moengården sin begjæring var satt med to sakkyndige meddommere. Retten hørte forklaringer fra overingeniør Føleide hos Myklebust og forretningsfører Ivar Moen hos ankemotparten, samt fra to vitner. Det var befaring og dokumentasjon som rettsboken viser.
Sakens øvrige bakgrunn fremgår av herredsrettens dom.
Saken er noe forenklet for lagmannsretten i forhold til for herredsretten. I ankeinstansen er det to hovedtvistetema; hvorvidt Myklebust har utvist grov culpa i prosjekteringen, og - om så er - hvorvidt feilen har ført til økonomisk skade. Partene er enige om at dersom det bare er utvist vanlig culpa, er erstatningsansvaret bortfalt som foreldet etter kontrakten - NS 3403 - punkt 12.3 i.f. For det som gjenstår som tvistetema, har partene i hovedsak de samme anførsler for begge retter.
Myklebust AS mener prinsipalt ikke å ha utvist grov culpa, og eventuell erstatning er da bortfalt som foreldet. Subsidiært er det ikke lidt økonomisk tap, og atter subsidiært anføres herredsrettens omkostningsavgjørelse å være feil.
Herredsretten har feilaktig kommet til at det er utvist grov uaktsomhet i prosjekteringen. Som det fremgår av Nygaard: Skade og ansvar, 223, fordrer grov uaktsomhet at det foreligger et markert avvik fra det forsvarlige. Det må være sammenheng mellom avviket og skadepotensialet. For at handlemåten skal være grovt uaktsom, må det enten være stor risiko for skade eller risiko for stor skade. Det er ikke dokumentert at nedbøyningene vil fortsette i fremtiden. Herredsretten har ikke drøftet skadepotensialet, om nedbøyningen har hatt skadeevne, eller hvorvidt det er fare for skade på liv og helse. Herredsretten har utelukkende vurdert om det foreligger et markert avvik i forhold til normen uten å drøfte disse sentrale moment.
Myklebust var på det rene med at dekket kunne bli svekket når man fjernet en søyle i akse E/4 og la derfor inn mer armering enn opprinnelig prosjektert. Det erkjennes at det ikke ble foretatt nøyaktige etterberegninger, og at dette burde vært gjort. Når slike beregninger ble sløyfet, skyldtes det at det var på det rene at forlengelsen ikke hadde skadepotensiale. Til det prinsipale konkluderes med at forholdet ikke er grovt uaktsomt, hvoretter erstatningskrav vil være foreldet etter NS 3403, pkt. 12.3.
Subsidiært anføres at herredsretten har benyttet feil skadebegrep. Nedbøyningen i betongdekket er ikke skade i seg selv, og det må foreligge økonomiske følger eller tap av nedbøyningen. Den mislighetsbeføyelse Moengården eventuelt kan fremme, er erstatningskrav, jfr. NS 3403, pkt. 12. Selv om det er fastsettelsessøksmål, må likevel erstatningsvilkårene være til stede, også det økonomiske tap. Herredsretten har ikke drøftet eller tatt hensyn til den praktiske følgen av nedbøyningen, og det er ikke dokumentert at den vil føre til noe økonomisk tap. At det kan bli reparasjonsutlegg eller redusert nytteverdi av bygget er ikke tilstrekkelig til å konstatere at tap foreligger. Rett nok erkjennes at dekket har fått lavere bruddstyrke enn opprinnelig prosjektert, men det har likevel tilstrekkelig styrke til alle de praktiske formål forretningslokalet kan tenkes brukt til. Forretningslokalet har vært utleid uten begrensning i bruk eller leieinntekter, og det er ikke mulig å tenke seg virksomhet i lokalet som vil begrense utleie eller bruken i forhold til dekkenes lasteevne. Det er også en vesentlig forskjell på skjevhet i bolig- og næringsbygg. Det er intet som tilsier at her foreligger noe økonomisk tap.
Herredsretten har i saksomkostningene feilaktig lagt til grunn at Myklebust bare har fått medhold i spørsmål av liten betydning. Sammenligningen må her være mellom domsslutning og påstand i stevning hvor det også var fullbyrdelsespåstand. Den ble rett nok frafalt under saksforberedelsen, men det er like fullt feil rettsanvendelse å se bort fra den i omkostningsvurderingen.
Myklebust har etter dette nedlagt slik påstand:
"1. Hovedanken:
Siv.ing. Asbjørn Myklebust AS frifinnes.
2. Motanken:
Herredsrettens dom vedr. slutningens pkt. 2 og 3 stadfestes.
3. Hovedanken/motanken
Siv.ing. Asbjørn Myklebust AS tilkjennes saksomkostninger for begge rettsinstanser."
Moengården henholder seg i stor grad til herredsrettens dom, bortsett fra at det i motanken anføres at retten har tatt feil når den har frifunnet Myklebust for skaden nevnt i domsslutningens pkt. 2 og 3.
Om grensen mellom vanlig og grov culpa, vises til Nygaard: Skade og ansvar, side 222 flg. og Rt-1989-1318 flg. Som det fremgår av nevnte dom, kan det være grov culpa dersom det faglige ikke holder mål. Om aktsomhetsnormen vises også til Sandvik: "Entreprenørrisikoen", Kolrud m.fl.: "Kommentar til NS 3430", som har tilsvarende kriterier om grov uaktsomhet, og til Cappelen: "Byggherren og kontraktene", side 42 flg. Likeledes vises det til Gulating lagmannsretts rettskraftige dom av 12 10 1992 om lignende problemstilling.
Det er her tale om et rådgivende ingeniørfirma med et 20-talls medarbeidere som tilbyr sine tjenester, og man bør da kunne sitt fagområde ut og inn. Det er grov culpa når man, som her, ikke følger de standarder som hele entrepriseretten bygger på. Forøvrig vises til firma Norman AS sin rapport. Det var foretatt beregninger etter en dekkedimensjon på 25 cm, men uten at beregningene ble gjentatt når dekkene ble redusert 5 cm og søyle fjernet. Det bestrides at det er lagt inn betydelig ekstra armering. Myklebust har dels brukt feil beregningsmodell, dels foretatt mangelfulle beregninger og dels feilberegninger, slik at det har oppstått feil som et nytt bygg ikke skal ha. Avviket fra vanlig rådgivningsstandard er så markert at det er tilstrekkelig til å konstatere grov uaktsomhet. Moengården tiltrer for øvrig det alt vesentlige av herredsrettens vurderinger, inntatt fra side 12 i dommen, men mener at motanken må føre frem, siden det må være tale om samme type feil som for hovedområdet.
Det foreligger økonomisk skade. Huseier må rette opp gulv og tak. Svakheten har videre ført til verdinedgang på deltakerandelene og bygget fremstår i det hele som ikke lytefritt. Ved kommende reforhandlinger av leiekontrakter, må det forventes at leietakerne vil kreve redusert leie som følge av ulempene nedbøyningene medfører.
Moengården har nedlagt slik påstand:
"I ankesaken:
1. Nordfjord herredsrett dom av 10. mars 1994 vedrørende domsslutningens pkt. 1 og 4 stadfestes.
I motanken:
1. Siv.ing Asbjørn Myklebust er ansvarlig for skader i betongdekkene over 1. og 2. etg. v/hhv. akse A og B/4 og akse C og D/5-6 som består i nedbøyning utover kravene i NS 3473 og som er påvist i den under pkt. 1 nevnte rapport.
2. Siv.ing. Asbjørn Myklebust er ansvarlig for de økonomiske tap ved manglende kapasitet i bruddgrensetilstanden i området ved akse E/4 i dekket over 1. etg.
I anke og motanke:
1. Moengården ANS tilkjennes saksomkostninger i lagmannsretten."
Lagmannsretten finner at Moengården ANS gis medhold. Siden lagmannsretten i stor grad ser saken på samme måte som herredsretten, vises det til dens premisser, og nedenfor nevnes vesentlig punkter der lagmannsretten har en supplerende eller divergerende oppfatning.
Sakens bakgrunn framgår av herredsrettens dom, men her skal resymeres at kontrakten er inngått på standardskjema NS 3413 "Formular for kontrakt om utførelse av prosjektering og rådgivning", og etter dens pkt. 1, gjaldt bestemmelsene i NS 3403 "Alminnelige kontraktsbestemmelser for arkitekters og ingeniørers utførelse av prosjektering og rådgivning" med mindre annet uttrykkelig fulgte av kontrakten. Videre nevnes at etter avtalens pkt. 10 og NS 3403, pkt. 13, var Myklebust forsikret for mulig erstatningsansvar ved oppdraget etter: "Avtale om kollektiv ansvarsforsikring mellom Rådgivende Ingeniørers Servicekontor og Forsikringsselskapet Vesta". Etter NS 3403, pkt. 12,3 er det en absolutt foreldelsesfrist for erstatningsansvar ved vanlig culpøse feil på 1 år etter overtakelsen av bygget, mens tidsbegrensningen ikke gjelder dersom skaden er forvoldt ved grov uaktsomhet eller forsett.
Bygget ble som nevnt overtatt senhøsten 1987, og ved den såkalte ettårsbefaring ble det ikke funnet andre feil enn sprekker i noen fliser. I 1989 og 1990 oppsto det skjevhet i noen skyvedører, men dette ble da tilskrevet feil hos dørprodusenten. Da det noe senere også ble oppdaget nedbøyning i gulv mellom etasjene, fikk byggherren mistanke om at det var feil i bygningskonstruksjonen, og kontaktet både Myklebust og entreprenøren idet man ikke visste hvem av disse feilen kunne ligge hos. Dette førte til at Myklebust i januar 1992 engasjerte fa. Nordplan AS til å undersøke nedbøyningene i etasjeskillene. Omtrent samtidig "overtok" Vesta behandlingen av saken fra Myklebust siden det kunne være en potensiell forsikringssak, og såvidt forstås var det Vesta som foranlediget at Moengården ikke fikk kjennskap til Nordplan sin rapport. Moengården engasjerte derfor rådgivningsfirmaet Norman AS til å foreta undersøkelser, og som avga rapport 11 01 1993. Moengården hadde i april 1992 tatt ut forliksklage både mot Myklebust og entreprenøren for å avbryte foreldelse, men utfra konklusjonen i Normans rapport, frafalt man videre forfølgning mot entreprenøren.
Prosessuelt er søksmålet anlagt med fastsettelsespåstand for erstatningsansvar, og som herredsretten påpeker, kan dette føre til noe uklarhet i hva retten skal ta stilling til. Påstandsformen må imidlertid sees på bakgrunn av det tidspress Moengården var i både med hensyn til eventuell foreldelse, og at årsfristen fra forliksrådsbehandling til stevning etter tvistemålsloven §299, måtte overholdes. Myklebust (Vesta) hadde bestridt ansvar og ikke bidratt nevneverdig med klarlegging av årsak til eller forslag om mulig utbedring/avhjelp av de bygningsmessige svakheter som vitterlig fantes. Moengården hadde på det tidspunkt neppe forsvarlig grunnlag til å stipulere noe erstatningsbeløp. Lagmannsretten mener man derfor må følge prinsippet i tvistemålsloven §151, annet ledd om delt pådømmelse, analogt, slik at det nå tas stilling til erstatningsansvar, og at skadens økonomiske omfang må fastsettes senere,dog slik at det avsies frifinnelsesdom dersom det allerede nå er på det rene at det ikke er lidt økonomisk skade. Om sondringen forøvrig, vises til Schei: Tvistemålsloven, I, side 301 flg.
Lagmannsretten er enig med herredsretten og partene i at erstatningskravet er foreldet med mindre Myklebust har utvist grov uaktsomhet, og tiltrer herredsrettens begrunnelse i så måte. Den aktuelle vurdering nå, er således om Myklebust har utvist grov uaktsomhet eller ikke.
Kravet er knyttet til konstruksjonsmessige svakheter som har ført til nedbøyning av betongetasjeskillene over 1. og 2 etasje i tre hovedområder. Området betegnet som akse E/4 er omtrent midt på byggets nordside, ved og i en sportsforretning, og repos/terrasse over den, akse AB/4 er ved byggets inngangsparti, mens akse CD/5-6 gjelder nedbøyning i et mer avgrenset område i byggets nordvestre del. Lagmannsretten mener alle tre skyldes samme feil i beregningsmetode, men knytter de generelle kommentarer til den alvorligste del, akse E/4.
Regler og prinsipper for beregning ved prosjektering av betongbygg, er nøye beskrevet i NS 3473 "Prosjektering av betongkonstruksjoner. Bygnings- og konstruksjonsregler" og i NS 3479 "Prosjektering av bygningskonstruksjoner. Dimensjonerende laster". Nå er rett nok disse ikke gjort til del av kontrakten, men lagmannsretten legger til grunn at de inneholder de sentrale prinsipper som rådgivende ingeniører vanligvis følger i betongprosjektering. De nevnte standarder kan derfor sies å være den norm en rådgivende ingeniør må forventes å følge, og det har mindre betydning hvorvidt de uttrykkelig nevnes i kontrakten. Om prinsippene i disse fravikes, vil det være desto større grunn til å foreta nøye etterberegninger. Aktsomhetsvurderingen må også sees opp mot at bygget skulle oppfylle de krav som stilles til forretnings- og kontorlokaler, som eksempelvis bygningsforskriftenes krav til bærestyrke.
For de faktiske forhold, tiltrer lagmannsretten det meste av herredsrettens vurdering,og deler også i all hovedsak vurderingene i Norman AS sin rapport, og som ble utdypet i vitneforklaringer fra to ansatte i firmaet. Etter NS 3473 er maksimum tillatt deformasjon (nedbøyning) 0,5 % av spennvidde, og det er flere steder målt større nedbøyning selv uten maksimal nyttelast. Lagmannsretten finner det godtgjort at nedbøyningene kommer av at etasjeskillene er underdimensjonert, og at det skyldes kombinasjon med valg av feil beregningsmodell i prosjekteringen, samtidig med at det var mangelfulle etterberegninger, både etter bygningsmessige endringer, og fordi der var forhold den valgte beregningsmodell ikke tok hensyn til. Dette gjelder bl.a. foskjellen mellom enveisplate og flatedekke, og det var heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til konsekvensene av åpninger/utsparinger i platedekket. Eksempelvis burde det være nærliggende å vurdere å randforsterke betongplatene i kant mot atrium. Likeens synes all armering å være skjøtt i strekksone, hvilket er i strid med de nevnte NS'er. Som det framgår av Normans rapport er nedbøyningene beregnet etter modell med toveisplate med tre fritt opplagte render, men modellen ville ha vært anvendelig bare dersom dekkene var understøttet i søylestripene. Slik de faktiske forhold er her, gir modellen en forenkling i feil retning. Likeens var beregningene foretatt etter den opprinnelig planlagte tykkelse på 25 cm i etasjeskillene, mens det i praksis er 20 cm tykkelse. Konsekvensen av denne reduksjonen er ikke beregnet tilstrekkelig. Ei heller ble det utført ny nedbøyningsberegning etter at en søyle i område E/4 ble fjernet, slik at spennvidden ble øket fra 7 til 8,5 m. Norman har beregnet minimum nødvendig dekketykkelse her til 23,3 cm.
I lovtolkningen av innholdet i grov uaktsomhet, deler lagmannsretten herredsrettens vurdering på side 12 i dommen om at det må foreligge et markert avvik fra det forsvarlige. I rettsanvendelsen må det således både vurderes hvilke krav som må kunne stilles til den aktuelle type virksomhet, og hvor stor avviket finnes å være. Det vises forøvrig til de rettskilder herredsretten nevner. Om den rettslige normen, vises også til mindretallets votum i "Advokatdommen" i Rt-1989-1318, spesielt side 1324 om at det kan ha betydning hvorvidt feilen er en enkeltstående glipp eller ikke.
Lagmannsretten mener Myklebust sine innsigelser vedrørende skaderisikoen ikke har betydning. Som det framgår bl.a. hos Nygaard i Skade og Ansvar, side 222 flg. vil kravet om markert avvik fra det forsvarlige, måtte sees i nær sammenheng med risikoen og kjennemerkene for den, som stor risiko for skade, skadetype, hvor nærliggende den er, hvorvidt det er klare handleregler på området og særkunnskap. Myklebust hadde her i kraft av sin særkunnskap tatt på seg en kontraktuell forpliktelse til å prosjektere et næringsbygg i samsvar med regelverk og vanlig bruksstandard. Ved underdimensjonering er nedbøyning en meget nærliggende følge, og følgene av det må karakteriseres som skade. Det er tale om erstatning i en type kontraktsforhold hvor aktsomhetskravet er strengere enn tilfellet ofte er utenfor kontrakt, og avvik vil derfor lettere måtte sies å være kvalifisert nok til grov culpa, enn hvor handlingsnormene er mer skjønnspreget og uklare.
Lagmannsretten mener, som herredsretten, at iallfall nedbøyningene i område benevnt E/4 skyldes slikt markert avvik i prosjekteringen at det må karakteriseres som grov culpa. I NS 3473 og NS 3479 er det klar beskrivelse av framgangsmåter ved slik beregning, og disse normer følges vanligvis av rådgivende ingeniører hva enten de to NS'er er spesielt nevnt i kontrakten eller ikke. Videre må det tas hensyn til offentligsrettslige regler, og likeens må bygget naturligvis tilfredsstille sitt bruksområde. I et forretningsbygg må bl.a. gulvene tåle den nyttelast som følger av at man oppbevarer salgsvarer av en viss tyngde i lokalene. De krav som følger av dette, kan sies å være grunnormen ved slik prosjektering, og dersom det skal foretas avvik, må det stilles krav om nøye beregning av konsekvensene for alternative løsninger og framgangsmåter. Feilene skyldtes som nevnt en kombinasjon av feil beregningsmodell hvor man ikke har lagt inn de spesielle avvik som var i bygget, og mangelfull etterberegning av konsekvensene ved foretatte endringer. Det er ikke en enkeltstående feilregning eller svikt i skjønnsmessig vurdering, men mer tale om "systemfeil". Nå foreligger det rett nok sparsomt med opplysninger om hvilken vurderinger Myklebust gjorde i den fortløpende prosjektering, slik at rettens vurderinger må skje utfra det som er konstatert i ettertid. Retten kan imidlertid ikke se det anderledes enn at det er tale om så mange svikt og feil/ mangler i vurderingene at det må konstateres på foreligge et markert avvik fra de normer som vanligvis kan forventes i prosjektering av betongbygg. Det er følgelig utvist grov uaktsomhet i prosjekteringen for område E/4.
For de to øvrige nedbøyningsfeltene, forenklet beskrevet som akse AB/4 og akse CD/5-6, foreligger ikke de samme "faremomenter" med spennvidde og fjerning av bæresøyle. Lagmannsretten mener imidlertid at også disse nedbøyningene skyldtes samme systemsvakhet i beregningene, og at det derfor er tilstrekkelig markert avvik til å karakterisere også dette som grovt uaktsomt.
Lagmannsretten er enig med Myklebust i at det bare er økonomisk skade som følge av nedbøyningene som kan kreves erstattet. Som nevnt foran, trenger lagmannsretten nå bare ta stilling til om det er økonomisk tap eller ei. Besvares det bekreftende, er det ikke nødvendig for retten å gå nærmere inn på størrelsen. Lagmannsretten finner det godtgjort at det foreligger relevant formuesskade. Det kan ikke oppstilles noe krav om at bare allerede lidt tap kan kreves dekket. Det vil åpenbart påløpe utgifter til utbedring av skaden ved nedbøyningen, eksempelvis ved at regnvann må ledes bort fra terrasse der slukene nå ligger høyere enn det meste av gulvet. Lagmannsretten mener det også må påregnes leietap i reforhandlinger av leiekontrakter som følge av at forretningslokalene stedvis ikke tåler vanlig trykkbelastning, og derfor begrenser muligheten til å plassere tyngre varer hvor det finnes mest hensiktsmessig. Hvilke ytterligere tap som er en påregnelig følge av skaden, trenger lagmannsretten ikke gå nærmere inn på.
Herredsretten har pålagt erstatningsansvar bare for nedbøyningsskader og ikke for manglende kapasitet i bruddgrensetilstand. Lagmannsretten er enig i at det ikke er grunn til å frykte brudd. Nedbøyningen kan imidlertid under gitte omstendigheter fortsette så mye at det kan betegnes som "bygningskollaps" selv om gulvene ikke faller sammen. Etter lagmannsrettens oppfatning vil forholdet bare ha betydning i fastleggelsen av skadens økonomiske omfang og ikke som eget ansvarsgrunnlag. Utfra prinsippet om skadelidtes plikt til å begrense tapet, må det i erstatningsutmålingen tas utgangspunkt i at huseier må forholde seg slik at gulvet ikke utsettes for så store påkjenninger at slik kollaps inntrer, og at han skal ha økonomisk kompensasjon for dette, hva enten det måtte være i form av dekket leietap eller utbedringsomkostninger. Formelt stadfestes herredsrettens dom for dette pkt., selv om forholdet anses bare å ha betydning for erstatningsutmålingen.
Moengården gis følgelig medhold. I kontrakten, NS 3403, pkt. 12.1. er det inntatt maksimalbegrensning på eventuelt erstatningsansvar, og det tas inn i slutningen at ansvaret er oppad begrenset til dette.
Anken har vært forgjeves, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd, og som det ikke finnes grunn til å fravike, må Myklebust erstatte Moengårdens saksomkostninger i hovedanken. I motanken har Moengården ikke fått medhold i sin formelle påstand for bruddgrensetilstanden, men lagmannsretten mener som nevnt forholdet har større betydning i erstatningsutmålingen enn for ansvarsgrunnlaget. Lagmannsretten mener det er et tvistepunkt av så liten betydning i nærværende søksmål, at Moengården bør tilkjennes omkostninger også i motanken etter tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. tvistemålsloven §174, annet ledd, første alternativ. Advokat Utne Riisøen har levert omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 132922,- herav salær kr 42000,-, og med tillegg for rettsgebyr i motanken og utgifter til de sakkyndige meddommere. Den vesentlige del av utgiftene er knyttet til bistanden fra fa. Norman AS. Myklebust har reist innsigelse mot tre poster i omkostningsoppgaven; at advokat Utne Riisøen har beregnet seg for høgt salær, at kravet fra fa. Norman er altfor høgt sammenholdt med beløpet de fikk godkjent i herredsretten som del av Moengårdens saksomkosninger, og for det tredje er det ikke hjemmel for kravet på kr 9000,- i tapt arbeidsfortjeneste for den møtende partsrepresentant. Lagmannsretten mener at ingen av forholdene er unødvendige utgifter etter tvistemålsloven §176. Nå var rett nok hovedanken i hovedsak knyttet til to rettslige begreper, men i rettsanvendelsen var det tross alt nødvendig å ha de byggtekniske forhold på det rene. Rett nok ble ankeforhandlingen avviklet på en dag, men slik arten av det saksforberedende arbeid er opplistet i advokat Utne Riisøens omkostningsoppgave, kan ikke lagmannsretten se at han har gått utover det som må anses nødvendig for å kunne ivarteta interessene for hans part på en forsvarlig måte i ankesaken. Det er framlagt spesifisert timeforbruk m.v. i fakturaen fra fa. Norman, men uten at arbeidsoperasjonene er nevnt i detalj. Lagmannsretten mener heller ikke dette er unødvendige utgifter. Både i herredsretten og i ankeinstansen, måtte huseier framskaffe alle byggtekniske opplysninger og vurderinger selv, og i en sak av denne art vil det være sentralt at parten kan gi en fullgod teknisk argumentasjon. Om Myklebust selv hadde bidratt med flere opplysninger om hva som ble gjort og ikke gjort i planleggingsarbeidet, kunne nok en ikke ubetydelig del av utgiftene til privatengasjert sakkyndig formentlig ha vært spart. Ivar Moen oppgir å ha brukt 152 timer på fravær fra sitt arbeid i forbindelse med saksforberedelse og hovedforhandling, og krever dekket tapt arbeidsfortjeneste for 30 av disse timene. Siden Moen møtte som lovlig stedfortreder for det upersonlige rettssubjekt som er part, antas han under henvisning til Schei: Tvistemålsloven, I, side 367 å ha krav på dekning av omkostningene ved sitt arbeid. Det samme antas å gjelde tapt arbeidsfortjeneste. Oppgaven legges også til grunn for det øvrige, og i samsvar med prosessfullmektigens vurdering deles utgiftene med 80 % på hovedanken og 20 % på den aksessoriske motanke, slik at hovedanken belastes kr 106337,-, mens utgiftene i motanken blir kr 26585,- med tillegg av rettsgebyr kr 11875,-, tilsammen kr 38460,-. Utgiftene til sakkyndige meddommere er ikke fastsatt, og selv om det skal skje en tilsvarende fordeling på hoved- og motanke, settes det av praktiske hensyn i domsslutningen som en plikt til å betale det disse utgiftene måtte bli.
Saksomkostningene for herredsretten blir mer uklare som følge av Moengårdens påstandsendringer i saksforberedelsen, men lagmannsretten er blitt stående ved samme resultat som herredsretten. Omkostningsansvaret skal som utgangspunkt vurderes etter lagmannsrettens dom sammenholdt med påstanden i stevningen, hvor det også var fullbyrdelsespåstand om utbedringsplikt for Myklebust. I tilsvaret anførte Myklebust at etter kontrakten ikke hadde utbedringsplikt, men kun erstatningsansvar - dersom vilkårene for det mot formodning var til stede, hvoretter Moengården umiddelbart, i prosesskriv av 25 08 1993, endret påstanden til rent fastsettelsessøksmål. Påstanden ble igjen endret under hovedforhandlingen, men det var etter anmodning fra retten for å få mer spesifisert påstand. Med det tidspress og den uklarhet som var før saksanlegget, bl.a. grunnet Myklebust sin passivitet, mener lagmannsretten det må være adgang til å sammenligne utfra den påstandsendring Moengården hadde under saksforberedelsen. Moengården har da fått fullt medhold i sin påstand hvoretter tvistemålsloven §172, første ledd får anvendelse idet lagmannsretten ikke finner grunn til å bruke noen av unntaksbestemmelsene.
Dommen er enstemmig.
Selv om det meste av herredsrettens dom stadfestes, utformes for oversiktens skyld ny domskonklusjon.
Slutning:
I hovedanke og motanke:
1. Siving. Asbjørn Myklebust AS er erstatningsansvarlig for de skader i betongdekkene over 1. og 2. etasje i Moengården ved områdene betegnet som akse AB/4, E/4 og CD/5-6 som består i nedbøyninger utover kravene i NS 3473, dog oppad begrenset til de beløp som framgår av NS 3403, pkt. 12.1.
2. Pkt. 3 og 4 i herredsrettens dom stadfestes.
3. Siving. Asbjørn Myklebust AS betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til Moengården ANS slik:
a) 106337,- - etthundreogsekstusentrehundreogtrettisju kroner - i hovedanken for lagmannsretten,
b) 38460,- - trettiåttetusenfirehundreogseksti - kroner i motanken for lagmannsretten, samt det beløp utgiftene ved sakkyndige meddommere fastsettes til.